Medlemskap

Replikk i Eidsvoll Ullensaker Blad 30. november 2019:

Å vise rusvett er skadeforebygging uansett alder, av Annette Svae og Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk.

Der vi har brukt data fra Nannestad og Ullensaker i forbindelse med ungdomsskoleelevers alkohol- og cannabisbruk, svarer KoRus-Øst med å si våre data ikke stemmer med funn for hele Gardermoen region, for så å konkludere med at vi er enige om at det er noe høyere cannabisbruk i de to kommunene enn landsgjennomsnittet.

Vi undres over motivasjonen til å bruke spalteplass til å flisespikke heller enn å ta stilling til at skremsel og opphisset agitasjon, på uvitenskapelig grunnlag, slett ikke tjener til å bygge gode relasjoner mellom foreldre og barn.

Les innlegget i Eidsvoll Ullensaker Blad her.

Klikk her for å se film fra Stoffbrukerdagen 2019.

Fredag 15. november ble Stoffbrukerdagen arrangert på Stortinget, med overskriften: Rusreformen kommer!

SVs stortingsrepresentant Petter Eide ledet møtet.

Foreningen for human narkotikapolitikk har arrangert Stoffbrukerdagen årlig siden 2008. Hensikten er å øke oppmerksomheten på narkotikapolitiske spørsmål, samt å gi stoffbrukere og brukerorganisasjoner mulighet til å slippe til med sine synspunkter overfor landets folkevalgte beslutningstakere.

Det går mot en rusreform, men mandatet har sine begrensninger. Vil det gå mot avkriminalisering, nedkriminalisering eller innføres en annen form for tvang? Opprettholdes den systematiserte moraliseringen i helsevesenet?

Innlegg og sitater på arrangementet:

Når rusreformen kommer skal politiet slutte å jakte på rusmisbrukere. De skal slutte å jakte på ungdom med et par gram hasj i lomma og de skal slutte å ha permanent biler og patruljer i Brugata.

- Petter Eide, stortingsrepresentant (SV)

Det var SV som fikk flertall på Stortinget, for overføring fra justis- til helse. Det la grunnlag for at dette kunne komme inn i regjeringserklæringen. Men det er usikkert om politiet vil slutte med det dem driver med, på bakgrunn av hvilke som har gått ut og støttet rusreformen.

- Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk

Se video av innleggene til Petter Eide og Arild Knutsen her.

Mandatet til Rusreformutvalget varsler en betydelig videreføring av kriminaliseringen, når regjeringen ikke vil legalisere og regulere bruk og besittelse av rusmidler.

- Hedda Giertsen, kriminolog.

Se video av innlegget til Hedda Giertsen her.

Politiet har gjennom narkotikalovgivningen fått et universalverktøy som brukes i alle situasjoner. Et vi ikke greier å legge fra oss, dersom dere ikke tar det ut av hendene våre. Verktøyet er en hammer. Den er virkningsfull, men skader mer enn den hjelper de som trenger oss mest.

Bård Dyrdal, politioverbetjent, LEAP

Se video av innlegget til Bård Dyrdal her:

Problemet er ikke bare det at politiet løper rundt etter gatenarkomane. Det er vel og bra med en rusreform, men den største fortvilelsen vi møter blant brukerne, dreier seg om deres opplevelser med helsevesenet. - Nicolay B. Johansen, Skyggeutvalget

Se video av innlegget til Nicolay B. Johansen her:

Video: matamarius Ludvigsen.

Politioverbetjent Bård Dyrdal i LEAP sitt innlegg på Stoffbrukerdagen 2019:

"Normalisering" har blitt høstens store FY-ord i rusdebatten. Hvordan havnet vi der?

Når relasjoner normaliseres, så gjenoppbygges de. Da klarer vi å legge bort vonde følelser og tanker om den andre, og er i stand til å forholde oss rasjonelt til mennesker og situasjoner.

Som politimann er det dette rasjonelle, jeg har forsøkt å oppnå ved å delta i rusdebatten.

