Vårt Oslo 25. mai 2023: I 30 år gikk Siv på heroin. Nå bistår hun rusavhengige i nyåpnede og brukerstyrte Huset på Torshov, av Arnsten Linstad, journalist.
— Jeg har opplevd det folk som kommer hit går gjennom. Så jeg vet hvor skoen trykker, sier Siv Løland. Hun står utenfor brukerstyrte Huset på Torshov. Her har Oslos rusavhengige i heroinassistert- og LAR-behandling endelig fått et eget værested.
— Her skal alle møtes med respekt og medmenneskelighet. Slik jeg ser det så er det ikke "vi og dere". Det heter "oss" her på Huset, sier Siv Løland.
Den nyansatte miljøarbeideren på Huset i Oskar Braathens gate på Torshov har solid grunnlag og erfaring i møtet med rusavhengige. I 30 år gikk hun selv på heroin i Oslo.
— Her skal alle møtes med respekt og medmenneskelighet. Og vi skal bygge opp Huset sammen. De som bruker Huset skal være med å bestemme, sier Siv.
VårtOslo har dratt henne ut i bakgården. Inne i de nyoppussede lokalene er det fullt av politikere, toppbyråkrater og folk fra ulike organisasjoner.
— Brukerne av Huset skal bestemme like mye som vi ansatte gjør. Og det synes jeg er kjempefint og viktig, sier Siv.
Bak Huset står de tre rusorganisasjonene Alarm, ProLAR-Net og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
Inne i lokalene ville alle besøkende på den offisielle åpningen gratulere ansatte og de tre organisasjonene med at Oslo har fått et tilsvarende tilbud som har eksistert en stund i Bergen.
Sammen har de tre organisasjonene på rekordtid klart å få Huset opp å stå.
Huset skal være et brukerstyrt sted primært for rusavhengige som får heroinassistert behandling (HAB) ved Ullevål sykehus, og for folk som får annen legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
Et vesentlig poeng for organisasjonene bak Huset var geografisk beliggenhet. De måtte finne lokaler nær kollektivtransport til og fra nettopp Ullevål sykehus. Noen hundre meter opp fra Huset ligger Vogts gate og der krysser 20-bussen hyppig til og fra Ullevål.
HAB-brukere må nemlig to ganger daglig møte opp ved sykehuset for å få sine heroindoser.
Eller for å være mer presis - et syntetisk morfinpreparat som gjør at rusavhengige ikke får abstinenser og blir syke. Og som gjør at de kan fungere helt normalt som alle andre.
Med Huset får HAB-pasientene et trygt værested med et sosialt nettverk rundt seg. Som ikke er styrt av profesjonelle behandlere, men altså av brukerne selv.
— Her kan folk være seg selv. Og vi har egentlig ikke særlig mange regler, sier Siv Løvland til VårtOslo.
— Vi skal ikke ha vold på Huset, og vi skal ikke ha rus. Men dette er gyldne regler alle er inneforstått med, sier hun.
— Du sier selv at du har hatt en "langvarig ruskarriere", jeg må jo trekke på smilebåndet av begrepsbruken, selv om jeg skjønner alvoret. Men hva innebærer det?
— Jeg ruset meg på heroin i over 30 år. Så selv om jeg ikke har noen formell utdanning, så har jeg lang og solid kompetanse i å bruke rusmidler, sier Siv.
— Jeg har skaffet meg massevis av erfaring fra å ha vært ut og inn av behandlingsinstitusjoner og fengsel.
— I de tiårene skaffet jeg meg verdifull livserfaring som gjør at jeg har kommet så langt som jeg har kommet nå. Og som gjør at jeg som miljøarbeider får være med på å bygge opp Huset, sier Siv Løvland.
Historien bak den kommunale finansieringen av Huset er spesiell. Og etableringen har skjedd på rekordtid. Her har det ikke vært noe kommunal, byråkratisk somling.
For under ett år siden møtte FHNs Arild Knutsen og Ronny Bjørnestad i proLAR Net bystyrets helse- og sosialpolitikere i Rådhuset.
Der forklarte Bjørnstad og Knutsen hvordan et brukerstyrt værested allerede var opprettet og fungerte bra i Bergen.
— Look to Bergen, fleipet Knutsen med helse- sosialpolitikerne før han og Bjørnestad ble alvorlige.
— Når staten betaler for heroinbehandlingen Oslo kommune søkte om og til slutt fikk, bør kommunen klare å bidra på samme måte som Bergen, sa Bjørnestad og Knutsen.
Flere av bystyrepolitikerne mente Bjørnestad og Knutsen burde søke kommunens velferdsetat om penger.
Men i kulissene jobbet andre politikere. Samtlige partier i bystyret var egentlig positive til det som i dag er blitt Huset.
De ville bevilge penger direkte til organisasjonene bak Huset, uten å gå veien om tungrodd kommunalt byråkrati.
Men pengene måtte på bordet. Helt sentralt sto to politikere på hver sin side - Høyres Hassan Nawaz og Rødts Ylva Holm-Torsteinson.
Sistnevnte tok med krav om finansiering til Huset inn i budsjettforhandlinger med byrådspartiene Ap, SV og MDG.
