Harstad Tidende 09. oktober 2023: Marino holdt appell på torget mot nedleggelse av døgnenheten, av Morten Hagen.
Dersom Helse Nord vedtar nedleggelse, vil pasienter ved døgnenheten måtte reise til Narvik, Silsand eller Tromsø for å få hjelp.
I UNNs høringsforslag heter det at årsaken til nedleggelse er en samlet vurdering av behov for «frigjøring av ressurser for styrking av polikliniske og ambulante tjenester samt sykehusfunksjon i Tromsø».
Leder for FHN-Nord, Marino Jonassen reagerer på at døgnplassene i Harstad legges ned for å styrke sykehustilbudet i Tromsø.
Les Jonassens appell her:
«I dag står vi samlet for å rette våre stemmer mot en mulig beslutning som påvirker oss alle, uavhengig av politikk, men som medmennesker og samfunn.
Nedleggelsen av døgnenheten i Harstad har blitt satt i gang uten tilstrekkelig vurdering av de menneskelige konsekvensene, og det er noe beslutningstakerne og arbeidsgruppa burde reflektere over.
Døgnenheten i Harstad har vært og ER en viktig ressurs for Harstad, det har den vært i årevis. Den har vært en trygg havn for de som har trengt akutt psykisk helsehjelp, et sted hvor de har blitt møtt med medfølelse og omsorg. Nedleggelsen av denne enheten setter ikke bare en tjeneste i fare, den setter liv i fare.
Den mulige Nedleggelsen av døgnenheten som nå er ute på høring har utløst sterke følelser og reaksjoner blant oss, vi er mange som føler oss overkjørt å ikke lyttet til i en prosess som heller ikke har vært stueren og det gjør meg og mange med meg rett og slett forbanna. Det er på høy tid at arbeidsgruppen og helse nord retter fokus på det medmenneskelige aspektet ved denne beslutningen og ikke fokusere på de 20 millionene som vil bli spart for det er det som er sannheten og målet med nedleggelsen. De må forstå at kostnadsbesparelser på 20 millioner kroner ikke kan rettferdiggjøre og sette menneskers liv og psykiske helse i fare.
Arbeidsgruppa og helse nord må se forbi tall og budsjettregnskap.
De må se på menneskene som vil bli berørt.
De må se på de som allerede lider av psykisk helseproblemer og risikerer å miste sin eneste trygge havn.
De må se på de pårørende som bekymrer seg for sine kjære.
Og de må se på samfunnet som en helhet, fordi når mennesker lider av psykisk uhelse, påvirker det oss alle å i denne situasjonen spesielt Harstad.
Hva er verdien av disse pengene i sammenligning med en persons liv?
Hva er prisen de er villige til å betale for å se bort fra behovet for psykisk helsehjelp?
Tenk også litt over på de fatale konsekvensene som denne beslutningen kan få.
For mange vil det bety lengre reiser til andre enheter, noe som kan føre til forsinket behandling og økt stress for både pasienter og pårørende. Det kan også føre til at noen ikke søker hjelp i det hele tatt på grunn av avstanden og besværet med å komme seg til en annen enhet.
Vi bor ikke i Oslo hvor du kan ta trikken 10 minutter så er du fremme ved en annen enhet. Men dette er noe arbeidsgruppen vet, de har bare valgt å ikke ta hensyn til det.
Vi kan ikke ignorere faren som ligger i nedleggelsen av denne enheten. Jeg velger å kalle det en nedleggelse for det er det i praksis er.
Psykisk helse er en del av vår totale helse, og når tilgangen til nødvendig hjelp blir begrenset, stiger risikoen for at mennesker vil lide i stillhet. De som allerede sliter med psykiske helseproblemer, vil stå overfor enda større hindringer på veien til bedring. Dette kan føre til en økning i selvmordstilfelle og større psykisk uhelse, noe som er en tragedie vi ikke kan akseptere.
FHN Nord, andre brukerorganisasjoner og Harstad omegn oppfordrer beslutningstakere til å la døgnenheten få bli i Harstad. Budsjettutfordringene og nødvendigheten av å ta økonomiske beslutninger er en ting, men man kan aldri sette en pris på menneskeliv og på den smerte som oppstår når noen tar sitt eget liv eller blir sykere på grunn av en tjeneste som i praksis ikke er tilgjengelig.
Vi er 30.000 mennesker som blir oversett å ikke lyttet til.
Det er også svært bekymringsverdig at ingen fra Harstad har blitt inkludert i beslutningsprosessen, verken brukerorganisasjoner fra Harstad eller ansatte fra døgnenheten eller sykehuset. Lokale perspektiver og kunnskap er uvurderlige når det gjelder å forstå behovene til vårt lokalsamfunn. Vi skal ha en rettferdig sjanse til å bli hørt og delta aktivt i denne viktige avgjørelsen som vil påvirke oss direkte.
Noe annet tyder på en arroganse uten sidestykke.
Vi ber om at beslutningstakerne og helse nord tar et skritt tilbake, vurderer konsekvensene av denne nedleggelsen nøye, og ser etter andre måter å spare penger på.
Eller la meg omformulere meg, vi ber ikke om noe som helst. Vi krever at døgnenheten får bestå akkurat slik som den gjør i dag.
Jeg vil avslutte med å si at:
Vi må bevare det medmenneskelige i vår omsorg for hverandre og for å beskytte vårt fellesskap. Nedleggelsen av døgnenheten i Harstad er ikke bare en administrativ beslutning: det er en beslutning som vil forme vårt samfunn og våre liv og i verste fall kan liv gå tapt.
