Den standhaftige straffen

Foto: Heiko Junge/NTB.

Agenda magasin 25. februar 2021: Den standhaftige straffen, av Øystein Skjælaaen.

Regjeringen foreslår mindre straff og mer hjelp til rusavhengige. Det gjenstår å se om alle lar seg overbevise.

«Kjære Arild! Takk for at du ikke ga opp og fikk oss til å lytte til slutt. Dette er Lex «Knutsen»! Beste hilsen Bent».

Disse ordene fra Bent Høie stod i proposisjonen Arild Knutsen fikk i hendene da rusreformen ble lagt fram på fredag. Knutsen er den utrettelige lederen av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, som med stort hjerte og smart hode, har jobbet mot denne dagen i mange, mange år. Som tidligere rusavhengig har han også kroppslig kunnskap om hvordan ruspolitikk påvirker folks liv, og han innså tidlig at de største utfordringene for dem som har et stoffproblem, handler om de strukturelle betingelsene for livet som leves. Sterkest blant disse strukturelle betingelsene, er straffen.

Alle vil ha rus

De fleste søker rus fra tid til annen, og det er kanskje noe som skurrer når du kan drikke hur mye sprit som helst, sovne på dass eller rundt et bord der samtalene fortsatt pågår, ralle rundt i gaten og kanskje ende opp med en stusselig natt i fyllearresten – og det verste du må håndtere er skammen. Men så snart du har fått i deg noe som heter narkotika, om det er heroin eller cannabis, kokain eller khat, og uansett hvor mye, hvor mange ganger og i hvilken sammenheng, så skal du straffes, møte det kraftigste middelet et samfunn har for å markere at du har gjort noe forkastelig. Du skal registreres som kriminell, som alle de andre voldelige tyvene.

Rusreformen har som formål å rette opp i denne situasjonen. Overskriften er «fra straff til hjelp». Lovforslaget handler om å ta bort straffereaksjonen hvis politiet fersker deg med bruk eller besittelse (til eget bruk) av noen av de stoffene som står på narkotikalisten. Det skal fortsatt være forbudt, politiet kan fortsatt ta fra deg hva det måtte være, så lenge det defineres som narkotika. Den store forskjellen er reaksjonen, du skal henvises til en hjelpeinstans heller enn en straffeanstalt.

Det høres nesten tilforlatelig bra ut. Hvorfor ikke hjelpe heller enn straffe, hvis det man ønsker er å redusere problemer med rus? Hva er problemet?

Straffens begrensninger

Norsk narkotikapolitikk er bygget på teorien om allmennprevensjon. Helt siden stoffene kom til landet på midten av 60-tallet, har troen vært sterk på at strenge straffer vil skremme befolkningen fra å bruke dem. Det har vært et område av politikken med uvanlig sterk enighet mellom alle partiene.

Allmennprevensjon er en reell effekt, men den har klare begrensinger. Det er ikke en universalløsning i møte med uønskede handlinger. Effekten kommer an på, og den kommer an på mye. Derfor kan man ikke være helt sikker på hvilken effekt straff har, eller hva som skjer om man tar den bort.

Men selv om man ikke kan være helt sikker på alle konsekvensene av avkriminalisering, finnes det forskning å lære av. Den viser at det ikke er så stor grunn til bekymring. Det er ingenting som tyder på at en befolkning plutselig vil oppfatte stoffene på helt andre måter, at folk strømmer til og vil utforske hva dette er for noe, når staten ikke straffer det lenger.

Rusreformutvalget gjorde en solid jobb med å dokumentere dette. De konkluderte i sin rapport med at det ikke er grunnlag for å hevde at straff har den allmennpreventive effekten norsk narkotikapolitikk er fundert på. Og hvis ikke det er klart og tydelig at straff faktisk virker, argumenterer utvalget for at man simpelthen må la være. Dette er helt grunnleggende om straff begrunnet av nyttehensyn – gevinstene må klart overgå skadevirkningene, og det må vi kunne vite sikkert. Tro og håp er ikke tilstrekkelige begrunnelser for å ta i bruk samfunnets sterkeste maktmiddel.

Ulikhet for loven

For noen partier ser det imidlertid ut til å være tilstrekkelig. FrP og Sp mener straffetrusselen utgjør en sentral terskel for folk som kan være fristet, mens i Ap er det mer delte meninger.

Ingen av partiene ønsker imidlertid at rusavhengige skal straffes.

Det er det gode grunner til. Mange har blitt kjent med opphopingen av forferdelig, urettferdige skjebner blant dem som finner tilbake til stoffene igjen og igjen. Rusen har for mange vært en måte å takle tilværelsen på, og det gir ingen mening å straffe dem for det. Grunnen til at noen ikke vil gi slipp på straffen, er at den trengs for å holde unge mennesker i tøylene.

