Avisa Nordland 11. juli 2023: Hjelp, ikke straff av Otto Stormyr, vernepleier og styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk

Nå har jeg igjen deltatt på markeringen av verdens narkotikadag – «Support. Don't Punish» foran Stortinget den 26 juni, og har med bakgrunn i det behov for å dele noen tanker.

Support. Don’t punish er en internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på mer enn 300 arrangementer i 285 byer i 91 land.

Tekster, bilder og videoer er delt i sosiale medier i et forsøk på å få ut budskapet om at vi må hjelpe og støtte, ikke straffe.

Samtidig som jeg har en følelse av at det jeg gjør er viktig og meningsfylt, kjenner jeg også på et ubehag når jeg viser åpenlyst at jeg deltar i denne kampen. Hva tenker arbeidsgiveren min? Hva tenker folk i kommunen jeg bor i om at jeg fronter dette? Vil jeg bli møtt annerledes nå som de vet det? Blir barna mine behandlet annerledes fordi jeg ønsker en annen ruspolitikk?

Ubehaget blir ikke mindre når vi som tar til orde for en ny og kunnskapsbasert ruspolitikk den siste tiden ved flere anledninger har fått skylden for økningen i ungdoms kokainbruk her til lands, dette til tross for at vi ser denne økningen i hele Europa, helt uavhengig av ruspolitisk klima.

Ved å ta til orde for at vi må slutte å straffe mennesker for å bruke rusmidler, bryter jeg sterkt etablerte normer. Det sitter så dypt i samfunnets grunnvoller at rusmiddelbruk skal straffes, at vi som tar til orde for alternativer fort møtes med mistenkeliggjøring.

Samtidig er dette for viktig til at jeg kan la være. Og jeg har derfor bestemt meg for å stå i det, til tross for at jeg egentlig er en relativt sårbar type som har et stort behov for både tilhørighet og samfunnets varme.

Grunnene til at jeg ikke kan la være, er både personlige og faglige. Disse utfordringene har preget meg gjennom hele livet. Fra jeg var ungdom med rusutfordringer, til årene jeg brukte på å jobbe meg ut av rusutfordringene og deretter har jeg gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet med og rundt mennesker med rusutfordringer.

Personlig er min opplevelse at møtene med politiet og straffereaksjonene, og det stigmaet som fulgte med, skadet meg mer enn rusmidlene jeg brukte. Og dette bidro til at jeg ruset meg mer enn jeg i utgangspunktet ville ha gjort.

Jeg brukte rusmidler for å dempe en uro og en smerte jeg bar på. Det jeg egentlig trengte da, var å bli sett av voksne. Jeg trengte en hjelpende hånd inn i fellesskapet, tilhørighet og mulighet for ro og trygghet. Det jeg fikk var dramatiske og ydmykende møter med politiet og hjelpeapparatet, som førte til kraftige dytt langt inn i utenforskapet.

Samfunnet påførte meg smerte på toppen av den jeg allerede bar på, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg ruset meg enda mer og havnet deretter i en svært destruktiv spiral.

Jeg trodde lenge at jeg fortjente å bli behandlet på denne måten. Jeg tok samfunnets syn på meg innover meg, og etter hvert ble det også mitt syn på meg selv. Det var noe galt med meg, jeg var umoralsk og jeg fortjente den smertefulle behandlingen samfunnet ga meg.

Jeg brukte mange år på å avlære meg skammen straffen påførte meg. Samfunnet forsøkte å påføre meg smerte og skam nok til at jeg skulle ta meg sammen, men alt de gjorde var å gjøre meg sykere så jeg ruset meg enda mer.

Når jeg først var syk nok til å få hjelp, besto paradoksalt nok hjelpen jeg fikk i stor grad av at jeg måtte ta innover meg at jeg ikke var umoralsk eller unormal likevel, men at rusen tvert imot var en naturlig løsning på unormale og smertefulle omstendigheter jeg levde under. Jeg var på mange måter en gutt som reagerte normalt på noe unormalt, til tross for at samfunnet lenge hadde forsøkt å vise meg det motsatte.

Og det var da det gikk opp for meg. Straffen, ydmykelsene og stigmaet vi påfører mennesker som er borti rus, enten de prøver for første gang, eller om de er i ferd med å utvikle utfordringer knyttet til bruken, fungerer ikke sånn som vi lenge har trodd at den gjorde.

Uavhengig av hvilket utgangspunkt et menneske som prøver, eller bruker rusmidler har, vil straffen og stigmaet øke sannsynligheten for mer rusbruk. I hvert fall om vi ser på de bakenforliggende årsakene til at noen utvikler rusmiddelproblemer.

En del av dette er, som dere skjønner, min subjektive opplevelse av straffen jeg fikk. Men når min (og veldig mange andres) subjektive opplevelse så til de grader henger sammen med kunnskapen vi har, er det på tide å lytte.