Vi har ingen å miste».
Les artikkelen i Harstad Tidende om Marino Jonassens appell her.
Dagsavisen 29. juli 2023: Høyre med rusoppgjør mot byrådet, av Tom Vestreng.
Oslo Høyre og Foreningen Human Narkotikapolitikk mener ruspolitikken i Oslo står til stryk, og går sammen om en ny rusplan for hovedstaden.
– Det er et stort behov for å tenke annerledes om fremtidens ruspolitikk. Pilene i Oslo peker i feil retning og byrådet fremstår handlingslammet. Vi kan ikke godta at rusavhengige plasseres i boliger uten oppfølging, at åpne rusmiljøer ikke begrenses gjennom skjermede væresteder, eller at unge ikke får den helsehjelpen de bør få, sier Høyres Hassan Nawaz til Dagsavisen.
Han er bekymret for en ruspolitikk som han mener bærer galt av sted.
– Det er en økning i antall overdosedødsfall i Oslo. Mange sliter med å komme i kontakt med brukergrupper som er vanskelige å nå, samt styrke deres tillit til hjelpeapparatet, farlige stoffer bidrar til overdoser, det er flere åpne rusmiljøer, og byrådet fikk ikke grønt lys for en lokal rusreform som dermed havarerte, sier Hassan Nawaz.
– Desentraliseringsstrategien har gått for langt. Tilbud om bolig fra Oslo kommune gjelder kun på papiret. Når boligene ikke er tilpasset hver enkelt, ender mange opp med å likevel bo på gaten, fordi de ikke klarer å leve i den kommunale boligen de har fått utdelt, men også fordi hjelpeapparatet i bydelene ikke er bygget opp tilstrekkelig.
Byrådsavdelingen for arbeid, integrering og sosiale tjenester er forelagt kritikken fra Hassan Nawaz og Arild Knutsen. De vil komme med sine kommentarer i egen sak senere.
Sammen med Foreningen Human Narkotikapolitikk har Høyre kommet med en rekke tiltak for å få kontroll på rusmiljøene i Oslo.
– Byrådets ruspolitikk har ikke gitt ønskelige resultater. De neste årene er vi i langt større grad nødt til å tenke annerledes, kunnskapsbasert og forebyggende for å sikre verdighet overfor rusavhengige, færre åpne russcener, trygge boforhold, og at alle får den nødvendige helsehjelpen de har krav på, sier Navaz, som er Oslo Høyres helse- og sosialpolitiske talsperson.
Leder Arild Knutsen i Foreningen Human Narkotikapolitikk er glad for at Høyre nå utfordrer byrådet med en annerledes og ifølge ham, bedre ruspolitikk. Særlig er han glad for at Høyre vil se på desentraliseringsstrategien, og at de ser at hjelpeapparatet i bydelen ikke fungerer som de skal.
– Dette er Høyres utspill, men vi har hatt mange samtaler og møter om dette, sier han.
– Høyre kan komme til byrådsmakt etter høstens valg, og da er det fint å vite hva som er deres politikk innen rus. Uansett hvem som styrer, så vil det være store utfordringer, sier Knutsen.
Knudsen er bekymret over at hjelpetilbudene til de rusavhengige er blitt dårligere som følge av desentraliseringsstrategien.
– Det er en glipp fra byrådets side at hjelpetilbudene blir dårligere for de som er i sentrum. Nå er det bydelene der de bor, som skal ta seg av de rus-avhengige. Noe vi har sett ikke fungerer. Tilbudene på bydelsnivå varierer veldig, og det er langt i fra sikkert at bydelen har det rette tilbudet til den det gjelder. Godt mulig vedkommende ville fått et mer tilpasset lavterskeltilbud i en annen bydel, men har feil adresse, sier Arild Knutsen til Dagsavisen.
Han er også bekymret for de som kommer til Oslos rusmiljø utenbys fra.
– Nå som tilbudene i sentrum blir redusert, hva da med de prosentene av rusmiljøet som kommer utenfra og trenger hjelp, spør Knutsen.
Les hele saken på Dagsavisen her.
Avisa Nordland 11. juli 2023: Hjelp, ikke straff av Otto Stormyr, vernepleier og styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk
Nå har jeg igjen deltatt på markeringen av verdens narkotikadag – «Support. Don't Punish» foran Stortinget den 26 juni, og har med bakgrunn i det behov for å dele noen tanker.
Support. Don’t punish er en internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på mer enn 300 arrangementer i 285 byer i 91 land.
Tekster, bilder og videoer er delt i sosiale medier i et forsøk på å få ut budskapet om at vi må hjelpe og støtte, ikke straffe.
Samtidig som jeg har en følelse av at det jeg gjør er viktig og meningsfylt, kjenner jeg også på et ubehag når jeg viser åpenlyst at jeg deltar i denne kampen. Hva tenker arbeidsgiveren min? Hva tenker folk i kommunen jeg bor i om at jeg fronter dette? Vil jeg bli møtt annerledes nå som de vet det? Blir barna mine behandlet annerledes fordi jeg ønsker en annen ruspolitikk?
Ubehaget blir ikke mindre når vi som tar til orde for en ny og kunnskapsbasert ruspolitikk den siste tiden ved flere anledninger har fått skylden for økningen i ungdoms kokainbruk her til lands, dette til tross for at vi ser denne økningen i hele Europa, helt uavhengig av ruspolitisk klima.