Prinsipielt er dette nokså kronglete. Man straffer vanligvis mennesker for noe de har gjort, uavhengig av hvilken gruppe i samfunnet de tilhører. Ung eller gammel, fattig eller rik, overfor loven stiller vi likt. Ett av unntakene som fritar for straffeskyld er kriminell lavalder, som er en enkel kategori å forholde seg til.

Men hva er en rusavhengig? Avhengighet er en diagnose uten et objektivt fundament, man kan ikke påvise det med røntgen eller blodprøve. Hvordan kjenner vi igjen ham eller henne? Hvor lenge må han ha brukt stoff for å slippe straff? Hvordan dokumentere det? Gjelder det alle stoffer, heroin, khat, kokain og cannabis? Mange som i praksis er avhengige har ikke fått tildelt diagnosen, skal de be legen utstede et bevis? Og hva hvis legen ikke vil gjøre det, selv om vedkommende mener han er avhengig?

Både Riksadvokaten og Advokatforeningen advarer mot en slik forskjellsbehandling i sine høringsuttalelser, og argumenterer for at avkriminalisering må gjelde alle. Ellers vil man havne i den situasjonen at politiet tar en 18-åring for bruk og besittelse av cannabis, og etter loven skal idømme straff, mens den som påtalemyndighetene med et arsenal av usikre variabler definerer som rusavhengig, skal gå fri. Det går på rettssikkerheten løs. I tillegg kan det jo være at 18-åringen som straffes, også er blant dem som søker til rusen for å takle et uutholdelig liv. Hvorfor skal han straffes og ikke han som har gjort det samme i tyve år?

Fra straff til hjelp

Narkotika har tatt beslag på vårt rettssystem. 40 prosent av alle straffereaksjoner er for befatning med narkotika, for det meste i små mengder, og over en fjerdedel av fangebefolkningen soner narkotikadommer. Fra politiets gatepatruljer, via jurister og dommere og til kriminalomsorgen, er folk nedlesset i narkotikasaker. Og slik har det vært i tiår etter tiår. Det brukes helt enorme summer med dagens regime, og reformen legger opp til at noe kan brukes på andre måter.

Det foreslås at folk som tas for befatning med narkotika, skal henvises til en kommunal rådgivningsenhet. Der skal vedkommende informeres om skadelige konsekvenser av narkotikabruk, og det skal vurderes om noen form for oppfølging, eventuelt behandling, er nødvendig eller ønskelig.

I rusreformutvalgets opprinnelige forslag, var innkallelse til denne enheten tenkt som en plikt, men likevel ikke forbundet med sanksjoner ved manglende oppmøte. Etter forhandlinger mellom regjeringspartiene, er det nå foreslått et gebyr om man ikke stiller opp.

For en som er rusavhengig på tyvende året, er det usikkert om trussel om gebyr vil utgjøre den helt store forskjellen. Det vil kanskje bare minne om den bunken av bøter han gjennom årene har fått som straff for bruk og besittelse. For 16-åringen som tas med cannabis, er det uansett en sak som vil involvere foreldre eller foresatte, og barnevern om nødvendig.

Det kan ikke utelukkes at et gebyr vil fungere som et effektivt ris bak speilet for enkelte. Kanskje gjør det at noen møter opp til en samtale som kan være starten på noe godt. Samtidig bryter opplegget med velferdsrettens normer, hvor hjelp er hjelp, og ikke noe man  motta for ikke å bli ilagt et gebyr.

Hvor mye stoff?

Et av de omdiskuterte punktene i reformen, er de såkalte terskelverdiene. De handler om hvor mye stoff man kan bli tatt med, uten å risikere straff. Et sted må grensen gå, og det er bra at disse grensene diskuteres.

Det er argumenter både for høye og lave terskelverdier. Høye verdier gjør at en heroinavhengig straffritt kan besitte flere dagers forbruk. Er grensen 5 gram heroin, vil en som bruker ett gram per dag besitte stoff for fem dager uten strafferisiko. Er terskelen 2 gram, og vedkommende har litt høyere forbruk, må han til markedet hver dag. Av hensyn til de rusavhengige, er høye terskelverdier en fordel.

Det er gjerne en fordel med høye terskelverdier for salgsleddet også, men samtidig vil jo salg fortsatt være belagt med straff. Har politiet mistanke om det, kan de følge det strafferettslige sporet, uansett hvilken mengde vedkommende besitter. I alle tilfeller er dette detaljer i et lovutkast som kan endres etter noen års erfaring.

Straffens ulike signaler

Ordene Bent Høie skrev til Arild Knutsen vitner om en omstilling som en moderne leder ville karakterisert som god endringskompetanse. Det er ingen grunn til å hylle dette maktordet, men det viser til noe norsk narkotikapolitikk lenge har manglet; en reell vilje til å vurdere nye løsninger. At rusreformen i det hele tatt har kommet så langt som nå, vitner om at mange har vært gjennom det samme som Høie.

Les hele artikkelen i Agenda Magasin her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *