NOU 2023:24 Med barnet hele vegen - barnevernsinstitusjoner som har barns tillit
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi har tillitsvalgte, lag og avdelinger over hele landet. Vår fremste oppgave er brukermedvirkning, på politisk, tjeneste- og systemnivå og på individnivå.
Vi deltar i en rekke arbeidsgrupper, ekspertutvalg, brukerråd og prosjekter på både statlig og kommunalt plan. FHN arbeider også med oppsøkende virksomhet med utdeling av brukerutstyr og nalokson motgift. Og vi tilbyr bistand og oppfølging til brukere og pårørende.
FHN har en rådgivende status i FN (ECOSOC Special Consultative Status), noe som betyr at vi kan gi innspill og råd til FN sitt arbeid på rusfeltet.
Innledning
FHN er ikke en høringsinstans i denne sammenheng, men ønsker likevel å høres. Vi har begrenset vårt innspill til å omhandle kapittel 11, “Spesialisert rusbehandling til barn”.
Vårt høringssvar er basert på erfaringskompetanse, men også rusmiddelfaglig kompetanse. Vi vil først komme med noen generelle betraktninger rundt temaet ungdom, rusmidler og institusjonsopphold. Deretter svarer vi konkret på noen av forslagene som er presentert i NOU 2023:24.
FHN vil berømme utvalget for det grundige arbeidet som er gjort. Og takker for påpekningen om at det må skje endringer på dette feltet, i tråd med at samfunnet har utviklet seg i retning av at mennesker med rusutfordringer skal hjelpes og ikke straffes.
Generelle innspill
Vi er veldig takknemlige for beskrivelsen av rusbehandling for voksne i TSB, om at voksne får et tilbud i spesialisthelsetjenesten som ligner på det barnevernet gir et barn under 18 år. Både institusjonsplassering og det å tilby rusbehandling er bra for noen, men ikke for andre. Og rusbehandlingsapparatet har også en historie med patriarkalske holdninger og regelverk, der hensynet til systemet og til regelverk ofte har dominert for hensynet til den enkelte. De, som utvalget skriver om, ofte samme menneskene som har vært i barnevernet før de er 18 og som senere får hjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan utover øvrig sårbarhet og livsutfordringer, være preget av frihetsberøvelse, sanksjoner, overformynderi, ransakelser, reprimander, manglende tillit, manglende forståelse og lært hjelpeløshet under institusjonsopphold. Dette er viktig å ta med i betraktningen ved vurderinger om folk bør tilbys rusbehandling på institusjon, også de under 18. Ofte har disse også erfart å ikke få forståelse for de bakenforliggende årsaker til rusmiddelbruken og at de verken har fått en utredning eller behandling for psykiske helseplager fordi de har brukt rusmidler.
Det står i punkt 11.2, med overskriften: “Hvorfor ruser barn seg” at rusmiddelbruk kan få alvorlige og langsiktige konsekvenser, at rusproblemer kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering, at bruk av rusmidler også er blant de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet og fremtidige lovbrudd og at dette samlet er gode grunner til å jobbe forebyggende og sikre tidlig innsats.
Vi er selvsagt enige i at rusproblemer bør forebygges og at man skal kunne komme tidlig i posisjon til å bistå, men beskrivelsen av konsekvensene av rusmiddelbruk og rusutfordringer mener vi er strukket langt i dette kapittelet.
De som vil bruke sanksjoner og andre overformynderske tiltak for å hindre rusmiddelbruk, kan få vann på mølla av denne beskrivelsen. Det er ikke slik at rusmiddelbruk nødvendigvis har disse konsekvensene. Heller ikke ved det man anser som omfattende bruk. Og avhengig av mengden bruk og hvilke rusmidler som brukes, kan det i noen tilfeller være slik at de positive konsekvensene av å bruke rusmidler, for ungdommen, langt overstiger de negative.
Når det ungdommen ser som sin løsning, er de voksnes største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog eller tilnærming.
De samme konsekvensene som her beskrives av rusmiddelbruk kan også oppstå av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, av å bli frihetsberøvet, av å bli sanksjonert, ikke få hjelp, eller av å ikke bli tolerert. Også dette kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering og utgjøre en risikofaktor for kriminalitet og fremtidige lovbrudd. Forøvrig utviser utvalget god forståelse for faktorer i livet som øker sannsynligheten for å få rusproblemer. Og vi er enig med Ungdomsutvalget i at tvangsbehandling på en rusinstitusjon kan oppleves mer som straff enn hjelp.
Vi støtter utvalget i at det er kritikkverdig at det ikke finnes et bedre kunnskapsgrunnlag for rusbehandling av barn i barnevernsinstitusjoner og at det likevel har vært slik at ved “vedvarende problematisk bruk av rusmidler” kan barn uten samtykke måtte flytte på rusinstitusjon og holdes tilbake der i inntil to år. Det kan ikke dokumenteres at behandlingen de mottar virker eller hvordan det går med barna på sikt. Vi håper utvalget vil anbefale myndighetene å oppnå kontakt med de som har blitt utsatt for slik tvangsbehandling, kartlegge hvordan de har det, hvordan de har opplevd tvangen og eventuelt tilby en kompensasjon for det de har blitt utsatt for.
