Medlemskap

Høringssvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en organisasjon for brukere og brukervenner som ønsker en politikk basert på kunnskap, menneskerettigheter og folkehelseperspektiv. FHN ble stiftet i april 2006 og fremmer brukermedvirkning, skadereduksjon, avkriminalisering og statlig regulering.

Foreningen for human narkotikapolitikk støtter og berømmer Stortingets og regjeringens vedtak om å endre myndighetenes reaksjoner overfor personer som anholdes for bruk, besittelse eller anskaffelse av ulovlige rusmidler til egen bruk.

Vi gratulerer Rusreformutvalget med en svært godt utført rapport. NOU 2019:26 Rusreform - Fra straff til hjelp, er en grundig utredning som formidler et veldokumentert grunnlag for å endre både holdninger og reaksjoner knyttet til rusmiddelbruk.

Rusreformutvalgets mandat og innstilling stiller vi oss svært positive til, men vi ser dette som et viktig skritt i riktig retning og ikke som noe endelig mål. Vi støtter ikke forbud mot rusmidler fordi det gir inntekter til illegalitet og hindrer politisk regulering.

Det er heller ikke slik at enhver som selger rusmidler fortjener straff. Ofte foregår salg ved at rusmiddelbrukere hjelper hverandre med anskaffelse. En ruspolitisk reform kan best evalueres ved om den samlede mengden straff for befatning med rusmidler går ned, og utvalgets innstilling gir god grunn til håp om det.

Vi vil benytte anledningen til å særlig berømme og takke helseminister Bent Høie for måten han har inkludert det sivile samfunn generelt og brukerorganisasjonene spesielt, i forbindelse med denne rusreformen. Og for hans gode innsats for å eksportere både ideen bak reformen, kunnskapen som ligger til grunn for avkriminalisering og viktigheten av samarbeid mellom myndigheter og demokratiske organisasjoner.

Høie og hans stabs støtte til organisasjonsdemokratiet og til brukermedvirkning er makeløst i verdenssammenheng. Aldri før har brukerorganisasjonene hatt så tett kontakt med helsemyndighetene og aldri før har representantene for de det gjelder hatt samme mulighet for å nå frem med sine synspunkter.

Det er to hendelser som bør trekkes fram som særlig berømmelsesverdig i vårt høringssvar.

1.

I november 2018 ble det avholdt en ministerkonferanse i Stavanger for Pompidou-gruppen, som er Europarådets narkotikapolitiske organ. På vegne av Norges presidentskap i Pompidou-gruppen, ledet Bent Høie ministerkonferansen som hadde 130 deltakere fra 39 land - i hovedsak helse- og justisministre, statssekretærer, byråkrater og ledere for forskjellige lands narkotikapolitiske byråer.

Under Norges ledelse hadde Pompidou-gruppen tatt ut «Combat drugs!» - retorikken og innført menneskerettighetene som sin kjerneverdi. Budskapet til Bent Høie på ministerkonferansen var at vi må snakke mindre om og mere med de det gjelder, støtte istedenfor straff, og respekt fremfor disrespekt. For å illustrere viktigheten av å lytte til representanter for det sivile samfunn og brukerrepresentanter var Jan Gunnar Skoftedalen, leder i Fagrådet, rusfeltets hovedorganisasjon og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk invitert til å holde hvert sitt innlegg om medvirkningen og samarbeidet på det norske rusfeltet og om den norske rusreformen.

2.

I mars 2020 arrangerte Norges helsemyndigheter, i samarbeid med International Narcotics Control Board, UNODC Drug Prevention and Health Branch og World Health Organization et seminar om den norske rusreformen og Rusreformutvalgets utredningsrapport hos FNs narkotikakommisjon. Seminaret het: «Drug reform: From a punitive to a supportive approach – The Norwegian proposal». Bent Høie fortalte der hvorfor Norge går fra straff til hjelp og hvorfor han selv endret standpunkt om avkriminalisering i forkant av UNGASS 2016. Høie fortalte at hans vendepunkt var resultatet av en underskriftskampanje fra brukerorganisasjonene, «Intet om oss uten oss», som var undertegnet representanter for det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer. I tillegg skyldtes vendepunktet Høies fortvilelse over mengden bøteleggelser av vanskeligstilte stoffbrukere og det faktum at mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet i gjennomsnitt lever 20 år kortere enn resten av befolkningen.

Rusreformen og utvalgets utredning ble tatt godt imot og det ble bekreftet av FNs narkotikabyråers representanter at dette er i tråd med FNs narkotikakonvensjoner og ansett som «best practise». Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk tok ordet fra salen og fortalte at det var vi som sto bak denne underskriftskampanjen, han minnet om den gangen vi sto fortvilte og ropte utenfor Stortinget med bannere og plakater og så takket han for involveringen av det sivile samfunn siden 2016, som har ledet oss mot en narkotikapolitikk tuftet på kunnskap og menneskerettigheter. Da svarte Bent Høie: «Takk Arild, vi har diskutert dette i 20 år og hatt våre uenigheter. Du hadde rett og jeg hadde feil.»

Utover bekreftelsen av at Rusreformutvalgets innstilling er i tråd med FNs narkotikakonvensjoner, må det nevnes at både Internasjonale Røde Kors, Human Rights Watch, Global Commission on Drug Policy, Verdens Helseorganisasjon og FNs høykommisær for menneskerettigheter alt har gitt sin støtte til avkriminalisering av bruk av ulovlige stoffer.

Vi mener utredningsrapporten presenterer gode forslag til tiltak for hvordan rusavhengige skal møtes av kommunen. Det er av betydning at man ikke skal straffes for manglende oppmøte, men at det er kommunens nedsatte råd som skal arbeide for å komme i dialog med den person som er henvist.

Vi støtter at det ikke skal gjøres forskjell på ulike brukergrupper, men at det er mengden stoff vedkommende er i besittelse av som skal være kriteriet for hvilken type reaksjon brukeren møter, og ikke hvorvidt man er en person med avhengighetslidelse eller ikke. Det er vanskelig å definere skillet mellom en person med rusavhengighet og en som ikke har en problematisk bruk. Vi anser det også som svært problematisk dersom politifagligheten skal ligge til grunn for vurderinger om en person som bruker et ulovlig rusmiddel, har problemer med rusmiddelbruken eller ei.

Fra før er det slik at de færreste unge rusmiddelbrukere har noe sted å henvende seg dersom bruken begynner å bli problematisk – uten å frykte skuffelse, fordømmelse og straff. Den foreslåtte ordningen åpner for å skape instanser der ungdom kan våge å være åpne og faktisk møte forståelse og få tilbud om kommunale tjenester uten å bli behandlet som selvforskyldte, kriminelle «rusmisbrukere».

Det er ikke alle som anholdes som vil ha behov for hjelp eller er motivert for oppmøte, det støtter vi at skal respekteres. 10-årene vi har bak oss, med både strafepåføring av brukere og tvangspraksis, har skapt holdninger der man snarere har definert brukere som behandlingsresistente, heller enn å vurdere videreutvikling av hjelpetilbudene.

