Medlemskap
Pernille Huseby, Arild Knutsen og Arne Johannessen.

Arild Knutsens innlegg på Actis sin Fagkonferanse 25. september 2020:

Kjære Actis. Takk for invitasjonen til å delta på deres fagkonferanse. Jeg satte så pris på invitasjonen, at da beskjeden kom om at dette måtte bli en digital konferanse, så ba jeg likevel om å få komme hit til deres kontor for å holde mitt innlegg sammen med dere.

Jeg ser på den kommende rusreformen som en naturlig følge av en samfunnsutvikling som har pågått over tid, med gradvis depenalisering og nedkriminalisering og med videreutvikling av hjelpetiltakene. Da særlig med tanke på utviklingen av skadereduksjonstiltak og ikke minst den nasjonale overdosestrategien, som har overskriften: Javisst går det an å bli rusfri, men man må jo overleve først.

Og jeg ser den som en naturlig følge av den forrige rusreformen (2004) som ga rusavhengige pasientrettigheter, rett til brukermedvirkning og der vi fikk et nasjonalt program for legemiddelassistert rehabilitering med utdeling av metadon og buprenorfin.

Folkehelseperspektivet og menneskerettighetene vinner stadig mer terreng på rusfeltet og jeg husker godt tiden før nedkriminaliseringen og innføringen av LAR, i skadereduksjonens spede begynnelse. Jeg var den gangen i kontakt med både eksperimenterende, rekreasjonelle og såkalt tunge brukere av illegale stoffer, som hadde fått dørene slått inn av politiet (om de hadde noe sted å bo), blitt svært bryskt behandlet og som hadde fått kraftige dommer som medførte at veldig mye i livene deres ble ødelagt.

Jeg var i kontakt med disse folkene fordi: Den tilnærmingen mange da trodde var rusforebyggende, den var jo ikke det. Derimot gjorde den veldig vondt verre for mange.

Det er særlig de i de tunge rusmiljøene, som jeg husker godt fra den tiden. De som kom tidlig om morgenen og ristet som aspeløv og hakket tenner av abstinenser og som var så desperate etter å få morgendosen sin, at de gjorde hva som helst.

Det var ubegripelig hjerteskjærende tilstander som utspilte seg i de åpne rusmiljøene den gangen og helsetilstanden til de i rusmiljøene var langt verre enn i dag. Den gang gikk virussmittespredningen som ild i tørt gress og det døde rundt 400 personer årlig i overdoser. De var ofre for krigen mot narkotika, behandlet som om de var fiender av samfunnet. «Hvite niggere» ble vi kalt i litteraturen.

Jeg synes det er viktig for diskusjonen som utspiller seg i dag, den om man skal avkriminalisere bruk og besittelse helt, eller om man skal opprettholde muligheten for sanksjoner og gjøre forskjell på ulike grupper brukere av illegale rusmidler, at det er viktig å minne om at nær sagt alle var sikre på at det var rusforebyggende å gå på med kriminalisering av tunge rusmiddelbrukere den gangen.

Vi har alle lært mye siden den gang.

Men diskusjon om rusreformen er bra! Og vel så viktig, ihvertfall på lengre sikt, som de kommende lovendringene. Fordi diskusjonen når ut til befolkningen og bidrar til en generell holdningsendring.

Før i tiden, da det kun var snakk om kriminalisering og man til nøds kunne hjelpe hvis en først ble totalt rusfri, da hadde denne tilnærmingen en oppdragende effekt på folk flest. Straffementaliteten ble gjenspeilet i befolkningen, så når noen ble avslørt som brukere av ulovlige rusmidler og særlig når det ble åpenbart at noen hadde rusmiddelproblemer, så reagerte lokalsamfunnet med dertil hørende fordømmelse, utstøting og sanksjoner.

Resultatet var utestengelse fra arbeidsliv, boligmarkedet og øvrige sosiale sammenhenger. Folk ble skjøvet inn i et skadelig utenforskap, når de aller mest kunne trengt støtte og oppfølging.

De negative holdningene til bruk av ulovlige stoffer var så sterke før, at de første årene jeg deltok på konferanser på rusfeltet så ble det alltid minnet om, mot slutten av disse konferansene, at det er viktig å huske på at rusmiddelbrukerne også er mennesker. Det er en selvfølge vi stort sett slipper å minne hverandre om i dag.

Men så er det jo ikke bra i dag heller. Det pågår fortsatt mye kriminalisering, sanksjonering og bortvisninger og mange støtes stadig inn i utenforskap. Det er fortsatt mange som lever med forferdelige helsetilstander og 260 dør av overdoser hvert år.

