Rus og samfunn 29. august 2023: 24-timers morfin godkjent til LAR, av Berit Simenstad.
Etter svært lange prosesser er det nå besluttet å innlemme langtidsvirkende morfin i LAR-behandlingen. — Endelig, var den entydige tilbakemeldingen fra store deler av rusfeltet da beslutningen ble kjent. 24-timersmorfin vil også kunne være relevant i heroinassistert behandling (HAB).
Mandag ble det klart: Beslutningsforum for nye metoder har godkjent godkjent langtidsvirkende morfin som substitusjonspreparat Det betyr at langtidsvirkende morfintabletter med 24 timers virketid kan tas i bruk i LAR (legemiddelassistert behandling).
Det går frem av offentligjøringen av vedtaket at det var Helsedirektoratet som bragte saken inn 29. juni i fjor, og siden har det da vært en saksbehandling med innspill fra ulike organer.
Her kan du lese om beslutningen som ble tatt på møtet 28. august.
Beslutningen kan oppsummeres i tre punkter:
1. Langtidsvirkende morfintabletter med 24-timers virketid innføres til bruk i LAR når buprenorfin og metadon ikke gir tilstrekkelig behandlingseffekt, eller gir pasienten vesentlige bivirkninger.
2. Det forutsettes samme prisnivå som den prisen som er grunnlaget for beslutningene.
3. Behandlingen kan tas i bruk fra 1. november, da ny pris kan gjelde fra denne datoen.
Det er ikke kjent enda hvilket merke som vil bli kjøpt inn.
Denne godkjenningen betyr også at de eksisterende retningslinjene for LAR må revideres på dette punkt.
Avgjørelsen i Beslutningsforum ble selvsagt tatt godt i mot fra brukerorganisasjoner som har jobbet for dette i flere år.
— Endelig har beslutningsforum avgjort bruken av nytt legemiddel til LAR behandling. Dette vil bli godt mottatt av pasientgruppa, var reaksjonen fra ProLAR Nett.
— I dag er det tatt et stort skritt i retning flere medisiner i LAR, skrev FHN-leder Arild Knutsen.
Les hele artikkelen i Rus og samfunn her.
Agderposten 20. august 2023: Reagerer kraftig på politiets kroppsvisitasjon: – Veldig sjenerende, av Silje Bratland Roksvåg og Per Øyvind Nordberg.
En av magasinselgerne til MOT ble stoppet av politiet og visitert for våpen under Arendalsuka 16. august 2023. Arild Knutsen og Michelle Muren i Foreningen for human narkotikapolitikk, som også var til stede under Arendalsuka, reagerer kraftig på dette. Det samme gjør redaktøren i magasinet.
forbindelse med Arendalsuka har det vært tykt med folk i Arendal sentrum denne uka.
Det skulle også forhåpentligvis være en ypperlig anledning til å få solgt noen eksemplarer av gatemagasinet MOT fra Kirkens Bymisjon, tenkte den mannlige selgeren Agderposten har pratet med. Han ønsker å være anonym.
Men etter å ha stått i sentrum og solgt en del blader, ble han oppsøkt av en politipatrulje.
– De krevde å få ransake meg for å lete etter våpen. Jeg har jo ingen våpen på meg.
– Så påsto de også at jeg hadde solgt narkotika her tidligere, men jeg er jo ikke herfra en gang, forklarer mannen videre.
Les hele artikkelen i Agderposten her.
Dagsavisen 29. juli 2023: Høyre med rusoppgjør mot byrådet, av Tom Vestreng.
Oslo Høyre og Foreningen Human Narkotikapolitikk mener ruspolitikken i Oslo står til stryk, og går sammen om en ny rusplan for hovedstaden.
– Det er et stort behov for å tenke annerledes om fremtidens ruspolitikk. Pilene i Oslo peker i feil retning og byrådet fremstår handlingslammet. Vi kan ikke godta at rusavhengige plasseres i boliger uten oppfølging, at åpne rusmiljøer ikke begrenses gjennom skjermede væresteder, eller at unge ikke får den helsehjelpen de bør få, sier Høyres Hassan Nawaz til Dagsavisen.
Han er bekymret for en ruspolitikk som han mener bærer galt av sted.
– Det er en økning i antall overdosedødsfall i Oslo. Mange sliter med å komme i kontakt med brukergrupper som er vanskelige å nå, samt styrke deres tillit til hjelpeapparatet, farlige stoffer bidrar til overdoser, det er flere åpne rusmiljøer, og byrådet fikk ikke grønt lys for en lokal rusreform som dermed havarerte, sier Hassan Nawaz.
– Desentraliseringsstrategien har gått for langt. Tilbud om bolig fra Oslo kommune gjelder kun på papiret. Når boligene ikke er tilpasset hver enkelt, ender mange opp med å likevel bo på gaten, fordi de ikke klarer å leve i den kommunale boligen de har fått utdelt, men også fordi hjelpeapparatet i bydelene ikke er bygget opp tilstrekkelig.
Byrådsavdelingen for arbeid, integrering og sosiale tjenester er forelagt kritikken fra Hassan Nawaz og Arild Knutsen. De vil komme med sine kommentarer i egen sak senere.
Sammen med Foreningen Human Narkotikapolitikk har Høyre kommet med en rekke tiltak for å få kontroll på rusmiljøene i Oslo.
– Byrådets ruspolitikk har ikke gitt ønskelige resultater. De neste årene er vi i langt større grad nødt til å tenke annerledes, kunnskapsbasert og forebyggende for å sikre verdighet overfor rusavhengige, færre åpne russcener, trygge boforhold, og at alle får den nødvendige helsehjelpen de har krav på, sier Navaz, som er Oslo Høyres helse- og sosialpolitiske talsperson.
Leder Arild Knutsen i Foreningen Human Narkotikapolitikk er glad for at Høyre nå utfordrer byrådet med en annerledes og ifølge ham, bedre ruspolitikk. Særlig er han glad for at Høyre vil se på desentraliseringsstrategien, og at de ser at hjelpeapparatet i bydelen ikke fungerer som de skal.
– Dette er Høyres utspill, men vi har hatt mange samtaler og møter om dette, sier han.
– Høyre kan komme til byrådsmakt etter høstens valg, og da er det fint å vite hva som er deres politikk innen rus. Uansett hvem som styrer, så vil det være store utfordringer, sier Knutsen.
Knudsen er bekymret over at hjelpetilbudene til de rusavhengige er blitt dårligere som følge av desentraliseringsstrategien.
– Det er en glipp fra byrådets side at hjelpetilbudene blir dårligere for de som er i sentrum. Nå er det bydelene der de bor, som skal ta seg av de rus-avhengige. Noe vi har sett ikke fungerer. Tilbudene på bydelsnivå varierer veldig, og det er langt i fra sikkert at bydelen har det rette tilbudet til den det gjelder. Godt mulig vedkommende ville fått et mer tilpasset lavterskeltilbud i en annen bydel, men har feil adresse, sier Arild Knutsen til Dagsavisen.
Han er også bekymret for de som kommer til Oslos rusmiljø utenbys fra.
– Nå som tilbudene i sentrum blir redusert, hva da med de prosentene av rusmiljøet som kommer utenfra og trenger hjelp, spør Knutsen.
Les hele saken på Dagsavisen her.
Avisa Nordland 11. juli 2023: Hjelp, ikke straff av Otto Stormyr, vernepleier og styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk
Nå har jeg igjen deltatt på markeringen av verdens narkotikadag – «Support. Don't Punish» foran Stortinget den 26 juni, og har med bakgrunn i det behov for å dele noen tanker.
Support. Don’t punish er en internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på mer enn 300 arrangementer i 285 byer i 91 land.
Tekster, bilder og videoer er delt i sosiale medier i et forsøk på å få ut budskapet om at vi må hjelpe og støtte, ikke straffe.