Det motsatte av normalisering er moralisering, og effektene av moralisering er ikke så mye å trakte etter. Det er stigmatisering, utestengelse, irrasjonalitet og forakt.

Dr. Joao Goulau, som er portugalmodellen sin far, sier følgende om hva som kan være årsaken til at de har lyktes med å få til endringer;

"Den største effekten har vært at vi har fjernet roten til stigmaet for ruslidelser, noe som lar folk tale fritt og søke profesjonell hjelp uten frykt for sanksjoner".

Det er "normalisering".

Etter mange tiår med "moralisering" og "straff" som de viktigste virkemidlene i krigen mot narkotika, vil det ta tid å få til en "normalisering" av situasjonen. De som trenger endringene mest, er naturlig nok de som stritter mest imot. De har investert mest i krigen.

Jeg representerer denne gruppen. Jeg er en politimann på 51 år som har jobbet 30 år i politiet.

For meg fremstår det som åpenbart at mer av samme medisin som man har brukt i 40 år, ikke kan være en god løsning. Politiet har brukt store ressurser på noe som i utgangspunktet er et helseproblem, og det har ikke ført til reduserte problemer.

Vi har bidratt til å definere mennesker som kriminelle, og samfunnsfiender.

De vi har tatt for bruk i ung alder har fått fremtidsmuligheter ødelagt, og de med rusproblemer har fått vanskeligere liv.

Norge er faktisk et av få vestlige land som straffer selve rusbruken. Det vil si at vi straffer folk utelukkende for hva de velger å gjøre med egen kropp. Kroppen deres er straffeobjektet, fordi det kan finnes rusmidler i den.

Dette er galt: For hvordan er det å gå rundt som et vandrende straffeobjekt. Et objekt som vi i politiet i realiteten kan gjøre hva vi vil med, når vi vil. Dere politikere har gitt oss hjemler til dette, og midler til å jobbe på denne måten. Dette må rusreformen rydde opp i.

Hvordan kan man frata menneskeverdet og retten til å bestemme over egen kropp på denne måten? Det er mye som er usunt for oss mennesker, men det er kun de som bruker narkotika som utsettes for noe slikt.

Dette er utstøting. Dette er stigmatisering.

Å nå fram med hjelp til personer som over tid blir behandlet på denne måten er åpenbart vanskeligere enn å nå fram til mennesker som opplever at de møtes med toleranse og respekt.

Politiet har gjennom narkotikalovgivningen fått et universalverktøy som brukes i alle situasjoner. Et universalverktøy som vi ikke vil klare å legge fra oss, dersom dere ikke tar det ut av hendene våre.

Det bør dere gjøre, for verktøyet er en hammer. Den er virkningsfull, men den skader mer enn den hjelper de som trenger oss mest.

Bruk rusreformen til å gjøre noe med situasjonen. Ta hammeren ut av hendene våre. Sørg for at det igjen blir mulig for oss å møte de som trenger oss med åpne hender.

På sikt vil politiet takke dere for dette, og forstå at vi med en god, varm, sterk og tydelig hånd oppnår så mye-mye mer enn det vi noen gang oppnådde med klubben.

La oss i politiet bli en del av løsningen, ikke problemet.

En leder på Grønland politistasjon i Oslo sa for noen år siden noe slikt som dette:

"Vi skal knuse problemene. Vi skal ta alle midler i bruk, og vi skal knekke narkotikamiljøet en gang for alle. For å få det til skal vi sørge for at folk dømmes til strenge straffer, vi skal frata dem førerkortet og vi skal koble inn barnevernet slik at de mister omsorgen for barna sine".

Slik gikk det ikke; Jeg mener, vi klarte selvfølgelig ikke å knekke noe narkotikamiljø.

Hvor mange mennesker som ble "knust" i prosessen, aner jeg ikke.

Denne politilederen ble kåret til årets Oslo-borger. Jeg tror ikke det hadde skjedd i dag. Jeg håper i alle fall ikke det

Allerede den gangen sa politimesteren noe slikt som "jeg ville vel ikke formulert meg på akkurat den måten".

