VG 06. oktober 2022: Takk, Sophie Elise! Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Den som åpner seg om rusproblemer, fortjener støtte. Klarer man ikke å være støttende, får man pokker meg engasjere seg i noe annet.

Forrige uke sto influenceren Sophie Elise Isachsen fram om at hun har vært innlagt på rehabilitering, etter å ha blitt avhengig av beroligende tabletter.

For oss som jobber med dette til daglig, har det vært interessant å se alt engasjementet som har blomstret i kommentarfeltene etter at hun sto fram.

Det er ganske utrolig å se hvor mange som fra før ikke engasjerer seg særskilt i teamet, men plutselig har så mye å si om dette kompliserte feltet med de store individuelle variasjonene.

Jeg har selv vært åpen om egne rusutfordringer og uten sammenligning, men likevel, stått fram om det i mediene.

TV2-nyhetene kom inn på avrusningsklinikken da jeg var lagt inn. Både Aftenposten og NRK Dagsrevyen besøkte meg inne på rehabilitering. Jeg kan godt huske reaksjonene den gangen. I hovedsak var de uhyre positive imens jeg var lagt inn.

Derimot vokste frustrasjonen og håpet svant så fort jeg var utenfor.

Da jeg endelig klarte å komme meg ut av rusproblemene var jeg alene hjemme og det gikk helt fint. Få uker etter skrev jeg om det på Facebook, noe som igjen skapte sterke reaksjoner og oppslag i mediene.

Særlig ble det reagert på at jeg gikk ut om det så raskt etter og på at jeg ikke var lagt inn. Jeg husker jeg tenkte på hvordan de negative kommentarene søkte å være nedbrytende, sånn at man i ettertid kunne hovere og si «hva var det jeg sa» hvis det ikke gikk bra.

Det er særlig dette jeg husker tilbake til når jeg leser reaksjonene på Sophie Elises åpenhet om sine avhengighetsproblemer. Den som åpner seg om sånt, fortjener støtte. Klarer man ikke å være støttende, får man pokker meg engasjere seg i noe annet.

Avhengighet er en svært stigmatisert tilstand der de som rammes ofte møtes med fordommer og bedrevitende holdninger, når tiltro er det viktigste.

Det er mange som lever i skjul på grunn av slike holdninger og som dermed sjelden får mulighet til å sette ord på egen situasjon. Kanskje er det derfor nettopp samtaler om rus og avhengighet er den mest utbredte terapiformen for denne tilstanden.

Avhengighet er en sykdom, og sykdom rammer blindt. Det kan ramme alle. Og alle kan komme seg ut av det på sitt vis.

Det er viktig å lese de nyttige betraktningene Sophie Elise gjør seg i ettertid. Hun forteller blant annet om legen som først skrev ut Xanax, men som bare ikke ville skrive ut mer da hun kunne trengt tett oppfølging og stabilisering.

Dette førte til at hun måtte oppsøke det illegale markedet for å få tak i det hun var avhengig av. Dermed hadde hun ingen anelse om hva tablettene hun tok for å unngå abstinens egentlig inneholdt.

Dette fortjener en større debatt. En sånn ansvarsløshet blant legestanden er ikke til å holde ut med.

Også erklærer hun sin støtte til å få gjennomført en rusreform. Holdningene i samfunnet gjorde det vanskelig for henne å snakke med noen om det. Hun følte på skam, og i tillegg risikerte hun å bli utsatt for straff eller tvang da hun var henvist til det illegale markedet.

Det er nettopp dette en rusreform handler om: Å endre holdningene, å komme tidlig i posisjon til å bistå og å gjøre velferdstjenestene tilgjengelig også for de som bruker eller er avhengige av medikamenter eller rusmidler.

Jeg håper Sophie Elises utspill kan bidra til bevisstgjøring om at bruk og avhengighet er utbredt i flere miljøer enn debatten gir inntrykk av, og til at regjeringspartiene endelig ser viktigheten av å overføre ansvaret fra justis til helse.

De som får problemer, fortjener hjelp og ikke straff.

Les hele artikkelen i VG her.