Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Avisen Bladet 06. januar 2024: Skjerp forebyggingen av overdoser i Stjørdal
Arild Knutsen
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
John Melhus
Foreningen for human narkotikapolitikk, Stjørdal
Avisen Bladet meldte 30. desember at legevakta i Stjørdal har hevet beredskapen for overdoser etter dødsfall i nabokommunen. Steinkjer interkommunale legevakt var en av de første som gikk ut med informasjon om flere rusrelaterte overdoser enn normalt. Siden har St. Olavs hospital analysert en tablett fra Steinkjer, via overdoseteamet i Trondheim, og bekreftet med hundre prosent sikkerhet at den inneholdt metonitazen.
Ifølge Trøndelag politidistrikt har det i etterkant av varselet vært et dødsfall der det er påvist metonitazen i blodet til vedkommende og det pågår etterforskning om et mistenkelig dødsfall fra i sommer, hvor det ble påvist desethyl isotonitazene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Det kom på markedet som en følge av at fentanyl ble oppført på narkotikalisten for få år siden og er en typisk konsekvens av nettopp denne politikken, også kjent som krigen mot narkotika.
Først kommer det et nytt stoff på markedet som er vanskeligere å oppdage på tester og ikke kan luktes frem til av hunder. Så øker antallet overdoser og stoffet blir beslaglagt. Etter en stund blir det oppført på narkotikalisten. Da kommer det andre nye stoffer med enda lavere avdekkingsprofil, men som samtidig innebærer en enda større overdosefare.
Nitazener ble oppført på narkotikalisten i mai 2023 og utgjør en stadig større risiko. De siste årene har det dødd opptil en person pr. år som følge av inntak av nitazen. Hittil i år har det skjedd ti dødsfall med nitazener i Norge.
Det er veldig bra at Bladet går ut med informasjon om at nitazener er avdekket i regionen. Og det er flott at Stjørdal kommune hever beredskapen for behandling av overdoser, men kommunens innsats for å forebygge slike overdoser må skjerpes betraktelig.
I flere tiår har politiet vært ansett som rette instans for forebygging av rusmiddelbruk og dermed også overdoser. Og det er denne holdningen etterforskningsleder ved Stjørdal politistasjon, Annar Sparby, forfekter når han fremstiller det som avgjørende at politiet kommer i kontakt med de som besitter stoffet, for å kunne ta beslag.
Nyere forskning viser at konsekvensene av en slik praksis virker mot sin hensikt og på den bakgrunn er vi kommet inn i en ruspolitisk brytningstid, der ansvaret for narkotikaproblematikken gradvis overføres fra justis til helse. Dette må vi ta konsekvensene av også når det gjelder forebygging av overdoser.
En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023 viser at å anholde og ta beslag fører til økning i overdosedødsfall og andre negative konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte.
Når vi så vet hva som ikke fungerer, må dette erstattes med tiltak som faktisk virker.
For det første er det viktig å informere om at tabletten som inneholdt metonitazen var rødrosa i farge og avlang. Det sies at den selges som Oxynorm (morfintablett). Slike tabletter, kjøpt illegalt, må man altså være ytterst varsom med nå. Dette er det viktig at kommunen går bredt ut med.
De viktigste rådene vi kan gi til brukere på nåværende tidspunkt er:
Forsøk å unngå å bruke alene:
Prøv en liten flik først:
Husk nalokson:
Ring 113:
Stjørdal kommune bør øke tilgangen på motgiften nalokson betraktelig. Og gjerne involvere både sivilsamfunnet og politiet i det videre forebyggingsarbeidet. Det er avgjørende viktig at helsepersonell og politiet samarbeider sømløst. Felles innsats mellom justis- og helsesektoren, kan fremme en mer human og helhetlig tilnærming til narkotikarelaterte utfordringer og bidra til færre overdosedødsfall i årene som kommer.
Les artikkelen i Bladet her.
Rus og samfunn 29. november 2023: Livsfarlige nitazener på markedet - frykter ny overdosekrise, av Berit Simenstad.
De siste månedene har Tolletaten gjort rekordbeslag av nitazenholdige stoffer. Nitazener kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Forskere advarer mot en ny overdosekrise og FHN etterlyser proaktive tiltak fra myndighetene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer (opioider) og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Fentanyl var til nylig det mest potente stoffet på det illegale marked. Nitazener (bl. a. metonitazen, etonitazepyn og protonitazen) er mange ganger sterkere enn det igjen.
— Disse stoffene er livsfarlige. Vi har aldri gjort så mange beslag som det vi har gjort de siste månedene. Dette ser vi på som bekymringsfylt, sa seksjonssjef Sondre Hammerstad i Tolletaten i en pressemelding tidligere i november (les her).
En global trend
Beslagene er ikke uttrykk for isolerte hendelser, men del av en global trend.
I september døde en 25-åring i Halden etter inntak av metonitazen. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på nrk.no. Etter et overdosedødsfall på Sunnmøre viste det seg at tablettene som vedkommende hadde tatt, inneholdt etonitazepyn, en type nitazen.
— Det er så utrolig lite som skal til for å få en sterk effekt. Nitazener er lavdoserte, og alvorlige effekter kan oppstå allerede ved lave doser, uttalte seniorrådgiver Anita von Krogh i Giftinformasjonen til NRK.
Krogh sa videre:
— Nitazener virker smertestillende og beroligende. Ved overdoser kan man få problemer med pusten, falle i koma og få problemer med blodomløpet. Inntak av stoffet kan også føre til hjertestans. Bare å håndtere det, for eksempel ved dele det opp og putte det i poser, kan i verste fall medføre alvorlige reaksjoner.
Risikerer sterk økning i overdoser
Nitazenforurensninger er påvist i flere forskjellige ulovlige stoffer, som benzodiazepiner, opiater og forskjellige cannabisprodukter. Både nasjonalt og internasjonalt, spesielt i Irland og Storbritannia.
— Omfanget er alarmerende
Foreningen for en human narkotikapoltikk, FHN, mener det vi har sett til nå bare er toppen av et isfjell:
— Norge og Europa kan stå på kanten av en ny alvorlig overdosekrise. Omfanget er alarmerende og begynner å omgi vårt land. De nylige beslagene fra tollmyndighetene representerer bare toppen av et isfjell. Norge, som mange andre nasjoner, sliter med å avskjære bare en brøkdel av de ulovlige stoffene som kommer over grensene våre, sier John Melhus, internasjonal rådgiver i FHN. Han mener vi må se bølgen av nitazener i sammenheng med store endringer i det internasjonale heroinmarkedet:
I Afghanistan har Talibans inngrep mot opiumsproduksjonen forstyrret den globale heroinforsyningen. Afghanistan står for over 80 prosent av verdens heroinproduksjon.
— Selv om det eksisterer store lagre av opium som kan opprettholde heroinproduksjonen i kanskje ett til to år, er det ulike scenarier som enten kan dempe eller forverre krisen, sier Melhus.
Advarsel fra FN
Så langt er det lite som tyder på at Talibans innsats mot opiumsproduksjonen er et spill for galleriet. Nedgangen i produksjonen av opium er nå på 95 prosent, fra 6200 tonn i 2022 til bare 333 tonn i 2023. Samtidig er den afghanske valutaen styrket og de har lyktes i å slå ned på korrupsjon ved grenseovergangene.
UNODC, som er FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har nylig advart om at den store reduksjonen i opiumsproduksjonen i Afghanistan kan føre til en bølge av nye og langt sterkere stoffer på markedet. Les mer her.
— Flere tiltak i Norge kan motvirke
FHN peker på at det kan være avgjørende viktig at Norge tar proaktive tiltak for å møte den mulige herointørken.
— Herointørken vil trolig erstattes av stoffer som nettopp fentanyl eller nitazener. For å forberede oss på dette scenariet, må vi utnytte alle tilgjengelige ressurser. Dette inkluderer utvidelse av tilgangen til nalokson, flere brukerrom, implementering av permanent og utvidet heroinassistert behandling. Det må også åpnes for utvidet tilgang til medisiner med reduserte bivirkninger og potensielt mindre sidebruk, som langtidsvirkende morfin, sier FHN-leder Arild Knutsen og peker på øvrige tiltak som kan demme opp mot en overdosekrise i kjølvannet av nitazenholdige stoffer:
NITAZENER
Det finnes veldig mange ulike varianter av nitazener. De følgende er nå nylig satt på narkotikalista i England. Les mer om det her
Les saken i Rus og samfunn her.
Rus og samfunn 10. mars 2023: Klar for FN’s narkotikakommisjon – med menneskerettigheter i bagasjen, av Berit Simenstad.
Skadereduksjon er et ikke-ord. Og skal rusmiddelbrukere virkelig ha menneskerettigheter? John Melhus gjør seg klar for en uke med endeløse diskusjoner om ruspolitikk mellom land med totalt forskjellige verdier. Han er FHN's mann i Wien når FN' narkotikakommisjon møtes 13. - 17. mars. Men er det noen vits i å delta der? —Å ja, det begynner å bli håp nå, sier Melhus og smiler.
John Melhus tar på seg dressen og drar trillekofferten etter seg. Han beveger seg hjemmevant i FN-bygningen i Wien og er blitt vant til den langsomme kverna som heter interrnasjonale forhandlinger. Ord og begreper diskuteres i det uendelige. For utenforstående kan det virke som om det sitter hundrevis av mennesker der i dagevis for å flytte på noen komma.
Men Melhus bedyrer at det skjer fremskritt. Ja, han går så langt som å si at ting har endret seg voldsomt. Han deltar på sitt sjette årlige møte i FN's narkotikakommisjon (CND) som representant for Foreningen for en human narkotikapolitikk (FHN). Foreningen har fått en formell rådgiverstatus for kommisjonen og kan delta i møtene i plenum. I tillegg arrangerer FHN sitt eget såkalte "side event". Mer om det lenger ned.
Endringer ja, men sakte
— Ja, jeg mener at det har vært en voldsom utvikling, selv om det skjer sakte. For eksempel ble et forslag fra Canada mot stigma vedtatt for noen år siden, det vil si med konsensus, selv om mange land hadde kjempet mot på forhånd. Og selv om menneskerettigheter for rusbrukere fremdeles er utenkelig for mange land her, er det ingen tvil om at det skjer en positiv utvikling, sier Melhus og viser også til ett av de andre store stridstema de siste årene: skadereduksjon.