Hadde en politisjef uttalt seg slik i dag, så hadde nok reaksjonene blitt kraftigere.

Vi er altså i ferd med å oppnå noe, og det er opp til dere politikere å bidra til at vi klarer å gå veien videre.

Hjelp oss med å gjøre det. Gi oss en tydelig rusreform.

Takk.

Se videopptak av innlegget her.

Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerer Stoffbrukerdagen hvert år i november, på Stortinget. Brukere og brukerorganisasjoner inviteres med. I år var SVs stortingsgruppe vertskap og Rusreformutvalget spesielt invitert.

Tema for i år: Rusreformen kommer!

Kriminolog Hedda Giertsen på Stoffbrukerdagen 2019.

Stortinget 15. november.

SAMFUNNETS REAKSJONER PÅ RUS OG RUSPROBLEMATIKK

som sees i forhold til rusreformen 2020: Hvordan er reaksjonene, og hvordan kan de bli?

 

1) Ifølge mandatet skal rusreformen 2020 flytte reaksjonene for bruk og besittelse fra straff til hjelp» og «ansvaret for reaksjonene fra justis til helse», som vil innebære «et betydelig skifte i norsk ruspolitikk». Men mandatet varsler også en betydelig videreføring av politikken når regjeringen ikke vil legalisere og regulere bruk og besittelse. Det gir grunn til å se nærmere på to spørsmål: 

- Hva betyr det å opprettholde kriminaliseringen?
- Hva møter rusbrukere i helsesektoren?

 

2) Kriminaliseringen skal fortsette, for de som ikke følger opp politiets pålegg om å delta i ‘helserettede tiltak’ eller bryter forbudet mot bruk og besittelse flere ganger.  

Forbud mot rusbruk har aldri vært håndhevet overfor alle i samfunnet, bare de som på en eller annen måte kvalifiserer til straff. Ikke utfra handling, for den har delt med så mange. Men utfra sosiale kjennetegn: hvor de befant seg: på offentlig sted og utfra sosialklasse, rekruttert fra de minst privilegerte samfunnslagene. Det er velkjent at løsgjengerloven og vår tids kriminalisering av bruk-, besittelse- og småomsetting av narkotika har virket slik. Loven er kanskje lik for alle, håndhevingen er det ikke.

Nå vil regjeringen rette kriminaliseringen mot de som ikke vil, ønsker, klarer, orker å ta imot hjelp til å endre rusbruk og seg selv, med dagens behandlingsmetoder. De burde kanskje tatt imot. Men det går bare ikke. 

Så hva kriminaliseres: bruk og besittelse? Nei, eller ja, hvis man i tillegg ikke møter til behandling eller blir tatt flere ganger med brukerdoser. Å ikke møte til behandling er sjelden forbudt ellers i helsevesenet. Tanken er å fange opp folk som har eller kan få problemer med rusbruk. Spørsmålet er om dette bedre kan løses med tilbud for dem som har problemer med rusbruk, og om man når lenger med det enn medkriminalisering, bøter og eventuelt fengselsstraff. 

En kriminalisering har omkostninger: Det blir uklart hva som er ulovlig. Og loven rammer skjevt, det er ingen tvil om hvem, sosialt sett, som vil bli straffet: Det er ikke rusbrukere på private, vel ansette adresser. De vil heller ikke rammes av politikontroll og gatestraff, for det går liksom ikke an. De ser sitt rusproblem som helseproblem som trenger tilbud og behandling. Enda en omkostning er risikoen ved åkriminalisere handlinger som er utbredt, da vil mange havne i kategorien lovbryter og kan miste respekten for rettsmyndigheter og myndigheter i sin alminnelighet. Derfor har tanken vært at kriminalisering og straff bør brukes så lite som mulig. 

Andenæs sa i 1994: «Kanskje vil fremtidens dom bli at narkotikapolitikken har vært vårt århundres feilinvestering i straff Man kunne utdype det slik: «vårt århundres mest meningsløse og urettferdige bruk av straff». Rusreform 2020 kan avskaffe denne klasseskjeve kriminaliseringen og gå inn for legalisering, regulering, opplysning og tilbud om hjelp. 

