Aftenposten 13. september 2023: Rusdebatten fortjener bedre, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Fredrikke Sofie Frøshaug Poppe er elev i videregående skole og reagerer på at hver gang skoledebattanter har nevnt ordene joint, cannabis eller rus, så har de fått jubel og applaus fra salen. Også når de sa: «Det skal ikke være et problem å ta seg en joint på fest» (Aftenposten 7. september).
Da blinker det røde varsellamper for Poppe. Hun mener slike ytringer ufarliggjør virkningen av «narkotika». Og at applausen sier noe om den skremmende utviklingen i ungdommers holdninger.
Det er en drøy påstand som legitimerer den type brudd på ytringsfriheten som Unge Venstre ofte utsettes for når de forsøksvis påtvinges å fjerne valgkampmateriell fra skolestands.
Dette minner til forveksling om den pågående «woke»-debatten der (grovt sett) den ene siden oppfattes som en politisk korrekt, fordømmende kanselleringsgjeng og den andre forstås som politisk ukorrekte, som settes i bås med ekstreme stemmer i offentligheten, men samtidig hylles av overraskende mange.
Poppe gir uttrykk for at hun er livredd. For ubevisst å få i seg «narkotika». For at det skal skje henne noe når hun er russ neste vår. Og fordi «narkotikakulturen» er i en uheldig utvikling. Så spør hun: «Er det virkelig verdt det? Vil vi leve i et samfunn der vi ikke føler oss trygge?»
Unge Venstre, Rød Ungdom, Fpu, Grønn Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre er for legalisering av cannabis. Og ifølge en undersøkelse fra Sentio (2022) er et flertall av dem under 30 år for legalisering av cannabis.
Hvordan skal vi få en nyttig og respektfull debatt når de som ønsker regulering fremfor forbud, skal fremstilles som folk med uheldige holdninger og gis skylden for rusutfordringer og for handlinger som å lure rusmidler inn i kroppen på andre?
Det er mindre problematisk å ta seg en joint på fest enn at folk drikker seg fra forstanden. Og de aller fleste som ytrer seg om narkotikapolitikken, har gode intensjoner og ønsker en heldig utvikling i ruskulturen i vårt samfunn.
Les innlegget i Aftenposten her.
Eller en lengre versjon i Nettavisen, Norsk debatt her.
NRK Dagsrevyen 31. august 2023: Legemiddel på resept utgjør stadig flere av overdosedødsfallene
Det er folk som har blitt avhengige etter f. eks. smerter. Antall dødsfall på grunn av heroin har gått ned og utgjør 20 prosent av dødstallene.
I dag er det Verdens overdosedag. Foreningen for human narkotikapolitikk jobber på flere måter for å forebygge overdoser. Daglig leder Tonje Jevari viser fram foreningens fentanyl-strips, som de deler ut i rusmiljøene, og hvordan man bruker dem.
Å teste om stoffet inneholder fentanyl kan være avgjørende. En ørliten dose fentanyl kan forårsake dødelig overdose.
I fjor døde 321 mennesker av overdose her i landet. Chris fra rusmiljøet er glad han ikke er en del av denne statistikken. Han sier at om det ikke hadde vært for det initiativet at instanser oppsøker miljøene og deler ut motgiften nalokson, så tror han at han mest sannsynlig ikke ville vært i live i dag.
Se innslaget på NRK Dagsrevyen her.
-------
Vår kommentar til en uttalelse i dette innslaget:
Foreningen for human narkotikapolitikk registrerer at avdelingsdirektør ved Helsedirektoratet, Jakob Linhave hevder at reseptbelagte legemidler nå utgjør 80 prosent av overdosedødsfallene. Det finner vi ikke dekning for at stemmer. Linhave peker mot smertepasienter, som typisk kvinne på 55 år med smerteplager som har blitt satt på smertestillende, som den mest typiske overdosedødsfall-gruppen. Og at forebyggingsarbeidet nå derfor må dreies.
