Rus og samfunn 28. desember 2012: Det er en total omveltning vi ser, av Berit Simenstad.

Selv om han ynder å kalle seg «en mann uten utdannelse, med kun et snev av dannelse», er det ikke småtteri hva Arild Knutsen har bidratt til i utviklingen av norsk ruspolitikk. Ved inngangen til et nytt år tenker han først og fremst: — For få år siden virket det usannsynlig at vi skulle få oppleve det året vi har lagt bak oss.

​​​​​​— Hvis du skulle holdt en nyttårstale nå ved overgangen til 2023, hva ville du sagt?

— Dette har vært et år det for få år siden var usannsynlig at vi skulle oppleve.  Det er ikke lenger legitimt å plage, jage og straffe folk for å bruke illegale rusmidler, fordi det nå er hensynet til mennesket og menneskeverdet som gjelder. Det er en total omveltning som det er uhyre fascinerende å få være med på. Og utrolig rørende å høre hvordan fremstående representanter for ulike samfunnsinstitusjoner snakker.

Arild Knutsen tenker at noen sosialantropologer burde granske hvordan holdningsendringer kan endre seg så raskt og så radikalt som det har gjort overfor rusmiddelbrukere de siste årene.

Ikke råd til at så mange faller utenfor

Men en nyttårstale må også peke fremover:

— Det er inspirerende at det også er så mange forbedringspunkter som kan gjennomføres innenfor nåværende rammer.

Med nåværende rammer mener han nåværende regjering, men også nåværende situasjon med dyrtid.

— Det er helt essensielt å tette gapet mellom rus og psykisk helse. Det burde være tydeligere enn på lenge hvor samfunnsmessig lønnsomt det er å investere i at mennesker ikke faller utenfor. Vi liker å tenke på oss selv som et samfunn med gode sikkerhetsnett, men maskene i nettet er så store at de mest forkomne, de mest forknytte faller gjennom. Maskene i nettet må bli mindre. Det må vårt samfunn ta seg råd til, vi har ikke råd til at så mange faller utenfor, er det klare nyttårsbudskapet fra Knutsen til statsministeren.

Straffepraksis: Ingen vei tilbake

— Hva har vært de viktigste endringene de siste par, tre årene?

— Det er så mange: At en konservativ regjering ville avkriminalisere bruk og besittelse til eget bruk. At vi som representerer brukerorganisasjonene var de som ble lyttet mest til og fikk gjennomslag i arbeidet med rusreformen. Og selv om rusreformen strandet på et partipolitisk spill, er straffepolitikken endret for alltid. Det er ingen vei tilbake. I de store byene innføres det lokale varianter av rusreformen, sier han og raser videre i opptellingen av alle endringer:

— Riksadvokaten har på formidabelt vis tatt tak i retningslinjer og praksis fra fortiden som ikke står seg i dag, som vil gjøre slutt på uforholdsmessig tvangsbruk. Politiet endrer praksis, og Høyesterett har virkelig søkt å rydde opp i strafferotet som det forrige Stortinget klarte å skape. Signalet derfra er tydelig: Rettsapparatet skal konsentrere seg om de virkelige kriminelle, i stedet for å bruke ressursene på saker som ikke hører hjemme i retten, men som mer er et symptom på livsproblemer man trenger hjelp til. Og jeg må nevne måten Norges Institusjon for menneskerettigheter, NIM, har engasjert seg på rusfeltet, blant annet gjennom rapporten «Rus og menneskerettigheter», sier FHN-lederen, ennå ikke ferdig med å ramse alle endringene:

— En stor, stor begivenhet dette året var oppstarten av HAB, heroinassistert behandling. Endelig har mange mennesker fått et nytt liv; med en medisin som funker for dem. Det er rørende med mennesker som kommer til HAB for å levere tilbake LAR-medisin som ikke fungerte for dem fordi de nå får medisinsk heroin. Jeg synes også det er enormt at det nå er politisk åpning for å starte amfetaminsubstitusjon Selv om det er et stykke igjen til det blir praksis, så går det mot at det ikke bare er substitusjon for opioidavhengighet. I tillegg har vi fått brukerstyrte hus, sier Knutsen og tar faktisk en pause.

«You had right»

I hans lange karriere som rusaktivist har de siste årene også vært en omveltning for ham. Riktignok har han høstet anerkjennelse og priser helt fra 2009 da han fikk Aftenpostens pris for «Årets Oslo-borger» og ble «Årets navn» samme år. I 2014 fikk han både Amnesty-prisen og Fagrådets pris for «Godt rusfaglig arbeid». Men det var vel først i mars 2020 at Arild Knutsen skjønte at han hadde fått gjennomslag, virkelig gjennomslag:

Daværende helseminister Bent Høie var på møte i FNs narkotikakommisjon i Wien for å snakke om rusreformen. Arild Knutsen deltok på samme møte og rettet en stor takk til Høie for hans snuoperasjon i ruspolitikken. Et rørende øyeblikk for de blaserte møtedeltakerne, men «verre» skulle det bli. For Høie ville takke tilbake til Arild for hans utrettelige kamp og avsluttet med «You had right. I had wrong.» til stormende applaus.

Anlegg for diplomati

— I 2021 ble rusdebatten særlig heftig, rundt tiden for landsmøtet i Arbeiderpartiet og senere rundt Norsk Narkotikapolitiforening. Bidrar brukerorganisasjonene til å grave grøfter i rusdebatten?