Da visste Holm-Torsteinson at hun i bystyret hadde Høyres støtte og at Rødt også trolig kunne danne et bystyreflertall med de borgerlige hvis forhandlingene gikk skeis.
Nå endte det med enighet i forhandlingene og et enstemmig vedtak i bystyret. Så samtlige bystyrepartier støtter etableringen av Huset.
FHN-leder Arild Knutsen, som en av initiativtakerne bak etablering av Huset, påpeker at det ikke bare er brukerne som skal ha nytte av Huset.
— Det er en så stor del også av fagfolk innen rusfeltet som også ønsker Huset velkommen. Så nå er jeg egentlig helt overveldet, sier Arild Knutsen til VårtOslo.
— Dette blir også en møteplass for veldig mange organisasjoner, ulike instanser innen rusfeltet og ikke minst politikere. Så Huset skal bidra til samarbeid på tvers og et bedre tiltaksapparat for rusavhengige, sier FHN-lederen.
— Det var mye politikere her på Huset i dag. Og de sa mange hyggelige ord om dere og dette brukerstyrte tilbudet. Opplever du at politikerne på tvers av høyre-venstre-aksen nå er så positivt innstilt at de nesten har forpliktet seg til videre støtte?
— Ja, absolutt! Så tror jeg de blir veldig positivt overrasket når de etterhvert kommer på besøk og ser den daglige driften.
— Da vil de bli overbevist om at Huset kanskje må bli større og ikke minst at HAB-tilbudet må både beholdes og utvides, mener Arild Knutsen.
Les artikkelen på Vårt Oslo her.
Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.
«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.
Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.
Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.
Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.
I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.
Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.
For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.
Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.
Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:
«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»
Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.
Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.
Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.
De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.
I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.
Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.
Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.
Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.
Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.
Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.
Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.
I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.
Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummering, Riksadvokatens presiseringer, tre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.
Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»
Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.
Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».
Les artikkelen på psykologisk.no her.
Rusfeltet.no 23. mai 2023: Positiv forskjellsbehandling heller enn diskriminering
Rusfeltets Hovedorganisasjons Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner ber om gjennomgang av NAVs diskriminerende praksis overfor pasienter med rus- og psykiske lidelser.
Vi ønsker i tillegg positiv særbehandling av en utsatt pasientgruppe for å minke gapet i levealder.
I Aftenposten 10. mai 2023 skrev overlege Inger Margrete Foldøy Hageberg, leder i Norsk forening for rus og avhengighetsmedisin og psykiater Lars Lien, professor og leder i Norsk psykiatrisk forening om diskriminering og usaklig forskjellsbehandling overfor personer med rus og psykiske lidelser. Det handler om at NAV trekker trygden til pasienter i døgnbehandling i rus- og psykisk helsefeltet. Dette gjøres ikke overfor andre pasientgrupper og er negativ særbehandling og diskriminering av en gruppe pasienter. Konsekvensen er at pasienter enten kvier seg for å dra i behandling, eller de avslutter oppholdet for tidlig.
Vi er svært lettet over at regjeringen klarte å løse opp i problemet med egenandeler i LAR. Imidlertid mener vi egenandeler ved alle helsetjenester for de med rus- og psykiske lidelser bør fjernes, nettopp slik Lien og Hageberg foreslår.
Allerede i 2014 kunne man lese i Aftenposten «Rusavhengige bør få gratis fastlege». Saken referte til Norheimutvalget som i en NOU om prioriteringer i helsetjenestene i 2014 pekte på at fritak av egenandel kan gi stor helsegevinst for få ressurser, for personer med rus og psykisk helseutfordringer.
Problemet med egenandeler ble også pekt på av Stoltenbergutvalget i 2010, i denne utredningen ble vi minnet på at: "før 2005 var det ingen egenandel for rusbehandling" (side 35). De siste tiders reformer og opptrappingsplaner har altså økt terskelen til behandling for mange.
Vi har ved flere anledninger, de siste årene, meldt vår bekymring om egenandeler. I 2018 sendte vi et brev til daværende helseminister Bent Høie, der vi ba om et generelt fritak for egenandeler for personer med rus og psykisk helseutfordringer. I brevet begrunnet vi dette med: «Mennesker med alvorlig rusavhengighet har langt lavere levealder enn resten av befolkningen. Livsstil, bosituasjon og sosial marginalisering må ikke bli til hinder for at rusavhengige får tilgang til ordinære helsetjenester på linje med andre pasientgrupper». Det er lite som tyder på at dette er noe bedre i dag, og vi vil derfor støtte oppfordringen fra Lars Lien og Inger Margrethe Foldøy Hagerup som oppfordrer regjeringen til å:
Vi mener det gang på gang kommer eksempler på at personer med rusproblemer diskrimineres i møte med helse- og omsorgstjenestene. Det gjenstår mye før denne gruppen opplever reell likeverdighet i møte med helse- og omsorgstjenestene. Som eksempel kan vi nevne en artikkel i sykepleien som pekte på at personer med ruslidelser ofte får dårlig smertebehandling fordi man mistenker pasienten for å være manipulerende og russøkende.