Vi støtter at barn som har alvorlige rusproblemer må få den samme tilgangen på spesialisert og tilpasset rusbehandling som voksne, men vi har et sterkt ønske om at den tidligere nevnte utviklingen med å gå fra straff til hjelp ikke dermed skal innebære at det går fra urimelig kriminalisering til urimelig sykeliggjøring.
Vi støtter også at barn som bruker rusmidler og flyttes til barnevernsinstitusjon må sikres en god medisinfaglig avrusing eller stabilisering med medisiner som enten demper abstinenser eller trang til å rømme for å ruse seg igjen.
Som utvalget skriver, kan det være vanskelig å vurdere om de som bor på barnevernsinstitusjoner og bruker rusmidler trenger å henvises eller om det ikke er en situasjon som krever behandling. Barnevernsinstitusjonene bør gjøre det de kan for å oppnå størst mulig åpenhet og tillit mellom de voksne og barna i slike tilfeller. For skal det da behandles som et atferdsproblem? Bør rusmiddelbruk på generelt grunnlag føre til negative konsekvenser? Ved å legge til rette for åpenhet og gjensidig tillit, får de voksne den beste oversikten over situasjonen, som grunnlag til å ta sine vurderinger. Det er også svært heldig for kommunikasjonen med den unge, deres mulighet til å bli forstått og for at de skal ta heldigere valg, at de kan snakke fritt og åpent om rusmiddelbruk. Da erfarer de unge at de voksne møter dem der de er i livet og da kan de voksne gi viktige skadereduserende og overdoseforebyggende råd, som mindre skadelige inntaksmåter, at man ikke bør bruke alene, at man bør prøve en liten flik av dosen først for å sjekke om den kan være forgiftet med noe farligere enn det gir seg ut for og andre typer forbehold.
Det forekommer variasjoner på narkotikamarkedet og det hender at tabletter, cannabis vapes og andre ting er blandet med fentanyl eller nitazener, som kan være mange ganger sterkere enn heroin. Det vi så langt har sett på statistikken, er at det snarere er unge mennesker som bruker rusmidler som risikerer å bli ofre for dette, mer enn personer med alvorlige rusutfordringer. Det kan trygt sies at skadereduserende og overdoseforebyggende samtaler er enda viktigere overfor unge rusmiddelbrukere enn for eldre voksne med etablert rusavhengighet.
Vi vil også anbefale på det sterkeste å fraråde at barnevernsinstitusjoner bruker urinprøver for å avdekke rusmiddelbruk, ihvertfall på generelt grunnlag. Slik ruskontroll er krenkende og tillitsdrepende og kan ikke sies å være verken forebyggende eller terapeutisk. De som ikke vil eller klarer å avstå fra å bruke rusmidler, men må gå på urinprøver vil trolig velge rusmidler som enten ikke slår ut på prøver eller som går fort ut av kroppen. Dette øker risikoen for utvikling av rusutfordringer som avhengighet, skade og død. Det samme gjelder ved rusbehandling.
Med økt toleranse og mer forholdsmessige og konstruktive reaksjoner på rusmiddelbruk, kreves intensivert innsats og kommunikasjon for å sikre at den enes rusmiddelbruk ikke skal gå utover andre på barneverninstitusjonen. Det innebærer at man setter tydelige grenser mellom det man gjør med seg selv og det man gjør med andre. Dette er viktig å ta med i betraktningene, det er som med overgangen fra straff til hjelp: Det blir ikke på langt nær bra nok om politiet går fra kriminalisering av rusmiddelbrukere, til at de fordufter fra deres omgivelser. Derimot bør de erstatte kriminalisering med å gjenskape rettssikkerheten deres og drive atferdsregulering.
Rusmiddelbrukere har behov for den samme beskyttelsen og de samme grenser og korreksjoner på atferd som alle andre.
Vi verdsetter forslaget om at spesialisert rusbehandling for barn under 18 år flyttes fra barnevernet til helsetjenesten. Våre erfaringer er at rusmiddelproblematikk ikke er et atferdsproblem eller en feil ved individet som må korrigeres, men snarere et uttrykk for smerte og tunge livsbelastninger. Dette er en viktig presisering som vil kunne være med på å bidra til at ungdom kan være mer åpne om rusutfordringene sine, at det kan oppstå gjensidig tillit, at de kan oppleve seg forstått og at reaksjonene på rusmiddelbruk og rusutfordringer blir mer preget av omsorg og undring, heller enn konsekvenstenking.