— Først må jeg si at kritikken av NNPF måtte komme; det var helt nødvendig at deres syn på rusmiddelbrukere ble avslørt, og at det ble en nødvendig opprydding i rolleforståelsen i politiet. Og det at mange aktivister på rusfeltet er sinte, er fullt ut forståelig. Det er en sårbar gruppe, hvor mange har vært utsatt for krenkelser og grove overgrep fra maktpersoner. Det er noe som heter «Det gjør vondt når knopper brister».

— Men ja, for å svare på spørsmålet: rusdebatten har blitt unødvendig polarisert. Mange må gå i seg selv og tenke over hvordan man skaper mest mulig gjennomslag for det man mener. Jeg er opptatt av den politiske påvirkningskraften man kan ha, men da må man være andre steder enn i sitt eget ekkokammer. Å bidra til enda mer «oss og dem»-tenkning, fører ingen steds hen. Det er blitt veldig mange organisasjoner og grupperinger innen rusfeltet, og mange av dem har ikke den historiske erfaringen med hvordan rusaktivister ble møtt tidligere. Vi var ikke godtatt, ble ikke møtt med respekt, ble sett på som en pariakaste og kalt for de styggeste ting. Jeg er veldig stolt av å vite at vi i FHN ikke svarer med samme mynt overfor dem som nå har mistet hegemoniet i ruspolitikken. Vi bruker ikke deres metoder overfor dem som er uenige med oss i dag, nå når vi er med «rundt bordet», sier Knutsen og det bringer ham straks over til en han virkelig så opp til.

Arild Knutsen har noen helter, noen ruvende skikkelser han henter inspirasjon fra. Mer om dem lenger ned. Men bare en av dem er norsk, og det er ikke tilfeldig at han var diplomat: Thorvald Stoltenberg. En virkelig pioner for en human narkotikapolitikk, sier Knutsen om sin venn Stoltenberg. Han var selvsagt til stede da boka «Fra forbud til fornuft» ble lansert.

— Se på hva Stoltenberg utrettet som diplomat. Det er mye å lære av: Skal man få til mest mulig, skal man oppnå resultater, må man være smart. Tenke over hvordan man skal gå frem, ikke bare «måkke» på med det man selv mener, sier han og forteller om et møte nylig som han synes illustrerer en slik måte å jobbe på:

FHN-lederen kom sammen med 30 fra «brukersiden» til et møte med stortingsgruppa til Arbeiderpartiet.

— Vi ville vise oss som en ressurs, som noen som kan bidra til å utvikle politikk. Det var et gripende møte, og jeg tror det var et nyttig møte for dem.

— Hvis man følger deler av rusdebatten i Norge, kan man av og til få inntrykk av at vi er et U-land på området. Men en internasjonal rangering av 30 lands ruspolitikk tidligere i år, viste at Norge ligger helt i front på mange områder. Hvordan kan brukerorganisasjonene bidra ti len mer nyansert debatt?

— Man skal ikke svartmale, da oppnår man ikke respekt. Men jeg mener at brukerorganisasjonene deltar på bred front i debatten og bidrar nettopp til å balansere. Og til den rangeringen: Norge er et rikt velferdssamfunn og en velutviklet rettstat, så det skulle bare mangle om ikke vi scoret på topp i mange av kategoriene. Det var også flere land som ikke var med i rangeringen, og det er verdt å merke seg at Norge scoret lavt på proposjonalitet ved reaksjon.

Hva er egentlig forebygging?

 Når den markante rusaktivisten blar om i kalenderen til et enda et nytt år fullt av møter, foredrag, appeller og konferanser, hvilke forventninger har han til regjeringens forebyggings-og behandlingsreform som er varslet på tampen av 2023?

— De bruker store ord og skaper store forventninger når de skal reformere forebyggingen og reformere rusbehandlingen. Skal man reformere, må man vite hva man skal reformere. Hva er egentlig forebygging? Hva vil man egentlig forebygge? Kan man forebygge at det alltid vil finnes noen i et samfunn som faller utenfor? Nei.  Det finnes noen indikasjoner på hva forebygging er, men vi vet ikke. Jeg forventer at regjeringen går grundig og kunnskapsbasert inn i dette, sier Knutsen og nevner tema i fleng: Er politiets praksis forebyggende? Er det å tvinges til å gå til en rådgivningsenhet forebyggende? Er det forebyggende at sosialarbeidere får utvidet mandat? Hva kan forebygge at så mange unge som faller utenfor, føler seg stemplet og fordømt?

Men når han nå går i gang med ett nytt år, så kan vi ikke unngå å spørre om noe vi oppriktig lurer på:

— Hvordan orker du alt?

Han ser ut som om han ikke skjønner spørsmålet, smiler og setter i gang en lovprising av tilværelsen sin:

— Det skjer jo så fantastisk mange fine ting nå, og jeg får være en del av det. Jeg får jobbe med det jeg brenner for, så jeg føler meg som den heldigste i hele verden. Jeg er så privilegert at jeg får møte masse interessante mennesker; masse flotte, kunnskapsrike folk. Og jeg, som er en mann uten utdannelse, med kun et snev av dannelse. Og som har vært så kontroversiell og gjentatte ganger i behandling for tung rusavhengighet. Jeg er så takknemlig for at jeg kan spille så stor rolle i dag.

Et snev av dannelse ja, men han er jo ikke noe overmenneske heller. Han har lært å beskytte seg selv, lært å prioritere hva han engasjerer seg i.

— Jeg kan ikke kaste meg rundt for å hjelpe enkeltpersoner. Mange misforstår og tenker på meg som en representant for systemet, en som kan hjelpe dem. Men jeg representerer jo ikke systemet. Jeg er en vaktbikkje mot systemet.

Les hele artikkelen på Rus og samfunn her.