Medlemskap

Leserinnlegg i Nettavisen 24. november 2020: Amnesti ved overdoser, skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Politiet er pålagt ved lov å anmelde om de oppdager besittelse og bruk av ulovlige rusmidler. Dette medfører at mange kvier seg for å ringe 113 ved fare for liv og helse.

17. november fremmet SVs Petter Eide, Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen og Mona Fagerås et representantforslag på Stortinget om rettslig amnesti mot anmeldelse og straffeforfølgelse for brukerdoser i situasjoner hvor det er fare for liv og helse.

Anmeldelse og straff

Forslaget ble begrunnet i at politiet er pålagt ved lov å anmelde om de oppdager besittelse og bruk av ulovlige rusmidler. Det betyr at dersom noen tar kontakt med helsevesenet og politiet kommer og oppdager rusmidler, så kan de risikere anmeldelse og videre straffeforfølgelse. 

Dette medfører at mange kvier seg for å ringe 113 ved fare for liv og helse. 

Forslaget falt på bakgrunn av at Regjeringen forbereder forslag til lovendringer som skal presenteres for Stortinget våren 2021, i forbindelse med den kommende rusreformen. 

I tillegg ble det vektlagt at Riksadvokaten er tydelig i sitt rundskriv 2/2014 om narkotikasaker om at politiet skal prioritere alvorlige narkotikaforbrytelser.

Også helseminister Bent Høie pekte på den kommende rusreformen i sin innstilling til forslaget, og mener dette er mer et spørsmål om føringer fra øverste påtalemyndighet enn det er et behov for ekstra lovarbeid, og viste til rundskrivet fra Riksadvokaten. 

Men i hvilken grad påvirker føringen fra Riksadvokaten politiets prioriteringer?

Overgrep henlagt - straffet for hasjrøyking

De siste årene har politiet i økende grad lagt ut meldinger på Twitter om at de har kommet over personer der de har avdekket bruk av ulovlige rusmidler og opprettet straffesak.

Selv en kvinne som ble funnet sovende ute om natten ble anmeldt for narkotikabruk fordi hun erkjente dette i forbindelse med at politiet kjørte henne til legevakten. 

Det er også grunn til å minne om saken der en 15 år gammel jente anmeldte overgrep, som raskt ble henlagt, men som istedet fikk bot på 4000 for å ha røykt hasj. Politiet sikret seg mobiltelefonen hennes for å sjekke om det hadde vært kontakt mellom henne og den anmeldte gutten. Da fant de et bilde som viste at hun hadde røyket hasj, dermed ble hun straffet. 

Setter politiet i et underlig lys

Praksisen skaper samlet et inntrykk av at politiet ofte er mer opptatt av å anmelde brukerdoser enn av å vurdere folks helsetilstander, til tross for rundskrivet fra Riksadvokaten.

Utfordringen illustrerer at både rusavhengige, rekreasjonelle brukere og eksperimenterende ungdom har behov for at politiet gis klarere føringer for sine prioriteringer, og at regjeringen når de skal foreslå en modell for avkriminalisering, foreslår at dette skal gjelde for alle brukere av illegale rusmidler - og ikke kun for rusavhengige.

Les i Nettavisen her.

Intervju med Arild Knutsen om rus-krisen i Oslo sentrum.

Magasinet KOTE 22. november 2020: Stille stemmers utrop, skrevet av Mikael Oscar Johansen.

Intervjuer: Mikael Oscar Johansen - tekst av redaksjonen

Uteseksjon i Oslo kommune har registrert et økende antall rusmisbrukere i hovedstaden fra 2014, som nå tilsier at rusmiljøet er det største åpne rusmiljøet i Europa. Arild Knutsen, leder for FHN [Foreningen for en mer human narkotikapolitikk], stiller til intervju om egne erfaringer, ruspolitikk og tilstanden i det åpne rusmiljøet.

20.08.20
FHN - Torggata 9a
kl 18:05

[Mikael]: Kan du fortelle litt om oppveksten på Stovner?

På den tiden var Stovner et sosialt eksperiment. 2 år før jeg kom dit som liten gutt, var det bare et bondeland. Da jeg ble tenåring bodde det like mange der som i Rogaland. Stovner ble raskt hengt ut som et problemområde.

Det var vel særlig en episode som ble definerende. Det var en jentegjeng som skulle sparke en gravid jentes mage, fordi hun hadde tystet om et bilinnbrudd. Jeg prøvde bare å redde jenta – jeg gikk bort for å true lederen, også ble det til et alvorlig knivstikk.

Da jeg var 14 år og 4 dager våknet jeg opp som en helt vanlig gutt i Oslo. Den samme kvelden lå jeg på en glattcelle på Grønland, så ned på hånden min og lurte på om det var en «morderhånd». Det var aldri meningen å begå en så grufull handling. I ettertid fikk jeg vite at hun hadde overlevd.

[Mikael]: Hva skjedde så? Det må ha vært vanskelig å prosessere hendelsen.

Ja, det var det jo. Hvordan skal man hjelpe en som har vært i en sånn situasjon, og ikke vet om man skal føle skyld, anger, skam eller ingen av delene.

Etterpå kom jeg inn i et guttemiljø som sniffet sykkellim. De snakket varmt om hvor gøy det var å putte sykkellim i plastposer, puste inn og se rosa elefanter. Det var en hype på en uke for dem, men for meg … i det jeg pusta inn den gassen fikk jeg mitt første friminutt fra det mentale helvete som jeg hadde levd i siden den dagen. Du kan kanskje se for deg hvor disponert jeg var for å gjøre det igjen. Tilslutt gjorde jeg det hver eneste dag og har i de fleste årene av mitt liv rust meg siden.

[Mikael]: Hva slags erfaringer fikk du med politiet på Stovner av dette?

Saken førte bare til at jeg fikk en betinget fengselsstraff, også var ikke jeg interessant for politiet lenger. Men jeg fortsatte med sniffing, som er lovlig, men det holdt på å ta livet av meg. Etterhvert kom jeg borti cannabis, som er langt mer harmløst, men da ble jeg på fornavn med politiet. Jeg ble ropt etter, mens naboer, venner og foreldre så at de var på fornavn med meg. Det førte til at lokalsamfunnet fulgte opp med samme handlingsmønster. Straff er å skyve mennesker ut av samfunnet. Sanksjoner på skolen, nektet adgang på kjøpesenteret og borettslag. Fedre var ute etter å banke meg opp.

