Medlemskap

Morgenbladet 26. februar: Gjenta etter Venstre: Rusreformen er ikke liberal, skrevet av Markus Slettholm, debattansvarlig.

Det er ikke veldig mange år siden det stort sett fulgte en søtlig eim etter dem som ropte høyest om den feilslåtte norske narkotikapolitikken – enten de uttalt representerte de tyngre eller lettere brukernes interesser eller hadde hornbriller og var med i Bergen Unge Venstre. Nå er det landets kanskje aller mest ansvarlige mann, Høyre-statsråd Bent Høie, som står i bresjen for et politisk hamskifte på rusfeltet.

For det er en litt uvanlig tverrpolitisk allianse som har drevet den ruspolitiske debatten frem til pressekonferansen forrige fredag, der helseministeren, med riksløven drapert på veggene bak seg, slo bena vekk under det som har vært en helt sentral del av norsk justispolitikk de siste femti årene. I den bredere arbeiderbevegelsen har alliansen med avholdsbevegelsen lagt lokk på store deler av den ruspolitiske debatten i hundre år. Samtidig har den mer urbant anlagte delen av venstresiden – MDG, SV, Arbeiderpartiet i byene – snakket om ruspolitikk lenge. Høyresiden har på sin side alltid operert i spennet mellom «tough on crime»-konservative og liberalister som holder personlig frihet som den aller høyeste dyd. Med varsomhet har reformvennlige av alle sjatteringer endelig funnet sammen, langt på vei «across the aisle» langs generasjonelle og geografiske skillelinjer. Det kan nå vise seg å bli en snarvei til politisk gjennomslag for et paradigmeskifte som ellers ville vært vanskelig.

I forkant av regjeringens fremleggelse av den lenge varslede rusreformen var det derfor knyttet stor spenning til dens faktiske innhold. Ville man klare å finne noe som både nølende avholdsfolk og tut-og-kjør-liberalerne kunne leve med?

Rusreformutvalget – hvis mandat var å utrede hvordan, ikke hvorvidt,samfunnets reaksjon mot personer som bruker og besitter illegale rusmidler, skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten ved å «se til Portugal» – har lagt det solide, faglige grunnlaget for Solberg-regjeringens forslag. Politiet vil fortsatt kunne avdekke besittelse av og eventuelt beslaglegge illegale rusmidler, og pålegge oppmøteplikt hos en kommunal rådgivningsenhet. Møter du ikke opp, blir du ilagt et gebyr på 2400 kroner, med mindre brukeren er i en sosioøkonomisk situasjon som vanskeliggjør en slik bot. Underforstått: Rusbruk skal fortsatt svi litt for de ressurssterke og rekreasjonelt anlagte, men ikke for dem som faktisk har et problem.

I det hele ble reformtilhengernes bekymringer for en utvannet reform inntil videre gjort til skamme. KrF, som på ingen måte har lagt skjul på at «dette ikke er vår reform», fikk lite gjennomslag i regjeringens forslag. I et knippe oppsiktsvekkende og koordinerte intervjuer blant annet i VGog Vårt Land dagen før fremleggelsen forrige uke, gjorde partiets fire statsråder felles front mot regjeringens egen politikk: Selv er de bundet på hender og føtter og kommer til å stemme for, men de håper opposisjonen stemmer ned hele reformen.

Dette er et tydelig brudd med kutymen i koalisjonsregjeringer; vanligvis sluker man sine politiske kameler i stillhet og lufter eventuelle indremedisinske plager på kammerset. Ropstad og kompani fikk derimot beroliget grunnfjellet sitt om at de ikke er blitt rusliberalere i full offentlighet. At Bent Høies reaksjon var et smilende «hele regjeringen står bak reformen, og noen står litt lenger bak enn andre», kan tyde på at utspillet var avklart på forhånd og blitt gitt Ernas godkjentstempel.

En annen trøst for KrF er at de såkalte terskelverdiene for straffrihet – hvor mye rusmidler som regnes som «til personlig bruk» – i regjeringens lovforslag er langt lavere enn i utvalgets opprinnelige utredning. Om det var den lille seieren partiet trengte for å ikke ta dissens til regjeringens egen politikk, virker det som et meget fornuftig avbytte. At terskelverdiene er lavere enn mange hadde håpet på, er egentlig ikke så farlig, det heller – det viktigste i denne omgang er å få knesatt i forskrift prinsippet om avkriminalisering. Detaljer er tross alt detaljer. Og de kan alltids justeres på et senere tidspunkt, er mantraet til pådriverne for reformen.

Den ruspolitiske ballen er langt fra i mål, og det ville vært prematurt å sprette champagnekorkene på Venstres hus. Men de kan i alle fall gi seg et foreløpig klapp på skulderen for det som ser ut til å være et godt stykke politisk håndverk. Innad i det sosialliberale partiet er det mange som ikke synes reformen går langt nok, og som egentlig ønsker seg en legalisering, med statlige utsalg, i alle fall av de såkalte myke stoffene, som for eksempel cannabis, MDMA og psykedelisk sopp.

Unge Venstres plansjer med en hånd som holder en joint med påskriften «Legalize it», som skapte mye furore sommeren 2019, er nok inntil videre gjemt godt unna på ungdomspartiets valgkamplager. De vet at disse synspunktene – som er «langt ute» i en norsk politisk kontekst, men stadig mer dagligdags i det store utland – bare vil være vann på mølla for kritikerne av reformen.

For det er ikke tilfeldig at rusreformen hele veien er blitt frontet som en helse- og behandlingsreform, og ikke som et liberalt tiltak: Dette handler utelukkende om overdosedødsfall og de aller mest utsatte brukerne, enten de veldig unge eller de som strener gatelangs. Rusreformen handler ikkeom såkalt offerløs kriminalitet eller om hvorvidt de mange lystbrukerne – musikkfestivalgjengere på MDMA, festløven med en pose kokain på blazer-innerlomma eller Columbia-professor Carl Hart, som i The Guardian for noen uker siden sto frem som en høyst fungerende rekreasjonell heroinist – skal få ruse seg i fred. Selv om det ene ikke utelukker det andre og man enkelt kan argumentere for at en rusreform er både liberal og pragmatisk politikk på én gang, har regjeringen, med Venstre i spissen, fått samtalen til å handle om problembrukerne, og kun problembrukerne. Det er ingen liten bragd.

