Avisa Oslo 10. mars 2024: Et uunnværlig tilbud som berører oss alle av Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk.
I min vei mot bedring spilte Sverre Eika en uerstattelig rolle, skriver Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Sverre Eika hjalp meg da jeg trengte hjelp til å starte min vei mot det livet jeg selv ønsket å leve. Dette gjorde han ved å gi meg en tablett av et slag slik at abstinensene mine stoppet, slik at jeg kom meg på avrusning. Jeg har mange venner som i dag lever takket være Eikaklinikken og som nå har livsglede, livskvalitet, bedre psyke og ikke minst fysisk helse.
Eikaklinikken berører oss alle. De som benytter seg av tjenestene deres er ikke bare pasienter, de er våre nærmeste; våre sønner, døtre, fedre, mødre, fettere og kusiner.
Hovedpoenget mitt er enkelt: Eikaklinikken er et ettertraktet og nødvendig tilbud. Mange av dem som oppsøker klinikken har tidligere blitt avvist av fastleger eller har ikke funnet den rette hjelpen i andre instanser som eksempelvis LAR.
Eikaklinikken representerer et lavterskeltilbud som er unikt i Norge, og med den lange køen av pasienter som søker deres hjelp, er det åpenbart at dette tilbudet er livsnødvendig.
Eikaklinikkens fokus på individuelle behov og medmenneskelighet, og med sin helhetlige og verdige tilnærming til behandling har vist seg å være effektiv og verdifull for mange, akkurat slik Sverre Eika ønsket.
La meg dele historien til min venn Janne Bøhmer Killingstad, en person som Eikaklinikken har hjulpet betydelig. Hun og kjæresten Rolf våkner nå opp friske, kan gjøre det de brenner for, og de føler seg som fullverdige borgere. Deres kjærlighet blomstrer på klinikken, og de kjemper sammen for å sikre at Eikaklinikken består.
Eikaklinikken er ikke en klinikk som uforsvarlig bare skriver ut medisiner og gir et vennlig klapp på skulderen med «Værsågod, kos deg». Selv om det for mange muligens oppfattes sånn.
Eikaklinikken er en skaper av håp, en vei til bedring og et fellesskap som omfavner og støtter. Vi må stå sammen for å sikre at Eikaklinikken fortsetter å berike liv og hjelpe de som trenger det mest.
Vi må bevare Eikaklinikken og dens uvurderlige bidrag til samfunnet vårt. Uansett grunn, så MÅ Eikaklinikken bestå. Mennesker lever på grunn av Eikaklinikken, de lever et bedre liv, et liv de selv ønsker, med frihet. De sparer deg og meg for traumer, samfunnet spares for traumer.
Tusen takk til Sverre Eika for at du hjalp meg da jeg trengte det aller mest. Kanskje det er nettopp derfor jeg sitter her og skriver dette innlegget?
Les innlegget på Avisa Oslo her.
Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
Hamar Arbeiderblad 12. februar 2024: Pernille frykter for ektemannens liv, av Syver Grønbakken.
Han sliter psykisk, og i lang tid har han gått på piller. Nå har situasjonen blitt verre enn noen gang, etter at de såkalt stemningsstabiliserende legemidlene ble trappet ned av legene.
Pillene er erstattet med alkohol og piller som Hallvard kjøper inn sjøl for å roe ned følelsen av angst. Han ser på det som eneste utveg for å få hverdagene til å gå rundt.
– Vi har vært i utallige møter med LAR, hvor følelsen er at vi blir avfeid av deres representanter. Vi har opplever at de ikke ønsker å snakke med oss lenger. Hallvard har prøvd absolutt alt for å bli friskere, men han trenger at LAR stiller opp for ham.
Pasientombudet er blitt koblet på saken.
I behandlingsplanen fra 23. mars 2023 skriver Sykehuset Innlandet:
«Vi mener så absolutt at tilbudet vi gir er forsvarlig og til det beste for pasienten.»
Ved avhengighet til benzodiazepiner hos pasienter i LAR anbefales psykososial behandling og nedtrapping av benzodiazepiner. Målet med dette er at pasienten avslutter bruken av disse midlene.
Flere brukerundersøkelser har avdekket opplevelse av manglende tillit, misnøye og lav grad av medvirkning blant LAR-pasienter.
I den reviderte retningslinjen er det derfor lagt vekt på at pasienter i LAR skal gis høy grad av medvirkning i en helhetlig og koordinert rehabilitering».
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, har delt sitt syn på LAR gjentatte ganger i nasjonale medier. Dette sier han til HA:
– Jeg mener dette er mer et system snarere enn individuell behandling. Folk opplever ikke bestandig å få det som er best for dem, ettersom det er strengt regulert av forskrifter og retningslinjer. Det ble en forbedring i retningslinjene i fjor, men kom først etter mange år hvor disse var utdaterte. I LAR er det etablert en kultur for å være veldig "ovenfra og ned". Det er preget av en helt irrasjonell vrangvilje som gjør at mange føler for å stange hodet mot veggen når de prøver å si hva de trenger, mener han.
Når det kommer til ivaretakelse av pasienters sikkerhet og interesser, har lederen en klar formening.
– Mangelen på vilje til å lytte til disse er helt skrikende. Når det er snakk om medisiner er pasientene helt avhengige av å bli hørt for å få best mulig funksjon av behandlingen. Det er klart at dette skal gjøres innenfor noen rammer, men når de konsekvent sier nei på grunn av regalpapirene, kommer de veldig til kort med gode resultater av behandlingen.
Les hele artikkelen her.
Oslo, 5. - 7. februar.
Faglig forum for helse- og sosialtjenesten arrangerte kongressen Rus og psykisk helse - 2024, 5. - 7. februar. På hjemmesiden står det at RUS OG PSYKISK HELSE – 2024 er kongressen for alle som arbeider innen ROP-området, -både i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten, i DPS’ene, i poliklinikkene, i spesialavdelingene, innen forskning og utdanning og alle som er involvert på brukersiden.
