Debattinnlegg i BA 10. mars.
Erling Gjelsviks selvbedrag av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk og Thomas Kjøsnes i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Hordaland.
Erling Gjelsviks stigmatiserende og nedlatende karakteristikker av unge mennesker som dør som følge av forbudspolitikken synes å bygge på gamle forventninger som aldri slo til. I stedet for å beskytte samfunnet, har ulovlig-statusen gjort rusmidler spennende for de unge og gitt kriminelle kontroll over butikken.
Hjørnesteinen i Gjelsviks argumentasjon er at bruken av såkalt «narkotika» er så farlig at enhver som tar valget om å prøve stoffene enten må være suicidal eller direkte dum. Det har i flere tiår vært en bevisst politikk å skape et inntrykk av at alle illegale stoffer ligner hverandre og er svært skadelige. Logikken støttes opp av forestillingen om at «alle kan jo se resultatet av bruken av narkotika!»
I 2003 anslo Visendi i en undersøkelse for Dagsavisen at en million nordmenn har prøvd cannabis. En fin øvelse kan være å se ut over byens tusener av lysende vinduer en kveld, og tenke at bak hvert femte lys bor noen som har brukt illegale rusmidler. De aller fleste med helt vanlige liv og normalt funksjonsnivå. I stedet er det mot Strax-huset man ser, og peker ut en relativt liten gruppe brukere med store underliggende problemer.
Også globalt ses det samme bildet; rundt en milliard nålevende mennesker har brukt illegale rusmidler. 275 mill. har brukt slike stoffer det siste året. 31 mill. (11 prosent) oppfyller kriteriene for å ha et rusproblem. Av dem er det 450.000 globalt som dør hvert år; de fleste av hepatitt, HIV eller andre sykdommer som kunne vært forebygget. Nærmere 170.000 av disse dør som direkte følge av rusmidlene; de fleste av overdoser. Til sammenligning dør seks mill. årlig av tobakk, 3,3 mill. av alkohol, fire mill. av overvekt. Stillesitting og trafikkulykker tar livet av hhv. 5,5 mill. og 1,3 mill. På verdensbasis dreper altså tobakk og alkohol 20 ganger så mange som narkotika, selv om de ikke har 20 ganger så mange brukere. Sånn sett er risikoen ved ulovlige rusmidler ikke større enn de lovlige, særlig om man evner å skille mellom hasj og heroin. De fleste som blir injiserende stoffbrukere har da også lidd under alvorlig omsorgssvikt eller opplevd alvorlige traumer som barn. Hvem har rett til å dømme folk for deres forsøk på å takle psykisk og følelsesmessig kaos?
I et lovlig marked ville stoffene vært underlagt kvalitetskontroll i alle ledd. De ville blitt solgt av voksne ansvarlige mennesker i trygge utsalg. De ville kommet med varedeklarasjon og pakningsvedlegg som fortalte om mulige bivirkninger, forsiktighetsregler og trygg dosering. De ville hatt samme styrke hver gang og aldri vært blandet ut med farlige stoffer.