Når man føler et sånt utenforskap, blir det sosiale livet man har knyttet til hasjbruken veldig sterkt. Jeg var misforstått som en selvforskyldt og kriminell narkoman. Det var jo ikke det, jeg hadde bare fryktelig vonde problemer. Jeg visste ikke om en annen måte å døyve smertene på enn med rusmidler.

[Mikael]: Tror du mange i rusmiljøet i dag deler like erfaringer med eksludering?

Det er veldig mange typer rusmiljø. Jeg ble kasta ut hjemmefra, da jeg debuterte med tyngre stoffer. Jeg ble en sprøytenarkoman på Karl Johan, syk og døden nær. Det var noe annet enn den utstøtingen i lokalsamfunnet. Jeg mener jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det var å være jøde i Berlin i 1936. Jeg hadde null verdi for menneskene som gikk forbi.

En fremtidig rusreform

[Mikael]: Helseminister Bent Høie har beskrevet rusreformen som et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Kan du fortelle litt om forløpet til skiftet?

Rundt årtusenskiftet åpnet Norge opp for skadereduksjon og substitusjonsbehandling. Fram til da var all såkalt rusomsorg å institusjonalisere stoffbrukere.

Med HIV epidemien kom kunnskapsbasert tilnærming. Det gikk fra “Just say no”, til “Just say know”. Svaret var å bistå folk mens de er aktive bruker, og redusere skade i pågående narkotikabruk.

Det var, og forblir, til enhver tid titusener som bruker ulovlige stoffer, og veldig mange med sprøyter. Det krever at man deler ut rene sprøyter for å unngå utbrudd av hepatitt C og HIV. I dag deles buprenorfin og metadon gratis ut til nesten 8000 mennesker i Norge. Med substitusjonsbehandling for heroin har overdosetallene gått ned fra 400 til 250 personer, så du kan si at det redder 100 til 150 liv i året.

[Mikael]: Hva med FHN sin rolle i skiftet?

Vi har fokusert på overdoseproblematikk siden starten. Vi sto fra 2009 hver eneste måned utenfor Stortinget og hadde minneseremoni for overdoseofre. I 2013 arrangerte vi verdens overdosedag, som i 2014 ble tatt over av helsedirektoratet, og innført som et viktig ledd i Stortingets nasjonale overdosestrategi. En strategi som innebærer utdeling av nalokson, heroin motgift og Switch-kampanjen. Alt dette etter våre forslag.

I 2016 hadde vi underskriftskampanjen “Intet om oss uten oss” i VG, i samarbeid med de andre hjelpe- og brukerorganisasjonene, hvor vi krevde å bli hørt i FN. Bent Høie viser til dette som den begivenheten som fikk han til å endre mening om rusfeltet: “Når alle brukerorganisasjonene er enig om at vi ikke skal straffe folk på bruk og besittelse, så kan ikke jeg lenger stå for det”.

[Mikael]: Hva slags mangler kan du trekke frem fra innholdet i rusreformen?

Det er et ønske om sanksjoner - at man som stoffbruker blir tvunget til å ta imot hjelp, ved å avskrekke med sivilrettslige bøter. Det er ikke riktig. Kriminalisering og avkriminalisering gjør ingenting med markedet. Legalisering vil gjøre stoffene mye mindre skadelige. Ulovlige rusmidler, slik de er i dag, er skrekk varianter, som er laga for mest mulig profitt med null hensyn til kundegruppen.

Rusreformen er et godt skritt i riktig retning, men det er krefter som ønsker å opprettholde kriminalisering av unge som ikke lider av psykiske helseproblemer eller rusavhengighet. Situasjonen på Grønland er nøyaktig det samme som jeg vokst opp i. Det var ran på T-banen, mye voldshandlinger, og salg av ulovlige stoffer Politiet har en uheldig konfliktøkende tilnærming til dette ungdomsmiljøet; de behandler denne ungdommen som uønskde individer, istedenfor å prøve å forstå dem.

Les hele artikkelen her.

Foto: Stortingets nett-tv.

Denne uken har narkotikapolitikken og forslag tilknyttet den kommende rusreformen blitt satt på agendaen i nasjonalforsamlingen.

Stortingsrepresentantene Petter Eide, Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen og Mona Fagerås (Alle fra SV), har fremmet et representantforslag om rettslig amnesti mot anmeldelse og straffeforfølgelse for egne brukerdoser til personer som yter assistanse hvor det er fare for liv og helse.

SVs stortingsrepresentanter begrunner forslaget med at politiet i dag er pålagt ved lov å anmelde dersom de oppdager besittelse og bruk av ulovlige rusmidler. Det betyr at om noen tar kontakt med helsevesenet og politiet kommer sammen med ambulansen og oppdager rusmidler, så risikerer personene anmeldelse og videre straffeforfølgelse.

I noen tilfeller kan dette skape terskler for å melde fra til helsevesenet i situasjoner hvor det er fare for liv og helse. For eksempel vil man i en situasjon hvor en person har tatt overdose, kunne kvie seg for å melde dette inn. Av fare for at en selv eller andre blir tatt, hvis politiet kommer.

SV ber derfor om et rettslig amnesti i påvente av rusreformen, de viser til at forslaget er i tråd med intensjonene i den kommende rusreformen og at det er nødvendig å lage en amnestilov for slike tilfeller i påvente av en rettskraftig rusreform.

Stortinget har drøftet forslaget fra SVs representanter, om å be regjeringen komme tilbake med lovforslag som sikrer rusmiddelbrukere mot anmeldelse og straffeforfølgelse for egne brukerdoser når de kontakter myndighetene for hjelp til seg selv eller andre - en såkalt ‘Good Samaritan Law’. Dette ble tatt opp til debatt og avstemning på Stortingsmøtet tirsdag 17. november.  

Ingunn Foss (H) var saksordfører i Justiskomiteen og ga i sitt innlegg tilslutning til problemstillingen om straffeforfølgelse som hinder for å oppsøke helsehjelp skal tas på alvor. Hun viste i den anledning til regjeringens ønske om å gjennomføre en rusreform. I påvente av reformen, sa Foss, er likevel rettstilstanden slik at Riksadvokaten ved rundskriv nr.2/2014 om narkotikasaker, har vært tydelig på at politiet skal prioritere de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene.