Vi er aktivt med og støtter at det gjøres mer forebyggende innsats med tiltak og opplysningsarbeid overfor de som mottar sterke smertestillende opioider, men vi synes det er problematisk at det fremstilles som at folk flest som får sterke smertestillende med opioider av sin lege utgjør den gruppen det bør fokuseres mest på.
Grunnen til det, er at vi ikke har sett overbevisende tall på at det er smertepasienter som har dødd i så stor utstrekning av overdoser, eller tall på at det dreier seg om sterke smertestillende som faktisk er forskrevet i Norge.
Eller om det dreier seg om tabletter som er smuglet inn og solgt illegalt. Eller om det er fabrikkerte tabletter i det samme markedet.
Grafene til Folkehelseinstituttet viser riktignok at mer enn halvparten av overdosedødsfallene de siste årene er forårsaket av sterke smertestillende medisiner med opioider. Og under halvparten av overdosedødsfallene er forårsaket av heroin.
Samtidig kan vi lese på Helsenorge.no (2021) at fire av fem dødsfall skyldes inntak av opioider med sprøyte.
I 2022 understreker seniorforsker Linn Gjersing ved FHI at vi ikke vet om de som døde fikk medisinene forskrevet av lege, eller om de skaffet de på en annen måte.
Det er ingen tvil om at man ikke må være rusavhengig eller injiserende bruker for å dø av overdose. Og overdoser forekommer blant smertepasienter. Så både leger og pasienter må bli gjort mer oppmerksomme.
Samtidig, I USA så peker forskerne snarere mot dobbelt stigmatiserte grupper, som mennesker som er mørke i huden, eller mennesker som er del av urbefolkningen eller folk med lav sosial status. Det er blant rusmiddelbrukere i disse gruppene at forekomsten er høyest.
I Skottland peker forskerne på at de som lever i fattige byområder har 16 ganger større risiko for å dø av overdose enn de som bor i mer bemidlede områder.
Slike undersøkelser har vi ikke hørt om fra den norske forskningen.
Vi har stor forståelse for at det er etablert stor frykt for den samme overdoseepidemien som har rammet USA og Canada, vi deler selvsagt denne bekymringen. Samtidig er Norge et veldig annerledes samfunn når det gjelder forskrivningspraksis og vi mener det er riktig å forstå mekanismen bak epidemien på det amerikanske kontinent riktig. Og ikke basert på en typisk ryggmargsrefleks som handler om tilgangen på opioider og medikamentbruk alene.
Det minner om slik man opererte på rusfeltet før vi fikk økt kunnskap og begynte med innføring av skadereduksjon og substitusjonsbehandling. Bakgrunnen for opioidepidemien fremstår langt mer kompleks enn å kun handle om forskrivningspraksis alene.
Og forskerne over there peker altså snarere mot marginaliserte grupper og dobbelt stigma enn de peker generelt mot smertepasienter som mottar sterke smertestillende med opioider.
Rus og samfunn 29. august 2023: 24-timers morfin godkjent til LAR, av Berit Simenstad.
Etter svært lange prosesser er det nå besluttet å innlemme langtidsvirkende morfin i LAR-behandlingen. — Endelig, var den entydige tilbakemeldingen fra store deler av rusfeltet da beslutningen ble kjent. 24-timersmorfin vil også kunne være relevant i heroinassistert behandling (HAB).
Mandag ble det klart: Beslutningsforum for nye metoder har godkjent godkjent langtidsvirkende morfin som substitusjonspreparat Det betyr at langtidsvirkende morfintabletter med 24 timers virketid kan tas i bruk i LAR (legemiddelassistert behandling).
Det går frem av offentligjøringen av vedtaket at det var Helsedirektoratet som bragte saken inn 29. juni i fjor, og siden har det da vært en saksbehandling med innspill fra ulike organer.
Her kan du lese om beslutningen som ble tatt på møtet 28. august.
Beslutningen kan oppsummeres i tre punkter:
1. Langtidsvirkende morfintabletter med 24-timers virketid innføres til bruk i LAR når buprenorfin og metadon ikke gir tilstrekkelig behandlingseffekt, eller gir pasienten vesentlige bivirkninger.
