FHN på Fremskrittspartiets høring om rusreformen

Arild Knutsen holder innlegg for Fremskrittspartiet 12. oktober 2020. Foto: Kari Kjønaas Kjos.

Kjære dere. Jeg vil først takke Fremskrittspartiet for å avholde en egen høring om rusreformen. Det er viktig å gjøre riktig når så store endringer i et samfunn som rusreformen, eller rusreformutvalgets innstilling, innebærer. Rusreformen ligger an til å bli vår tids viktigste velferdsreform. Så dette krever at det er godt diskutert på forhånd.

Og jeg vil benytte anledningen til å berømme Fremskrittspartiet for deres mange bidrag til at vi har kommet dit vi er i dag. 

Grunnen til at slike organisasjoner som jeg representerer, brukerstemmen, endelig ble inkludert i diskursen om rusomsorg og narkotikapolitikk er endringene i holdningene som kom i forbindelse med debatten om sprøyterom på tidlig 2000-tallet. En av de virkelig fremste foregangspersonene for denne endringen var Fremskrittspartiets John Alvheim. 

Sprøyterommet kom i 2005 og innebar et betydelig vendepunkt i måten man behandler aktive brukere av illegale rusmidler. En avhengighetssituasjon innebærer at det ikke er mulig å bare slutte med rusmidler når andre krever det. Det kan først skje om man får det såpass bedre i livet at man ønsker det selv, det er blant grunnene til at det er så viktig med skadereduksjon. Sprøyterommet kom på plass, til tross for enorm motstand, og er et svært skadereduserende tiltak og krevde ny forskrift som overstyrer narkotikaforbudet. Og dette kan jeg love dere, det har reddet veldig mange liv. 

Men det var så kontroversielt den gangen, såpass at høsten 2008 lå det an til at det skulle avvikles. Samtidig skulle færre skulle få legemiddelassistert rehabilitering med metadon og Subutex og det skulle arrangeres nok en politiaksjon mot rusmiljøet i Oslo. Vi, brukerne, fant da grunn til å protestere og Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerte en markering der mange av deltakerne i rusmiljøet ble med på protestmarsj. Med postere og bannere gikk vi opp fra Plata til Stortinget. Planen var at vi skulle stå utenfor og rope: Ut av syne, ut av sinn, slipp oss heller inn!

Men på vei opp Karl Johans gate ringte telefonen. Det var Siv Jensen. Først ble vi litt engstelige, for hun kan jo høres ganske bestemt ut, og hun sa: “Dere skal ikke opp til Stortinget”. Men i det vi begynte å se oss rundt etter politiet, fortsatte hun: “Dere skal få komme inn.”

Vel inne gikk Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter rundt og serverte oss boller og saft imens vi fikk komme med våre innspill direkte til landets stortingsrepresentanter. Dét var et enormt skritt fra ekskludering til inkludering. Og har siden blitt etablert som en årlig markering på Stortinget, som nå heter Stoffbrukerdagen. 

Hendelsen vakte stor oppmerksomhet både blant politikere og i mediene og dagen etter ble jeg oppringt fra Rådhuset i Oslo med beskjed om at flere partiledere hadde tatt noen telefoner og sikret at sprøyterommet likevel skulle bestå. Antallet som fikk LAR fortsatte også å øke.

Jeg utnyttet den økte medieinteressen dette medførte, blant annet i 2009 da jeg gikk ut i Dagbladet og foreslo utdeling av nalokson motgift i nesespray til heroinbrukere og de som lever nært på dem. Altså, hvis du kommer over noen som er i ferd med å dø av heroinoverdose og har en sånn nesespray, så kan du med nær 100 prosent sannsynlighet redde dennes liv med en dash fra denne sprayen. Den eneste som reagerte på oppslaget og fulgte opp i Stortingets spørretime, var Kari Kjønaas Kjos i Fremskrittspartiet. Først møtte hun en del motstand, blant annet fra Helsedirektoratet. Men nå dere, er utdeling av nalokson nesespray en av grunnpilarene i Stortingets nasjonale overdosestrategi og deles ut i over 40 kommuner. Og jeg kan love dere, det har reddet mange liv!

Men det har ikke bare reddet mange liv, det har også bidratt til viktige holdningsendringer. De kan best beskrives med hva som skjer på gateplan. For til og med politi bærer nalokson nå. For få år siden kom politiet stadig løpende etter oss, kneblet oss ned i bakken, iblant så hardt at de brakk bein i kroppen på oss, i tilfelle vi var i besittelse av narkotika. Nå kommer politiet løpende etter oss med nalokson nesespray, i tilfelle vi er i ferd med å dø.

