Medlemskap

Debattinnlegg i Bergensavisen 29. oktober 2020.

Vi er bekymret for kutt i tjenester til rusavhengige

Det er med stor bekymring vi i brukerorganisasjonene på rusfeltet leser at byrådet varsler kutt i tilbudet til rusavhengige i Bergen. Blant annet foreslår byrådet at MO-sentrene (mottak og oppfølgingssenter for mennesker med rusavhengighet) og Overdoseteamet må kutte i sitt tjenestetilbud på ettermiddager og kveldstid. 60–70 prosent av aktiviteten skjer på ettermiddag og kveld.

Det varslede budsjettkuttet vil ramme hjelpe- og rehabiliteringstjenesten der den er mest effektiv og mest etterspurt. 60 prosent av brukerne kom mellom klokken 15.00 og 20.30, noe som utgjør 32.764 besøk. Videre er det registrert at 65 prosent av overdosene som personalet har rykket ut til, har skjedd på ettermiddag/kveld. Noe som i 2019 utgjorde 205 overdoser av 315.

Byråden sier at «Kvaliteten av et tilbud ikke er avhengig av tidspunktet denne hjelpen blir gitt på». Her misforstår de alvorlig rusavhengighet som en åtte til fire-utfordring. Det er det ikke, det er helt avgjørende at hjelpen blir gitt på rett tidspunkt og er tilgjengelig.

Bergen kommune har siden 2015 økt budsjettet til rusavhengige og psykisk syke med over 100 millioner kroner, blant annet med å etablere MO-sentre i fire bydeler. Dette var et nødvendig løft. Stengningen av Nygårdparken hadde medført forverring av helsetilstanden og spredning av miljøet ut i byområder, det var derfor ønsket politikk å gjøre situasjonen bedre for byens borgere igjen.

Vi oppfatter at kuttforslaget er foreslått uten å rådføre seg med dem som er tett på miljøet, bruker- og pårørendeorganisasjonene og ikke minst brukerne selv. Det er vanskelig å forstå at det er ønsket politikk fra byrådet å sende rusmiddelavhengige tilbake til livet på brosteinen.

Byråd Lubna Jaffery (Ap) viser til at det skal satses mer på rehabilitering. Vi lurer på om byråden da mener at det ikke foregår rehabiliteringsinnsats på alle disse lavterskeltilbudene. Er det ikke nettopp her det er lett å komme i kontakt med dem som trenger det mest og de som ønsker seg ut av avhengighet?

Videre sier byråden at «mange av dem som har brukt Natthjemmet nå har egen bolig og vi ser at behovet for slike plasser kan reduseres ved hjelp av andre støtteordninger.» Hvilke støtteordninger sier byråden ikke noe om. Flere av de hun refererer til, har en så utrygg boligsituasjon at de verken kan eller tør gå dit.

Vi ser med stor bekymring på byrådets forslag til kutt i tilbudet til de rusavhengige. Og varsler kamp! For dette kan vi ikke finne oss i.

Marianne Pierron, erfaringskonsulent i Helse Bergen AFR.

Inga Alice Blaha, Ivareta.

Andre Nilsen, NORMAL.

Espen Aas, A-Larm.

Lars Morten Wathne, Røst Huset.

Christine Sundal, proLAR Nett.

Morten Sommerbakk, Foreningen for human narkotikapolitikk.

Anne Eriksen Hammer, Drop Out Teamet.

TV2 Nyhetene 22. oktober 2020: – Hver pille er å gamble med livet, skrevet av Finn Erik Robstad og Simen Askjer.

Falske piller florerer i hovedstaden, Mange i rusmiljøet er livredde for hva neste dose egentlig inneholder, og gambler med livet hver gang de inntar noe de er avhengige av for å fungere i hverdagen.

– Hallo, går det bra?, spør Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk en forbi-passende rusmisbruker langs Akerselven i Oslo Sentrum.

– Ja, det går bra. Du ser godt ut, svarer mannen og smiler.

Knutsen er en viktig del av rusmiljøet i hovedstaden. I en årrekke har han kjempet for rettighetene til de svakeste i samfunnet.

Han har fått meg seg de siste sakene på TV 2 om falske legemidler, og er bekymret. For han vet at slike piller florerer i Oslo.

–Du trenger ikke gå mer enn fem minutter her før du finner noen som enten har piller på seg, eller har et depot i nærheten, og du vet aldri hva du egentlig får, sier Arild Knutsen.

Sekken full av fake

Han treffer Janne Killingstad som har vært rusavhengig i mer enn 30 år. Før ble det solgt enkeltpiller. Nå har falskproduksjonen sørget for en strøm av de potensielt livsfarlige pillene.

–Nå er det glass som gjelder. Det går jo folk med sekken full av sånne pakker med glass. Du vet jo aldri hva du får, det er der hele tiden, forteller Janne Killingstad til TV 2.

Arild og Janne tar TV 2 med for å snakke med folk i rusmiljøet rundt Oslo S. En kvinne viser oss tablettene hun har i vesken.

–Den lille er sobril, og de tre andre er rivotril, sier kvinnen.

De falske pillene er laget slik at de ser helt ut som ekte. Man vet altså ikke hva man får, eller hva det inneholder. Forpakningene er også forfalsket, helt ned til den minste detalj.

Gambler med livet

Arild Knutsen har kommet i snakk med “Kåre” og “Svein”. De forteller at rusmisbrukere i hovedstaden gambler med livet hver gang de spiser en pille som er kjøpt på gaten.

–Oslos gater flommer over av piller, det er så mye av det, sier “Kåre” til TV 2

–Alt er laget så det skal se helt ekte ut, med stempel på pillen og alt mulig, men det ofte noe lureri, sier han.

–Jeg har tenkt mye på det med at man ikke vet hvilket stoff man kjøper, man vet ikke hva som man får i seg, forteller “Svein”,

før "Kåre" skyter inn;

–Det er en gamble hver gang. Det er kynisk at et menneskeliv skal være så lite verdt!

– Kjenner dere noen som har dødd på grunn av dette?

–Ja, flere, svarer begge.

At kriminelle skor seg på de svakeste i samfunnet gjør Arild Knutsen trist.

–Du kan selv tenke deg hva det gjør med sinnet ditt, når du ikke vet om det neste inntaket av det du er avhengig av kan føre deg inn i døden, sier Arild Knutsen til TV 2

Les hele artikkelen og se TV-innslag her.

Kino-plakat.

Alt du trenger å vite om norsk ruspolitikk - og hvorfor den bør reformeres.

Dokumentarfilmen «Vinden snur» hadde premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival 09. oktober, billettene ble utsolgt tre ganger og det ble satt opp ekstravisninger. Filmen ble også tatt svært godt imot under festivalens skolevisninger og 16. oktober vant filmen Ungdommens dokumentarfilmpris.

Kieran Kolle. Foto: Aldeles.

Regissør Kieran Kolle har i fire år fulgt tre aktivister i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, Michelle Muren og Kim Jørgen Arnetvedt som alle kjemper for å avkriminalisere narkotikabruk.

Arild Knutsen og Kim Jørgen Arnetvedt i en scene fra «Vinden snur».

De tre kjemper med egen rusavhengighet når historien starter. Likevel jobber de for å hjelpe andre og for en bedre narkotikapolitikk. Filmen dokumenterer grasrotarbeidet bak rusreformen.

Til Bergens Tidende sier regissør Kieran Kolle at prosjektet startet med at han ønsket å lage en film om nedstengningen av Nygårdsparken. Han filmet i Tunnelen ved Strax-huset og betegner det som «det mest umenneskelige stedet» han har vært.