2. Det forutsettes samme prisnivå som den prisen som er grunnlaget for beslutningene.
3. Behandlingen kan tas i bruk fra 1. november, da ny pris kan gjelde fra denne datoen.
Det er ikke kjent enda hvilket merke som vil bli kjøpt inn.
Denne godkjenningen betyr også at de eksisterende retningslinjene for LAR må revideres på dette punkt.
Avgjørelsen i Beslutningsforum ble selvsagt tatt godt i mot fra brukerorganisasjoner som har jobbet for dette i flere år.
— Endelig har beslutningsforum avgjort bruken av nytt legemiddel til LAR behandling. Dette vil bli godt mottatt av pasientgruppa, var reaksjonen fra ProLAR Nett.
— I dag er det tatt et stort skritt i retning flere medisiner i LAR, skrev FHN-leder Arild Knutsen.
Les hele artikkelen i Rus og samfunn her.
Rusfeltet.no 21. august 2023: Over tusen mennesker besøkte Åpen Russcene
Arendalsuka 2023 er historie og vi kan se tilbake på både engasjement og handlekraft, knyttet til flere saker som vi vil følge opp framover.
Arrangementet med denne tittelen var arrangementet som i år samlet aller flest i teltet (125 gjester) og aller flest foran skjermen (1600 visninger så langt).
Det var vårt eget nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner som stod bak det populære arrangementet.
Petter Nyquist viste utdrag fra den nye TV-serien «Petter – der ingen vil bo», som har premiere denne høsten på TV2.
Det var ingen tvil om at engasjementet var sterkt både blant tilhørere og deltagere i panelet. Konklusjonen etter arrangementet er at nettverket vil fortsette og jobbe med flere av poengene som ble diskutert.
Les hele artikkelen på rusfeltet.no her.
TV Vestland 11. august 2023: Huset Bergen fyller 1 år
Det brukerstyrte tiltaket Huset Bergen fylte 1 år på fredag og mange kom for å feire begivenheten. Her forteller en av ildsjelene bak Huset Bergen, Morten Sommerbakk, som er leder i FHN Vestland, om erfaringene så langt. Det gjør også Tom André Faye, en annen av de sentrale frivillige på Huset Bergen. Bergens Byrådsleder Rune Bakervik (Ap) forteller om hvorfor han støtter tiltaket. Det gjør også huseier Finn Greve-Isdahl. Huset Bergen er et samarbeidsprosjekt mellom brukerorganisasjonene proLAR Nett, A-larm og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). FHNs leder Arild Knutsen forteller om sine erfaringer med tiltaket og at det også er startet opp et Huset Oslo som følge av samarbeidet mellom organisasjonene
Se innslaget på TV Vestland her.
Harstad Tidende 24. august 2023: Manglende tydelighet i politikernes tiltak for rus, psykiatri og bostedsløse i Harstad
Av: Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk-Nord
I Harstad kommune står vi overfor en rekke utfordringer knyttet til rus, psykiatri og bostedsløshet. Disse problemene berører ikke bare enkeltpersoner, men familier og samfunnet generelt. Det er derfor avgjørende at politikerne viser en klar og tydelig retning i arbeidet med å løse disse problemene. Dessverre savner Foreningen for human narkotikapolitikk-Nord (FHN-Nord) denne tydeligheten fra politikernes side i valgkampen.
Disse problemstillingene noen av de mest presserende utfordringene i Harstad kommune. Vi etterlyser en konkret plan fra politikerne om hvordan de ønsker å håndtere og møte disse utfordringene. Det er behov for økt tilgang til behandlingstilbud, bedre oppfølging av rusbrukere og økte bevilgninger til allerede eksisterende tilbud som Varmestua, stedet, føniks og fontenehuset med flere.
I tillegg til rusproblematikken er psykiatrien et område som trenger betydelig oppmerksomhet. Mange personer med psykiske lidelser sliter med å få tilstrekkelig hjelp og oppfølging, døgnenheten står i fare for nedleggelse. FHN-Nord savner en klar strategi fra politikerne om hvordan de ønsker å styrke psykiatrien i Harstad kommune. Det er behov for økte ressurser også der, bedre samarbeid mellom ulike instanser og etablering av flere lavterskeltilbud for personer med psykiske lidelser.