- Vi har forståelse for at Riksadvokatens rundskriv ikke nødvendigvis er kjent blant gruppen som forslaget retter seg mot, men understreker at dette skal være gjeldende praksis hos politiet slik det er instruert fra høyeste påtalemyndighet, sa Foss, før hun påpekte at det i statsråd Høies brev til kommiteen vises til at dette har vært gjeldende praksis siden 2014 og at oppfatningen er at politiet ikke anmelder personer som har bistått i en nødssituasjon. - En kan imidlertid ikke utelukke at slike tilfeller unntaksvis kan forekomme, la hun til.

Ingunn Foss mener det vil være unødvendig og ressurskrevende å igangsette et lovarbeid knyttet til dette, når problemstillingen ser ut til å være ganske liten og regjeringen uansett skal komme til Stortinget med forslag til vedtak og lovendringer i tilknytning til rusreformen.

Petter Eide (SV) presenterte forslaget og la i sitt innlegg vekt på at dette dreier seg om en midlertidig lov i påvente av rusreformen. Eide pekte på at han er kjent med forhold der rusavhengige observerer risiko for helsefare og fare for overdose og han mener, og har observert, at flere kvier seg for å ta kontakt med helsevesenet av frykt for selv å bli straffeforfulgt.

Foto: Morten Lauveng Johansen (Vårt Oslo).

Eide viste i den forbindelse til en tur i gatene sammen med representanter fra Foreningen for human narkotikapolitikk, der vi påtraff en gruppe injiserende stoffbrukere og den ene ble satt en injeksjon på i halsen. Hun fikk et alvorlig krampaktig anfall mens hun lå der. Vi rundt ble veldig engstelige for at det kunne gå galt. Hun kom heldigvis raskt til hektene, men det er nettopp denne type situasjoner som representantene bak forslaget ønsker å tilby en form for rettslig amnesti for de som observerer slike ting.

Videre viste Eide til at Norge er i overdosetoppen i Europa. - Vi har 260 overdosedødsfall i året og flere av disse kunne vært forebygget hvis vi kan greie å redusere frykten blant stoffbrukerne til lettere å kunne ta kontakt med helsevesenet uten å frykte for politiet. Eide påpekte at han kjenner til rundskrivet fra Riksadvokaten, men at dette er lite kjent blant rusbrukerne og de opplever ikke at de får den beskyttelsen de trenger, hvis de varsler denne type saker. - En amnestilov, som vi er kjent med fra andre land, vil på en helt annen måte sende et tydelig signal om at de trygt kan varsle, de kan ringe nødnumre eller kontakte ambulanse hvis de opplever at dette er nødvendig.

-  Selv om regjeringen forbereder forslag om lovendringer knyttet til den kommende rusreformen, så gjelder dette nå, sa Eide. - Det kan gå mange liv tapt før Stortinget får vedtatt en rusreform. Derfor ber de Justisdepartementet vedta en enkel, midlertidig lov gjeldende fram til den endelige rusreformen, som forhåpentligvis vil gi denne formen for rettslig beskyttelse. 

Helse- og omsorgsminister Bent Høie pekte i sitt innlegg på at regjeringen arbeider med en rusreform der straff for bruk av narkotika skal erstattes med hjelp, behandling og oppfølging. Høie bemerket at representantene tar opp en viktig problemstilling og han vet at det er gjort undersøkelser der det kan fremkomme at noen kan vegre seg for å tilkalle hjelp av frykt for å bli anmeldt for egen bruk. - Dette er selvsagt problematisk. 

Høie er imidlertid svært usikker på om omfanget er så stort at det tilsier at det må gjøres noe med dette nå, i påvente av rusreformen. Høie la til at det såkalte opportunitetsprinsippet lar polititjenestepersoner bruke et visst skjønn ved tjenesteutøvelse, blant annet av om hvorvidt det i en gitt situasjon foreligger en plikt til å inngi en anmeldelse på alle straffbare forhold som vedkommende måtte ha iakttatt. - Det gjelder også for en persons antatte bruk eller besittelse av narkotika i en nødssituasjon der vedkommende har tilkalt politiet.

Høie anser at å skulle regulere dette skjønnet i form av et slikt amnesti som foreslås for narkotikaovertredelser alene, også vil kunne være problematisk. - Det kan tenkes at tilsvarende tilfeller kan oppstå der andre straffbare forhold enn bruk og besittelse kan avdekkes. Det vil da bli et spørsmål om en slik bestemmelse vil gjelde generelt ved nødssituasjoner, noe som igjen kan by på andre rettslige utfordringer. 

- Påtalemyndigheten skal i sin tur vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å påtale forhold eller om det bør gis påtaleunnlatelse. Høies konklusjon er derfor at en sånn bestemmelse verken fremstår som hensiktsmessig eller nødvendig nå som regjeringen er i gang med arbeidet for en ny rusreform, som vil være et stort og viktig arbeid som også vil møte denne problemstillingen.

Høie la til at, på samme måte som Riksadvokaten har vært klar i sin tale om hvordan politiet skal forholde seg til personer i de åpne rusmiljøene, er det hans oppfatning at dette heller er et spørsmål om føringer fra øverste påtalemyndighet om hvordan polititjenestepersoner skal prioritere å utøve sitt skjønn i sånne tilfeller. Å sette i gang et stort lovarbeid om dette nå, når hovedfokuset er å legge fram et lovgrunnlag for en rusreform i forkant av sommeren 2021, anser helseministeren å ikke være riktig prioritet. 

Nicholas Wilkinsson (SV) sa i sitt innlegg at vi ikke kan vente, men bør handle nå. Wilkinsson viste til at lignende prinsipp ligger til grunn for det som kalles for «Good Samaritan Law», og finnes i flere former i flere forskjellige land som USA, Tyskland, Finland, Australia, Canada, Belgia, Kina, Island, India, Israel, Romania og Storbritannia,. Felles for alle er prinsippet om at man tilbyr rettslig beskyttelse til personer som gir rimelig assistanse til noen som er, eller som man har grunn til å tro at er, skadet, syk, i fare eller på en annen måte ikke i stand til å ta hånd om seg selv i den gitte situasjonen. Vi kan ikke vente, vi bør handle nå. Da kan vi redde flere, avsluttet Wilkinsson. 

Innstilling:


Forslaget fikk ikke støtte fra et flertall på Stortinget. 