Ved å ta til orde for at vi må slutte å straffe mennesker for å bruke rusmidler, bryter jeg sterkt etablerte normer. Det sitter så dypt i samfunnets grunnvoller at rusmiddelbruk skal straffes, at vi som tar til orde for alternativer fort møtes med mistenkeliggjøring.
Samtidig er dette for viktig til at jeg kan la være. Og jeg har derfor bestemt meg for å stå i det, til tross for at jeg egentlig er en relativt sårbar type som har et stort behov for både tilhørighet og samfunnets varme.
Grunnene til at jeg ikke kan la være, er både personlige og faglige. Disse utfordringene har preget meg gjennom hele livet. Fra jeg var ungdom med rusutfordringer, til årene jeg brukte på å jobbe meg ut av rusutfordringene og deretter har jeg gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet med og rundt mennesker med rusutfordringer.
Personlig er min opplevelse at møtene med politiet og straffereaksjonene, og det stigmaet som fulgte med, skadet meg mer enn rusmidlene jeg brukte. Og dette bidro til at jeg ruset meg mer enn jeg i utgangspunktet ville ha gjort.
Jeg brukte rusmidler for å dempe en uro og en smerte jeg bar på. Det jeg egentlig trengte da, var å bli sett av voksne. Jeg trengte en hjelpende hånd inn i fellesskapet, tilhørighet og mulighet for ro og trygghet. Det jeg fikk var dramatiske og ydmykende møter med politiet og hjelpeapparatet, som førte til kraftige dytt langt inn i utenforskapet.
Samfunnet påførte meg smerte på toppen av den jeg allerede bar på, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg ruset meg enda mer og havnet deretter i en svært destruktiv spiral.
Jeg trodde lenge at jeg fortjente å bli behandlet på denne måten. Jeg tok samfunnets syn på meg innover meg, og etter hvert ble det også mitt syn på meg selv. Det var noe galt med meg, jeg var umoralsk og jeg fortjente den smertefulle behandlingen samfunnet ga meg.
Jeg brukte mange år på å avlære meg skammen straffen påførte meg. Samfunnet forsøkte å påføre meg smerte og skam nok til at jeg skulle ta meg sammen, men alt de gjorde var å gjøre meg sykere så jeg ruset meg enda mer.
Når jeg først var syk nok til å få hjelp, besto paradoksalt nok hjelpen jeg fikk i stor grad av at jeg måtte ta innover meg at jeg ikke var umoralsk eller unormal likevel, men at rusen tvert imot var en naturlig løsning på unormale og smertefulle omstendigheter jeg levde under. Jeg var på mange måter en gutt som reagerte normalt på noe unormalt, til tross for at samfunnet lenge hadde forsøkt å vise meg det motsatte.
Og det var da det gikk opp for meg. Straffen, ydmykelsene og stigmaet vi påfører mennesker som er borti rus, enten de prøver for første gang, eller om de er i ferd med å utvikle utfordringer knyttet til bruken, fungerer ikke sånn som vi lenge har trodd at den gjorde.
Uavhengig av hvilket utgangspunkt et menneske som prøver, eller bruker rusmidler har, vil straffen og stigmaet øke sannsynligheten for mer rusbruk. I hvert fall om vi ser på de bakenforliggende årsakene til at noen utvikler rusmiddelproblemer.
En del av dette er, som dere skjønner, min subjektive opplevelse av straffen jeg fikk. Men når min (og veldig mange andres) subjektive opplevelse så til de grader henger sammen med kunnskapen vi har, er det på tide å lytte.
Dette står i en kronikk Norsk psykologforening skrev i forbindelse med rusreformen som ble nedstemt:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, sa det også fint på et foredrag jeg nettopp hørte:
«Straff er tilsiktet lidelse. Det er ikke et pedagogisk virkemiddel. Det er å påføre borgere lidelse og smerte, med en spesiell hensikt. Da må nytten vi får ut av det være større enn lidelsen som påføres. Det er ikke belegg for å hevde at denne påføringen av lidelse fører til redusert rusmiddelbruk. Lidelsen er sikker, nytten er svært usikker.»
Hvordan kan vi forsvare å utsette individer for dette når vi etter 50 år med denne måten å gjøre det på, fortsatt ikke vet om det har noen allmennpreventiv effekt?
Sammenligner vi oss med andre land, kan det se ut som om straffenivået ikke har noe å si for rusbruken i det hele tatt. Noen land, for eksempel Singapore, har dødsstraff for narkotikakriminalitet, uten at dette har påvirket bruken. Bruken av rusmidler i Norge har gått jevnt opp, helt uavhengig av strafferammene. Vi ligger også helt på topp i Europa i antall overdosedødsfall.
Det samme gjorde Portugal, helt til de i 2001 avkriminaliserte og overdosetallene stupte. Hvorfor? Jeg tipper det handler om at de sluttet å påføre menneskene som prøvde eller brukte rusmidler ytterligere lidelse. I stedet ble rusbrukere møtt av sosialarbeidere med «hjertet på rett plass».
På vernepleierstudiet lærte jeg mye om psykiatriens historie. Det er ikke en spesielt betryggende eller hyggelig historie. Kort forklart har mennesker som har strevd med psykisk uhelse historisk sett blitt utsatt for mye grusomhet. I hjelpens navn.
Mennesker som har vist symptomer på at de har hatt det vanskelig, gjerne på grunn av dårlige erfaringer med andre mennesker, har blitt utsatt for smertefull tvangsbehandling uten at man har kunnet dokumentere at behandlingen faktisk hadde effekt. Tvert imot ble mange sykere. 14 % av alle som ble utsatt for lobotomi døde kort tid etter inngrepet. Likevel var dette en praksis som lenge hadde stor støtte i befolkningen.