— Her har det jo vært stor motstand mot i det hele tatt å ta i ordet skadereduksjon, men også den motstanden begynner å falle, sier Melhus.
Engasjementet ble vekket i Afrika
Mannen som til daglig holder til i Stjørdal, har hatt et engasjement for rusbrukeres rettigheter "så lenge han kan huske". Etter å ha bodd noen år i Kenya, hvor han erfarte at rusbrukere rett og slett kunne bli skutt som straff og deretter mange år i rusliberale Nederland, skjønte han at det ikke var mange som delte hans oppfatninger i Norge da han flyttet hjem igjen for rundt tyve år siden.
Inntil han en dag hørte en viss Arild Knutsen snakke om rusbrukeres rettigheter og skjønte at "yes, der har vi min mann". Siden har Melhus vært aktiv i FHN, og med sin internasjonale bakgrunn og språkkunnskaper ble han internasjonal rådgiver i foreningen. Han er også styremedlem i FHN sentralt og nestleder i FHN Midt.
Hva er det viktigste som skal skje der i år?
— Vi kan bare håpe på at menneskerettigheter kommer enda mer i fokus. Det kommer i hvert tydeligere frem i forberedelsene til forhandlingene enn det har gjort tidligere. Det begynner å bli håp nå. Men å jobbe for menneskerettigher på rusfeltet internasjonalt har vært et tungt arbeid. Og det gjenstår å se hvordan konfliktene i verden vil prege forhandlingene og gjøre dem enda vanskeligre enn de vanligvis er.
Hva er dine forhåpninger til hva som kan komme ut av årets forhandlinger?
— Jeg og FHN håper jo på mer gjennomslag for legalisering av cannabis. Og selv om regjeringen her i landet ikke går inn for legalisering, har jeg jo et håp om at deres utsendinger ikke prioriterer å skulle markere denne motstanden.
Vil fremme det gode samarbeidet
Et annet hjertebarn for Melhus og resten av FHN's delegasjon, er å fremme verdien av et godt samarbeid mellom brukerorganisasjoner, det øvrige sivile samfunnet og myndighetene.
— Vi ønsker å gå frem på en sånn måte at selv autoritære samfunn kan forstå at det ikke er farlig å samarbeide med sivilsamfunnet. Man må gjøre det litt diplomatisk, det er ikke god tone i slike forhandlingsmøter å snakke stygt om andre land, sier Melhus.
Han er opptatt av å nå frem til dem som ikke er enige med Norges eller med FHN's standpunkter.
— Det vi vil ha frem, ønsker vi å gjøre tilgjengelig for flest mulig ved å være diplomatiske. Det er ikke noe vits i å delta på slike møter hvis man bare skal snakke med dem som allerede er enig med en selv.
Møtene i CND er viden kjent for "The Vienna spirit" - at alt skal være konsensus (dvs alle enige) og man skal unngå avstemning. Og mange land sender justispolitikere til møtene og ikke helsepolitikere. Men John Melhus tar det for hva det er og fokuserer på den posistive utviklingen som skjer.
Håper på smitteeffekt
På årets sideevent om beskyttelse av menneskerettigheter i nordisk ruspolitikk, har FHN med seg en de mener kan bli en øyenåpner for flere land: Eivind Digranes fra NIM, Norges institusjon for menenskerettighter. NIM kom i fjor med en egen rapport om "Rus og menenskerettigheter".
— Det er jo unikt at NIM har gått gjennom eget lands poltikk, som ikke setter myndighetene i godt lys, og at dette så blir godt mottatt av myndighetene. Det er et signal til andre land, og vi håper jo at det vil ha en smitteeffekt, sier Melhus.
I løpet av de fem dagene møtet varer arrangeres det hele 155 side-events med en enorm variasjon i tema. Side-eventene foregår ved siden av møtene i plenum og arrangeres av ulike land og organisasjoner. Norge står for eksempel som arrangør av et side-event med tittelen: "Preventing Overdoses, Saving Lives." I tillegg støtter Norge et side-event arrangert av Portugal om "Evaluering av narkotikapolitikker i lys av menneskerettigheter". Brukerorganisasjonen RIO deltar også på møtet i Wien og har sitt eget sideevent.
Les artikkelen på rus.no her.
John Melhus og Arild Knutsen representerte Foreningen for human narkotikapolitikk på dialogmøte med sivilsamfunnet hos Helse- og omsorgsdepartementet, torsdag 16. februar 2023.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen holdt en god og spennende innledning om Norges deltakelse i FNs narkotikakommisjon, de økte internasjonale spenninger og polariseringen av diskusjonene på internasjonalt nivå.
Det var rundt 15 organisasjoner som møtte opp og ga sine innspill i forkant av forhandlingene i Wien.
John Melhus leverte dette bidraget på vegne av FHN:
Takk for invitasjonen til å delta på dialogmøtet. Som det står i invitasjonen er det større spenninger i verden og narkotikapolitikken står høyere på dagsordenen enn noen gang.
I invitasjonen drøftes om veivalget skal være “mer av det samme” - vårt svar er selvfølgelig et rungende nei, vi tenker at den overveldende motstanden mot å inkludere “to actively promote a society free of drug abuse” etter 30 år sier sitt; verden er klar for å gå videre!
Og i spennet mellom konservativ tolkning av narkotikakonvensjonene og menneskerettighetene, er det på tide å kunne anerkjenne at det er nettopp under forbuds- og straffepolitikken at det er skapt menneskerettslige utfordringer på rusfeltet. Det er derfor viktig at Norge støtter, eller i alle fall ikke motarbeider, andre lands forsøk på å endre sin politikk, da disse er vedtatt gjennom demokratiske flertallsvedtak i egne regjeringer, om det nå dreier seg om generell avkriminalisering eller å legalisere cannabis.
Vi håper derfor at Norge nyanserer sitt budskap under åpningstalen i år!
Vi ser med glede at Norge skal holde et event om: Preventing Overdoses, Saving Lives. Dette støttes. Norge har her en gyllen anledning til å promotere sitt skadereduksjonsapparat, vår nasjonale overdosestrategi, forsøksprosjektet med heroinassistert behandling, forskning på substitusjon for andre alvorlige avhengigheter og ikke minst nedkriminaliseringen som foregår under nåværende regjering. Vi håper at det også vurderes å promotere brukermedvirkning og beredskapslagring av substitusjonspreparater.
FHN skal også i år arrangere et side event, med et menneskerettslig perspektiv og som i fjor med fokus på de nordiske land.
Eventet har tittelen: “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”. Ruspolitikken står ikke akkurat stille i Norge og heller ikke i våre naboland.
Det er mye å promotere fra Norden. Menneskerettighetene står i sterkt i fokus og dette er en av grunnene til at vi har invitert Norges Institusjon for menneskerettigheter til å fortelle om sin rapport: Rus og menneskerettigheter. Og de kommer. Vi tenker at det er et sunnhetstegn med slike rapporter og at anbefalingene verdsettes av myndighetene.
Vi vil også benytte anledningen til å stille spørsmål ved den polisiære innsatsen til forebygging av rusmiddelbruk. Det eksisterer ingen dokumentasjon på at politikontroll faktisk virker forebyggende. I alle fortellinger om undertrykking og menneskerettsbrudd i historien, står politikontrollen i sentrum. Vi synes derfor det er feil å snakke om avstigmatisering og menneskerettigheter uten å problematisere dette. Og i den norske konteksten begynner vi å ane konturene av de heldige konsekvensene av at sosialarbeidere kan ta to skritt fram når politiet endelig har gått to skritt tilbake.
Takk!
Her kan du lese og se opptak om FHNs forrige side-event på CND 2022. "Exploring the status of Nordic models of criminalization and decriminalization of drug use – which consequences these processes have had and how changes in direction have challenged the perspectives of politicians, society and the general public at large"
Trondheim kommune avholdt høring om lokal rusreform 31. mai 2022. Der stilte Terje Olden og John Melhus i FHN Midt med dette innlegget:
Vi vil først takke for muligheten for å komme med innspill til representantforslaget “Ja til å prøve ut Rusreformen i Trondheim.”
FHN er en brukerorganisasjon på rusfeltet og vår reaksjon er et solid; Ja, la oss prøve ut rusreformen i Trondheim!
Vi har med dette forslaget en unik mulighet til å skape noe nytt, å sette i praksis en politikk som er inkluderende, reduserer skade og redder liv.
Vi tenker at forslaget om en lokal rusreform i Trondheim og opprettelsen av rådgivende enheter for russaker er positivt og kan gi en fantastisk mulighet for å møte mennesker som bruker illegale rusmidler i samme øyehøyde. Her har vi muligheten for å tenke nytt og finne løsninger som bryter med en utdatert politikk som skader mer enn den gjør nytte. Fra straff til hjelp.
En umiddelbar tanke som kommer i denne sammenheng er å skape en platform hvor brukere kan være ærlige om sin rusbruk enten de har utfordringer eller ikke, et sted hvor de ikke bare kan få informasjon men også et sted hvor de kan snakke om deres rusbruk uten å frykte umiddelbare problemer av kontroll, straff eller sanksjoner.
For dette er jo en av de største utfordringene vi har i dag - at brukere holder det skjult - de har ingen de kan snakke med uten frykt for en form for straff. de kan ikke snakke med sin egen fastlege eller annet helsepersonell. Hvorfor? Fordi å snakke om eget rusbruk kan utløse en rekke sanksjoner: tap av førerkort, involvering av barnevernet og å begrense tilgang til smertestillende medisiner har vært typiske reaksjoner
Vi tenker at opprettelsen av rådgivende enheter kan være en lavterskel måte å bryte hemmeligholdelsen og stigmaet det fører med seg ved å søke hjelp. Alle burde ha tilgang til disse enhetene, Både de som blir pågrepet av politiet for bruk, men også alle andre som har behov for å snakke om sine bekymringer knyttet til sin rusbruk.
Vi tenker derfor at Trondheim kommune bør vurdere å gjøre oppmøte til disse enhetene frivillig og anonymt.
Oppmøte for en slik enhet kan henvises av politiet, men vi tenker at det kan være mer effektivt hvis dette gjøres anonymt og ikke oppfattes som en slags straff. Det er tross alt utfordrende å straffe med hjelp eller hvis hjelp føles som en straff.
Hvis det vi ønsker er en ærlig samtale med brukeren, er altså anonymitet noe som bør vurderes.
En praktisk løsning for dette er, under en prøveperiode, at politiet kan skrive ut et slags nummerert henvisningskort for oppmøte til enheten. På denne måten får en mulighet for å evaluere effektiviteten av et slikt tiltak.
Vi håper at Trondheim Kommune kan vurdere brukermedvirkning i dette arbeidet og stiller oss til disposisjon for å være med å utvikle en modell for dette arbeidet.
Når det gjelder bruk av såkalte ruskontrakter med ungdom:
Vi anbefaler at arbeidet med såkalte ruskontrakter med ungdom, settes på pause i påvente av en ekstern evaluering og ny vurdering. Det er mye usikkerhet knyttet både til effekt, nytte og kunnskapsgrunnlaget til slike inngripende, langvarige og ikke minst uforholdsmessige tiltak.
Det er også viktig at en evaluering blir gjort på en kvalitetsikret måte, helst av en uavhengig tredjepart - det er utfordrende å basere evaluering på uttalelser fra de som har gjennomgått en slik kontrakt når de blir spurt av de samme myndighetspersonene som som påførte dem dette opplegget til å begynne med.
Vi har flere forslag til alternative reaksjoner for ungdom som ikke er inngripende - vi utdyper gjerne ved anledning
Vi håper også at samtlige partier, uansett holdning om rusreform på nasjonalt plan, ser nytten av å forsøke dette på lokalt plan og at alle støtter dette forslaget.
Vi ber også kommunen i deres dialog med politiet, være spesielt oppmerksomme på de nye retningslinjene fra Riksadvokaten, holder seg oppdatert når det gjelder de siste avgjørelsene fra høyesterett når det gjelder reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler og sikre at rutiner blir overholdt og at reaksjonen både i politiet og i helseapparatet er i tråd med disse.
Vi takker for muligheten til å gi innspill og ser også frem til å samarbeide med kommunen fremover og vil mer enn gjerne bidra til å finne nye løsninger som kommer alle til gode.
Denne uken har forhandlingene i FNs narkotikakommisjon #CND65 pågått. Torsdag 17. mars arrangererte vi et Side Event om Nordiske debatter og prosesser om kriminalisering og avkriminalisering. Og om erfaringer vi kan trekke av dette. Med eksempler fra Sverige, Island, Finland og Norge.
Exploring the status of Nordic models of criminalization and decriminalization of drug use – which consequences these processes have had and how changes in direction have challenged the perspectives of politicians, society and the general public at large (YouTube). Speakers: - Henrik Tham, Professor Emeritus, Stockholm University - Svala Jóhannesdóttir, Harm reduction specialist and advocate (IS) - Veronika Honkasalo, Member of Parliament of Finland - Arild Knutsen, Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN) Moderated by: Marie Nougier, Head of Research and Communications, International Drug Policy Consortium (IDPC)
Debatten om rusreform er høyst aktuell, også i våre naboland.
På Island har avkriminalisering vært oppe til Alltinget 3 ganger.
I Finland har en ekspertgruppe ved det Nasjonale Instituttet for Helse og Velferd (THL) anbefalt reform. Og en underskriftskampanje signert av 50000 for avkriminalisering av Cannabis er til behandling i Riksdagen.
Også i Sverige raser debatten. En av landets fremste kriminologer, Henrik Tham, har nettopp publisert en aktuell bok om Nordisk ruspolitikk, som heter Retreat or Entrenchment?: Drug Policies in the Nordic Countries at a Crossroads.
Det er 3. året Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerer Side Event på CND. I 2021 arrangerte vi et Side Event med tittelen: "Addressing the harms of criminalisation and policing with criminal justice and drug policy reform" (Youtube)
Eventet i 2020 handlet om Fruktene av samarbeid mellom myndighetene og sivilt samfunn (YouTube). Der var Carl-Erik Grimstad og Arild Knutsen med i panelet.
John Melhus, tillitsvalgt i FHN, er kontaktperson for arbeidet knyttet til FNs narkotikakommisjon.
Arild Knutsens innlegg på årets event:
In February 2021 a conservative government in Norway suggested a model for decriminalization. I remember so clearly when I was talking about this at a side event here at CND last year. We were awaiting the opposition's response the very same day, and I said then that it was so exciting, it was a thriller.
Even though the opposition did turn the suggestion down and later on formed a government, it still is a thriller. Due to the findings of the Drug reform committee, the previous Government's proposal and the debate that followed, changes have come in motion, both in attitudes and practices that we did not even foresee.
It all started by a majority of the representatives in Parliament making it clear in desember 2017, that they wanted to transfer the reaction to drug use from justice to health. Civil society was the driving force behind this drug reform and was strongly included in the process.
The slogan “Support. Don’t punish” was finally embraced, but unfortunately with different understandings of the word support. The slogan for the Norwegian drug policy reform was “From punishment to help”, some understood this as decriminalization and others understood it as a policy where punishment is replaced by treatment, to stop using. Drug treatment.
So what happened during the discourse was that drug users were divided into three constructed groups. 1. Young and experimenting drug users. 2. Adult recreational users. 3. People with severe drug dependence.
The majority of the Parliament thought that they should replace punishment with treatment for persons with severe drug dependence, but they opposed decriminalization as such because they still thought that we should maintain the criminal responsibility for young experimenting drug users and adult recreational users.
The logic behind this thinking is that young people don’t always know what’s for their own good, so they must be forced into a control based follow up, with urine tests and conversations for up to a year to avoid punishment. And if drug use is again detected, punishment must again be considered.
And they think that adult recreational users must bear the burden of punishment, because they should take the responsibility for the problems that the illegal trade makes.
And they think that those with severe drug dependence should be considered as so sick that they are not liable, but to be put in a category with children and mentally disabled and therefore they should not be punished.
The governments drug policy reform was turned down because of these, in my opinion,
stigmatizing attitudes,
This political abdication of responsibility
And this unfortunate construction of groups of drug users.
Even though, the Parliament did make some changes. From now on, less serious drug offences shall be deleted from the criminal record after three years.
And a “good samaritan law” has been implemented. Which says that one shall not be in risk of being punished for drug use or possession when people call for help in situations where someone is in danger, like for instance in overdose situations. So that they will no longer hesitate to call for help.
But after this, there has also happened a lot of other changes.
Drug testing of students and pupils is finally settled as against the law and therefore the practice is finally stopped.
Also an old tradition with police bringing their dogs to schools to find drug users among the pupils and drag them out to arrest, and to have them kicked out of school, has finally come to an end.
And finally it now sparks an outrage when people hear that those who express a wish for a more liberal, or humane, drug policy are being harassed by police and child welfare services and so on.
There are several things that is happening, that shows that the attitude in the society is slowly shifting in a way where the criminal response is transferred from people using drugs and over to those who are treating drug users bad.
One of the more exciting changes is that the police now are forced to change the way they treat drug users upon arrest.
During a hearing at The Parliament in March 2021, the main opposition to reform, police organizations and police representatives warned that decriminalization would rob them from their “tools” to “prevent” drug use. What they meant about their “prevention tools” was to take urine samples, search cell phones and search homes, when they suspected drug use. So that they could find who provided them the drugs.
The Attorney General reacted strongly and then wrote a letter to the police, explaining that they do not have the authority to use such privacy-infringing measures if suspected drug use. And now this search practice is the subject of an investigation. Also Norway's Human Rights Institution has reacted on this practise, stating that it seems to be a violation of both Norwegian laws and The European Convention on Human Rights.
In my view, one of the most interesting things that has happened, is that the court system itself has started reducing penalties in drug cases. In some cases changing sentences from months in prison to a few weeks suspended sentence. The reasons behind this seem varied but one of the main ones is that, if all parties in Parliament agree that people with drug dependence should not be punished but helped, how can the court system continue to punish? Within the court system it has also been expressed that punishment for drug use is pointless.
And five days from now, march 22, The Supreme Court will decide whether criminalizing people with drug dependence is a violation of the Constitution.
There is a great chance that they will come to the conclusion that it is.
On one hand some say that the parliament cannot have a policy without equality before the law. So therefore we cannot decriminalize just for some. On the other hand some say that we cannot criminalize people with drug addiction because the majority of the Parliament is against it - and therefore we can not criminalize other groups of drug users either.
Another important question that is raised is: Who is to decide whether a drug dependence is severe enough so that they won't be punished?
In addition to all this, five political parties at the Parliament have suggested a rematch for the drug policy reform, so the groundbreaking debate is still ongoing. And the municipal authorities in the Capitol, Oslo, are working to get permission to have a local pilot tryout for decriminalization.
So this is where we are at the moment. When the big debate about decriminalisation started, peoples eyes where opened. Different parts of society began to evaluate itself. It gave birth to rethinking what had been considered as right and wrong for decades.
So to conclude, the debate about decriminalization is not something to fear, but an opportunity for growth and human compassion, and believe me the situation, it still is an ongoing thriller.
Rusfeltet.no 10. mars 2022: Norsk Side Event under årets møte i FNs narkotikakommisjon, skrevet av Jan Gunnar Skoftedalen.
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er eneste av de norske organisasjonene som arrangerer Side Event under årets møte i FNs narkotikakommisjon.
I forrige uke deltok Fagrådets rådgiver, Torhild Kielland, på møtet mellom Helseminister Ingvild Kjerkol og sivilt samfunn om Norges posisjoner i internasjonal narkotikapolitikk. Helseministeren var tydelig på at "folk med rusproblemer skal møtes med hjelp framfor straff. I samme åndedrag understreket hun at regjeringen er i mot generell avkriminalisering, men vil arbeide for at avhengighet inkluderes internasjonalt som et samarbeidsområde innen helse."
I tillegg til hovedmøtene foregår det en rekke Side Events som de ulike land eller sivilt samfunn arrangerer. (PDF, 225KB) Fra Norge er det i år kun FHN som arrangerer et Side Event. Det gjør de sammen med International Drug Policy Consortium (IDPC) og Correlation - European Harm Reduction Network (C-EHRN)
Deres Side Event har tittelen; Nordic Criminalization and Decriminalization models - Lessons Learned og foregår torsdag 17. mars kl.09.00 - 09-50. Du kan følge eventet på Zoom.