Men kongressen retter seg også mot områdene oppvekst, skole, arbeid og bolig.
ROP-feltet engasjerer mange fagfolk på den ene siden, og forventningsfulle brukere, pårørende og familier på den andre siden.
Årets program var spekket av spennende innledere og interessante temaer. Kongressen hadde over 300 deltakere fra hele landet. Foreningen for human narkotikapolitikk stilte på en plenumssesjon og et parallellseminar.
Plenumssesjonen hadde tittelen: Hva er en god og verdig ruspolitikk?
Hva mangler vi i dagens rusfelt?
– i kommunehelsetjenesten
– i spesialisthelsetjenesten
Hva er en solidarisk og human ruspolitikk?
Innlederne var:
Partileder Erna Solberg (H), stortingsrepresentant Even. A. Røed (Ap), leder Lars Lien, Norsk psykiatrisk forening og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Ordstyrer:
Anne-Lise Kristensen
Parallellseminaret hadde tittelen: Feltarbeid
Rus og psykisk helse i kommunehelsetjenesten, utfordringer, samarbeid og teamutvikling.
Innlederne var Ola Svantorp-Tveiten, Oslo kommune - Velferdsetaten, Erik Ugland, leder for Enhet åpne rusmiljø ved Sentrum politistasjon og Tonje Jevari, daglig leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
NOU 2023:24 Med barnet hele vegen - barnevernsinstitusjoner som har barns tillit
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi har tillitsvalgte, lag og avdelinger over hele landet. Vår fremste oppgave er brukermedvirkning, på politisk, tjeneste- og systemnivå og på individnivå.
Vi deltar i en rekke arbeidsgrupper, ekspertutvalg, brukerråd og prosjekter på både statlig og kommunalt plan. FHN arbeider også med oppsøkende virksomhet med utdeling av brukerutstyr og nalokson motgift. Og vi tilbyr bistand og oppfølging til brukere og pårørende.
FHN har en rådgivende status i FN (ECOSOC Special Consultative Status), noe som betyr at vi kan gi innspill og råd til FN sitt arbeid på rusfeltet.
Innledning
FHN er ikke en høringsinstans i denne sammenheng, men ønsker likevel å høres. Vi har begrenset vårt innspill til å omhandle kapittel 11, “Spesialisert rusbehandling til barn”.
Vårt høringssvar er basert på erfaringskompetanse, men også rusmiddelfaglig kompetanse. Vi vil først komme med noen generelle betraktninger rundt temaet ungdom, rusmidler og institusjonsopphold. Deretter svarer vi konkret på noen av forslagene som er presentert i NOU 2023:24.
FHN vil berømme utvalget for det grundige arbeidet som er gjort. Og takker for påpekningen om at det må skje endringer på dette feltet, i tråd med at samfunnet har utviklet seg i retning av at mennesker med rusutfordringer skal hjelpes og ikke straffes.
Generelle innspill
Vi er veldig takknemlige for beskrivelsen av rusbehandling for voksne i TSB, om at voksne får et tilbud i spesialisthelsetjenesten som ligner på det barnevernet gir et barn under 18 år. Både institusjonsplassering og det å tilby rusbehandling er bra for noen, men ikke for andre. Og rusbehandlingsapparatet har også en historie med patriarkalske holdninger og regelverk, der hensynet til systemet og til regelverk ofte har dominert for hensynet til den enkelte. De, som utvalget skriver om, ofte samme menneskene som har vært i barnevernet før de er 18 og som senere får hjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan utover øvrig sårbarhet og livsutfordringer, være preget av frihetsberøvelse, sanksjoner, overformynderi, ransakelser, reprimander, manglende tillit, manglende forståelse og lært hjelpeløshet under institusjonsopphold. Dette er viktig å ta med i betraktningen ved vurderinger om folk bør tilbys rusbehandling på institusjon, også de under 18. Ofte har disse også erfart å ikke få forståelse for de bakenforliggende årsaker til rusmiddelbruken og at de verken har fått en utredning eller behandling for psykiske helseplager fordi de har brukt rusmidler.
Det står i punkt 11.2, med overskriften: “Hvorfor ruser barn seg” at rusmiddelbruk kan få alvorlige og langsiktige konsekvenser, at rusproblemer kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering, at bruk av rusmidler også er blant de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet og fremtidige lovbrudd og at dette samlet er gode grunner til å jobbe forebyggende og sikre tidlig innsats.
Vi er selvsagt enige i at rusproblemer bør forebygges og at man skal kunne komme tidlig i posisjon til å bistå, men beskrivelsen av konsekvensene av rusmiddelbruk og rusutfordringer mener vi er strukket langt i dette kapittelet.
De som vil bruke sanksjoner og andre overformynderske tiltak for å hindre rusmiddelbruk, kan få vann på mølla av denne beskrivelsen. Det er ikke slik at rusmiddelbruk nødvendigvis har disse konsekvensene. Heller ikke ved det man anser som omfattende bruk. Og avhengig av mengden bruk og hvilke rusmidler som brukes, kan det i noen tilfeller være slik at de positive konsekvensene av å bruke rusmidler, for ungdommen, langt overstiger de negative.
Når det ungdommen ser som sin løsning, er de voksnes største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog eller tilnærming.
De samme konsekvensene som her beskrives av rusmiddelbruk kan også oppstå av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, av å bli frihetsberøvet, av å bli sanksjonert, ikke få hjelp, eller av å ikke bli tolerert. Også dette kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering og utgjøre en risikofaktor for kriminalitet og fremtidige lovbrudd. Forøvrig utviser utvalget god forståelse for faktorer i livet som øker sannsynligheten for å få rusproblemer. Og vi er enig med Ungdomsutvalget i at tvangsbehandling på en rusinstitusjon kan oppleves mer som straff enn hjelp.