Rusreformen vil bidra til at brukere ikke lenger skal behandles som gjengangerkriminelle fordi de stadig bruker rusmidler. Når det ikke lenger er straffbart å bruke rusmidler, så vil brukerne i større grad forstås som personer med eventuelle utfordringer og behandles deretter. Da får vi bekjempet påføring av skam, stigma og lagt til rette for åpenhet og gjensidighet.

Om politiet som følge av reformen endrer sin tilnærming, fra kriminalisering til adferdsregulering, vil brukerne endelig få oppleve rettssikkerhet. - At politiet er der for dem og kan beskytte dem mot vold, tyveri og andre kriminelle handlinger. Det er veldig heldig for deres psykiske helse og desto bedre den psykiske helsen er, desto mindre behov har man for rus.

Vi i Foreningen for human narkotikapolitikk har de siste årene kjempet for å få erstattet politiaksjoner mot rusmiljøene i Oslo, med å opprette væresteder. Sånn som de har gjort i Bergen og Aarhus. Dette er en sak der vi håper på støtte fra dere i Actis. Det blir neppe særlig opplevde virkninger av rusreformen for samfunnets vanskeligst stilte, de reformen først og fremst var tiltenkt, så lenge kommunale myndigheter bruker kontrollapparatet for å få de vekk hele tiden, uten at de har et sted å gå til.

Det vi, kanskje særlig, håper at rusreformen skal føre til, er at hjelpeapparatet og behandlingssektoren styrkes og forandres som følge av økt forståelse og holdningsendringer. Vi har et veldig godt apparat i dag og det gjøres mye fantastisk bra arbeid, men det er etter gjeldende forhold. Store deler av rusomsorgen og behandlingsapparatet er gjennomsyret av moralisme, med kontroll, straff og sanksjoner som ligner til forveksling på kriminaliseringspraksisen og mange tiltak har krav om umiddelbar rusfrihet før de kan tilby sin hjelp.

Apparatet er bygget opp i en tid der man ikke må gå for langt i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe og har derfor en rekke diskutable begrensninger.

Majoriteten av de med rusproblemer, har bakenforliggende årsaker til grunn for sine utfordringer. Når helseapparatet møter disse menneskene med at det er rusbruken deres som er et problem, mer enn at rusen er et symptom på underliggende problemer og at det er disse problemene som bør jobbes med først. Ja, da sier det seg selv at nåløyet for å komme i posisjon til å tilby adekvat hjelp er urimelig trangt.

Det er åpenbart at holdningsendringene åpner for nye måter å jobbe på. I forbindelse med regjeringens varslede rusreform har vi også fått endret sprøyterommene til brukerrom, det står i regjeringserklæringen at vi skal få flere medikamenter og økt valgfrihet i LAR og klinikker for heroinassistert behandling i Oslo og Bergen er under oppbygging.

Jeg håper dere med meg, ser at det åpner seg et vell av muligheter på forebyggingsfeltet også, når moralisme, skyld- og skampåføring tilsidesettes og vi får innført en rusreform for alle.

Til slutt: I mars var jeg i Wien, i lag med en rekke brukerrepresentanter, hos FNs narkotikakommisjon og fikk oppleve at helseminister Bent Høie og utvalgsleder Runar Torgersen presenterte innstillingen til Norges rusreform. Det ble tatt veldig godt imot av en rekke FN-organer og Høie fortalte der at han endret standpunkt om avkriminalisering i forkant av UNGASS 2016. Hans vendepunkt var resultatet av FHNs (og flere andre brukerorganisasjoners) underskriftskampanje. «Intet om oss uten oss», som var undertegnet representanter fra det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer. Der ba vi ikke kun om avkriminalisering, men også om at vi brukerrepresentanter får delta som representanter for sivilsamfunnet, nasjonalt og internasjonalt, på lik linje med andre aktører på rusfeltet.

Mulighetene for deltagelse har økt siden den gang, men jeg savner at vi får til en fastere type samarbeid med dere i Actis. Eventuelt at vi skaper et fora der vi i brukerorganisasjonene møter dere jevnlig.

Generalsekretær i Actis, Pernille Huseby og jeg skrev sammen om dette i Klassekampen tidligere i år: Debatten om rusreformen blir stadig mer polarisert og det er svært uheldig for de kommende vedtakene om lovendring, vi trenger et forum for felles løsninger og for respekt og anerkjennelse for hverandres standpunkter for å oppnå våre gjensidige mål.

Jeg synes mange av dere fortjener heder for at dere langt på vei er med på det paradigmeskiftet vi nå står foran og ønsker et tettere samarbeid.

Takk for oppmerksomheten.