I etterkant av debatten og vedtaket kan det være grunn til å vurdere andre tiltak for å sikre at brukere av ulovlige rusmidler kan gjøres trygge på at de kan varsle ved fare for liv og helse, uten frykt for straffeforfølging. Kanskje vil det kreve en uttalt garanti fra påtalemyndighetenes side.

Vi har tidligere, i møter med politiet, tatt opp problemstillingen uten å oppnå bekreftelse fra politiet om at de ikke vil opprette straffesak ved slike anledninger.

Dette gjelder ikke kun for rusavhengige og folk som tilhører de åpne russcener, men generelt for brukere av illegale rusmidler. Vi kjenner til tilfeller der ungdom på fest, har fått overdose og blitt stuet inn på rom, der de øvrige festdeltakerne bare har håpet på at det skal gå bra, de våget ikke å ta kontakt med helsevesenet.

Det er også en utbredt holdning blant rusavhengige at det er risikabelt å ringe nødnummer ved fare for liv og helse. De frykter for å selv bli kriminalisert, for at den som overlever overdosen kan bli kriminalisert og for represalier dersom de får skylden for straffeforfølgelse.

Vi merker oss at viktigheten bak forslaget ble bredt anerkjent i debatten på Stortinget på tirsdag og at det er kjent at dette er en problemstilling som kan føre til de alvorligste konsekvenser.

Den siste tiden har politiet i økende grad lagt ut meldinger på Twitter om at de har kommet over folk, der de har avdekket bruk av ulovlige rusmidler, arrestert disse og opprettet straffesak.

Selv en kvinne som ble funnet sovende ute om natten ble anmeldt for narkotikabruk fordi hun erkjente dette i forbindelse med at politiet kjørte henne til legevakten.

Antallet personer som har reagert negativt på disse meldingene har også vært økende. Det skaper frustrasjon når folk straffeforfølges når de trenger helsehjelp. Samtidig oppleves det at kriminelle handlinger mot andre ofte henlegges, samtidig som hashtaggen «#brukerjakt» blir stadig vanligere.

Der er grunn til å minne om saken der en 15 år gammel jente anmeldte overgrep, som raskt ble henlagt, men som istedet fikk bot på 4000 for å ha røykt hasj. Politiet sikret seg mobiltelefonen hennes, for å sjekke om det hadde vært kontakt mellom henne og den anmeldte gutten. Da fant de et bilde som viste at hun hadde røyket hasj og det ga grunnlag for boten.

Praksisen skaper samlet sett et inntrykk av at politiet er mer opptatt av straffesaker enn av folks helsetilstander, det anses som risikabelt å ringe nødnummer ved fare for liv og helse, til tross for rundskrivet fra Riksadvokaten.

Under stortingsdebatten på tirsdag var det flere som gjorde et poeng av at brukergruppen neppe kan ha lest rundskrivet der Riksadvokaten er tydelig på at politiet skal prioritere de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene. Det som bør diskuteres er om politiet har evnet å lese det og om det eventuelt har noen som helst betydning.

Snart kommer pakkeforløp ved oppfølging etter overdose. Dette innebærer at overdosetilfeller fører til rett til helsehjelp i etterkant. Også derfor er det svært viktig at folk flest føler seg trygg på å kunne kontakte helsevesenet ved overdosetilfeller.

Den gjeldende situasjon er utilfredsstillende på dette området og bør snarest gjøres noe med.

Skrevet av: Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Debattinnlegg i Adresseavisen 16. november 2020. Manglende innsikt om Utsikten, av Arild Knutsen, Terje Olden og John Melhus i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Det er med stor bekymring vi leser at Utsikten rustiltak er foreslått avviklet. Bekymringen er også sterkt utbredt i rusmiljøet i byen og kommer på toppen av bølge nr. 2 i koronapandemien, blant en særlig sårbar gruppe. Dette burde vi vært forskånet for i utgangspunktet.

Utsikten er et svært viktig ledd i kommunens overdoseforebyggende arbeid. Tiltaket er så vellykket at flere byer i landet, som deltar i den nasjonale overdosestrategien, vurderer å opprette tilsvarende rustiltak, deriblant Oslo. I tillegg er tiltak som Utsikten helt avgjørende for innføringen av det nasjonale pakkeforløpet for oppfølging etter overdoser, som skal iverksettes i løpet av neste år. Men Utsikten er også mye mer enn overdoseforebygging. 

LES SAKEN: - Det kan gå liv, hvis dette legges ned

Utsikten bidrar til både livredding,skadereduksjon, behandling og rehabilitering for mennesker med ulike typer rusavhengighet. Få tiltak kan skilte med å bidra på alle disse områdene. Det er heller ingen andre tiltak som kan gjøre situasjonen like overkommelig for pårørende, som det Utsikten gjør. 

Helse- og overdoseteamet har unik tett kontakt med rusmiljøene i Trondheim og når de driver sitt oppsøkende arbeid på gateplan, så har de til enhver tid anledning til å tilby øyeblikkelig innleggelse på Utsikten. Dette er særlig viktig ved kritisk helsetilstand og ved overdosesituasjoner. 

LES OGSÅ: Rammer en av byens mest sårbare grupper

Vi kjenner flere som har kommet seg ut avalvorlige rusproblemer ved å takke ja til dette tilbudet. Utsikten ble etablert i 2001 som følge av økning i overdoser blant unge rundt 20 årsalderen. Tiltaket har tre kriseplasser og oppholdet er satt til 14 dager, med mulighet for forlengelse.

Det er fortvilende å konstatere at forslaget om avvikling åpenbart er fattet uten rådføring med de som jobber tett på brukergruppen, bruker- og pårørendeorganisasjonene og ikke minst brukerne selv. Mange av brukerne ønsket å gå i demonstrasjonstog mot avvikling, men ble forhindret av hensyn til koronasituasjonen.

Helse- og velferdsdirektør Helge Garåsenforsvarer forslaget ved å peke på et stramt budsjett og et ønske om å snarere finansiere Brygga, et kommunalt rehabiliteringstiltak. Garåsen hevder dette er i tråd med faglige anbefalinger.

Det er ikke til å komme fra at det blant fagpersonene, foregår det en konstant dragkamp mellom de som foretrekker rusfrie tiltak for de som greier seg bra og pragmatiske tiltak overfor de som stadig sliter med rusproblemer. Forslaget om å kutte i Utsikten til fordel for Brygga gjenspeiler nettopp denne dragkampen, men faller på sin urimelighet med tanke på alle områdene som Utsikten faktisk bidrar til.