Vi støtter utvalget i at det er kritikkverdig at det ikke finnes et bedre kunnskapsgrunnlag for rusbehandling av barn i barnevernsinstitusjoner og at det likevel har vært slik at ved “vedvarende problematisk bruk av rusmidler” kan barn uten samtykke måtte flytte på rusinstitusjon og holdes tilbake der i inntil to år. Det kan ikke dokumenteres at behandlingen de mottar virker eller hvordan det går med barna på sikt. Vi håper utvalget vil anbefale myndighetene å oppnå kontakt med de som har blitt utsatt for slik tvangsbehandling, kartlegge hvordan de har det, hvordan de har opplevd tvangen og eventuelt tilby en kompensasjon for det de har blitt utsatt for.
Vi støtter at barn som har alvorlige rusproblemer må få den samme tilgangen på spesialisert og tilpasset rusbehandling som voksne, men vi har et sterkt ønske om at den tidligere nevnte utviklingen med å gå fra straff til hjelp ikke dermed skal innebære at det går fra urimelig kriminalisering til urimelig sykeliggjøring.
Vi støtter også at barn som bruker rusmidler og flyttes til barnevernsinstitusjon må sikres en god medisinfaglig avrusing eller stabilisering med medisiner som enten demper abstinenser eller trang til å rømme for å ruse seg igjen.
Som utvalget skriver, kan det være vanskelig å vurdere om de som bor på barnevernsinstitusjoner og bruker rusmidler trenger å henvises eller om det ikke er en situasjon som krever behandling. Barnevernsinstitusjonene bør gjøre det de kan for å oppnå størst mulig åpenhet og tillit mellom de voksne og barna i slike tilfeller. For skal det da behandles som et atferdsproblem? Bør rusmiddelbruk på generelt grunnlag føre til negative konsekvenser? Ved å legge til rette for åpenhet og gjensidig tillit, får de voksne den beste oversikten over situasjonen, som grunnlag til å ta sine vurderinger. Det er også svært heldig for kommunikasjonen med den unge, deres mulighet til å bli forstått og for at de skal ta heldigere valg, at de kan snakke fritt og åpent om rusmiddelbruk. Da erfarer de unge at de voksne møter dem der de er i livet og da kan de voksne gi viktige skadereduserende og overdoseforebyggende råd, som mindre skadelige inntaksmåter, at man ikke bør bruke alene, at man bør prøve en liten flik av dosen først for å sjekke om den kan være forgiftet med noe farligere enn det gir seg ut for og andre typer forbehold.
Det forekommer variasjoner på narkotikamarkedet og det hender at tabletter, cannabis vapes og andre ting er blandet med fentanyl eller nitazener, som kan være mange ganger sterkere enn heroin. Det vi så langt har sett på statistikken, er at det snarere er unge mennesker som bruker rusmidler som risikerer å bli ofre for dette, mer enn personer med alvorlige rusutfordringer. Det kan trygt sies at skadereduserende og overdoseforebyggende samtaler er enda viktigere overfor unge rusmiddelbrukere enn for eldre voksne med etablert rusavhengighet.
Vi vil også anbefale på det sterkeste å fraråde at barnevernsinstitusjoner bruker urinprøver for å avdekke rusmiddelbruk, ihvertfall på generelt grunnlag. Slik ruskontroll er krenkende og tillitsdrepende og kan ikke sies å være verken forebyggende eller terapeutisk. De som ikke vil eller klarer å avstå fra å bruke rusmidler, men må gå på urinprøver vil trolig velge rusmidler som enten ikke slår ut på prøver eller som går fort ut av kroppen. Dette øker risikoen for utvikling av rusutfordringer som avhengighet, skade og død. Det samme gjelder ved rusbehandling.
Med økt toleranse og mer forholdsmessige og konstruktive reaksjoner på rusmiddelbruk, kreves intensivert innsats og kommunikasjon for å sikre at den enes rusmiddelbruk ikke skal gå utover andre på barneverninstitusjonen. Det innebærer at man setter tydelige grenser mellom det man gjør med seg selv og det man gjør med andre. Dette er viktig å ta med i betraktningene, det er som med overgangen fra straff til hjelp: Det blir ikke på langt nær bra nok om politiet går fra kriminalisering av rusmiddelbrukere, til at de fordufter fra deres omgivelser. Derimot bør de erstatte kriminalisering med å gjenskape rettssikkerheten deres og drive atferdsregulering.
Rusmiddelbrukere har behov for den samme beskyttelsen og de samme grenser og korreksjoner på atferd som alle andre.
Vi verdsetter forslaget om at spesialisert rusbehandling for barn under 18 år flyttes fra barnevernet til helsetjenesten. Våre erfaringer er at rusmiddelproblematikk ikke er et atferdsproblem eller en feil ved individet som må korrigeres, men snarere et uttrykk for smerte og tunge livsbelastninger. Dette er en viktig presisering som vil kunne være med på å bidra til at ungdom kan være mer åpne om rusutfordringene sine, at det kan oppstå gjensidig tillit, at de kan oppleve seg forstått og at reaksjonene på rusmiddelbruk og rusutfordringer blir mer preget av omsorg og undring, heller enn konsekvenstenking.
Det er på det rene at omfattende rusmiddelbruk ikke er bra for en ungdomshjerne under utvikling, verken med legale eller illegale rusmidler. Ifølge Ungdata 2018 har fire av ti gutter i Oslo brukt cannabis mot slutten av videregående. De færreste av disse ungdommene utvikler en ruslidelse. Vår bekymring er at ungdom som prøver ut for eksempel cannabis skal oppleve å bli definert som en med problematisk rusadferd, som en rusavhengig, og ende opp i en rusbehandling som snarere forverrer problemene ved at de påføres et selvbilde som en med rusutfordringer og blir stimlet sammen med andre som også defineres som folk med rusutfordringer og slik verves inn i tyngre miljøer og ruskarrierer. Vi ber derfor om at det tydeliggjøres så klart som mulig hva som er rusmiddelproblematikk og hva som er utprøving slik at ungdom som i utgangspunktet ikke ville utviklet et problem ender opp med å utvikle et likevel.
Forslag 15 “Øke kompetansen på rus i alle barnevernsinstitusjoner”:
Vi imøtekommer intensjonene i dette forslaget og ser det som svært viktig at barnevernsinstitusjoner har god og oppdatert kunnskap på rusmidler, rusmiddelbruk, hva som kan være til hjelp for ungdom med rusmiddelutfordringer og ikke minst hvordan vi forebygger at ungdom blir rusmiddelavhengige.
Vi ønsker likevel å påpeke at “kompetanse på rus” er et vidt begrep i denne sammenheng, og håper at dette kan klargjøres ved videre jobbing med eventuell implementering av anbefalingene.
Vi foreslår at “kompetanse på rus” omhandler:
Vi registrerer at det i NOU`en bli brukt begreper som “rus” og “rusmisbruk” og foreslår at det videre arbeidet med anbefalingene vil ta med seg Helsedirektoratets forslag til begrepsbruk på rusfeltet:
Begrepsavklaringen er skrevet for å sikre en mer entydig begrepsbruk i forvaltningen og for å bidra til å hindre stigmatiserende språkbruk.
Begrepet “rusmisbruk” peker på individet som en misbruker og vil etter vårt syn ikke bidra til kunnskapsløftet som vi opplever at er intensjonen bak denne anbefalingen. Ungdom med skadelig bruk av rusmidler eller rusmiddelavhengighet misbruker ikke rusmidler, de bruker dem som et verktøy til å håndtere traumer og livsbelastninger, kanskje i mangel på andre eller bedre verktøy.
Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet
Vi støtter dette forslaget. Og da spesielt med tanke på at de nye gruppene/begrepene i større grad peker på behovet disse ungdommene har enn det de har gjort tidligere.
Vi opplever at samfunnet har et negativt og fremmedgjort syn på ungdom som bruker illegale rusmidler, i stedet for at disse ungdommene blir sett på som sårbare individer, som i en del tilfeller er i behov av støtte, omsorg og helsehjelp. Dette har i våre øyne også preget behandlingstilbud og holdninger blant ansatte på barnevernsinstitusjoner.
Vi er litt skeptiske til begrepsbruken “omsorgs- og utviklingsstøtte +” da vi er redd for at dette vil bidra til ytterligere stigmatisering for ungdommene som kommer dit.
Vi støtter til fulle argumentasjonen om at det ikke er kunnskapsgrunnlag for å hevde at oppholdets lengde eller adgang til tvang i seg selv øker sannsynligheten for vellykket behandling, og at å påtvinge et barn som ikke ønsker rusbehandling er faglig problematisk. Dette er viktig å ta med for barnevernet, med tanke på at mange av de som tradisjonelt har søkt seg til behandling, snarere har gjort det grunnet ytre press enn pga indre motivasjon. Det er problematisk og svekker snarere muligheten for vellykket behandling, enn det øker den. Med den nærheten man har til barnet som er i barnevern, kan man jobbe med overføring fra bruk av ulovlige substanser til legale, stabilisering der det er mulig, for slik å sette barnet i bedre stand til å profittere på støttetiltak og bedømme om rusbehandling i TSB kan være heldig.
Avslutningsvis vil vi imøtegå forslaget om utvidet mulighet for tvang. Det kan, som utvalget skriver, være behov for å begrense barns mulighet til å avbryte behandlingen, men det bør være en høy terskel for det og vi synes seks måneder pluss seks måneder blir vel mye. At et barn vil avbryte behandlingen kan vel så gjerne bety at behandlingen ikke er bra for barnet, som at barnet vil avbryte for å gå ut og tilbake til rusutfordringene. På den bakgrunn håper vi departementet vil vurdere om gjeldende grenser bør bestå.
Utover dette støtter vi høringssvaret til vår paraply: Rusfeltets Hovedorganisasjon.
Vennlig hilsen
Otto Stormyr og Arild Knutsen,
Foreningen for human narkotikapolitikk, 21.01.2024
Her er høringssvaret på regjeringen.no
Her er alle høringssvarene.
Rus og samfunn 29. november 2023: Livsfarlige nitazener på markedet - frykter ny overdosekrise, av Berit Simenstad.
De siste månedene har Tolletaten gjort rekordbeslag av nitazenholdige stoffer. Nitazener kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Forskere advarer mot en ny overdosekrise og FHN etterlyser proaktive tiltak fra myndighetene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer (opioider) og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Fentanyl var til nylig det mest potente stoffet på det illegale marked. Nitazener (bl. a. metonitazen, etonitazepyn og protonitazen) er mange ganger sterkere enn det igjen.
— Disse stoffene er livsfarlige. Vi har aldri gjort så mange beslag som det vi har gjort de siste månedene. Dette ser vi på som bekymringsfylt, sa seksjonssjef Sondre Hammerstad i Tolletaten i en pressemelding tidligere i november (les her).
En global trend
Beslagene er ikke uttrykk for isolerte hendelser, men del av en global trend.
I september døde en 25-åring i Halden etter inntak av metonitazen. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på nrk.no. Etter et overdosedødsfall på Sunnmøre viste det seg at tablettene som vedkommende hadde tatt, inneholdt etonitazepyn, en type nitazen.
— Det er så utrolig lite som skal til for å få en sterk effekt. Nitazener er lavdoserte, og alvorlige effekter kan oppstå allerede ved lave doser, uttalte seniorrådgiver Anita von Krogh i Giftinformasjonen til NRK.
Krogh sa videre:
— Nitazener virker smertestillende og beroligende. Ved overdoser kan man få problemer med pusten, falle i koma og få problemer med blodomløpet. Inntak av stoffet kan også føre til hjertestans. Bare å håndtere det, for eksempel ved dele det opp og putte det i poser, kan i verste fall medføre alvorlige reaksjoner.
Risikerer sterk økning i overdoser
Nitazenforurensninger er påvist i flere forskjellige ulovlige stoffer, som benzodiazepiner, opiater og forskjellige cannabisprodukter. Både nasjonalt og internasjonalt, spesielt i Irland og Storbritannia.
— Omfanget er alarmerende
Foreningen for en human narkotikapoltikk, FHN, mener det vi har sett til nå bare er toppen av et isfjell:
— Norge og Europa kan stå på kanten av en ny alvorlig overdosekrise. Omfanget er alarmerende og begynner å omgi vårt land. De nylige beslagene fra tollmyndighetene representerer bare toppen av et isfjell. Norge, som mange andre nasjoner, sliter med å avskjære bare en brøkdel av de ulovlige stoffene som kommer over grensene våre, sier John Melhus, internasjonal rådgiver i FHN. Han mener vi må se bølgen av nitazener i sammenheng med store endringer i det internasjonale heroinmarkedet:
I Afghanistan har Talibans inngrep mot opiumsproduksjonen forstyrret den globale heroinforsyningen. Afghanistan står for over 80 prosent av verdens heroinproduksjon.
— Selv om det eksisterer store lagre av opium som kan opprettholde heroinproduksjonen i kanskje ett til to år, er det ulike scenarier som enten kan dempe eller forverre krisen, sier Melhus.
Advarsel fra FN
Så langt er det lite som tyder på at Talibans innsats mot opiumsproduksjonen er et spill for galleriet. Nedgangen i produksjonen av opium er nå på 95 prosent, fra 6200 tonn i 2022 til bare 333 tonn i 2023. Samtidig er den afghanske valutaen styrket og de har lyktes i å slå ned på korrupsjon ved grenseovergangene.
UNODC, som er FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har nylig advart om at den store reduksjonen i opiumsproduksjonen i Afghanistan kan føre til en bølge av nye og langt sterkere stoffer på markedet. Les mer her.
— Flere tiltak i Norge kan motvirke
FHN peker på at det kan være avgjørende viktig at Norge tar proaktive tiltak for å møte den mulige herointørken.
— Herointørken vil trolig erstattes av stoffer som nettopp fentanyl eller nitazener. For å forberede oss på dette scenariet, må vi utnytte alle tilgjengelige ressurser. Dette inkluderer utvidelse av tilgangen til nalokson, flere brukerrom, implementering av permanent og utvidet heroinassistert behandling. Det må også åpnes for utvidet tilgang til medisiner med reduserte bivirkninger og potensielt mindre sidebruk, som langtidsvirkende morfin, sier FHN-leder Arild Knutsen og peker på øvrige tiltak som kan demme opp mot en overdosekrise i kjølvannet av nitazenholdige stoffer:
NITAZENER
Det finnes veldig mange ulike varianter av nitazener. De følgende er nå nylig satt på narkotikalista i England. Les mer om det her
Les saken i Rus og samfunn her.
Klassekampen 03. november 2023: Stemmen fra gata. av Marie Staberg.
Jeg vil gjerne opplyse folk. Informere folk. Gi dem litt informasjon om hvordan ting har vært og egentlig er, så vi kanskje ikke blir sett på som så annerledes og skumle, sier Janne Bøhmer Killingstad.
Hun er iført en hettejakke med logoen til Foreningen for human narkotikapolitikk klistret på hjertesida. Killingstad er klar til å ta fatt på «Skammens sti». Ruta hun skal gå, er en narkotikapolitisk vandring foreningen har tilbudt i noen år.
– Jeg mener informasjon og fakta gir mer trygghet og minsker stigmatisering og utenforskap. Det mener jeg bestemt. Jo mer man vet om noe, jo tryggere føler man seg, sier hun. Killingstad er med på prosjektet Gatestemmer gjennom Foreningen for human narkotikapolitikk. Der skal personer fra gatemiljøet i Oslo bruke egne erfaringer til å gi interesserte et skråblikk på hovedstaden. Målet er å minske fordommer og øke forståelsen på tvers av samfunnslag.
Hun ønsker å hjelpe. Det har hun alltid likt. Og grunnen til det, er at hun vil at folk skal slippe å kjenne på den samme stigmatiseringen og utenforskapet hun har følt på selv. Jobben gir dessuten noe tilbake. – Det å bli sett på som et menneske, og at de guidede turene kan bidra til å føle på mestringsfølelse. At man får følelsen av å bety noe for samfunnet likevel. Ha noe å gå til. Janne Bøhmer Killingstad balanserer kaffekoppen nederst på notatblokka.
Med en penn og sigarett i høyre hånd noterer hun fra det dagens guide, styreleder i foreningen Arild Knutsen, forteller. Snart skal hun lede denne ruta selv. – Jeg håper noen har lyst til å høre på, sier hun.
Følte seg annerledes
Det bodde ikke så mange på Åros i Asker kommune da Killingstad vokste opp der. Et lite tettsted, alle kjente alle. På godt og vondt, forteller hun. – Jeg følte meg litt annerledes da. Jeg var kanskje litt i opposisjon, selv om jeg ikke var det. Mora mi døde da jeg var elleve år, og jeg hadde en ganske streng oppvekst.
– Hvorfor følte du deg annerledes?
– Jeg røyka hasj i ny og ned. Jeg gikk i speideren og skolemusikken, og det gikk jo fyken etter hvert. Nei, jeg ble litt mobba på skolen. Jeg følte ikke at jeg sklei helt inn der. Du skal ikke være så mye mer annerledes enn andre på slike tettsteder før du blir sett på med litt sånn argusøyne.
Etter å ha prøvd hasj, begynte Killingstad med amfetamin i starten av 20-årene. Hun hadde akkurat gitt fra seg omsorgen for ungen sin til barnets far, og ting var vanskelig. Hun kjente på et velbehag i rusen. En pause. Døgnet fikk plutselig flere timer, og hun ble mer selvsikker. Men så begynte ting å snu.