Et annet eksempel som gjorde inntrykk på meg, var kvinnene som led av «hysteri», som egentlig på ulike vis viste symptomer på ekstrem psykisk smerte, ble lagt i «kaldbad (badekar med isbiter og iskaldt vann)» med låst trelokk over, helt til de roet seg. Man trodde at det hjalp fordi de roet seg, men sannheten er at de ga opp. Det var ikke vits å rope mer, ingen hørte dem.
Uten sammenligning for øvrig føyer kriminaliseringen av homofili seg også inn i rekken over eksempler på hvordan vi, på grunn av frykt og manglende forståelse, ender opp med å gjøre livet til en gruppe som allerede hadde det vanskelig, enda vanskeligere. I debatten rundt avkriminalisering av homofili var motstanderne livredde for «smitteeffekten», og «hva med ungdommen?», litt på samme måte som med rusdebatten.
Grunnen til at vi lærte om dette på vernepleierstudiet var fordi det var viktig at vi som skulle jobbe med mennesker tok innover oss at tiltakene vi iverksetter i møte med sårbare grupper i samfunnet må være basert på empiri og kunnskap, heller enn en følelse av hva som er riktig. Vi måtte ta innover oss at vi historisk har utsatt medmennesker for ufattelig mye lidelse, i hjelpens navn.
Dessverre er lidelsene vi påfører mennesker som prøver, eller bruker illegale rusmidler nok et eksempel på det samme. Lidelse påført mennesker, i hjelpens navn, uten å vite om det faktisk hjelper.
Jeg er heldigvis ikke lenger alene om å mene at endringer i ruspolitikken er nødvendige.
I ryggen har jeg Verdens helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og de fleste brukerorganisasjoners anbefalinger.
Så håper jeg etter hvert også vi i Norge kan lytte til FNs ekspertutvalg som nettopp sa:
«The ‘war on drugs’ may be understood to a significant extent as a war on people. Its impact has been greatest on those who live in poverty, and it frequently overlaps with discrimination directed at marginalized groups, minorities and Indigenous Peoples ...
... Now more than ever, the international community must replace punishment with support and promote policies that respect, protect and fulfill the rights of all.»
Frem til vi gjør det, blir det flere markeringer foran Stortinget på meg, det blir kronikkskriving og aktiv jobbing for at vi etter hvert skal bytte ut straff, ydmykelse og stigma med kunnskap, kloke hoder og et varmt velkommen inn i fellesskapet igjen.
Så får vi satse på at ubehaget jeg føler ved å eksponere meg på denne måten etter hvert kan føre til at de som kommer etter meg blir møtt på en annen måte enn det jeg gjorde.
Les kronikken i Avisa Nordland her.
Vi arrangerte rusdebatt på Kulturhuset i Oslo 26. juni.
Om politiets virkemidler og om avkriminalisering.
Om rusreformen, kontra en varslet forebyggings- og behandlingsreform.
Willy Pedersen, professor i sosiologi, innledet møtet med foredraget: "Begynnelsen på slutten på krigen mot narkotika?
Willy Pedersen ble nylig tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget ble det debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i Miljøpartiet De Grønne
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Foredraget og debatten kan ses på YouTube her.
Møtet ble ledet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
Bak arrangementet sto brukerorganisasjonene:
proLAR Nett
A-larm
Foreningen for human narkotikapolitikk
Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.
Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.
Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.
Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.
Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.
En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.
Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.
I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.
I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.
Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.
Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.
Her er Facebook-siden til arrangementet.
Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Her er Facebook-siden til temamøtet.
NRK Nordland 31. mai 2023: Vil la politiet ta spyttprøver og beslaglegge mobil ved mistanke om rus, av Kristin Thrane, Sunniva Grimstad Hestenes og Alexander Kjønsø Karlsen.
Kristelig Folkeparti i Nordland vil gi politiet flere verktøy i kampen mot narkotika. Foreningen for human narkotikapolitikk mener det vil virke mot sin hensikt
I 2022 kom det nye retningslinjer for arbeid med narkotikasaker.
Nå skal ikke rusavhengige stanses, arresteres, eller ransakes på bakgrunn av mistanke om eget bruk.
Det har resultert i færre narkotikasaker hos politiet. Samtidig viser tall fra Folkehelseinstituttet en liten økning i blant annet kokainbruk hos unge.
Kristelig Folkeparti i Nordland mener det nå har oppstått et vakuum, og krever at politiet får flere verktøy i kampen mot narkotika.
– Etter at retningslinjene kom, er narkotika i praksis avkriminalisert i Norge. Vi trenger hjemler hos politiet som gjør at de kan forsette sitt viktige arbeid mot narkotikabruk hos unge, sier førstekandidat i Nordland KrF, Linda Helen Haukland.
For å fylle vakuumet foreslår Haukland at politiet får ta spyttprøver av ungdom som de mistenker er ruspåvirket. I tillegg vil hun gi de muligheten til å beslaglegge mobiltelefonen deres.
Ønsker større fokus på bruk av sosialarbeidere
– Det er mye mer forebyggende om politiet konsentrerer seg om alvorlig narkotikakriminalitet enn å løpe rundt å krenke ungdommen, mener leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), Arild Knutsen.
Han kaller tiltakende integritetskrenkende og mener det ikke finnes noe bevis for at spyttprøver og gjennomgang av mobiltelefon fungerer forebyggende.