Dette står i en kronikk Norsk psykologforening skrev i forbindelse med rusreformen som ble nedstemt:

«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»

Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, sa det også fint på et foredrag jeg nettopp hørte:

«Straff er tilsiktet lidelse. Det er ikke et pedagogisk virkemiddel. Det er å påføre borgere lidelse og smerte, med en spesiell hensikt. Da må nytten vi får ut av det være større enn lidelsen som påføres. Det er ikke belegg for å hevde at denne påføringen av lidelse fører til redusert rusmiddelbruk. Lidelsen er sikker, nytten er svært usikker.»

Hvordan kan vi forsvare å utsette individer for dette når vi etter 50 år med denne måten å gjøre det på, fortsatt ikke vet om det har noen allmennpreventiv effekt?

Sammenligner vi oss med andre land, kan det se ut som om straffenivået ikke har noe å si for rusbruken i det hele tatt. Noen land, for eksempel Singapore, har dødsstraff for narkotikakriminalitet, uten at dette har påvirket bruken. Bruken av rusmidler i Norge har gått jevnt opp, helt uavhengig av strafferammene. Vi ligger også helt på topp i Europa i antall overdosedødsfall.

Det samme gjorde Portugal, helt til de i 2001 avkriminaliserte og overdosetallene stupte. Hvorfor? Jeg tipper det handler om at de sluttet å påføre menneskene som prøvde eller brukte rusmidler ytterligere lidelse. I stedet ble rusbrukere møtt av sosialarbeidere med «hjertet på rett plass».

På vernepleierstudiet lærte jeg mye om psykiatriens historie. Det er ikke en spesielt betryggende eller hyggelig historie. Kort forklart har mennesker som har strevd med psykisk uhelse historisk sett blitt utsatt for mye grusomhet. I hjelpens navn.

Mennesker som har vist symptomer på at de har hatt det vanskelig, gjerne på grunn av dårlige erfaringer med andre mennesker, har blitt utsatt for smertefull tvangsbehandling uten at man har kunnet dokumentere at behandlingen faktisk hadde effekt. Tvert imot ble mange sykere. 14 % av alle som ble utsatt for lobotomi døde kort tid etter inngrepet. Likevel var dette en praksis som lenge hadde stor støtte i befolkningen.

Et annet eksempel som gjorde inntrykk på meg, var kvinnene som led av «hysteri», som egentlig på ulike vis viste symptomer på ekstrem psykisk smerte, ble lagt i «kaldbad (badekar med isbiter og iskaldt vann)» med låst trelokk over, helt til de roet seg. Man trodde at det hjalp fordi de roet seg, men sannheten er at de ga opp. Det var ikke vits å rope mer, ingen hørte dem.

Uten sammenligning for øvrig føyer kriminaliseringen av homofili seg også inn i rekken over eksempler på hvordan vi, på grunn av frykt og manglende forståelse, ender opp med å gjøre livet til en gruppe som allerede hadde det vanskelig, enda vanskeligere. I debatten rundt avkriminalisering av homofili var motstanderne livredde for «smitteeffekten», og «hva med ungdommen?», litt på samme måte som med rusdebatten.

Grunnen til at vi lærte om dette på vernepleierstudiet var fordi det var viktig at vi som skulle jobbe med mennesker tok innover oss at tiltakene vi iverksetter i møte med sårbare grupper i samfunnet må være basert på empiri og kunnskap, heller enn en følelse av hva som er riktig. Vi måtte ta innover oss at vi historisk har utsatt medmennesker for ufattelig mye lidelse, i hjelpens navn.

Dessverre er lidelsene vi påfører mennesker som prøver, eller bruker illegale rusmidler nok et eksempel på det samme. Lidelse påført mennesker, i hjelpens navn, uten å vite om det faktisk hjelper.

Jeg er heldigvis ikke lenger alene om å mene at endringer i ruspolitikken er nødvendige.

I ryggen har jeg Verdens helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og de fleste brukerorganisasjoners anbefalinger.

Så håper jeg etter hvert også vi i Norge kan lytte til FNs ekspertutvalg som nettopp sa:

«The ‘war on drugs’ may be understood to a significant extent as a war on people. Its impact has been greatest on those who live in poverty, and it frequently overlaps with discrimination directed at marginalized groups, minorities and Indigenous Peoples ...

... Now more than ever, the international community must replace punishment with support and promote policies that respect, protect and fulfill the rights of all.»

Frem til vi gjør det, blir det flere markeringer foran Stortinget på meg, det blir kronikkskriving og aktiv jobbing for at vi etter hvert skal bytte ut straff, ydmykelse og stigma med kunnskap, kloke hoder og et varmt velkommen inn i fellesskapet igjen.

Så får vi satse på at ubehaget jeg føler ved å eksponere meg på denne måten etter hvert kan føre til at de som kommer etter meg blir møtt på en annen måte enn det jeg gjorde.

Les kronikken i Avisa Nordland her.