– Etter hvert som tida går, mister man selvtilliten man hadde, og enda mer. Det var absolutt ikke bra. 29 år gammel begynte hun å bruke heroin. Er med på endringen Ved statuen av kong Carl Johan på Slottsplassen skribler Killingstad ned et par ord fra guiden Arild Knutsen.
Kanskje kan hun plukke opp noe og bruke det i sin egen vandring. De spaserer ned til området ved Jernbanetorget som lenge har blitt kalt Plata. Plassen som ligger mellom noen busstopp og trær, var Oslos store samlingssted for rusmiddelbrukere fram til 2011. Knutsen stopper opp og uttrykker et håp for framtida.
– Jeg er så glad for at jeg har overlevd til å leve til den tida her. Om jeg hadde dødd for fire–fem år siden av mine rusutfordringer, hadde jeg gått glipp av å se en endring i vårt samfunn, som vi ikke engang turte å tro på, sier han.
– Men du er jo med på endringen, Arild, sier Killingstad. – Ja ja. Vi er med på endringen, Janne, svarer han.
På Plata
Janne Bøhmer Killingstad har de siste årene vært en tydelig stemme i den norske rusdebatten. Hun stiller for eksempel selvsikker opp blant annet i «Dagsrevyen» for å snakke om rusreformen. Da Høyre-regjeringen la fram sitt forslag til rusreform i 2021, var det helseministeren som gratulerte Killingstad før nyhetssendingen hos NRK. Men den gikk ikke gjennom, og kampen fortsetter. Killingstad kjemper for en rusreform som gir hjelp, og ikke straff.
– Man har håp om en vettug rusreform en gang, men det tar sin tid. Dessuten kunne hele apparatet rundt hatt godt av mer hjelp, synes hun.
– Jeg kunne tenke meg at brukerforeningene fikk mer tilskudd til å drive bedriften eller foreningen sin. Og at det ble flere tilbud til brukerne, selvfølgelig. Bygge opp institusjoner og flere avrusningsplasser i stedet for å bygge dem ned. Nå har Killingstad jobbet hos Foreningen for human narkotikapolitikk i seks år. Hun pakker og deler ut utstyr til brukere på gata, og på den internasjonale overdosedagen 31. august grillet hun pølser til brukere.
Innimellom selger hun gatemagasinet Erlik Oslo. Men nå er hun altså klar til å tråkke opp nye stier. – Jeg har min historie å fortelle. Og den starter på Plata. På Skammens sti skal Killingstad fortelle om blikkene. Stigmatisering og utenforskap. Om gangene hun ble jaget bort av butikkansatte, politi og vektere. Men også om et varmere samfunn og troa på at morgendagen blir bedre. En god stund skjermet kjæresten, som i dag er ektemannen, henne fra å havne på Plata. Men etter noen år begynte hun å vanke der likevel.
– Jeg trivdes godt på Plata. Hvis man kan kalle det å trives når man er i et slikt miljø. Men det ordna seg alltid til slutt.
Til slutt var det alltid noen som forbarma seg over deg. Ga deg litt hjelp. Noen streker her og noen streker der. Hvis du hjalp til med å pushe, selge, så kunne du tjene deg en dose. Når det begynte å bli seint om kveldene, trakk de opp til ei av trappene like ved. Den hadde nemlig varme i seg, forteller Killingstad.
– De som ikke hadde noe sted å bo, sov der. Iallfall noen av dem. Det var ikke så stor trapp. Softis og Cuba. På Plata lå også den kjærkomne kiosken, Totobua. Der var Killingstad fast kunde. Hun kjøpte softis og Cuba. Sølvpapiret som omfavnet den deilige sjokoladen, var nemlig perfekt å bruke når man skulle røyke heroin.
Hun forteller om samholdet de ulike menneskene fant i hverandre på gata. Da kjente hun ikke på det å være utenfor, i hvert fall ikke hele tida. – Det var mange som kom og så på oss. Det er det i dag også. Folk kommer og titter. De lurer og er nysgjerrige.
Og kanskje litt skremt også, sier Killingstad.
– Hva gjør det med deg?
– Du føler deg enda mer annerledes enn du gjør fra før av da. Du føler på utenforskap hele tida. Du er ikke som andre. Du er liksom nederst på samfunnets rangstige, om du kan kalle det det.
Keith Richards lever
I løpet av det siste året har Janne Bøhmer Killingstad tatt mer og mer avstand fra gatelivet. Hun går på medisiner som hjelper henne med å holde seg unna rusmidlene. – Jeg er ikke så mye nede i gata lenger, sier hun.
– Vi er bare mennesker, vi òg, som har tråkket litt feil her noen ganger i
livet. Kanskje var det ikke riktige valg, men man må aldri gi opp håpet. Det er folk som har blitt nyktre når de har blitt 77. Jeg så på tv i går, skjønner du, sier Killingstad og bryter ut i latter. Det var en dokumentar om gitaristen i Rolling Stones, Keith Richards. Han har slitt mye med rusavhengighet i løpet av karrieren, men i dag er han rusfri.
– Det er håp så lenge det er liv.
Les artikkelen i Klassekampen her.
Harstad Tidende 09. oktober 2023: Marino holdt appell på torget mot nedleggelse av døgnenheten, av Morten Hagen.
Dersom Helse Nord vedtar nedleggelse, vil pasienter ved døgnenheten måtte reise til Narvik, Silsand eller Tromsø for å få hjelp.
I UNNs høringsforslag heter det at årsaken til nedleggelse er en samlet vurdering av behov for «frigjøring av ressurser for styrking av polikliniske og ambulante tjenester samt sykehusfunksjon i Tromsø».
Leder for FHN-Nord, Marino Jonassen reagerer på at døgnplassene i Harstad legges ned for å styrke sykehustilbudet i Tromsø.