Foreningen for human narkotikapolitikk har også insistert på dette skillet, selv om de også egentlig jobber for legalisering av alle rusmidler – bare ikke akkurat nå. Leder Arild Knutsen, som satt på første rad og ble takket av Bent Høie under pressekonferansen forrige fredag, illustrerte denne balansekunsten i et Klassekampen-innlegg i sommer. Under tittelen «Trygg hasj på polet», skrev han at det «kan være uheldig for den politiske behandlingen av den kommende rusreformen (…) å knytte forslaget om lovliggjøring av cannabis til denne prosessen».

Å holde de to debattene adskilt er ikke bare strategisk veldig klokt for veien videre, men også en forutsetning for at reformen i det hele tatt kunne se dagens lys. Om Venstre er reformens fødeforelder, er Bent Høie en slags jordfar – en jobb han og Høyre neppe hadde påtatt seg for en liberal reform. For ham er regjeringens forslag nettopp et bolverk mot den rusliberale vinden som nå blåser gjennom USA og Vest-Europa. Til Aksent, IOGT (tidligere Avholdslosjen) sitt medlemsblad, kan han betrygge leserne med en helt tydelig hit-men-ikke-lenger-holdning: Avkriminalisering vil ta luften ut av legaliseringstilhengernes kronargument «om at straff er til hinder for å oppsøke hjelp og at straff virker stigmatiserende på brukerne».

Om reformen faktisk blir noe av, er fortsatt et vidåpent spørsmål. Senterpartiet er den kanskje mest uttalte motstanderen, og de siste ukene har Trygve Slagsvold Vedum og partiets nye fargeklatt, Jan Bøhler, mønstret sterkt mot reformen i alle kanaler. Bare timer etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen i fjor, tonet også de flaggmot den forestående avkriminaliseringen.

Les hele kommentaren til Markus Slettholm her.

(Illustrasjonsfoto) FOTO: Christian E. Bergheim

Hamar Arbeiderblad 25. februar 2021: Uheldig synsing om rusreformen, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

RUS: Stortingsrepresentant Kjersti Toppe i Senterpartiet skriver i Hamar Arbeiderblad (25. februar) at regjeringens foreslåtte rusreform vil kunne få store konsekvenser for barn og ungdom. 

Senterpartiet støtter at rusavhengige skal møtes med helsehjelp, men er kritisk til regjeringens innstilling om at bruk og besittelse skal avkriminaliseres for alle.

Toppes ønske om å fortsette straffeforfølgningen av unge uten dokumentert rusavhengighet, er mildt sagt spesielt.

Dette er et forsøk på å opprette en forskjellsbehandling som mangler sidestykke.

Hvor skal den politiske grensen mellom rusmiddelbruk og rusproblemer settes?

Når blir rusproblemet stort nok til at man ikke skal straffeforfølges? Hvem skal ta avgjørelsen om det i hvert enkelt tilfelle?

Trusselen om straff

En av de hyppigst nevnte intensjonene med rusreformen er at det skal bli lettere å komme i posisjon til å tilby hjelp til de som har rusproblemer. 

Trusselen om straff fører til at de færreste som har problemer med ulovlige rusmidler, kommer tidsnok i kontakt med helsevesenet. 

Arild Knutsen, leder Foreningen for human narkotikapolitikk

Fordi det vil få for alvorlige konsekvenser for dem til at det er verdt det. Ergo har de færreste med rusproblemer dokumentasjon på at det har gått dem ille.

Kjersti Toppe skriver feilaktig at regjeringen hevder at forbud ikke virker. 

Derimot støtter regjeringen seg på omfattende dokumentasjon på at kriminalisering av bruk og besittelse ikke virker. 

Regjeringen ønsker å opprettholde forbudet og har derfor ikke ønsket utredning av konsekvensene av narkotikaforbudet.

Kvalifisert synsing

Toppes innvendinger mot avkriminalisering belyser at hun velger å basere seg på kvalifisert synsing. 

Hun begrunner standpunktet om å straffe unge med å vise til Espad-undersøkelsen som sier at Norge er blant landene i Europa der færrest unge bruker narkotika. 

Dermed unngår hun behendig å nevne både «European Drug Report» som viser at Norge er methamfetamin-versting i Europa og statistikken der Norge plasseres på Europa-toppen når det kommer til overdoser.

Bruken av Espad-undersøkelsen er dessuten misvisende. Det er ikke slik at landene som straffer hardest har minst bruk. 

Eller at de som straffer minst har høyest bruk. Det er heller ikke slik at land som har avkriminalisert bruk og besittelse har fått noen økning i bruken.

Det var nettopp dette som Rusreformutvalget gikk gjennom og samlet dokumentasjon på.

Den samlede mengde forskning dokumenterer ingen klar sammenheng mellom endringer i straffelovgivning og bruken av rusmidler i samfunnet, derfor hefter det betydelig tvil ved antagelsen om at straffebud mot bruk av narkotika har en preventiv effekt.

Det er straffepraksisen som skaper store konsekvenser for ungdom. 

Bevisbyrden er herved snudd, de som ønsker å fortsatt straffe unge mennesker som velger andre rusmidler enn alkohol må herved komme med ny forskning før standpunktet kan sies å være på noen måte legitimt.

Les artikkelen i Hamar Arbeiderblad her.

Foto: Heiko Junge/NTB.

Agenda magasin 25. februar 2021: Den standhaftige straffen, av Øystein Skjælaaen.

Regjeringen foreslår mindre straff og mer hjelp til rusavhengige. Det gjenstår å se om alle lar seg overbevise.

«Kjære Arild! Takk for at du ikke ga opp og fikk oss til å lytte til slutt. Dette er Lex «Knutsen»! Beste hilsen Bent».

Disse ordene fra Bent Høie stod i proposisjonen Arild Knutsen fikk i hendene da rusreformen ble lagt fram på fredag. Knutsen er den utrettelige lederen av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, som med stort hjerte og smart hode, har jobbet mot denne dagen i mange, mange år. Som tidligere rusavhengig har han også kroppslig kunnskap om hvordan ruspolitikk påvirker folks liv, og han innså tidlig at de største utfordringene for dem som har et stoffproblem, handler om de strukturelle betingelsene for livet som leves. Sterkest blant disse strukturelle betingelsene, er straffen.