Jevnlig leser vi også om personer med ruslidelser som bor på måter vi aldri ville godtatt for andre deler av befolkningen. Personer med rusproblemer mottar verken likeverdige helse-, eller sosiale tjenester. Noe må gjøres for å bedre dette utfordringsbildet. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kom i fjor med rapporten «Rus og menneskerettigheter», der de foreslår en rekke tiltak: Vi gjengir to av disse her:
1). Myndighetene bør styrke helsetilbudet til personer med ROP-lidelser, herunder sikre tilstrekkelig tilgang til somatisk og psykisk helsehjelp, samt styrke gruppens boligtilbud.
Når Lien og Hagberg peker på forskjellsbehandlingen fra NAV der en gruppe pasienter trekkes i trygd på bakgrunn av at de mottar behandling, er det lett å være enig i at dette er diskriminering. Det er også lett å være enig med NIM i at diskrimineringsvernet bør utredes og at vi må styrke helsehjelpen til personer med rop-lidelser. Vi mener fjerning av egenandel er blant de viktigste tiltakene for å oppnå dette.
Likhetsprinsippet står sterkt i Norge, det er nedfelt i grunnlovens §98. Imidlertid gis det åpning for å særbehandle grupper for å oppnå reell likestilling. Vi vet i dag at personer med rus- og psykisk helseutfordringer ikke opplever reell likeverdighet i møte med velferdsapparatet. Vi foreslår derfor å positivt særbehandle personer med rus og psykisk helseutfordringer for å fremme likestilling og likeverdighet i helsetjenestene, og fjerne alle egenandeler i disse. Vi har egentlig ikke råd til å la være. Så lenge denne gruppen lever 20 år kortere enn resten av befolkningen, må vi prøve det som prøves kan. Både i 2010, i 2014 har egenandelsordningen blitt foreslått fjernet. Når det nå foreslås igjen, håper vi på gjennomslag for å bedre levekårene og livskvaliteten til en svært utsatt gruppe.
Med vennlig hilsen
Tommy Lunde Sjåfjell, A-larm bruker og pårørendeorganisasjon
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk - FHN
Vidar Hårvik, leder Marborg
Ronny Bjørnestad, leder i proLAR Nett
Michael Lindholm, leder i Ivareta
Marius Sjømæling, generalsekretær, Barn av Rusmisbrukere – BaR
Asbjørn Larsen, nestleder RIO
Les saken på rusfeltet.no her.
Rusfeltet.no 16. mai 2023: Bruker og pårørendeorganisasjonene i nytt møte med departementet, av Torhild Kielland.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen inviterte vårt bruker og pårørendenettverk til oppfølgingsmøte om framtidens rusbehandling.
Ellen Rønning-Arnesen viser sterk interesse og vilje til å lytte til vårt nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Hun stiller gode spørsmål og viser oppriktig interesse for hva nettverket som helhet, og den enkelte organsiasjon, mener skal til for å skape gode tilbud om rusbehandling.
Nettverket var godt forberedt og Marius Sjømæling innledet på vegne av alle organisasjonene. Han takket for at regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett nå fjerner egenandeler for pasienter som mottar LAR-behandling. Han oppfordret dem samtidig om å se på egenandelspraksis også for andre særlig sårbare grupper innenfor rus og psykisk helse, når de nå skal gjennomgå regelverket.
Under følger innledningen fra Marius Sjømæling om framtidens rusbehandling:
Vi er bekymret for utviklingen i gjennomførte og pågående anbudsprosesser. Når vi hører om prosesser der vektleggingen er 60 prosent økonomi og 40 prosent kvalitet blir vi ikke særlig beroliget, men heller ikke overrasket, dessverre.
Vi vil driste oss til å kalle det for vilkårlige anbudsprosesser i lukkede fora i de ulike RHFene som oppleves som frakoblet både bred brukermedvirkning i prosessene, men også lite påkoblet politiske signaler og føringer.
Vet vi egentlig hva vi trenger av behandlingstilbud og kapasitet hvis vi ser på TSB i Norge i 2030? Hvilke institusjoner trenger vi? Hvordan skal tilbudet dekke behovet hos pasienter og pårørende der framme? Er det egentlig tydelig hva pasienter, pårørende og samfunnet kan forvente av spesialisthelsetjenesten og hva kan man forvente av egen kommune?
Vi vet - med vår samlede kunnskap og erfaring at vi trenger behandling som har plass, rom og tid til de unge som strever med rus, til de godt voksne som har mange erfaringer med ulike behandlingstilbud til de som har flere diagnoser som krysser tjenester, til de som trenger langvarig og de som trenger kortvarig støtte og behandling. Vi trenger by og vi trenger land/ eller sagt på en annen måte så trenger vi fjellet og brustein, vi trenger seng og rom, samtidig som vi trenger kontor og brustein. Vi trenger tjenester som tilpasser seg endringer i populasjonen med ny kulturkompetanse og oppdatert kunnskap på pasientenes nye behov i den fysiske og digitale verden. Vi trenger behandling som er for kvinner, vi trenger behandling som er for menn og vi trenger behandlings som rommer alle former for kjønn og identitet.