Samtidig som jeg har en følelse av at det jeg gjør er viktig og meningsfylt, kjenner jeg også på et ubehag når jeg viser åpenlyst at jeg deltar i denne kampen. Hva tenker arbeidsgiveren min? Hva tenker folk i kommunen jeg bor i om at jeg fronter dette? Vil jeg bli møtt annerledes nå som de vet det? Blir barna mine behandlet annerledes fordi jeg ønsker en annen ruspolitikk?
Ubehaget blir ikke mindre når vi som tar til orde for en ny og kunnskapsbasert ruspolitikk den siste tiden ved flere anledninger har fått skylden for økningen i ungdoms kokainbruk her til lands, dette til tross for at vi ser denne økningen i hele Europa, helt uavhengig av ruspolitisk klima.
Ved å ta til orde for at vi må slutte å straffe mennesker for å bruke rusmidler, bryter jeg sterkt etablerte normer. Det sitter så dypt i samfunnets grunnvoller at rusmiddelbruk skal straffes, at vi som tar til orde for alternativer fort møtes med mistenkeliggjøring.
Samtidig er dette for viktig til at jeg kan la være. Og jeg har derfor bestemt meg for å stå i det, til tross for at jeg egentlig er en relativt sårbar type som har et stort behov for både tilhørighet og samfunnets varme.
Grunnene til at jeg ikke kan la være, er både personlige og faglige. Disse utfordringene har preget meg gjennom hele livet. Fra jeg var ungdom med rusutfordringer, til årene jeg brukte på å jobbe meg ut av rusutfordringene og deretter har jeg gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet med og rundt mennesker med rusutfordringer.
Personlig er min opplevelse at møtene med politiet og straffereaksjonene, og det stigmaet som fulgte med, skadet meg mer enn rusmidlene jeg brukte. Og dette bidro til at jeg ruset meg mer enn jeg i utgangspunktet ville ha gjort.
Jeg brukte rusmidler for å dempe en uro og en smerte jeg bar på. Det jeg egentlig trengte da, var å bli sett av voksne. Jeg trengte en hjelpende hånd inn i fellesskapet, tilhørighet og mulighet for ro og trygghet. Det jeg fikk var dramatiske og ydmykende møter med politiet og hjelpeapparatet, som førte til kraftige dytt langt inn i utenforskapet.
Samfunnet påførte meg smerte på toppen av den jeg allerede bar på, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg ruset meg enda mer og havnet deretter i en svært destruktiv spiral.
Jeg trodde lenge at jeg fortjente å bli behandlet på denne måten. Jeg tok samfunnets syn på meg innover meg, og etter hvert ble det også mitt syn på meg selv. Det var noe galt med meg, jeg var umoralsk og jeg fortjente den smertefulle behandlingen samfunnet ga meg.
Jeg brukte mange år på å avlære meg skammen straffen påførte meg. Samfunnet forsøkte å påføre meg smerte og skam nok til at jeg skulle ta meg sammen, men alt de gjorde var å gjøre meg sykere så jeg ruset meg enda mer.
Når jeg først var syk nok til å få hjelp, besto paradoksalt nok hjelpen jeg fikk i stor grad av at jeg måtte ta innover meg at jeg ikke var umoralsk eller unormal likevel, men at rusen tvert imot var en naturlig løsning på unormale og smertefulle omstendigheter jeg levde under. Jeg var på mange måter en gutt som reagerte normalt på noe unormalt, til tross for at samfunnet lenge hadde forsøkt å vise meg det motsatte.
Og det var da det gikk opp for meg. Straffen, ydmykelsene og stigmaet vi påfører mennesker som er borti rus, enten de prøver for første gang, eller om de er i ferd med å utvikle utfordringer knyttet til bruken, fungerer ikke sånn som vi lenge har trodd at den gjorde.