De jeg kjenner som har blitt fri for rusproblemer, kom seg fordi de ble sett, lyttet til, møtt på en verdig måte og gitt muligheter i samspill med mennesker som trodde på dem, skriver Marino Jonassen i dette leserinnlegget. Foto: Morten I. Jensen.

Debattinnlegg på iHarstad.no 22. september 2020: Når moralisme står i veien for helsehjelp, av Marino Jonassen i FHN Nord.

– Moraliseringen overfor rusavhengige og mennesker som bruker og eksperimenterer med rusmidler må opphøre.

Våren 2018 utnevnte regjeringen et offentlig utvalg til å utforme et forslag til hvordan den vedtatte rusreform skal kunne gjennomføres. Bakgrunnen for rusreformen bunner i en erkjennelse av at rusproblematikk faller inn under helsesektoren, og ikke justis. Dette har brukerorganisasjonene arbeidet utrettelig for i lang tid og vi har med dette fått gehør også hos beslutningstagere.

Høyres landsmøte 2017 vedtok at mennesker som er rusavhengige og mennesker som bruker andre rusmidler enn alkohol ikke lenger skal bli møtt med straff, men med tilbud om helsehjelp og oppfølging. Resultatet av rusreformutvalgets arbeid ble et dokument på 419 sider, også kjent som NOU 2019: 26 rusreform - fra straff til hjelp.

Spørsmålet man nå kan stille seg, er hva som blir annerledes etter at rusreformen tres i kraft. Har vi fortsatt moralisering som et utgangspunkt i rusarbeidet?En av de endringer vi kan se allerede nå, er at rusreformutvalget har gjort et særdeles møysommelig og grundig arbeid som baserer seg på kunnskap og ikke på moralisme. Hvis man tar seg tid til å lese de 419 sidene, så henviser den til begrunnede referanser og forskning. Rusreformutvalgets forslag er en befrielse med tanke på alle år hvor moralisme og synsing har blitt lagt til grunn for lovbestemmelser. NOU 2019:26 rusreform - fra straff til hjelp baserer seg på faglig evidensbasert tenkning og forskning. Man aksepterer forskning og kunnskap ellers innenfor helsevesenet, hvorfor aksepterer man ikke dette når det kommer til rusavhengige og rusbrukere?Vi vet at straff ikke hjelper, all forskning tyder på det. En studie gjort i 2019 viser faktisk at kontakt med politiet og det øvrige justisvesen fører til mer kriminalitet og ikke mindre.

Moraliseringen overfor rusavhengige og mennesker som bruker og eksperimenterer med rusmidler må opphøre. Kravet om total rusfrihet hindrer mange som trenger hjelp å få det. Det må samfunnet også akseptere.

En slik erkjennelse vil være en gevinst for den kommende rusreformen, vi trenger en generell holdningsendring, både i politiet og i helsevesenet. Det er ikke uten grunn at en rekke organer i FN støtter at befatning med rusmidler til eget bruk bør avkriminaliseres.Ingen av de jeg kjenner som har klart å komme seg ut av sine rusproblemer, har klart det fordi de fikk nok fengsel, bøter, sanksjoner, straff. Ei heller de som unge stod lenge nok på ruskontrakter med tvungne urinprøver til de «skjerpet seg».

De jeg kjenner som har blitt fri for rusproblemer, kom seg fordi de ble sett, lyttet til, møtt på en verdig måte og gitt muligheter i samspill med mennesker som trodde på dem. I relasjoner basert på tillit og åpenhet, ikke på moralisme og fordømmelse. Straff virker mot sin hensikt og står i kontrast til typisk helsefremmende arbeid.

Ved å vedta rusreformutvalgets forslag, gis det håp om at det at vi kommer til å behandle rusavhengige og rusmiddelbrukere uten stigmatisering og uten moralisme. Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk-Nord

Les innlegget på iHarstad.no her.

Dagens på NRK P2. Værested for rusmiljøet i Oslo. (YouTube) 14. september.

Programleder Mathias Nylenna snakker med byråd Rina Mariann Hansen i Oslo, før Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk og Bergensbyråd Lubna Jaffery kommer i studio og snakker om værested for rusmiljøet. Dette er en videreføring av skdereduksjonsarbeidet, i tråd med den kommende rusreformen.

Hør på NRK radio her.

Arild Knutsen (FHN) og Guri Hestflått Gabrielsen (LDO) belyste og drøftet diskriminering på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Styrk Fjærtoft.

Erfaringskompetanse.no 16. september 2020: Diskriminering på dagsorden i Litteraturhuset, skrevet av Tone Larsen Hoel.

Hva er diskriminering i rettslig forstand? Og hva er spesielt med diskriminering på feltet psykisk helse og rus?

Det var blant spørsmålene som ble stilt på Erfaringkompetanses åpne temamøte i Litteraturhuset mandag. Fagdirektør Guri Høstflått Gabrielsen fra Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) belyste temaet på hvert sitt vis før de møttes til samtale.

Klikk her for å se video fra arrangementet.

Gabrielsen oppfordret Arild Knutsen og andre med rusavhengighet og psykiske vansker å melde inn til LDO eksempler på det de mener er diskriminering, slik at ombudet kan undersøke dette for å få en rettslig avklaring. Per i dag får ombudet inn få saker som omhandler mulig diskriminering grunnet psykisk lidelse og rusproblem.

Diskrimineringsvernet er dynamisk, det går fra idéstadiet – til normstadiet – til gjeldene rett. Det vil si at hvem som kommer inn i lovverkets bestemmelser og under vern, er i utvikling og under politisk påvirkning.

Mange får god hjelp. Men en del rusavhengige får ikke psykisk helsehjelp for sine psykiske helseproblemer fordi de har store rusproblem, enda disse psykiske problemene ofte er underliggende for rusbruken. Man blir nektet helsehjelp fordi man er rusavhengig, hevdet Arild Knutsen da han fikk ordet.

– Jeg føler meg krenket og forskjellsbehandlet som, særlig illegal, rusmisbruker hver dag. Folk som har et rusproblem får ikke den utredning, helsehjelp og helseoppfølging andre får.

Om andre uten rusproblem hadde hatt de alvorlige helsetilstander mange rusavhengige kan ha, ville alt blitt gjort for å redde liv. Det skjer ikke overfor mennesker med alvorlige rusproblem, mener Knutsen.

Dømmende helsevesen

Videre trakk Knutsen fram at han som del av en gruppe «narkomane» rutinemessig blir fratatt førerkortet når han søker hjelp, uten at det tas en individuell vurdering.

Dette kan gi store uheldige konsekvenser for rehabilitering og hverdagsliv. Er man innlagt på rusinstitusjon må man innordne seg et system og godta tvungne (frivillig inngått tvang) urinprøver avlagt under tilsyn, ransaking ved innkomst og utkastelse dersom man unntaksvis ikke klarer å la være å innta rusmidler.

– Slik bør det ikke være når en har søkt hjelp for en svært alvorlig, potensielt dødelig, tilstand. Vi må avslutte «krigen mot narkotika», fortsatte Knutsen.

Det er fint at vi diskuterer diskriminering overfor rusavhengige nå som rusreformen er på gang. Vi er redd for at moralismen som eksisterer i justis, overføres til helsevesenet. Vi må se på rusavhengighet med nye briller – som et helseproblem – og begynne å behandle folk som andre med helseproblem.

Rusavhengige må også bli rettslig likestilt andre grupper. Vi vil jobbe opp mot politikerne for å få endret loven slik at vi blir behandlet på lik linje med andre.

Les hele saken på erfaringskompetanse.no her.

Aftenposten 14. september 2020: Friområde til rusmiljøer, slik har det gått i andre byer, skrevet av Thomas Olsen.

Noen byer har klart å oppløse store åpne rusmiljøer med å lage væresteder uten politi. Andre har opplevd at kriminelle bander har forsøkt å ta kontroll i opprettede friområder.

Ideen om et eget fristed fikk Arild Knutsen og brukerorganisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) etter en studietur til Aarhus. Der har myndighetene etablert Nåleparken i havneområdet. 

Denne uken kom en rapport der Velferdsetaten i Oslo har utredet fordeler og ulemper med et eget værested for rusmiljøet. Rapporten har også besøkt og sett nærmere på erfaringene fra andre byer som har etablert ulike typer friområder for tunge rusavhengige.

Her kan du lese om erfaringer fra Aarhus, Hamburg, Bergen, København, Zürich og Wien.

Les artikkelen i Aftenposten her.

Stig Norland er engasjert i narkotikapolitikk. Foto: Per Lindberg.

Bergens Tidende 11. september 2020:

Stor nedgang i hasjbeslag: Slik endret markedet seg

Skrevet av Per Lindberg.

Analysesjef ved Kripos tror markedet vil normalisere seg.

Første halvår 2020 ble det beslaglagt 532 kilo hasj mot 1440 kilo samme periode i fjor, og nesten 1800 kilo første halvår i 2018.

Den beslaglagte mengden er bare en tredel av det som har vært vanlig de siste årene, ifølge en fersk rapport fra Kripos (PDF)

Den voldsomme nedgangen skyldes etter alt å dømme at det har kommet mindre hasj på det europeiske markedet.