Men Kolle ønsket en positiv historie i bunnen og ikke nok en elendighetshistorie. Så traff han etterhvert hovedpersonene i filmen - folk som hadde det svært vanskelig selv, men som brukte all sin tid på å hjelpe andre.

I filmen får publikum være med fra det blir satt heroinskudd på et badegulv, til pressekonferanser og aksjoner på Stortinget. Her er det de rusavhengige selv som får komme til orde og filmen viser at det nytter å engasjere seg.

I et av høydepunktene i filmen er Arild Knutsen på en kongress hos FNs narkotikakommisjon i Wien og helseminister Bent Høie sier til Knutsen at dette har vi diskutert i 20 år og hatt våre uenigheter. Du hadde rett og jeg tok feil.

I en annen sentral scene i filmen må Kieran hjelpe Michelle slik at hun får satt et skudd med heroin. I Vinden snur får flere av hovedpersonene tilbakefall og regissøren fryktet at noen av dem kunne dø underveis, men det går mye bedre med alle tre nå.

Arild Knutsen, foto: Aldeles film.

Målt ut fra folketall har Norge noen av de høyeste overdosetallene i verden. Norsk narkotikapolitikk er sterkt preget av moralisme og handler mer om å straffe mennesker som har blitt avhengige av rusmidler enn om å hjelpe dem. Fornuften er imidlertid i ferd med å vinne frem.

Foreningen for human narkotikapolitikk har maktet å få både politikere og opinionen til å tenke nytt om hvordan vi som samfunn behandler rusavhengige. For etter lenge å ha hatt noen av Europas strengeste narkotikalover, er Norge nå i ferd med å utvikle seg til et progressivt foregangsland på rusfeltet.

Med VINDEN SNUR har Kieran Kolle laget en innsiktsfull og humanistisk dokumentar som skildrer aktivistenes kamp for å endre norsk ruspolitikk side om side med deres personlige kamp for et godt og verdig liv. Filmen gir oss ikke bare innblikk i det omfattende grasrotarbeidet som ligger bak den norske rusreformen, den viser oss også hvorfor en slik reform er tvingende nødvendig.

Filmen kan leies til streaming fra Biff+ ut oktober. Den skal vises på kinoer rundt i landet og etterhvert havne på TV-kanaler.

Produsent: Elisabeth Kleppe.

Regissør: Kieran Kolle.

Filmselskap: Aldeles film production

Les også: Dokumentarfilm om kampen for en human behandling av rusbrukere på nettsiden til Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon.

Michelle Muren.
Styremedlem Morten Sommerbakk i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) tror færre kundemottak ved NAV vil føre til frustrasjon og desperasjon blant rusavhengige. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Bergens Tidende 15. oktober 2020: NAV vil stenge 4 av 5 kundemottak i Bergen. Slår beina under de svakeste, av Linda Hilland.

– Vi trenger å være tilgjengelig for absolutt alle våre brukere. Det er ikke alle som klarer å søke om sosialstønad på nettet eller har tilgang på en telefon. Da blir den fysiske tilgangen viktig, påpeker Beate Haugland. Hun er tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen ved Nav Bergenhus. Sammen med kollega Sigrid Simonsen Ofstad står hun i et tomt kundemottak i Valkendorfsgaten i sentrum.

Ingen personer får komme inn her uten at de har en avtale. Slik har det vært siden midten av mars. Da stengte samtlige Nav-kontor på grunn av koronapandemien. 

Tre måneder senere bestemte Nav seg for å gjenåpne ett av byens fem kundemottak. De fire andre er fortsatt stengt på grunn av smittevernhensyn.

Nå frykter ansatte at kundemottakene blir lagt ned på permanent basis. Ledelsen i Nav i Bergen ønsker å videreføre ordningen med kun ett fysisk publikumsmottak. Det vil si at bare ett av byens kontorer skal være åpent for henvendelser uten timeavtale. Hvilket kontor dette blir, er foreløpig ikke bestemt.

Flertallet søker digitalt

– Vi må se på hva fremtidens Nav skal være. Under koronapandemien har vi sett en sterk økning i bruk av våre nettjenester. Over 70 prosent av dem som bruker sosiale tjenester i Nav, gjør dette digitalt. I tillegg er det langt færre som har oppsøkt Nav Årstad der de tar imot drop-in henvendelser, sier Mads Hagebø, seksjonssjef for sosial, velferd og inkludering i Bergen kommune. 

Han er ansvarlig for de fem Nav-kontorene i Bergen sammen med Nav stat.

– Vi ønsker ikke å bruke unødige ressurser på publikumsmottak med liten pågang. Nav vil at de ansatte skal få mer tid til å følge opp sine klienter, sier Hagebø.

Hagebø forteller at det nå er rundt 20 personer som daglig benytter kundemottaket i Årstad uten å ha en avtale.

Flere klienter har «forsvunnet»

Både Haugland og Ofstad mener at erfaringer fra de siste månedene ikke gjenspeiler en normal periode. De savner en risikovurdering av hva en slik nedstenging kan føre til. 

– Vi ser absolutt nytten av økt digitalisering, men før korona hadde vi 500 til 1000 personer innom publikumsmottaket ved Bergenhus. Dette var personer uten timeavtale som trengte hjelp, som fremmedspråklige med behov for veiledning, personer som ikke har mobil eller datamaskin, eller rusmisbrukere som ikke klarer å forholde seg til timeavtaler, forteller Haugland.

Selv om mottakene har vært stengt, har ansatte likevel klart å hjelpe noen av disse via telefon eller at vektere ved inngangen har ringt til saksbehandler. 

– Men vi har også «mistet» flere brukere under pandemien. Vi tror det henger sammen med et mer utilgjengelig Nav. Ansatte er bekymret for klienter som de ikke har hatt kontakt med på flere måneder, sier Haugland.

– Dette er sårbare mennesker som er vanskelige å nå, men som fikk hjelp når de kom hit. Mottakene har fungert som byens sikkerhetsnett. Nå vil Nav ta det bort, sier hun.

– Vil føre til mer trusler og vold

Styremedlem Morten Sommerbakk i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) reagerer kraftig på den mulige endringen. 

– Stenger Nav kundemottakene, slår de beina under de aller svakeste, mener Sommerbakk. 

Han sier at mange rusavhengige lever helt utenfor den digitaliseringen som skjer i resten av samfunnet.

– De lever i en helt annen hverdag. De får ikke åpnet abonnement på telefonen, mangler fast bosted og kommer seg ikke på nettet. De klarer ikke forholde seg til avtaler, men er likevel helt avhengige av hjelp fra Nav, sier Sommerbakk, som jobber med rusavhengige ved MO-senteret i Eidsvåg. 

Han tror færre kundemottak vil føre til frustrasjon og desperasjon blant de svakeste. 

– Dersom Nav tar bort dette tilbudet, frykter jeg mer kriminalitet i form av ran og tyveri. Jeg er også redd for at endringen kan føre til mer vold og trusler mot Nav-ansatte, sier han. 

Opplever å være med på en skinnprosess

Hagebø er ikke enig i at enkelte brukergrupper vil få et dårligere tilbud. Han mener Nav er tilgjengelig for alle.

– Vi ønsker fremdeles å ha et kundemottak for drop-in henvendelser. Dessuten er det mulig å få tak i saksbehandler via telefon og e-post, påpeker han.

Han viser til at Nav har hatt jevnlige møter med både Kirkens Bymisjon og Robin Hood-huset med tanke på tilgjengelighet. 

