Medlemskap

Dagsavisen 26. juli 2019, av Mohamed Abdi, forfatter:

Få grupper i samfunnet er mer uglesett, forhatt og marginaliserte. Klart de fortjener plass ved kongens bord.

I Oslo har det opp gjennom årene vært flere steder som er kalt «åpne rusmiljøer». Ett av disse stedene, som også er det eldste, har vært Slottsparken, som den anerkjente kriminologen Nils Christie kalte for «skammens sti». Primært fordi rusavhengige hele tida ble jaget vekk fra området av politiet. Kunstneren Lars Sandås ønsket å sette et minnesmerke i Slottsparken for rusavhengige, som del av prosjektet «Tre monumenter». I forrige uke meldte Morgenbladet og Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk at Slottet avslo søknaden fra Sandås om å sette opp en skulptur på Nisseberget i Slottsparken. Eller for å si det med Knutsens diplomatiske ord: «Ved å tillate en skulptur i Slottsparken hadde kongehuset sendt et signal om at de også er disse menneskenes konge og dronning».

Les artikkelen i Dagsavisen her.

Dagsavisen skriver på lederplass 19. juli:

Kunst i det offentlige rom (Koro) har søkt Slottet om å få sette opp et monument i Slottsparken til minne om Oslos rusmiljøer.

Monumentet er del av et større prosjekt i regi av billedkunstner Lars Sandås, i alt vil han reise tre skulpturer, en på Eika, en på Plata og en på Nisseberget i Slottsparken.

Det er ikke snakk om prangende skulpturer, de er små, det er nedtonet, og man skulle tro at dette var ukontroversielt.

Et monument på Nisseberget ville ha vært en viktig anerkjenning av denne historien. Det er derfor trist at Slottet har avvist søknaden fra Koro.

Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk, sier det slik til Morgenbladet: «Ved å tillate en skulptur i Slottsparken hadde kongehuset sendt et signal om at det også er disse menneskenes konge og dronning. Det hadde ikke kostet mye». Det har han rett i. Vi kan legge til at det heller ikke koster spesielt mye å snu.

Les artikkelen her.

NRK Nyhetsettermiddag 19. juli 2019: Hjemløse blir meldt utvandret fra Norge og blir dermed fratatt sine borgerrettigheter. Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, uttaler seg i innslaget som kan høres her.

Morgenbladet 17. juli 2019.

Flere organisasjoner fra rusfeltet reagerer på at Slottet ikke vil ha minnesmerke i Slottsparken.

– Jeg synes det er historieløst og trist, sier Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk og en aktiv stemme i rusdebatten.

Morgenbladet skrev forrige uke om kunstner Lars Sandås’ prosjekt «Små monumenter» – tre minnesmerker som skal settes opp på steder i Oslo der det åpne rusmiljøet har befunnet seg. Slottet har imidlertid avslått søknaden fra Kunst i offentlig rom (Koro) om midlertidig plassering av en skulptur på Nisseberget i Slottsparken, der byens første rusmiljø oppsto på 60-tallet.

– Slottsparken er det mest kjente stedet der det har eksistert en åpen russcene, og der det først samlet seg brukere av illegale rusmidler. Siden har de vært jaget rundt i byen på det kriminolog Nils Christie døpte «skammens sti», sier Knutsen.

Knutsen tok sammen med forfatter og journalist Øyvind Holen selv til orde for et minnesmerke for rusmiljøet i 2006, ved samlingsstedet «Stokken» på Stovner i Groruddalen, der Knutsen vokste opp. Nå håper han at Slottet vil bidra til at Lars Sandås’ beslektede prosjekt kan gjennomføres i sin helhet.

– Ved å tillate en skulptur i Slottsparken hadde kongehuset sendt et signal om at de også er disse menneskenes konge og dronning. Det hadde ikke kostet dem mye, sier Knutsen, som understreker at kongehuset tidligere har gjort mye bra for vanskeligstilte.

– Derfor er det ekstra trist at de ikke vil godta dette. Det hadde vært et veldig sterkt signal hvis de hadde åpnet døren og sluppet denne gruppen mennesker ordentlig inn i varmen.

Les artikkelen her.

Debattinnlegg i Aftenposten 12. juli av Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk.

I samme stund som tidligere tolldirektør Bjørn Røse i en kronikk i Aftenposten oppfordrer til å la synsing få forrang i cannabispolitikken, lanseres en rapport som viser at færre ungdom bruker cannabis når det er lovlig. 

Det er den hittil største undersøkelsen på utbredelsen av cannabis etter legalisering. Den viser at bruken av cannabis går ned i de stater som har legalisert cannabis for voksne, i motsetning til i tilsvarende stater som ikke har legalisert.