I april skrev BT om at det var hasjtørke i Bergen.

– Nå koster ett gram hasj 400 kroner, fortalte en mann.

– Byen er tom for hasj, sa Stig Norland til BT.

Han er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk i Vestland.

– Det er fremdeles tørke, men mitt inntrykk er at prisene har gått ned noe siden april, sier han til BT torsdag.

Mens det har vært en formidabel nedgang i hasj, ble det beslaglagt 387 kilo marihuana/cannabisplanter første halvår. Det er 46 kilo mer enn i fjor. Kripos melder også om en økning av cannabisfrø.

Les hele saken i Bergens Tidende her.

Arild Knutsen fikk ideen til et fristed på Elgsletta på Grønland etter et besøk i «Nåleparken» i Aarhus. Foto: Jan Tomas Espedal

Aftenposten 08. september 2020: Utredning om fristed for rusmiljø: - Kan bli stoppet fordi det er ulovlig, skrevet av Thomas Olsen, journalist.

Denne høsten kan rusavhengige få sin egen «nålepark» i Oslo. Men en fersk utredning konkluderer med at et værested-forslag kan bli stoppet av lovverket.

– 50 år med jaging må ta slutt. Dette handler om å endre måten å jobbe på. I stedet for en offentlig gapestokk i Brugata, skal kommunen jobbe for å skape større toleranse og verdighet for rusavhengige, sier Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). 

I fjor fikk han politikerne med på ideen om et skjermet friområde for rusmiljøet i Oslo. Knutsens forslag er å ta i bruk Elgsletta, en del av parkområdet mellom Nylandsveien og Akerselva på Grønland i Oslo, som et prøveprosjekt.

Utredet fordeler og ulemper 

Området brukes i dag av ulike rusmiljøer. «Unngå ansamlinger», anbefaler et skilt Frelsesarmeen har satt opp. Ved en gressvoll bak Knutsen sitter to personer med bøyde nakker. Her setter tunge rusavhengige dosene sine i gresset mens folk spaserer forbi på gangveien. 

– Stedet ligger tett på legevakten, sprøyterommet og flere andre lavterskeltilbud. Et mer samlet miljø på et avskjermet område vil dempe konfliktnivået mellom oss og andre, som borettslag, butikker og barnehager. Her kan politiet enkelt patruljere og heller bruke ressurser på å slå ned på uønsket adferd, sier han. 

Et eget utendørs værested for Oslos rusmiljø har mange fordeler, men et slikt fristed har også uønskede effekter, viser en fersk utredning fra Velferdsetaten i Oslo.

Oslo kan få trøbbel med loven hvis bystyret i høst vedtar å gi rusmiljøet et eget område der det åpnes for kjøp og salg av rusmidler.

Arild Knutsen frykter ikke at et værested på Elgsletta blir stoppet av lovhjemler. 

– Jeg tror det er et forsøk på å vanskeliggjøre. Man trengte ikke lovendring i Bergen eller Aarhus. Det er jo ikke fristed for rusmiddelsalg- og bruk, som uansett er ulovlig, men et avgrenset uteområde for de med rusproblemer for å dempe konfliktnivået mellom dem og det øvrige samfunnet.

Les hele artikkelen i Aftenposten her.

Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk Nord. Foto: Privat

iHarstad 06. september 2020:

Får stadig høre fra de som jobber i rusfeltet at situasjonen virker håpløs, skriver Marino Jonassen i FHN Nord.

Harstad trenger akutte avrusningsplasser. Både rusfeltet i Harstad og rusavhengige som trenger hjelp møter på denne utfordringen så og si daglig. Det finnes ikke akutte avrusningsplasser å oppdrive her lokalt. 

Trenger man en akuttavrusningsplass, så må man dra til Tromsø og det er ikke godt nok. Det er lite akuttfunksjon i å måtte reise fire timer med båt eller bil for å få slik hjelp. Motivasjon er en så varierende ferskvare for en som sliter med rus, at på de fire timene så kan motivasjonen være borte før man kommer fram. Mange orker ikke engang tanken på å sitte på buss, bil eller båt med masse mennesker rundt seg når de kanskje er på et av sine svakeste øyeblikk, kanskje fylt av psykoser, angst og tårer.

Selv om Harstad er under samme helseforetak som Tromsø, som er det nærmeste stedet som har akuttavrusning, så er dette langt fra godt nok for innbyggerne her i Harstad. Vi får stadig tilbakemeldinger fra de som jobber i rusfeltet i Harstad om at situasjonen virker håpløs. Det meldes inn bekymring til fastlegen, fastlegen vurderer om denne personen trenger akutt avrusning, så sendes henvisningen videre til de stedene lokalt her i Harstad som man tenker kan hjelpe. Men her blir man avvist fordi de ikke tar imot mennesker som er i aktiv rus.