Alle vil ha rus

De fleste søker rus fra tid til annen, og det er kanskje noe som skurrer når du kan drikke hur mye sprit som helst, sovne på dass eller rundt et bord der samtalene fortsatt pågår, ralle rundt i gaten og kanskje ende opp med en stusselig natt i fyllearresten – og det verste du må håndtere er skammen. Men så snart du har fått i deg noe som heter narkotika, om det er heroin eller cannabis, kokain eller khat, og uansett hvor mye, hvor mange ganger og i hvilken sammenheng, så skal du straffes, møte det kraftigste middelet et samfunn har for å markere at du har gjort noe forkastelig. Du skal registreres som kriminell, som alle de andre voldelige tyvene.

Rusreformen har som formål å rette opp i denne situasjonen. Overskriften er «fra straff til hjelp». Lovforslaget handler om å ta bort straffereaksjonen hvis politiet fersker deg med bruk eller besittelse (til eget bruk) av noen av de stoffene som står på narkotikalisten. Det skal fortsatt være forbudt, politiet kan fortsatt ta fra deg hva det måtte være, så lenge det defineres som narkotika. Den store forskjellen er reaksjonen, du skal henvises til en hjelpeinstans heller enn en straffeanstalt.

Det høres nesten tilforlatelig bra ut. Hvorfor ikke hjelpe heller enn straffe, hvis det man ønsker er å redusere problemer med rus? Hva er problemet?

Straffens begrensninger

Norsk narkotikapolitikk er bygget på teorien om allmennprevensjon. Helt siden stoffene kom til landet på midten av 60-tallet, har troen vært sterk på at strenge straffer vil skremme befolkningen fra å bruke dem. Det har vært et område av politikken med uvanlig sterk enighet mellom alle partiene.

Allmennprevensjon er en reell effekt, men den har klare begrensinger. Det er ikke en universalløsning i møte med uønskede handlinger. Effekten kommer an på, og den kommer an på mye. Derfor kan man ikke være helt sikker på hvilken effekt straff har, eller hva som skjer om man tar den bort.

Men selv om man ikke kan være helt sikker på alle konsekvensene av avkriminalisering, finnes det forskning å lære av. Den viser at det ikke er så stor grunn til bekymring. Det er ingenting som tyder på at en befolkning plutselig vil oppfatte stoffene på helt andre måter, at folk strømmer til og vil utforske hva dette er for noe, når staten ikke straffer det lenger.

Rusreformutvalget gjorde en solid jobb med å dokumentere dette. De konkluderte i sin rapport med at det ikke er grunnlag for å hevde at straff har den allmennpreventive effekten norsk narkotikapolitikk er fundert på. Og hvis ikke det er klart og tydelig at straff faktisk virker, argumenterer utvalget for at man simpelthen må la være. Dette er helt grunnleggende om straff begrunnet av nyttehensyn – gevinstene må klart overgå skadevirkningene, og det må vi kunne vite sikkert. Tro og håp er ikke tilstrekkelige begrunnelser for å ta i bruk samfunnets sterkeste maktmiddel.

Ulikhet for loven

For noen partier ser det imidlertid ut til å være tilstrekkelig. FrP og Sp mener straffetrusselen utgjør en sentral terskel for folk som kan være fristet, mens i Ap er det mer delte meninger.

Ingen av partiene ønsker imidlertid at rusavhengige skal straffes.

Det er det gode grunner til. Mange har blitt kjent med opphopingen av forferdelig, urettferdige skjebner blant dem som finner tilbake til stoffene igjen og igjen. Rusen har for mange vært en måte å takle tilværelsen på, og det gir ingen mening å straffe dem for det. Grunnen til at noen ikke vil gi slipp på straffen, er at den trengs for å holde unge mennesker i tøylene.

Prinsipielt er dette nokså kronglete. Man straffer vanligvis mennesker for noe de har gjort, uavhengig av hvilken gruppe i samfunnet de tilhører. Ung eller gammel, fattig eller rik, overfor loven stiller vi likt. Ett av unntakene som fritar for straffeskyld er kriminell lavalder, som er en enkel kategori å forholde seg til.

Men hva er en rusavhengig? Avhengighet er en diagnose uten et objektivt fundament, man kan ikke påvise det med røntgen eller blodprøve. Hvordan kjenner vi igjen ham eller henne? Hvor lenge må han ha brukt stoff for å slippe straff? Hvordan dokumentere det? Gjelder det alle stoffer, heroin, khat, kokain og cannabis? Mange som i praksis er avhengige har ikke fått tildelt diagnosen, skal de be legen utstede et bevis? Og hva hvis legen ikke vil gjøre det, selv om vedkommende mener han er avhengig?

Både Riksadvokaten og Advokatforeningen advarer mot en slik forskjellsbehandling i sine høringsuttalelser, og argumenterer for at avkriminalisering må gjelde alle. Ellers vil man havne i den situasjonen at politiet tar en 18-åring for bruk og besittelse av cannabis, og etter loven skal idømme straff, mens den som påtalemyndighetene med et arsenal av usikre variabler definerer som rusavhengig, skal gå fri. Det går på rettssikkerheten løs. I tillegg kan det jo være at 18-åringen som straffes, også er blant dem som søker til rusen for å takle et uutholdelig liv. Hvorfor skal han straffes og ikke han som har gjort det samme i tyve år?

Fra straff til hjelp

Narkotika har tatt beslag på vårt rettssystem. 40 prosent av alle straffereaksjoner er for befatning med narkotika, for det meste i små mengder, og over en fjerdedel av fangebefolkningen soner narkotikadommer. Fra politiets gatepatruljer, via jurister og dommere og til kriminalomsorgen, er folk nedlesset i narkotikasaker. Og slik har det vært i tiår etter tiår. Det brukes helt enorme summer med dagens regime, og reformen legger opp til at noe kan brukes på andre måter.

Det foreslås at folk som tas for befatning med narkotika, skal henvises til en kommunal rådgivningsenhet. Der skal vedkommende informeres om skadelige konsekvenser av narkotikabruk, og det skal vurderes om noen form for oppfølging, eventuelt behandling, er nødvendig eller ønskelig.

I rusreformutvalgets opprinnelige forslag, var innkallelse til denne enheten tenkt som en plikt, men likevel ikke forbundet med sanksjoner ved manglende oppmøte. Etter forhandlinger mellom regjeringspartiene, er det nå foreslått et gebyr om man ikke stiller opp.

For en som er rusavhengig på tyvende året, er det usikkert om trussel om gebyr vil utgjøre den helt store forskjellen. Det vil kanskje bare minne om den bunken av bøter han gjennom årene har fått som straff for bruk og besittelse. For 16-åringen som tas med cannabis, er det uansett en sak som vil involvere foreldre eller foresatte, og barnevern om nødvendig.

Det kan ikke utelukkes at et gebyr vil fungere som et effektivt ris bak speilet for enkelte. Kanskje gjør det at noen møter opp til en samtale som kan være starten på noe godt. Samtidig bryter opplegget med velferdsrettens normer, hvor hjelp er hjelp, og ikke noe man  motta for ikke å bli ilagt et gebyr.

Hvor mye stoff?

Et av de omdiskuterte punktene i reformen, er de såkalte terskelverdiene. De handler om hvor mye stoff man kan bli tatt med, uten å risikere straff. Et sted må grensen gå, og det er bra at disse grensene diskuteres.

Det er argumenter både for høye og lave terskelverdier. Høye verdier gjør at en heroinavhengig straffritt kan besitte flere dagers forbruk. Er grensen 5 gram heroin, vil en som bruker ett gram per dag besitte stoff for fem dager uten strafferisiko. Er terskelen 2 gram, og vedkommende har litt høyere forbruk, må han til markedet hver dag. Av hensyn til de rusavhengige, er høye terskelverdier en fordel.

Det er gjerne en fordel med høye terskelverdier for salgsleddet også, men samtidig vil jo salg fortsatt være belagt med straff. Har politiet mistanke om det, kan de følge det strafferettslige sporet, uansett hvilken mengde vedkommende besitter. I alle tilfeller er dette detaljer i et lovutkast som kan endres etter noen års erfaring.

Straffens ulike signaler

Ordene Bent Høie skrev til Arild Knutsen vitner om en omstilling som en moderne leder ville karakterisert som god endringskompetanse. Det er ingen grunn til å hylle dette maktordet, men det viser til noe norsk narkotikapolitikk lenge har manglet; en reell vilje til å vurdere nye løsninger. At rusreformen i det hele tatt har kommet så langt som nå, vitner om at mange har vært gjennom det samme som Høie.

Les hele artikkelen i Agenda Magasin her.

UENIGHET Debatten om den nye rusreformen ruller videre. FOTO: ILLUSTRASJON - COLOURBOX

Harstad Tidende 24. februar 2021: Lover må basere seg på kunnskap fremfor synsing, skrevet av Tonje Jevari og Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Frank M. Sletten, sjef for politistasjonsdistriktet i Harstad og styremedlem i Politilederlaget, mener at samfunnet fortsatt trenger straff som ris bak speilet for å holde narkomisbruket så lavt som mulig.

Dette til tross for at det ikke er noen forskning som viser til at straff fungerer, verken avskrekkende eller forebyggende for bruk av rusmidler – det være seg legale eller illegale. Hva forskning og erfaringer derimot viser, er at strafferettslige reaksjoner bidrar til stigmatisering og sosial utstøting, hvilket igjen for mange vil kunne føre til økt rusmiddelbruk. Det er også slik at mange, særlig unge, ikke tør be om hjelp for problemene sine i frykt for å bli straffet.

Mange tiårs strafferegime har ikke fungert etter hensikten. Det er uforståelig at Sletten vil fortsette en praksis som ikke støttes av forskning og kunnskap, som verken forebygger eller avskrekker, men som heller øker faren for at flere havner i en kriminalitetsstatistikk. Venstres partileder, og kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, uttalte under presentasjonen av regjeringens forslag til rusreform at de som vil opprettholde straff som virkemiddel nå har bevisbyrden på sin side. 

Helseminister Bent Høie uttalte også at: «Det er dette vi vet, det er dette som er dokumentert. Det er de som mener det motsatte som nå må komme med dokumentasjon på at de har rett. For all dokumentasjon tyder på at denne reformen bygger på det beste kunnskapsgrunnlaget som finnes både i Norge og internasjonalt».

I Harstad Tidende 7. april 2020, ytret Sletten seg med de samme bekymringer som nå, og fikk tilsvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk i samme avis. Også da mente Sletten at hvis reformen vedtas og iverksettes etter forslaget, ville gitte grenseverdier bli tillat å ha i besittelse, i artikkelen står det til og med at det blir lovlig, og det ville det bli lov å dope seg på offentlig sted. Hvor i all verden er det politilederen har fått dette for seg? 

Det er for det første ikke en legaliseringsreform som er foreslått. Det vil være politiets oppgave å både avdekke, beslaglegge og destruere ulovlige rusmidler. Uansett om det er under eller over de gitte grenseverdier. Alt stoff blir beslaglagt, uavhengig av mengde. I tillegg er innførsel og salg fortsatt bestemt at skal straffeforfølges på samme måte som i dag. Det er med dette lite som tyder på at narkotika er lovlig. Det er heller ikke sannsynlig at tilgjengelighet vil øke, og det er heller ingenting som tyder på at flere vil bruke illegale rusmidler. Også her er forskning og erfaring entydig, og er hva man bør basere lov og praksis på. 

Politiet skal altså fortsatt avdekke narkotikabruk og besittelse. Det er reaksjonsformen som følger etter at politiet har gjort sin jobb som er annerledes ved små mengder. En reaksjonsform som har en langt mer positiv effekt enn de strafferettslige. Politiets sanksjonsmuligheter og verktøy er ikke redusert eller fratatt, men den instans som skal reagere i etterkant vil være en annen; og da helse fremfor justis. 

Politiets forebyggende enheter i kommunene gjør på mange områder en god jobb. I Harstad vet vi at de har god kontakt med mange ungdommer. Denne kontakten vil kun bli bedre når man nå får andre tilnærmingsmuligheter enn ruskontrakter, bøter og prikk på rullebladet. For hjelpeapparatet vil muligheten for å opparbeide seg tillit til en ungdom bli langt bedre når tillitsforholdet ikke er basert på kontroll og et ubalansert maktforhold. Ruskontrakter kan øke faren for at ungdommer ruser seg på rusmidler som ikke synes på urinprøver, men som utgjør en større risiko og innta.