– Jeg opplever at de er fornøyde med tilgangen med direktetelefon og muligheten for å booke timer for vanskeligstilte de er i kontakt med, sier han.

Ofstad, som er tillitsvalgt i Nav Bergen sør, mener at ett sentralisert mottak vil føre til at Navs tjenester ikke blir likeverdige.

– Rusavhengige og psykisk svake vil ha store problemer med å oppsøke et mottak i en annen bydel, mener hun. 

De tillitsvalgte er usikre på om ledelsen vil høre på deres argumenter.

– Selv om vi gjennomfører drøftinger, virker det som om de allerede har bestemt seg for å stenge mottakene. Kommunen skal tegne nye lokaler. Vi har fått beskjed om at det haster. Nav-kontorene må gi skriftlig tilbakemelding innen denne uken. De ansatte opplever at de er med på en skinnprosess, sier Haugland. 

Ikke tatt noen endelig avgjørelse

Det avviser seksjonsleder Hagebø.

– Vi har ikke tatt noen endelig avgjørelse. Nav vil ta alle innspillene vi får på alvor, sier han.

Han erkjenner imidlertid at det haster å få tatt en beslutning da tegningene til de nye kontorene må ferdigstilles. 

– Vi har allerede gjort noen endringer på tegningene basert på innspill vi har fått. Dersom vi skulle komme i en situasjon med et svært stort besøkstall i publikumsmottaket, vil vi selvsagt revurdere en avgjørelse om å ha ett publikumsmottak.

Hagebø sier at Nav ikke har drøftet den mulige endringen med brukerorganisasjoner, men har som mål å ha møter med organisasjonene når de har kommet frem til en avgjørelse.

Les artikkelen i Bergens Tidende her.

iTromsø 11. oktober 2020: Marino Jonassen og Tonje Jevari i Foreningen for human narkotikapolitikk svarer på Arne Bratlands debattinnlegg. Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta.

Arne Bratland spør i et debattinnlegg i iTromsø 3 oktober «Skal vi avkriminalisere narkotika? Hvem trenger 30–50 brukerdoser hasj»

Bratland uttrykker bekymring for unge og rusmiddelbruk, og hvordan foreldre skal kunne møte dette om bruk og besittelse av narkotika avkriminaliseres. Bekymring for unge deler nok de fleste. Det er heller hvordan håndtere bekymring, forhindre problemer knyttet til rusmiddelbruk, og ikke minst forståelsen av rusreformutvalgets forslag NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, som ikke deles av alle

Den fremste hensikt med NOU 2019:26, er å redusere stigma og basere lovverket på kunnskap og forskning fremfor moralsk fundert synsing. Rusreformen handler om rettferdighet, slik at alle skal ha samme muligheter. Svaret på det første spørsmålet er dermed ja.

Når det kommer til spørsmålet om hvem som trenger 30–50 brukerdoser hasj så er det et definisjonsspørsmål. Å omregne mengde til antall brukerdoser er ikke så enkelt som Bratland skisserer. Det blir litt som å spørre om hvor langt et tau er. Forslagene til terskelverdiene er basert på innspill fra instanser som arbeider med brukere, forskere, fagfolk og brukerorganisasjoner, og er hva utvalget har kommet fram til av mengde som ikke stigmatiserer personer med rusutfordringer.

Brukere av andre rusmidler enn alkohol er tvunget å oppsøke et illegalt marked, og for rusavhengige vil det være hensiktsmessig å kjøpe mer enn én brukerdose. Dette for å slippe å være for ofte i et rusmiljø, med den belastning det medfører. Det kan være tryggere å kjøpe fra en selger du kjenner, som igjen minsker risikoen for kjøp av rusmidler som er blandet ut med for eksempel fentanyl, og dermed redusert risiko for overdose.

Et annet poeng er at personer avhengige av illegale rusmidler skal unngå å havne i en straffesakskjede som forverrer livssituasjonen til den enkelte. Når en rusreform først skal vedtas er det fornuftig at reformen skal favne den gruppen som aller mest trenger det, de rusavhengige.

Bratland stiller spørsmål om hvordan man skal kommunisere til sine barn at besittelse av 30 brukerdoser er ulovlig. Han frykter at normer og holdninger vanskelig kan formidles og dannes om man ikke har straffesanksjoner å true med. Dette til tross for at ingen studier viser at straff virker forebyggende eller normdannende, eller fører til redusert bruk. Da anbefales helt andre metoder.

Bratland spør hvordan trafikkbildet ville sett ut om fartsovertredelser var avkriminalisert. Vi finner det ikke så vanskelig å svare på. Med rusreformutvalgets forslag ville det sett slik ut: Blir du tatt for å kjøre litt for fort, vil bilen beslaglegges og destrueres, og du pålegges å møte til et faglig sammensatt råd. Der vil du i samtale få hjelp til å se de potensielt skadelige konsekvenser av å kjøre for fort, tilbud om hjelp til å opptre forsvarlig, og oppfølging for best mulig sikre at du får dette til. Vi tror at denne tilnærmingen endrer holdninger og øker forståelsen for de konsekvenser fartsovertredelser kan føre til – på en mer fordelaktig måte enn straff og stigmatisering.

Avkriminalisering er ikke legalisering. Det er riktig som leder i Unge Høyre har uttalt, de illegale rusmidler vil fortsatt være forbudt. At politiet er fratatt oppgaven med å gripe inn når noen er i besittelse av illegale rusmidler er en misoppfatning som synes være utbredt. Rusreformens innstilling er tydelig på politiets oppgaver. Om politiet avdekker besittelse av narkotika, uansett mengde, så skal de gripe inn, beslaglegge og destruere stoffet. Det er dermed ikke slik at bruk og besittelse av narkotika ikke reageres på. Utvalget presiserer også at hvis en person innehar en mindre mengde narkotika, og omstendighetene tilsier at dette er med sikte på salg, så er de foreslåtte terskelverdier ikke til hinder for etterforskning og eventuell straffeforfølgning.

Besitter man mengde over terskelverdi vil det fortsatt være justisapparatet som reagerer, i form av bøter og eller fengsel – slik praksis er i dag. Er mengden under terskelverdi, er det kommunen som får i oppgave å reagere med god tverrfaglig helse- og sosialfaglig tilnærming. Å ikke reagere eller gjøre noe, er ikke en god faglig tilnærming. Det er dermed all grunn til å tro at forebyggende og holdningsskapende arbeid vil kunne utføres, og at de som ønsker og trenger hjelp vil kunne få det med et forslag som fremmer hjelp fremfor straff. Her er det lite som skurrer, som Bratland i sitt innlegg spør seg.

De færreste unge mennesker, som ikke har et avhengighetsproblem, går rundt med 15 gram hasj. Antallet vil heller ikke øke om rusreformutvalgets forslag gjennomføres. Det vil, basert på studier, heller ikke føre til en økning i førstegangsbrukere.

Det er heller ikke slik at alle unge mennesker som eksperimenterer med rusmidler utvikler et avhengighetsproblem. Heldigvis er det de færreste som gjør det. Å skulle ruste unge til å ta gode valg gjøres best med kunnskap og informasjon, inkludering og godt oppvekstmiljø. Lav terskel for å be om hjelp uten å frykte straff og sanksjoner er også avgjørende for å kunne møte unge med et begynnende rusproblem på en måte som byr til tillit.

Konsekvensene av straff i slike sammenhenger viser seg ofte å være mer skadelig enn selve rusbruken. Forskning viser at et tidlig møte med politi og justis øker sjansen for at unge fortsetter den kriminelle løpebanen, samt fratas jobb- og fremtidsmuligheter med "prikk" på rullebladet.

