Medlemskap

26. juni er Verdens narkotikadag. Leder i FHN-Midt, Terje Olden, gjestet NRK Trøndelag for å fortelle om Support. Don’t punish-markeringen i Trondheim. Om årets budskap: Rusreform for alle, om skadereduksjon og om viktigheten av å avkriminalisere bruk og besittelse av ulovlige rusmidler. Hør innslaget her.

Artikkel i iHarstad 26. juni 2020: Verdens narkotikadag: Støtt. Ikke straff, skrevet av Marino Jonassen i FHN-Nord.

– Ensidig eller feilinformasjon virker helt mot sin hensikt da dette ofte skaper mistillit fra unge mennesker og samfunnet for øvrig. Skal man informere om dette temaet så er man avhengig av tillit.

26. juni er Verdens narkotikadag. I 1987 vedtok generalforsamlingen i FN at datoen skulle markere FNs arbeid for å bedre arbeidet mot misbruk og handel med narkotika. Alle medlemsland er forpliktet til å følge FNs narkotikakonvensjoner og dermed begynte flere lands myndigheter å markere dagen med å feire krigen mot narkotika 26. juni, med offentlige henrettelser og bålbrenning av enorme mengder narkotikabeslag.

Heldigvis så har det skjedd en gradvis endring av det internasjonale arbeidet med narkotika fra den gang, men det er enda et stykke igjen til en human narkotikapolitikk. I Norge har det blitt gjort et kvantesprang i positiv retning når det kommer til rusfeltet og arbeidet som blir gjort der. Også når det kommer til holdningene samfunnet har ovenfor mennesker som bruker rusmidler og som har et problematisk forhold til rusmiddelbruk , så har det blitt bedre.

Dette kan vi blant annet takke brukerorganisasjonene for, tv-program som "Petter uteligger" og arbeidsplasser som =Oslo og =Kaffe. Men også politikere har åpnet mange dører, jeg vil trekke frem åpenheten som politikeren Thorvald Stoltenberg hadde i forhold til til sin datter Ninni Stoltenberg, og hennes avhengighet. Også et flertall på stortinget har forlatt linjen med straff, tvang og segregering til fordel for hjelp, støtte og veiledning. Et resultat av dette igjen er rusreformutvalgets forslag til rusreform: NOU 2019: 26 "Fra straff til hjelp". Rusreformutvalget består av advokater, spesialister, professorer, brukerspesialister og politiet. Hvis man ser i media i dag så er det flere og flere fra offentlige etater som støtter rusreformen og som erkjenner at politikken som til nå har blitt ført ikke har fungert.

Dette kan jeg skrive langt og mye om, men det som er aller viktigst å få frem på denne dagen er menneskene som daglig kjenner konsekvensene av dagens politikk på kroppen, og de mennesker som enda er så unge at de ikke har fått kjent konsekvensene men som med tiden vil få kjenne den. Utenforskap, fengsel, diskriminering og gjeld er noen nøkkelord som dagens politikk er med på å forsterke. Det er fortsatt "oss" og "dem" holdninger når det kommer til mennesker som bruker rusmidler (rusmidler som er kriminalisert). Det ser ut til at mange ofte glemmer at dette er mennesker som er dine - eller like godt kunne vært dine - søstre, brødre, fedre og mødre, sønner og døtre.

Personlig så valgte ikke jeg å slutte å ruse meg fordi rusmidlene jeg brukte var illegale og ulovlige, eller fordi bøtene og gjelden jeg hadde opparbeidet meg igjennom mange år endelig fungerte og at konsekvensene ble så store at jeg bare sluttet. Bøtene jeg fikk, og det stigma jeg ble utsatt for, kom i tillegg til det utenforskap jeg allerede følte som ung, og gjorde det hele bare verre. Hvem skulle jeg snakke med om dette når jeg var så ung som jeg var når jeg begynte å ruse meg? Foreldre? Lærer? Politi? Lederne på klubben? For meg så ble dette veldig vanskelig når jeg visste hva jeg ville bli møtt med, fordømmende historier og skremsel om hvor galt dette kom til å ende.

Nå gikk det jo «galt» også for min del, men ikke fordi at man automatisk begynner med heroin etter å ha prøvd hasj men mye pga at jeg ikke våget å være åpen om at jeg brukte rusmidler. Jeg kan heller ikke slutte å tenke på hvordan ting kunne ha blitt for meg hvis jeg hadde blitt møtt med spørsmål fremfor forhåndsdømming, hvis samfunnet hadde hatt et annet syn på rusbrukere og rusavhengige..ville ting spilt seg annerledes ut for meg?

Jeg fikk i hvert fall tidlig beskjed fra alle kanter at hvis man prøver andre rusmidler enn alkohol - eksempelvis hasj - så går livet ditt nedenom og hjem å du vil ende opp på "plata" (tidligere samlingssted for rusbrukere/rusavhengige i Oslo) med de andre narkomane, og du vil aldri kunne få et produktivt eller meningsfullt liv noensinne igjen heller. "Store gutter gråter ikke" og skremselspropaganda fra "Jonny" som hadde begynt å røyket hasj og endte opp med en drapsdom i Ila fengsel regjerte rundt på skolene. Dette har heldigvis endret seg en del, men det er fortsatt mye feilinformasjon som blir gitt av offentlige etater om både rusreformen og de ulike typer rusmidler.

Ensidig eller feilinformasjon virker helt mot sin hensikt da dette ofte skaper mistillit fra unge mennesker og samfunnet for øvrig. Skal man informere om dette temaet så er man avhengig av tillit. Om feilinformasjonen som blir gitt gis i god tro er en annen diskusjon men i begge tilfeller så understreker det bare hvor mye samfunnet trenger en rusreform som baserer seg på kunnskap og fakta. Jeg valgte å slutte å ruse meg fordi jeg ønsket det.

Jeg ønsket noe annet og samfunnet la til rette så godt de kunne med det utgangspunktet de har for at jeg skulle klare det. Jeg hadde også gode støttespillere i noen venner og familie på veien underveis, og senere fikk jeg også en fantastisk arbeidsgiver og mange gode kollegaer som trodde på meg og ga meg en sjanse. Sakte men sikkert var jeg der jeg ønsket å være, der jeg er i dag. Med dette vil jeg formidle at vi trenger en rusreform som «Fra straff til hjelp». Samfunnet trenger forskningen den er basert på og hele samfunnet trenger en holdningsendring til rusbrukere og rusavhengige generelt, fra de helt unge og potensielle nye rusavhengige til de som har brukt i mange år.

Samfunnet som helhet fortjener rusreformen, men viktigst av alt så fortjener enkeltmennesket rusreformen, de som sliter, og de som kommer til å slite på grunn av den politikk som føres i dag. Se enkeltmennesket, støtt rusreformen. Marino Jonassen, FHN-Nord

Les artikkelen i iHarstad her.

FHN: Arild Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Foto: Privat

Debattinnlegg i Eidsvoll Ullensaker Blad 25. juni 2020: Ansvarlig innstilling til rusreformen, skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Det er gledelig å følge med på ordskiftet om forslaget til ny rusreform for tiden. Neste år skal Stortinget vedta nye lover, for å endre samfunnets reaksjoner på bruk av ulovlige rusmidler. 

Og rusreformen ligger ikke bare an til å bli vår tids største velferdsmodell, men i Eidsvoll Ullensaker Blad 23. juni kan vi lese at også Actis nå støtter avkriminalisering av narkotika.

Begge deler viser at vi står overfor et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Rusfeltet har beveget seg med sjumilssteg de siste årene, og ved så store endringer er det viktig at vi kommer sammen om hvordan den endelige modellen skal se ut.

Styreleder i Actis, Arne Johannessen skriver at alle er enige i at mennesker med rusavhengighet ikke skal straffes og få bøter, men han problematiserer innstillingen om at unge som pågripes for bruk av ulovlige stoffer ikke skal forpliktes til oppfølging. Johannessen nevner at Norge er et av landene med lavest bruk av narkotika blant unge og påpeker at det må tydeliggjøres at narkotika fortsatt er forbudt.

Slik retorikk kan føre til misforståelser om hva rusreformen egentlig innebærer. For den er grunnlagt på et fortsatt forbud mot narkotika. Ethvert salg er nødvendigvis illegalt, og politiet skal stadig avdekke ulovlig rusbruk. De skal anholde brukere og ta beslag, uansett mengde i besittelse. Beslaglagte stoffer skal destrueres av politiet, men ved besittelse kun til egen bruk skal de tilbys oppfølging istedenfor å straffeforfølges.
Dette synliggjør det fortsatte forbudet og mengden bruk kan forventes å bli enda lavere. Fordi rekreasjonelle brukere uten avhengighetsproblemer heretter vil slippe å tvinges til hjelp. Dette blir langt mer konstruktivt enn å fortsatt belaste hjelpeapparatet med tilfeldig arresterte fremfor reelt motiverte. Heretter vil innsatsen målrettes mot de som har reelle rusproblemer.

Når intoleransen tilsidesettes, faller både grunnlaget for straffeforfølgning og tvangspraksis på generelt grunnlag bort. Det vi nå bør gå sammen om, er at rusreformen får økte midler til kommunalt rusarbeid. Helst øremerket, for en av vårt samfunns største trusler mot en god oppvekst og god deltagelse i samfunnet er stadig rusproblemer blant ungdom.

Les artikkelen i Eidsvoll Ullensaker Blad her.

Rusfeltet.no. Fredag 26. juni er Verdens narkotikadag. Som flere år tidligere inviterer Foreningen for human narkotikapolitikk og proLAR Nett til markering på Eidsvolls plass, utenfor Stortinget fra klokka 12 til 15.

I 2019 sto tusenvis av aktivister sammen i 261 byer i 92 land - for å promotere solidaritet,  skadereduksjon og menneskerettigheter. I år vil markeringen bli annerledes mange steder på grunn av Covid-19.

Det vil foregå webinarer og alternative markeringer. I Norge markeres dagen flere steder, i tråd med smittevernreglene. I Trondheim vil det eksempelvisvære en markering på torgscenen ved Trondheim Torg fra klokka 12 til 17 og i Oslo en markering med stands på Eidsvolls plass. 

 "Support. Don’t Punish. Global Day of Action"markeres i år for åttende gang  
Generalforsamlingen i FN vedtok allerede i 1987 at datoen skal markere FNs arbeid for å bedre arbeidet mot misbruk og handel med narkotika.

I Oslo inviterer brukerorganisasjoenene FHN og proLAR-Nett regjeringsmedlemmene og stortingsrepresentantene til å komme ut på Eidsvolls plass utenfor Stortinget og signalisere støtte til kampanjen med å la seg avbilde med "Support don't punish" -plakat.

Les mer her.

Brukerrommet på Prindsen mottakssenter er fortsatt stengt, til stor bekymring for de som jobber med det åpne rusmiljøet i Oslo.
Foto: André Kjernsli

Vårt Oslo 22. juni 2020: Brukerrommet på Prindsen mottakssenter er fortsatt stengt, til stor bekymring for de som jobber med det åpne rusmiljøet i Oslo, skrevet av André Kjernsli

Allerede i slutten av mai uttrykker ambulansetjenesten bekymring for den langvarige stengningen av sprøyterommet på Prindsen mottakssenter. Oslo kommune begrunner det med korona-smittevern, og mangel på fagfolk som kan gjøre ferdig en oppussing av sprøyterommet.


VårtOslo har i flere artikler påpekt hvor sakte det går med oppussingen av brukerrommet på Prindsen mottakssenter i Storgata, der målsetningen er å gjøre sprøyterommet om til både injiserings- og røykerom.

Først handlet det om nødvendige tillatelser, så manglet det deler til ventilasjonsanlegget. I februar ble det sagt at brukerrommet skulle stå klart til påske. Da skulle rusmisbrukerne kunne komme til mottakssenteret både for å injisere og å røyke heroin og andre rusmidler.

Så kom koronaen. Oslo kommunes reaksjon var å stenge ned brukerrommet med hensynet til smittevern som begrunnelse.

Samtidig flyttet man personell fra Prindsen til Vestli, der man etablerte en isolasjonsavdeling som kunne ta i mot fra det åpne rusmiljøet som hadde fått påvist covid-19.

Én pasient de siste fire ukene

Etter det VårtOslo erfarer har isolasjonsenheten på Vestli hatt i alt åtte pasienter innom siden åpningen. De siste fire ukene har det kún vært én pasient innom stedet. Hele kompetansegruppen til Prindsen er altså omdisponert til Vestli hvor de knapt har pasienter.

Organisasjoner som Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN) og Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) har siden nedstengningen vært kritisk til avgjørelsen om å stenge ned brukerrommet på Prindsen. For noen uker siden fikk de altså støtte av ambulansetjenesten i Oslo.

Leder i FHN, Arild Knutsen, er oppgitt over beslutningen om å stenge ned brukerrommet;

– Brukerromsdriften er av de viktigste, mest smitteforebyggende og overdoseforebyggende tiltakene i Oslo kommune. Etter mitt syn burde ikke Velferdsetaten kun vurdert gjenåpning, men fra første dag under pandemien gjort det de kan for å opprettholde og styrke driften. Det er vanskelig å måle resultater av enkelttiltak, men brukerrom er et storbytiltak som har vokst til over 60 i antall i Europa siden 1986. Ingen brukerrom har noensinne blitt lagt ned igjen. Effekten illustreres også ved at videreutvikling av brukerromsdriften står som et eget punkt i regjeringserklæringen, forklarer FHN-lederen.

Ikke forsvarlig å stenge

Knutsen anerkjenner at det er gjort veldig mange tiltak på alle nivåer for å forebygge økning i både smitteutbredelse og overdoser i de tunge rusmiljøene siden mars. Også Velferdsetaten har gjort en fantastisk innsats, men å ikke opprettholde brukerromsdriften anser han som nærmest en motarbeidelse av denne innsatsen.

—Det skjærer i hjertet når jeg ser grupper av vanskeligstilte som må injisere stoffene på gateplan, i bakgårder og under broer. Det er utvilsomt mer forsvarlig at de får opprettholdt tilbudet, med regulert avstand til hverandre, enn under slike forhold - med manglende belysning, elendige hygieneforhold og uten helsefaglig observasjon, sier han.

Det er mange brukere som savner kontakten med det helsefaglige personellet på brukerrommet. Utdelingen av brukerutstyr har økt kraftig under koronapandemien, det har nærmest skjedd en fordobling.

— Men ingen øvrige tiltak kan kompensere for brukerromsdriften. Uavhengig av antallet smittede og antallet overdoser er risikoen historisk høy, og derfor burde driften blitt opprettholdt for enhver pris.

Les hele artikkelen i Vårt Oslo her.

Frykten for koronasmitte gjorde livet ensomt, og potensielt farlig, for mange rusavhengige, konkluderte representanter for feltet under et webinar torsdag formiddag.

Tyrili.no 18. juni 2020: Krisen fikk rusfeltet til å samarbeide bedre, av Anders Bisgård, kommunikasjonsansvarlig i Tyrilistiftelsen.

Slik oppsummerte et panel bestående av personer fra ulike deler av rusfeltet tiden fra Norge stengte ned 12. mars og frem til i dag, da de torsdag formiddag møttes på Sentralen i Oslo for å diskutere hva feltet har lært av koronakrisen og hva man bør ta med seg videre. Webinaret ble arrangert av Fagrådet og strømmet direkte på Facebook og Youtube. Panelet var opptatt av hva som har fungert bedre enn vanlig under koronakrisen, og hva man har lært, som kan tas med videre når hverdagen gradvis normaliseres. Det var enighet om at viljen og evnen til å brette opp ermene og samarbeide, ble betraktelig bedre under krisen enn den er til vanlig.

- Samarbeidet har aldri vært bedre. Plutselig kunne man få en pasient inn på annen institusjon bare ved å ta én telefon. Det har aldri skjedd før, sa Anders Dalsaune Jansen, leder i Tyrilistiftelsen.

- Folk har tatt på seg nye oppgaver på strak arm, og vi etablerte blant annet en helt ny institusjon på to uker. Det er helt rått hvordan folk har brettet opp ermene og fått til ting, sier Linda Elise Wüsthoff, overlege i Velferdsetaten, som fortalte om hvordan etaten underlagt Oslo kommune omorganiserte hele tjenestetilbudet sitt med tanke på et worst case-scenario med "italienske tilstander", det vil si utbredt smitte i befolkningen og i rusmiljøene, fulle sykehus og sprengt kapasitet i helsevesenet.

I panelet satt, sammen med Wüsthoff og Jansen, Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og Haakon Holmberg, fagsjef og psykologspesialist ved A-senteret. Samtalen ble ledet av Jan Gunnar Skoftedalen, leder av Fagrådet.