Bostedsløshet er en annen utfordring som krever handling. Ingen skal være nødt til å sove ute, på sofaen hos venner eller hos familie fordi kommunen ikke har boliger tilgjengelig eller leve under uverdige forhold. Vi etterlyser en konkret plan fra politikerne om hvordan de ønsker å bekjempe bostedsløshet i Harstad kommune. Det er behov for økt tilgang til rimelige boliger, bedre oppfølging av bostedsløse og etablering av et helhetlig system som fanger opp og hjelper de som står uten tak over hodet. Satsing på kommunale tilbud som vi vet og ser fungerer som eksempelvis «Housing First» er også noe å ta med inn i valgkampen. Uten en tydelig politisk vilje til å prioritere dette arbeidet, vil vi fortsette å se mennesker leve under uverdige forhold og situasjoner.
Det er på høy tid at politikerne i Harstad kommune tar tak i disse utfordringene og viser en tydelig retning. Vi oppfordrer politikerne til å utarbeide en helhetlig plan som tar for seg rus, psykiatri og bostedsløshet. Det er behov for konkrete tiltak, økte ressurser og et sterkt politisk engasjement for å løse disse problemene.
Vi oppfordrer også politikerne til å lytte til innbyggernes behov, se utfordringene og ta grep for å skape et tryggere og mer inkluderende samfunn for alle.
Les debattinnlegget i Harstad Tidende her.
Agderposten 20. august 2023: Reagerer kraftig på politiets kroppsvisitasjon: – Veldig sjenerende, av Silje Bratland Roksvåg og Per Øyvind Nordberg.
En av magasinselgerne til MOT ble stoppet av politiet og visitert for våpen under Arendalsuka 16. august 2023. Arild Knutsen og Michelle Muren i Foreningen for human narkotikapolitikk, som også var til stede under Arendalsuka, reagerer kraftig på dette. Det samme gjør redaktøren i magasinet.
forbindelse med Arendalsuka har det vært tykt med folk i Arendal sentrum denne uka.
Det skulle også forhåpentligvis være en ypperlig anledning til å få solgt noen eksemplarer av gatemagasinet MOT fra Kirkens Bymisjon, tenkte den mannlige selgeren Agderposten har pratet med. Han ønsker å være anonym.
Men etter å ha stått i sentrum og solgt en del blader, ble han oppsøkt av en politipatrulje.
– De krevde å få ransake meg for å lete etter våpen. Jeg har jo ingen våpen på meg.
– Så påsto de også at jeg hadde solgt narkotika her tidligere, men jeg er jo ikke herfra en gang, forklarer mannen videre.
Les hele artikkelen i Agderposten her.
Foreningen for human narkotikapolitikk medvirket til to arrangementer under Arendalsuka i år.
Der som ingen skulle tru at rusavhengige måtte bu - arrangert av Nettverket av brukerorganisasjoner hos Rusfeltets hovedorganisasjon.
Et godt og trygt sted å bo er nødvendig for oss alle. Når blir en bolig et hjem. Hvordan ser situasjonen ut for innbyggere med rusutfordringer. Hør bruker- og pårørendeorganisasjoner gi et bilde av hvordan situasjonen ser ut. Hva skal til for at situasjonen blir bedre?
Medvirkende
Opptak av arrangementet er lagt ut av Rusfeltets hovedorganisasjon her (Facebook).
Huset - Brukerstyrt møteplass for rusavhengige! Arrangert av proLAR nett, A-larm og Foreningen for human narkotikapolitikk.
Brukerorganisasjonene proLAR Nett, A-larm og Foreningen for human narkotikapolitikk har sammen etablert Huset Bergen og Huset Oslo. Husene er hard core "brukerstyrt". Ideologien er tuftet på medborgerskap, empowerment og brukermedvirkning.