Det er godt mulig at Bratland har møtt ungdommer som er glade for at de har blitt tatt og dermed fått orden på livene sine igjen. Påtaleunnlatelse med vilkår er likevel ikke nødvendigvis det beste virkemiddel for å løfte unge mennesker ut av en situasjon som på sikt kan bli ødeleggende. Vilkåret som gis er ofte urimelig og krenkende, og ungdommer vil godta vilkår «i frykt av» ikke et «ønske om».

Det er fullt mulig å få til positive resultater uten de fatale konsekvensene som «å bli tatt» kan ha for fremtiden til unge mennesker. Hvis man skulle luket ut alle voksne i viktige samfunnsposisjoner som noen gang har røkt hasj eller prøvd andre rusmidler så tror vi at vi ville mistet mange gode og flinke folk.

Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta, ikke skremselspropaganda. Med samtale og tillit. Så er man forelder, eller har planer om å bli det i fremtiden, så har man all god grunn til å støtte rusreformen «fra straff til hjelp»

Les artikkelen på iTromsø her.

Arild Knutsen holder innlegg for Fremskrittspartiet 12. oktober 2020. Foto: Kari Kjønaas Kjos.

Kjære dere. Jeg vil først takke Fremskrittspartiet for å avholde en egen høring om rusreformen. Det er viktig å gjøre riktig når så store endringer i et samfunn som rusreformen, eller rusreformutvalgets innstilling, skal behandles. Rusreformen ligger an til å bli vår tids viktigste velferdsreform. Så dette krever at det er godt diskutert på forhånd.

Og jeg vil benytte anledningen til å berømme Fremskrittspartiet for deres mange bidrag til at vi har kommet dit vi er i dag. 

Grunnen til at slike organisasjoner som jeg representerer, brukerstemmen, endelig ble inkludert i diskursen om rusomsorg og narkotikapolitikk er endringene i holdningene som kom i forbindelse med debatten om sprøyterom på tidlig 2000-tallet. En av de virkelig fremste foregangspersonene for denne endringen var Fremskrittspartiets John Alvheim. 

Sprøyterommet kom i 2005 og innebar et betydelig vendepunkt i måten man behandler aktive brukere av illegale rusmidler. En avhengighetssituasjon innebærer at det ikke er mulig å bare slutte med rusmidler når andre krever det. Det kan først skje om man får det såpass bedre i livet at man ønsker det selv, det er blant grunnene til at det er så viktig med skadereduksjon. Sprøyterommet kom på plass, til tross for enorm motstand, og er et svært skadereduserende tiltak og krevde ny forskrift som overstyrer narkotikaforbudet. Og dette kan jeg love dere, det har reddet veldig mange liv. 

Men det var så kontroversielt den gangen, såpass at høsten 2008 lå det an til at det skulle avvikles. Samtidig skulle færre få legemiddelassistert rehabilitering med metadon og Subutex og det skulle arrangeres nok en politiaksjon mot rusmiljøet i Oslo. Vi, brukerne, fant da grunn til å protestere og Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerte en markering der mange av deltakerne i rusmiljøet ble med på protestmarsj. Med postere og bannere gikk vi opp fra Plata til Stortinget. Planen var at vi skulle stå utenfor og rope: Ut av syne, ut av sinn, slipp oss heller inn!

Men på vei opp Karl Johans gate ringte telefonen. Det var Siv Jensen. Først ble vi litt engstelige, for hun kan jo høres ganske bestemt ut, og hun sa: “Dere skal ikke opp til Stortinget”. Men i det vi begynte å se oss rundt etter politiet, fortsatte hun: “Dere skal få komme inn.”

Vel inne gikk Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter rundt og serverte oss boller og saft imens vi fikk komme med våre innspill direkte til landets stortingsrepresentanter. Dét var et enormt skritt fra ekskludering til inkludering. Og har siden blitt etablert som en årlig markering på Stortinget, som nå heter Stoffbrukerdagen. 

Hendelsen vakte stor oppmerksomhet både blant politikere og i mediene og dagen etter ble jeg oppringt fra Rådhuset i Oslo med beskjed om at flere partiledere hadde tatt noen telefoner og sikret at sprøyterommet likevel skulle bestå. Antallet som fikk LAR fortsatte også å øke.

Jeg utnyttet den økte medieinteressen dette medførte, blant annet i 2009 da jeg gikk ut i Dagbladet og foreslo utdeling av nalokson motgift i nesespray til heroinbrukere og de som lever nært på dem. Altså, hvis du kommer over noen som er i ferd med å dø av heroinoverdose og har en sånn nesespray, så kan du med nær 100 prosent sannsynlighet redde dennes liv med en dash fra denne sprayen. Den eneste som reagerte på oppslaget og fulgte opp i Stortingets spørretime, var Kari Kjønaas Kjos i Fremskrittspartiet. Først møtte hun en del motstand, blant annet fra Helsedirektoratet. Men nå dere, er utdeling av nalokson nesespray en av grunnpilarene i Stortingets nasjonale overdosestrategi og deles ut i over 40 kommuner. Og jeg kan love dere, det har reddet mange liv!

Men det har ikke bare reddet mange liv, det har også bidratt til viktige holdningsendringer. De kan best beskrives med hva som skjer på gateplan. For til og med politi bærer nalokson nå. For få år siden kom politiet stadig løpende etter oss, kneblet oss ned i bakken, iblant så hardt at de brakk bein i kroppen på oss, i tilfelle vi var i besittelse av narkotika. Nå kommer politiet løpende etter oss med nalokson nesespray, i tilfelle vi er i ferd med å dø.

Både utdeling av nalokson nesespray og de øvrige tiltakene i Stortingets nasjonale overdosestrategi innebærer en videreutvikling av skadereduksjonsarbeidet, som gjør at vi går stadig lenger vekk fra den narkotikakrigs-ideologiske: just say no og til en menneskerettslig og kunnskapsbasert: just say know. 

Skadereduksjonstenkingen har fått sånn fotfeste at når nye forslag fremmes, så møtes man ikke lenger med samme harde motstand som John Alvheim måtte erfare i 2005. Et eksempel er da jeg i 2018 foreslo å avvikle den 50 år lange jagingen av rusavhengige i Oslo og heller opprette avgrensede uteområder for rusmiljøet, da kom Aina Stenersen i Oslo FrP sporenstreks ut fra Rådhuset og bort på Elgsletta for å støtte forslaget.

Og nå er vi endelig kommet så langt, at lovene skal endres igjen. Rusreformen er en konsekvens av holdningsendringene knyttet til skadereduksjonsarbeidet, den nasjonale overdosestrategien men også en naturlig følge av forrige rusreform. Den i 2004, som også John Alvheim var en sterk forkjemper for. Der rusavhengige fikk pasientrettigheter.

Det vi trenger er tilbud om hjelp og ikke trussel om straff.

Derfor er det så godt at det nå er oppnådd bred enighet i vårt samfunn om at rusavhengige ikke lenger skal straffes for bruk og besittelse. Vi skal slutte å hjelpe med den ene hånden, men straffe med den andre. Jeg er dypt takknemlig for dere i Fremskrittspartiet som er med på dette paradigmeskiftet.

Det er nesten så denne holdningen tas for gitt, men det viktig å huske på at det er den ikke. I Asia og USA, i Canada og i mange land i Europa, ikke minst Sverige, råder stadig oppfatningen om at kriminalisering av rusavhengige er bra for samfunnet og at det fungerer forebyggende. 