Samtidig skal vi ha behandling som har plass for de som er i eller ønsker LAR (forstås mer generell medikamentstøtte behandling inkl A og B preparater) og/eller HAB. Vi trenger lavterskel og høyspesialisert samtidig for å ha et tilbud til bredden på ulike nivå i tjenesten. Tydelige signaler om at behandlingstilbudet må både ha en grunnmur, samtidig som vi trenger variasjon for å gi best mulig tilbud i bredden er viktig.
Når en man er glad i strever med rus og/eller psykisk uhelse så påvirker det de som står i relasjonene med personen. Det kan være en samboer, en kjæreste, en ektefelle, en mamma, en pappa, en storebror eller lillesøster. Det kan være en bestefar, en bestemor, en onkel eller en tante. Ja til og med noen man ikke deler DNA med, kan være en nær relasjon på en slik måte at det påvirker egen hverdag.
Fremtidens behandlingstilbud, uansett nivå i tjenesten, MÅ også ha plass og rom de som defineres som, eller definerer seg som, pårørende. Det betyr at vi kan ikke forvente at barn og voksne pårørende skal utelukkende motta støtte i kommunen de bor i eller i psykisk helsevern når de selv har stort nok symptomtrykk. Plass og rom for store og små pårørende MÅ også finnes i spesialistnivået for TSB.
Når barn har foreldre med kreftsykdom så kan de henvises til fastlege, kreftsykepleier eller kreftkoordinator. Når barn har foreldre med rusutfordringer forventes det at barnevernet vet best. - Denne forskjellen må vi bort fra om vi skal tenke at hele familien skal få god informasjon og hjelp når noen vi er glad i strever med rus og mottar hjelp.
Forebygging må med andre ord ha et livs- og generasjonsperspektiv som også ivaretar skadereduksjon der det er riktig.
Når vi kommer dit at framtidens rusfelt har disse forutsigbare rammene, hvor finner vi integrert ettervern som ble vedtatt på Stortinget etter forslag fra blant andre nåværende helseminister i juni 2018?
Så hva tror vi kan være en start for å sikre at vi har best mulig kunnskapsgrunnlag for å peke ut retningen for å nå fremtidens rusbehandling som rommer behovene til pasienter, pårørende og samfunnet?
Kanskje det kan være en start å se til institusjonsutvalget på barnevern sitt mandat og arbeidsmetode. En bred tilnærming til utfordringsbildet for rusbehandling må innebære en bred medvirkning fra de som representerer ulike deler av rusfeltet, samtidig som menneskerettighetsperspektivet for unge og voksne pasienter og pårørende må få en tydelig plass.
Helt avslutningsvis vil vi be om en hjelpende hånd på vegne av målgruppen jeg primært representerer i det daglige, barn og unge som lever i familier som strever med rus.
Du sa på Rusfeltets Hovedorganisasjon sin fagkonferanse i Bergen at dere opplevde i arbeidet med aktuelle reformer og opptrappingsplaner at det var mange politikere som hadde et særlig engasjement for pårørende, disse vil vi gjerne høre mer fra. Om du har navn på disse som er veldig engasjerte for pårørende så tar vi gjerne mot navnene slik at vi kan treffe engasjementet og snakke med dem om det som er viktig for oss.
Les artikkelen på Rusfeltet.no her.
Harstad Tidende 05. mai 2023: Mener Harstad bør droppe ruskontrakt, av Kristin Axelsen Kildal.
Marino Jonassen er negativ til bruken av ruskontrakter, og mener Harstad kommune bør følge etter Oslo og skrote ordningen.
Marino Jonassen er tillitsvalgt i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han har selv vært rusavhengig og har måttet være på ruskontrakt. Ruskontrakt brukes når man blir tatt med narkotika. Den innebærer at man jevnlig må ta urinprøver under tilsyn, og ha samtaler med ruskonsulent eller helsesykepleier.
Som regel er det personer som er 18 år eller yngre som får tilbud om ruskontrakt i stedet for at det opprettes sak. Voksne som blir tatt med narkotika må gå på ruskontrakt for å få beholde førerkortet.
– Lite eller ingen hensikt
Jonassen beskriver det som nedverdigende å måtte urinere og vise seg naken foran andre voksne, og mener bruk av ruskontrakt kan føre til ekstra problemer for de som trenger hjelp.
– Å vise underlivet sitt foran andre kan for mange være retraumatiserende. Tvang bygger ikke tillit, sier han.
I fjor gikk Oslo kommune bort fra bruken av ruskontrakter. Byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap), mener at ruskontraktene de har hatt i flere år, ikke hjelper.
Også Helsedirektoratet har sagt til rusreformutvalget at det ikke er noe faglig belegg for at ruskontrakt fører til at man slutter med uheldig og skadelig rusbruk.
– Mange kan oppleve bruken av ruskontrakt som krenkende og ubehagelig. Jeg har selv måttet tisse i en kopp foran voksne mennesker opptil to ganger i uka. Jeg ble aldri vant til det, og syntes det var krenkende, sier Jonassen.
Som tillitsvalgt i FHN har Jonassen inntrykk av at ruskontrakt for de fleste har lite eller ingen hensikt, heller tvert imot.