Huset Bergen og Huset Oslo er nå i full drift og vi ser effekten av tiltaket som er drevet etter våre prinsipper og verdier. Besøkstallene er gode, brukerne trives hos oss. Hvordan rigges et "hus" uten regler og byråkratiske prosesser?
Huset er drevet av brukerorganisasjonene på rusfeltet, alle ansatte har egen brukererfaring. Både Oslo og Bergen kommune har bistått med økonomiske tilskudd for å få dette godt i gang.
Hva skyldes suksessen med brukerstyrte Hus? Vi inviterte fagfolk, politikere, brukere og andre interesserte til å delta sammen med oss for å høre våre erfaringer om driften og veien dit. Er brukerstyrte tiltak fremtidens metode for inkludering og fellesskap?
Deltakere:
Marianne Pierron, Daglig leder, Huset Bergen
Karl Bertil Nordland, Daglig leder, Huset Oslo
Espen Aas, Representant, A-larm
Arild Knutsen, Leder, Foreningen for human narkotikapolitikk
Ida Kristine Olsen, Fagansvarlig, proLAR Nett
Hassan Nawaz, Fraksjonsleder helse og sosialutvalget for Oslo Høyre bystyregruppe,
Sverre Simen Hov, Leder møtearena næringsliv, Bergens næringsråd
Rune Bakervik, Byrådsleder Bergen, Arbeiderpartiet.
Opptak av arrangementet er lagt ut av Rusfeltets hovedorganisasjon her (Facebook).
Morten Sommerbakk, leder i FHN Vestland, deltok på:
På helsa løs - Hvilken rolle spiller sosiale ulikheter for rusbruk? Arrangert av KORUS
Sosiale ulikheter i helse, dårlige levekår og fattigdom er temaer som vi stadig leser og hører om. På dette arrangementet spør vi hva ved rusen som påvirker sosiale ulikheter. Og er det slik at rus kan være årsak til sosiale ulikheter eller er det en konsekvens. Med oss har vi blant annet folkehelsedirektører i Agder, Vegard Nilsen som løfter blikket og ser på Folkehelsemeldingen i et rusperspektiv, Jan Gunnar Skoftedalen, leder av Rusfeltets Hovedorganisasjon og FHN Vestlands leder Morten Sommerbakk som skal snakke om sosiale ulikheter i rus.
Opptak av arrangementet er lagt ut her (Vimeo). Halvveis ut i sendingen.
Dagsavisen 29. juli 2023: Høyre med rusoppgjør mot byrådet, av Tom Vestreng.
Oslo Høyre og Foreningen Human Narkotikapolitikk mener ruspolitikken i Oslo står til stryk, og går sammen om en ny rusplan for hovedstaden.
– Det er et stort behov for å tenke annerledes om fremtidens ruspolitikk. Pilene i Oslo peker i feil retning og byrådet fremstår handlingslammet. Vi kan ikke godta at rusavhengige plasseres i boliger uten oppfølging, at åpne rusmiljøer ikke begrenses gjennom skjermede væresteder, eller at unge ikke får den helsehjelpen de bør få, sier Høyres Hassan Nawaz til Dagsavisen.
Han er bekymret for en ruspolitikk som han mener bærer galt av sted.
– Det er en økning i antall overdosedødsfall i Oslo. Mange sliter med å komme i kontakt med brukergrupper som er vanskelige å nå, samt styrke deres tillit til hjelpeapparatet, farlige stoffer bidrar til overdoser, det er flere åpne rusmiljøer, og byrådet fikk ikke grønt lys for en lokal rusreform som dermed havarerte, sier Hassan Nawaz.
– Desentraliseringsstrategien har gått for langt. Tilbud om bolig fra Oslo kommune gjelder kun på papiret. Når boligene ikke er tilpasset hver enkelt, ender mange opp med å likevel bo på gaten, fordi de ikke klarer å leve i den kommunale boligen de har fått utdelt, men også fordi hjelpeapparatet i bydelene ikke er bygget opp tilstrekkelig.