Både utdeling av nalokson nesespray og de øvrige tiltakene i Stortingets nasjonale overdosestrategi innebærer en videreutvikling av skadereduksjonsarbeidet, som gjør at vi går stadig lenger vekk fra den narkotikakrigs-ideologiske: just say no og til en menneskerettslig og kunnskapsbasert: just say know. 

Skadereduksjonstenkingen har fått sånn fotfeste at når nye forslag fremmes, så møtes man ikke lenger med samme harde motstand som John Alvheim måtte erfare i 2005. Et eksempel er da jeg i 2018 foreslo å avvikle den 50 år lange jagingen av rusavhengige i Oslo og heller opprette avgrensede uteområder for rusmiljøet, da kom Aina Stenersen i Oslo FrP sporenstreks ut fra Rådhuset og bort på Elgsletta for å støtte forslaget.

Og nå er vi endelig kommet så langt, at lovene skal endres igjen. Rusreformen er en konsekvens av holdningsendringene knyttet til skadereduksjonsarbeidet, den nasjonale overdosestrategien men også en naturlig følge av forrige rusreform. Den i 2004, som også John Alvheim var en sterk forkjemper for. Der rusavhengige fikk pasientrettigheter.

Det vi trenger er tilbud om hjelp og ikke trussel om straff.

Derfor er det så godt at det nå er oppnådd bred enighet i vårt samfunn om at rusavhengige ikke lenger skal straffes for bruk og besittelse. Vi skal slutte å hjelpe med den ene hånden, men straffe med den andre. Jeg er dypt takknemlig for dere i Fremskrittspartiet som er med på dette paradigmeskiftet.

Det er nesten så denne holdningen tas for gitt, men det viktig å huske på at det er den ikke. I Asia og USA, i Canada og i mange land i Europa, ikke minst Sverige, råder stadig oppfatningen om at kriminalisering av rusavhengige er bra for samfunnet og at det fungerer forebyggende. 

Og jeg husker godt tiden i rusmiljøene før holdningsendringene i Norge inntraff. Før sprøyterommet, innføringen av LAR og før vi fikk pasientrettigheter. Jeg husker de som kom ut i gatene tidlig om morgenen og ristet som aspeløv og hakket tenner av abstinenser og som var så desperate etter å få morgendosen sin, at de gjorde hva som helst.

Det var ubegripelig hjerteskjærende tilstander som utspilte seg i de åpne rusmiljøene den gangen og helsetilstanden til de i rusmiljøene var langt verre enn i dag. Den gang gikk virussmittespredningen som ild i tørt gress og det døde rundt 400 personer årlig i overdoser. De var ofre for krigen mot narkotika, behandlet som om de var fiender av samfunnet. Hvite niggere, ble vi kalt i litteraturen.

Jeg synes det er viktig for diskusjonen som utspiller seg i dag, den om man skal avkriminalisere bruk og besittelse helt, eller om man skal opprettholde muligheten for sanksjoner og gjøre forskjell på ulike grupper brukere av illegale rusmidler, at det er viktig å minne om at nær sagt alle var sikre på at det var rusforebyggende å gå på med kriminalisering av tunge rusmiddelbrukere den gangen.

Vi har lært mye siden den gang.

Men diskusjon om rusreformen er bra! Og vel så viktig, ihvertfall på lengre sikt, som de kommende lovendringene. Fordi diskusjonen når ut til befolkningen og bidrar til en generell holdningsendring.

Før i tiden, da det kun var snakk om kriminalisering og man til nøds kunne hjelpe hvis en først ble totalt rusfri, da hadde denne tilnærmingen en oppdragende effekt på folk flest. Straffementaliteten ble gjenspeilet i befolkningen, så når noen ble avslørt som brukere av ulovlige rusmidler og særlig når det ble åpenbart at noen hadde rusmiddelproblemer, så reagerte lokalsamfunnet med dertil hørende fordømmelse, utstøting og sanksjoner. 

Resultatet var utestengelse fra arbeidsliv, boligmarkedet og øvrige sosiale sammenhenger. Folk ble skjøvet inn i et skadelig utenforskap, når de aller mest hadde trengt støtte og oppfølging. 

De negative holdningene til bruk av ulovlige stoffer var så sterke før, at de første årene jeg deltok på konferanser om temaet, så ble det alltid minnet om, mot slutten av disse konferansene, at det er viktig å huske på at rusmiddelbrukerne også er mennesker. Det er en selvfølge vi stort sett slipper å minne hverandre om i dag. 