Les Jonassens appell her:
«I dag står vi samlet for å rette våre stemmer mot en mulig beslutning som påvirker oss alle, uavhengig av politikk, men som medmennesker og samfunn.
Nedleggelsen av døgnenheten i Harstad har blitt satt i gang uten tilstrekkelig vurdering av de menneskelige konsekvensene, og det er noe beslutningstakerne og arbeidsgruppa burde reflektere over.
Døgnenheten i Harstad har vært og ER en viktig ressurs for Harstad, det har den vært i årevis. Den har vært en trygg havn for de som har trengt akutt psykisk helsehjelp, et sted hvor de har blitt møtt med medfølelse og omsorg. Nedleggelsen av denne enheten setter ikke bare en tjeneste i fare, den setter liv i fare.
Den mulige Nedleggelsen av døgnenheten som nå er ute på høring har utløst sterke følelser og reaksjoner blant oss, vi er mange som føler oss overkjørt å ikke lyttet til i en prosess som heller ikke har vært stueren og det gjør meg og mange med meg rett og slett forbanna. Det er på høy tid at arbeidsgruppen og helse nord retter fokus på det medmenneskelige aspektet ved denne beslutningen og ikke fokusere på de 20 millionene som vil bli spart for det er det som er sannheten og målet med nedleggelsen. De må forstå at kostnadsbesparelser på 20 millioner kroner ikke kan rettferdiggjøre og sette menneskers liv og psykiske helse i fare.
Arbeidsgruppa og helse nord må se forbi tall og budsjettregnskap.
De må se på menneskene som vil bli berørt.
De må se på de som allerede lider av psykisk helseproblemer og risikerer å miste sin eneste trygge havn.
De må se på de pårørende som bekymrer seg for sine kjære.
Og de må se på samfunnet som en helhet, fordi når mennesker lider av psykisk uhelse, påvirker det oss alle å i denne situasjonen spesielt Harstad.
Hva er verdien av disse pengene i sammenligning med en persons liv?
Hva er prisen de er villige til å betale for å se bort fra behovet for psykisk helsehjelp?
Tenk også litt over på de fatale konsekvensene som denne beslutningen kan få.
For mange vil det bety lengre reiser til andre enheter, noe som kan føre til forsinket behandling og økt stress for både pasienter og pårørende. Det kan også føre til at noen ikke søker hjelp i det hele tatt på grunn av avstanden og besværet med å komme seg til en annen enhet.
Vi bor ikke i Oslo hvor du kan ta trikken 10 minutter så er du fremme ved en annen enhet. Men dette er noe arbeidsgruppen vet, de har bare valgt å ikke ta hensyn til det.
Vi kan ikke ignorere faren som ligger i nedleggelsen av denne enheten. Jeg velger å kalle det en nedleggelse for det er det i praksis er.
Psykisk helse er en del av vår totale helse, og når tilgangen til nødvendig hjelp blir begrenset, stiger risikoen for at mennesker vil lide i stillhet. De som allerede sliter med psykiske helseproblemer, vil stå overfor enda større hindringer på veien til bedring. Dette kan føre til en økning i selvmordstilfelle og større psykisk uhelse, noe som er en tragedie vi ikke kan akseptere.
FHN Nord, andre brukerorganisasjoner og Harstad omegn oppfordrer beslutningstakere til å la døgnenheten få bli i Harstad. Budsjettutfordringene og nødvendigheten av å ta økonomiske beslutninger er en ting, men man kan aldri sette en pris på menneskeliv og på den smerte som oppstår når noen tar sitt eget liv eller blir sykere på grunn av en tjeneste som i praksis ikke er tilgjengelig.
Vi er 30.000 mennesker som blir oversett å ikke lyttet til.
Det er også svært bekymringsverdig at ingen fra Harstad har blitt inkludert i beslutningsprosessen, verken brukerorganisasjoner fra Harstad eller ansatte fra døgnenheten eller sykehuset. Lokale perspektiver og kunnskap er uvurderlige når det gjelder å forstå behovene til vårt lokalsamfunn. Vi skal ha en rettferdig sjanse til å bli hørt og delta aktivt i denne viktige avgjørelsen som vil påvirke oss direkte.
Noe annet tyder på en arroganse uten sidestykke.
Vi ber om at beslutningstakerne og helse nord tar et skritt tilbake, vurderer konsekvensene av denne nedleggelsen nøye, og ser etter andre måter å spare penger på.
Eller la meg omformulere meg, vi ber ikke om noe som helst. Vi krever at døgnenheten får bestå akkurat slik som den gjør i dag.
Jeg vil avslutte med å si at:
Vi må bevare det medmenneskelige i vår omsorg for hverandre og for å beskytte vårt fellesskap. Nedleggelsen av døgnenheten i Harstad er ikke bare en administrativ beslutning: det er en beslutning som vil forme vårt samfunn og våre liv og i verste fall kan liv gå tapt.
Vi har ingen å miste».
Les artikkelen i Harstad Tidende om Marino Jonassens appell her.
Rusfeltet.no 28. september 2023: Nøkkelkort – veileder til tjenestetilbud i de store byene, av Torhild Kielland.
Foreningen for human narkotikapolitikk har med midler fra Stiftelsen DAM laget nøkkelkort for å tette kunnskapshull om fragmenterte hjelpetjenester. Nøkkelkortene er nå lagt inn i vår kunnskapsbase.
Vi har besøkt Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og fått innblikk i deres viktige arbeid med Nøkkelkort som skal veilede folk på gata til ulike hjelpetjenester.
Det var under pandemien i 2020 at FHN oppdaget at mange av dem som oppholder seg på gata i storbyene våre, lurte på mange av de samme tingene. Det er derfor nøkkelpersoner fra rusmiljøene som har gitt innspill til tekstene på nøkkelkortene.
Primært hjelper de 30 nøkkelkortene folk på gata, men sekundært har FHN fått tilbakemeldinger om at mange ansatte i hjelpetjenestene også har hatt nytte av informasjonen. Dette siste bekrefter kanskje brukernes erfaringer med fragmenterte tjenester, men kan også være et uttrykk for høy grad av turnover i stillinger.