 

3) For å forstå den unntakssituasjonen ruspolitikken innebærer, må vi kaste et raskt blikk bakover i historien. Moralisme har vært en gjennomgående og virksom undertone i ruspolitikken siden 1965. Lover og kriminalisering bygger på verdier og moral som de skal, og som håndteres bra og ansees rimelig og rettferdig. Men kriminaliseringen av narkotika er et unntak, som var utslag av moralsk panikk. Nå var ikke bruk av legemidler til ikke-medisinske formål noe nytt på 1960-tallet, det ble sett som et individuelt helseproblem som måtte behandles. Den nye rusbruken blant unge kunne blitt sett som ungdommelig utprøving og eventyrlyst som skulle begrenses og reguleres, slik man så det i USA i begynnelsen av 1970-tallet i USA.

Da ungdom begynte å røyke hasj i Slottsparken på 1960-tallet var rusmidler, musikk, klesdrakt fremmed og ukjent. Myndigheter og andre så det som om ungdommen, samfunnet og hele fremtiden sto på spill. Den nye rusbruken landet i et ideologisk felt, og fra 1960- til begynnelsen av 1980-tallet ble ruspolitikken arena for å utkjempe – ikke så mye ‘hva er god ruspolitikk?’ – som en ideologisk-politisk strid for det gode, tradisjonelle samfunnet mot modernitetens trusler, skriver Edman om situasjonen i Sverige som har likhetstrekk med den norske situasjonen.Andersson utvider dette perspektivet. Han ser ruspolitikken fra 1930- til tidlig på 1980-tallet som del av sosialdemokratiets sosialpolitikk som handlet om å bygge opp det sosialdemokratiske Sverige gjennom velferdsstaten. Den omfattet de som ikke kunne arbeide, barn, eldre, uføre, men ikke dem man mente lot være å arbeide og dermed ikke støttet opp om velferdsstaten. Rusbrukere ble sett slik, som noe fremmed og truende mot svenske verdier, de var umoralske. Et rusfritt samfunn og nulltoleransepolitikk ble det samme som å bevare Sverige. Hensynet til folkets og fellesskapets beste fikk forrang på bekostning av hensynet til den enkelte, og metodene var kriminalisering, tvangsbehandling og ‘social policing.  

I Norge er det mange sivile ofre på denne stridens slagmark, over 5000 overdosedødsfall og ødelagte liv gjennom stigmatisering, utstøting og manglende helse- og sosialhjelp overfor folk med rettmessige krav.

Slik er moralismens omkostninger, for moralisme betyr å legge overdreven vekt på moralske prinsipper på bekostning av vanlige menneskelige hensyn. I ruspolitikkens tilfelle gikk det ut på å markere verdier og fjerne rusmidler uten tanke på følgene for den enkelte.

Moralismen betyr mindre nå ved at skadereduksjon har fått en mer fremtredende plass enn før.

 

4) Moralismen fins i behandlingssektoren hvor pasienter møter et uvanlig hjelpeapparat. For ruspolitikken endret omgivelsene,den importerte kontrollapparatets tvang, kontroll og sanksjoner inn i behandling, i LAR og institusjoner, men unnlot å ta med rettssikkerhet.

(En kort parentes, dette var ikke de eneste institusjonene som ble endret av ruspolitikken: Kampen mot narkotika førte også til en markert brutalisering av kontrollapparatet: med telefonavlytting for å etterforske sivile straffesaker; ved å gi politiet inngripende metoder for å etterforske bruk og besittelse og klart integritetskrenkende kontrollmetoder i fengslene.)

Kontroll og tvang i rusbehandlingen er regulert i lover og forskrifter og omfatter beboeres rom, korrespondanse, kroppens utside, urinprøver, som i fengslene. Alt dette gjør det vanskelig eller umulig å skape tillit og åpenhet, noe som er vanlig og nødvendig i en behandler-klient-relasjon. Reglene bygger på mistenksomhet og fører til ydmykende ordninger og situasjoner.

