Global narkotikakommisjon mener leger bør støtte kravet om legalisering av stoffer

Global Commission on Drug Policy er et organ bestående av tidligere nasjonale ledere, næringslivstopper og intellektuelle. Her til lands er kommisjonen mest kjent for de to medlemmene Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan.

24. september skrev de tre internasjonale helsetoppene i den globale narkotikakommisjonen, Michel Kazatchkine, Pavel Bém og Ruth Dreifuss i The British Medical Journal at leger bør støtte legalisering av stoffer. Ikke fordi de er trygge, men på grunn av risikoen.

De påpeker at leger er de som kjenner best til helserisikoen knyttet til bruk av stoffer, men at legestanden i mindre grad har tatt hensyn til at; uansett hvor risikabelt et stoff må være så økes risikoen når det produseres, selges og konsumeres i et uregulert kriminelt miljø. Noe som fremkommer i den globale narkotikakommisjonens seneste rapport: Regulering – Den ansvarsfulle kontrollen på substanser.

Norsk politikk går mot en rusreform som skal vedtas i 2020. Kommisjonen mener man bør gå lenger enn kun å overføre ansvaret for de som pågripes for bruk og besittelse fra justisvesenet og til helsesektoren. Årsaken er at stoffer der leger ellers ville bidratt med sine regulatoriske virkemidler, uansett vil bli solgt med ukjent styrke og renhet. Ofte blandet med andre midler og uten kvalitetskontroll, varedeklarasjon og veiledning.

Innspillet bør tas i betraktning med overdoseepidemien i USA og Canada de tre siste årene, der heroin selges på det illegale markedet med fentanyl iblandet. Noe som også sporadisk forekommer i Europa i økende grad. Risikoen er en ren konsekvens av forbudspolitikken, som i motsetning til å redusere stoffhandelen, faktisk har bidratt til å skape et enormt globalt illegalt marked.

Kommisjonens medlemmer påpeker at forbud og kriminalisering også har andre negative helseeffekter. Kriminalisering av stoffbruk tvinger folk til å injisere under risikable forhold og har ført til en epidemi av hiv og hepatitt C blant injiserende stoffbrukere. To tredjedeler av de estimerte 16 millioner mennesker som injiserer stoffer globalt, er infisert med hepatitt C – viruset. Og en av syv har HIV.

Fengselsoppholdene utgjør opphavet til opptil 75 prosent av tuberkulosetilfeller blant stoffbrukere. De gjeldende epidemitrender for hiv, hepatitt C og multiresistent tuberkulose i Øst Europa understreker helseskadene som forbud og kriminalisering medfører.

Ofte fører undertrykkingen også til begrensning av tilgang på skadereduserende tiltak, som utdeling av sprøyteutstyr og medisinsk substitusjon. Kontrollregimet hindrer også adekvat opplæring i behandling av smertetilstander og det står i veien for palliativ omsorg i store deler av verden.

Kommisjonen mener en ruspolitisk reform bør starte med å redefinere stoffbruk fra å anses som kriminalitet, til å anses som en helsemessig og sosial utfordring. De anbefaler å fokusere på individualitet, folkehelse og trygghet.

Kriminalisering og bruk av fengselsstraff for bruk og besittelse av mindre mengder stoffer, må straks opphøre. Forslaget støttes av Verdens helseorganisasjon og en rekke andre internasjonale helseinstanser. Dette for å spare offentlige midler, som kan investeres i skadereduksjon, rusbehandling og sosial integrering.

Likevel er kommisjonen nøye med å påpeke at avkriminalisering ikke vil redusere risikoen man forbinder med det kriminelle markedet, som forsyner tvungne forbrukere med unødvendig sterkt vanedannende og farlige produkter. Derfor bør kontrollen på stoffene overføres fra det uregulerte kriminelle markedet og til myndighetene, med reguleringstiltak tilsvarende de for andre risikable produkter som alkohol, tobakk og medisiner/legale stoffer.

Legalt regulert salg bør ikke forstås som ukontrollert liberalisering, men som en måte å muliggjøre at myndighetene tar kontroll på hvilke stoffer som er tilgjengelige og hvordan de gjøres tilgjengelig. Regulering av risikofylte substanser bør knyttes til alt fra lisensiering av produsenter, til produktsikkerhet, til pris-, styrke- og mengderegulering.

Adgang og tilgjengelighet kan da reguleres med aldersgrenser, men også ved lisensiering av leverandører og kjøpere, eller med resepter. Disse regulatoriske virkemidlene er enten svekket eller manglende og kompetansen til reguleringsorganer glimrer med sitt fravær, som følge av forbudsregimet. Implementeringen av slike modeller må skje under legale rammer med forsiktighet og kontinuerlige, uavhengige evalueringer. Kommisjonen mener det er på høy tid at en ny politikk innføres, som vil samle oversikten og kontrollen

Det er å håpe at norske leger tar kommisjonens budskap til etterretning og vedgår at forbudspolitikken medfører store helsekonsekvenser. Og at de heretter innser den avgjørende rollen legene vil få ved innføringen av en human og evidensbasert narkotikapolitikk.

Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.