Men så er det jo ikke bra i dag heller. Det pågår fortsatt mye kriminalisering, sanksjonering og bortvisninger og mange støtes stadig inn i utenforskap. Det er fortsatt mange som lever med forferdelige helsetilstander og 260 dør av overdoser hvert år.

Rusreformen vil bidra til at folk ikke lenger skal behandles som gjengangerkriminelle fordi de stadig bruker rusmidler. Når det ikke lenger er straffbart å bruke rusmidler, så vil brukerne i større grad forstås som personer med eventuelle utfordringer og behandles deretter. Da får vi bekjempet påføring av skam, stigma og lagt til rette for åpenhet og gjensidighet.

Om politiet som følge av reformen endrer sin tilnærming, fra kriminalisering til adferdsregulering, vil rusmiddelbrukere endelig få oppleve rettssikkerhet. – At politiet er der for dem og kan beskytte dem mot vold, tyveri og andre kriminelle handlinger. Det er veldig heldig for deres psykiske helse og desto bedre den psykiske helsen er, desto mindre behov har man for rus.

Når brukere av rusmidler opplever å ha politiet på sin side, så endres dynamikken også i rusmarkedet. I dag er brukere harde seg i mellom, med kultur mot tysting og frykt for straff som fører til vold og hemmelighold. Avkriminalisering av bruk og besittelse bidrar til at brukerne i større grad kan begynne å si fra til politiet om de mer kyniske selgere. Det vil gjøre situasjonen vanvittig mye bedre om kundegruppen i narkotikamarkedet kan begynne å samarbeide med politiet mot kyniske kriminelle, folk som selger til mindreårige, også videre. Erfaringene fra Portugal tyder på at dette er en viktig konsekvens av å fullstendig skrotlegge straffelinjen mot bruk og besittelse.

Jeg hører iblant at noen kaller det å erstatte straff med hjelp, støtte og oppfølging, slik Rusreformutvalget har foreslått det, for liberalt. Jeg synes det er en litt selektiv bruk av begrepet som kobler inn ideologier, enten for eller imot liberalisme som sådan, som overskygger sakens realiteter. Jeg har ihvertfall vansker med å forstå hvordan det kan anses liberalt så lenge forbudet består, alt salg er forbudt og straffbart, politiet skal stadig ha avdekkende funksjon mot bruk, brukerne skal anholdes, det skal tas beslag i stoffene, som skal sendes til destruering og brukerne skal pålegges oppmøte på en tverrfaglig enhet i kommunen. Dreier det seg om unge så skal foreldre og eller barnevern kobles inn. 

Det springende punkt i debatten, er hvorvidt ansvaret for oppfølging ved anholdelse for bruk og besittelse av illegale stoffer skal overføres fullstendig fra justisvesenet og til helsesektoren, eller om muligheten for straffing av brukere uten avhengighetstiltstand og bruk av kontrollbasert tvangshjelp, mot å slippe straff, skal opprettholdes.

Jeg synes det er viktig å tenke på dilemmaet ved at politifagligheten i så fall skal ligge til grunn for å vurdere om noen er rusavhengig eller ikke.

Også er det viktig å huske på at det heller ikke er sånn at unge eksperimenterende og rekreasjonelle rusmiddelbrukere generelt fra før blir utsatt for straffereaksjoner. Det gjelder kun noen ytterst få av dem. Som utredningen viser, er det svært lav oppdagelsesrisiko for bruk av narkotika. Politiet kommer over en mikroskopisk andel av brukerne, men det er særskilte grupper som pågripes og som så straffes, eller tvinges på kontrollerende programmer mot å slippe straff. Selv om dobbelt så mange bruker cannabis på vestkanten i Oslo enn på østkanten, blir 3 ganger flere straffet på østkanten enn på vestkanten. Og ungdom med lavt utdannede foreldre har sju ganger høyere sjanse for å bli tatt for cannabisbruk enn ungdom med foreldre med høy utdanning. Årsakene til rusproblemer er komplekse, men man kan trygt si at de ikke er ordnet opp i, på østkanten, av den mer intense kriminaliseringspraksisen der.

Rusreformutvalget arrangerte én eneste konferanse under sin utredningsperiode, for å adressere bekymringer knyttet til barn og unge i forbindelse med avkriminaliseringen. Landets ekspertise viste der til at hverken straffetiltak eller (i realiteten) tvungne ungdomskontrakter med politiet har hatt noen heldig effekt, men at det hindrer samfunnet å komme tidlig i posisjon for å bistå der bruken blir problematisk. 