På dialogmøtet med Helseministeren deltok også John Melhus fra FHN hvor han fremhevet behovet for Norges fortsatte oppmerksomhet på menneskerettigheter , deltakelse av sivilt samfunn samt det presserende behovet for å revurdere kriminalisering i narkotikapolitikken.
Vi har tatt en prat med John Melhus i FHN som er koordinator for arrangementet i Wien.
Det er viktig å holde interessen for Norden og nordisk ruspolitikk aktuell, selv om vi er på ulikt sted. Det er slik at det foregår debatt om kriminalisiering/avkriminalisering i alle nordiske land. Selv i Sverige er debatten såvidt begynt - en av de ledende kriminologene har anbefalt avkriminalisering.
John Melhus
- Når det er sagt så har rusreformdebatten i seg selv bidratt til en oppmerksomhet om ruspolitikk i sin alminnelighet som vi ikke har sett tidligere, sier Melhus. Den oppmerksomheten er det viktig for oss i FHN at vi klarer å holde opp gjennom de neste årene nasjonalt og internasjonalt, understreker han.
Fagrådet ønsker FHN lykke til med sitt Side Event under årets møte i CND.
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
John Melhus representerte FHN på dialogmøte med helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i formiddag og på IDPC-seminar om organisasjoners deltakelse internasjonalt, i forkant av forhandlingene i CND (FNs narkotikakommisjon). https://idpc.net/.../03/cnd-65-key-issues-and-opportunities (kl. 16.).
Her skal han blant annet fortelle om opptakten til at rusreformen ble regjeringspolitikk i Norge og om organisasjonenes rolle i det hele. Her er Johns innlegg på formiddagens dialogmøte: Tusen takk for invitasjonen til dette dialogmøtet med sivilt samfunn: Vi setter veldig pris på at helseministeren har besluttet å fortsette denne viktige tradisjonen, kontakt mellom sivilt samfunn og myndighetene er viktig her i Norge, men også i et internasjonalt perspektiv - Det er et godt eksempel i en verden hvor sivilt samfunn opplever innstramming. Både når det gjelder ressurser og mangfold, men også ytringsfrihet. (dette skal jeg komme tilbake til)
Vi verdsetter Norges fokus på menneskerettigheter og håper at det rettes enda mer oppmerksomhet på dette i år. I fjor ble lederen for FNs arbeidsgruppe for vilkårlig forvaring nektet taletid, og dette er et av flere varselstegn Norge burde være oppmerksom på. Men innholdet i rapporten hun skulle presentere er enda viktigere og dyster lesing: Kriminaliseringen av rusmiddelbruk har fryktelige konsekvenser for barn, kvinner og menn verden over. Når det til og med kommer frem at politiet her i Norge overskrider deres fullmakter i sin iver etter å bekjempe narkotika, kan vi bare forestille oss hvordan det er i land hvor politiet har mer makt.
Den samme Kriminaliseringen brukes til å legitimere maktovergrep, knebling av opposisjonelle, utenomrettslige henrettelser og til og med bruk av dødsstraff.
Denne rapporten understreker hvorfor vi trenger å se på kriminalisering med nye øyne. Og det haster! Det er viktig at Norge, ved anledning, også fremmer FN systemets “Common position on Drugs” som er en veiviser i hvordan UNODC kan tilpasse sitt arbeid slik at det opprettholder FN’s verdier (og bærekraftmål) når det gjelder Helse, menneskerettigheter og narkotikapolitikk (Det er UN Common position on Drugs som ligger til grunn for det nye indekset “Global Drug Policy Index” og vi håper at, i nær fremtid, vil Norge også oppnå minimumstandarden på 100 % på alle)
Under Norges medlemskap i CND ble det fremmet flere viktige og gode resolusjoner som eksempelvis bekjempelse av Hepatitt C.Etter dette har det dessverre vært mangel på nye, gode resolusjoner i CND som berører brukerne direkte - Vi ønsker mer fokus på skadereduksjon og grunnleggende viktige bærekraftmål : Retten til helse for alle og proporsjonalitet i justissapparatet. Vårt håp er at Norge kan ta mer initiativ her fremover, kanskje i et Nordisk samarbeid og fremme de demokratiske grunnverdiene og ikke minst det gode skadereduksjonsarbeidet vi kan være stolte av. (Vi har masse ideer og stiller oss alltid til disposisjon for å bidra i dette arbeidet )
FHN organiserer også i år,et side event under CND hvor vi skal fremme noen perspektiver om kriminalisering og avkriminalisering i Norden og - og vi håper at statsråden har tid til å besøke dette eventet.Så tilbake til dette med sivilt samfunn - Selv om vi i FHN, ikke alltid er enige med myndighetene, eller hva noen av våre kollegaer i sivilt samfunn mener, så er det et par grunnleggende ting vi kan enes om, og det er retten til å ha den meningen (uansett hvor feil vi synes de tar).
