Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