Å avgi urinprøve i påsyn av voksne er svært krenkende, og er ofte en vesentlig del av ruskontrakten. Det blir ofte sådd tvil om ungdommen har ruset eller ikke hvis prøven viser seg å være tynn/utvannet. Tvilssituasjoner er ikke til fordel for verken ungdommen eller dem som har samtaler med dem. 

Så hvordan skal man da møte ungdommen? Svaret på det er åpenhet, tillit og gjensidig respekt fremfor trusler om straff. Forebygging vil fortsatt være en viktig oppgave for politiet, men forebygging må bygge på kunnskap og ikke synsing. En oppgave som er fullt mulig å gjennomføre uten ris bak speilet. 

Sletten trekker fram samtaler med individer og foresatte som eksempel på hva politiet kan gjøre i dag i møtet med ungdom som ruser seg med illegale rusmidler. Det er ingenting som tilsier at dette ikke fortsatt kan være praksis som et verktøy fremover hvis begrunnelsen er faglig fundert. Utestengelse og frarøvede fremtidsmuligheter derimot, vet vi at ikke virker forebyggende. 

Politilederen frykter også for at mennesker med et usunt forhold til narkotika skal kunne ende opp i yrker som piloter, politi, soldater og andre roller med stort ansvar hvis man ikke øyeblikkelig sanksjonerer. At straff som sanksjonsform er det som vil forhindre at så skjer har ikke hold i annet enn utdatert tankegods. Nevnte yrkesgrupper krever en skikkethetsvurdering, uavhengig hvilken bagasje man har eller hva slags rusmiddel man har et forhold til. 

Straff virker ikke forebyggende. Derimot rammer det skjevt og usosialt, og forverrer livet til de mest sårbare. For andre mennesker – som har en form for kontroll på sitt rusmiddelbruk og ikke ønsker helsehjelp, vil terskelen for å kunne oppsøke hjelpeapparatet senkes om ens bruk skulle utvikle seg til å bli utenfor kontroll. Innen helse så er det en allmenn forståelse at man benytter evidensbaserte metoder når man behandler, men merkelig nok ikke når det gjelder rus.

Endringer rokker ved våre vaner og oppfatninger. Menneskets natur er gjerne slik at vi ikke alltid liker endringer. Det er likevel det som fører oss videre. Når kommunene i sin tid begynte å dele ut rene kanyler og pumper til rusavhengige så ble det av motstandere sett på som rekruttering og tilrettelegging for at folk skulle begynne å injisere rusmidler. Resultatet ble i stedet at antall hiv smittede og andre blodsykdommer sank markant ned. 

Den samme motstand så man med vedtaket om pasientrettigheter for rusavhengige, med innsigelser mot at selvpåført avhengighet skulle berettige pasientrettigheter. LAR og substitusjonsbehandling var også sett på som kontroversielt, skulle staten tilrettelegge for at rusavhengige skulle få rusmidler? Gratis, betalt av skattebetalerne?

Les artikkelen i Harstad Tidende her.

TV2 God morgen Norge 23. februar 2021: Regjeringens forslag til ny rusreform: - Det vil være den største politiske reformen og endringen i vår tid

Fredag forrige uke presenterte regjeringen sitt forslag til ny rusreform.
Regjeringen vil avkriminalisere besittelse og bruk av mindre mengder narkotika.
Får regjeringen det som de vil, kan det blant annet bli straffefritt å oppbevare opptil ti gram cannabis, to gram kokain og to gram heroin.
Straff blir til obligatorisk oppfølging. Men narkotika vil fortsatt være forbudt.
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, helse- og omsorgsminister Bent Høie og TV 2s kommentator Aslak Eriksrud oppdaterer oss på selve forslaget, og hva som må til for at forslaget eventuelt skal bli vedtatt på Stortinget.

Se innslaget her.

Dagsavisen 23. februar 2021: Bymisjonen vil ha frisoner for omsetning av narkotika i Oslo, skrevet av Stian Fyen.

Byrådet sier nei til en egen frisone for rusmisbrukere i Oslo. Nå foreslår Kirkens Bymisjon å etablere en rekke «akseptsoner» for omsetning av rusmidler i stedet.

– Det er nødvendig med en realistisk erkjennelse av at folk med rusproblemer vil delta i omsetning av rusmidler, sier avdelingsdirektør for inkludering og mangfold i Kirkens bymisjon, Nora Blaasvær, til Dagsavisen. 

Etter initiativ fra Arild Knutsen og Foreningen for en human narkotikapolitikk har byrådet sett på muligheten for å etablere et såkalt «skjermet værested for rusmiljøet» etter modell fra nåleparken i Aarhus.  

Enkelt forklart betyr det et område der folk som sliter med rus får være i fred, både til å ruse seg, men også til kjøp og salg av narkotika. Forslaget fra Foreningen for en human narkotikapolitikk er at Elgsletta ved Akerselva i Oslo sentrum kan bli et slikt sted.

LES OGSÅ: Forening foreslår område på Grønland som Oslos nye friområde for narkomane

Bystyret ba byrådet undersøke muligheten for et fristed for rusmiljøet, og tidligere i vinter blei byrådets rapport sendt på høring. Kort oppsumert konkluderer den med at et fristed for rusmiljøet ikke vil være mulig fordi det bryter med norsk lov.

– Vi har en juridisk vurdering som sier at det ikke går an å skape en frisone for kjøp og salg av illegale rusmidler. Men det er ikke bare derfor vi sier nei. En utredning Velferdsetaten har gjort viser at de åpne rusmiljøene i Oslo først og fremst har funksjon som markedsplass. Vi ønsker ikke å legge til rette for at Oslo har store, åpne markedsplasser for kjøp og salg av narkotika, sier Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen (Ap) til Dagsavisen.

– Noe må skje

Nå mener Kirkens Bymisjon, som driver en rekke tilbud til blant annet rusavhengige i Oslo, at de har funnet et alternativ. I sitt høringssvar på saken foreslår de å innføre en rekke «akseptsoner» for omsetning av ulovlige rusmidler i Oslo. Kirkens Bymisjon ser for seg slike soner i områdene knytta til ulike hjelpetilbud, særlig i Oslo sentrum.