– Mange andre kommuner går bort fra kontraktene. Derfor lurer jeg på hvorfor vi i Harstad skal fortsette med det. I Harstad kommune er man opptatt av å jobbe evidensbasert, men det gjelder tydeligvis ikke
for dette. Jeg synes ikke det er riktig, sier han.
– For noen er testing bra
Jonassen har selv vært i samtale med politikontakt Marius Bergan om temaet. Bergan omtaler kontrakten som rusoppfølging, og personlig har han tro på at denne metoden fungerer.
– Det viktigste for oss er samtalene man må ha gjennom oppfølgingen. Forskning viser at motiverende intervjuer har en god effekt, også vet jeg at for noen er det veldig bra å ha rustesting, sier han.
Bergan har inntrykk av at personer opplever rustestingen på varierende måter.
– Noen opplever det som ubehagelig, mens noen ønsker
å bli testet oftere for å klare å slutte å ruse seg. Når noen synes det er ubehagelig, må man
heller prøve å legge til rette for at det skal bli så greit som over hodet mulig for dem å gjennomføre testinga, sier han. Rustestingen er svært sjeldent to ganger per uke, og det er som oftest sporadisk.
Bergan har også hørt om folk som hevder at de begynner å ruse seg på andre måter under
rusoppfølging, og går over til stoffer som blant annet går raskere ut av kroppen.
– Det har vi sjelden opplevd hos oss, sier han.
Kommunen har ansvaret
Fra sommeren 2022 ble rådgivende rusenhet en lovpålagt tjeneste i kommunene, som en
positiv effekt av debatten rundt rusreformen.
Det betyr med andre ord at ansvaret for rusoppfølging ligger hos kommunen, mens politiet er de som skal overføre saker til dem. For Harstad kommune sin del har de hatt tilsvarende tilbud før igjennom oppsøkende rusteam, og nå er det ungdomsenheten som har ansvaret for oppfølgingen, men det var ulik praksis rundt om i landet.
– På grunn av debatten rundt rusreformen har noen kommuner bestemt seg for å kutte selve testingen. Nå er det veldig debattert hva som er fornuftig eller ikke. Jeg mener som sagt at det er positivt for mange, da det blir en motivasjon for å holde seg unna rusen og for noen en måte å bygge tillitt med foreldre igjen, sier Bergan.
Les artikkelen i Harstad Tidende her.
NRK Ytring 20. april 2023: Det er ikke mer tvang vi trenger nå
Av
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)
Otto Stormyr, styremedlem i FHN og grunnlegger av familiesamtaler.no
Vi må våge å revurdere noen etablerte sannheter om ungdom og rus
Et rungende rop om hjelp fra en anonym og fortvilet mor har blitt lest av mange hundre tusen på NRK Ytring de siste dagene. Hun forteller om et barn med eskalerende rusutfordringer, som ikke vil ta imot hjelp, og hun spør om barn skal ha rett til å ruse seg til døde.
Og hva i alle dager skal vi gjøre når fortvilelsen blir altomfattende og barnet glir inn i en uoversiktlig og tilsynelatende lukket sfære, med stor fare for at det verst tenkelige kan komme til å skje?
Vi som skriver her, har egne erfaringer med omfattende rusutfordringer, både gjennom ungdommen og deler av voksenlivet. Vi har begge vært til behandling i flere år. Vi kjenner igjen fortvilelsen og ønsket om en rask løsning på en fortvilende situasjon.
Straff, kontroll, tvang og sanksjoner har til nå vært grunnfjellet i samfunnets reaksjoner på bruk av illegale rusmidler. I beste mening selvsagt. I senere tid har det å møte rusmiddelbrukere med anerkjennelse, respekt og et ønske om avstigmatisering begynt å vinne terreng.
Vi er i en ruspolitisk brytningstid. Politiet får ikke lenger bedrive sin uhjemlede praksis med tvangsmidler for å stanse rusmiddelbruken. Det er oppstått usikkerhet om politiets avdekkende innsats i det hele tatt er hensiktsmessig, eller om sosialarbeidere bør overta den oppsøkende innsatsen.
Rusavhengige, forstått som voksne med langvarige og komplekse tilstander, er de facto avkriminalisert av Høyesterett.
Tvungen oppfølging ved påtaleunnlatelse, som ruskontrakter, er i ferd med å avvikles fordi det anses som en uforholdsmessig reaksjon på rusmiddelbruk.
En fersk rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter viser at de med rusproblemer ikke gis god nok helsehjelp, og at det heller ikke finnes noe system som beskytter dem mot diskriminering.
Blant deres hovedanbefalinger er at regjeringen må sikre at barn som bruker rusmidler har et hjelpetilbud som ivaretar deres rettigheter.
En undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud, fordi det både i kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser.
I dreiningen fra straff og sanksjoner til mer rehabiliteringsrettede reaksjonsformer, har det oppstått et kraftig spenn i tenkningen rundt bruken av tvang. Det er vanskelige dilemmaer som oppstår i dette terrenget.
Det har lenge vært ansett som et premiss at man må gjøre noe inngripende. Hvis ikke vil de unge med rusutfordringer gå til grunne. I virkeligheten er det langt mer nyansert.
Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat.
Vi har enda tragedien i Spydeberg friskt i minne. To tvillingsøstre ble funnet døde, og en tredje 16-åring havnet på sykehus etter inntak av narkotisk stoff. De var alle under tiltak gjennom barnevernet, på en behandlingsinstitusjon med sterk rusfaglig kompetanse.
Det å bli plassert på institusjon med tverrfaglig spesialisert behandling, er ingen garanti for at det går bra. Det er heller ingen garantier for at tvangstiltak fører til tverrfaglig spesialisert behandling. Det kan også føre til tiltak uten rusfaglig kompetanse.
Dessuten kan rusutfordringene eskalere etter endt opphold. Overdosefaren er særlig høy i tiden etter behandling.
Vi foreslår å revurdere noen etablerte sannheter rundt ungdom med rusutfordringer. Særlig den om at man ikke kan komme i posisjon til å hjelpe uten bruk av tvang eller andre inngripende virkemidler.
Vi må våge å spørre oss selv om dette kan handle om hvordan vi stiller oss i møte med rusbrukende ungdom.
Er det vi som står i veien for å komme i heldig posisjon overfor dem? Kan det være oss rundt som har det største og viktigste endringspotensialet?
Til nå har det vært vanskelig for ungdom å være åpne om bruk av illegale rusmidler. Utvisning fra skoler, tvungne urinprøver på legekontoret, ubehagelige møter med politiet, sosial utstøtelse og fortvilte og skuffede foreldre, er blant konsekvensene man risikerer.
I tillegg blir ungdommen ofte møtt som om det er dem noe feil med. Enda rus snarere kan være en naturlig reaksjon på vonde livsutfordringer. Når det ungdommen ser som sin løsning, er vårt største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog.
Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat, når de gruer seg for alle represaliene vi prøver å beskytte dem med. Å komme i posisjon til å hjelpe ungdom med rusutfordringer er krevende, men likevel er det fullt mulig.
Samtidig kan det være særlig vanskelig for de som står ungdommen nærmest, og som gripes av frykt og maktesløshet. Det er her det offentlige bør se sitt ansvar og steppe inn med kompetente fagfolk som kan danne konstruktive relasjoner.
Det er lite kjent hva regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform kommer til å innebære, men helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol ga en pekepinn på NRK Ytring da hun påpekte at: «Det er mange utfordringer med tvangsbruk, blant annet at det kan øke risikoen for rettighetsbrudd og identitetskrenkelser som kan skape mistillit til de tjenestene som er der for å hjelpe.»
Det vil kreve kraftig styrking avbåde kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten, for å danne et oppdatert hjelpetiltak som de unge faktisk kan dra nytte av og ha tillit til. Ungdommen fortjener at vi møter dem i øyehøyde og er nysgjerrige og lærevillige.
Legger vi bort pekefingermentaliteten, er det sannsynlig at ungdommen vil åpne opp og slippe oss inn.
Les artikkelen på NRK Ytring her.
Rus &Samfunn 30. mars 2023: Tester behandling med amfetamin, av Otto Von Münchow.
Et nytt forskningsprosjekt er satt i gang i Bergen som kan få stor betydning for behandling av pasienter med amfetaminavhengighet. I beste fall kan det føre til at det endelig vil finnes et godt behandlingsalternativ for denne gruppen. Et sted mellom 5000 og 10 000 er amfetaminavhengige i Norge.
— Dette blir en legemiddelstudie der vi skal teste ut amfetamin i agonistbehandling, forteller forsker Kjell Arne Johansson.
– Dette er en kjempeviktig studie, som vi har planlagt siden 2014. Utgangspunktet er at vi synes at behandlingstilbud for pasienter med amfetaminavhengighet har vært for dårlig. I dag har vi egentlig lite vi kan stille opp med for denne pasientgruppen.
— På tide
Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), er som en av tre erfaringskonsulenter med i forskningsprosjektet. Han peker på at dette er noe FHN har kjempet for i mange år.
– Vi er skikkelig glad for at vi har fått gjennomslag for dette og at det er bevilget et stort beløp til å forske på behandling til denne gruppen. I ettertid kommer folk til å se på denne tiden, med de gode resultater vi har med substitusjonsopiater, og spørre hvorfor i all verden man da ikke kunne utvidet det til andre alvorlige avhengigheter.
Knutsen peker på at noe av problemet med amfetaminavhengighet, er at man ofte lander med å ta andre rusmidler for å få sove, for å slippe å bli psykotiske eller for å begynne å spise igjen. Og de klarer ikke å ikke begynne igjen – og det er der substitusjonsbehandlingen kommer inn, konstaterer han.
– Det har omtrent samme avhengighetsgrad som heroin. Vi vet at det er 10 ganger flere som kommer i akutt avrusning med sentralstimulerende enn med opiater, men det er nesten bare dem som går på opiater som fortsetter i behandling, sier Knutsen.
– Jeg vil si at dette er en revolusjonering av rusapparatet. Her må det bare rustes opp, det vil føre til at mange ganger flere vil kunne profitere på behandling.
Et samarbeidsprosjekt
Forskningsprosjektet er en nasjonal multisenterstudie. Det betyr at Avdeling for rusmedisin ved Haukeland sykehus samarbeider med flere sykehus i landet. Samarbeidspartnerne innbefatter sykehus i Kristiansand, Arendal, Finnmark, Stavanger og Vestfold. I tillegg skal St. Olav utvikle nye laboratorieprøver fra hår og urin for å få bedre analyser av amfetamin.
Studien trenger 200 pasienter – og vil kjøre inntil det antallet er nådd. Blant dem blir den ene halvparten gitt intervensjon og den andre placebo. Hvem som havner i hvilken gruppe, skjer ved vilkårlig utvelgelse, der verken pasienter eller behandlere vet hvilken behandling den enkelte får. Hver pasient vil være innrullert i 24 uker.
Det diskuteres fortsatt hvordan amfetaminet skal administreres. For å få hjelp til å finne den beste løsningen er det knyttet tre brukerkonsulenter til studien.
– De er kjempeflinke og gir oss hele tiden råd og tilbakemelding på hvordan vi skal administrere behandlingen.
Arild Knutsen i FHN, og som er en av erfaringskonsulentene, forteller at de gir innspill til forskningsprotokollen, som doseringer og forventede resultater. Han er imidlertid ikke helt fornøyd med at studien bare tar for seg brukere som er med i LAR. Derfor håper han at når behandlingen er på plass, vil den kunne bli utvidet – også med flere medikamenter.
– Men dette blir det viktigste tiltaket vi kan få til overfor mange som er udiagnostisert. Det er så mange flere som injiserer amfetamin, som lever etablerte liv, sammenliknet med injiserende heroinbrukere. Det vil også kunne være svært overdoseforebyggende, sier Knutsen.
Det er så mange flere som injiserer amfetamin, som lever etablerte liv, sammenliknet med injiserende heroinbrukere
– For denne gruppen er det en stor andel som ikke profitterer på LAR. Vi kan nå bli mer treffsikre med hvilken medisin som skal brukes.
Unik studie
Hvilke type amfetamin som velges, vil være avgjørende for hvordan behandlingen gis. Hvis studien lander på deksamfetamin, må den tas to ganger om dagen, som betyr at pasienten må få med seg én dose hjem – og som gi risiko for lekkasje. Lisdeksamfetamin frigjør virkestoffet over lengre tid slik at det virker lenger og langsommere.
Les hele artikkelen på Rus & samfunn her.
NRK Rogaland 8. mars 2023: Ulik praksis for ruspasienter: Regjeringen vurderer endring, av Cathrine Oftedahl.
Enkelte LAR-pasienter må betale for behandlingen, mens andre slipper. Rusorganisasjoner mener det er krise, og vil ha gratis tilbud for alle.
I forrige uke fortalte NRK at flere sykehus her i landet har innført betaling for behandling for LAR-pasienter.
Fram til nå har behandlingen vært gratis. Det er likevel ikke alle som tar betalt, selv om de kan. Helse Bergen er et av stedene hvor de har klart å unngå å innføre egenandel.
– Vi har funnet andre løsninger, enn å ta betaling fra LAR-pasienter. Det sier avdelingsdirektør for rusmedisin i Helse Bergen Christian Ohldieck.
I stedet for å kreve egenandel av pasientene har de blant annet redusert antall stillinger.
Ifølge avdelingssjef for rus- og avhengighetsbehandling i Helse Stavanger, Randi Mobæk dropper pasienter nå ut av behandlingen fordi de ikke har råd til å betale.
– Nå får de hverken helsesjekken, de rette medisinene eller terapien de skal ha, og dermed har de større risiko for tilbakefall.
Etter NRKs avsløringer har koordinator for nasjonalt LAR-nettverk og seksjonsleder rus- og avhengighetspoliklinikker ved Oslo universitetssykehus, Kine Haugen, forsøkt å skaffe en oversikt over hvilke sykehus som har innført egenandel.
– Dette byr på problemer fordi det er ulik praksis i hele landet, til og med innad i enkelte sykehus. I tillegg er det forskjeller på hvilke tjenester de tar betalt for.
Marianne Cook Pierron i brukerorganisasjonen Prolar Nett Bergen støtter helhjertet opp om Helse Bergens valg om å fortsette med gratis behandling.
– Her må andre se til Bergen, sier hun og får støtte fra flere rusorganisasjoner.
Regionleder i FHN Vestland Morten Sommerbakk sier at valget er enkelt for en rusavhengig når det gjelder penger.
I slike tilfeller blir brukerdosen valgt foran behandling.
– Det er krise for de pasientene som nå må betale egenandel, mener han.
Espen Aas som er regionleder i A-larm mener innføringen av egenandel faller veldig urettferdig ut for en og samme pasientgruppe.
Les hele saken på nrk.no her.
Vårt Oslo 26. januar 2023: Frykter for heroinbehandling og kutt i tilbud til rusavhengige ved Ullevål sykehus: - Det begynner å ligne en katastrofe, av Arnsten Linstad.
— Om kuttet gjennomføres er det hjerteskjærende. Hovedstadens aller vanskeligst stilte blir stående uten helsetilbud, sier leder i Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen, om de planlagte OUS-kuttene. Han frykter kuttene vil ramme de tungt rusavhengige.