Dessuten har regjeringen, på bakgrunn av samarbeid mellom Helsedirektoratet og bruker- og pårørendeorganisasjonene, lagt ut tilskudd til kommunalt rusarbeid som fylkesmennene nå jobber med å fordele. Dette bidrar til at budsjettene likevel ikke strammes inn, uansett bør Utsikten ikke vurderes nedlagt.

Les innlegget på Midtnorskdebatt.no her.

Foto: Ida Bjørklund Haugen.

Debattinnlegg i Trønderavisa 16. november 2020: Rustiltaket Utsikten bør ikke avvikles! Av Rachel H. Aune, Wayback Trondheim, Ann Mari Romul, Power - på rett vei, Erik Holm, A-Larm region Midt, David Rogne, RIO, region Midt, Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Vi er svært bekymret over kommunens forslag om å avvikle Utsikten og finner det svært uheldig å sette det opp imot tilbudet på Brygga, som er et tiltak for en helt annen brukergruppe. Vi vet at Utsikten er et skadereduserende, habiliterende og overdosereduserende tilbud til mennesker med alle typer rusavhengighet i Trondheim. Vi må huske på at dette er et helt unikt tilbud som Trondheim er alene om å kunne tilby.

Tiltaket er så heldig og populært at mange brukere har ønsket å demonstrere mot kuttforslaget, men ble hindret av hensyn til koronarestriksjonene. Dessuten ønsker flere kommuner i det nasjonale Overdosenettverket å kopiere tiltaket, noe som er i tråd med det kommende pakkeforløpet for oppfølging etter overdoser som iverksettes til neste år. På Utsikten kan man komme rett inn, ved forverring av avhengighetstilstander, ved forverring av helsetilstander og ved overdosetilfeller.

Når Uteseksjonen eller Helse- og overdoseteamet blir bekymret for noen, er Utsikten blant deres viktigste verktøy for stabilisering, avklaring og livredding. Oppholdet er på inntil 14 dager, med mulighet for forlengelse. I mellomtiden kjøres de til avtaler med f.eks fastlege, NAV osv. Utsikten iverksetter ansvarsgrupper, og hjelp til ny bolig. Flere har også kommet rett videre til behandling.

Når noen får tilbakefall under behandling, er Utsikten et viktig tilbud som avrusningsinstans før man kan komme tilbake og gjenoppta rusbehandlingen. Stedet brukes også til å stabilisere LAR pasienter.

Utsikten er også viktig for alle pårørende. Når de vet at deres rusavhengige familiemedlemmer kan komme på Utsikten ved behov, er det mer overkommelig og mindre dramatisk for dem. 

Regjeringen har nettopp lagt ut tilskudd til kommunalt rusarbeid, på bakgrunn av samarbeid mellom Helsedirektoratet og bruker- og pårørendeorganisasjonene, som fylkesmennene nå er i ferd med å fordele. Det er et uttalt politisk mål at lavterskelapparatet ikke skal svekkes i disse dager. Det er mange som får sterkt forbedret livskvalitet av rustiltaket Utsikten, vi har rett og slett ikke råd til at det legges ned.

Les innlegget på tronderdebatt.no her.

Det pågår en svært interessant og lovende utvikling i USA for tiden.

Valget 3. november var et av de største slagene mot krigen mot narkotika.

Oregon ble den første delstaten til å avkriminalisere besittelse av alle narkotiske stoffer. Oregon legaliserte også medisinsk bruk av psilocybin.

District of Colombia (DC), der hovedstaden Washington ligger, avkriminaliserte bruk av psykedelika.

Mississippi legaliserte cannabis til medisinsk formål.

Delstatene Arizona, South Dakota, Montana og New Jersey legaliserte cannabis til rekreasjonell bruk.

Dermed er cannabis lovlig solgt, på samme måte som alkohol her til lands, i 15 delstater og etter at velgerne i de 4 sistnevnte delstatene stemte for legalisering av cannabis, har årets valg vist tydelig at ikke bare støtter et overveldende flertall av den amerikanske befolkningen fortsatt at cannabis bør være lovlig, men støtten fortsetter å øke.

Nå ser det, ifølge Drug Policy Alliance, ut til at de føderale myndighetene endelig tar dette innover seg. Det ligger an til at Kongressen skal stemme over the MORE-Act i desember. The Marijuana Opportunity Reinvestment & Expungement (MORE)-Act vil innebære å avslutte USAs krig mot cannabis og begynne å bøte på skadene som forbudspolitikken har skapt.

Disse skadene har urettferdig nok, særlig rammet de svarte, latinerne, urbefolkninger og de med lav inntekt. Hvis The MORE-Act blir vedtatt vil cannabis bli avkriminalisert på føderalt nivå og tidligere straffesaker for cannabis vil bli opphevet. Videre vil det reinvesteres i de delene av samfunnet som har blitt hardest rammet av forbudspolitikken.

Vi krysser fingrene og venter i spenning.

Les om dette på Drug Policy Alliance her.

iHarstad 13. november 2020: I kjølvannet av «dødspillene», skadereduksjon har aldri vært viktigere, av Marino Jonassen, FHN-Nord

– Også i fremtiden vil falske tabletter dukke opp, og mange vil komme til å ta dem. Det kan få fatale konsekvenser, skriver Marino Jonassen i dette leserinnlegget.

I kjølvannet av beslag av Ksalol tablettene (av media også omtalt som «dødspillene») som er i omløp i nord så er det viktig at man tar realiteten inn over seg. Falske tabletter produseres, og spres ut i det illegale marked. Tabletter kjøpes av brukergrupper som er kjente, men også mer skjulte brukergrupper. Realiteten er at mange inntar rusmidler selv om man ikke vet hva det inneholder. Det er mistanke om at de nylig beslaglagte tablettene inneholder fentanyl, et opioid som er 100 ganger sterkere enn morfin. Det blir derfor så og si umulig å vite hvordan man skal dosere, og i tablettform så er det umulig å vite hvor mye fentanyl de eventuelt inneholder.