Et mangfoldig, utviklende og individtilpasset tilbud er viktig for å bistå mennesker med rusmiddelrelaterte problemer. Motivasjon er avgjørende. Vi bifaller derfor utvalgets forslag om at oppfølging og behandling skal baseres på den enkeltes behov og samtykke.

Vi stiller oss svært kritisk til den delen av mandatet der det står at reformen skal skje uten økt tildeling av midler. Vi anbefaler at det øremerkes ekstra midler til kommunalt rusarbeid, ellers forblir forskjellene i kommunene store. Dette vil medføre at den hjelp man kan tilbys er avhengig av hvilken kommune man tilhører.

Vi berømmer Rusreformutvalgets grundige gjennomgang som viser at behovet for avkriminalisering er forankret i forskning. Utredningen viser tydelig at straffereaksjoner har manglende forebyggende effekt.

Vi har tro på at rusreformen vil skape store endringer i helsetjenesten. Når kunnskap trumfer ideologi, kan hjelpetiltakene lettere videreutvikles og moralismen bekjempes. Vi forventer at dårlig begrunnede krav om total rusfrihet og bruk av kontrolltiltak, sanksjoner og tvang i helsetjenesten vil reduseres som følge av avkriminaliseringen og kunnskapen som er fremlagt i denne anledning. Det samme gjelder for den altfor utstrakte bruken av institusjonalisering i norsk rusbehandling.

Å tvinge mennesker til å ta imot en tjeneste de ikke vil ha, har like lite for seg som å straffe noen for å bruke rusmidler. Straff, tvang og sanksjoner for å hindre rusmiddelbruk skaper mer skade for både samfunn og enkeltmennesker enn selve skadevirkningene av rusmiddelbruk. Der myndighetene skal bruke straff, tvang og sanksjoner, må dette kunne begrunnes med at fordelene overgår ulempene med god margin.

Vi deltok på den eneste konferansen som Rusreformutvalget arrangerte under sin utredningsperiode. Konferansen ble avholdt 27. mai 2019 og het: «Hva med barn og unge etter avkriminalisering?» Der kom det frem at det er liten eller ingen sammenheng mellom streng/liberal lovgivning og forskjell i bruksmønster. Professor Willy Pedersen påpekte at de som blir tatt for cannabisbruk har felles kjennetegn: Lav sosial klasse, trøbbel på skolen og foreldre med rusproblemer. Sjansen for å bli straffet for narkotikabruk er sju ganger høyere om du kommer fra et hjem hvor foreldrene har lav utdanning.

På denne konferansen var det ingen som kunne konkludere med at såkalte ruskontrakter har noen positiv effekt heller. Det er mer sannsynlig at det gripes tilfeldig inn overfor cannabisbrukere på grunn av intoleranse for bruken og andre uheldige sosiale omstendigheter, enn at innsatsen målrettes overfor de som faktisk har rusproblemer.

De som kommer godt ut av det med ruskontrakter, er de som uansett ikke ville fått problemer med cannabisbruk i utgangspunktet. De som ikke kommer godt ut av det, hadde nok problemer fra før.

Når det gjelder mengde illegale rusmidler som skal falle inn under definisjonene av bruk og besittelse til eget bruk, er vi glade for at utredningen foreslår verdier som er høyere enn i Portugal, som utvalget i mandatet ble anbefalt å se til. I vårt tidligere innspill til utvalget argumenterte vi for avkriminalisering av stoff til ti dagers forbruk og ikke kun av ti brukerdoser, for å sikre at godt etablerte rusavhengige opplever en reell avkriminalisering etter reformen.

Vi mener at den nedre grense for de mest tradisjonelle stoffer bør settes til 10 gram heroin, 2 gram MDMA, 10 gram amfetamin, 10 gram kokain og 50 gram cannabis. Og at man kan være i besittelse av flere stoffer til ti dagers forbruk, da de fleste som er rusmiddelavhengige er avhengige av flere stoffer. Dette vil bidra til en reell avkriminalisering og redusere de negative konsekvenser av å måtte være i tett kontakt med et illegalt rusmarked.

Vi støtter Rusreformutvalget når de presiserer at dersom en person innehar en mindre mengde narkotika, men omstendighetene tilsier at det er med sikte på videresalg så skal de foreslåtte terskelverdier ikke være til hinder for etterforskning og eventuell straffeforfølging. Vi anbefaler samtidig at slike vurderinger skal kunne tas begge veier, slik at en som er i besittelse utover terskelrammene kan unnslippe straffeforfølgning dersom omstendighetene tilsier at det er til egen bruk.

Rusreformen vil bidra godt til å redusere stigma. Å påføres et kriminelt rulleblad og være registrert i et strafferegister som eksempelvis kan føre til utestengelse fra både utdanning og yrke, er mer skadelig enn det å alene ruse seg. Når unge straffes for rusmiddelbruk, øker risikoen for en videre kriminell løpebane ved at de unge stemples som annerledes og uønsket. Dette er det motsatte av rusforebygging. Vi stiller oss på linje med utredningens konklusjon om at stigmatisering av en gruppe i befolkningen ikke er en politikk og en tilnærmingsmåte vi vil kunne forsvare å fortsette med.

En faglig god tilnærmingsmåte overfor unge mennesker vil være en reaksjon som bidrar til å hjelpe og løfte, opplyse og informere, heller enn å straffe.

Terskelen for å kontakte politiet når det er behov for det, kommer til å bli senket etter at rusreformen er tredd i kraft, særlig dersom den vedtas slik forslaget foreligger. Det vil skape en økt opplevelse av rettssikkerhet for brukere av alternative rusmidler til alkohol. Det vil også skape grobunn for samarbeid mellom politi og brukere, for å gjøre en innsats mot hensynsløse aktører i narkotikamarkedet.

Ved innføring av Rusreformen – fra straff til hjelp, så signaliserer vi som samfunn at rusmiddelbrukere skal møtes med omtanke, forståelse, helsetilnærming og med ivaretagelse av deres rettigheter.

Avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika er et godt steg i riktig retning.

Takk for at vi blir inkludert i denne høringen.

Les FHNs høringssvar på regjeringen.no her.

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Artikkel i Budstikka 30. mars 2020:

Frykter for tørke på narkotikamarkedet, folk blir desperate, av Emilie Bjella Waaler.

Norge har stengt grensene i et forsøk på å begrense spredningen av koronaviruset. Nå frykter interesseorganisasjoner de mulige konsekvensene for rusavhengige.

Are Lerstein, selv tidligere rusavhengig, er bekymret for hvordan de stengte grensene kan påvirke tilgangen på narkotika, og hva det har å si for hverdagen til rusavhengige.

Signe Haukvik Haugen i Frelsesarmeens rusomsorg sier at om heroin gradvis forsvinner, har vi tro på et midlertidig lavterskeltilbud for bruk av LAR, slik at suget etter stoff ikke blir for stort.

Arild Knutsen i Foreningen Human Narkotikapolitikk mener også at LAR burde bli enklere tilgjengelig. 

– I tiden etter at koronaviruset kom, har Regjeringen innført mange gode tiltak. Det som mangler er enklere tilgang på substitutter til dem som er avhengige av tunge stoffer. Det kan redde liv.