Meningsmangfold er grunnleggende for utvikling og sammen finner vi gode løsninger. Det er vår plikt å stå opp for brukere og deres rettigheter. Vår jobb på cnd er også å observere og gi innspill fra et brukerperspektiv - men vi bekymrer oss for våre kollegaer i land som ikke får oppleve denne grunnleggende demokratiske retten og vi er bekymret for at mangfoldet i sivilt samfunn er i ferd med å krympe.
Vi vil høre flere stemmer som snakker på vegne av de som er berørt av dagens politikk i FN og CND - vårt håp er at dette inspirerer selv autoritære og nasjonalistiske krefter til å se at samarbeid mellom sivilt samfunn og myndighetene er lønnsomt, positivt og berikende.
Vi håper også at Norge kan vurdere å stille som kandidat til valget av The Commitee on NGO’s i april i år for å være med å sikre mangfold i sivil deltagelse i FN. (og selv om dette kanskje ikke er helseministerens bord så håper vi at hun kan rette vår forespørsel til riktig instans)
Ferieportrettet i Stjørdals-Nytt 18. juli 2021: John Melhus – Skadereduksjon burde være det mest sentrale
For to uker siden stemte Stortinget nei til rusreformen, som opprinnelig hadde fokus på å avkriminalisere bruk og besittelse av mindre mengder rusmidler.
– Dagens politikk med kriminalisering som hovedverktøy bidrar ikke bare til utenforskap og stigma, men også skam, skyld og selvstigmatisering. Ofte er det en større belastning for både fysisk og psykisk helse enn rusmidlene selv, sier 56-åringen fra Stjørdal.
Når regjeringen originalt kom med grunnmuren for rusreformen, anerkjente de at bruken av rusmidler tilhørte helsesektoren. Melhus mener den nåværende kriminaliseringen står i rusmisbrukeres vei for å oppsøke helsehjelp.
– Skadereduksjon burde være det mest sentrale når det gjelder bruk av rusmidler. Ved å avkriminalisere bruk og besittelse av rusmidler for egen bruk reduseres terskelen for å spørre etter hjelp hvis man føler man har behov for det. Straff eller trussel av straff står ofte i veien for å snakke om rusmidler eller å søke hjelp, sier Melhus.
– For de som sliter mest er det viktig de ikke blir kriminalisert. Veldig ofte har de som har utfordringer med rusmidler andre, bakenforliggende utfordringer og for disse blir stigmatiseringen som følge av kriminalisering en dobbel straff, legger han til.
I 2020 ble det registrert det høyeste antallet dødsfall grunnet overdoser i Norge på 20 år. Pandemien og restriksjonene satte sitt preg på året, men seniorforsker Linn Gjessing ved Folkehelseinstituttets avdeling for rusmidler og tobakk peker på sterkere heroin som en annen medvirkende årsak.
– Mangel av noen rusmidler ledet nok til bruk av andre sterkere rusmidler, og styrken av rusmidlene økte i løpet av perioden. Det er viktig å få innført flere substitusjonsmedisiner for de som er avhengige, og samtidig kan det å innføre muligheten til å analysere rusmidlene være til hjelp, sier Melhus.
Under avstemningen 1. juli sa Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet nei til rusreformen. Melhus ble overrasket over hvor motstanden kom fra.
– Det var overraskende at Arbeiderpartiet valgte å gå mot en politikk som reduserer stigma og redder liv, og skuffende at hovedmotstanden kom fra Trøndelag med fylkesordføreren i spissen. Argumentene de kom med viste en mangel av kunnskap, mener Melhus.
Han er sikker på at en reform av ruspolitikk omsider vil komme, og at rusmidler vil vedvare uavhengig av ressursene som settes inn for å stoppe det.
– Uansett hvor hardt vi kjemper mot narkotika vil det bestå. Derfor er det viktig vi finner måter å omgå dette som reduserer helseskader, sier Melhus.
Hvis du kunne reist hvor som helst, hva er drømmeferien?
– Til Kenya hvor jeg vokste opp.
Storby, naturopplevelse eller strandferie?
– Gjerne en kombinasjon, liker kombinasjonen av spenning, avslapping og natur.
Hva er ditt beste ferieminne?
– Med kona i Tunisia etter 20 år uten ferie.
Hvor trives du best og hvorfor?
– På hytta i Overhalla hvor jeg alltid kan komme til meg selv igjen.
Hva provoserer deg?
– Når mennesker snakker stygt om sine medmennesker.
Hva engasjerer deg?
– Ruspolitikk, ruspolitikk og ruspolitikk, fordi det berører så godt som alle på en eller annen måte.
Fortell en fun-fact om deg selv?
– Jeg var den som skrev facebook-beskjeden for å starte et opprop og medvirket i å skrive oppropet. I ettertid viste det seg å være en av grunnene til at Helseministeren skiftet mening om avkriminalisering.
Hva fascinerer deg?
– Mennesker som reflektert kan forklare noe vanskelig på en kort og konsis måte.
Hva savner du nå?
– Flere venner i nærheten.
Hvis du fikk et ønske oppfylt, hva ville det vært?
– En reise til Afrika sammen med min kone og sønn for å vise dem hvor jeg bodde da jeg var ung.
Les ferieportrettet av john Melhus i Stjørdals-Nytt her.