En av årsakene til at land som Canada, Spania, Uruguay og ti amerikanske stater har legalisert cannabis, er at forbruket blant de unge ble høy i disse landene under forbudet. Derfor trengte de streng statlig regulering for å ta kontroll.

Mer forsvarlig

«Du er for ung, kom tilbake når du er voksen og ferdig utviklet.» Det er ikke akkurat slike tilbakemeldinger ungdom er vant til å bli møtt med når de vil kjøpe cannabis. 

Men når det er lovlig, er det nettopp slike regler som gjelder. Det er mer forsvarlig med lisensierte utsalg enn å la markedet styres av illegale miljøer. I forbudsland er cannabis oftest lettere tilgjengelig blant ungdom enn både tobakk og alkohol.

Den velkjente røykeloven er en forbilledlig modell på regulatoriske grep innenfor legale rammer som kan føre til radikal nedgang i bruken. Det illegale markedet vil ikke forsvinne, men det krympes, til fordel for statlige inntekter. Blant vestlige land er Norge av de med sterkest reguleringsmodeller for tobakk og alkohol. Der passer også cannabis inn.

Illegalt forblir illegalt

Ved legalisering av cannabis forblir den illegale handelen illegal, men den enkelte bruker kan velge å handle legalt. Dermed får Tollvesenet, Politiet og andre kontrollmyndigheter økt innsatsen mot organisert vinningskriminalitet.

Uansett hvordan det vris og vrenges på, er alkohol mer skadelig, mer vanedannende og mer dødelig enn de aller fleste andre rusmidler. Cannabis kommer langt ned på denne listen, og brukes allerede av tusener. Over 90 prosent av befolkningen bruker rusmidler, når alkohol inkluderes.

Rusmiddelbruk er i all hovedsak til glede for befolkningen, men kan også skape utfordringer. Det er knapt en eneste rusekspert igjen som anbefaler kriminalisering av bruk og småsalg. Det er på høy tid med innføring av regulatoriske rammer for cannabis.

Artikkel på ivarjohansen.no 10. juli 2019 av Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk.

Rusomsorgen i landets to største byer er på vei inn i en ny æra. Til nå har det statlige behandlingsapparatet og politiet jobbet som i en symbiose med hverandre for å avverge all rus som ikke er trigget av alkohol, med sterke inngripende midler. Fra neste år skal behandlingsapparatet, i en slags symbiose med den kommunale rusomsorgen i Oslo og Bergen, begynne å tilby en behandling der nettopp heroinpåvirkning er en del av den terapeutiske effekten.

For det er nettopp påvirkningen av medisinen som utgjør suksessfaktoren i de landene som har dette tilbudet. Den lindrende effekten som oppstår like etter inntak, er det som gjør at de som tidligere ikke nyttiggjorde seg annen behandling nå endelig klarer å avstå fra sidebruk og kriminalitet. Medisinen skal tilbys både til injisering og i tablettform.

Heroinbehandling er et lenge etterspurt tilbud som nevnes spesifikt i regjeringserklæringen. Både byrådet i Oslo og byrådet i Bergen, med sine forskjellige partikonstellasjoner, har søkt Helse- og omsorgsdepartementet om å få opprette heroinklinikker. Bakgrunnen for ønsket om forsøk med heroinklinikker, er fortvilelsen som rår over de mange som ikke nyttiggjør seg dagens tilbud og derfor forblir i en destruktiv livssituasjon, med høy risikoprofil og mye kriminalitet. Behandlingen skal i hovedsak tilbys de som har forsøkt ordinær LAR-behandling uten hell, innen de siste to årene. Med opprettelse av heroinklinikker, tilpasser systemet seg brukerne. I kontrast til tidligere tiders innsats for å tilpasse brukerne til systemet.

20. juni overrakte Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) sin utredningsrapport om heroinassistert behandling til Helse- og omsorgsdepartementet. Rapporten ble utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet. I rapporten anbefales en behandlingsmodell som kan gjøre en forskjell og nå en gruppe personer som tidligere ikke har oppnådd tilfredsstillende effekt i behandling for sin opioide avhengighet.

Det er grundig dokumentert at ordinær legemiddelassistert rehabilitering med metadon og buprenorfin reduserer risiko for dødelige overdoser, infeksjoner og kriminell adferd, men rundt ti prosent anses å ikke få tilstrekkelige resultater av behandlingen. Noe som kan ha fatale konsekvenser. Det er denne gruppen heroinassistert behandling er ment for. 

Utredningen ble utført av SERAF i nært samarbeid med en arbeidsgruppe med Oslo og Bergen kommune, helseforetakene ved LAR-tiltakene i Oslo og Bergen og brukerorganisasjonene proLAR-Nett og Foreningen for human narkotikapolitikk.