Les artikkelen i Budstikka her.

Debattinnlegg i Møre-nytt 27. mars 2020, av Tonje Jevari, organisasjonssekretær i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Ordskifte om rusreform:

I Mørenytt 24.mars uttrykker lederen av Norsk Narkotikapolitiforening NNPF, på Sunnmøre, Erik Lind sterk bekymring for framtidens ungdom om rusreformutvalgets forslag (NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp) til ny rusreform vedtas, og mener det vil være en katastrofe for de unge. Han begrunner uttalelsen med blant annet at reformen vil føre til at flere unge vil prøve narkotika, og er redd for at skolene vil bli et mekka for salg av narkotika.

Erik Lind er redd for at ungdommer, nærmest uten konsekvenser, skal kunne gå rundt med eksempelvis 5 gram heroin, 5 gram kokain, 5 gram amfetamin, 5 dl GHB og 15 gram cannabis, og mener det er galskap at det ikke vil føre til konsekvenser eller videre oppfølging. 

Jeg mener det er like mye galskap å la være å lytte til forskning, erfaring og kunnskap, og en katastrofe og ønske en politikk som ikke er fundert i fagkunnskap.

At politiet er fratatt sin oppgave med å gripe inn når noen er i besittelse av illegale rusmidler er en misoppfatning som synes være utbredt. Rusreformens innstilling er tydelig på politiets oppgaver. Om politiet avdekker at noen er i besittelse av narkotika, det være seg mer eller mindre enn de grenseverdier som er foreslått, så har politiet i oppgave å beslaglegge stoffet. Av uttalelsene til NNPFs leder på Sunnmøre synes det som han tror at man fritt skal vandre videre med sine 5 gram heroin. Da vet NNPF ikke hva som er politiets oppgave. En avkriminalisering opprettholder forbudet, og narkotika vil altså fortsatt være forbudt. På lik linje som praksis er i dag. Blir man tatt, beslaglegges stoffet. Er mengden man besitter over den gitte grenseverdi vil det være justisapparatet som reagerer, i form av kriminelt rulleblad, bøter eller også fengsel. Er mengden under grenseverdien, er det helsetjenesten og kommunen som får i oppgave å ivareta og komme med tilpasset reaksjonsform som eksempelvis frarådende samtale, tilbud om oppfølging, og tilpasset god helsehjelp. 

Det er dermed ingen fare for at skoler og andre samlingsplasser vil bli et mekka for salg av narkotika – ikke mer enn det i dag er en arena for salg av illegale rusmidler - da forbudet består. Selgere har heller ingen grunn til å legge seg under de gitte grenseverdier, da salg av narkotika vil være like forbudt som i dag, også etter rusreformen, og det være seg om mengden er under eller over grenseverdiene.

Om flere unge vil prøve narkotika i tiden fremover er vanskelig å spå. Det er imidlertid ingenting som tyder på at forbud og straff forhindrer eller forebygger bruk. Bruken av cannabis doblet seg seg blant ungdom i Norge på nittitallet. Siden falt kurven. Hva som forårsaker økt eller redusert bruk vites ikke med sikkerhet. Det er nok mange grunner til det. Hva forskning faktisk kan vise til, er at avkriminalisering ikke fører til økt bruk, til tross for at det iherdig har vært gjort forsøk på å bevise det motsatte. 

Lind uttaler at ungdom best vil avstå fra ny kriminalitet med dagens modell med ulike alternative ungdomstilpassede straffereaksjoner. Straff er et sterkt virkemiddel, og er i denne sammenheng langt unna å samsvare med handling – å bruke eller besitte narkotika. Det er ikke i noen annen sammenheng legitimert praksis å straffe personer for handlinger som primært skader dem selv. Konsekvensene av straff i denne sammenheng viser seg å være mer skadelig enn selve rusbruken. Bruk av straff er ikke alltid det mest hensiktsmessige virkemiddel for å kontrollere adferd. Enda viktigere er at det i forskning ikke er noen belegg for å si at straff fungerer hverken for å redusere eller forhindre bruk. Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta, ikke skremselspropaganda. Å tro at straff har en forebyggende effekt er dermed basert på antagelser og synsing, ikke på kunnskap og faglige vurderinger. 

Lind peker videre til manglende reaksjon og konsekvenser hvis man ikke møter opp til pålagt samtale hos kommunens fagfolk som grunn til bekymring. Det er i rusreformutvalgets forslag tydelig at kommunen skal tilby god og tilpasset hjelp og oppfølging. Å gjøre ingen ting, er ikke en god faglig vurdering. Det vil være opp til fagpersoner i kommunene å vurdere hva som er hensiktsmessig og nødvendig reaksjon for, og sammen med den enkelte. Den kompetansen må vi stole på at fagpersoner har. 

At NNPF er bekymret for de unge, er svært forståelig. Den bekymringen deles av de fleste. At unge vil tro at narkotika er ufarlig ved en avkriminalisering, og at mangel på straffesanksjoner vil forårsake økt bruk, er det i dette tilfellet NNPF selv som formidler til de unge. Det ville være mer hensiktsmessig å formidle korrekt og kunnskapsbasert fakta, heller enn synsing og hva man tror at ungdom vil gjøre. Det er vår alles plikt, også NNPF, å informere hva som er skaderisiko ved bruk av narkotika, samt hva som er gjeldende lov, om det skulle vise seg at ungdom skulle tro noe annet. 

Jeg vil oppfordre alle lokalpolitikere og NNPF å lese NOU 2019:26 en gang til, det er en grundig utredning som formidler en kunnskapsbasert og et veldokumentert grunnlag for å endre både reaksjoner på- og holdninger knyttet til rusmiddelbruk. Lind advarer mot at personer som daglig bruker amfetamin vil kunne arbeide som politi eller kirurg, eller kjøre skolebussen. Det er ikke i noen sammenheng anbefalt å ha personer med problematisk rusbruk til å kjøre skolebussen, det være seg om rusmiddelet er illegalt eller lovlig. Det er ikke vandel og straff som skal avgjøre hvorvidt du skal ha en jobb eller ikke, eller hva slags jobb du skal ha. Det er egnethet og kompetanse. Regler på arbeidsplassen gjelder for alle, og innen de fleste yrker er det et pålegg om å ikke være ruspåvirket.

Foto: Pernille Sandberg.

Erlik.no 26. mars 2020: Nå haster det å gi rett medisin til utsatte rusavhengige, av Kari Bu.

Arild Knutsen forteller om det viktigste myndighetene kan gjøre for rusavhengige under koronakrisen — og om lyspunkter i en vanskelig tid. Bidrag til kampanjen «Gi selgerne en ny start» kan gis på VIPPS: 599295. Gavekonto: 5082 05 86570.

— Det har oppstått en misforståelse i samfunnet i forbindelse med koronakrisen, sier Arild Knutsen.

Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) merker dette på gateplan, og på det han hører og leser.

— Rusavhengige utsettes for mer fordommer og stigma, fordi folk tror de er en særlig smitterisikabel gruppe. Det stemmer ikke. Tvert imot tilhører velfødde på vestkanten denne gruppen, de som har råd til å tilbringe vinterferien i Østerrike og har deltatt på Afterski-parties.