Og jeg husker godt tiden i rusmiljøene før holdningsendringene i Norge inntraff. Før sprøyterommet, innføringen av LAR og før vi fikk pasientrettigheter. Jeg husker de som kom ut i gatene tidlig om morgenen og ristet som aspeløv og hakket tenner av abstinenser og som var så desperate etter å få morgendosen sin, at de gjorde hva som helst.

Det var ubegripelig hjerteskjærende tilstander som utspilte seg i de åpne rusmiljøene den gangen og helsetilstanden til de i rusmiljøene var langt verre enn i dag. Den gang gikk virussmittespredningen som ild i tørt gress og det døde rundt 400 personer årlig i overdoser. De var ofre for krigen mot narkotika, behandlet som om de var fiender av samfunnet. Hvite niggere, ble vi kalt i litteraturen.

Jeg synes det er viktig for diskusjonen som utspiller seg i dag, den om man skal avkriminalisere bruk og besittelse helt, eller om man skal opprettholde muligheten for sanksjoner og gjøre forskjell på ulike grupper brukere av illegale rusmidler, at det er viktig å minne om at nær sagt alle var sikre på at det var rusforebyggende å gå på med kriminalisering av tunge rusmiddelbrukere den gangen.

Vi har lært mye siden den gang.

Men diskusjon om rusreformen er bra! Og vel så viktig, ihvertfall på lengre sikt, som de kommende lovendringene. Fordi diskusjonen når ut til befolkningen og bidrar til en generell holdningsendring.

Før i tiden, da det kun var snakk om kriminalisering og man til nøds kunne hjelpe hvis en først ble totalt rusfri, da hadde denne tilnærmingen en oppdragende effekt på folk flest. Straffementaliteten ble gjenspeilet i befolkningen, så når noen ble avslørt som brukere av ulovlige rusmidler og særlig når det ble åpenbart at noen hadde rusmiddelproblemer, så reagerte lokalsamfunnet med dertil hørende fordømmelse, utstøting og sanksjoner. 

Resultatet var utestengelse fra arbeidsliv, boligmarkedet og øvrige sosiale sammenhenger. Folk ble skjøvet inn i et skadelig utenforskap, når de aller mest hadde trengt støtte og oppfølging. 

De negative holdningene til bruk av ulovlige stoffer var så sterke før, at de første årene jeg deltok på konferanser om temaet, så ble det alltid minnet om, mot slutten av disse konferansene, at det er viktig å huske på at rusmiddelbrukerne også er mennesker. Det er en selvfølge vi stort sett slipper å minne hverandre om i dag. 

Men så er det jo ikke bra i dag heller. Det pågår fortsatt mye kriminalisering, sanksjonering og bortvisninger og mange støtes stadig inn i utenforskap. Det er fortsatt mange som lever med forferdelige helsetilstander og 260 dør av overdoser hvert år.

Rusreformen vil bidra til at folk ikke lenger skal behandles som gjengangerkriminelle fordi de stadig bruker rusmidler. Når det ikke lenger er straffbart å bruke rusmidler, så vil brukerne i større grad forstås som personer med eventuelle utfordringer og behandles deretter. Da får vi bekjempet påføring av skam, stigma og lagt til rette for åpenhet og gjensidighet.

Om politiet som følge av reformen endrer sin tilnærming, fra kriminalisering til adferdsregulering, vil rusmiddelbrukere endelig få oppleve rettssikkerhet. - At politiet er der for dem og kan beskytte dem mot vold, tyveri og andre kriminelle handlinger. Det er veldig heldig for deres psykiske helse og desto bedre den psykiske helsen er, desto mindre behov har man for rus.

Når brukere av rusmidler opplever å ha politiet på sin side, så endres dynamikken også i rusmarkedet. I dag er brukere harde seg i mellom, med kultur mot tysting og frykt for straff som fører til vold og hemmelighold. Avkriminalisering av bruk og besittelse bidrar til at brukerne i større grad kan begynne å si fra til politiet om de mer kyniske selgere. Det vil gjøre situasjonen vanvittig mye bedre om kundegruppen i narkotikamarkedet kan begynne å samarbeide med politiet mot kyniske kriminelle, folk som selger til mindreårige, også videre. Erfaringene fra Portugal tyder på at dette er en viktig konsekvens av å fullstendig skrotlegge straffelinjen mot bruk og besittelse.

Jeg hører iblant at noen kaller det å erstatte straff med hjelp, støtte og oppfølging, slik Rusreformutvalget har foreslått det, for liberalt. Jeg synes det er en litt selektiv bruk av begrepet som kobler inn ideologier, enten for eller imot liberalisme som sådan, som overskygger sakens realiteter. Jeg har ihvertfall vansker med å forstå hvordan det kan anses liberalt så lenge forbudet består, alt salg er forbudt og straffbart, politiet skal stadig ha avdekkende funksjon mot bruk, brukerne skal anholdes, det skal tas beslag i stoffene, som skal sendes til destruering og brukerne skal pålegges oppmøte på en tverrfaglig enhet i kommunen. Dreier det seg om unge så skal foreldre og eller barnevern kobles inn. 

Det springende punkt i debatten, er hvorvidt ansvaret for oppfølging ved anholdelse for bruk og besittelse av illegale stoffer skal overføres fullstendig fra justisvesenet og til helsesektoren, eller om muligheten for straffing av brukere uten avhengighetstiltstand og bruk av kontrollbasert tvangshjelp, mot å slippe straff, skal opprettholdes.

Jeg synes det er viktig å tenke på dilemmaet ved at politifagligheten i så fall skal ligge til grunn for å vurdere om noen er rusavhengig eller ikke.

Også er det viktig å huske på at det heller ikke er sånn at unge eksperimenterende og rekreasjonelle rusmiddelbrukere generelt fra før blir utsatt for straffereaksjoner. Det gjelder kun noen ytterst få av dem. Som utredningen viser, er det svært lav oppdagelsesrisiko for bruk av narkotika. Politiet kommer over en mikroskopisk andel av brukerne, men det er særskilte grupper som pågripes og som så straffes, eller tvinges på kontrollerende programmer mot å slippe straff. Selv om dobbelt så mange bruker cannabis på vestkanten i Oslo enn på østkanten, blir 3 ganger flere straffet på østkanten enn på vestkanten. Og ungdom med lavt utdannede foreldre har sju ganger høyere sjanse for å bli tatt for cannabisbruk enn ungdom med foreldre med høy utdanning. Årsakene til rusproblemer er komplekse, men man kan trygt si at de ikke er ordnet opp i, på østkanten, av den mer intense kriminaliseringspraksisen der.

Rusreformutvalget arrangerte én eneste konferanse under sin utredningsperiode, for å adressere bekymringer knyttet til barn og unge i forbindelse med avkriminaliseringen. Landets ekspertise viste der til at hverken straffetiltak eller (i realiteten) tvungne ungdomskontrakter med politiet har hatt noen heldig effekt, men at det hindrer samfunnet å komme tidlig i posisjon for å bistå der bruken blir problematisk. 

Korus, Oslo fortalte på konferansen at de har gått gjennom konsekvensene av ruskontrakter og funnet at de som kommer godt ut av det er de som uansett ikke ville fått problemer med sin rusmiddelbruk. De som ikke kommer godt ut av det, er de som hadde nok problemer fra før. Kriminalisering og tvang skaper det vi i dag kaller rusproblematikk. Når unge som er i ferd med å utvikle rusproblemer i større grad kan være ærlige om det, uten frykt for negative konsekvenser, blir vi satt i langt bedre stand til å hjelpe dem. Det er i seg selv kriminalitetsforebyggende, selv om vi bruker andre virkemidler enn før. 