Han frykter kuttene vil ramme de tungt rusavhengige. — Stor pågang ved heroinklinikken Ett av behandlingstilbudene er den relativt nyoppstartede heroinassisterte behandlingen (HAB), som allerede iløpet av første driftsår er betegnet som en suksess. HAB-klinikken gir tilbud til tungt heroinavhengige som ikke tidligere har lyktes gjennom annen behandling.
Nylig besøkte Arild Knutsen og Guri Melby behandlingstilbudet. — Vi var på heroinklinikken fordi de har overraskende stor pågang av nye pasienter. Heroinklinikken åpnet i fjor vår, og nå er det snart 50 pasienter der. Da har de ikke kapasitet til å ta imot flere, forteller Arild Knutsen til VårtOslo.
Heroinbehandlingen er ett av flere tilbud innen psykiatri og avhengighet han og Venstre-leder Guri Melby ber om at skjermes fra de planlagte kuttene ved OUS. — Har tatt det opp med Kjerkol mange ganger — Heroinassistert behandling er et særskilt tiltak for de som ikke nyttiggjør seg annen behandling. Den enorme pågangen der er en sterk illustrasjon på hvor uheldig det er å kutte i rus- og psykisk helsetilbudet nå, sier Arild Knutsen.
Via Venstre og Guri Melby ønsker FHN-lederen at regjeringspartiene på Stortinget får helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) med på å skjerme tungt rusavhengige fra de planlagte OUS-kuttene. — Venstre har tatt opp kuttene både innen psykiske helse og rusavhengighet med helseministeren mange ganger. Svarene er de samme hver gang, Ingvild Kjerkol sier at dette feltet skal styrkes, særlig tilbudet til barn og unge, sier Melby. — Men i Helse Sør-øst er det det motsatte som skjer.
Foretaket har avviklet fritt behandlingsvalg uten å sørge for å inngå nye like gode avtaler med for eksempel Modum Bad, sier hun. — Heroinassistert behandling må styrkes — Nå er det altså foreslått store og smertefulle nedskjæringer ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus, sier Venstre-lederen. å heroinklinikken ved Ullevål sykehus er det med 50 behandlingsplasser allerede fullt.
Ifølge Arild Knutsen står flere titalls andre heroinavhengige i Oslo klare til å motta tilbud om heroinassistert behandling. Det betyr at det er behov for flere plasser og ikke kutt, mener FHN-lederen. — Det er jo opprinnelig satt et politisk mål om 200 pasienter i heroinassistert behandling under prøvetiden på fem år. Derfor er det nå åpenbart at kapasiteten bør styrkes, sier han. Frykter også kutt i kommunalt tilbud På toppen av kuttene ved OUS og Ullevål frykter FHN og Knutsen også kutt i kommunale behandlingstilbud for rusavhengige i Oslo.
— Ja, i tillegg til alt dette, planlegger nå velferdsetaten i Oslo kommune å gå inn for en kraftig reduksjon og forringelse av Oslo Kommunale Ruspoliklinikk. De har i gjennomsnitt 120 pasienter som får tilbud hos dem, sier FHN-lederen. — Dette er folk som er i heroinassistert behandling, legemiddelassistert rehabilitering, folk som kommer tilbake fra døgnbehandling, folk som får hjelp før de trenger døgnbehandling med videre, sier han. — Når man ser dette sammen med det planlagte kuttet i OUS, så begynner det å ligne katastrofe, mener Arild Knutsen.
Les artikkelen i Vårt Oslo her.
P4 24. januar 2023: Nordmenn bruker "hestedop" på fest, av Rosa Røger.
Det har vært en økning i antall beslag av legemiddelet Ketamin i Norge de siste årene.
Tall P4-nyhetene har fått fra Kripos viser at antall beslag og mengden beslag av legemiddelet Ketamin har økt i løpet av de siste tre årene.
I 2022 ble det gjort 169 Ketamin-beslag av Kripos, noe som er en økning fra 37 beslag i 2019. I 2020 ble det gjort 73 beslag, i 2021 113, viser tallene.
Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk tror denne økningen skyldes at flere nordmenn bruker Ketamin til å ruse seg på fest.
- Henger sammen med en ravebølge
- Vi har opplevd at det er en økt entusiasme rundt bruken av rusmiddelet særlig i danse- og ravemiljøer, men også andre alternative rusmidler, sier Knutsen.
Han tror flere har en naiv innstilling til Ketamin, nettopp fordi det er et medikament som kan gis på resept fra legen. I tillegg har det vist god effekt på pasienter med alvorlig depresjon.
- Å bruke rusmiddelet for å ruse seg er ikke lurt. Det er et svært sterkt medikament, og kan i større doser oppleves veldig psykedelisk og hallusinerende. I tillegg er det farlig å blande det med andre rusmidler, sier Knutsen.
Tallene fra Kripos viste at beslagsmengden av stoffet også hadde økt fra 3,7 kilo i 2019, til 29 kilo i fjor, en økning på over 600 prosent.
- Når det beslaglegges en større mengde kan det tyde på at det er et større marked av folk som distribuerer Ketamin ulovlig, sier Knutsen.
Les hele artikkelen på P4.no her.