– De vil plage folk som bare kommer borti narkotika i stedet for å hjelpe og beskytte dem som har problemer, legger han til.
Derfor fremsnakker Knutsen heller et større fokus på bruk av barnevernet og sosialarbeidere med en faglig bakgrunn.
Han mener de på en bedre måte kan skille de som kun har eksperimentert og de som faktisk har problemer.
– De som faktisk har problemer ønsker hjelp når de kommer i kontakt med tillitsfulle voksne som har de rette virkemidlene for å hjelpe de videre.
Heller ikke muligheten til å ransake mobiltelefoner tror han er en effektiv måte å forebygge rusbruk blant unge.
– Det er veldig belastende for de som blir stanset dersom politiet skal gå igjennom telefonen bare basert på mistanke om bruk, sier han og fortsetter:
– De aller fleste har fått narkotika fra en venn eller en i vennegjengen. Da må politiet lirke ned i de aller nederste leddene som neppe driver med noe kriminalitet på bekostning av alvorlig narkotikakriminalitet. Da vil mengden beslag gå ned, men mengden krenkelser av ungdom øker.
Les hele saken på NRK Nordland her.
Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.
«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.
Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.
Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.
Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.
I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.
Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.
For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.
Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.
Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:
«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»
Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.
Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.
Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.
De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.
I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.
Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.
Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.
Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.
Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.
Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.
Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.
I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.
Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummering, Riksadvokatens presiseringer, tre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.
Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»
Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.
Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».
Les artikkelen på psykologisk.no her.
Rusfeltet.no 16. mai 2023: Bruker og pårørendeorganisasjonene i nytt møte med departementet, av Torhild Kielland.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen inviterte vårt bruker og pårørendenettverk til oppfølgingsmøte om framtidens rusbehandling.
Ellen Rønning-Arnesen viser sterk interesse og vilje til å lytte til vårt nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Hun stiller gode spørsmål og viser oppriktig interesse for hva nettverket som helhet, og den enkelte organsiasjon, mener skal til for å skape gode tilbud om rusbehandling.
Nettverket var godt forberedt og Marius Sjømæling innledet på vegne av alle organisasjonene. Han takket for at regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett nå fjerner egenandeler for pasienter som mottar LAR-behandling. Han oppfordret dem samtidig om å se på egenandelspraksis også for andre særlig sårbare grupper innenfor rus og psykisk helse, når de nå skal gjennomgå regelverket.
Under følger innledningen fra Marius Sjømæling om framtidens rusbehandling:
Vi er bekymret for utviklingen i gjennomførte og pågående anbudsprosesser. Når vi hører om prosesser der vektleggingen er 60 prosent økonomi og 40 prosent kvalitet blir vi ikke særlig beroliget, men heller ikke overrasket, dessverre.
Vi vil driste oss til å kalle det for vilkårlige anbudsprosesser i lukkede fora i de ulike RHFene som oppleves som frakoblet både bred brukermedvirkning i prosessene, men også lite påkoblet politiske signaler og føringer.
Vet vi egentlig hva vi trenger av behandlingstilbud og kapasitet hvis vi ser på TSB i Norge i 2030? Hvilke institusjoner trenger vi? Hvordan skal tilbudet dekke behovet hos pasienter og pårørende der framme? Er det egentlig tydelig hva pasienter, pårørende og samfunnet kan forvente av spesialisthelsetjenesten og hva kan man forvente av egen kommune?
Vi vet - med vår samlede kunnskap og erfaring at vi trenger behandling som har plass, rom og tid til de unge som strever med rus, til de godt voksne som har mange erfaringer med ulike behandlingstilbud til de som har flere diagnoser som krysser tjenester, til de som trenger langvarig og de som trenger kortvarig støtte og behandling. Vi trenger by og vi trenger land/ eller sagt på en annen måte så trenger vi fjellet og brustein, vi trenger seng og rom, samtidig som vi trenger kontor og brustein. Vi trenger tjenester som tilpasser seg endringer i populasjonen med ny kulturkompetanse og oppdatert kunnskap på pasientenes nye behov i den fysiske og digitale verden. Vi trenger behandling som er for kvinner, vi trenger behandling som er for menn og vi trenger behandlings som rommer alle former for kjønn og identitet.
Samtidig skal vi ha behandling som har plass for de som er i eller ønsker LAR (forstås mer generell medikamentstøtte behandling inkl A og B preparater) og/eller HAB. Vi trenger lavterskel og høyspesialisert samtidig for å ha et tilbud til bredden på ulike nivå i tjenesten. Tydelige signaler om at behandlingstilbudet må både ha en grunnmur, samtidig som vi trenger variasjon for å gi best mulig tilbud i bredden er viktig.
Når en man er glad i strever med rus og/eller psykisk uhelse så påvirker det de som står i relasjonene med personen. Det kan være en samboer, en kjæreste, en ektefelle, en mamma, en pappa, en storebror eller lillesøster. Det kan være en bestefar, en bestemor, en onkel eller en tante. Ja til og med noen man ikke deler DNA med, kan være en nær relasjon på en slik måte at det påvirker egen hverdag.
Fremtidens behandlingstilbud, uansett nivå i tjenesten, MÅ også ha plass og rom de som defineres som, eller definerer seg som, pårørende. Det betyr at vi kan ikke forvente at barn og voksne pårørende skal utelukkende motta støtte i kommunen de bor i eller i psykisk helsevern når de selv har stort nok symptomtrykk. Plass og rom for store og små pårørende MÅ også finnes i spesialistnivået for TSB.