Byrådsavdelingen for arbeid, integrering og sosiale tjenester er forelagt kritikken fra Hassan Nawaz og Arild Knutsen. De vil komme med sine kommentarer i egen sak senere.
Sammen med Foreningen Human Narkotikapolitikk har Høyre kommet med en rekke tiltak for å få kontroll på rusmiljøene i Oslo.
– Byrådets ruspolitikk har ikke gitt ønskelige resultater. De neste årene er vi i langt større grad nødt til å tenke annerledes, kunnskapsbasert og forebyggende for å sikre verdighet overfor rusavhengige, færre åpne russcener, trygge boforhold, og at alle får den nødvendige helsehjelpen de har krav på, sier Navaz, som er Oslo Høyres helse- og sosialpolitiske talsperson.
Leder Arild Knutsen i Foreningen Human Narkotikapolitikk er glad for at Høyre nå utfordrer byrådet med en annerledes og ifølge ham, bedre ruspolitikk. Særlig er han glad for at Høyre vil se på desentraliseringsstrategien, og at de ser at hjelpeapparatet i bydelen ikke fungerer som de skal.
– Dette er Høyres utspill, men vi har hatt mange samtaler og møter om dette, sier han.
– Høyre kan komme til byrådsmakt etter høstens valg, og da er det fint å vite hva som er deres politikk innen rus. Uansett hvem som styrer, så vil det være store utfordringer, sier Knutsen.
Knudsen er bekymret over at hjelpetilbudene til de rusavhengige er blitt dårligere som følge av desentraliseringsstrategien.
– Det er en glipp fra byrådets side at hjelpetilbudene blir dårligere for de som er i sentrum. Nå er det bydelene der de bor, som skal ta seg av de rus-avhengige. Noe vi har sett ikke fungerer. Tilbudene på bydelsnivå varierer veldig, og det er langt i fra sikkert at bydelen har det rette tilbudet til den det gjelder. Godt mulig vedkommende ville fått et mer tilpasset lavterskeltilbud i en annen bydel, men har feil adresse, sier Arild Knutsen til Dagsavisen.
Han er også bekymret for de som kommer til Oslos rusmiljø utenbys fra.
– Nå som tilbudene i sentrum blir redusert, hva da med de prosentene av rusmiljøet som kommer utenfra og trenger hjelp, spør Knutsen.
Les hele saken på Dagsavisen her.
Avisa Nordland 11. juli 2023: Hjelp, ikke straff av Otto Stormyr, vernepleier og styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk
Nå har jeg igjen deltatt på markeringen av verdens narkotikadag – «Support. Don't Punish» foran Stortinget den 26 juni, og har med bakgrunn i det behov for å dele noen tanker.
Support. Don’t punish er en internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på mer enn 300 arrangementer i 285 byer i 91 land.
Tekster, bilder og videoer er delt i sosiale medier i et forsøk på å få ut budskapet om at vi må hjelpe og støtte, ikke straffe.
Samtidig som jeg har en følelse av at det jeg gjør er viktig og meningsfylt, kjenner jeg også på et ubehag når jeg viser åpenlyst at jeg deltar i denne kampen. Hva tenker arbeidsgiveren min? Hva tenker folk i kommunen jeg bor i om at jeg fronter dette? Vil jeg bli møtt annerledes nå som de vet det? Blir barna mine behandlet annerledes fordi jeg ønsker en annen ruspolitikk?
Ubehaget blir ikke mindre når vi som tar til orde for en ny og kunnskapsbasert ruspolitikk den siste tiden ved flere anledninger har fått skylden for økningen i ungdoms kokainbruk her til lands, dette til tross for at vi ser denne økningen i hele Europa, helt uavhengig av ruspolitisk klima.
Ved å ta til orde for at vi må slutte å straffe mennesker for å bruke rusmidler, bryter jeg sterkt etablerte normer. Det sitter så dypt i samfunnets grunnvoller at rusmiddelbruk skal straffes, at vi som tar til orde for alternativer fort møtes med mistenkeliggjøring.