— Det som er tilfelle, er at rusavhengige er en særlig sårbar gruppe, trolig den gruppen som har mest å tape på krisen som pågår. Kommer smitten til rusmiljøene, vil det ha særlig negative og tragiske konsekvenser. Derfor er vi mange som jobber for særskilte og ekstraordinære tiltak for denne gruppen nå.

— Hva haster mest å få gjort for rusavhengige nå, fra politisk hold?

— Jeg tenker det viktigste byråden i Oslo kan gjøre er å kontakte nasjonale helsemyndigheter og få istand et samarbeid som sikrer lavterskel substitusjonsbehandling for folk utenfor LAR (Legemiddelassistert rehabilitering).

— Tilbudet om lavterskel substitusjon skal styrkes gjennom LASSO (Legemiddelassistert skadereduserende substitusjonsbehandling i Oslo), men det blir kun med buprenorfin, og det er i praksis høyterskelmedisin. Man må gå gjennom abstinens i minst et døgn før man kan begynne på buprenorfin, og ikke alle klarer å stå på medikamentet. Derfor trenger vi lavterskel utdeling også av metadon, og gjerne også morfin.

— Vi hører at rusavhengige skrives ut av behandling og at lavterskeltilbud stenger. Hva blir gjort for å kompensere for dette?

— Det gjøres veldig mye bra av både Velferdsetaten, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Fransiskushjelpens Sykepleie på hjul. Jeg tror ikke ressursutfordringer er det største problemet på rusfeltet nå, men hvordan man bruker pengene som allerede er tildelt.

— Det er trist når folk ikke får komme inn på avrusing eller behandling. Det samme gjelder oppholdene på institusjoner som avbrytes. Det er anbefalt fra nasjonalt hold at det opprettes kontakt med kommunen ved utskrivninger. I denne situasjonen tror jeg det skjer i veldig liten grad, og om det skjer, så har de neppe noe passende å tilby.

— Når det er sagt, så gjør de som jobber i tverrfaglig spesialisert behandling en fantastisk innsats for å ta vare på pasienter og opprettholde tilbudet så godt de kan. Til tross for mange sykemeldinger og ansatte i karantene, har de tilnærmet normal drift.

— Jeg tror alt fokuset på hvor fælt det er at ruspasienter skrives ut, har skapt en pessimisme som gjør at folk ikke tar sjansen på å be om hjelp. Men det er stadig mulig å komme inn til avrusning, og mange ledige behandlingsplasser. Kanskje er det nettopp nå man bør gi det en sjanse og søke seg inn.

— LAR har også gjort gode tiltak under koronakrisen. De krever ikke urinprøver, henteordningene er myknet opp slik at folk får hente medisiner for lengre perioder av gangen, dessuten får flere utsatte levert medisin hjemme. Det er særlig de utenfor LAR vi burde bekymre oss for nå.

— Hva tenker du om at ingen midler er blitt øremerket rusavhengige fra regjeringen under denne krisen?

— Vi forventer at det skjer noe særskilt på vårt felt fordi rusavhengige er en spesielt sårbar gruppe. Vi hører mye om alvorlig syke og eldre, som har en langt høyere dødelighet ved smitte og kan tape den korte tiden de har igjen. Men mennesker med utfordringer innen rus og psykisk helse er den mest sårbare gruppen, og de som har flest år igjen å miste. Det blir som ved overdosedødsfall: De fleste som dør av overdose hadde potensiale til et langt og godt liv inntil siste hjerteslag.

— Hva gjør du selv for å hjelpe rusavhengige om dagen?

— Jeg har løpende kontakt med helsemyndighetene og veldig godt samarbeid med proLAR Nett, Fagrådet innen Rusfeltet, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, A-larm, Ivareta, Barn av Rusmisbrukere og Marborg.

— Helsedirektoratet var raske til å kontakte brukerorganisasjonene etter at unntaksbestemmelsene kom. Vi har også ukentlige møter med Helsedirektoratet. I dag deltok i tillegg representanter for Helse- og omsorgsdepartementet og en representant for LAR.

— Dagen før de strenge tiltakene til regjeringen ble presentert, skrev jeg et brev til brukere, behandlere og politi. Brevet er delt av veldig mange, og det er hengt opp på kommunale lavterskelapparat rundt i landet. Jeg har også oppdatert internasjonale aktører om tiltakene som blir gjort i Norge, slik at vi er med på oversikten om hvordan det går i de forskjellige landene.

— Vi har skrevet et åpent brev til helseministeren og fått signaler om at vi snart skal få svar på dette. Som man kan se, så støtter alle organisasjonene nå at det må tilbys lavterskel substitusjon.

=Oslo-selger Janne er heldig, og får morfinpreparatet Dolcontin fra fastlegen som erstatningsmedisin. Det kan du lese mer om her.

Les artikkelen på erlik.no her.

– Vi er svært bekymret for hvordan koronaviruset blir for mennesker med rusproblemer, sier Else-Marie Løberg ved Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen. Nå tar de grep. Foto: ANDERS KJØLEN

Bergensavisen 23. mars 2020: Her kan rusavhengige få korona-behandling, av Sindre Wiik.

Personer med rusproblematikk er ekstra sårbare for koronaviruset. Nå åpner Helse Bergen en egen post for denne gruppen.

Flere har uttrykt bekymring for personer med rusproblematikk under koronakrisen. De har oftere kroppslige sykdommer og er sånn sett ekstra utsatt for viruset. 

– Og vi er bekymret for at mennesker med rusproblematikk har andre prioriteringer enn smittevern og håndvask i en tøff hverdag. Det er klart vi er redde for at denne gruppen i større grad vil bli smittet enn andre, sier Else-Marie Løberg, direktør for Avdeling for rusmedisin i Helse Bergen.

Annette Svae i Foreningen for Human Narkotikapolitikk Vestland er glad for den nye posten.

– Fra vår side håper vi jo at de ikke får bruk for den, men jeg er veldig glad for at de har opprettet den, sier Svae.

Hun er mest opptatt av det forebyggende arbeidet, altså å forhindre at personer med rusproblematikk blir smittet i første omgang. Derfor ønsker de blant annet lavterskelutdeling av substitusjonslegemidler for å forhindre at personer i miljøet møtes i uhygieniske og lite kontrollerte former.

– Hvis dette begynner å spre seg i miljøet, så venter vi at det sprer seg raskere enn andre steder fordi grupperingen ikke har mulighet til å følge opp hygienekravene i like stor grad, og lavterskelsentrene er stengt i tillegg. De vil nødvendigvis fortsette å treffes, for de er avhengige av illegale stoffer, sier Svae.

Les artikkelen i Bergensavisen her.

Representanter for A-larm, Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett, RIO, Ivareta og Marborg skriver under på dette høringsinnspillet til Helsedirektoratet.

Prioritering av helsehjelp i Norge under Covid-19 epidemien.