Noen punkter utkrystalliserte seg som positive effekter krisen har hatt på feltet og måten det jobber på:

Da pandemien var under oppseiling i februar og mars, var antagelsen at rusavhengige var særlig utsatt for smitte, og at konsekvensene kunne bli katastrofale dersom smitten kom inn i rusmiljøene eller på behandlingsinstitusjonene. Lettelsen var stor da man så at man, takket være den samlede innsatsen på feltet, har klart å unngå dette.

- Rusavhengige burde, etter alle solemerker, være spesielt utsatt for smitte og sykdom, siden det i den gruppen er mye nedsatt helse og underliggende sykdom. Vi jobbet ut fra tanken om at det ville være krise om man fikk smitte inn på institusjonene, og fryktet at liv ville gå tapt hvis Covid-19 begynte å spre seg på gata. Det ser heldigvis ikke ut til å ha slått til, sier Jansen.

Arild Knutsen, som gjennom FHN jobber tett på gatemiljøet, berømmer også innsatsen som er gjort på feltet, men minner samtidig om at mange rusavhengige fikk det vanskelig da Norge stengte.

- Det ble tøft og tomt for mange. Mye trist å se i gatene. Mange dører var stengt av hensyn til smittevern, men det fungerer dårlig i et rusmiljø. Hadde vi fått et utbrudd, ville det sett forferdelig ut. I begynnelsen var stemningen på grensen til panikk, men så fikk vi skrevet noen innlegg og sagt fra om farer vi så, og fikk et veldig godt fellesskap med Helsedirektoratet, Fagrådet og andre, som ble veldig berikende. Det har bragt oss sammen og skapt nye holdninger på feltet, heldigvis er det lite smitte nå, og ikke signaler om økning i antall overdoser, sier han.

Knutsen er spesielt kritisk til at Oslo kommune stengte sprøyterommet ved Prinsen i Storgata i Oslo midt under krisen.

- Jeg har fått sterkere forståelse av hvor marginaliserte rusavhengige faktisk er i samfunnet, og dette bør føre til en større diskusjon. Mens vi ellers i samfunnet vasker oss med antibac, tillater vi at man sitter og stikker hull på pelsen og injiserer på gater og under broer. Sprøyterom bør være en del av det statlige helsetilbudet, når man ser at kommuner kan stenge slike tiltak under en pandemi, sier Knutsen.

Wüsthoff sier det var flere grunner til at sprøyterommet ikke kunne holde åpent, blant annet at sykepleierne som jobber der, ble omorganisert til team som var en svært viktig del av beredskapen i rusmiljøene under pandemien. Hun minner om at kapasiteten ved sprøyterommet var sprengt lenge før pandemien, og at dette, sammen med veiarbeider i Storgata, har ført til ansamling av rusavhengige der i lang tid.

Rusfeltet er stort og spenner vidt, fra gatemiljøene til behandling i døgntilbud og poliklinikker. A-senteret drives av Kirkens bymisjon og har to døgnbehandlingstilbud og en poliklinikk. Ved disse ble kapasiteten noe nedskalert under krisen, og man begynte å jobbe på nye måter samtidig som man jobbet på spreng med kriseledelse, smittevern, informasjon og beredskap. Først etter en tid kom klare føringer fra helsemyndighetene om hvordan man skulle drive - inntil da ga Helse Sør-Øst beskjed om at man måtte finne løsningene selv, innenfor de gitte rammene. A-senteret valgte å følge veilederen, men mente da driften måtte reduseres noe.

- Sett i ettertid, kunne vi kanskje vært litt mindre tro mot retningslinjene. Helseforetaket, Helse Sør-Øst, var opptatt av at vi skulle opprettholde tilbudet, av gode grunner, men det var vanskelig å få det til å gå i hop med det smittevernet som landets øverste helsemyndigheter ba oss om. Helseforetaket begynte også å snakke om mulige økonomiske avkortninger ved redusert kapasitet, noe som skapte en viss økonomisk usikkerhet, sier Haakon Holmberg, fagsjef og psykologspesialist ved A-senteret.