Uavhengig av hvilket utgangspunkt et menneske som prøver, eller bruker rusmidler har, vil straffen og stigmaet øke sannsynligheten for mer rusbruk. I hvert fall om vi ser på de bakenforliggende årsakene til at noen utvikler rusmiddelproblemer.
En del av dette er, som dere skjønner, min subjektive opplevelse av straffen jeg fikk. Men når min (og veldig mange andres) subjektive opplevelse så til de grader henger sammen med kunnskapen vi har, er det på tide å lytte.
Dette står i en kronikk Norsk psykologforening skrev i forbindelse med rusreformen som ble nedstemt:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, sa det også fint på et foredrag jeg nettopp hørte:
«Straff er tilsiktet lidelse. Det er ikke et pedagogisk virkemiddel. Det er å påføre borgere lidelse og smerte, med en spesiell hensikt. Da må nytten vi får ut av det være større enn lidelsen som påføres. Det er ikke belegg for å hevde at denne påføringen av lidelse fører til redusert rusmiddelbruk. Lidelsen er sikker, nytten er svært usikker.»
Hvordan kan vi forsvare å utsette individer for dette når vi etter 50 år med denne måten å gjøre det på, fortsatt ikke vet om det har noen allmennpreventiv effekt?
Sammenligner vi oss med andre land, kan det se ut som om straffenivået ikke har noe å si for rusbruken i det hele tatt. Noen land, for eksempel Singapore, har dødsstraff for narkotikakriminalitet, uten at dette har påvirket bruken. Bruken av rusmidler i Norge har gått jevnt opp, helt uavhengig av strafferammene. Vi ligger også helt på topp i Europa i antall overdosedødsfall.
Det samme gjorde Portugal, helt til de i 2001 avkriminaliserte og overdosetallene stupte. Hvorfor? Jeg tipper det handler om at de sluttet å påføre menneskene som prøvde eller brukte rusmidler ytterligere lidelse. I stedet ble rusbrukere møtt av sosialarbeidere med «hjertet på rett plass».
På vernepleierstudiet lærte jeg mye om psykiatriens historie. Det er ikke en spesielt betryggende eller hyggelig historie. Kort forklart har mennesker som har strevd med psykisk uhelse historisk sett blitt utsatt for mye grusomhet. I hjelpens navn.
Mennesker som har vist symptomer på at de har hatt det vanskelig, gjerne på grunn av dårlige erfaringer med andre mennesker, har blitt utsatt for smertefull tvangsbehandling uten at man har kunnet dokumentere at behandlingen faktisk hadde effekt. Tvert imot ble mange sykere. 14 % av alle som ble utsatt for lobotomi døde kort tid etter inngrepet. Likevel var dette en praksis som lenge hadde stor støtte i befolkningen.
Et annet eksempel som gjorde inntrykk på meg, var kvinnene som led av «hysteri», som egentlig på ulike vis viste symptomer på ekstrem psykisk smerte, ble lagt i «kaldbad (badekar med isbiter og iskaldt vann)» med låst trelokk over, helt til de roet seg. Man trodde at det hjalp fordi de roet seg, men sannheten er at de ga opp. Det var ikke vits å rope mer, ingen hørte dem.
Uten sammenligning for øvrig føyer kriminaliseringen av homofili seg også inn i rekken over eksempler på hvordan vi, på grunn av frykt og manglende forståelse, ender opp med å gjøre livet til en gruppe som allerede hadde det vanskelig, enda vanskeligere. I debatten rundt avkriminalisering av homofili var motstanderne livredde for «smitteeffekten», og «hva med ungdommen?», litt på samme måte som med rusdebatten.
Grunnen til at vi lærte om dette på vernepleierstudiet var fordi det var viktig at vi som skulle jobbe med mennesker tok innover oss at tiltakene vi iverksetter i møte med sårbare grupper i samfunnet må være basert på empiri og kunnskap, heller enn en følelse av hva som er riktig. Vi måtte ta innover oss at vi historisk har utsatt medmennesker for ufattelig mye lidelse, i hjelpens navn.