Man får beskjed om at man må henvende seg til apparatet i Tromsø, men det er folk sjelden interessert i, forståelig nok. Og når personen ikke får plass, så spør som regel fastlegen om man tror at det er en direkte fare for livet eller helsen til pasienten eller andre som vedkommende kan komme til å skade. Da kan man iverksette tvang og pasienten blir hentet av politiet og sendt i ambulanse eller fly til avrusning - avhengig av hva som passer situasjonen best.

Det er vanskeligere for legen å foreta en slik vurdering enn å vurdere om et tilbud om akuttavrusing kan være på sin plass. Og når tvang da iverksettes, så er det noe som kunne vært unngått allerede ved å ha et akuttilbud her i byen. Tvang er et særdeles dårlig utgangspunkt. Men tilbake til vurderingen om legen tror det er fare for pasientens liv eller pasientens helse. 

Det er et todelt spørsmål, selv om det ikke er en direkte fare for livet til pasienten så er det en stor og direkte fare for pasientens helse både mentalt og fysisk og vi har sett folk som har blitt dårligere psykisk og fysisk som følge av at de ikke har kunnet dra inn til avrusning grunnet for lang avstand.

La oss også rette opp i en misforståelse som mange har om akutte avrusningsplasser, de plassene handler ikke bare om at folk skal avruses og så begynner det gode rusfrie livet. I de færreste tilfellene så handler det om kun det, men dette handler om viktig skadereduksjon.

Det handler om å hindre at den allmenne helsetilstanden skal svekkes ytterligere. Det handler om å lindre abstinenser, som kan være direkte dødelig, det handler om å forhindre tap av sosiale relasjoner, det handler om å forhindre tap av arbeid og funksjonsnivå og det kan handle om å komme videre inn i behandling. Det kan også handle om å forhindre videreutvikling av tilbakefall, eksempelvis etter institusjonsopphold.

Dette er så utrolig viktig. Ikke bare for den det måtte gjelde, men også for de pårørende. Det samfunnsøkonomiske aspektet er jo også noe som er verdt å nevne i denne sammenheng. Hjelpere i rusomsorgstjenesten her i Harstad, har også som regel mulighet til å komme i en helt annen posisjon til å hjelpe når personen er avruset/har fått hvilt seg litt og kanskje har en mulighet til å ta en reell avgjørelse i sitt eget liv om hvordan hjelperen kan bistå på best mulig måte.

Det er først og fremst personen selv som må definere sin krise og vedgå om vedkommende trenger hjelp. Dette kan være en tung innrømmelse å ta innover seg, og da må forutsetningene ligge til rette. Det er ekstra viktig at man opplever seg hørt og tatt på alvor der og da. Ikke etter 4 timer med båt, bil eller buss. Ganske enkelt, da drar man ikke. Hvis du brekker en arm eller drar på deg en hjernerystelse, får du ikke beskjed om å sette deg på båten i 4 timer for å få hjelp i Tromsø. Slik er det for de med akutte rusrelaterte behov i Harstad, de som ønsker øyeblikkelig hjelp.

Vi har ellers en god og veletablert rustjeneste med utrolig flinke folk i Harstad, men selve akuttavrusnings-delen eksisterer ikke her og det er utrolig utfordrende for både hjelpeapparatet og for de som trenger det. Ifølge opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020) skal alle rusmiddelavhengige møtes med et utgangspunkt om at de har behov for akutthjelp. 

Gjeldende modell fungerer som kjepper i hjulene for mange, mot at de får nødvendig helsehjelp. Nå er det på tide at systemet tilpasser seg brukerne istedenfor å forvente at brukere i en sånn situasjon tilpasser seg systemet.

Marino Jonassen (FHN-Nord) og Linda Skavberg (Marborg)

Les artikkelen i iHarstad her.

Vinnerne av ruspolitisk pris 2020. Foto: Torhild Kielland

rusfeltet.no 03. september 2020: Ruspolitisk pris til Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johansen!

For åttende gang deler vi ut Rusfeltets gjeve pris for Godt ruspolitisk arbeid. Noe av det hyggeligste vi gjør i Fagrådet er å anerkjenne innsatsen til gode kolleger i rusfeltet.

For oss er det en stor begivenhet når vi to ganger i året deler ut Fagrådets priser, en rusfaglig og en ruspolitisk pris. Det er intet unntak i 2020 - selv om 2020 er "annerledesåret".