Jeg håper at rusreformen skal føre til at hjelpeapparatet og behandlingssektoren styrkes og forandres som følge av økt forståelse og holdningsendringer. Vi har et veldig godt apparat i dag og det gjøres mye fantastisk bra arbeid, men det er etter gjeldende forhold. Store deler av rusomsorgen og behandlingsapparatet er gjennomsyret av moralisme, med kontroll, straff og sanksjoner som ligner til forveksling på kriminaliseringspraksisen og mange tiltak har krav om umiddelbar rusfrihet før de kan tilby sin hjelp.

Apparatet er bygget opp i en tid der man ikke må gå for langt i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe og har derfor en rekke diskutable begrensninger. 

Majoriteten av de med rusproblemer, har bakenforliggende årsaker til grunn for sine utfordringer. Når helseapparatet møter disse menneskene med at det er rusbruken deres som er et problem, mer enn at rusen er et symptom på underliggende problemer og at det er disse problemene som bør jobbes med først. Ja, da sier det seg selv at nåløyet for å komme i posisjon til å tilby adekvat hjelp er urimelig trangt. 

Det er åpenbart at holdningsendringene i forbindelse med rusreformen, åpner for nye måter å jobbe på. I forbindelse med regjeringens varslede rusreform har vi også fått endret sprøyterommene til brukerrom, det står i regjeringserklæringen at vi skal få flere medikamenter og økt valgfrihet i LAR og klinikker for heroinassistert behandling i Oslo og Bergen er under oppbygging. 

Jeg håper dere, med meg, ser at det åpner seg et vell av muligheter på forebyggingsfeltet også, når moralisme, skyld- og skampåføring tilsidesettes og vi får innført en rusreform for alle.

Til slutt: I mars var jeg i Wien, i lag med en rekke brukerrepresentanter, hos FNs narkotikakommisjon og fikk oppleve at helseminister Bent Høie og utvalgsleder Runar Torgersen presenterte innstillingen til Norges rusreform. Det ble tatt veldig godt imot av en rekke FN-organer og Høie fortalte der at han endret standpunkt om avkriminalisering i forkant av UNGASS 2016. Hans vendepunkt var resultatet av FHNs (og flere andre brukerorganisasjoners) underskriftskampanje. «Intet om oss uten oss», som var undertegnet representanter fra det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer. Blant annet Carl I. Hagen. Siden FNs organer og andre lands representanter tok dette så godt imot på et møte i mars 2020 blir det litt pinlig, synes jeg, om noen reverserer utviklingen og bevarer straffepraksisen overfor et utvalg av brukergruppen.

Verden trenger oss som foregangsland, og det er vi i ferd med å bli. Det går mot slutten på den tiden da rusmiddelbrukere skal påføres tilsiktet pine eller tvinges til hjelp, uavhengig av om de har rusproblemer. Vi har ikke dermed tapt mot narkotikaen, men vi er i ferd med å overvinne den menneskefiendtlige krigen mot den som har ødelagt muligheten for konstruktiv rusforebygging.

Etter innlegget snakket vi også litt om hvorfor det er viktig å ikke sette lave terskelverdier og det ble påpekt at diskusjonen om terskelverdier i all hovedsak er basert på et premiss om at straff er forebyggende og det er det ikke. De foreslåtte verdier er for å holde forbruket i samfunnet nede. Dersom du selv går på butikken og handler det du trenger for en uke, så handler du det du trenger for en uke. Dersom du henger på et kjøpesenter hver dag, er det stor sjanse for at du kommer til å kjøpe mye mer enn det du egentlig trenger. Sånn er det også på rusmarkedet. Så, lave terskelverdier vil føre til hyppigere oppsøking av rusmarkedet og dermed økt salg og forbruk. Rusreformutvalget foreslår at dersom noen blir anholdt med mindre mengder, men det likevel er sannsynlig at det er for videresalg, så skal vedkommende uansett kunne straffes.

Egen FrP-høring om rusreformen. (frp.no)

Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon 07. oktober 2020: Dokumentar om kampen for human behandling av rusbrukere.

Fredag 9. oktober har filmen med Arild, Michelle og Kim Jørgen fra Foreningen for human narkotikapolitikk premiere på BIFF, Bergen internasjonale filmfestival.

Arild Knutsen fikk i høst tildelt Fagrådets pris for godt ruspolitisk arbeid sammen med leder av RIO Kenneth Arctander Johansen. 

Arild Knutsen stiftet organisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) i 2006 og har ledet FHN siden den gang.

Holdninger i samfunnet 

Arilds engasjement for de rusavhengige er ubestridt og han har et sterkt tålmodighets- og utholdenhetstalent i møte med motstand og motbør for sine synspunkter. Nå har dette engasjementet blitt til en dokumentarfilm der han sammen med Kim Jørgen og Michelle fra samme forening, viser det møysommelige arbeidet for å få både politikere, fagmiljøet og opinionen til å tenke nytt om hvordan vi som samfunn behandler folk med rusproblemer.

Kampen for hjelp framfor straff

I flere år har Norge vært i Europa-toppen for overdosedødsfall. Parallelt har norsk ruspolitikk vært preget av mål om null-toleranse for narkotikabruk og hyppig bruk av straff. 

Fra å ha noen av Europas strengeste narkotikalover, er Norge nå i ferd med å utvikle seg til et progressivt foregangsland på rusfeltet gjennom rusreformen "Fra straff til hjelp".

FHN har jobbet mer enn ti år med å legge grunnmuren for denne endringen. Mange andre organisasjoner har heldigvis sluttet seg til på veien, men grunnarbeidet er det ingen tvil om hvem som har gjort.  

Arild Knutsen er et forbilde i å ofte ta utgangspunkt i menneskerettighetene når han diskuterer måten samfunnet behandler mennesker som bruker illegale rusmidler. Mer enn én gang har han vist hvordan samfunnets reaksjoner er i strid med nettopp menneskerettighetene.
- hentet fra begrunnelsen for Fagrådets ruspolitiske pris 2020


Vinden snur

Med dokumentarfilmen VINDEN SNUR viser regissør Kieran Kolle hvordan aktivistene har jobbet fram den historiske endringen av norsk ruspolitikk, samtidig som han skildrer deres personlige kamp for et godt og verdig liv. 

Filmen gir oss innblikk i det omfattende grasrotarbeidet som ligger bak den norske rusreformen, og viser oss også hvorfor en slik reform er tvingende nødvendig. Filmen er regissørens humanistiske innlegg i den offentlige rusdebatten, som altfor ofte har vært preget av moralisme og fordommer. VINDEN SNUR er støttet av Norsk filminstitutt, Vestnorsk filmsenter, Fritt Ord og Fond for lyd og bilde.
- hentet fra dokumentarfilmens pressemelding

Filmen er produsert av Aldelses film med produsent Elisabeth Kleppe. Etter premieren fredag 9. oktober i Bergen vil vi etterhvert kunne se filmen på VGTV. Planen er også å presentere den internasjonalt.

Les på rusfeltet.no her.

Vinden snur - trailer.

Arild Knutsen ønsker at de rusavhengige skal få et værested på Elgsletta. Foto: Amanda Iversen Orlich.

Dagsavisen 09. oktober 2020: Elgsletta-krangelen: Derfor er de uenige om værested for rusavhengige, av Amanda Iversen Orlich.

I mange år har de rusavhengige blitt jaget fra sted til sted, med en politikk som helst ikke vil at de skal synes i bybildet. Men hvor skal rusavhengige i Oslo være? Dagsavisen har spurt Arild Knutsen fra Foreningen for en Human Narkotikapolitikk og bydelspolitiker Agnes Viljugrein (Ap).