Dessverre er lidelsene vi påfører mennesker som prøver, eller bruker illegale rusmidler nok et eksempel på det samme. Lidelse påført mennesker, i hjelpens navn, uten å vite om det faktisk hjelper.
Jeg er heldigvis ikke lenger alene om å mene at endringer i ruspolitikken er nødvendige.
I ryggen har jeg Verdens helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og de fleste brukerorganisasjoners anbefalinger.
Så håper jeg etter hvert også vi i Norge kan lytte til FNs ekspertutvalg som nettopp sa:
«The ‘war on drugs’ may be understood to a significant extent as a war on people. Its impact has been greatest on those who live in poverty, and it frequently overlaps with discrimination directed at marginalized groups, minorities and Indigenous Peoples ...
... Now more than ever, the international community must replace punishment with support and promote policies that respect, protect and fulfill the rights of all.»
Frem til vi gjør det, blir det flere markeringer foran Stortinget på meg, det blir kronikkskriving og aktiv jobbing for at vi etter hvert skal bytte ut straff, ydmykelse og stigma med kunnskap, kloke hoder og et varmt velkommen inn i fellesskapet igjen.
Så får vi satse på at ubehaget jeg føler ved å eksponere meg på denne måten etter hvert kan føre til at de som kommer etter meg blir møtt på en annen måte enn det jeg gjorde.
Les kronikken i Avisa Nordland her.
Vi arrangerte rusdebatt på Kulturhuset i Oslo 26. juni.
Om politiets virkemidler og om avkriminalisering.
Om rusreformen, kontra en varslet forebyggings- og behandlingsreform.
Willy Pedersen, professor i sosiologi, innledet møtet med foredraget: "Begynnelsen på slutten på krigen mot narkotika?
Willy Pedersen ble nylig tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget ble det debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i Miljøpartiet De Grønne
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Foredraget og debatten kan ses på YouTube her.
Møtet ble ledet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
Bak arrangementet sto brukerorganisasjonene:
proLAR Nett
A-larm
Foreningen for human narkotikapolitikk
Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.
Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.
Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.
Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.
Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.
En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.
Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.
I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.
I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.
Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.
Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.
Her er Facebook-siden til arrangementet.
Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Her er Facebook-siden til temamøtet.
NRK Nordland 31. mai 2023: Vil la politiet ta spyttprøver og beslaglegge mobil ved mistanke om rus, av Kristin Thrane, Sunniva Grimstad Hestenes og Alexander Kjønsø Karlsen.
Kristelig Folkeparti i Nordland vil gi politiet flere verktøy i kampen mot narkotika. Foreningen for human narkotikapolitikk mener det vil virke mot sin hensikt
I 2022 kom det nye retningslinjer for arbeid med narkotikasaker.
Nå skal ikke rusavhengige stanses, arresteres, eller ransakes på bakgrunn av mistanke om eget bruk.
Det har resultert i færre narkotikasaker hos politiet. Samtidig viser tall fra Folkehelseinstituttet en liten økning i blant annet kokainbruk hos unge.
Kristelig Folkeparti i Nordland mener det nå har oppstått et vakuum, og krever at politiet får flere verktøy i kampen mot narkotika.
– Etter at retningslinjene kom, er narkotika i praksis avkriminalisert i Norge. Vi trenger hjemler hos politiet som gjør at de kan forsette sitt viktige arbeid mot narkotikabruk hos unge, sier førstekandidat i Nordland KrF, Linda Helen Haukland.
For å fylle vakuumet foreslår Haukland at politiet får ta spyttprøver av ungdom som de mistenker er ruspåvirket. I tillegg vil hun gi de muligheten til å beslaglegge mobiltelefonen deres.
Ønsker større fokus på bruk av sosialarbeidere
– Det er mye mer forebyggende om politiet konsentrerer seg om alvorlig narkotikakriminalitet enn å løpe rundt å krenke ungdommen, mener leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), Arild Knutsen.