Årets pris går til Arild Knutsen, leder av FHN - Foreningen Human Narkotikapolitikk, og Kenneth Arctander Johansen, leder av RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet. 

Kriteriene for prisen er: en eller flere personer som over tid eller i en enkeltsak, har gjort seg bemerket for godt ruspolitisk arbeid.

Hva som er ruspolitisk og hva som er rusfaglig er det mange som lurer på. Og i noen tilfeller kan det være vanskelig å si hva som er politikk og hva som er fag. Særlig i år må vi få understreke at årets prisvinner opererer på begge arenaer. 

Vinnerne bruker sosiale medier svært aktivt, mange vi hevde at de er tilgjengelige 24/7. Det finnes flere likhetstegn mellom prisvinnerne, men vi ønsker å hylle dem hver for seg.

Arild Knutsen - begrunnelse

Arild Knutsen stiftet organisasjonen Foreningen for human narkotikapolitikk i 2006 og har vært leder i hele perioden. Arilds engasjement for de rusavhengige er ubestridt og han har et sterkt tålmodighets- og utholdenhetstalent i møte med motstand og motbør for sine synspunkter. 

Han er et forbilde i å ofte ta utgangspunkt i menneskerettighetene når han diskuterer måten samfunnet behandler mennesker som bruker illegale rusmidler. Mer enn én gang har han vist hvordan samfunnets reaksjoner er i strid med nettopp menneskerettighetene.

FHN har arbeidet mye med skadereduksjon både på holdningssiden, men også praktisk gjennom å dele ut smitteforebyggende og skadereduserende utstyr. De var tidlig ute med informasjon om at å kun dele ut rene sprøyter ikke er tilstrekkelig hvis en ønsker å forebygge smitte. Da må det deles ut komplett brukerutstyr!

Arild blir historisk i dag fordi han er den første som har mottatt både Fagrådets rusfaglige og ruspolitiske pris. I 2014 fikk Arild den rusfaglige prisen hvor hovedbegrunnelsen var nettopp det omfattende skadereduserende arbeidet.

Det er ingen hemmelighet at 2014 ikke var i Arilds beste periode, men det viser igjen hvor vanskelig rusavhengighet er - og ikke minst hvilken innsats han har gjort for å komme tilbake.

Arild har argumentert for avkriminalisering og regulering fra han engasjerte seg i ruspolitikk, hvilket også er dokumentert i boken "Fra forbud til fornuft. Kampen for en ny narkotikapolitikk", som kom ut i 2017. 

Arild er videre den eneste Fagrådet kjenner som har fått en politiker til å innrømme at han tok feil. Det var selveste helseminister Bent Høie som under et arrangement i Wien i forbindelse med FN narkotikakommisjon sa: "Jeg tok feil Arild – du hadde rett".

Så det er med stor glede vi utdeler Fagrådets pris for Godt ruspolitisk arbeid 2020 til Arild Knutsen for hans langvarige arbeid for å bedre situasjonen for alle dem som bruker illegale rusmidler.

Dette er en svært hyggelig anerkjennelse å få fra den viktigste organisasjonen på rusfeltet. Jeg er så stolt over å være en del av dette fellesskapet!
Arild Knutsen

Kenneth Arctander Johansen - begrunnelse

Kenneth Arctander Johansen startet sitt ruspolitiske virke med kampen for Phoenix Haga etter at de mistet sin avtale med Helse Sør-Øst i 2013. Samme år ble han informasjonsansvarlig i RIO, før han fra i år ble daglig leder av RIO. Han har bidratt til å gjøre RIO til en medlemsorganisasjon og skiftet navn på organisasjonen. Det skal sies at alt dette ikke har skjedd uten intern uenighet.

Kenneth har gjennom de siste årene fått en sterk stemme og markert seg på rusfeltet. Det siste året er det særlig i kampen for avkriminalisering han har markert seg kraftig. Vi har tidligere omtalt han som «rusreformens førsteforsvarer». 

Kenneth har et stort talent i å etablere nettverk, både nasjonalt og internasjonalt, og gjennom disse - fremme RIOs saker. Han har vært, og er deltaker i mange ulike fora som brukerrepresentant og ressursperson. Han er blant annet en drivkraft i et samarbeidsprosjekt som RIO har i Russland.

Kenneth er utdannet sosionom (sosialt arbeid), med mastergrad og er i full gang med doktorgrad. Han er en effektiv skribent og har skrevet flere fagartikler, bidratt i bøker og ikke minst skrevet mange kronikker og svar på kronikker.