Samtidig er dette for viktig til at jeg kan la være. Og jeg har derfor bestemt meg for å stå i det, til tross for at jeg egentlig er en relativt sårbar type som har et stort behov for både tilhørighet og samfunnets varme.
Grunnene til at jeg ikke kan la være, er både personlige og faglige. Disse utfordringene har preget meg gjennom hele livet. Fra jeg var ungdom med rusutfordringer, til årene jeg brukte på å jobbe meg ut av rusutfordringene og deretter har jeg gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet med og rundt mennesker med rusutfordringer.
Personlig er min opplevelse at møtene med politiet og straffereaksjonene, og det stigmaet som fulgte med, skadet meg mer enn rusmidlene jeg brukte. Og dette bidro til at jeg ruset meg mer enn jeg i utgangspunktet ville ha gjort.
Jeg brukte rusmidler for å dempe en uro og en smerte jeg bar på. Det jeg egentlig trengte da, var å bli sett av voksne. Jeg trengte en hjelpende hånd inn i fellesskapet, tilhørighet og mulighet for ro og trygghet. Det jeg fikk var dramatiske og ydmykende møter med politiet og hjelpeapparatet, som førte til kraftige dytt langt inn i utenforskapet.
Samfunnet påførte meg smerte på toppen av den jeg allerede bar på, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg ruset meg enda mer og havnet deretter i en svært destruktiv spiral.
Jeg trodde lenge at jeg fortjente å bli behandlet på denne måten. Jeg tok samfunnets syn på meg innover meg, og etter hvert ble det også mitt syn på meg selv. Det var noe galt med meg, jeg var umoralsk og jeg fortjente den smertefulle behandlingen samfunnet ga meg.
Jeg brukte mange år på å avlære meg skammen straffen påførte meg. Samfunnet forsøkte å påføre meg smerte og skam nok til at jeg skulle ta meg sammen, men alt de gjorde var å gjøre meg sykere så jeg ruset meg enda mer.
Når jeg først var syk nok til å få hjelp, besto paradoksalt nok hjelpen jeg fikk i stor grad av at jeg måtte ta innover meg at jeg ikke var umoralsk eller unormal likevel, men at rusen tvert imot var en naturlig løsning på unormale og smertefulle omstendigheter jeg levde under. Jeg var på mange måter en gutt som reagerte normalt på noe unormalt, til tross for at samfunnet lenge hadde forsøkt å vise meg det motsatte.
Og det var da det gikk opp for meg. Straffen, ydmykelsene og stigmaet vi påfører mennesker som er borti rus, enten de prøver for første gang, eller om de er i ferd med å utvikle utfordringer knyttet til bruken, fungerer ikke sånn som vi lenge har trodd at den gjorde.
Uavhengig av hvilket utgangspunkt et menneske som prøver, eller bruker rusmidler har, vil straffen og stigmaet øke sannsynligheten for mer rusbruk. I hvert fall om vi ser på de bakenforliggende årsakene til at noen utvikler rusmiddelproblemer.
En del av dette er, som dere skjønner, min subjektive opplevelse av straffen jeg fikk. Men når min (og veldig mange andres) subjektive opplevelse så til de grader henger sammen med kunnskapen vi har, er det på tide å lytte.
Dette står i en kronikk Norsk psykologforening skrev i forbindelse med rusreformen som ble nedstemt:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, sa det også fint på et foredrag jeg nettopp hørte:
«Straff er tilsiktet lidelse. Det er ikke et pedagogisk virkemiddel. Det er å påføre borgere lidelse og smerte, med en spesiell hensikt. Da må nytten vi får ut av det være større enn lidelsen som påføres. Det er ikke belegg for å hevde at denne påføringen av lidelse fører til redusert rusmiddelbruk. Lidelsen er sikker, nytten er svært usikker.»
Hvordan kan vi forsvare å utsette individer for dette når vi etter 50 år med denne måten å gjøre det på, fortsatt ikke vet om det har noen allmennpreventiv effekt?