Han kaller tiltakende integritetskrenkende og mener det ikke finnes noe bevis for at spyttprøver og gjennomgang av mobiltelefon fungerer forebyggende.
– De vil plage folk som bare kommer borti narkotika i stedet for å hjelpe og beskytte dem som har problemer, legger han til.
Derfor fremsnakker Knutsen heller et større fokus på bruk av barnevernet og sosialarbeidere med en faglig bakgrunn.
Han mener de på en bedre måte kan skille de som kun har eksperimentert og de som faktisk har problemer.
– De som faktisk har problemer ønsker hjelp når de kommer i kontakt med tillitsfulle voksne som har de rette virkemidlene for å hjelpe de videre.
Heller ikke muligheten til å ransake mobiltelefoner tror han er en effektiv måte å forebygge rusbruk blant unge.
– Det er veldig belastende for de som blir stanset dersom politiet skal gå igjennom telefonen bare basert på mistanke om bruk, sier han og fortsetter:
– De aller fleste har fått narkotika fra en venn eller en i vennegjengen. Da må politiet lirke ned i de aller nederste leddene som neppe driver med noe kriminalitet på bekostning av alvorlig narkotikakriminalitet. Da vil mengden beslag gå ned, men mengden krenkelser av ungdom øker.
Les hele saken på NRK Nordland her.
Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.
«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.
Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.
Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.
Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.
I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.
Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.
For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.
Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.
Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:
«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»
Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.
Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.
Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.
De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.
I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.
Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.
Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.
Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.
Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.
Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.
Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.
I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.
Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummering, Riksadvokatens presiseringer, tre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.
Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»
Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.
Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».
Les artikkelen på psykologisk.no her.
Nidaros.no 06. mai 2023: Politimann fikk narko-pris: – Har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, av Lise Lotte Henriksen.
– Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge.
En spillejobb i Trondheim ble ikke helt som de andre for politioverbetjent Jan Ivar Småvik. På fritiden spiller han i flere band, og en dag i februar ventet det han trodde var en helt vanlig spillejobb i Trondheim.
– Så fikk jeg beskjed backstage at noen ville snakke med meg. Jeg gikk opp, så flere som var samlet og flere jeg kjente, forteller Småvik.
Det han ikke visste var at Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge hadde årsmøte. Samtidig delte de ut Arild Knutsen-prisen, oppkalt etter foreningens styreleder og mangeårig politisk aktivist for rusbrukeres rettigheter.
– For det første er ikke priser noe man får ofte i politiet. Jeg ble satt ut, sier Småvik.
Den som følger med i rusdebatten kan kanskje oppfatte det som steile fronter mellom de som vil endre ruspolitikken og politiet. Det etter hvert ganske velkjente #Narkotwitter jobbet blant annet lenge med å avsløre medlemslistene til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som etter hvert førte til at det ble satt ned et utvalg for å granske rolleforståelse i politiet.
Utvalgets dom var knusende og slo fast samrøre mellom politiet og NNPF.
– Det ble naturlig å gi en pris til Småvik. Han er en politimann som har behandlet folk ordentlig og stått imot ukulturen. Det er ikke alle politifolk som har vært ålreite mot rusbrukere opp gjennom årene, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge, Terje Olden.
– Det er begrunnelsen jeg er mest rørt for. At jeg har møtt mennesker med dialog, ikke stigma. Jeg har behandlet folk på en måte de opplever som positiv. For meg er det en selvfølge at politiet skal gjøre, sier Småvik og legger til:
– Jeg har ikke vært fordømmende, og det lever jeg godt med.
Småvik har 35 år i politiet bak seg. Han innrømmer at synet ikke alltid har vært slik det er i dag.
– Vi trodde at dette med anmeldelser, tvang og trusler var det beste for de med rusproblemer. Jeg har vært med å sparke opp dører og hele pakken, sier han.
Poenget, mener han, er at alle parter i debatten egentlig ønsker det samme. Det er bare hvordan vi kommer dit det er uenighet om.
