Galskap av NNPF å la være å lytte til forskning, erfaring og kunnskap

Debattinnlegg i Møre-nytt 27. mars 2020, av Tonje Jevari, organisasjonssekretær i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Ordskifte om rusreform:

I Mørenytt 24.mars uttrykker lederen av Norsk Narkotikapolitiforening NNPF, på Sunnmøre, Erik Lind sterk bekymring for framtidens ungdom om rusreformutvalgets forslag (NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp) til ny rusreform vedtas, og mener det vil være en katastrofe for de unge. Han begrunner uttalelsen med blant annet at reformen vil føre til at flere unge vil prøve narkotika, og er redd for at skolene vil bli et mekka for salg av narkotika.

Erik Lind er redd for at ungdommer, nærmest uten konsekvenser, skal kunne gå rundt med eksempelvis 5 gram heroin, 5 gram kokain, 5 gram amfetamin, 5 dl GHB og 15 gram cannabis, og mener det er galskap at det ikke vil føre til konsekvenser eller videre oppfølging. 

Jeg mener det er like mye galskap å la være å lytte til forskning, erfaring og kunnskap, og en katastrofe og ønske en politikk som ikke er fundert i fagkunnskap.

At politiet er fratatt sin oppgave med å gripe inn når noen er i besittelse av illegale rusmidler er en misoppfatning som synes være utbredt. Rusreformens innstilling er tydelig på politiets oppgaver. Om politiet avdekker at noen er i besittelse av narkotika, det være seg mer eller mindre enn de grenseverdier som er foreslått, så har politiet i oppgave å beslaglegge stoffet. Av uttalelsene til NNPFs leder på Sunnmøre synes det som han tror at man fritt skal vandre videre med sine 5 gram heroin. Da vet NNPF ikke hva som er politiets oppgave. En avkriminalisering opprettholder forbudet, og narkotika vil altså fortsatt være forbudt. På lik linje som praksis er i dag. Blir man tatt, beslaglegges stoffet. Er mengden man besitter over den gitte grenseverdi vil det være justisapparatet som reagerer, i form av kriminelt rulleblad, bøter eller også fengsel. Er mengden under grenseverdien, er det helsetjenesten og kommunen som får i oppgave å ivareta og komme med tilpasset reaksjonsform som eksempelvis frarådende samtale, tilbud om oppfølging, og tilpasset god helsehjelp. 

Det er dermed ingen fare for at skoler og andre samlingsplasser vil bli et mekka for salg av narkotika – ikke mer enn det i dag er en arena for salg av illegale rusmidler – da forbudet består. Selgere har heller ingen grunn til å legge seg under de gitte grenseverdier, da salg av narkotika vil være like forbudt som i dag, også etter rusreformen, og det være seg om mengden er under eller over grenseverdiene.

Om flere unge vil prøve narkotika i tiden fremover er vanskelig å spå. Det er imidlertid ingenting som tyder på at forbud og straff forhindrer eller forebygger bruk. Bruken av cannabis doblet seg seg blant ungdom i Norge på nittitallet. Siden falt kurven. Hva som forårsaker økt eller redusert bruk vites ikke med sikkerhet. Det er nok mange grunner til det. Hva forskning faktisk kan vise til, er at avkriminalisering ikke fører til økt bruk, til tross for at det iherdig har vært gjort forsøk på å bevise det motsatte. 

Lind uttaler at ungdom best vil avstå fra ny kriminalitet med dagens modell med ulike alternative ungdomstilpassede straffereaksjoner. Straff er et sterkt virkemiddel, og er i denne sammenheng langt unna å samsvare med handling – å bruke eller besitte narkotika. Det er ikke i noen annen sammenheng legitimert praksis å straffe personer for handlinger som primært skader dem selv. Konsekvensene av straff i denne sammenheng viser seg å være mer skadelig enn selve rusbruken. Bruk av straff er ikke alltid det mest hensiktsmessige virkemiddel for å kontrollere adferd. Enda viktigere er at det i forskning ikke er noen belegg for å si at straff fungerer hverken for å redusere eller forhindre bruk. Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta, ikke skremselspropaganda. Å tro at straff har en forebyggende effekt er dermed basert på antagelser og synsing, ikke på kunnskap og faglige vurderinger. 

Lind peker videre til manglende reaksjon og konsekvenser hvis man ikke møter opp til pålagt samtale hos kommunens fagfolk som grunn til bekymring. Det er i rusreformutvalgets forslag tydelig at kommunen skal tilby god og tilpasset hjelp og oppfølging. Å gjøre ingen ting, er ikke en god faglig vurdering. Det vil være opp til fagpersoner i kommunene å vurdere hva som er hensiktsmessig og nødvendig reaksjon for, og sammen med den enkelte. Den kompetansen må vi stole på at fagpersoner har. 

At NNPF er bekymret for de unge, er svært forståelig. Den bekymringen deles av de fleste. At unge vil tro at narkotika er ufarlig ved en avkriminalisering, og at mangel på straffesanksjoner vil forårsake økt bruk, er det i dette tilfellet NNPF selv som formidler til de unge. Det ville være mer hensiktsmessig å formidle korrekt og kunnskapsbasert fakta, heller enn synsing og hva man tror at ungdom vil gjøre. Det er vår alles plikt, også NNPF, å informere hva som er skaderisiko ved bruk av narkotika, samt hva som er gjeldende lov, om det skulle vise seg at ungdom skulle tro noe annet. 

Jeg vil oppfordre alle lokalpolitikere og NNPF å lese NOU 2019:26 en gang til, det er en grundig utredning som formidler en kunnskapsbasert og et veldokumentert grunnlag for å endre både reaksjoner på- og holdninger knyttet til rusmiddelbruk. Lind advarer mot at personer som daglig bruker amfetamin vil kunne arbeide som politi eller kirurg, eller kjøre skolebussen. Det er ikke i noen sammenheng anbefalt å ha personer med problematisk rusbruk til å kjøre skolebussen, det være seg om rusmiddelet er illegalt eller lovlig. Det er ikke vandel og straff som skal avgjøre hvorvidt du skal ha en jobb eller ikke, eller hva slags jobb du skal ha. Det er egnethet og kompetanse. Regler på arbeidsplassen gjelder for alle, og innen de fleste yrker er det et pålegg om å ikke være ruspåvirket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *