Norges Institusjon for menneskerettigheter, seminar: Rus og menneskerettigheter - Straff
Hva sier menneskerettighetene om bruk av straff som virkemiddel for å bekjempe narkotika?
21. september 2022 lanserte NIM rapporten «Rus og menneskerettigheter». Rapporten går blant annet gjennom to menneskerettslige problemstillinger knyttet til straff som det har vært mye debatt om de senere årene:
Avkriminalisering av brukerdoser, rusreform.
Og politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker.
Derfor inviterte Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) til frokostseminaret «Straff og rus: Hva sier menneskerettighetene?», tirsdag 6. desember 2022.
Seminaret ble innledet av:
Adele Matheson Mestad, direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter
Stine Langlete, seniorrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter
Så var det en panelsamtale moderert av
Anine Kierulf, spesialrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter.
Panelet besto av:
Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)
Maria Aasen-Svensrud, Stortingsrepresentant (Ap)
Ingvild Wetrhus Thorsvik, Stortingsrepresentant (V)
Alf Butenschøn Skre, statsadvokat hos Riksadvokaten.
Se opptak fra seminaret Rus og menneskerettigheter - Straff her (youtube).
Rus og samfunn 28. desember 2012: Det er en total omveltning vi ser, av Berit Simenstad.
Selv om han ynder å kalle seg «en mann uten utdannelse, med kun et snev av dannelse», er det ikke småtteri hva Arild Knutsen har bidratt til i utviklingen av norsk ruspolitikk. Ved inngangen til et nytt år tenker han først og fremst: — For få år siden virket det usannsynlig at vi skulle få oppleve det året vi har lagt bak oss.
— Hvis du skulle holdt en nyttårstale nå ved overgangen til 2023, hva ville du sagt?
— Dette har vært et år det for få år siden var usannsynlig at vi skulle oppleve. Det er ikke lenger legitimt å plage, jage og straffe folk for å bruke illegale rusmidler, fordi det nå er hensynet til mennesket og menneskeverdet som gjelder. Det er en total omveltning som det er uhyre fascinerende å få være med på. Og utrolig rørende å høre hvordan fremstående representanter for ulike samfunnsinstitusjoner snakker.
Arild Knutsen tenker at noen sosialantropologer burde granske hvordan holdningsendringer kan endre seg så raskt og så radikalt som det har gjort overfor rusmiddelbrukere de siste årene.
Ikke råd til at så mange faller utenfor
Men en nyttårstale må også peke fremover:
— Det er inspirerende at det også er så mange forbedringspunkter som kan gjennomføres innenfor nåværende rammer.
Med nåværende rammer mener han nåværende regjering, men også nåværende situasjon med dyrtid.
— Det er helt essensielt å tette gapet mellom rus og psykisk helse. Det burde være tydeligere enn på lenge hvor samfunnsmessig lønnsomt det er å investere i at mennesker ikke faller utenfor. Vi liker å tenke på oss selv som et samfunn med gode sikkerhetsnett, men maskene i nettet er så store at de mest forkomne, de mest forknytte faller gjennom. Maskene i nettet må bli mindre. Det må vårt samfunn ta seg råd til, vi har ikke råd til at så mange faller utenfor, er det klare nyttårsbudskapet fra Knutsen til statsministeren.
Straffepraksis: Ingen vei tilbake
— Hva har vært de viktigste endringene de siste par, tre årene?
— Det er så mange: At en konservativ regjering ville avkriminalisere bruk og besittelse til eget bruk. At vi som representerer brukerorganisasjonene var de som ble lyttet mest til og fikk gjennomslag i arbeidet med rusreformen. Og selv om rusreformen strandet på et partipolitisk spill, er straffepolitikken endret for alltid. Det er ingen vei tilbake. I de store byene innføres det lokale varianter av rusreformen, sier han og raser videre i opptellingen av alle endringer:
— Riksadvokaten har på formidabelt vis tatt tak i retningslinjer og praksis fra fortiden som ikke står seg i dag, som vil gjøre slutt på uforholdsmessig tvangsbruk. Politiet endrer praksis, og Høyesterett har virkelig søkt å rydde opp i strafferotet som det forrige Stortinget klarte å skape. Signalet derfra er tydelig: Rettsapparatet skal konsentrere seg om de virkelige kriminelle, i stedet for å bruke ressursene på saker som ikke hører hjemme i retten, men som mer er et symptom på livsproblemer man trenger hjelp til. Og jeg må nevne måten Norges Institusjon for menneskerettigheter, NIM, har engasjert seg på rusfeltet, blant annet gjennom rapporten «Rus og menneskerettigheter», sier FHN-lederen, ennå ikke ferdig med å ramse alle endringene:
— En stor, stor begivenhet dette året var oppstarten av HAB, heroinassistert behandling. Endelig har mange mennesker fått et nytt liv; med en medisin som funker for dem. Det er rørende med mennesker som kommer til HAB for å levere tilbake LAR-medisin som ikke fungerte for dem fordi de nå får medisinsk heroin. Jeg synes også det er enormt at det nå er politisk åpning for å starte amfetaminsubstitusjon Selv om det er et stykke igjen til det blir praksis, så går det mot at det ikke bare er substitusjon for opioidavhengighet. I tillegg har vi fått brukerstyrte hus, sier Knutsen og tar faktisk en pause.
«You had right»
I hans lange karriere som rusaktivist har de siste årene også vært en omveltning for ham. Riktignok har han høstet anerkjennelse og priser helt fra 2009 da han fikk Aftenpostens pris for «Årets Oslo-borger» og ble «Årets navn» samme år. I 2014 fikk han både Amnesty-prisen og Fagrådets pris for «Godt rusfaglig arbeid». Men det var vel først i mars 2020 at Arild Knutsen skjønte at han hadde fått gjennomslag, virkelig gjennomslag:
Daværende helseminister Bent Høie var på møte i FNs narkotikakommisjon i Wien for å snakke om rusreformen. Arild Knutsen deltok på samme møte og rettet en stor takk til Høie for hans snuoperasjon i ruspolitikken. Et rørende øyeblikk for de blaserte møtedeltakerne, men «verre» skulle det bli. For Høie ville takke tilbake til Arild for hans utrettelige kamp og avsluttet med «You had right. I had wrong.» til stormende applaus.
Anlegg for diplomati
— I 2021 ble rusdebatten særlig heftig, rundt tiden for landsmøtet i Arbeiderpartiet og senere rundt Norsk Narkotikapolitiforening. Bidrar brukerorganisasjonene til å grave grøfter i rusdebatten?
— Først må jeg si at kritikken av NNPF måtte komme; det var helt nødvendig at deres syn på rusmiddelbrukere ble avslørt, og at det ble en nødvendig opprydding i rolleforståelsen i politiet. Og det at mange aktivister på rusfeltet er sinte, er fullt ut forståelig. Det er en sårbar gruppe, hvor mange har vært utsatt for krenkelser og grove overgrep fra maktpersoner. Det er noe som heter «Det gjør vondt når knopper brister».
— Men ja, for å svare på spørsmålet: rusdebatten har blitt unødvendig polarisert. Mange må gå i seg selv og tenke over hvordan man skaper mest mulig gjennomslag for det man mener. Jeg er opptatt av den politiske påvirkningskraften man kan ha, men da må man være andre steder enn i sitt eget ekkokammer. Å bidra til enda mer «oss og dem»-tenkning, fører ingen steds hen. Det er blitt veldig mange organisasjoner og grupperinger innen rusfeltet, og mange av dem har ikke den historiske erfaringen med hvordan rusaktivister ble møtt tidligere. Vi var ikke godtatt, ble ikke møtt med respekt, ble sett på som en pariakaste og kalt for de styggeste ting. Jeg er veldig stolt av å vite at vi i FHN ikke svarer med samme mynt overfor dem som nå har mistet hegemoniet i ruspolitikken. Vi bruker ikke deres metoder overfor dem som er uenige med oss i dag, nå når vi er med «rundt bordet», sier Knutsen og det bringer ham straks over til en han virkelig så opp til.
Arild Knutsen har noen helter, noen ruvende skikkelser han henter inspirasjon fra. Mer om dem lenger ned. Men bare en av dem er norsk, og det er ikke tilfeldig at han var diplomat: Thorvald Stoltenberg. En virkelig pioner for en human narkotikapolitikk, sier Knutsen om sin venn Stoltenberg. Han var selvsagt til stede da boka «Fra forbud til fornuft» ble lansert.
— Se på hva Stoltenberg utrettet som diplomat. Det er mye å lære av: Skal man få til mest mulig, skal man oppnå resultater, må man være smart. Tenke over hvordan man skal gå frem, ikke bare «måkke» på med det man selv mener, sier han og forteller om et møte nylig som han synes illustrerer en slik måte å jobbe på:
FHN-lederen kom sammen med 30 fra «brukersiden» til et møte med stortingsgruppa til Arbeiderpartiet.
— Vi ville vise oss som en ressurs, som noen som kan bidra til å utvikle politikk. Det var et gripende møte, og jeg tror det var et nyttig møte for dem.
— Hvis man følger deler av rusdebatten i Norge, kan man av og til få inntrykk av at vi er et U-land på området. Men en internasjonal rangering av 30 lands ruspolitikk tidligere i år, viste at Norge ligger helt i front på mange områder. Hvordan kan brukerorganisasjonene bidra ti len mer nyansert debatt?
— Man skal ikke svartmale, da oppnår man ikke respekt. Men jeg mener at brukerorganisasjonene deltar på bred front i debatten og bidrar nettopp til å balansere. Og til den rangeringen: Norge er et rikt velferdssamfunn og en velutviklet rettstat, så det skulle bare mangle om ikke vi scoret på topp i mange av kategoriene. Det var også flere land som ikke var med i rangeringen, og det er verdt å merke seg at Norge scoret lavt på proposjonalitet ved reaksjon.
Hva er egentlig forebygging?
Når den markante rusaktivisten blar om i kalenderen til et enda et nytt år fullt av møter, foredrag, appeller og konferanser, hvilke forventninger har han til regjeringens forebyggings-og behandlingsreform som er varslet på tampen av 2023?
— De bruker store ord og skaper store forventninger når de skal reformere forebyggingen og reformere rusbehandlingen. Skal man reformere, må man vite hva man skal reformere. Hva er egentlig forebygging? Hva vil man egentlig forebygge? Kan man forebygge at det alltid vil finnes noen i et samfunn som faller utenfor? Nei. Det finnes noen indikasjoner på hva forebygging er, men vi vet ikke. Jeg forventer at regjeringen går grundig og kunnskapsbasert inn i dette, sier Knutsen og nevner tema i fleng: Er politiets praksis forebyggende? Er det å tvinges til å gå til en rådgivningsenhet forebyggende? Er det forebyggende at sosialarbeidere får utvidet mandat? Hva kan forebygge at så mange unge som faller utenfor, føler seg stemplet og fordømt?
Men når han nå går i gang med ett nytt år, så kan vi ikke unngå å spørre om noe vi oppriktig lurer på:
— Hvordan orker du alt?
Han ser ut som om han ikke skjønner spørsmålet, smiler og setter i gang en lovprising av tilværelsen sin:
— Det skjer jo så fantastisk mange fine ting nå, og jeg får være en del av det. Jeg får jobbe med det jeg brenner for, så jeg føler meg som den heldigste i hele verden. Jeg er så privilegert at jeg får møte masse interessante mennesker; masse flotte, kunnskapsrike folk. Og jeg, som er en mann uten utdannelse, med kun et snev av dannelse. Og som har vært så kontroversiell og gjentatte ganger i behandling for tung rusavhengighet. Jeg er så takknemlig for at jeg kan spille så stor rolle i dag.
Et snev av dannelse ja, men han er jo ikke noe overmenneske heller. Han har lært å beskytte seg selv, lært å prioritere hva han engasjerer seg i.
— Jeg kan ikke kaste meg rundt for å hjelpe enkeltpersoner. Mange misforstår og tenker på meg som en representant for systemet, en som kan hjelpe dem. Men jeg representerer jo ikke systemet. Jeg er en vaktbikkje mot systemet.
Les hele artikkelen på Rus og samfunn her.
NRK Stor-Oslo 12. desember 2022: Søsteren døde av overdose. Lisa vil ikke la henne bli et «nummer i rekka», av Jenny Dahl Bakken.
Tina (34) drømte om et liv uten rus. I stedet døde hun av overdose i en bolig Nav hadde skaffa henne. Familien mener systemet svikta.
– Nå skulle vi få Tina tilbake. Vi skulle slippe å bekymre oss mer for hennes liv, sier Lisa Bergland Felin.
NRK møter henne knapt en måned etter lillesøsterens begravelse.
Tina døde av overdose 22. september. 34 år gammel.
Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk er ikke i tvil:
– Mange er så sjuke at de burde hatt bemanning og oppfølging rundt seg. I stedet overlates de til seg sjøl. Vi kaster penger ut av vinduet.
Lisa har varsla Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) om Tinas død.
Kommisjonen har fått så mange varsler om dødsfall hos folk som sliter med både rus og psykisk helse, at de nå vil undersøke hvordan de følges opp.
– Jeg syns det er en liten katastrofe, at vi ikke klarer bedre per i dag.
Les hele artikkelen på NRK Stor-Oslo her.
Stoffbrukerdagen ble markert på Stortinget 25. november. Arbeiderpartiet tok oss imot, ved Even Røed og Kamzy Gunaratnam. Opptak fra møtet kan ses her (YouTube).
Foreningen for human narkotikapolitikk og proLAR Nett inviterte brukere og brukerrepresentanter inn på Stortinget for å løfte fram brukernes stemmer og ta opp viktige temaer.
På programmet sto:
Rus og menneskerettigheter
Norges institusjon for menneskerettigheter har nylig laget en rapport om rus og menneskerettigheter. Der de peker ut noen områder som bør jobbes med for bedre å ivareta menneskerettighetene til stoffbrukere.
Vidar Strømme, rådgiver ved NIM innlededet om rapporten.
Rusforebygging
Vi er i en ruspolitisk brytningstid. Politiet skal ha avsluttet en uhjemlet praksis med tvangsmiddelbruk ved mistanke om bruk av ulovlige rusmidler. Høyesterett satt ny presedens og Riksadvokaten har skrevet både presiseringer og nye retningslinjer til politidistriktene. Og vi har fått nye kommunale rådgivningsenheter for russaker. Det skjer en historisk nedgang i antall narkotikasaker, imens totalbeslaget av narkotika går opp. I dette skiftende landskapet har regjeringen har varslet en forebyggings- og behandlingsreform. Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk innledet.
Legemiddelassistert rehabilitering, med heroinassistert behandling
I år har vi fått nye retningslinjer for LAR, et forsøksprosjekt med heroinassistert behandling og åpning for substitusjon ved flere alvorlige avhengigheter. LAR får stor oppmerksomhet i NIMs rapport og proLAR Nett har nylig gjennomført en brukerundersøkelse om hvordan pasientene opplever behandlingen og om muligheten for medvirkning. Marianne Pierron i proLAR Nett innledet.
Rusbehandling
Regjeringen avslutter ordningen med fritt behandlingsvalg. Vi er langt på vei enig i at ordningen ikke har fungert godt nok. Samtidig er vi bekymret for kapasiteten på døgnbehandling og vil gjerne gjøre oppmerksom på noen utfordringer i forbindelse med avviklingen. Og hva er det ved rusbehandlingen som gjør at vi trenger en behandlingsreform? Tommy Sjåfjell ved A-larm, bruker- og pårørendeorganisasjon innledet.
Victor
Victoria Sliwa holdt et gripende innlegg om det hennes familie går gjennom. Hun har allerede mistet en bror i behandlingskø, nå frykter hun å miste sin tvillingbror.
Opptak fra Stoffbrukerdagen 2022 (Link)
Rus & Samfunn 25. oktober 2022: Avvikling av fritt behandlingsvalg: — Helseministeren jubler. Vi er bekymret.
KRONIKK: — Vi er bekymret for ventetider, mangfold, og mulighet for behandling i nærområdet etter avviklingen av fritt behandlingsvalg, skriver Tommy Sjåfjell, Marius Sjømæling, Arild Knutsen, og Ronny Bjørnestad, som representanter for fire brukerorganisasjoner, i denne kronikken.
Denne kronikken er skrevet av: Tommy Sjåfjell, A-larm, Marius Sjømæling, BAR, Arild Knutsen, FHN og Ronny Bjørnestad, proLAR Nett.
Fredag la regjeringen frem en proposisjon til stortinget som avslutter ordningen med fritt behandlingsvalg (FBV). Ordningen lot pasienter velge behandling utenfor den offentlige strukturen. Mange ruspasienter har benyttet seg av denne ordningen.
Vi er langt på vei enig med helseminister Ingvild Kjerkol i at ordningen ikke har fungert godt nok. Det er imidlertid betenkelig å juble og kalle det en gledens dag når flere hundre døgnplasser for pasienter med ruslidelser og/eller psykiske lidelser kan forsvinne (se presisering om antall plasser lenger ned i kronikken). Vi er bekymret for kapasiteten på døgnbehandling fremover og vil gjøre oppmerksom på noen utfordringer ved avviklingen av fritt behandlingsvalg.
Muligheten til å motta behandling i nærområdet blir mindre. I noen områder forsvinner nesten alle døgnplassene. Det vil kunne føre til at mange må reise langt for å motta behandling.
Noen leverandører innen fritt behandlingsvalg er gode på pårørendeinvolvering og familietilbud. Det brede tilbudet som familier kan motta innenfor rusbehandling, er faktisk stort sett å finne blant disse og hos private ideelle aktører.
Kan føre til lengre ventelister
Evalueringen av fritt behandlingsvalg viste også at tilbudet har bidratt til økt valgfrihet for ruspasienter, en valgfrihet som nå svekkes. Når det nå skal legges avvikles mer enn 300 døgnplasser, er det grunn til å påpeke at vi ikke er alene om å være bekymret over kapasiteten. Psykologforeningen, og Ergoterapiforeningen utrykte den samme bekymringen i sine høringssvar.
Legeforeningen skriver: «Man må være sikker på at man ikke avvikler denne ordningen uten samtidig å sikre tjenestetilbud som ivaretar pasientenes rett til nødvendig helsehjelp». Noen steder vil pasientene kunne få tilbud om behandling hos private ideelle aktører eller sykehus med ledige senger. Det kan imidlertid bli snakk om flere hundre nedlagte plasser; det er mye, og plassene som forsvinner er geografisk svært skjevfordelte. Vi må også spørre oss om sykehusene har økonomi til å bygge opp kompenserende tilbud som kan erstatte det som forsvinner.
Sykehusene våre er i økonomisk krise, uavhengig av fritt behandlingsvalg
Ordningen med fritt behandlingsvalg har vært omstridt, både knyttet til effekt og kvalitet. Samtidig har modellen rundt finansiering og kostnadene til pasientbehandling straffet sykehusene hardt. Offentlige sykehus har fått store regninger. Oslo Universitetssykehus, Avdeling Rus og Avhengighet fikk 70 millioner i utgifter fordi pasienter valgte fritt behandlingsvalg. Ved avvikling av fritt behandlingsvalg kommer ikke lenger den regningen til OUS, men samtidig forsvinner heller ikke pasientene.
Og det behøver ikke bety at de har råd til å styrke egne tilbud. Vi har ikke fått noen signaler om at sykehusene planlegger å styrke egen sengekapasitet, når flere hundre plasser forsvinner med avviklingen av fritt behandlingsvalg i 2023.
Mange helseforetak står i dag i krevende økonomiske utfordringer; sparetiltak er snarere regelen enn unntaket. Strøm, nybygg, lønns og prisstigning og inntektsmodellen bekymrer. Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitetssykehus må neste år spare 245 millioner.
Vår bekymring er at pengene vil gå inn i rammen til helseforetak og forsvinner i spareplanen.
Har regionale helseforetak utredet konsekvenser?
Vi er glade for at det på regjeringens sider står: «De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å påse at pasientgrupper som har benyttet leverandørene i ordningen får videreført det tilbudet de har behov for også etter avviklingen».
Vi tolker det dit at også etter overgangsordningen, vil man kunne velge mellom det samme mangfold av tilnærminger som finnes i dag. I stortingsproposisjonen fra helseministeren til stortinget står det: «Departementet har bedt de regionale helseforetakene om å vurdere hvorvidt godkjente virksomheter i godkjenningsordningen i dag leverer tjenester som oppfyller et viktig nasjonalt eller regionalt behov og påse at slike tjenester også i fremtiden gjøres tilgjengelig».
Det er naturlig at vi som brukerrepresentanter spør om denne vurderingen er gjort nå, eller om den skal gjøres? Hvilken konklusjon landet eventuelt de regionale helseforetakene på? Er det meldt bekymring fra noen helseforetak eller regioner knyttet til fremtidig kapasitet?
Våre hovedbekymringer oppsummert:
1. At helseforetakene ikke har økonomi til å styrke sine tilbud på en slik måte at frafallet av mer enn 300 fritt behandlingsvalg-plasser kompenseres. At pengene som spares på avvikling av ordningen forsvinner i rammene til helseforetakene
2. At avviklingen vil føre til økte ventetider og at mangfoldet i behandlingstilbudet svekkes betraktelig.
3. At vi får en geografisk skjevfordeling i antall behandlingsplasser, som vil føre til at døgnbehandling i nærområdet ofte ikke kan tilbys. Og at tilbudet til pårørende og familiebehandlingen svekkes.
Når tilbud til sårbare grupper svekkes, er det utfordrende når det møtes med jubel.
Det er en politisk beslutning å avslutte HELFO-ordningen. Vi er enige med helseministeren i at ordningen har vært utfordrende og ikke har fungert godt nok.
Vi synes imidlertid det er utfordrende at helseministeren kaller det en gledens dag når det legges ned 500 sengeplasser til en brukergruppe som i snitt lever 20 år kortere enn resten av befolkningen.
På regjeringens nettsider står det: «Avviklingen av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg skal ikke medføre et dårligere tilbud til pasientene». Vi kan ikke se hvordan dette skal oppfylles, det forplikter herfra og rett inn i evigheten!
Les kronikken i Rus & Samfunn her:
Dagbladet 24. oktober 2022: Jubler for rusavhengige: - En revolusjon, skrevet av Oda Ording.
Regjeringen setter av 14 millioner kroner til forskning på blant annet ADHD-medisiner mot amfetamin-avhengighet. Vil få ned overdosedødstallene, mener Foreningen for human narkotikapolitikk.
- Dette er en revolusjon for norsk rusbehandling, sier Arild Knutsen, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
For statsbudsjettet 2023 har regjeringen nemlig bevilget 14 millioner kroner til en av hans hjertesaker.
Pengene skal gå til forsøk med medikamentell behandling for avhengighet til benzodiazepiner, altså avhengighetsskapende sove- og angstdempende midler, og sentralstimulerende midler som amfetamin.
«Formålet er å utvikle helsetjenesten med sikte på å redusere overdosedødsfall, bedre helsetilstanden og øke livskvaliteten hos pasienter med avhengighet til benzodiazepiner og sentralstimulerende midler», står det i statsbudsjettet.
For amfetaminavhengige skal forskerne teste ut behandling med ADHD-medisiner, som inneholder samme virkestoff som amfetamin.
I dag opplever denne gruppa store utfordringer med eksisterende tilbud, ifølge Knutsen.
- De møtes på samme måte som vi møtte heroinavhengige på 80-tallet. De må være rusfrie i tre måneder for i det hele tatt å bli vurdert til medisinsk behandling.
Personer som er avhengige av opiater som heroin har etter hvert har fått mange behandlingstilbud. Det er ikke tilfellet for amfetaminavhengige.
Når vi vet at Norge topper overdosestatistikken, må vi ta grep, sier ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Even A. Røed.
- Forskning på substitusjonsbehandling for benzodiazepiner og sentralstimulerende stoffer er et viktig steg på veien for å få ned overdosedødstallene. I tillegg til å redde liv, handler dette også om å gi grunnleggende verdighet til flere rusavhengige.
Les hele artikkelen i Dagbladet her:
20. oktober 2022 holdt Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk et innlegg om heroinassistert behandling på LAR-konferansen, i Universitetets Aula:
Hei. Jeg heter Arild Knutsen og er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Jeg har vært med på kampen for heroinassistert behandling i mer enn 15 år og hadde æren av å klippe snora sammen med helseminister Ingvild Kjerkol som offisiell åpning av heroinklinikken i Oslo.
Og. Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg vil bare kjenne etter hvordan dette er. For jeg synes det er utrolig sterkt, ganske vemodig og veldig stort å endelig kunne stå her på LAR-konferansen og snakke om heroinassistert behandling, som noe som er i gang.
Vi! Med substitusjonsapparatet vårt. Rusbehandlingen i Norge. Vi har to klinikker der folk får heroinassistert behandling.
Veien hit har vært vanvittig lang og usedvanlig kronglete og omfattende. Vanligvis tar det rundt fem år for skadereduserende forslag å vinne gjennom ideologien om total rusfrihet som eneste mål, men heroinassistert behandling tok 12-13 år mer enn det igjen.
Det begynte å komme oppslag om det på 90-tallet. De første konkrete diskusjonene om vi skulle begynne med dette kom i 2005 og denne diskusjonen eksploderte i 2009. Det samme året som Danmark startet opp med sine klinikker.
Når man ser på hva en heroinklinikk er, altså et tiltak som tilbyr noen titalls pasienter en litt annerledes medisin enn metadon. Og injeksjoner tillates. Så kan man bli ganske svimmel av å tenke på alle de omfattende prosessene som har pågått i store og svært så betydningsfulle samfunnsorganer over lang tid, før dette endelig kunne komme på plass som et forsøksprosjekt.
Jeg var selv med i diskusjonen på den tiden da Ola Elvestuen i Venstre begynte å kjempe for dette tidlig på 2000-tallet. Og i debattene da helseminister Bjarne Håkon Hansen i 2009 åpnet for å vurdere dette og dermed ble gitt tilnavnet Heroin-Hansen. Jeg fikk stifte nært vennskap med Thorvald Stoltenberg, fra da han ledet Stoltenbergutvalget og ble del av et knapt flertall i utvalget som foreslo et forsøksprosjekt. Og jeg har sittet i et konsensuskonferanseutvalg, jeg deltok på konsensuskonferansen og kan godt huske hvordan diskusjonen rev og slet i Arbeiderpartiet frem til da Arbeiderpartiets stortingsgruppe vedtok at de gikk mot forslaget i 2012.
Og jeg sto utenfor landsmøtet til Arbeiderpartiet i 2015 sammen med TV2, da Thorvald Stoltenberg var der inne sammen med Tone Tellevik Dahl og endelig fikk landsmøtets flertall til å gå inn for et prøveprosjekt.
Også er vi sikkert flere her som kan huske da Oslo og Bergen søkte regjeringen om å få starte opp, og den da ruskonservative helseminister fra Høyre Bent Høie svarte blankt nei. Og da byene søkte på nytt igjen få år etter og den etterhvert så progressive helseminister Bent Høie ga et klart og tydelig ja.
Det er mange grunner til at jeg brenner for dette.
Blant grunnene er, og hør på dette:
“Heroinassistert behandling? Det er jo stakkarsliggjøring! Nei, nå går dere for langt. Dette er uaktuelt for oss å være med på. Det er helt feil fokus, det er ikke der manglene er i dag. Problemet er ikke tilgangen på heroin, det er for mye tilgang på heroin. Problemet er mangelen på behandling så man kan slutte med heroin. Å gi gratis heroin til “tunge rusmisbrukere” er symbolpolitikk, det er å gi opp kampen for rusfrihet og kampen mot narkotika. Dette er en lettvint og merkelig løsning. Skal du gi brekkjern til innbruddstyver også da? Barn til overgripere? Jeg hadde aldri klart å komme meg ut av mine rusproblemer hvis jeg hadde visst at bare jeg holder på lenge nok så får jeg gratis heroin.”
Disse sitatene er bare noen som er hentet fra flere av de viktigste og mektigste premissleverandørene på rusfeltet fra det ble foreslått og fram til 2015. Politikere, fagfolk og organisasjoner, inkludert brukerorganisasjoner.
Jeg hadde da, som nå, selvsagt stor respekt for om man var enig eller ikke enig i at det bør prioriteres å sette i gang med heroinassistert behandling. Det var et økonomisk spørsmål og det måtte selvsagt vurderes om man skulle bruke midler til dette, eller om midlene skulle brukes til noe annet. Som eksempelvis styrking av allerede etablerte tiltak.
Men den mest høylydte motstanden opplevde jeg som ideologisk og irrasjonell.
Heroinbruk ble sidestilt med både vinningsforbrytelser og overgrep mot barn. Diskusjonen om tilgang på heroin, handlet ene og alene om tilgang eller ikke. Ikke om hva slags tilgang, hvor heroinet kommer fra, hvordan det finansieres, eller om det redder eller tar liv.
En representant for en av landets største brukerorganisasjoner innvendte så sent som i 2015 med at heroinassistert behandling ville jo ha tatt bort alle problemene som vedkommende hadde slitt med. De som handler om det livet man lever for å skaffe seg penger til heroin og for så skaffe seg heroinen. “Så hvorfor skulle jeg da slutta?” spurte vedkommende retorisk i et innslag på Dagsrevyen med sterk kritikk mot at flere politiske partier nå støttet heroinassistert behandling.
Det at heroinavhengige som ikke profiterte på de etablerte behandlingstilbudene, skulle slippe å begå kriminelle handlinger, eller selge seksuelle tjenester, ihvertfall leve i uverdighet, og stadig måtte handle av et illegalt marked med stor fare for å dø av overdose, ble altså fremstilt som noe negativt.
Denne holdningen er basert på tankegangen om at bare en som bruker ulovlige rusmidler får det ille nok og hits the rock bottom, så vil vedkommende endelig se at dette bør man slutte med. En holdning som i stor grad har forent helse- og justisinnsatsen i flere tiår, men som ikke er basert på kunnskap og som vi er på vei bort fra.
For meg er dette noe av det viktigste med både debatten om og innføringen av heroinassistert behandling. Vi er inne i en ruspolitisk brytningstid og endringene som pågår påvirker holdningene ute i samfunnet. Det dreier seg om at hensynet til de det gjelder, som mennesker med rettigheter, blir mer og mer førende og dette er særlig viktig at skjer også innenfra i helsevesenet.
Heroinassistert behandling handler om at systemet tilpasser seg brukeren, fremfor at brukeren må tilpasse seg systemet.
Og jeg synes det er stor nytte i at man stiller seg spørsmålet: Når legal tilgang på heroin er en del av løsningen, hva var da problemet?
Vi har også fått høre i mange år fra landets mest fremtredende eksperter at andre medikamenter enn metadon og buprenorfin er uegnede for substitusjonsbehandling. Og da særlig at mer kortvirkende medikamenter enn disse to er uegnede og at det derfor ikke bør komme fler medikamenter i LAR.
De gode resultatene av heroinassistert behandling, nå både fra inn- og utland viser at dette ikke stemmer. Og min holdning er at forsøket med heroinassistert behandling vil være medvirkende til at det nå endelig begynner å åpnes for mer substitusjonsbehandling med morfin og for substitusjon av andre alvorlige avhengigheter. Som for eksempel amfetaminassistert behandling.
Noen har vært kritiske til kampen for heroinassistert behandling fordi de har ment at det ville være viktigere å kjempe for langtvirkende morfin, under parolen; flere medikamenter i LAR. Det er en holdning jeg har sympati med og jeg har kjempet for den parolen selv, men samtidig bør vi erkjenne at det ikke en gang har hjulpet å ha “Flere medikamenter i LAR” som punkt i en regjeringsplattform.
Parolen har i stor grad blitt brukt til økt fokus på langtvirkende buprenorfin (Buvidal) og den langtvirkende motgiften naltrekson og i for liten grad ført til økt fokus på sånt som morfin. Holdningene imot har vært steile. Derfor mener jeg dette har vært riktig vei å gå.
Heroinassistert behandling tydeliggjør at det er en stor gruppe som da faller imellom HAB og ordinær LAR og flere har derfor fått øynene opp for at mange flere bør få tilbud om morfin som substitusjonsmedisin.
Kanskje kan heroinassistert behandling også åpne opp øyne for mer.
De som kommer til heroinklinikkene, kommer først til en samtale. Der blir de spurt om hvordan det går. Hvordan medisineringen fungerer for dem. Hva er viktig for deg? Og de blir vurdert under denne samtalen. Det blir ikke tatt urinprøver før medisininntaket. Jeg har av ganske åpenbare grunner ikke deltatt under slike samtaler selv, men det minner om et innlegg om dette på LAR-konferansen i 2018.
Da en leder på en heroinklinikk i Danmark fortalte om erfaringene derfra og særlig husker jeg det gispet som gikk gjennom forsamlingen da hun fortalte at pasientene kunne få en større dose, en ekstra dash, på julaften.
Eller om de hadde havnet i en livskrise, mistet en nær eller det hadde skjedd noe annet som ville gjøre at en litt høyere dose i større grad ville føre til verdighet i livet og forebygge bruk av rusmidler utenom.