– Det har skjedd en stor endring i hvordan vi ser mennesket bak rusmisbruket. Uten unntak når noen sliter med rus, ligger det noe annet bak. Det er ikke løsbart å bare gå på rusproblematikken, men vi må se hva som ligger til grunn. Det er ingen som ønsker et samfunn fullt av mennesker som sliter med rus, sier han.
Og han er tydelig på hva han mener er riktig når det kommer rusavhengige.
– Det har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, men folk skal få hjelp og ikke straff. Da må politiet behandle folk med respekt. Skal vi komme i en posisjon hvor vi kan påvirke noen positivt, må folk få hjelp, sier Småvik.
– Det er lettere å motivere folk med hjelpemidler enn med trusler. Det må gå an å snakke med politiet om rusbruk uten at vi lager en sak av det.
For det er slik han gjør jobben sin. Som politikontakt på Ørlandet.
– Det er sånn det er å være politimann på et lite sted. Du er den folk kommer med når de trenger hjelp og bistand. Er jeg i uniform eller sivil er jeg fortsatt politimann Småvik, jeg kan ikke ta avstand. Da blir det at man involverer seg på en annen måte, sier han og fortsetter:
– Når det gjelder rusmisbruk har vi mulighet til å få dem inn i hjelpeapparatet og helsesystemet hvor de kan få hjelp. Der har jeg vært på tilbudssida og vært med til både fastlege og NAV. Der har jeg kanskje skilt meg ut, for jeg har ikke vært så opptatt av hva folk gjør, men hvorfor.
Han mener det er lett for politiet å gjemme seg.
– Gjemme seg bak paragrafer. Men det er vanskelig på et lite sted hvor du kommer tett på folk. Da må du bry deg.
Han tror det kommer til å bli en endring i hvordan politiet ser på personer med rusutfordringer.
– Det har skjedd mye på kort tid, men å endre seg over natta er ikke gitt. Jeg skjønner at mange synes det er problematisk. Men det er en snøball som har begynt på trille, det er det ingen tvil om, sier han og understreker:
– Det er blitt mye større åpenhet i politiet. Folk er lydhør og nysgjerrige. Det er mye positivt, sier han.
Og prisen han fikk har han hengt opp på kontoret.
– Det er en anerkjennelse for det jeg står for og gjør. At det betyr noe for noen. En stemme for de som jobber mot systemet. Jeg ser på den hver dag, den gir meg energi til å gå ut hver dag for å forebygge og ikke minst tørre å stå for et litt annet syn når det gjelder tilnærming til rusforebygging.
Terje Olden har vært en av samtalepartnere til Småvik.
– Vi må tørre å utfordre sine egne meninger. Der har kanskje vi i politiet litt å gå på. Vi må tørre å lytte til de som har andre tanker. Hensikten og målet er det samme som hos oss, men de ser det fra en annen vinkel, sier Småvik.
Olden setter pris på samtalene de har hatt.
– Vi har hatt flere interessante diskusjoner. Han velger å se saken fra flere sider og forholder seg til fakta. Mange politifolk holder seg til det moralske synet. Jeg opplever at Småvik ser folket bak og har ikke fordømt med håndjern, pisk og straff som hjelp, sier han.
Derfor var det riktig for dem å gi prisen til nettopp han.
– Vi ser ikke ting svart/hvitt. Han har vært en ålreit fyr, og det er sikkert flere som han i politiet, men det var han jeg og flere kjenner godt til. Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier Olden.
Også Trygve Bragstad (H) og Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen under årsmøtet. Bragstad for jobben med lokal rusreform i Trondheim, Ghanizadeh for jobben med å avsløre samrøret mellom politiet og NNPF.
Les artikkelen på nidaros.no her.
Harstad Tidende 05. mai 2023: Mener Harstad bør droppe ruskontrakt, av Kristin Axelsen Kildal.
Marino Jonassen er negativ til bruken av ruskontrakter, og mener Harstad kommune bør følge etter Oslo og skrote ordningen.