Når barn har foreldre med kreftsykdom så kan de henvises til fastlege, kreftsykepleier eller kreftkoordinator. Når barn har foreldre med rusutfordringer forventes det at barnevernet vet best. - Denne forskjellen må vi bort fra om vi skal tenke at hele familien skal få god informasjon og hjelp når noen vi er glad i strever med rus og mottar hjelp.
Forebygging må med andre ord ha et livs- og generasjonsperspektiv som også ivaretar skadereduksjon der det er riktig.
Når vi kommer dit at framtidens rusfelt har disse forutsigbare rammene, hvor finner vi integrert ettervern som ble vedtatt på Stortinget etter forslag fra blant andre nåværende helseminister i juni 2018?
Så hva tror vi kan være en start for å sikre at vi har best mulig kunnskapsgrunnlag for å peke ut retningen for å nå fremtidens rusbehandling som rommer behovene til pasienter, pårørende og samfunnet?
Kanskje det kan være en start å se til institusjonsutvalget på barnevern sitt mandat og arbeidsmetode. En bred tilnærming til utfordringsbildet for rusbehandling må innebære en bred medvirkning fra de som representerer ulike deler av rusfeltet, samtidig som menneskerettighetsperspektivet for unge og voksne pasienter og pårørende må få en tydelig plass.
Helt avslutningsvis vil vi be om en hjelpende hånd på vegne av målgruppen jeg primært representerer i det daglige, barn og unge som lever i familier som strever med rus.
Du sa på Rusfeltets Hovedorganisasjon sin fagkonferanse i Bergen at dere opplevde i arbeidet med aktuelle reformer og opptrappingsplaner at det var mange politikere som hadde et særlig engasjement for pårørende, disse vil vi gjerne høre mer fra. Om du har navn på disse som er veldig engasjerte for pårørende så tar vi gjerne mot navnene slik at vi kan treffe engasjementet og snakke med dem om det som er viktig for oss.
Les artikkelen på Rusfeltet.no her.
Nidaros.no 06. mai 2023: Politimann fikk narko-pris: – Har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, av Lise Lotte Henriksen.
– Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge.
En spillejobb i Trondheim ble ikke helt som de andre for politioverbetjent Jan Ivar Småvik. På fritiden spiller han i flere band, og en dag i februar ventet det han trodde var en helt vanlig spillejobb i Trondheim.
– Så fikk jeg beskjed backstage at noen ville snakke med meg. Jeg gikk opp, så flere som var samlet og flere jeg kjente, forteller Småvik.
Det han ikke visste var at Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge hadde årsmøte. Samtidig delte de ut Arild Knutsen-prisen, oppkalt etter foreningens styreleder og mangeårig politisk aktivist for rusbrukeres rettigheter.
– For det første er ikke priser noe man får ofte i politiet. Jeg ble satt ut, sier Småvik.
Den som følger med i rusdebatten kan kanskje oppfatte det som steile fronter mellom de som vil endre ruspolitikken og politiet. Det etter hvert ganske velkjente #Narkotwitter jobbet blant annet lenge med å avsløre medlemslistene til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som etter hvert førte til at det ble satt ned et utvalg for å granske rolleforståelse i politiet.
Utvalgets dom var knusende og slo fast samrøre mellom politiet og NNPF.
– Det ble naturlig å gi en pris til Småvik. Han er en politimann som har behandlet folk ordentlig og stått imot ukulturen. Det er ikke alle politifolk som har vært ålreite mot rusbrukere opp gjennom årene, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge, Terje Olden.
– Det er begrunnelsen jeg er mest rørt for. At jeg har møtt mennesker med dialog, ikke stigma. Jeg har behandlet folk på en måte de opplever som positiv. For meg er det en selvfølge at politiet skal gjøre, sier Småvik og legger til:
– Jeg har ikke vært fordømmende, og det lever jeg godt med.
Småvik har 35 år i politiet bak seg. Han innrømmer at synet ikke alltid har vært slik det er i dag.
– Vi trodde at dette med anmeldelser, tvang og trusler var det beste for de med rusproblemer. Jeg har vært med å sparke opp dører og hele pakken, sier han.
Poenget, mener han, er at alle parter i debatten egentlig ønsker det samme. Det er bare hvordan vi kommer dit det er uenighet om.
– Det har skjedd en stor endring i hvordan vi ser mennesket bak rusmisbruket. Uten unntak når noen sliter med rus, ligger det noe annet bak. Det er ikke løsbart å bare gå på rusproblematikken, men vi må se hva som ligger til grunn. Det er ingen som ønsker et samfunn fullt av mennesker som sliter med rus, sier han.
Og han er tydelig på hva han mener er riktig når det kommer rusavhengige.
– Det har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, men folk skal få hjelp og ikke straff. Da må politiet behandle folk med respekt. Skal vi komme i en posisjon hvor vi kan påvirke noen positivt, må folk få hjelp, sier Småvik.
– Det er lettere å motivere folk med hjelpemidler enn med trusler. Det må gå an å snakke med politiet om rusbruk uten at vi lager en sak av det.
For det er slik han gjør jobben sin. Som politikontakt på Ørlandet.