Jeg håper erfaringene fra heroinklinikkene kan bidra til økt fleksibilitet og mer brukermedvirkning også når det kommer til dosering av ordinære LAR-medisiner. Og kanskje vil erfaringene gjøre noe med holdningene til helsevesenet når det gjelder sånt som å få en utredning eller tilbud om psykisk helsehjelp i mens man stadig bruker rusmidler. For det er mange som nektes, kanskje særlig psykisk, helsebehandling fordi de stadig bruker rusmidler.
Ikke på bakgrunn av forskning eller noe sånt, men på bakgrunn av uheldige holdninger.
Og er det noe heroinassistert behandling viser, så er det at folk som tidligere ble ansett som behandlingsresistente svingdørspasienter, endelig begynner å få det bra og endelig profiterer på annen type hjelp og behandling.
Det er også spennende å se at det vi til nylig har demonisert noe så kraftig og reagert så vanvittig brutalt mot, altså virkningen av heroin. Det som ofte kalles heroinrus. Det anses i denne sammenheng å ha en god terapeutisk effekt.
Og akkurat det er en viktig suksessfaktor ved heroinassistert behandling. Folk som til enhver tid ikke klarer verken cold turkey eller å ligge jevnt og kanskje med bivirkninger på metadon eller buprenorfin. får endelig det de er avhengige av fra før og det er en umiddelbar lindring av tilværelsen.
Og det er særlig det som gjør at heroin som medisin fører til enda mindre bruk av rusmidler utenom, enda mindre kriminalitet, redder enda flere liv og til at enda flere kommer seg helt av medisiner til slutt, enn det behandling med ordinære LAR-medisiner kan føre til.
Folk pleier ikke å bli lenge på heroinassistert behandling, men de kommer bedre ut av det etter i gjennomsnitt ett til to år og vil da profitere langt bedre på annen behandling.
En annen viktig grunn til at vi i Foreningen for human narkotikapolitikk har kjempet for heroinassistert behandling er noe som blant annet fremkom i en Lancet-rapport i 2006, det samme året som foreningen ble stiftet. Den handlet om utviklingen før og etter at de hadde startet opp med heroinassistert behandling i Zürich. Rapporten ble laget på bakgrunn av at mange kritiserte Sveits for å ha en for “liberal ruspolitikk”, som angivelig skulle føre til flere brukere og som ville leve med rusproblemer i lengre tid enn de ville ellers.
Det viste seg at det motsatte var tilfelle. Rekrutteringen til heroinbruk hadde gått opp fram til 1990 og flatet da ut på rundt 850 nye heroinbrukere i Zurich hvert år. Men etter å ha startet opp med skadereduksjon, substitusjonsbehandling og heroinklinikker, så snudde denne utviklingen.
Rekrutteringen til heroinbruk gikk endelig ned og i 2002, ca 10 år etter oppstart med heroinassistert behandling, var de nede i 150 nye heroinbrukere hvert år.
Det er en nedgang i rekruttering til heroin på 82 prosent.
Intensjonen med å starte opp med heroinassistert behandling i Sveits var å øke livskvaliteten, redusere kriminalitet og forebygge helseskader og død. Men at det skulle føre til nedgang i rekrutteringen til heroin, det hadde ingen våget å tro på. Det var en utilsiktet konsekvens.
Og da de så nærmere på årsakene til nedgangen, så fant de at når man omdanner heroin fra dødelig kriminalitetsbefengt narkotika, og til livreddende medisin, ja da blir ikke heroin spennende for den oppvoksende generasjon lenger. Heroinbruk går da fra å bli sett på som en opposisjonell handling eller for å demonstrere sosial mistilpasning, til å anses mer som lengrevarende medisinsk sykelighet.
Og da begynner unge å gjøre andre ting enn å begynne med heroin for å gi uttrykk for opposisjon eller for å motarbeide utenforskap. For eksempel begynner de da med politikk, kanskje til og med narkotikapolitikk, og det har ikke helt de samme konsekvensene.
17. oktober 2022: Innspill fra Foreningen for human narkotikapolitikk til Representantforslag 264s (2021 – 2022) fra Dag-Inge Ulstein, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Vervik Bollestad.
Foreningen for human narkotikapolitikk støtter forslagsstillernes ønske om at hjelpetilbudet til tungt rusavhengige må styrkes. Det er også gledelig å lese at bøter og fengsling av tungt rusavhengige ikke lenger er ønskelig eller anses som riktig fra KrFs side.
Likevel.
Forslagsstillerne skriver at Høyesterett våren 2022 har kommet med tre dommer som reduserer eller fjerner straffen for besittelse av narkotika i mindre kvanta. Og at Riksadvokaten i ettertid kom med et nytt rundskriv (13. mai 2022) som instruerer påtalemyndigheten om strafferettslige reaksjoner på rusavhengiges befatning med narkotika til egen bruk. Og at det også er flere ferske eksempler fra nylige avsagte dommer på at domstolene strekker straffereduksjonen videre til personer som ikke er «tunge rusmisbrukere».
Forslagsstillerne knytter så dette til Stortingets behandling av Prop. L (2020-2021) fra regjeringen Solberg om rusreform og hevder at et indirekte resultat av dommene og Riksadvokatens rundskriv er at man står i en situasjon som på ingen måte var ønsket av noe flertall i landets lovgivende forsamling.
Og videre påpeker forslagsstillerne at det er fullt mulig at besittelse, bruk og erverv av narkotika fortsatt er straffbart, samtidig som samfunnet justerer hvilke reaksjoner en lovovertreder skal møtes med fra samfunnets side.
Foreningen for human narkotikapolitikk deler ikke forslagsstillernes beskrivelse av det som har skjedd i kjølvannet av Stortingets behandling av rusreformen. Under høringen om rusreform på Stortinget i 2021 ble det klart for høyere påtalemyndigheter at politiet har drevet en ulovlig praksis med tvangsmiddelbruk ved ransakelser i narkotikasaker. Riksadvokaten åpnet så en undersøkelse av tvangsmiddelbruken, som avdekket av det var begått systematiske feil. Det handlet blant annet om mobilransakinger, kroppsundersøkelser og urinprøver som ble gjennomført uten lovlige hjemler.
Dette førte til at flere stortingsrepresentanter, en statssekretær i Justisdepartementet og en avdelingsdirektør ved Politidirektoratet beklaget at denne ulovlige praksisen har pågått. Og det ble oppfordret til at de som mener seg urettmessig behandlet av politiet kan forfølge dette gjennom å fremme krav om erstatning/oppreisning.
Dermed skrev Riksadvokaten en presisering (9. april 2021) av rammene for politiets tvangsmiddelbruk i saker som dreier seg om bruk og besittelse av små mengder narkotika.