Les hele saken i Dagsavisen her.

Tegning: Odd Klaudiussen.

23. februar 2021: iTromsø mener:

Rusreformen – en etterlengtet endring vi trenger

Det var i sintid Stoltenberg-utvalget, ledet av nå avdøde Thorvald Stoltenberg (Ap), som allerede i 2010 åpnet for å endre praksisen vi til nå har fulgt, med å straffeforfølge all bruk og besittelse av narkotika.

Bakgrunnen da  var internasjonal forskning som konkluderte med at denne praksisen, som mer eller mindre har vært standard verden over siden 60-tallet, ikke hjelper. Snarere heller tvert imot.

Det var forfriskende å høre helseminister Bent Høie (H) snakke om rusreformen og norsk narkotikapolitikk på programmet Dagsnytt 18 sist fredag. I det som mer var en samtale, enn en klassisk debatt, med Arild Knudsen i Foreningen for human narkotikapolitikk, sa Høie rett ut at han har tatt feil i mange år. Og han ga all honnør til nettopp Knudsen og andre som har stått knallhardt på for å få en mer human behandling av rusavhengige i landet.

«Det har betydd alt. Sånne som Arild har stått mye alene i kampen, blant annet mot sånne som meg, som i uendelig mange debatter om norsk ruspolitikk, har vært imot denne reformen. Og til slutt måtte jeg innrømme at han hadde rett og jeg hadde feil».

Dette er sjelden kost fra en statsråd, og det er bra og befriende å registrere at det faktisk er mulig å snu og ta helt motsatt standpunkt i en sak. Høies hovedpoeng var at hans motstand, og ønske om å føre ei streng forbudslinje, helt manglet kunnskapsgrunnlag. Dialog med organisasjoner for brukere og tidligere brukere ble da utslagsgivende for at han snudde.

Det mest positive med at denne reformen har nådd helt opp til øverste hold, og at den nå skal opp i Stortinget, er at den viser et ønske om å se på de rusavhengige som syke mennesker som trenger hjelp, ikke kriminelle som må straffes. Denne humane tankegangen i ruspolitikken er nokså ny, og det er på høy tid at den etablerer seg permanent.

Overdosetallene i Norge er rekordhøye, målt ut fra befolkningstallet. I tiårsperioden 2009–2019 døde det 2.665 mennesker av overdoser i Norge, et snitt på nær 270 i året. Tallene er også deprimerende jevne i alle disse årene, med 234 døde (i 2013) som laveste og 289 (i 2018) som høyeste. Dette er ikke en velferdsstat verdig.

Bak disse tallene ligger det dessuten så mye mer, med ødelagte familier og utslitte pårørende. De sykeste og hardest rammede menneskene må i tillegg til å leve med sykdommen leve i et konstant jag etter daglig rus, i tillegg til en kontinuerlig frykt for politimyndighetene. Det er dette stigmaet, og denne alvorlige helsesituasjonen, rusreformen nå tar sikte på å gjøre noe med.

Det er likevel viktig ikke å se på dette som et ønske om total legalisering av narkotika. Det er heller ikke Høies eller organisasjonenes uttalte mål. Det er fortsatt viktig å jobbe målrettet mot barn og unge, for å unngå rekruttering til rusmiljøet. Her kan heller ikke myndighetene lene seg på den allerede formidable innsatsen som legges ned fra frivillige, samt skole- og helsevesenet. Politiet må også slippe å sette ressursene sine inn på å ta brukere med små doser rus på seg.

Det er mye i norsk ruspolitikk som selv med denne rusreformen vedtatt fortsatt ikke er i mål, og vi er nok et godt stykke unna før vi er der vi vil være. Likevel er dette en reform vi støtter og håper blir vedtatt i Stortinget. Til syvende og sist handler den nemlig om hvordan vi skal behandle noen av de aller mest utsatte blant oss. Og der trenger vi sårt en kursendring.

Les artikkelen i iTromsø her.

Rusreforma ville aldri blitt noko av, utan aktivistar som Arild Knutsen. No må Stortinget vedta regjeringas rusreform. FOTO: EIRIK BREKKE (ARKIV)

Lederartikkel i Bergens Tidende 23. februar 2021: Det er på tide med ein ny nullvisjon i ruspolitikken

Krigen mot narkotika har vore feilslått. Heller enn å hjelpe menneska som rusar seg, er Noreg i krig med dei. 

Det er nemleg ikkje berre rusmiddel som kan skade folk. Forbodet skadar folk. Det er ikkje så rart. Norsk ruspolitikk har handla om å bøtelegge fattige og plassere sjuke folk på glattcelle, i den tru at det hjelper på noko som helst.

Regjeringa kunne fredag presentere si rusreform. Den vil gi fleire nordmenn eit lengre og meir verdig liv. No skal ikkje politiet kunne fengsle folk for å ha små mengder narkotika til eige bruk. 

Det er ei innrømming av at rusomsorg er ei sak for helsevesenet, og ikkje væpna politi. 

Motstandarane karakteriserer dette som eit frislepp. Det er det ikkje. Rusreforma kjem etter at fleire har forstått at det er forbodet som skaper frislepp. Regulering får rusbruken inn i meir ordna former. 

Portugal avkriminaliserte narkotika i 2001. Då sleit landet med eit enormt heroinproblem: Éin prosent av innbyggarane var avhengige

Rusreforma deira fungerte. Talet på overdosedødsfall stupte. Noreg har – fram til no – tvihalde på ein politikk som ikkje fungerer.

Noreg har hatt ein nullvisjon på rusfeltet, men den handla om narkotikabruk.

Noreg har likevel meir enn ti gongar så mange overdosedødsfall som Portugal, justert for befolkning. 

Ein ny nullvisjon må handle om overdosedødsfall. Då er avkriminalisering vegen å gå. 

Utan aktivistar som Arild Knutsen, ville rusreforma aldri blitt noko av. Han har brukt store deler av livet sitt på å kjempe for liva til rusavhengige. Knutsen og regjeringa har kunnskapsgrunnlaget på si side. 

Rusreformutvalet er heilt tydeleg på at vitskapen og erfaringar frå andre land viser at avkriminalisering er eit gode.