– Det er sånn det er å være politimann på et lite sted. Du er den folk kommer med når de trenger hjelp og bistand. Er jeg i uniform eller sivil er jeg fortsatt politimann Småvik, jeg kan ikke ta avstand. Da blir det at man involverer seg på en annen måte, sier han og fortsetter:
– Når det gjelder rusmisbruk har vi mulighet til å få dem inn i hjelpeapparatet og helsesystemet hvor de kan få hjelp. Der har jeg vært på tilbudssida og vært med til både fastlege og NAV. Der har jeg kanskje skilt meg ut, for jeg har ikke vært så opptatt av hva folk gjør, men hvorfor.
Han mener det er lett for politiet å gjemme seg.
– Gjemme seg bak paragrafer. Men det er vanskelig på et lite sted hvor du kommer tett på folk. Da må du bry deg.
Han tror det kommer til å bli en endring i hvordan politiet ser på personer med rusutfordringer.
– Det har skjedd mye på kort tid, men å endre seg over natta er ikke gitt. Jeg skjønner at mange synes det er problematisk. Men det er en snøball som har begynt på trille, det er det ingen tvil om, sier han og understreker:
– Det er blitt mye større åpenhet i politiet. Folk er lydhør og nysgjerrige. Det er mye positivt, sier han.
Og prisen han fikk har han hengt opp på kontoret.
– Det er en anerkjennelse for det jeg står for og gjør. At det betyr noe for noen. En stemme for de som jobber mot systemet. Jeg ser på den hver dag, den gir meg energi til å gå ut hver dag for å forebygge og ikke minst tørre å stå for et litt annet syn når det gjelder tilnærming til rusforebygging.
Terje Olden har vært en av samtalepartnere til Småvik.
– Vi må tørre å utfordre sine egne meninger. Der har kanskje vi i politiet litt å gå på. Vi må tørre å lytte til de som har andre tanker. Hensikten og målet er det samme som hos oss, men de ser det fra en annen vinkel, sier Småvik.
Olden setter pris på samtalene de har hatt.
– Vi har hatt flere interessante diskusjoner. Han velger å se saken fra flere sider og forholder seg til fakta. Mange politifolk holder seg til det moralske synet. Jeg opplever at Småvik ser folket bak og har ikke fordømt med håndjern, pisk og straff som hjelp, sier han.
Derfor var det riktig for dem å gi prisen til nettopp han.
– Vi ser ikke ting svart/hvitt. Han har vært en ålreit fyr, og det er sikkert flere som han i politiet, men det var han jeg og flere kjenner godt til. Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier Olden.
Også Trygve Bragstad (H) og Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen under årsmøtet. Bragstad for jobben med lokal rusreform i Trondheim, Ghanizadeh for jobben med å avsløre samrøret mellom politiet og NNPF.
Les artikkelen på nidaros.no her.
Nettavisen, Norsk debatt 27. april 2023: Influensere med syltynt erfaringsgrunnlag får dominere debatten om kokain, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
De skaper unødvendig frykt. De tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen. Det handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen.
Hva er det som skjer med denne kokaincrazen i media for tiden? Har media gått fullstendig av skaftet? Er det ingen hjemme i redaksjonsledelsen?
Hvordan kan dere la influensere med syltynt erfaringsgrunnlag få dominere en viktig debatt om utbredelsen av rusmidler, med sånt som i muntlig ordelag pleier å kalles superenkel forskning?
Det begynte med influenseren Martine Halvorsen, som etter en tur på byen gikk ut med en anekdotisk påstand om at man ikke lenger står i kø til do for å tisse, men for å dra kokainstriper.
Altså, seriøst?
Ja, det syntes man visst å mene. Både i media og i politikkens verden.
Halvorsen fikk masse medieoppmerksomhet og Senterungdommens Dordi Asp Lerum gjenga påstanden på Senterpartiets landsmøte. Hun fikk dermed gjennomslag for å gi politiet krenkende tvangsmidler for å avsløre rusmiddelbruk.
Så går influenseren Jenny Gehrken på fest i Hemsedal og legger ut en TikTok-video der hun vil ha mer prat om «det fuckings kokainmisbruket som skjer i Norge nå» etter det hun har sett og hørt der. Også hun får enormt med oppmerksomhet og medieoppslag.
Så følger hun opp med påstander om at kokain er blitt «like vanlig som å ta en shot på byen» og får enda mere.
De begge blir kjente. Veldig kjente influensere. Langt utenfor den kretsen de hadde fra før. Viktige og interessante journalister er hele tiden på tråden, meldingsboksen plinger konstant og de trekkes inn i debattstudioene.
Som om de er eksperter som kan analysere rusutviklingen i samfunnet.
Og denne enorme oppmerksomheten vil flere ha. Både influensere og media.
Dermed går influenseren Vita Mashadi, som aldri har sett kokain eller kjenner noen som bruker det, ut og sier at hun synes det er «så forbanna tapersk å holde på med sånt, og nå klarte hun rett og slett ikke å holde kjeft lenger.»
Igjen blir det flere klikk. Både hun og mediene får sine kick. De blir som hekta. Og enda flere vil kjenne dette bruset i kroppen. Så Fredrik Solvang inviterer både Vita og influenser-søsteren hennes Wanda til NRK Debatten.
Der kan de fortelle at de tar avstand fra dop, selv om de stadig drikker seg drita og aldri har sett noe dop. Deres videre analyse er at det er noe helt annet med kokain enn med alkohol, fordi man ikke får kjøpe kokain på butikken og dette er skummelt med tanke på barna.
Fredrik Solvang er så fornøyd med det givende bidraget at han takker de to av og inviterer Jenny Gehrken til neste del av «debatten».