Jeg hadde gleden av å delta i arbeidsgruppen. Og utover møtene, reiste vi sammen til København og Odense for å besøke heroinklinikkene der. Det gjorde inntrykk når tidligere skeptikere i gruppen ble så tydelig overrasket av det vi fikk se. Heroinklinikkenes representanter uttrykte stor begeistring for denne måten å møte vanskeligstilte opiatavhengige på. Vi fikk blant annet høre historier om pasienter som hadde prøvd både ordinær LAR-behandling og institusjonsopphold gjentatte ganger, men likevel levde under hjerteskjærende omstendigheter. Når disse så hadde fått komme på heroinklinikkene, hadde de endelig oppnådd verdighet i livene sine.

Volds- og vinningskriminaliteten gikk ned. Bruk av illegale rusmidler gikk ned. I tillegg kom helsepersonellet endelig i posisjon til å behandle dem for andre sykdomstilstander, som positiv effekt av to oppmøter pr. dag. Og flere kom i posisjon til å skaffe seg bolig og søke jobb. I utredningsrapporten anbefales et forsøksprosjekt på fem år, og at det tas sikte på å rekruttere 150-300 personer totalt.

Danmark gir likevel et tynt grunnlag for å ta en beslutning for om man ønsker å satse på heroinbehandling. Den danske modellen for behandlingen er særlig rigid i forhold til andre land og dermed særlig kostnadskrevende. SERAFs rapport viser likevel til andre land som har beregnet kostnadseffektiviteten av heroinbehandling  i Tyskland, Sveits og Nederland. I Tyskland beregnet man en besparelse i størrelsesorden 6000 Euro ved heroinbehandling (HAB) per pasient per år. Fra Nederland ble det rapportert en besparelse på 13.000 Euro i favør HAB sammenlignet med standard metadonbehandling. Også fra Sveits ble det beregnet en besparelse per pasientår i HAB på størrelsesorden 13.000 Euro per år sammenlignet med metadon behandling. Besparelsene dreier seg i hovedsak om redusert kriminalitet.

Heroinbehandling har pågått i 25 år, i land som Sveits, Tyskland, Nederland, Belgia, Storbritania, Spania og Canada. Ingen av de som har opprettet heroinklinikker, har noensinne lagt ned tilbudet igjen.

På denne  måten blir heroin omdannet fra dødelig kriminalitetsbefengt narkotika, til livreddende medisin. En av heroinbehandlingens beste, og mest oppsiktsvekkende konsekvenser, er at rekrutteringen til heroin går ned når klinikkene kommer opp.

Zürich erfarte en nedgang på 82.3 prosent etter få år med heroinbehandling. Forskerne konkluderte med at heroin ikke lenger anses som et middel for å demonstrere sosial mistilpasning eller opposisjon. Heretter ble det ansett som like lite attraktivt som kronisk medisinert sykelighet, og dermed begynte de unge med andre virkemidler enn heroinbruk for å uttrykke seg, for eksempel begynte de å engasjere seg i politikk.

Det er opplest og vedtatt at heroinbehandlingen skal igangsettes. Det eneste protester mot slik rusbehandling kan føre med seg på nåværende tidspunkt, er at vanskeligstilte opiatavhengige vil oppnå mindre forståelse for sin måte å komme ut av problemene på.

Sommerens fineste gest kan alt sies å ha vært da politiet heiste regnbueflagget og sa unnskyld for tidligere tiders undertrykking av homofile.

Les debattinnlegget i Nettavisen her. (Med spørreundersøkelse nedenfor artikkelen)


Av Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)

01. juli 2019.

Da homofile på 1960- og 70-tallet ble utsatt for vold, hjalp det ikke å ringe politiet. Selv politiet mente at homofile ikke fortjente trygghet.

Velkjent fenomen

Trolig var det kriminaliseringen av homofili som førte til så mange voldshandlinger mot homofile den gangen. Fenomenet kjenner vi igjen fra rusfeltet: 

Når myndighetene behandler en gruppe som fiender av samfunnet, blir det ansett som samfunnsgavnlig blant folk flest å angripe de samme, som for å bistå politiet i å verne om samfunnets ideer og verdier.

I flere tiår har de som har vært i besittelse av enten ulovlige rusmidler eller medisiner som ikke er skrevet ut til dem, og særlig de vanskeligst stilte blant disse, blitt behandlet som fiender av samfunnet fra politiets side. 