Forbodet er rein symbolpolitikk, med heilt ekte offer. 

No har Stortinget ein historisk sjanse til å avslutte det skadelege forbodsregimet, som har lagt så mange liv i grus. 

SV og MDG er for avkriminalisering, medan Framstegspartiet og Senterpartiet er mot. 

Difor er det opp til Arbeidarpartiet å sikre fleirtal for reforma. Det einaste akseptable utfallet, er eit ja til rusreform.

Les Bergens Tidendes leder her.

Aftenpostens podcast: Kort forklart 23. februar 2021: Rusreformen: Derfor kan små doser bli straffefrie

I årevis har rusmisbrukeren Michelle Alexandra i Foreningen for human narkotikapolitikk kjempet for å endre ruspolitikken, og før helgen skjedde det. Rusreformen ble lagt fram, men et stortingsflertall kan knuse Michelle Alexandras drøm.
Med Michelle Alexandra Muren og Aftenposten-kommentator Andreas Slettholm.

Hør podcasten her.

Drugreporter february 22, 2021:

The Norwegian government presented its plan to decriminalise drug use last week – read this report from Arild Knutsen, a leading drug user activist. 

On Friday, February 19, the minister for health and care, Bent Høie, and the minister for education and integration, Guri Melby, held a press conference where they presented the Norwegian government’s proposition for drug policy reform.

The government proposes that the use and possession of small quantities of drugs for personal use shall no longer be a criminal offence. Instead of criminalisation, people who are caught with illegal drugs will be obliged to appear before a municipal advisory unit. There, they will receive information about the health risks associated with drug use, and they will be offered help if they think they need it.

The production and supply of drugs will continue to be prohibited, but small quantities of drugs for personal use will no longer be punished. This applies to the purchase, use, possession, and storage of a small amount of drugs.

“We will provide help, treatment, and follow-up. Punishment contributes to stigma and social exclusion. Many also do not dare to ask for help for their problems because of fear of being punished. Now we are lowering the threshold for getting help and giving help”, said Høie.

The importation, manufacture, and sale of drugs will continue to be prosecuted in the same way as it is currently. The same applies to storage above threshold values. All drugs are to be seized, regardless of quantity.

The police will continue to uncover drug use and possession, and the police will have the authority to search people.

Heroin: 2 grams
Cocaine: 2 grams
Amphetamine: 2 grams
GHB, GBL and 1,4-butandiol: 0.5 dl
MDMA: 0.5 grams
Cannabis: 10 grams
Khat: 500 grams
Prescription drugs: 15 tablets

Guri Melby is the leader of the Liberals and minister for education and integration. She gave the first speech at the press conference:

“I am pleased to be able to present the most important social political reform in our time: The government’s drug policy reform. As the Liberal Party’s leader, I stand here with pride and not a little reverence. We have been fighting for a more humane drug policy for decades now. In this government, we are making it happen.

Around you you see the photo exhibition ‘Punishment Damages’. It is apt for the whole basis of this reform.

Decades of punishment have painfully taught us that punishment does not work. On the contrary, punishment can make things worse. It can make it more difficult for those with substance abuse problems to seek help. This can make it more difficult for relatives to detect drug problems. And it contributes to the stigma and rejection of a vulnerable group.

We will no longer stand by and watch people be humiliated and called criminals when they are sick. We will no longer base Norwegian drug policy on what we “feel and believe” will happen if we change the measures. It is those who are against today’s proposal who have the burden of proof against them. The coming debate must take that to consideration.
 
It is quite obvious that sick people should receive treatment and not punishment, but it has taken time to get there. In the meantime, it has been expensive. Prosecution of drug addicts has had major harmful consequences – both intentional and unintentional – for an incredible number of people and all their relatives.
 
Punishment in drug policy also has a socially skewed effect, which in turn has maintained and reinforced exclusion for marginalised groups. It affects young people who are already having difficulties to a far greater extent than others. Children of low-educated parents are seven times more likely to be punished for cannabis use than children of high-educated parents, even though twice as many children of high-educated parents use cannabis.

The stigma attached to drug addicts through decades of criminalisation is also important for the population’s view, this is beyond doubt. Reducing stigma is therefore a fundamental starting point for the government’s drug policy reform.
 
And the research and knowledge are with us. From international research, it is well documented that criminalisation of drug use can constitute a significant barrier for drug addicts to seek help services. We see this realisation from a number of countries.

The best-known example is the drug reform in Portugal, which decriminalised the use and possession of drugs for personal use through an amendment to the law as early as 2000, but also countries such as Canada and Iceland are now discussing this issue.
 
Common to the development of these countries is the de- or down-criminalisation of the use and possession of drugs for personal use, and the goal of reducing stigma and strengthening the health and human rights perspective has been prominent.

Abolition of criminal liability for use and possession for personal use has received broad international support. It is now recommended by international expertise and by UN agencies such as the UN Office on Drugs and Crime, the World Health Organization, the UN High Commissioner for Human Rights, the Human Rights Council and UNAIDS to name a few.
 
Back in Norway, the goal of a drug-free society ended with the government’s action plan back in 2003, when Odd Einar Dørum from the Liberal Party was Minister of Justice. Back then, the vision of a drug-free society was abandoned in favour of a more appropriate and realistic goal – to reduce the negative consequences of drug use.

The idea that punishment for the use of drugs is neither appropriate nor legitimate is also not new. Abolishing criminal liability for drug use was proposed both by the Criminal Law Commission in 2002 and by the Stoltenberg Committee in 2010.
 
For decades, committees and parties have been in motion, but not least, new user groups have come on the scene and pushed the debate forward and helped to change people’s attitudes. Like Arild Knutsen from the Association for Humane Drug Policy and Kenneth Arctander Johansen from the drug user organisation RIO.

The drug user organizations have demanded:

• To be listened to.

• That human rights must form the basis of all drug policies

• That the use and possession of drugs for one’s own use is completely decriminalised, without penalties being replaced by new and intrusive sanctions.

It is no secret that the Liberal Party has for many years been out early with measures to make substance abuse care in Norway more humane. Whether it is a small but important investment, such as a court program, the low threshold substitution or a 24-hour treatment guarantee. When Ola Elvestuen proposed heroin assisted treatment in 2007, it was almost laughed at. People often laugh at things they do not understand, whether it is through ignorance or lack of understanding. But today it is the government’s policy.