Tall fra TSB (Tverrfaglig spesialisert rusbehandling) viser at institusjonene hadde et belegg på 68 prosent i april, noe som tyder på at mange valgte en lignende løsning som A-senterets. Tyrilistiftelsen valgte på sin side å opprettholde full drift og normalt inntak gjennom hele krisen, med særlig fokus på smittevern og det å beskytte pasienter og medarbeidere i risikogruppen.

Panelet er samstemt i svaret på spørsmålet om feltet står sterkere dersom en ny smittebølge eller utbrudd kommer:

- Uten tvil! Er det noe vi virkelig har lært oss i denne prioden, er det smittevern. Hva man ikke skal gjøre, ikke ta på, vet alle nå. Vi forstår logikken bak karantene og isolasjon, og kan å se etter tegn og symptomer. Alt dette er veldig innøvd, sier Jansen.

Webinaret på YouTube.

26. juni er Verdens narkotikadag. I den anledning inviterer Foreningen for human narkotikapolitikk og proLAR Nett til markering på Eidsvolls plass, utenfor Stortinget fra kl.12 til kl.15.

Generalforsamlingen i FN vedtok i 1987 at datoen skal markere FNs arbeid for å bedre arbeidet mot misbruk og handel med narkotika. Alle medlemsland er forpliktet til å følge FNs narkotikakonvensjoner og dermed begynte flere lands myndigheter å markere dagen med å feire krigen mot narkotika 26. juni, med offentlige henrettelser og bålbrenning av enorme mengder narkotikabeslag. 

Vi markerer dagen med å invitere regjeringsmedlemmene og stortingsrepresentantene til å komme ut på plassen (utenfor Stortinget) og støtte den globale ”Support. Don´t punish” – kampanjen ved å la seg avbilde med “Support. Dont`t punish”-plakat.

De seneste årene har det skjedd en gradvis endring av det internasjonale arbeidet med narkotika. Særlig i Norge har det skjedd et paradigmeskifte på rusfeltet. Et flertall på Stortinget har forlatt linjen med straff, tvang og segregering til fordel for hjelp, støtte og veiledning.

Samtidig skjer det en videreutvikling av hjelpetiltakene. Blant punktene på regjeringserklæringen står det at vi skal få flere medikamenter i LAR og at Norge skal ha et prøveprosjekt med heroinassistert behandling.

Norge er i ferd med å gå foran og bli en ledestjerne i det internasjonale arbeidet med narkotika. I begynnelsen av mars, like før de strenge koronatiltakene ble innført, reiste helseminister Bent Høie til FNs narkotikakommisjon i Wien og arrangerte et event om Norges rusreform og Rusreformutvalgets innstilling

Bent Høie fortalte om hvordan holdningene til narkotikapolitikken har blitt endret de seneste årene, som følge av at politikken har blitt kritisert av stadig flere. Motstanden til kriminalisering har vokst til en folkelig bevegelse med krav om å sette mennesket i sentrum for narkotikapolitikken og at støtte og behandling skal være grunnleggende.

Høie fortalte at han endret standpunkt til å gå fra straff til hjelp i forkant av forhandlingene i FNs narkotikakommisjon, UNGASS 2016. Hans vendepunkt skjedde som følge av en underskriftskampanje i VG fra brukerorganisasjonene i februar 2016. «Intet om oss uten oss» som var undertegnet representanter fra det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer.

Rusreformutvalgets leder, Runar Torgersen, presenterte innstillingen til utvalget og forklarte at utvalgets innstilling om å gå fullstendig vekk fra straff og sanksjoner, skyldes at de ikke ønsker en avkriminalisering light, men en full avkriminalisering. 

Modellen for rusreformen ble tatt godt imot av både FNs narkotikakontrollorgan (UNODC), Verdens helseorganisasjon og FNs høykommisær for menneskerettigheter. Og det ble bekreftet at den er i tråd med konvensjonene og dermed innenfor rammene av FNs narkotikakommisjon.

Imens vi venter på det endelige vedtaket på Stortinget og håper på et fullstendig paradigmeskifte, oppfordrer vi landets politikere til å støtte reformen og møte oss det dreier seg om. På Eidsvoll plass.

Link til påmelding på Facebook.

Illustrasjonsfoto, Akersposten.no

Akersposten 07. juni 2020: «Det er datteren min som trenger hjelp, ikke jeg», skrevet av Hanne-Karine Sperre.