I Oslo kommune vurderes det nå om væresteder for rusavhengige er noe man vil ha i byen.Et værested er et skjermet og avgrenset område for rusavhengige. Kommunen slapp nylig en utredning der nettopp bruken av væresteder drøftes. Den konkluderer ikke med noen endelig anbefaling, men vurderer argumentene for og mot, og har dermed satt i gang debatten.

I Dagsavisen 7.mars 2020 foreslo Foreningen for en Human Narkotikapolitikk at et slikt værested kunne ligge på Elgsletta på Grønland. Elgsletta er en liten park langs Akerselva. Den ligger en kort gåtur fra Prindsen mottakssenter på den ene side og til Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset på den andre. I området er det også flere andre lavterskeltilbud for rusavhengige.

– En raus bydel

Agnes Viljugrein er nestleder i bydelsutvalget i Gamle Oslo for Arbeiderpartiet. Hun har vokst opp i området og mener at det er viktig at bydelens rusavhengige skal tas godt vare på. Men hun er redd et værested vil gjøre at alle byens rusavhengige plutselig trekker hit.

– Vi er opptatt av å være en raus bydel som har plass til alle, vi vil jo ta vare på de rusavhengige i vår egen bydel. Det vi er bekymra for, er ikke et og annet rustiltak. Men det er noe helt annet å være sentrum for omsetningen i byen og at de største miljøene samles her.

Tjenester i nærheten

Arild Knutsen er leder i Foreningen for en Human Narkotikapolitikk og mener at nettopp beliggenheten gjør at dette er riktig plass for et «værested».

– Elgsletta ligger midt mellom Frelsesarmeens Fyrhuset i Urtegata, Prindsens mottakssenter og Legevakten og det er veldig heldig. Dette er folk som trenger helsetjenester, og her er alt i umiddelbar nærhet, sier Knutsen.

– Oppsøkende tjenester blir også mye enklere. Og for politiet blir det lettere å slå ned på ansamlinger av brukere andre steder i byen, for da har de tross alt et sted å gå. Det vil skape en positiv intern, indre justis i rusmiljøet, mener han.

– Men er ikke dette området allerede for hardt belasta til å ta imot flere fra rusmiljøet?

– Ja, det har jo folk i borettslagene her og reagert på. De er veldig sinte, og spør hvorfor vi ikke kan ha værested i andre bydeler. Da har de misforstått helt, mener jeg. For dette er ikke fordi vi skal sette brukerne fast i deres bydel, det er for å dempe de problemene som allerede er her. Elgsletta er jo allerede veldig belasta, sier han

 Så de rusavhengige er allerede her?  

– Ja, og det går utover næringslivet, innbyggere, fotgjengere, barnehager, skoler, moskeer, kirker .... Et værested vil minske problemene og få ned konfliktnivået her, fortsetter Knutsen 

– En sårbar bydel

Bydel Gamle Oslo er bydelen med høyest andel barn som vokser opp i fattige familier.

– Hvert tredje barn i bydelen vokser opp i fattigdom, og i akkurat dette området vi står i nå gjelder det faktisk 60 % av barna. Mange av familiene her bor veldig trangt. De kan ikke ha med venner hjem på samme måte, du har ikke bursdagsfeiringa inne i leiligheten og du er mye mer avhengig av uteområdene i nærmiljøet ditt, sier Viljugrein

I stedsanalysen for Grønland fra 2017 trekkes konflikten mellom barna fra nærområdet og de rusavhengige frem som den sterkeste interessekonflikten om byrommet på Grønland

Sprøytespisser

– Barne og ungdomsarbeiderne som jobber her sier til oss er at de må rydde området hver morgen for de finner så mye brukt sprøyteutstyr og sånt, sier Viljugrein

– Og her borte, sier hun, og peker på en klynge klatrestativer

– Her er det en barnehage på dette hjørnet og på hjørnet her, rett over veien, er det et tungt rusmiljø.

Arild Knutsen fra FHN mener værestedet han ser for seg, også vil redusere problemet med sprøyteavfall i området.

– Når kommunen tilrettelegger og endelig tildeler et sted, da blir det større gjensidig respekt. Da har værestedet sprøyteavfallsbøtter og de vil bli brukt. Når de tas hensyn til, så viser de hensyn tilbake. All erfaring tilsier det, det dreier seg tross alt om mennesker, sier han

Knutsen forklarer ivrig hvordan han ser for seg at værested skal se ut. Det skal settes opp noen levegger og benker, litt som et busskur, slik at man kan sitte under tak. Han vil ha sprøyteavfallsbøtter og noen benker, og bord man kan være sosiale rundt.

– Sånn at de får det rolig og hyggelig der, uten å være til sjenanse for andre, smiler Knutsen.

– Det er jo opprettet et sånt sted i Bergen, og der er resultatene gode. Det føles ikke utrygt for folk flest å gå forbi lenger, og det er ikke sprøyteavfall overalt. Det demper konfliktnivået mellom rusavhengige og byens øvrige innbyggere.

– Det er ikke for å belaste, men for å avlaste bydelen. Og forstår de ikke det så har de misforstått og kjenner ikke til resultatene i Bergen og Aarhus, sier han.

Viljugrein svarer følgende på spørsmål om hva hun tenker om resultatene i Bergen, og om Arild Knutsens plan for et værested på Elgsletta:

– Mitt bud til kommunepolitikerne er at man må se nærmiljøene i sammenheng, de må se på hvordan det er i det området de vurderer.. Og jeg mener Grønland er i en særstilling. Man bruker masse penger på å ruste opp her, gi innbyggerne her et løft, og da er det å etablere Elgsletta som et værested å gå i motsatt retning. Det blir helt feil medisin, forklarer Viljugrein

– 50 år med jaging

Arild Knutsen forklarer at det første samlingsstedet for rusmisbrukere i Oslo var i Slottsparken.

– Det er over 50 år siden de begynte å jage de første hasjisjene fra Slottsparken. Først ble de jaget til Spikersuppa så til Egertorget, og nedover Karl Johan til Plata. Så var det Brugata og nå er det Elgsletta som begynner å få mer og mer trykk. Nå må vi snu den utviklinga, sier han.

– Ja, den jagepolitikken syns jeg er helt forferdelig, den håper jeg vi får til å gjøre noe med, sier Viljugrein.

– Jeg tror man må gjøre flere ting på en gang. Nå begynner Oslo kommune å lage tilbud til rusavhengige ulike steder i byen. Isteden for å samle de i sentrum, skal tilbudene ut dit folk bor, fortsetter hun.

Knutsen er óg tilhenger av å desentralisere tilbudet til rusavhengige.

– Ja, jeg var på Furuset på Verdens Overdosedag, da hadde de vedtatt å starte et tilbud for rusavhengige på Alna og begynt å markere dagen. Det med skadereduserende tiltak ute i bydelene og å opprette væresteder i tråd med desentraliseringa støtter jeg. Jeg var der ene og alene for å vise min støtte, og markere dagen sammen med dem. Det tror jeg de satte veldig pris på.

Rekrutering til rusmiljøet

– Det er en økning i antall unge voksne og ungdom i stoffmiljøet, sier Knutsen alvorlig.

– Når en går gjennom byen i dag kan en nesten ikke gå gjennom et kvartal uten å tilbys alskens dop. Det senker terskelen for å rekrutteres veldig. Det er mye vanskeligere for en 15-16 åring å gå ut av det vanlige bylivet og bort til det lukkede miljøet et værested vil være. Det vil heve terskelen for å rekruttere til rusmiljøet, sier Knutsen.