Det gjelder også LAR, med en standardisering og byråkratisering av pasient-lege-relasjonen, hvor hensynet til systemets anbefalinger veier tungt, som Ramm beskriver. Men hvem er slike systemer? En slags autoritet ingen helt vet hvem, hva eller hvor er, i en verden hvor systemet er seg selv nok? En slik praksis går på bekostning av pasienten og legeetiske standarder.

Vanlige regler for samvær og demokratiske rettigheter er lagt igjen utenfor institusjonen. For eksempel: Hva gjør man med uenighet? På flere områder, i politikk, domstoler, forskning, har vi ordninger for å håndtere uenighet, med vekt på ytringsfrihet, slik at alle parter får si sin mening, man skal høre på andre og bøye seg for overbevisende argumenter. Men det er ikke (alltid) slik i institusjoner. Uenighet om behandling, sanksjoner, kanskje også mål fra klientens side, blir tolket i institusjonens forståelse og språk, som klientens uegnethet, uvillighet, tilkortkommenhet, og uenighet blir omgjort til enda et tap. Behandling er selvsagt ikke uten utfordringer og problemer: Som Jöhncke (dansk antropol) skriver: ”Behandling’ er ikke bare ’løsningen’ og modsvaret  misbruget – det er et system og en verden, der skal håndteresog heller ikke uten omkostninger: … at nogle brugeres ønsker om at slippe for mer behandling er ikke bare virkelighedsflugt– de har måske bare i enhver betydning fået nok!

Til overmål, med slike erfaringer ventes og kreves det at brukere skal være motivert for enda et forsøk, enda et mulig nederlag. Men det er de ansatte som bør være motivert.

Hvordan blir det slik? Det skjer når regler tarutgangspunkt i en rusbrukerfigur som er umoralsk, uansvarlig, som juger og manipulerer. Men det handler mest om noe annet: Ethvert system som er bygget opp på disiplinering, kontroll, sanksjoner og tildelingskriterier for viktige goder er et strategisk system, uansett om godet er kommende årsbudsjett eller medisin. Hvordan blir vi i et slikt system? Vi blir strategiske enten det gjelder sykehusbehandlinger, høy oppklaringsprosent eller å sikre selvmedisinering.

Følgene av et slikt system hvor medisin er viktig blir at man læres opp til å juge, er det flere som sier, til å pynte på, unnvike, omskrive. Det er et systemresultat, når det du skal ha hjelp til å håndtere blir en grunn til negative sanksjoner, blant annet utvisning. Og systemet kan si: Var det ikke det vi sa?For systemer bekrefter ofte sine forutsetninger fordi man vil se og registrere det systemet er bygget opp om som viktig og registrerer. Andre hendelser kommer i bakgrunnen. Og svaret på problemer eller når resultatene blir for små eller uteblir, detblir lett mer av det samme, mer kontroll og sanksjoner, til noen bryter med de oppsatte rammene. Systemhensyn kan bliviktigere enn de sosiale omkostningene slike hensyn gir. 

Den rusfiguren som er i bruk flere steder, skygger for andre egenskaper, evner og muligheter folk har. De blir ikke sett som personer. Dette går igjen i uttalelser fra mange rusbrukere og pårørende. Fordi de bruker rusmidler fratas de enhver tiltro og gyldighet. Edman (2013) skriver at myndigheter i Sverige mente man ikke skulle ta hensyn til rus(mis)brukeres utsagn fordi de allerede hadde mistet sin integritet nettopp på grunn av sitt rusbruk. I norsk sammenheng er det er også motkrefter og det er ryddet rom slik at rusbrukere fremstår som personer med individuelle egenskaper og deltar i diskusjoner. Og samtidig er det rusbrukere som beskriver seg som ’bare en rusbruker’ og gir systemtypiske beskrivelser av seg selv, sin historie og livssituasjon. Rusbrukerfiguren skyggerogså for folks livssituasjoner med mangel på mat og ernæring, klær, bosted, medisiner, helsehjelp for nye og gamle skader og lidelser. Til og med innen det vanlige helse- og sosialvesenet har denne figuren fått følger. Det blir tydelig når en rusbrukertakker helsepersonell for å ha fått tilstrekkelig smertebehandling på et sykehus, og når ideelle organisasjoner lager egne helsehjelpsordninger for rusbrukere, som Sykepleie på hjul og Feltsykehuset.