Igjen får hun opplyse nasjonen om at hun hadde hørt snakk om kokain på en fest i Hemsedal og hun hadde sett én person bruke det uten at noen reagerte. Så derfor kan hun stå i beste sendetid og fortelle at hun la seg på senga i bare BH-en og spilte inn en video om det.
I etterkant av Debatten blir disse influenserne intervjuet og sitert i en rekke medier. De dominerer mediebildet.
Og nå vil enda flere ha.
Så neste dag publiserer VGs debattredaksjon en «Unge meninger»-artikkel. Det er en sånn spalte som skal bidra til at ungdommen får slippe til. For det er jo et veldig lite utvalg av alle tilsendte innlegg som faktisk får spalteplass.
Her er det Saba Hatzimarkos som skriver at hun har overhørt en samtale mellom 15-åringer på en bussholdeplass om at de skulle bruke konfirmasjonspengene på «knips og molly.» Og på bakgrunn av at det er blitt så vanlig, «lanserer» Hatzimarkos et forslag om obligatoriske skolebesøk på avrusningsklinikker.
Innlegget avsluttes med et retorisk spørsmål om det er «kjendiser og reality-deltakere» som bør ha ansvaret for å gjøre noe med dette problemet.
Hennes svar er selvsagt ja.
Ville du ikke også skrevet noe sånt om du var en wannabe-influenser med sterkt sug etter å få like mye oppmerksomhet som de etablerte influenserne, som i tillegg får dominere debatten om kokain?
Er det noen som er opptatt av kunnskap og troverdighet lenger?
Saba Hatzimarkos har tidligere løyet på alderen da hun sjekket inn på Paradise Hotel i rollen som åndeutdriver. Og hun må ha løyet på alderen igjen. For det er en 37 år gammel kvinne som får skrive tull i VGs Unge meninger-spalte.
Hva er det som skjer? Hva er det dere driver med?
Er det dette ungdommen, foreldrene og samfunnet trenger? Er det en så forferdelig utvikling at vi trenger influensere uten kunnskap om temaet til å dominere ved å ta avstand og stigmatisere?
Kan dette skape unødvendig frykt?
Det er ikke bare influensere og media som søker å sko seg på denne kokaincrazen heller.
I VG 25. april går lederen i Norsk Tollerforbund, og tenåringsmamma, Karin Tanderø Schaug ut og slår kokain-alarm. Hun frykter «fri flyt» i russetiden. Løsningen er mer penger til tollerne (?)
Der får hun støtte av politiet, som benytter anledningen til å hevde at flere ungdommer nå tror at narkotika har blitt lovlig. Politiet frykter mer «rusaksept» og sier tilgangen er uten sidestykke. Dette er en dårlig kombinasjon, varsler Ole Magnus Jensen, leder for forebyggende seksjon, enhet vest i Oslo-politiet.
Senterpartiets stortingsrepresentant Else Marie Rødby benytter anledningen til å påpeke at Senterpartiet er imot avkriminalisering og ønsker å gi flere virkemidler til politiet.
Det gir så visst grunn til bekymring når russ bruker rusmidler. Hvert år skjer det forgiftninger. Og hvert år utsettes fulle russ for seksuelle overgrep. Hvert år legger mange russ fundamentet for alkoholproblemer som vil utvikle seg senere i livet. Og hvert år havner fulle russ i alvorlige ulykker.
De aller fleste som havner på legevakt og sykehus blant ungdom og i russetiden, har alkohol og kun alkohol i blodet.
Selv om vi vet at alkoholen er involvert i det meste av rusmiddelrelaterte skader, er det altså kokain det skal advares mot.
Utspillene med den harde retorikken mot ulovlige rusmidler gir inntrykk av at man er glødende opptatt av de unges beste, men så faller det jo på sin urimelighet å sette søkelys på lovlighet snarere enn på mengden rusmiddelbruk og mengden risiko.
De utnytter meningsløse uttalelser fra influensere til sin evigvarende dragkamp om politiske prioriteringer og holdninger, som har spisset seg i etterkant av debatten om rusreformen og alt som har skjedd i kjølvannet av den.
Hensikten er å spille på frykt, for å skape en moralsk panikk som kan reversere den ruspolitiske utviklingen.
Både ungdommen og deres foreldre fortjener bedre. Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
Bruken av alkohol har gått ned. Bruken av det mest utbredte ulovlige rusmiddelet, cannabis, er på det jevne. Bruken av amfetamin er på det jevne og lavere enn i 2020. Og bruken av Ecstasy/MDMA har gått like mye ned som bruken av kokain har gått opp.
Det er altså ikke slik at det er mer rusaksept. Og det er heller ikke slik at politiet må få verktøy til å begå intime krenkelser av ungdom for å avdekke bruk av ulovlige rusmidler.
Det har ikke vært en negativ rusutvikling eller uheldige konsekvenser av at antall narkotikasaker har gått ned. Tvert imot.
Mengden beslag det siste året, har økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og dette årets beslag av 1600 kilo kokain befester denne trenden, selv om politiet mener det kan ha vært feilsendt til Norge. Utviklingen er faktisk positiv når det handler om rusmiddelbruk blant unge og blant årets russ.
Like sikkert som at disse varslene er basert på gale premisser er at de skaper unødvendig frykt, de tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen og handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen og årets russekull.
Og konsekvensene begynner å melde seg. I dag går russ ut i NRK og forteller at de føler seg mistenkeliggjort. Foreldrene stoler ikke lenger på dem. Enda de aldri har sett noen bruke kokain.
De har bare hørt om det.
Les artikkelen på nettavisen.no her.