Det er på det rene at omfattende rusmiddelbruk ikke er bra for en ungdomshjerne under utvikling, verken med legale eller illegale rusmidler. Ifølge Ungdata 2018 har fire av ti gutter i Oslo brukt cannabis mot slutten av videregående. De færreste av disse ungdommene utvikler en ruslidelse. Vår bekymring er at ungdom som prøver ut for eksempel cannabis skal oppleve å bli definert som en med problematisk rusadferd, som en rusavhengig, og ende opp i en rusbehandling som snarere forverrer problemene ved at de påføres et selvbilde som en med rusutfordringer og blir stimlet sammen med andre som også defineres som folk med rusutfordringer og slik verves inn i tyngre miljøer og ruskarrierer. Vi ber derfor om at det tydeliggjøres så klart som mulig hva som er rusmiddelproblematikk og hva som er utprøving slik at ungdom som i utgangspunktet ikke ville utviklet et problem ender opp med å utvikle et likevel.
Forslag 15 “Øke kompetansen på rus i alle barnevernsinstitusjoner”:
Vi imøtekommer intensjonene i dette forslaget og ser det som svært viktig at barnevernsinstitusjoner har god og oppdatert kunnskap på rusmidler, rusmiddelbruk, hva som kan være til hjelp for ungdom med rusmiddelutfordringer og ikke minst hvordan vi forebygger at ungdom blir rusmiddelavhengige.
Vi ønsker likevel å påpeke at “kompetanse på rus” er et vidt begrep i denne sammenheng, og håper at dette kan klargjøres ved videre jobbing med eventuell implementering av anbefalingene.
Vi foreslår at “kompetanse på rus” omhandler:
Vi registrerer at det i NOU`en bli brukt begreper som “rus” og “rusmisbruk” og foreslår at det videre arbeidet med anbefalingene vil ta med seg Helsedirektoratets forslag til begrepsbruk på rusfeltet:
Begrepsavklaringen er skrevet for å sikre en mer entydig begrepsbruk i forvaltningen og for å bidra til å hindre stigmatiserende språkbruk.
Begrepet “rusmisbruk” peker på individet som en misbruker og vil etter vårt syn ikke bidra til kunnskapsløftet som vi opplever at er intensjonen bak denne anbefalingen. Ungdom med skadelig bruk av rusmidler eller rusmiddelavhengighet misbruker ikke rusmidler, de bruker dem som et verktøy til å håndtere traumer og livsbelastninger, kanskje i mangel på andre eller bedre verktøy.
Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet
Vi støtter dette forslaget. Og da spesielt med tanke på at de nye gruppene/begrepene i større grad peker på behovet disse ungdommene har enn det de har gjort tidligere.
Vi opplever at samfunnet har et negativt og fremmedgjort syn på ungdom som bruker illegale rusmidler, i stedet for at disse ungdommene blir sett på som sårbare individer, som i en del tilfeller er i behov av støtte, omsorg og helsehjelp. Dette har i våre øyne også preget behandlingstilbud og holdninger blant ansatte på barnevernsinstitusjoner.
Vi er litt skeptiske til begrepsbruken “omsorgs- og utviklingsstøtte +” da vi er redd for at dette vil bidra til ytterligere stigmatisering for ungdommene som kommer dit.
Vi støtter til fulle argumentasjonen om at det ikke er kunnskapsgrunnlag for å hevde at oppholdets lengde eller adgang til tvang i seg selv øker sannsynligheten for vellykket behandling, og at å påtvinge et barn som ikke ønsker rusbehandling er faglig problematisk. Dette er viktig å ta med for barnevernet, med tanke på at mange av de som tradisjonelt har søkt seg til behandling, snarere har gjort det grunnet ytre press enn pga indre motivasjon. Det er problematisk og svekker snarere muligheten for vellykket behandling, enn det øker den. Med den nærheten man har til barnet som er i barnevern, kan man jobbe med overføring fra bruk av ulovlige substanser til legale, stabilisering der det er mulig, for slik å sette barnet i bedre stand til å profittere på støttetiltak og bedømme om rusbehandling i TSB kan være heldig.
Avslutningsvis vil vi imøtegå forslaget om utvidet mulighet for tvang. Det kan, som utvalget skriver, være behov for å begrense barns mulighet til å avbryte behandlingen, men det bør være en høy terskel for det og vi synes seks måneder pluss seks måneder blir vel mye. At et barn vil avbryte behandlingen kan vel så gjerne bety at behandlingen ikke er bra for barnet, som at barnet vil avbryte for å gå ut og tilbake til rusutfordringene. På den bakgrunn håper vi departementet vil vurdere om gjeldende grenser bør bestå.
Utover dette støtter vi høringssvaret til vår paraply: Rusfeltets Hovedorganisasjon.
Vennlig hilsen
Otto Stormyr og Arild Knutsen,
Foreningen for human narkotikapolitikk, 21.01.2024
Her er høringssvaret på regjeringen.no
Her er alle høringssvarene.