Marino Jonassen er tillitsvalgt i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han har selv vært rusavhengig og har måttet være på ruskontrakt. Ruskontrakt brukes når man blir tatt med narkotika. Den innebærer at man jevnlig må ta urinprøver under tilsyn, og ha samtaler med ruskonsulent eller helsesykepleier.
Som regel er det personer som er 18 år eller yngre som får tilbud om ruskontrakt i stedet for at det opprettes sak. Voksne som blir tatt med narkotika må gå på ruskontrakt for å få beholde førerkortet.
– Lite eller ingen hensikt
Jonassen beskriver det som nedverdigende å måtte urinere og vise seg naken foran andre voksne, og mener bruk av ruskontrakt kan føre til ekstra problemer for de som trenger hjelp.
– Å vise underlivet sitt foran andre kan for mange være retraumatiserende. Tvang bygger ikke tillit, sier han.
I fjor gikk Oslo kommune bort fra bruken av ruskontrakter. Byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap), mener at ruskontraktene de har hatt i flere år, ikke hjelper.
Også Helsedirektoratet har sagt til rusreformutvalget at det ikke er noe faglig belegg for at ruskontrakt fører til at man slutter med uheldig og skadelig rusbruk.
– Mange kan oppleve bruken av ruskontrakt som krenkende og ubehagelig. Jeg har selv måttet tisse i en kopp foran voksne mennesker opptil to ganger i uka. Jeg ble aldri vant til det, og syntes det var krenkende, sier Jonassen.
Som tillitsvalgt i FHN har Jonassen inntrykk av at ruskontrakt for de fleste har lite eller ingen hensikt, heller tvert imot.
– Mange andre kommuner går bort fra kontraktene. Derfor lurer jeg på hvorfor vi i Harstad skal fortsette med det. I Harstad kommune er man opptatt av å jobbe evidensbasert, men det gjelder tydeligvis ikke
for dette. Jeg synes ikke det er riktig, sier han.
– For noen er testing bra
Jonassen har selv vært i samtale med politikontakt Marius Bergan om temaet. Bergan omtaler kontrakten som rusoppfølging, og personlig har han tro på at denne metoden fungerer.
– Det viktigste for oss er samtalene man må ha gjennom oppfølgingen. Forskning viser at motiverende intervjuer har en god effekt, også vet jeg at for noen er det veldig bra å ha rustesting, sier han.
Bergan har inntrykk av at personer opplever rustestingen på varierende måter.
– Noen opplever det som ubehagelig, mens noen ønsker
å bli testet oftere for å klare å slutte å ruse seg. Når noen synes det er ubehagelig, må man
heller prøve å legge til rette for at det skal bli så greit som over hodet mulig for dem å gjennomføre testinga, sier han. Rustestingen er svært sjeldent to ganger per uke, og det er som oftest sporadisk.
Bergan har også hørt om folk som hevder at de begynner å ruse seg på andre måter under
rusoppfølging, og går over til stoffer som blant annet går raskere ut av kroppen.
– Det har vi sjelden opplevd hos oss, sier han.
Kommunen har ansvaret
Fra sommeren 2022 ble rådgivende rusenhet en lovpålagt tjeneste i kommunene, som en
positiv effekt av debatten rundt rusreformen.
Det betyr med andre ord at ansvaret for rusoppfølging ligger hos kommunen, mens politiet er de som skal overføre saker til dem. For Harstad kommune sin del har de hatt tilsvarende tilbud før igjennom oppsøkende rusteam, og nå er det ungdomsenheten som har ansvaret for oppfølgingen, men det var ulik praksis rundt om i landet.
– På grunn av debatten rundt rusreformen har noen kommuner bestemt seg for å kutte selve testingen. Nå er det veldig debattert hva som er fornuftig eller ikke. Jeg mener som sagt at det er positivt for mange, da det blir en motivasjon for å holde seg unna rusen og for noen en måte å bygge tillitt med foreldre igjen, sier Bergan.
Les artikkelen i Harstad Tidende her.