Innledningsvis i notat om prioriteringer står det. «Innholdet i notatet er på et overordnet nivå. Helsedirektoratet vil sammen med helsetjenesten utarbeide mer konkrete prioriteringsanbefalinger for de mest kritiske helsetjenestene».Vi tenker at rus og psykisk helse samlet sett fremstår som en kritisk helsetjeneste som det må utarbeides konkrete anbefalinger for. Men vi har innspill på dette overordnede notatet. Vi vil også vise til punktene som brukerorganisasjonene på rusfeltet utformet som gode målrettede tiltak mot mennesker med rusutfordringer (Kilde1).

• Henteordningene på LAR må tilrettelegges for minst mulig smittefare.

• Det må tilrettelegges for lavterskel substitusjon i alle større byer, også for aktive brukere som ikke er innskrevet i LAR.

• Før utskriving fra TSB, må det være avklart god bolig og oppfølging.

• Det må på plass økonomiske støtteordninger når =Oslo og lignende tiltak stenges.

• Det må settes inn smittetrygge ernærings- og hygienetiltak i alle kommuner.

• Vi må ønske folk velkommen til avrusning, det vil være mindre kostnadskrevende enn respiratorbehandling senere.

Punkter i notat knyttet til psykisk helse og rus i spesialisthelsetjenesten. 

Når brevet (kilde 1) var skrevet var det ikke snakk om å stanse planlagt døgnbehandling i TSB i det omfanget vi ser i dette notatet. Dette vil vi advare mot, da det er et kritisk viktigtjenestetilbud for vår brukergruppe. Det vil medføre et økt press på tjenestene, kommunen, brukere, pårørende, og kunne føre til tap av liv. Vi tror også innsøking til TSB vil minke som en følge av virusutbruddet i en overgangsperiode.

Notatet beskriver:

• Planlagte innleggelser og dagbehandling bør opphøre inntil videre. Dette kan få konsekvenser for mange pasienter, og påvirke kommunens tjenester.

• Kommunikasjon mellom nivåene blir viktig. Det kan gjøres unntak ved alvorlige konsekvenser for pasientene og/eller andre.

• Planlagte poliklinisk konsultasjoner minimaliseres/begrenses til et "nødvendig nivå", det vil si tiltak som er nødvendig for å ivareta liv og helse.

• Prioriterte grupper: barn og unge, samt pasienter med alvorlig psykisk lidelse og/eller alvorlig rusmiddelproblem.

Det er bra at barn, unge og alvorlig psykisk lidelse og/eller alvorlig rusmiddelproblem skal prioriteres. Vi frykter at vi står overfor store utfordringer med sykdom, dårlig økonomi og høy arbeidsledighet. Alt dette vil få stor betydning på befolkningens psykiske helse og rusbruk det neste året. Det er grunn til å nevne at psykisk helse og rus omtales som et område i notatet. Tjenestene er ofte ulike og i det følgende vil vi peke på to særegenheter innenfor rusfeltet som bør hensyntas i prioriteringene.

• TSB har en rekke solide ideelle aktører som leverer gode tjenester, døgn/poliklinikk

• TSB feltet har en særs høy grad av sosialfaglig arbeidskraft.

Vi ser ikke at somatiske helsetjenester, eller kommuner er tjent med at vi på et så kritisk punkt avbryter planlagt døgnbehandling til rusavhengige. Vi mener at vi kan drifte TSB en periode med lavere tetthet av medisinskfaglig personell gjennom bruk av likepersoner, sosionomer, psykologer samt ordinære miljøarbeidere. Dette tror vi vil kunne avlaste kommuner og somatiske helsetjeneste.

Vi mener at vi ikke bør avslutte poliklinisk behandling, men vi må levere dette så godt vi kan gjennom nye kommunikasjonsformer og av andre aktører, på ulike måtersom er mulig uten smittespredning. 

Til punktet: «Det kan gjøres unntak ved alvorlige konsekvenser for pasientene og/eller andre». Vi vet om overdødelighet, somatiske helseutfordringer og levekår innenfor brukergruppen. Har man rusproblemer og trenger døgnbehandling så får det alvorlige konsekvenser for bruker og/eller pårørende å utsette denne. Det er fra før kritikkverdig mange som får avslag på søknad om behandling. Vi tror at vi under virusutbruddet gjennom å ha et godt TSB tilbud i spesialisthelsetjenesten vil kunne avlaste norske kommuner massivt. Vi vil heller utfordre tjenestene, sykehus, private ideelle og FBV aktører til å samhandle og samordne tjenestetilbudet og best mulig.

Vi ser at våre bekymringer knyttet til konsekvenser fortjenestetilbud, pasienter/brukere og smitte deles av fagrådet og oppsummeres godt i en artikkel (kilde 2), denne stiller vi oss bak.

Tjenester i kommunen

I notatet står det: «Oppgaveforskyvning fra spesialisthelsetjenesten som følge av redusert tilgjengelighet og kapasitet, vil føre til at flere pasienter må få behandling i kommunen». Dette tilsier at kan man drive forsvarlig rusbehandling i TSB med lav dekning av medisinskfaglig personell bør dette opprettholdes for å avlaste kommunene og ikke nedbygges slik notatet skisserer.

I notatet står det: «Lavterskeltilbud må opprettholdes for å gi tilbud til de mest sårbare personene og for å avdekke alvorlig sykdomsutvikling». Vi ser allerede gjennom media oppslag at tjenestetilbudene innen psykisk helse og rus blir kraftig redusert/endret og forringet som en følge av virusutbruddet. Også vi er sterkt bekymret for hvordan virusutbruddet vil ramme mange og gjerne en særs sårbar og utsatt gruppe, 6000 pasienter med ROP-lidelse, beskrevet i kronikk her (kilde 3).

Vi må heller ikke glemme at den største delen av de med såkalte lettere rusutfordringer bor sammen med noen. Det er gjerne barn eller pårørende som kan bli mest skadelidende av nedskalering av døgn eller poliklinikk. Vi vil derfor advare mot nedskalering av avrusningstilbud/akutttilbud, konsekvensene vil bli store, også fordi mange lovpålagte tjenester allerede før krisen er fraværende. Å opprettholde disse tilbudene er å prioritere barn av rusavhengige i praksis.

For noen år siden meldte sykehuset Sørlandet at vi har 1500 alkoholrelaterte dødsfall hvert år, i tillegg har vi ca. 300 overdoser i året, vi vet også at mange rusavhengige begår selvmord. Brukergruppen lever 20 år kortere enn resten av befolkningen. En kost-nytte vurdering ved å stenge tilbud til rusavhengige må altså ta inn over seg et komplekst bilde. For oss er det vanskelig å se at det vil være nevneverdig nytteverdi, konsekvensene derimot vil bli massive. Vi mener derfor det er uetisk og uforsvarlig med så massiv stengning av behandlingstilbud til rusavhengige som notatet legger opp til. Avslutningsvis vil vi peke på at et godt tilbud på TSB feltet vil avlaste somatisk spesialisthelsetjeneste, kommunale legevakter, og pårørende og kunne være smitteforebyggende.

Med vennlig Hilsen 

Tommy Lunde Sjåfjell, A-larm bruker og pårørendeorganisasjon.  

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Ronny Bjørnestad, proLAR.

Vidar Hårvik, Marborg.

Michael Lindholm, Ivareta.