Arbeidet med å framsnakke rusreformen har vært en hovedsak i 2020 sammen med det RIO kaller "integrert ettervern". En klar seier for RIO var da et Stortingsflertall gikk inn for dette. Kampen er imidlertid ikke ferdig siden regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak. På samme måte som med rusreformen, at ikke alle fagfolk og politikere enig med Kenneth og RIO, i behovet for integrert ettervern.

Kenneths utrettelige engasjement og innsats på rusfeltet de siste årene er ubestridt og det er en glede for oss å overrekke Fagrådets pris for Godt ruspolitisk arbeid 2020 til Kenneth Arctander Johansen.

Det er så godt å bli sett! Personlig setter jeg stor pris på denne anerkjennelsen. Det er så fint å stå her skulder ved skulder. Vi er brukerstemmer, men brukerstemmen er større enn oss. 
Kenneth Arctander Johansen

En stor anerkjennelse

Foruten heder og ære får prisvinnerne glasskunstverk av Aino Jensen. Prisene ble delt ut av styreleder i Fagrådet Anders Dalsaune Jansen og leder Jan Gunnar Skoftedalen.

Vi gratulerer Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johansen med prisen og ser fram til et fortsatt langt politisk virke til stor glede for rusfeltet.

Prisens historie

Fagrådet opprettet prisen for godt ruspolitisk arbeid i 2013 for å øke interessen og bevisstheten rundt det ruspolitiske arbeidet i Norge. Fagområdet rus og avhengighet var den gang lavt politisk prioritert og betegnelsen «sitter nederst ved bordet» ble ofte brukt. Det er ansatte og ledere fra Fagrådets medlemsvirksomheter som har forslagsrett. Det er Fagrådets styre, oppnevnt av årsmøtet, som velger blant innsendte forslag.

Tidligere prisvinnere:
2019: Erlend Horn
2018: Bent Høie
2017: Petter Nyquist
2016: Astrid Renland
2015: Thorvald Stoltenberg
2014: Erna Solberg
2013: Laila Dåvøy

Les saken på rusfeltet.no her.

Byråd Rina Mariann Hansen erklærer inhalasjonsrommet for åpnet, på markering av Verdens overdosedag. Sammen med direktør i Velferdsetaten, Guri Bergo og FHNs leder, Arild Knutsen.

Artikkel i Vårt Oslo 01. september: Endelig får Calle (41) røyke heroin hos Prindsen i Storgata. Oslo har fått eget røykerom for heroinbrukere, skrevet av Arnsten Lindstad.

I Storgata har Oslo kommune i flere år hatt det såkalte sprøyterommet. Et rom der heroinavhengige har kunnet injisere under medisinsk tilsyn og veiledning.

Sprøyterommet ved Prindsen mottakssenter i Storgata åpnet i februar i 2005. Da hadde det gått bare to måneder siden Stortinget vedtok en prøveordning med sprøyterom i norske kommuner.

Nå har prøveordningen blitt permanent og bestått i 15 år. Mandag åpnet heroinrøykerommet i samme bygg som sprøyterommet. Bak beslutningen står et bredt politisk flertall både i bystyret og på Stortinget.

— Røykerommet er viktig fordi vi ønsker at flere går fra å injisere heroin til å inhalere det. Da er det mindre risiko for overdoser og også en del andre sykdommer, sier sosialbyråd Rina Mariann Hansen (Ap).

Det var sosialbyråd Rina Mariann Hansen som sto for den offisielle åpningen på verdens overdosedag. Blant de fremmøtte var også lederen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), Arild Knutsen. Han har i årevis kjempet både for røykerom.

— Dette er et stort øyeblikk, sa Knutsen som tidligere på dagen hadde publisert en egen kronikk om overdosedødsfall hos Subjekt.no.

I kronikken påpeker Knutsen at det de siste 20 årene har dødd mellom 250 og 400 nordmenn årlig av overdoser.

— Oppløftende resultater

— Det skjer en radikal utvikling i det overdoseforebyggende arbeidet som følge av den økte oppmerksomheten. Siden 2013 er det delt ut 13.000 beholdere med motgiften nalokson. Mer enn halvparten av de som henter en ny, har brukt den forrige ved overdosesituasjoner, skriver Knutsen.

— Vi begynner også å se oppløftende resultater av Switch-kampanjen (fra sprøyter til røyking), og i dag er det formell åpning av inhalasjonsrommet på Brukerrommet i Oslo, poengterte FHN-lederen.

Les hele artikkelen på Vårt Oslo her.

Les også: Bergens Tidende: Brukerrommet har vært stengt siden mars. Gjenåpningen gikk ikke helt etter planen, skrevet av Anne E. Hovden.

crossmenu