Som nevnt over så er realiteten slik at også i fremtiden vil falske tabletter dukke opp, og mange vil komme til å ta dem. Det kan få fatale konsekvenser, slik vi kan lese i nyhetene de siste dagene, hvor 3 unge mennesker har mistet livet etter å ha inntatt tabletter man ikke kjenner innholdet av. Det er derfor svært viktig å tenke hvilke skadereduserende tiltak og informasjon som bør være tilgjengelig.


*Piller som ser ekte ut, eller er lik andre piller, kan de likevel inneholde forskjellige og andre substanser/stoffer og mengde.*Pass på hverandre og fortell de rundt deg om du begynner å føle deg dårlig ved inntak av rusmidler.*Aldri ta tabletter/piller eller opioider alene, ha alltid noen i nærheten.*Selv om pillen kommer på brett og er stemplet, så er det likevel en mulighet for at den er falsk.*Ha alltid Nalokson motgift tilgjengelig. (I Harstad kan du få nalokson gratis fra brukerutstyrs utleveringen i storgata 5, i Tromsø kan du få det gratis hos Sosialmedisinsk senter)
En utfordring med en del illegale rusmidler, som blant annet tabletter, er at de også når mer ukjente og skjulte brukergrupper som ungdom og unge voksne på fest, eller som bare vil teste eller prøve. Dette kan være eksempelvis være grunnet mangel av f.eks hasj eller annet. Et illegalt marked er ustabilt, og tilgjengeligheten er svingende. Pandemien vi er rammet av, har i flere deler av landet redusert tilgjengeligheten av for eksempel hasj.

De 3 personer som dessverre døde av overdose i Tromsø skal ikke ha tilhørt et etablert og kjent rusmiljø i Tromsø. De skjulte brukere og brukergrupper gir grunn til bekymring. Det er vanskeligere å nå disse med informasjon og skadereduserende tiltak. Terskelen for å oppsøke et hjelpetiltak er langt høyere for de personer som ikke har omfattende eller etablerte rusutfordringer. Til forskjell fra de mer etablerte og synlige rusmiljøer. Personer med kjente rusmiddelutfordringer har ofte etablert og jevnlig kontakt med hjelpeapparatet i kommunen sin. I det etablerte rusmiljø er man ofte raskere informert og mer påpasselig når man får vite at rusmidler som inneholder fentanyl eller andre stoffer som kan være giftige er i omløp. De siste årene har også Nalokson motgift blitt mer tilgjengelig, som minsker risikoen for overdose av opioider. Uavhengig hvilken kategori en bruker tilhører, gir bruk av illegale rusmidler man ikke vet hva inneholder, risiko for fare. I verste fall fare for livet.Testing av rusmidler er et skadereduserende tiltak. FHN-Nord ønsker en «lavterskel rus testing» med mulighet til å levere stoff til testing, uten å risikere forelegg. Dette kan bidra til å avdekke raskere når stoffer i omløp er særlig skadelige, og kan forhindre at personer inntar stoffet når innholdet blir gjort kjent. I Trondheim finnes en slik ordning, hvor overdoseteamet kan videresende rusmidler til laboratoriet på St. Olavs sykehus, og hvor svaret kommer raskt. Den vanlige gangen er at Kripos analyserer beslag og evt innleveringer. Det kan ta uker før man får resultatene, og det kan være alvorlig sent å sende ut advarsler mot rusmidler som måtte inneholde eksempelvis fentanyl.

FHN-Nord ønsker en lignende løsning som Trondheim på nasjonalt plan, men også lokalt i nord, med en avtale mellom UNN og rustjenestene i kommunen for testing av rusmidler uten straffbare konsekvenser, selv om rusmiddelet er illegalt.

Ved å være i kontakt med helsevesenet ligger det også til rette for at nødvendig og livreddende informasjon kan gis bruker, samt faglig begrunnede frarådelser. Testing av rusmidler vil også gi hjelpeapparatet og helsevesenet informasjon raskt, og kan hurtig advare på skoler, utesteder, og andre steder hvor unge mennesker og mer skjulte brukergrupper oppholder seg.Man skal alltid være oppmerksom og forsiktig når man inntar rusmidler, da det alltid er en risko for at innholdet ikke er kjent. Hvis din kommune ikke har utlevering av Nalokson motgift kan du få dette på blå resept hos din fastlege. FHN-Nord oppfordrer også alle kommuner i nord til å melde seg inn i det nasjonale Nalokson prosjektet i regi av Helsedirektoratet.

Skrevet av Marino Jonassen, Foreningen for Human narkotikapolitikk-Nord for iHarstad.

Morten Sommerbakk, erfaringskonsulent ved MO-senteret i bydelen Eidsvåg og styremedlem i Foreningen for Human Narkotikapolitikk Vestland, tror mer stengte Nav-kontorer vil føre til økt kriminalitet

Rus og samfunn 10. november 2020: Vil redusere drop-in-tilgang på NAV, skrevet av Otto Von Münchow.

Bergen kommune ønsker å fortsette med å ha fire av fem Nav-kontorer stengt for drop-in klienter også etter korona. — Nav er utilgjengelig nok som det er, og burde heller bli mer tilgjengelig, sier Marcos Amano og Ingrid Døskeland, leder og nestleder i Robin Hood-huset. De har hatt en markant økning i antall samtaler om Nav med sine brukere. Samtidig vil byrådet i Bergen kutte i en rekke lavterskeltilbud neste år.

Alle fem publikumsmottakene i Bergen ble stengt rett etter at covid-19 rammet Norge i midten av mars. Tre måneder senere åpnet de opp igjen, men bare for klienter med forhåndsavtale, med unntak av ett kontor som ble gjort tilgjengelig for drop-in.

Ordningen ble iverksatt av smittehensyn, men nå ønsker Bergen kommune å teste ut ordningen i 2021 med tanke på eventuelt å normalisere den.

Tillitsvalgte og ansatte har reagert på signalene fra kommunen og peker på at ikke alle klienter har datamaskin eller klarer å møte opp til avtalt tid. Også frivillige organisasjoner som jobber overfor de svakeste gruppene i samfunnet, har reagert på at kommunen nå ønsker å gjøre ordningen permanent.

Morten Sommerbakk er erfaringskonsulent ved MO-senteret i bydelen Eidsvåg og styremedlem i Foreningen for Human Narkotikapolitikk Vestland. Han har merket økt pågang for hjelp etter at Nav-kontorene stengte ned.