Heidi Hansen, Rio 

Kilder:

1. https://www.rusfeltet.no/korona-og-okt-smittefare-bruker-og-parorendeorganisasjoner-med-apent-brev-til-helseministeren/#.XnSqYKhKg2x

2. https://www.rusfeltet.no/bekymringsfullt-fra-myndighetene-om-tsb-planlagte-innleggelser-og-dagbehandling-bor-opphore-inntil-videre/#.XnSO0KhKg2x

3. https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/vQK7aV/Mennesker-med-rusproblemer-trenger-ogsa-krisepakker

– Vi må handle nå for å hindre dødsfall, sier Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Erfaringskompetanse.no 19. mars 2020: Vi må handle nå for å hindre dødsfall, av Eskil Skjeldal.

Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) ser med stor bekymring på situasjonen for de rusavhengige. Han mener at mennesker med rusproblemer trenger en krisepakke nå.

Stor bekymring

– Hva kan du fortelle oss om situasjonen for rusavhengige slik dere i FHN forstår den per nå?

– Vi er veldig bekymret for de som er ute i aktiv bruk. Det går nå mot en herointørke, først i småstedene, snart vil det være tomt i byene. Da brukes andre stoffer, med helt nye bivirkninger. Når du går tom for heroin, kompenserer du med GHB, amfetamin, kokain og annet. Vi kommer derfor til å se mer kriminalitet, mer desperasjon, mindre anledning til å ta vare på seg selv, større fare for overdoser.

– Det som også er en fare nå, er at økt abstinens og bruk av alternative stoffer blir psykoseutløsende. En annen bekymring: Når du bruker heroin, svekkes pustesenteret i hjernen. Om du da blir smittet av korona-viruset nå, svekkes det ytterligere. Derfor: Vi skulle ønske mer forebyggende tiltak.

– Hvilke tiltak savner du nå?

– Vi må få lavere terskel for substitusjon for heroin, altså lavdose-metadon og Dolcontin. Om jeg hadde sagt dette for tre uker siden, ville det hørtes narkoliberalt ut. Men nå er det en helt annen situasjon, og vi må ta grep. Dette er det gjengs enighet om blant bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet. Denne uken laget vi et brev til helseministeren der vi oppsummerer situasjonen og hva som bør gjøres.

LES: Åpent brev til helseminister Bent Høie

Fare for økt stigma

– Er du redd for at siden rusavhengige nå er svært utsatte for smitte, så vil dette føre til mer stigma?

– Ja. Avhengigheten overstyrer fornuften nå, og rusavhengige kan ikke innrette seg i smitteverntiltak som andre. Tommy Sjåfjell i A-larm og jeg har uttrykket våre bekymringer for økende stigma i en kronikk i Stavanger Aftenblad i dag. Vi mener at stengte dører nå fungerer godt som generelt smittevern, men særlig dårlig på vårt felt. Da gjenstår denne gruppen som en stor smittefare for resten av befolkningen.

– Det som skjer da, er at holdningen til rusavhengige endres, som om de er spedalske. Vi vet at folk holder seg for nese og munn, allerede, når de går forbi brukere. Stigma øker, og det vil bli større fare for diskriminering den dagen vi kommer oss gjennom denne epidemien. Dette er selvsagt i ytterste instans, men likevel: Disse er de vanskeligst stilte nå.

– Vi vil ikke at det skal komme dit at brukere plasseres på tvangsceller eller i isolasjon fordi smitten eskalerer. Derfor trenger vi en krisepakke nå, vi trenger lavterskel substitusjon, metadon og dolcontin (en morfintablett). Legemiddelassistert rusbehandling (LAR) når fram til halvparten av de som egentlig trenger det, da er det mange igjen. Vi må tenke nytt, og vi må gjøre dette .

Må tenke nytt om LAR

– Hvem har ansvaret? 

– Staten i samarbeid med kommunene. Helsemyndighetene må nå gi nye signaler, for nå er det nye forsvarslighetshensyn som må tas. Vi ser nå en enorm pragmatisme på alle felt, i går fikk regjeringen krisefullmakter til å sette gjeldende lover til side uten behandling i stortinget. Denne pragmatismen og fleksibiliteten må nå også gjelde for de rusavhengige.

– LAR er gullstandarden i norsk rusbehandling. Det hindrer kriminalitet og ulovlig rusmiddelbruk. Om vi er villige til å tenke nytt om LAR nå, kan dette bidra til at flere rusavhengige kan komme inn i hjelpeapparatet, og slik kan vi hjelpe folk når krisen er over. Ikke bare næringslivet trenger krisepakker nå.

– Rusavhengige skrives nå ut av eller nektes behandling på grunn av smittevernhensyn. Koronakrisen har stengt daglige møtepunkter. Det er ikke spesielt brukervennlig. Det er ikke rart om rusavhengige føler seg mindre viktige nå?

– Mange har gått hardt ut mot behandlingsapparatet, men jeg vil mest av alt heie på disse nå. Det er knapt innskrenkninger i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) i Oslo, og de har samtidig over 100 i karantene. Så jeg vil gi ros. Men: Alt det som ikke er lovpålagt i kommunene nå, alle rusfrie tilbud som akutt overnatting, væresteder, feltpleie, sårstell, matutdeling, gatemagasin, er stengt.

– På Stortinget fortsetter driften, men nedregulert. Hjulene holdes i gang. Pressekonferanser, nedregulert, holdes i gang. Jeg mener eksempelet med Stortinget og helsemyndighetene som holder ting i gang nå bør være et eksempel også for lavterskeltilbudene.

Lavterskeltilbud må ikke stenges

– Hva kan gjøres?

– Lavterskeltilbud kan ikke stenges helt. Når disse stenges nå, ser vi at rusavhengige klynger seg sammen ute eller andre steder. Det er mye mer smitteforebyggende å holde døra på gløtt, enn å stenge dem. Kanskje 15 kan komme inn samtidig i stedet for 50? Det må sørges for at brukerne holder avstand, at de får informasjon, at de får mulighet for god hygiene. Det er ikke godt smittevern å stenge disse dørene. Det er dårlig smittevern. De møtes uansett, bare i ukontrollerte former.

– Denne akutte epidemien kan kanskje være et startskudd for en bedre ruspolitikk?

– Ja. Vi har et bredt folkehelseperspektiv nå. Det ligger noe konstruktivt i dette, men vi må bruke denne muligheten til at denne epidemien også kan føre til noe godt for rusavhengige. Det er akkurat som da HIV-viruset kom til Norge. Før HIV-viruset, var det kun strenge straffer for narkotikabruk.

– Da HIV kom, så man at om man ikke gjør noe ekstraordinært nå, rammer det hele samfunnet. Da begynte vi å dele ut sprøyter. Det var hårreisende da, men nå er det naturlig. Plutselig ble det viktig for hele samfunnet, ikke bare de rusavhengige. Vi må tenke på den samme måten nå. Vi har nå en mulighet for å tenke nytt om omsorg for rusavhengige.

Reagerer på nedprioriteringer 

– Reagerer du på prioriteringene nå: Man velger vekk noen som er syke, for å stå parat for å ta imot eventuelt andre som kan bli syke?