«Mitt største ønske i livet er å se datteren min rehabilitert. Det er det eneste som betyr noe». Sitatet er hentet fra en studie knyttet til vold mot eldre. Der kvinnen blir utsatt for mishandling. Av sitt eget barn.

Samfunnet har ikke strukket til

– Det må kunne gå an å be om hjelp uten at man straffes, sier Arild Knutsen, lederen i Foreningen Human Narkotikapolitikk. Han har selv vært tung, injiserende stoffbruker. Han mener at det heldigvis kun er et lite utvalg stoffbrukere som går til disse ytterpunktene, der de påfører familiemedlemmer slike lidelser som i denne.

Han vet at mange ikke kommer til hjelp før det har gått for lang tid, og mener dette henger sammen med straff, tvang og stigma, som øker terskelen for å innrømme problemer, både overfor seg selv og andre. Det samme gjelder for de pårørende og deres utfordringer.

– I denne saken er det åpenbart at velferdssamfunnet ikke har strukket til, og kvinnen er dessverre i godt selskap med mange andre pårørende, sier Knutsen.


– Når det er sagt, er det viktig å påpeke at det er ikke greit at noen utsetter familien sin for redusert livskvalitet.

– Jeg opplever at politikken vi har, fører til tankesett som gjør at generelle utfordringer lett overskygges. Vi er så opphengt i at rus er ulovlig. Avhengighet misforstås som en svakhet og tolkes som et misbruk. Det kan medføre at det er krevende selv for pårørende å åpne opp, fordi det er så skamfullt.

Knutsen mener at det er viktig at kvinnen får hjelp fra steder hvor pårørende møter støtte, og at hun får mulighet til å være en del av et fellesskap. Et fellesskap kan bidra til normalisering av reaksjonsmønstre og bidra til ryggdekning for de valg man tar.

– Det siste en rusavhengig trenger, er at man ser gjennom fingrene på uartig adferd og snarere fokuserer på selve rusmiddelbruken. Man skal finne seg i nøyaktig like lite og forvente den samme grad av forståelse av mennesker med rusavhengighet, som av hvilke som helst andre. Det handler om gjensidig respekt, påpeker Knutsen.

– Bør få medisinbistand

Han mener at ansvaret i stor grad hviler på fastlegen, som burde sørge for at hjelpen til kvinnen blir treffsikker. Medisiner tiltenkt henne kan hjemmetjenesten sørge for, det samme gjelder NAV og sosialtjenesten, som kan se til at midler og regninger håndteres på en forsvarlig måte.

– Jeg ser det som uforsvarlig å bare skrive ut en resept til en eldre kvinne som får hjelp av sin rusavhengige datter til å hente medisinene ut. Hun bør få bistand til administreringen av dem, og mye kommer godt ut av hjemmebesøk, legger han til.

– Tanken bak ambulante team er å spare pasienten for belastninger, samt støtte pasientens håndtering av utfordringer i dagliglivet. Dette er en type problematikk som endelig må tas på alvor. Det er vanskelig å forklare sine hjemlige forhold, samt få utenforstående til å sette seg inn i det. Ved hjemmebesøk etableres reell forståelse for hjemmeforholdene og dermed blir tjenestetilbudet relevant.

Grunnlaget for kvinnens valg i livet blir vanskelig å sette seg inn i, når man ikke er hjemme hos folk. Det er i hjemmet hennes problemet eksisterer, ikke på et legekontor.

Les hele artikkelen i Akersposten her.

Global Drug Survey. Corona Conversations with Arild Knutsen, drug user activist from Oslo, Norway.

Adam´s thoughts on the conversation:

"Today’s conversation left me happy and inspired. Arild talks about how Norway has embraced evidence, pragmatism and humane drug policy to ensure that the most vulnerable in society not only to survive Covid19 but thrive. So many lessons to be learned. Much to reflect on.

Arild is head of The Association for Humane Drug Policy, a Norwegian drug user organization working against prohibition and the criminalisation of drug users. You can find more info here:

Forside

You can share how Covid19 has impacted your drug use by taking part in the Global Drug Survey Special Edition on Covid19;

https://www.globaldrugsurvey.world/s3/COVID19-LANGUAGE-SELECTION

crossmenu