Ærekrenkelser og utskjellinger

De har blitt ærekrenket, skjelt ut, jaget og banket opp. De har blitt kjørt ut av byene, fratatt jakke og sko og lempet ut i skogen. Blitt kneblet, strippet og lagt i håndjern midt i byenes gater. De har blitt anmeldt for drap når de har ringt nødtelefonen ved overdosesituasjoner. Og de har blitt plantet stoffer på, for å sikre lange dommer. 

Stadig trenger politiet seg inn i hjem for å strippe, ransake og pågripe folk på fest. Og de tar med hunder på skoler for å avsløre elever som velger alternativer til alkohol og drar disse ut midt i skoletiden for å bringe dem i arrest. Det samme gjør politiet på konserter og festivaler.

«Du kan skylde deg selv»

Det offentliges reaksjoner på «narkotika» er langt strengere enn ved overforbruk av alkohol, men også strengere enn ved vold og voldtekt. Brukere av ulovlige rusmidler som blir utsatt for overgrep, tyverier eller har blitt lurt til å kjøpe giftige forfalskede rusmidler, har blitt møtt med i beste fall likegyldighet hos politiet og en holdning om at «du kan skylde deg selv». 

Man tenker nok generelt at det er kriminelt forsett som ligger bak det som anses som uønsket adferd. Det var ikke tilfellet for de homofile. 

Heller ikke rusmiddelbruk handler om umoral eller hensynsløshet. Derimot handler det om et grunnleggende menneskelig ønske om å regulere stemning, særlig i sosiale sammenhenger. For et mindretall handler det om å dempe emosjonell smerte.

Kriminaliseringens essens er offentlig påføring av ubehag, med de sterkeste former for utstøting. Bøter gir økonomiske vansker som hindrer sosial deltakelse. Man skal ikke tas med mye over et dagsforbruk før det bærer i fengsel. 

Kriminalisering skaper vansker

Kriminalisering skaper psykisk uhelse. Psykisk uhelse skaper rusproblemer. 

Undertrykkelse og utstøting øker slike problemer, skaper hemmelighold og gjør det vanskelig å komme tilbake til et vanlig liv. Derfor ser man i dag at fagmiljøene anbefaler avkriminalisering av rusmiddelbruk; så det ikke legges stein til byrden for de som har det vanskelig.

Samtidig som regnbueflagget vaier i vinden utenfor politihusene, skriver avtroppende politimester Hans Sverre Sjøvold en advarsel i VG mot mulige konsekvenser av den kommende rusreformen. 

Sjøvold synes det er viktig at politiet får bevare sine verktøy for å «verne om folkehelsen, ivareta samfunnssikkerheten og ikke minst hindre at reformen øker bruken av rusmidler». 

Fortsatt undertrykking og tvangsmidler mot brukerne for å nøste seg fram til selgere, er hans løsning. 

Udemokratisk og liten effekt

Det hører ikke hjemme i et demokrati å kriminalisere potensielt sårbare mennesker, bare for å få fatt i noen andre. Til tross for politiets ekstremt frie tøyler i den historiske narkotikabekjempelsen, har man hele tiden sett økende tilgjengelighet og fallende priser. Denne politikken virker altså ikke etter hensikten. 

Forskere på oppdrag for den britiske regjeringen har anslått at man til enhver tid må beslaglegge 60-80 prosent av all narkotika for å påvirke tilgjengeligheten i et samfunn. Norsk politi kommer i beste fall over fire prosent.

Så lenge konsekvensen av ruspolitikken er at de aller fleste ruser seg på alkohol, og at mindretallet som bruker mindre skadelige alternativer utsettes for repressive tiltak som beviselig ikke virker, hvordan kan det da anses rimelig å fortsette kriminaliseringen i rusforebyggende øyemed?

Dessverre dreier rusreformen seg kun om endring i reaksjonen mot de som blir tatt av politiet for bruk eller besittelse av stoff til eget bruk. Det er ingen månelanding, men likevel et viktig skritt. 

Det er som om lovendringen som tillot sex mellom menn (i 1972) skulle innebære at politiet fortsatt skulle kartlegge og avsløre homofile. Og når de kom over to menn som hadde sex med hverandre, skulle de stanse dem, sikre at det kun var de to og så berolige dem med at: «Neida. Dere skal ikke få straff, bare dere tar imot hjelp slik at dette ikke skjer igjen». 

Support, don´t punish

Kriminalisering av rusmiddelbruk tar ingen hensyn til de sosiale, menneskelige og kulturelle årsakene til rusmiddelbruken. 

Konsekvensene av undertrykkingen er minst like ille for rusmiddelbrukere som de var for homofile på 1960- og 70-tallet. 

Vi ser frem til at «Support, don’t punish»-banneret en dag får vaie i vinden utenfor politihuset - og politiet sier unnskyld for undertrykkingen også i denne sammenheng.



crossmenu