Han legger til at da rusmiljøet holdt til på Plata, ved Jernbanetorget, var det vanskeligere for ungdommen å gå ut av det trygge miljøet på Karl Johan og bort til Plata.

– Dessuten var det en bedre indre justis der, så om noen prøvde å selge til ungdommen, slo de andre ned på det, sier Knutsen

Andre alternativer

Elgsletta er ikke vedtatt som noe værested enda, foreløpig er det bare et forslag. Kanskje fins det andre alternativer til væresteder i nærheten.

– Spørsmålet er kanskje om det må være utendørs. Nå skal jo legevakta flytte, det er et sted som blir ledig kanskje. Det er kanskje ikke lov å si, men Prindsens hage er jo enda mer sentrumsnært, sier Agnes Viljugrein.

– Ja, på Prindsen Mottakssenter er det en bakgård som er lite brukt. Det er plass til 20-30 personer der uten at det skaper problemer, og det er forsøkt åpnet nå i det siste med veldig gode resultater. Og får du både det og Elgsletta har du to væresteder, istedenfor å skape en klynge, sier Arild Knutsen.

Les hele artikkelen i Dagsavisen her.

Debattinnlegg i Klassekampen 08. oktober 2020: Nei Røse - svaret er ja til full avkriminalisering, skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Tidligere tolldirektør Bjørn Røse har bladd seg gjennom høringssvarene til Rusreformutvalget og oppsummerer de 345 høringsuttalelsene med at svaret på spørsmålet om full avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler er: Nei.

Det er, pussig nok, etter først å ha utelatt en rekke høringssvar. Blant annet de anonymiserte og de uten merknader. Høringssvar uten merknader kan trygt sees som aksepterende nikk og da står vi igjen med nær likevekt mellom de som støtter rusreformutvalgets innstilling og de som har innvendinger. Ved å lese seg gjennom høringssvarene, ser en raskt at det ikke er riktig så enkelt heller. Det er stor variasjon i innvendingene, i perspektivene og det er ulike tyngdepunkt i vektleggingen av hvorvidt kriminalisering er heldig å opprettholde eller ikke.

På den ene side kan det forstås, med hensyn til Røses utgangspunkt, at det er ønskelig for han som tidligere tolldirektør å fremstille høringssvarene så grovt forenklet. På den annen side er det oppsiktsvekkende at rundt halvparten av høringsinstansene stiller seg positive til avkriminalisering av narkotika. Samfunnet har gått gjennom flere liknende historiske endringer tidligere, med avkriminalisering av forskjellige levesett og slikt pleier det dessverre å ta langt tid å få oppslutning for.

Røse fremstiller innstillingen til rusreformutvalget som at de går inn for at barn og unge fritt skal kunne gå rundt med mengder med dødelig narkotika og at ingen skal gripe inn. Deretter advarer han mot signaleffekten slik «liberalisme» fører til.

«Det er på høy tid å ta et oppgjør med disse tullete fordommene»

Det er et interessant perspektiv, det med signaleffekten. Samme dag som Røses innlegg står i Klassekampen, skriver Jan Bøhler på sin Facebook-profil, i anledning overgangen fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet, at rusreformen «må bli en behandlingsreform for rusavhengige og ikke en avkriminalisering hvor alle, også barn og unge, skal kunne gå rundt med f.eks. 5 g kokain og 20 g hasj».

Det er et paradoks at de som hevder seg bekymret for signaleffekten, får seg til å fremstille det som om barn og unge fritt kan gå rundt med ulovlige stoffer.

Slike oppkonstruerte forestillinger kan skape forvirring blant ungdommen. Sannheten er at forbudet består, alt salg er forbudt, politiet skal stadig ha avdekkende funksjon mot bruk, brukerne skal anholdes, det skal tas beslag i stoffene, som skal sendes til destruering og brukerne skal pålegges oppmøte på en tverrfaglig enhet i kommunen. Det springende punkt, er hvorvidt ansvaret for oppfølging ved anholdelse for bruk og besittelse av illegale stoffer skal overføres fullstendig fra justisvesenet og til helsesektoren, eller om muligheten for kontrollbasert tvangshjelp, mot å slippe straff, skal opprettholdes. Oversikten som rusreformutvalget har gjennomgått, viser at kriminalisering av rusmiddelbruk ikke påvirker bruksmengden.

Skrekkpropagandaen mot samlebetegnelsen «narkotika», bidrar dessverre stadig til at krefter i vårt samfunn ønsker å opprettholde en total intoleranse mot rusmidler som er mindre skadelige, mindre vanedannende, mindre dødelige og mindre sinnsforvirrende enn alkohol. Det er på høy tid å ta et oppgjør med disse tullete fordommene og gjennomføre en kunnskapsbasert rusreform, for alle.

Les innlegget i Klassekampen her.

Arild Knutsen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk er glad for at regjerningen vil satse på heroinassistert behandling.
Foto: André Kjernsli

Vårt Oslo 07. oktober 2020: Regjeringen setter av 21,7 millioner kroner til heroinassistert behandling i Oslo, av André Kjernsli.

Det er Helse- og omsorgsdepartementet(HOD) som har gitt Oslo universitetssykehus i oppdrag å planlegge og etablere et tilbud om Heroinassistert behandlig (HAB) i Oslo. Forsøksprosjektet er fem-årig, og skal følges tett av forskere. De statlige anbefalingene er å tilby syntetisk framstilt heroin på en sikker og forsvarlig måte til opptil 200 opiatavhengige i hovedstaden.

— Dette er helsehjelp

Rusmisbrukere har i flere år kunnet ta del i Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), den norske ordningen for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet. Pasientene blir behandlet med metadon eller buprenorfin (Suboxone eller Subutex).

— Tilbakemeldingene fra miljøet og de som jobber med rusmisbrukerne forteller oss at dette ikke er tilstrekkelig for alle, sier Mathilde Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Høyre.


Hun understreker at dette er ment som et skadereduserende tiltak, som skal følges nøye av forskere ved Oslo universitetssykehus.

Å dele ut heroin finansiert av myndighetene er et kontroversielt tiltak, og meningene er delte.

— Det har skjedd mye med holdningene til rusomsorgen i landet, og heroinassistert behandling er helsehjelp til de som trenger det mest. Jeg både håper og tror dette vil bli vedtatt i forbindelse med budsjettforhandlingene, sier Tybring-Gjedde.

Byrådet må følge etter

— Dette er en relativt bra start fra regjeringens side, det sikrer at prosjektet kommer i gang, sier leder i Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN), Arild Knutsen.

Samtidig er Knutsen tydelig på at dersom Oslo Kommune ikke bidrar med midler i tillegg, vil man ikke klare å behandle de 200 personene man ser for seg. Han forteller at både regjering og byråd har flagget høyt at prosjektet skal komme i gang.

Det står også i byrådsplattformen at Oslo skal være en pilotkommune for nye forsøk på rusfeltet. Men disse pengene kommer fra regjeringen.

— Jeg mener budsjettforslaget fra regjeringen forplikter byrådet til å bidra til at man når målet om å behandle 200 personer årlig, avslutter FHN-lederen.

Prosjektet knyttes til eksisterende tilbud i Legemiddelassistert rehabilitering. Når driften er i gang skal det legges til samme seksjon i sykehuset som legemiddelassistert rehabilitering. Prosjektet skal planlegges i tett samarbeid med brukerorganisasjoner, sykehuset, samt private og ideelle aktører i Oslo.

Les artikkelen i Vårt Oslo her.

crossmenu