For ham er det mest skremmende at kommunen kjører over en hel gruppe som kanskje ikke har egen bolig, de får ikke åpnet mobilabonnement eller har heller ikke tilgang til internett. Dette er mennesker som har behov for åpne publikumsmottak. Sommerbakk understreker at det ikke bare gjelder rusavhengige, men også andre grupper som eldre og mennesker med psykiske plager.

– Folk jeg snakker med, har kanskje sosial angst eller sliter med andre problemer. Mange klarer ikke å forholde seg til avtaler. De har kanskje fått trygghet på én person i systemet, men nå skal de plutselig måtte forholde seg til tilfeldige ukjente på et sted som de vanligvis ikke er kjent med, sier han.

– Jeg ser med frykt på dette. Hvis folk ikke får penger fra Nav, skaffer de det et annet sted. Stengte publikumsmottak vil føre til økt kriminalitet.

Les hele artikkelen, med flere uttalelser her.

Marino Jonassen sier at en telttur ble starten på et liv der jakt etter rus ble det viktigste. Foto: Simen Loholt

Marino Jonassen i FHN Nord portrettintervjues av iHarstad 09. november 2020, basert på sitt engasjement for rusavhengige. Her gjengis deler av intervjuet. Hele intervjuet kan leses her.

Marino var 13 år da han ruset seg for første gang: – Vi tok alt vi kom over

Marino Jonassen dro på avrusning første gang etter han kollapset foran foreldrene. Siden ble det flere besøk på mange forskjellige klinikker.

iHarstad har ved flere anledninger publisert kommentarer og innlegg fra Marino Jonassen. For at leserne skal få et bedre bilde av hvorfor han har et sterkt engasjementet for å hjelpe rusavhengige forteller vi nå hans historie.  

Falt mellom to stoler

Marino Jonassen kom til en desemberdag i 1983 og vokste opp på Bøler i Oslo. 

– Jeg hadde en fin oppvekst, og jeg kan huske mange fine somre i Harstad og Finnmark, hvor jeg hadde familie. Jeg gikk på skole og hadde mange venner, men jeg var en urokråke og ikke spesielt skoleflink. Jeg havnet også mellom to stoler. Jeg var ikke nok rampete til å få ordentlig aksept blant de rampen, men heller ikke flink nok til å havne sammen med de snille. 

Ville finne plassen sin

Som 13-åring ønsket Marino å finne plassen sin, og den plassen var sammen med de store gutta. 

– For en 13-åring var det utrolig kult å henge med 16-17-åringer. I min verden var de voksne. Vi satt på bergene i helgene og drakk øl. De så meg for den jeg var, og hos dem fikk jeg den aksepten jeg søkte. Det føltes godt å ha en tilhørighet. 

Marino var en nysgjerrig ungdom, og ryktene om hasj, og hvor fantastisk det var førte til en telttur. Det var en telttur som skulle bli starten på hans liv hvor jakten etter neste rusen ble det som var viktigst. 

– Hasj var utrolig lett å få tak i. Alle kjente noen, som kjente noen som kunne skaffe stoffet. Vi var en gjeng som sammen hadde lyst til å prøve, og derfor bestemte vi oss for å dra på telttur. På teltturen skulle vi prøve for første gang. 

– Det var helt fantastisk. Det ga meg en ro som jeg ikke hadde følt før, og det føltes godt.

Etter ungdomskolen reiste Marino til sørlandet hvor han begynte utdanningen for å bli mekaniker. Det ble et år med mye rus og dårlige karakterer. Året etter var han tilbake i Oslo. 

– Da jeg kom tilbake søkte jeg meg til miljøet hvor jeg visste det var mulig å få aksept og rus. Hasjen var ikke lenger nok, og jeg begynte å eksperimentere med piller. Rohypnol var lett å få tak i og veldig billig. Jeg så det ikke selv, men det var da det begynte å gå nedover for meg. 

På den tiden bodde Marino fremdeles hjemme, men han var flink å skjule aktiviteten sin for foreldrene. 

– Jeg hadde en deltidsjobb som finansierte rusmisbruket mitt. Innerst inne tror jeg foreldrene mine visste hva jeg drev på med. Det blir slik i mange tilfeller. Foreldrene vet hva som foregår, men sannheten blir for vond, så de velger å leve i fornektelse. Begynner man å stille spørsmål kan man få svar man helst ikke vil høre.  

Brukte alt de kom over 

Etter videregående fikk Marino seg jobb som telefonselger, men livet handlet mest om å finne den neste rusen. 

– Vi puttet i oss hva enn det skulle være. Kokain, amfetamin, extacy. Var det tilgjengelig, og ga oss en rus, så tok vi det. Jeg så ikke på meg selv som rusavhengig da, selv om rusen var det som var viktigst. Jeg husker jeg tok bussen forbi Toto-bua, nede på plata, hvor de som jeg så på som narkomane hang. De som skøyt heroin. De var narkomane, ikke jeg. Jeg hadde jo jobb, jeg hadde jo alt under kontroll. Sannheten var nok en helt annen. 

Så kom kvelden hvor det for første gang holdt på å gå galt for Marino. Etter en lang fest dro Marino hjem. I gangen, foran foreldrene, kollapset han på gulvet. Han var da 18 år.

– Jeg vet ikke hvor mye jeg tok den kvelden, eller hva jeg tok. Det eneste jeg vet var at jeg gikk i bakken. Hvor lenge jeg var borte vet jeg heller ikke. Da jeg kom til meg selv igjen, skjønte jeg at jeg hadde et problem. Jeg sjekket inn for første gang på et rehabiliteringssenter.

– Jeg havnet på Veksthuset i Oslo. På den tiden kjørte de en veldig militær linje der. Vi ble ropt og skreket til. Jeg trivdes overhodet ikke, og følte ikke at behandlingen hjalp. Sammen med en annen stakk vi der ifra. Den kvelden injiserte jeg amfetamin for første gang, og det føltes herlig. Jeg hadde truffet bunnen, og nå begynte jeg å grave. 

For Marino var det lett å skaffe seg jobb i hovedstaden, men han klarte aldri å holde på dem. 

– Det var mangel på arbeidskraft, og jeg hadde aldri noen problemer med å skaffe meg jobb. Det var bare det at jeg aldri klarte på å holde på dem. Jeg stjal fra butikken, jeg stjal fra kassa, dukket ikke opp på jobb. Alt for å ruse meg. Til slutt var det ingen som ville ha meg. Jeg hadde brukt opp alle sjansene mine for å få meg en vanlig jobb. 