Når mandatet sier at reformen vil innebære et skifte kan et forslag være å bytte ut den gamle rusfiguren med en mer oppdatert, nyansert og realistisk figur, til bruk i hele rusfeltetog slik at «vi som samfunn» kan møte folk som bruker rusmidler på vanlige, ordentlige måter, overalt. 

 

5) Hva kan man gjøre? Fortsette med en del av det som allerede er i gang.

Møte mennesker der de er, ikke resultatstyre dem mot en antatt normaltilstand som kanskje ikke er deres, som ikke alle ønsker. Godta at noen lever med rusbruk, slik noen gjør.Opprette mer av: gjennomtenkte væresteder, heroinassistert behandling (som er underveis), sprøyte- og røyke-rom, boligsosial støtte, men enda mer: lage kollektive boløsninger, noe mellom institusjon og aleneleilighetens isolasjon. Finne frem til hjelp som oppleves slik og dermed blir hjelp; slik at det skal være mulig å leve med rusbruk uten å være lovbryter og bli møtt på lik linje med andre. 

Man kan bygge på tankene i Opptrappingsplanen for rusfeltet (2015-2016) som sier at rusfrihet ikke er et mål for alle, at alle som trenger og ønsker hjelp skal få det, og at dettekan bidra til økt verdighet og livskvalitet.

 

6) Til slutt: Det er mye bra i mandatet og i Opptrappingsplanen. Men det er noe merkelig, for heller ikke med dette vil ruspolitikken falle til ro, fortsatt fins en grunnleggende motsetning: Noen myndigheter sier: «Rusfrihet passer ikke for alle» – det må bety at man skal kunne leve med rusbruk slik en del gjør, som lovlydig borger. Men samtidig sier Regjeringen at det skal være kriminelt å ikke ville motta hjelp og behandles, eller besitte brukerdoser flere ganger enn loven tillater. Det kan bli en fin reform om vi får en virkelig helhetlig ruspolitikk, for å låne tittelord fra en tidligere stortingsmelding. 

Hedda Giertsen

Klikk på bilde for video innlegget.

Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerer Stoffbrukerdagen hvert år i november. Stoffbrukere og brukerorganisasjoner inviteres med. I år var SVs stortingsgruppe vertskap og Rusreformutvalget ble bedt om å delta.

Temaet på Stoffbrukerdagen 2019: Rusreformen kommer!

Debattinnlegg i Nettavisen 11. november 2019: Regulering av cannabis gir bedre folkehelse av Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Undersøkelser viser at 60 prosent av unge voksne i Oslo har prøvd cannabis, og 40 prosent på landsbasis. 

Hvor klokt er det å føre en folkehelsepolitikk som gjør at så mange må handle illegalt, og en så stor andel av befolkningen skal anses som lovbrytere?

På 1980-tallet hadde politiet egne narkotikaavsnitt - ungdom ned til 14 år ble satt i fengsel. Også den gang økte cannabisbruken. Det er ingen grunn til å tro at man ved å tviholde på fordums politikk, vil kunne skape nedgang i bruken. Den øker stadig.

Statsråd Sylvi Listhaug må gjerne se til Nederland som har hatt lovlig salg i 40 år. De ligger midt på treet i bruk, og har redusert rekruttering til hardere stoffer.

Les artikkelen her.

Debattinnlegg i Avisa Nordland 05. november 2019:

Rusreformen bidrar til humanisering av Arild Knutsen og John Melhus, Foreningen for human narkotikapolitikk.

Stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) belager seg på myten om at narkotikabruk normaliseres, og skadevirkningene bagatelliseres, som følge av den kommende rusreformen. Reformen kommer i 2020 og innebærer at ansvaret for de som blir tatt av politiet for bruk og besittelse av illegale rusmidler, skal overføres fra justis til helse. Dette har selvsagt ingenting med de illegale stoffenes lovlighet å gjøre. Uansett er påstanden om normalisering feil.