Dette nevnes her fordi den ulovlige praksisen som har pågått er svært oppsiktsvekkende og har rammet mennesker i vårt samfunn hardt. Med svært integritetskrenkende virkemidler som i våre øyne, i flere tilfeller, anses som rene overgrep. Og fordi dette har vært sterkt medvirkende til den siste tids endringer i politiets arbeid.
Vi vil gjerne få presisere at det er stor forskjell på lovendringer, slik regjeringen Solbergs forslag om rusreform la opp til og de praksisendringene som de tre dommene i Høyesterett (som følge av endringer i det rådende synet på bruk av strafferettslige reaksjoner mot rusavhengige for deres befatning med narkotika til egen bruk) våren 2022 og Riksadvokatens påfølgende retningslinjer (som var en lojal oppfølging av Høyesteretts fortolkning av lovgiverviljen, som fordret en tilsvarende vesentlig omlegging i påtalemyndighetens avgjørelser og forslag til straffutmåling i lignende straffesaker) har ført til.
Høyesterett har kun endret straffeutmålingspraksisen og Riksadvokaten har på den bakgrunn gitt retningslinjer om behandling av saker som gjelder rusavhengiges befatning med narkotika til egen bruk.
Dette er, slik vi ser det, og som forslagsstillerne selv påpeker, en fullt mulig justering av hvilke reaksjoner en lovovertreder skal møtes med fra samfunnets side.
I praksis har det ikke skjedd noen avkriminalisering enda, men en nedgang i antall narkotikasaker og som tidligere nevnt en endring i straffeutmålingspraksisen. Samtidig har det skjedd en økning i mengde beslag av narkotika.
Forslagsstillerne frykter at tungt rusavhengige som ikke lenger straffeforfølges av politiet, derfor ikke vil motta den hjelpen de trenger. Foreningen for human narkotikapolitikk er en brukerorganisasjon på rusfeltet som består av både aktive og tidligere brukere av rusmidler. Flere av oss har og har hatt omfattende rusproblemer. Vi klarer ikke på noen måte å se at rusavhengige ikke lenger skal motta den hjelpen de trenger fordi de ikke lenger straffeforfølges.
Videre ser forslagsstillerne med bekymring på at det fra flere hold meldes om at færre ungdom blir fanget opp av politiet og får tidligere hjelp med sin rusbruk. Og de mener det er behov for en avklaring rundt politiets rolle i å avdekke rusbruk blant ungdom.
Vi vil i den anledning vise til at det oppsøkende feltet rettet mot barn og unge for første gang blir nevnt i statsbudsjettet og blir sett med 20 millioner. Samtidig er vi i en ruspolitisk brytningstid. Det er blitt dokumentert at straff for bruk av rusmidler ikke forebygger rusmiddelbruk, men står i veien for å komme i posisjon til å ta imot tidlig hjelp, skaper mer kriminalitet og skyver folk ut i utenforskap.
Vi deler ikke bekymringen til forslagsstillerne, men vil snarere anbefale at det settes i gang en utredning av hvorvidt det faktisk er rusforebyggende å sette politiet til å avdekke rusmiddelbruk. For da prioriteres politiressurser til dette, på bekostning av å prioritere alvorlig kriminalitet. Hvis politiet går to skritt tilbake når det gjelder rusmiddelbruk og sosialarbeidere kan gå de samme to skrittene fram, så vil innsatsen målrettes til der det eksisterer reelle problemer. Man vil da komme raskere i posisjon til å bistå der det faktisk trengs, istedenfor å skape konflikt og problemer rundt bruken. Og de unge vil kunne være mer åpne og ærlige om tingenes tilstand overfor voksne tillitspersoner, som da vil ha konstruktive virkemidler til å følge dem opp med.
Forslagsstillerne frykter at organiserte kriminelle som profiterer på salg av narkotika, heretter vil lettere kunne unnslippe straffeforfølgning ved at de kan bevege seg i rusmiljøene med en rekke rusdoser på seg uten å risikere straffansvar om de blir stoppet av politiet.
Vi deler heller ikke denne bekymringen eller virkelighetsbeskrivelsen. Politiet er satt til å avdekke salg av narkotika og har hjemler til å ransake og ta beslag ved mistanke om salg. Det eneste vi ser at denne virkelighetsbeskrivelsen kan føre til, er at brukere av rusmidler vil risikere å bli tatt av politiet og straffet for salg når det de var i besittelse av egentlig var til egen bruk.
Det står mye i representantforslag 264s om bekymringer for at personer skal utvikle problemer og for at personer ikke skal få helsehjelp. Foreningen for human narkotikapolitikk forstår likevel forslaget som et ønske om at uforholdsmessige virkemidler skal gjeninnføres for å fange opp brukere av ulovlige rusmidler og som at det ønsket har oppstått på bakgrunn av en virkelighetsbeskrivelse som er svært ugjenkjennelig fra vårt brukerperspektiv.
Vår innstilling til forslaget er at det, dersom det vedtas, snarere vil skape mer rusrelaterte problemer i samfunnet, enn at det på noen måte vil gjøre det bedre. Vår anbefaling er at Helse- og omsorgskomiteen stemmer ned forslaget.
Les høringsinnspillet på stortinget.no her.
Vårt land 15. oktober 2022: Det er grunn til å tro at frykten for straff gjør at mange ikke tør å be om hjelp, av Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter.
Utdrag:
Det gylne lyset
Selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg
Hun sitter på gata utenfor et grått kontorbygg jeg går forbi på vei til jobb. Kopp foran seg, selv om ingen bruker kontanter lenger, jeg tenker på hvordan nåtidens betalingsløsninger har gjort hverdagen for folk som må be om penger, om mulig enda verre.
Ofte er hun ruset, andre ganger smiler hun litt beskjemmet. Når jeg av og til husker det, har jeg noen kontanter å putte i den som oftest tomme koppen. Av og til går vi til Narvesen sammen og kjøper litt mat. Siste gang snakket hun om bladene på trærne, om hvordan lyset falt på dem om ettermiddagen, det er gyllent, sa hun, smilte, den ene tanna borte, sår på leppa, det er gyllent.
Da Norges institusjon for menneskerettigheter i 2021 begynte et omfattende prosjekt om rusbrukeres menneskerettigheter, hadde vi mange møter med mange av de kunnskapsrike organisasjonene og fagpersonene som jobber på feltet. Ett ord dukket alltid opp først: Stigma. At de aller fleste av oss aksepterer at det finnes mennesker som det er greit å se litt ned på. I motsetning til andre grupper som også strever med lidelser som fører til destruktiv adferd, men som vi er enige om at fortjener hjelp, ikke straff og stigma.
Arild Knutsen, den dyktige lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk, har kalt behandlingen av denne gruppa for en total utstøting og dehumanisering. Men også de som bruker rus uten å ha tung avhengighetsproblematikk, forteller om ulike former for stigma. Hvordan kom vi dit? Og har menneskerettighetene gjort noe med det?
Et tilbakeblikk
Historisk har det internasjonale narkotikapolitiske samarbeidet vært preget av kontrolltiltak. FNs tre narkotikakonvensjoner, som krevde kriminalisering av befatning med narkotika, var sentrale på siste halvdel av 1900-tallet. Målet var en verden fri for ulovlige rusmidler. For å oppnå dette, tok mange land i bruk strenge og repressive virkemidler mot brukere.
Også norsk narkotikapolitikk fulgte denne utviklingen. Fra midten av 1960-tallet så vi på rus gjennom et straffeprisme, på 1980-tallet skjerpet vi straffene, og mot slutten av århundret økte antallet narkotikarelaterte straffesaker kraftig.
Men parallelt med dette, økte også kritikken mot kriminalpolitikken på narkotikafeltet. Flere land erstattet strafferettslige virkemidler med helsemessige, samtidig som folkehelseperspektiver og menneskerettslige perspektiver fikk større oppmerksomhet. En rekke menneskerettsorganer fremmet anbefalinger som pekte på behovet for en endring fra et straffeperspektiv over til et hjelpeperspektiv, og en rettighetsbasert tilnærming til ruspolitikk. Hvis Thorvald Stoltenberg hadde levd, ville han nok formulert dette som at vi må «erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender».
Den politiske utviklingen som fulgte, er godt kjent. Helseminister Høie uttalte noe av det fineste som er sagt på norskengelsk i norsk politikk direkte til Arild Knutsen: «you had right, I had wrong.» Uavhengig av hva man måtte mene politisk om noe som helst, er offentlig fremvisning av evnen til å skifte mening på grunnlag av velfunderte argumenter, en sjelden og vakker ting.
Bevegelse
Da det ble avdekket at ransakinger og andre undersøkelser var benyttet i saker hvor det ikke var grunnlag for det, fremmet Riksadvokaten nye retningslinjer om bruk av tvangsmidler i russaker. Slike ulovlige etterforskningsskritt kan innebære krenkelser av retten til privatliv. Det bidrar også til opprettholdelsen av stigma. Ting var i bevegelse.
Den bredere diskusjonen
Et problem med den ofte polariserte diskusjonen om avkriminalisering, er at den skygger for de andre samtalene som det er nødvendig å ta: Hvordan kan vi gjøre situasjonen for rusavhengige bedre? Hvordan kan vi hindre at mennesker blir avhengige? Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering. En slik reformdiskusjon har klare bånd til menneskerettigheter, som retten til helse. NIM har nylig utgitt rapporten «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på en rekke menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. Mesteparten handler om hjelpetilbudet til denne gruppen, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter de senere årene.
Les hele artikkelen i Vårt land her.
VG 06. oktober 2022: Takk, Sophie Elise! Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Den som åpner seg om rusproblemer, fortjener støtte. Klarer man ikke å være støttende, får man pokker meg engasjere seg i noe annet.
Forrige uke sto influenceren Sophie Elise Isachsen fram om at hun har vært innlagt på rehabilitering, etter å ha blitt avhengig av beroligende tabletter.
For oss som jobber med dette til daglig, har det vært interessant å se alt engasjementet som har blomstret i kommentarfeltene etter at hun sto fram.
Det er ganske utrolig å se hvor mange som fra før ikke engasjerer seg særskilt i teamet, men plutselig har så mye å si om dette kompliserte feltet med de store individuelle variasjonene.
Jeg har selv vært åpen om egne rusutfordringer og uten sammenligning, men likevel, stått fram om det i mediene.
TV2-nyhetene kom inn på avrusningsklinikken da jeg var lagt inn. Både Aftenposten og NRK Dagsrevyen besøkte meg inne på rehabilitering. Jeg kan godt huske reaksjonene den gangen. I hovedsak var de uhyre positive imens jeg var lagt inn.
Derimot vokste frustrasjonen og håpet svant så fort jeg var utenfor.
Da jeg endelig klarte å komme meg ut av rusproblemene var jeg alene hjemme og det gikk helt fint. Få uker etter skrev jeg om det på Facebook, noe som igjen skapte sterke reaksjoner og oppslag i mediene.
Særlig ble det reagert på at jeg gikk ut om det så raskt etter og på at jeg ikke var lagt inn. Jeg husker jeg tenkte på hvordan de negative kommentarene søkte å være nedbrytende, sånn at man i ettertid kunne hovere og si «hva var det jeg sa» hvis det ikke gikk bra.
Det er særlig dette jeg husker tilbake til når jeg leser reaksjonene på Sophie Elises åpenhet om sine avhengighetsproblemer. Den som åpner seg om sånt, fortjener støtte. Klarer man ikke å være støttende, får man pokker meg engasjere seg i noe annet.
Avhengighet er en svært stigmatisert tilstand der de som rammes ofte møtes med fordommer og bedrevitende holdninger, når tiltro er det viktigste.
Det er mange som lever i skjul på grunn av slike holdninger og som dermed sjelden får mulighet til å sette ord på egen situasjon. Kanskje er det derfor nettopp samtaler om rus og avhengighet er den mest utbredte terapiformen for denne tilstanden.
Avhengighet er en sykdom, og sykdom rammer blindt. Det kan ramme alle. Og alle kan komme seg ut av det på sitt vis.
Det er viktig å lese de nyttige betraktningene Sophie Elise gjør seg i ettertid. Hun forteller blant annet om legen som først skrev ut Xanax, men som bare ikke ville skrive ut mer da hun kunne trengt tett oppfølging og stabilisering.
Dette førte til at hun måtte oppsøke det illegale markedet for å få tak i det hun var avhengig av. Dermed hadde hun ingen anelse om hva tablettene hun tok for å unngå abstinens egentlig inneholdt.
Dette fortjener en større debatt. En sånn ansvarsløshet blant legestanden er ikke til å holde ut med.
Også erklærer hun sin støtte til å få gjennomført en rusreform. Holdningene i samfunnet gjorde det vanskelig for henne å snakke med noen om det. Hun følte på skam, og i tillegg risikerte hun å bli utsatt for straff eller tvang da hun var henvist til det illegale markedet.
Det er nettopp dette en rusreform handler om: Å endre holdningene, å komme tidlig i posisjon til å bistå og å gjøre velferdstjenestene tilgjengelig også for de som bruker eller er avhengige av medikamenter eller rusmidler.
Jeg håper Sophie Elises utspill kan bidra til bevisstgjøring om at bruk og avhengighet er utbredt i flere miljøer enn debatten gir inntrykk av, og til at regjeringspartiene endelig ser viktigheten av å overføre ansvaret fra justis til helse.
De som får problemer, fortjener hjelp og ikke straff.
Les hele artikkelen i VG her.