Marino havnet der han aldri trodde han skulle ende. Som rusavhengig. Den festglade ungdommen som satt på bussen med hodet full av tanker om de tingene han ikke var, og så på de rusavhengige på plata. Ungdommen som mente han hadde full kontroll, var nå en av de som jaktet på den neste dosen. Flere instutisjoner ble besøkt, men aldri lenge. 

– Jeg var naiv og trodde det var et enkelt problem å fikse. Jeg hadde jo lyst å bli rusfri, jeg bare visste ikke hvordan jeg kunne jobbe for å bli det. Jeg trodde det bare var å møte opp på senteret, så var problemet løst. 

Den ene overdosen etter den andre 

Heroinet kalte på han hele tiden, og han har ikke tellingen på hvor mange overdoser han har hatt. 

– De fleste gangene var det inne på det som da ble kalt sprøyterommet. Det var nært legevakta, så der var det trygt. Når man tok en overdose fikk man satt motgift. Motgiften gjorde at det ikke var mulig å ruse seg på noen timer, så når man ble vekket til live var det ofte med sinne fordi rusen var ødelagt, og det var mange timer til neste gang man kunne ruse seg. 

Rusen førte til et avstumpet følelsesliv, tvangsinnleggelser, og psykoser. På grunn av alle avbrutte forsøkene på å bli rusfri fortalte NAV at nå må de sette ned foten. De måtte tenke nøye om hvordan de nå skulle gå frem for å finne en løsning.  

– Det skremte meg å få den beskjeden fra NAV. Jeg var inne i et bunnløst mørke. Hele verden var mørk og kaotisk, men beskjeden fra NAV gjorde noe med meg. Hva skulle skje nå, når til og med NAV hadde gitt meg opp? Distriktspsykiatrisk senter ville heldigvis gi meg en sjanse til. De hjalp meg med en plass på Tyrili i Folldal, et rehabiliteringssenter jeg tidligere hadde besøkt, og hvor jeg hadde trivdes.

Tanker om å ruse seg ihjel

Dessverre var det lang ventetid for å få plass på Tyrili. Ventetiden ble selvsagt brukt til å ruse seg.

– Jeg var så langt nede at tanken om å bare ruse seg ihjel var til stede. Jeg slo meg til ro med at det var en utvei det også. Heldigvis førte en rusutløst psykose til at jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk og tvangsavrusning. Der fikk jeg også beskjed om at det kun var uker til jeg skulle inn til Tyrili. Jeg bestemte meg der og da for å gjøre et forsøk, et siste forsøk, et ekte forsøk. 

– Tvangsavrusningen var det verste jeg noen sinne har vært med på. Se for deg en fyllesyke. Gang det opp med en million, så er du kanskje i nærheten av hvordan jeg hadde det. Jeg ville bare rømme. Jeg hadde abstinenser og ville bli kvitt dem. Jeg klarte å si til meg selv «bare en time til, hold ut en time til så kan du dra». Etter timen gjorde jeg det samme på nytt. «En time til, bare en time til, så kan du dra». Slik fortsatte jeg, og timene ble til dager, og dager til uker. Etterhvert begynte det å bli lettere.

Ingen grunn til å være i Oslo

Vel inne på Tyrili begynte behandlingen

– Jeg hadde besøkt utallige klinikker før, men for første gang var jeg bestemt. Jeg skulle klare det. Jeg skulle bli rusfri. Jeg skulle gjøre alt de ba om. Det var turer i skog og mark, og mange timer med psykolog og psykiater. Det funket. Jeg ble bedre.

I starten av behandlingen måtte Marino skrive opp tre drømmer han hadde. Drømmene han noterte var: Jeg vil flytte nordover. Jeg ville jobbe for å forbedre livene til rusavhengige. Jeg vil ha et godt liv. 

– Jeg så ingen grunn til å være i Oslo lenger. Jeg assosierte byen med kun negativitet. Nord, hvor jeg hadde tilbragt somrene virket mer forlokkende. Jeg sa opp leiligheten min i Oslo og solgte alle tingene mine. Jeg fikk bo på Tyrili til jeg hadde skaffet meg bosted i Harstad, og følte meg klar til å forlate.  

32 år gammel flytte Marino til Harstad. 19 år etter han først begynte å ruse seg. Men hva skulle han gjøre her, hva skulle han finne på?

– Jeg gjorde det jeg kunne for å holde meg i aktivitet. Var det noen som trengte frivillig mannskap stilte jeg opp. Jeg prøvde meg med mer skolegang. Det gikk ikke. Heldigvis hadde jeg en suveren kontaktperson i NAV som hjalp meg til Inko. Derifra gikk veien som tilkallingsvakt på rus og psykiatritjenesten. Under intervjuet ramset jeg opp alle de tingene som til vanlig ville ha skremt vannet av en hver arbeidsgiver, men som passet perfekt i for denne jobben. Tilkallingsvikar ledet til sommerjobb som igjen ledet til fast stilling. 

Jobber for en human narkotikapolitikk

Marino har jobbet mye for de rusavhengige, og er for tiden tillitsvalgt i foreningen for human narkotikapolitikk, avdeling nord. 

– Jeg ønsker en rusreform fordi den nåværende narkotiakapolitikken er lite hensiktsmessig når det kommer til å hjelpe unge mennesker og rusavhengige som ønsker seg ut av rusavhengighet. Samtidig skal de som ønsker å være i den situasjonen, få lov til det uten stigmatisering, fengsling og bøter. Jeg ønsker en holdningsendring til hvordan samfunnet ser på de rusavhengige, og hvordan de blir sett på av behandlingsapparatet.  

Hva om telturen ble avlyst?

Marino har tenkt mye på hva som hadde skjedd om han ikke dro på den skjebnesvangre teltturen. 

– Hva om det hadde regnet den dagen, og teltturen ble avlyst? Hvordan hadde livet sett ut da? Sjansene er til stede at jeg fremdeles hadde endt opp som rusavhengig. Det jeg vet er at jeg er utrolig takknemlig for alle som har hjulpet meg på veien, og ikke gitt meg opp. Alle tre punktene jeg skrev når jeg sjekket inn på Tyrili har gått i oppfyllelse, så i dag lever jeg faktisk drømmen.

crossmenu