Som Pollestad selv påpeker, ligger Norge på et relativt lavt nivå. Det har med kultur å gjøre og ikke med legalitet. Frankrike er blant landene som kriminaliserer hardest, de ligger på et høyt nivå. Når vi ser på bruksmønstre, har statistikkens piler pekt både opp og ned under diskusjonen som har ledet oss til den kommende reformen. Forskerne har dessuten pekt på helt andre faktorer for å se sammenhenger, som bruk av tobakk, alkohol, skoletretthet og andre livsstilstrender.

Det er kun noen ytterst få bakstreverske interesseorganisasjoner på rusfeltet som har funnet på å legge skylden på debatten. Dette har ikke med kunnskap å gjøre, men politisk ideologi.

Ideologien består av ønske om å opprettholde uforholdsmessige tvangsgrep for bruk og besittelse, med politiet i front, fremfor sosial- og helsefaglige tilnærminger. Pollestad bør belage seg på kunnskap og være stolt av at Senterpartiet er blant partiene som legger fordums politikk til side.

I Senterpartiets program står det at samfunnet i for stor grad har sett narkomane som kriminelle, som først og fremst har blitt møtt med straff. Senterpartiet vil jobbe for økt bruk av reaksjoner som (derimot) vil hjelpe mennesker ut av begynnende rusproblemer. Senterpartiet vil flytte oppfølgingen av narkotikabrukere fra straffesystemet og inn i helsevesenet. Og det bør opprettes tverrfaglige nemder etter Portugisisk modell. 

Det er nettopp dette som nå skal skje og det er i tråd med ønskene til FNs narkotikakommisjon og Verdens Helseorganisasjon. Å kriminalisere bruk og besittelse og ta mindre beslag har vist seg å ikke føre til en positiv utvikling.

Uavhengig av den kommende rusreformen, kan vi beroe med at også legalisering fører til positive resultater. Det dreier seg om å overføre markedet fra kriminelle miljøer til streng statlig kontroll. Et år etter at Canada legaliserte cannabis, for å beskytte ungdommen fra markedet og ta kontrollen fra kriminelle hender, har bruken i befolkningen økt fra nesten 15 prosent til litt over 16. Himmelen falt likevel ikke ned.

I de 11 statene i USA som har legalisert cannabis til rekreasjonell bruk, og de 33 statene som har legalisert til medisinsk, har det ikke skjedd noen økning i bruk blant unge, men en svak økning blant godt voksne. Oftest til fordel for bruk av skadeligere og mer vanedannende midler. Dessuten viser forskning at problematisk bruk har gått drastisk ned. Det pekes på at årsaken til dette, skyldes at man ikke kommer i konflikt med foreldre og nærmiljø og at man dermed løser problemene som et team, istedenfor å stå imot hverandre.

Les artikkelen i Avisa Nordland her.

Artikkel fra Fagrådet på rusfeltet 05. november 2019.

Hvorfor mener vi det vi mener om rusmidler og forebygging?

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) har startet en stor kampanje med YouTube-videoer der ett av målene er å belyse historien til forbudspolitikken og hvordan den påvirker hva vi mener om ulike rusmidler.

Just say know-serien er foreløpig ute med tre episoder: Hva er rusmidler, Hvorfor er noen rusmidler ulovlige imens andre er lovlige? Og Fem grunner til at narkotikakrigen bør avsluttes.

Flere kampanjer
Vi ser at en hel rekke organisasjoner velger å lage kampanjer. Effekten av kampanjer er usikker, men i denne sammenheng kan vi kanskje undre oss over om mottakerne blir forvirret.

Les artikkelen her.

I 3. episode av Just say know-serien presenteres fem grunner til at det ikke bør kjempes for en verden fri for narkotika. Krigen mot narkotika er en krig mot mennesker og samfunn.

Se videoen her.

crossmenu