The foundation for today’s reform has been laid by many clear and strong voices that have not held back even when criticism has hailed, and prejudices have been significant. As Liberal leader, I am proud that our struggle for a better drug policy over the last twenty years is becoming a reality. Drug addicts shall now be offered help, not punishment.”

Bent Høie:

“So this is the proposition from the government. We abolish criminal liability for the use and possession of small quantities of drugs for our own use.

This means that it is still banned – but that it is no longer punishable.

All other drug dealing will be punishable and will be prosecuted in the same way as today.

The police will continue to uncover the use, purchase, and storage of narcotic drugs, and will be allowed to visitate people when they suspect this.

The police will still have access to seize drugs – regardless of quantity.

With the drug reform, the police thus retain many of the tools they have. In addition, they – and the health service – get a whole lot of new tools.

The police must be able to order a person who is arrested with drugs for their own use to appear before a municipal advisory unit.

This unit will inform about the harmful effects of using drugs and offer to help with a consideration of the persons situation, follow-up, and health care.

If the person who is to attend the unit is under 18 years of age, the parents will usually also be required to attend.

Through the duty to attend the municipal unit, we signal that it is still forbidden to use drugs – but ensure that the health service comes into contact with the person who has been arrested and is given advice and offers of help.

It is the municipalities that will be obliged to establish such advisory units for drug cases, and which will be responsible for calling in those whom the police have given a duty to attend.

There will thus be a duty to show up – but no duty to receive help.

This is in accordance with the principle that all health care must, as a general rule, be based on consent.

Those who do not show up at the municipal unit can be charged a fee of around 240 Euro.

Discretion shall be used here. The fee shall not be given to persons whose finances or life situation make it unreasonably burdensome.

It should not be used against drug addicts so that they get the same burden as today’s fines represent.

The purpose is to maintain respect for the duty to attend.

We currently have such fees for non-attendance at outpatient hours in the specialist health service. They are also not given to people who are in difficult life situations or who have mental challenges that make it difficult to meet.

The drug counseling unit will go to great lengths to get in touch with the person being referred, such as meeting people at home if they wish.

And they shall meet each other at the same eye height, the same level.

Some believe that the threat of punishment or various types of coercion is important in capturing young people who are on their way to drug addiction.

I disagree with that.

I believe young people can be motivated to change without coercion or threats of punishment. No one wants to be addicted to drugs.

It will be easier for many young people to seek help when they do not have to fear punishment, fines, or a criminal record.

The police’s drug prevention work towards young people will continue.

The child welfare service will continue to catch and follow up vulnerable children and young people.

The health service’s preventive work through school health services and health stations will continue.

We have focused on prevention and early intervention aimed at children and young people every single year in government. This commitment continues.

The school health service and the health stations have been strengthened by NOK 1.3 billion. We have provided for many more psychologists in the municipalities and that more are offered quick mental health care.

Through the escalation plan for children and young people’s mental health, we further develop and strengthen the services for young people with substance abuse problems.

We have also upgraded the municipalities’ services for people with substance abuse problems and mental health problems through the escalation plan in the field of substance abuse.

It has contributed to 2600 new man-years since 2016.

These are professionals who will not only work with treatment, but also help with housing, school, work and activities.

We have also set up several outreach teams, which follow up people with substance abuse and mental disorders where they live.

The capacity and competence in interdisciplinary specialised drug treatment at the hospitals has increased. The waiting time has decreased.

The government wants to continue to strengthen both prevention, treatment and follow-up services as a follow-up to the reform.


Where should the line be placed to escape punishment?

Here we must set threshold values that indicate what quantity of drugs a person can buy or possess without being punished.

That is a difficult question.

On the one hand, we must not set the threshold values so low that those who suffer from drug addiction will still be punished because they are caught with higher doses for their own use.

On the other hand, we must not set the thresholds so high that sellers can adapt to them and avoid punishment, or that drugs become more accessible to young people.

The government has therefore chosen to set the threshold values significantly lower than what the drug reform committee proposed.

In order to prevent this from affecting people who struggle with heavy drug addiction, the police must, as a general rule, grant a waiver of prosecution if the drug is for their own use, even if it should exceed the threshold value. The failure to prosecute may entail a duty to attend the advisory unit for drug cases.

The table showing threshold values for impunity is reproduced in the press release and the bill.

A person can possess three different drugs at the same time, without being punished. We suggest this because many people who are addicted to drugs use several drugs. The drug reform committee has not proposed such a limit, but we believe it is important to ensure that those who sell cannot take advantage of the changes.

The drug policy reform we are presenting today contains several legislative changes.

It would not have been possible without changes in attitudes.

Such changes cannot be promoted by governments or adopted by national assemblies.

Our attitudes change because someone dares to ask new questions and dares to come up with new answers.

They change because brave people dare to stand up in the square and shout something that makes people stop and think.

Thorvald Stoltenberg and his daughter Nini Stoltenberg did this at a time when drug addiction was both shameful and confidential.

Nini Stoltenberg stood up and told how the shame led to her hiding from everything and everyone and refraining from seeking help even though she was seriously ill.

Thorvald Stoltenberg dared to think anew when he led the committee that advocated a more humane drug policy, and which wanted to replace punishment with help.

The time was not ripe then.

I hope it is now.

Now I would like to thank two people who have a large part of the credit for us today being able to present this historic reform.

One is Arild Knutsen.

Arild has stood in the square and shouted that we must treat society’s most tired and vulnerable people with respect and dignity in order to help them.

He has been doing this for many years and has never given up.

Dear Arild. We passed by and saw another way for many years.

It took way too long before we stopped and listened to what you said.

But we did it in the end, and then we understood that you were right.

Thank you so much for never giving up!

The other person I would like to thank is Kenneth Arctander, who in many ways has taken Arild’s work further.

Kenneth has participated in the drug reform committee on which this reform is based. He has been diplomatic when needed and unwavering when needed. Thank you so much for the important work you have done, Kenneth!

There are many who have made a great and important effort so that the time was finally ripe to present this reform and replace punishment with help.

You have helped to change attitudes.

Now you are helping to change history.

Thank you very much.”

Read the article at Drugreporter here.

crossmenu