For å utsmykke kortene benytter FHN lokale personer fra de miljøene der Nøkkelkortene skal fungere. Dette har vært en stor suksess. Alle involverte ressurspersoner er honorert for sitt arbeid.
Kortene for Oslo ble ferdige i sommer, og kortene for Bergen og Trondheim er også straks ferdige, forteller prosjektleder Andrea M. Nilsen. Noen detaljer gjenstår, men de forventer å kunne lansere dem i løpet av noen få måneder.
Nilsen forteller at de allerede ser overføringsverdi av informasjon mellom byene, knyttet til gode løsninger på ulike problemstillinger. Tilbakemeldinger forteller dem at kortene også er viktige for politikere og tiltaksapparat for å få en god oversikt over hjelpetilbud i egen by. De er også til inspirasjon for beslutningstagere knyttet til gode løsninger på komplekse problemer, forteller hun.
Kortene ligger ute på Rusfeltets hovedorganisasjons kunnskapsbase under kategorien "For rusbrukere, deres venner og familie", med en egen underkategori "Nøkkelkort – veileder til tjenestetilbudet i de store byene".
Kortene kan fritt benyttes og printes ut for egen regning.
Les hele artikkelen på rusfeltet.no her.
NRK Dagsrevyen 31. august 2023: Legemiddel på resept utgjør stadig flere av overdosedødsfallene
Det er folk som har blitt avhengige etter f. eks. smerter. Antall dødsfall på grunn av heroin har gått ned og utgjør 20 prosent av dødstallene.
I dag er det Verdens overdosedag. Foreningen for human narkotikapolitikk jobber på flere måter for å forebygge overdoser. Daglig leder Tonje Jevari viser fram foreningens fentanyl-strips, som de deler ut i rusmiljøene, og hvordan man bruker dem.
Å teste om stoffet inneholder fentanyl kan være avgjørende. En ørliten dose fentanyl kan forårsake dødelig overdose.
I fjor døde 321 mennesker av overdose her i landet. Chris fra rusmiljøet er glad han ikke er en del av denne statistikken. Han sier at om det ikke hadde vært for det initiativet at instanser oppsøker miljøene og deler ut motgiften nalokson, så tror han at han mest sannsynlig ikke ville vært i live i dag.
Se innslaget på NRK Dagsrevyen her.
-------
Vår kommentar til en uttalelse i dette innslaget:
Foreningen for human narkotikapolitikk registrerer at avdelingsdirektør ved Helsedirektoratet, Jakob Linhave hevder at reseptbelagte legemidler nå utgjør 80 prosent av overdosedødsfallene. Det finner vi ikke dekning for at stemmer. Linhave peker mot smertepasienter, som typisk kvinne på 55 år med smerteplager som har blitt satt på smertestillende, som den mest typiske overdosedødsfall-gruppen. Og at forebyggingsarbeidet nå derfor må dreies.
Vi er aktivt med og støtter at det gjøres mer forebyggende innsats med tiltak og opplysningsarbeid overfor de som mottar sterke smertestillende opioider, men vi synes det er problematisk at det fremstilles som at folk flest som får sterke smertestillende med opioider av sin lege utgjør den gruppen det bør fokuseres mest på.
Grunnen til det, er at vi ikke har sett overbevisende tall på at det er smertepasienter som har dødd i så stor utstrekning av overdoser, eller tall på at det dreier seg om sterke smertestillende som faktisk er forskrevet i Norge.
Eller om det dreier seg om tabletter som er smuglet inn og solgt illegalt. Eller om det er fabrikkerte tabletter i det samme markedet.
Grafene til Folkehelseinstituttet viser riktignok at mer enn halvparten av overdosedødsfallene de siste årene er forårsaket av sterke smertestillende medisiner med opioider. Og under halvparten av overdosedødsfallene er forårsaket av heroin.
Samtidig kan vi lese på Helsenorge.no (2021) at fire av fem dødsfall skyldes inntak av opioider med sprøyte.
I 2022 understreker seniorforsker Linn Gjersing ved FHI at vi ikke vet om de som døde fikk medisinene forskrevet av lege, eller om de skaffet de på en annen måte.
Det er ingen tvil om at man ikke må være rusavhengig eller injiserende bruker for å dø av overdose. Og overdoser forekommer blant smertepasienter. Så både leger og pasienter må bli gjort mer oppmerksomme.
Samtidig, I USA så peker forskerne snarere mot dobbelt stigmatiserte grupper, som mennesker som er mørke i huden, eller mennesker som er del av urbefolkningen eller folk med lav sosial status. Det er blant rusmiddelbrukere i disse gruppene at forekomsten er høyest.
I Skottland peker forskerne på at de som lever i fattige byområder har 16 ganger større risiko for å dø av overdose enn de som bor i mer bemidlede områder.
Slike undersøkelser har vi ikke hørt om fra den norske forskningen.
Vi har stor forståelse for at det er etablert stor frykt for den samme overdoseepidemien som har rammet USA og Canada, vi deler selvsagt denne bekymringen. Samtidig er Norge et veldig annerledes samfunn når det gjelder forskrivningspraksis og vi mener det er riktig å forstå mekanismen bak epidemien på det amerikanske kontinent riktig. Og ikke basert på en typisk ryggmargsrefleks som handler om tilgangen på opioider og medikamentbruk alene.
Det minner om slik man opererte på rusfeltet før vi fikk økt kunnskap og begynte med innføring av skadereduksjon og substitusjonsbehandling. Bakgrunnen for opioidepidemien fremstår langt mer kompleks enn å kun handle om forskrivningspraksis alene.
Og forskerne over there peker altså snarere mot marginaliserte grupper og dobbelt stigma enn de peker generelt mot smertepasienter som mottar sterke smertestillende med opioider.