– Ja, slik det foregår nå i kommunesektoren, så reagerer jeg på dette. Vi må gjøres noe annerledes og det fort. Dette gjelder ikke bare offentlig sektor, også mye på frivillig sektor har stengt siden 12. mars. Det er kort sagt ikke godt nok. Sprøyterom er blitt stengt, og nå sitter folk og skyter ute i klynger. Dette er ikke smitteregulerende, det er stikk motsatt av innsats for god folkehelse.

HØR: Erfaringspodden gir deg i ettermiddag et lengre intervju med Arild Knutsen!

Les intervjuet på erfaringskompetanse.no her.

Tiltak mot virussmitte virker godt for de fleste, men gjør hverdagen verre for mennesker med rusproblemer. Helsemyndighetene må nå legge spesielt til rette for denne gruppen – og folk kan fortsette å kjøpe gatemagasiner og betale med Vipps. Foto: Anders Leon Andersen

Kronikk i Stavanger Aftenblad 19. mars 2020: Mennesker med rusproblemer trenger også krisepakker, av Tommy Sjåfjell i A-larm og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Koronaviruset og konsekvensene av pandemien rammer noen grupper hardere enn andre. Vi kjenner på en særlig bekymring knyttet til personer med rus- og psykisk helseutfordringer når Norge nå er stengt ned.

Den siste uka har vært veldig spesiell for de fleste av oss, imidlertid har de fleste hatt en seng og sove i, med tilgang på mat, dusj og rene klær. Men alle har det ikke slik, dessverre. Mens svært mange nordmenn har innrettet seg med hjemmekontor og dagligvarer tilgjengelig, er fremtiden for noen grupper preget av stor usikkerhet og høy smittefare.

Den største ulikheten

I 2016 sa helse- og omsorgsminister Bent Høie

«Den største sosiale ulikheten i Norge i dag, er at disse pasientene har en forventet levealder som er 20 år kortere enn resten av befolkningen. Det betyr at midt iblant oss, har vi naboer, venner og kolleger som på grunn av at de ikke får den helsehjelpen de har behov for, har en forventet levetid på nivå med det som er situasjonen i Liberia, Kenya og Kongo.»

Dette er også årsaken til at vi har hatt opptrappingsplan for rusfeltetpakkeforløp for rus og psykisk helse og nå går inn i en rusreform

Nå er vi bekymret for at ulikheten vil bli enda større. Det trengs sårt en lavterskel krisepakke for denne brukergruppen. Får vi ikke det raskt, vil dødstallene i forbindelse med koronaviruset trolig skyte i været.

Bra for de fleste, rammer utsatte

Når vi stenger lavterskeltilbud, krever det at vi tør å tenke nytt.

Vi ser med bekymring på at smitteutbruddet har medført stopp av gatesalg av gatemagasinet = Oslo, og nå i Stavanger også Asfalt. Vi er redd for at dette vil medføre enda mer press på en sårbar gruppe.

Men vi forstår behovet for å stoppe gatesalget. En av konsekvensene av virusutbruddet er at befolkningen skal omgå hverandre minst mulig, vi kan alle være smittebærere. Derfor har det skjedd en kollektiv stengning, dette er smitteforebyggende og vi er tilhengere av det. 

Men i noen tilfeller vil dette kunne føre til økt sykdom og smittefare. For det er faktisk noen områder i vårt samfunn der stengninger og innskrenkninger fører til det motsatte av det som er hensikten. Der stengte dører fører til smitteforebygging generelt, vil det virke motsatt på rus- og psykisk helsefeltet. 

For det skaper en helt annen dynamikk når lavterskelapparatet stenger dørene enn når arbeidsplassen eller frisøren gjør det samme. Det er mange som gjerne kan utsette turen sin til legen, men vi vet at blant mennesker med rus- og psykisk helseproblemer, bør mange snarere gå oftere.

Krav til helseministeren

Bruker- og pårørendeorganisasjonene har skrevet brev til helseminister Bent Høie med noen spesifikke krav:

  1. Henteordningene på LAR må tilrettelegges for minst mulig smittefare.
  2. Det må tilrettelegges for lavterskel substitusjon i alle større byer, også for aktive brukere som ikke er innskrevet i LAR.
  3. Før utskriving fra TSB, må det være avklart god bolig og oppfølging.
  4. Det må på plass økonomiske støtteordninger når gatemagasiner og lignende stenges.
  5. Det må settes inn smittetrygge ernærings- og hygienetiltak i alle kommuner.

Vi må ønske folk velkommen til avrusning, for det vil være mindre kostnadskrevende enn respiratorbehandling senere.

Solidaritet skal gjelde alle

Vi trenger nå gode kollektive handlinger som minker smittespredningen, for rusavhengige kan gode kollektive handlinger være å sette inn ekstraordinære tiltak knyttet til lavterskel substitusjonsbehandling, altså behandling med alternativer til rusmidlene på gata.

Les hele kronikken i Stavanger Aftenblad her.

Artikkel i Klassekampen 18. mars 2020.

Klassekampen: Rusfeltet og Venstre mener narkotikatørke vil koste liv: Vil dele ut stoff, av Jo Skårderud.

I FARE: Koronakrisa kan føre til dødsfall og eksplosiv smitte i rusmiljøer, mener rusorganisasjoner. Nå krever de og Venstre at staten deler ut medikamenter til rusbrukere.

– Uten strakstiltak vil vi få en eksplosjon av dødsfall og koronasmitte i rusmiljøene, sier Arild Knutsen.

Han er leder i Foreningen human narkotikapolitikk (FHN) og følger situasjonen i landets rusmiljøer tett.

Alle deler av samfunnet har fått kjenne koronakrisa på kroppen, men få grupper er rammet like hardt som rusbrukerne.

De siste dagene har matserveringer blitt stengt ned, og overnattingstilbud har mange steder blitt drastisk redusert. Heller enn mat og tak over hodet får brukere utlevert soveposer og matpakker.

I enkelte deler av landet, som Stavanger og Sandnes, rapporter organisasjoner om at utdeling av reine sprøyter og brukerutstyr har stanset opp. Som Klassekampen skrev i går, er ruspasienter blitt kastet ut av behandling for å gjøre plass til koronasmittede.

Framover skal situasjonen bli verre. Stengte grenser betyr at tilgangen på narkotika er i ferd med å tørke inn i hele landet.

Vil dele ut medikamenter

Sammen med sju andre organisasjoner på rusfeltet tar Knutsen og FHN nå til orde for at staten skal dele ut opioidholdige medikamenter på gata til alle brukere som trenger det.

I dag brukes slike medikamenter i legemiddelassistert rehabilitering (Lar). Omtrent 8000 ruspasienter får medikamentene som behandling for heroin- og opioidavhengighet. Det utgjør litt over halvparten av landets tunge rusbrukere. Knutsen mener alle må få.

– Det er helt nødvendig at det deles ut substitusjonspreparater til brukere. Vi har apparatet til å gjøre det. Konsekvensene av å la være blir forferdelige, sier han.

«Stengte dører for rusbrukere gir økt smittefare, ikke mindre»

— ARILD KNUTSEN, LEDER I FHN

Knutsen peker på to faktorer som gjør rusbrukere ekstra sårbare for viruset:

– I tillegg til faren for dødsfall vil situasjonen føre til et kjempetrykk på helseapparatet, sier Knutsen, som også frykter en økning i psykoser og kriminalitet når narkotikatilgangen synker.

Venstre støtter kravet

Kravet om utdeling av medikamenter får helhjertet støtte i Venstre.

– Ingen liv er verdt mer enn andre. På samme måte som vi tar radikale grep for å skjerme eldre og syke, må vi trygge en gruppe som er ekstra sårbar i denne krisa, sier Carl Erik Grimstad, helsepolitisk talsperson i Venstre.

Tirsdag kontaktet han helsedepartementet for å be dem åpne for raus utdeling av Lar-medikamenter.

RUS­BRU­KE­RE I FARE:

I dag får de fleste brukere i Lar utlevert begrensede mengder medikamenter, nok til en eller to dager, for å forhindre lekkasje til det illegale markedet.

Grimstad mener slike hensyn må vike under krisa.

– Det er ingenting i veien med å gi folk en raus mengde medisiner. Folk skal vite at de får medikamentene de trenger, og at de få nok til at de slipper å kjøpe stoff på gata, sier Grimstad.

– Ser du ingen farer ved liberal utdeling av tunge medikamenter?

– Konsekvensene av å ikke gjøre det er mye verre både for brukerne og resten av samfunnet, sier Grimstad.

Han viser til at rusbrukere som gruppe har dårlig helse i utgangspunktet, og at hvis smitten sprer seg i denne gruppa, vil det føre til at mange har behov for innleggelse på sykehus.

Vil holde tilbud åpne

Rusfeltet har flere innspill til hvordan virustrusselen bør møtes. Så langt har helsemyndighetenes løsning vært å stenge det som er mulig. Knutsen i FHN ber myndighetene revurdere denne strategien når det gjelder rustilbudene.

– Stengte dører for rusbrukere gir økt smittefare, ikke mindre. Svaret må være tilpasning og regulering av tilbudene, ikke stenging.

Klassekampen har vært i kontakt med helsedepartementet angående kravene fra Venstre og rusorganisasjone. Departementet hadde ikke anledning til å svare i går.

Helsedirektoratet har utarbeidet retningslinjer for ivaretakelse av personer med rus- og psykiske lidelser i kommunene.

De advarer om store konsekvenser hvis ikke lavterskeltilbudene opprettholdes.

Les artikkelen i Klassekampen her. (Abonnement)

Artikkel i Bergensavisen 18. mars 2020.

Bergensavisen: Ber om strakstiltak for heroinavhengige: – Del ut metadon til de som trenger det, av Hannah Grace Taylor.

– Det må drastiske tiltak på plass for å unngå smittespredning og belastning av helsevesenet, sier Arild Knutsen, leder for Foreningen for Human Narkotikapolitikk

Alle kommunale tiltak innen rus og psykisk helse er stengt eller har redusert tjeneste for å forhindre smitte av korona-viruset.

Dermed mister vanskeligstilte rusavhengige viktige tjenester. 

Tiltakene som forebygger korona-smitte i befolkningen ellers, virker helt mot sin hensikt for de mest sårbare rusavhengige. Smittefaren blir ikke mindre, den blir større, mener han.

– De som står bakerst i køen, er nå helt ute av den, sier han.

Også markedet for illegale stoffer er i «lock-down» grunnet stengte grenser. I dag kom det meldinger fra rusmiljøet i Bergen om at de allerede har opplevd en kortvarig stopp i herointilgangen. I tillegg er det kommet nye brukergrupper til miljøet. 

Stoffer som MDMA, epilepsimedisinen Lyrica og de livsfarlige stoffene GHB og GBL er i omløp i Bergensmiljøet. Knutsen advarer:

– Kombinasjonen heroinabstinenser og GHB kan få katastrofale konsekvenser. Vi snakker om psykoser, overdoser og abstinenser som fører til et enormt press på helsevesenet. Det er det siste samfunnet trenger nå

– Bør levere ut metadon til alle som trenger

Han ber Bergen kommune om å iverksette strakstiltak for brukerne. Han foreslår at brukerne får utdelt såkalt avhengighetsmedisin, som metadon og Subutex, selv om de ikke er i LAR-systemet. 

– Det kan gjerne foregå gjennom en luke, for minst mulig smittefare. 

Knutsen, og kollega Annette Svae fra FHN Vestland, ber også legene om å droppe restriksjonene for utskriving av vanedannende medikamenter som benzodiazepiner og opioider. Legene må innse at markedssituasjonen er prekær, oppfordrer de.

– De må legge vekk den hysteriske holdningen om at det er vanedannende, og lempe på restriksjonene for de mest sårbare i denne situasjonen vi nå står i, sier Svae.

De viser til HIV-epidemien på slutten av 80-tallet. Da gikk myndighetene til drastiske skritt ved å dele ut rene sprøyter til heroinavhengige. For folkehelsens skyld ville man unngå ytterligere spredning av HIV-viruset.

– Sprøyteutdeling og andre lavterskeltiltak var helt uhørt på den tiden. Det var som å dele ut brekkjern til innbruddstyver eller barn til pedofile. I ettertid ser vi hvilke gode effekter det hadde for befolkningen ellers, sier Knutsen.

– Jeg sammenligner ikke HIV-viruset med koronaviruset, men erfaringene derfra illustrerer hvilke drastiske tiltak vi må iverksette for å unngå smitte og belastning av helsevesenet. 

– Har ikke nyhetskanalen stående på

Knutsen forteller til BA at sårbare rusavhengige sliter med å ta innover seg alvoret av det som skjer rundt dem i disse dager. 

– Nyhetskanalen og direktesendinger av pressekonferanser er ikke førsteprioritet for denne gruppen. De lever fra hånd til munn og er mest opptatt av neste friskmelding.

Han er også kritisk til at lavterskel-tiltakene stenges helt, i stedet for å holdes åpne med redusert kapasitet og særlige hensyn til smittevern. 

– Det er bedre at brukerne innordner seg ved å stå på en meters avstand til hverandre, enn at de står i klynger helt uregulert.

– Kan henvises for rask oppstart

Henriette Blattmann, seksjonsleder i LAR ved Helse Bergen sier til BA at de ikke kan opprette utdeling av LAR-medisiner til brukere som ikke er tatt inn i LAR-systemet fordi de må henvises og godkjennes av lege.

Det er iverksatt omfattende tiltak ellers i befolkningen. Hvorfor kan man ikke gjøre strakstiltak her?

– Jeg kan dessverre ikke svare deg på dette. Vi må forholde oss nasjonale retningslinjer, svarer Blattmann.

Hun oppfordrer brukere som er bekymret til å ta kontakt med lavterskel-tiltaket M31 for rask oppstart i LAR-systemet. 

– Vi opprettholder de ordinære tilbudene for inntak på tross av pandemisituasjonen. Vi følger godt med og gjør det vi kan for å følge opp brukerne.

Les artikkelen i Bergensavisen her. (Abonnement)

crossmenu