Sammenligner vi oss med andre land, kan det se ut som om straffenivået ikke har noe å si for rusbruken i det hele tatt. Noen land, for eksempel Singapore, har dødsstraff for narkotikakriminalitet, uten at dette har påvirket bruken. Bruken av rusmidler i Norge har gått jevnt opp, helt uavhengig av strafferammene. Vi ligger også helt på topp i Europa i antall overdosedødsfall.
Det samme gjorde Portugal, helt til de i 2001 avkriminaliserte og overdosetallene stupte. Hvorfor? Jeg tipper det handler om at de sluttet å påføre menneskene som prøvde eller brukte rusmidler ytterligere lidelse. I stedet ble rusbrukere møtt av sosialarbeidere med «hjertet på rett plass».
På vernepleierstudiet lærte jeg mye om psykiatriens historie. Det er ikke en spesielt betryggende eller hyggelig historie. Kort forklart har mennesker som har strevd med psykisk uhelse historisk sett blitt utsatt for mye grusomhet. I hjelpens navn.
Mennesker som har vist symptomer på at de har hatt det vanskelig, gjerne på grunn av dårlige erfaringer med andre mennesker, har blitt utsatt for smertefull tvangsbehandling uten at man har kunnet dokumentere at behandlingen faktisk hadde effekt. Tvert imot ble mange sykere. 14 % av alle som ble utsatt for lobotomi døde kort tid etter inngrepet. Likevel var dette en praksis som lenge hadde stor støtte i befolkningen.
Et annet eksempel som gjorde inntrykk på meg, var kvinnene som led av «hysteri», som egentlig på ulike vis viste symptomer på ekstrem psykisk smerte, ble lagt i «kaldbad (badekar med isbiter og iskaldt vann)» med låst trelokk over, helt til de roet seg. Man trodde at det hjalp fordi de roet seg, men sannheten er at de ga opp. Det var ikke vits å rope mer, ingen hørte dem.
Uten sammenligning for øvrig føyer kriminaliseringen av homofili seg også inn i rekken over eksempler på hvordan vi, på grunn av frykt og manglende forståelse, ender opp med å gjøre livet til en gruppe som allerede hadde det vanskelig, enda vanskeligere. I debatten rundt avkriminalisering av homofili var motstanderne livredde for «smitteeffekten», og «hva med ungdommen?», litt på samme måte som med rusdebatten.
Grunnen til at vi lærte om dette på vernepleierstudiet var fordi det var viktig at vi som skulle jobbe med mennesker tok innover oss at tiltakene vi iverksetter i møte med sårbare grupper i samfunnet må være basert på empiri og kunnskap, heller enn en følelse av hva som er riktig. Vi måtte ta innover oss at vi historisk har utsatt medmennesker for ufattelig mye lidelse, i hjelpens navn.
Dessverre er lidelsene vi påfører mennesker som prøver, eller bruker illegale rusmidler nok et eksempel på det samme. Lidelse påført mennesker, i hjelpens navn, uten å vite om det faktisk hjelper.
Jeg er heldigvis ikke lenger alene om å mene at endringer i ruspolitikken er nødvendige.
I ryggen har jeg Verdens helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og de fleste brukerorganisasjoners anbefalinger.
Så håper jeg etter hvert også vi i Norge kan lytte til FNs ekspertutvalg som nettopp sa:
«The ‘war on drugs’ may be understood to a significant extent as a war on people. Its impact has been greatest on those who live in poverty, and it frequently overlaps with discrimination directed at marginalized groups, minorities and Indigenous Peoples ...
... Now more than ever, the international community must replace punishment with support and promote policies that respect, protect and fulfill the rights of all.»
Frem til vi gjør det, blir det flere markeringer foran Stortinget på meg, det blir kronikkskriving og aktiv jobbing for at vi etter hvert skal bytte ut straff, ydmykelse og stigma med kunnskap, kloke hoder og et varmt velkommen inn i fellesskapet igjen.
Så får vi satse på at ubehaget jeg føler ved å eksponere meg på denne måten etter hvert kan føre til at de som kommer etter meg blir møtt på en annen måte enn det jeg gjorde.
Les kronikken i Avisa Nordland her.