Korus, Oslo fortalte på konferansen at de har gått gjennom konsekvensene av ruskontrakter og funnet at de som kommer godt ut av det er de som uansett ikke ville fått problemer med sin rusmiddelbruk. De som ikke kommer godt ut av det, er de som hadde nok problemer fra før. Kriminalisering og tvang skaper det vi i dag kaller rusproblematikk. Når unge som er i ferd med å utvikle rusproblemer i større grad kan være ærlige om det, uten frykt for negative konsekvenser, blir vi satt i langt bedre stand til å hjelpe dem. Det er i seg selv kriminalitetsforebyggende, selv om vi bruker andre virkemidler enn før. 

Jeg håper at rusreformen skal føre til at hjelpeapparatet og behandlingssektoren styrkes og forandres som følge av økt forståelse og holdningsendringer. Vi har et veldig godt apparat i dag og det gjøres mye fantastisk bra arbeid, men det er etter gjeldende forhold. Store deler av rusomsorgen og behandlingsapparatet er gjennomsyret av moralisme, med kontroll, straff og sanksjoner som ligner til forveksling på kriminaliseringspraksisen og mange tiltak har krav om umiddelbar rusfrihet før de kan tilby sin hjelp.

Apparatet er bygget opp i en tid der man ikke må gå for langt i å hjelpe de som den overordnede politikken er å straffe og har derfor en rekke diskutable begrensninger. 

Majoriteten av de med rusproblemer, har bakenforliggende årsaker til grunn for sine utfordringer. Når helseapparatet møter disse menneskene med at det er rusbruken deres som er et problem, mer enn at rusen er et symptom på underliggende problemer og at det er disse problemene som bør jobbes med først. Ja, da sier det seg selv at nåløyet for å komme i posisjon til å tilby adekvat hjelp er urimelig trangt. 

Det er åpenbart at holdningsendringene i forbindelse med rusreformen, åpner for nye måter å jobbe på. I forbindelse med regjeringens varslede rusreform har vi også fått endret sprøyterommene til brukerrom, det står i regjeringserklæringen at vi skal få flere medikamenter og økt valgfrihet i LAR og klinikker for heroinassistert behandling i Oslo og Bergen er under oppbygging. 

Jeg håper dere, med meg, ser at det åpner seg et vell av muligheter på forebyggingsfeltet også, når moralisme, skyld- og skampåføring tilsidesettes og vi får innført en rusreform for alle.

Til slutt: I mars var jeg i Wien, i lag med en rekke brukerrepresentanter, hos FNs narkotikakommisjon og fikk oppleve at helseminister Bent Høie og utvalgsleder Runar Torgersen presenterte innstillingen til Norges rusreform. Det ble tatt veldig godt imot av en rekke FN-organer og Høie fortalte der at han endret standpunkt om avkriminalisering i forkant av UNGASS 2016. Hans vendepunkt var resultatet av FHNs (og flere andre brukerorganisasjoners) underskriftskampanje. «Intet om oss uten oss», som var undertegnet representanter fra det sivile samfunn, forskere, politikere og offentlige personer. Blant annet Carl I. Hagen. Siden FNs organer og andre lands representanter tok dette så godt imot på et møte i mars 2020 blir det litt pinlig, synes jeg, om noen reverserer utviklingen og bevarer straffepraksisen overfor et utvalg av brukergruppen.

Verden trenger oss som foregangsland, og det er vi i ferd med å bli. Det går mot slutten på den tiden da rusmiddelbrukere skal påføres tilsiktet pine eller tvinges til hjelp, uavhengig av om de har rusproblemer. Vi har ikke dermed tapt mot narkotikaen, men vi er i ferd med å overvinne den menneskefiendtlige krigen mot den som har ødelagt muligheten for konstruktiv rusforebygging.

Etter innlegget snakket vi også litt om hvorfor det er viktig å ikke sette lave terskelverdier og det ble påpekt at diskusjonen om terskelverdier i all hovedsak er basert på et premiss om at straff er forebyggende og det er det ikke. De foreslåtte verdier er for å holde forbruket i samfunnet nede. Dersom du selv går på butikken og handler det du trenger for en uke, så handler du det du trenger for en uke. Dersom du henger på et kjøpesenter hver dag, er det stor sjanse for at du kommer til å kjøpe mye mer enn det du egentlig trenger. Sånn er det også på rusmarkedet. Så, lave terskelverdier vil føre til hyppigere oppsøking av rusmarkedet og dermed økt salg og forbruk. Rusreformutvalget foreslår at dersom noen blir anholdt med mindre mengder, men det likevel er sannsynlig at det er for videresalg, så skal vedkommende uansett kunne straffes.

Egen FrP-høring om rusreformen. (frp.no)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *