Avisa Nordland 11. juli 2023: Hjelp, ikke straff av Otto Stormyr, vernepleier og styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk
Nå har jeg igjen deltatt på markeringen av verdens narkotikadag – «Support. Don't Punish» foran Stortinget den 26 juni, og har med bakgrunn i det behov for å dele noen tanker.
Support. Don’t punish er en internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på mer enn 300 arrangementer i 285 byer i 91 land.
Tekster, bilder og videoer er delt i sosiale medier i et forsøk på å få ut budskapet om at vi må hjelpe og støtte, ikke straffe.
Samtidig som jeg har en følelse av at det jeg gjør er viktig og meningsfylt, kjenner jeg også på et ubehag når jeg viser åpenlyst at jeg deltar i denne kampen. Hva tenker arbeidsgiveren min? Hva tenker folk i kommunen jeg bor i om at jeg fronter dette? Vil jeg bli møtt annerledes nå som de vet det? Blir barna mine behandlet annerledes fordi jeg ønsker en annen ruspolitikk?
Ubehaget blir ikke mindre når vi som tar til orde for en ny og kunnskapsbasert ruspolitikk den siste tiden ved flere anledninger har fått skylden for økningen i ungdoms kokainbruk her til lands, dette til tross for at vi ser denne økningen i hele Europa, helt uavhengig av ruspolitisk klima.
Ved å ta til orde for at vi må slutte å straffe mennesker for å bruke rusmidler, bryter jeg sterkt etablerte normer. Det sitter så dypt i samfunnets grunnvoller at rusmiddelbruk skal straffes, at vi som tar til orde for alternativer fort møtes med mistenkeliggjøring.
Samtidig er dette for viktig til at jeg kan la være. Og jeg har derfor bestemt meg for å stå i det, til tross for at jeg egentlig er en relativt sårbar type som har et stort behov for både tilhørighet og samfunnets varme.
Grunnene til at jeg ikke kan la være, er både personlige og faglige. Disse utfordringene har preget meg gjennom hele livet. Fra jeg var ungdom med rusutfordringer, til årene jeg brukte på å jobbe meg ut av rusutfordringene og deretter har jeg gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet med og rundt mennesker med rusutfordringer.
Personlig er min opplevelse at møtene med politiet og straffereaksjonene, og det stigmaet som fulgte med, skadet meg mer enn rusmidlene jeg brukte. Og dette bidro til at jeg ruset meg mer enn jeg i utgangspunktet ville ha gjort.
Jeg brukte rusmidler for å dempe en uro og en smerte jeg bar på. Det jeg egentlig trengte da, var å bli sett av voksne. Jeg trengte en hjelpende hånd inn i fellesskapet, tilhørighet og mulighet for ro og trygghet. Det jeg fikk var dramatiske og ydmykende møter med politiet og hjelpeapparatet, som førte til kraftige dytt langt inn i utenforskapet.
Samfunnet påførte meg smerte på toppen av den jeg allerede bar på, og hva gjorde jeg da? Jo, jeg ruset meg enda mer og havnet deretter i en svært destruktiv spiral.
Jeg trodde lenge at jeg fortjente å bli behandlet på denne måten. Jeg tok samfunnets syn på meg innover meg, og etter hvert ble det også mitt syn på meg selv. Det var noe galt med meg, jeg var umoralsk og jeg fortjente den smertefulle behandlingen samfunnet ga meg.
Jeg brukte mange år på å avlære meg skammen straffen påførte meg. Samfunnet forsøkte å påføre meg smerte og skam nok til at jeg skulle ta meg sammen, men alt de gjorde var å gjøre meg sykere så jeg ruset meg enda mer.
Når jeg først var syk nok til å få hjelp, besto paradoksalt nok hjelpen jeg fikk i stor grad av at jeg måtte ta innover meg at jeg ikke var umoralsk eller unormal likevel, men at rusen tvert imot var en naturlig løsning på unormale og smertefulle omstendigheter jeg levde under. Jeg var på mange måter en gutt som reagerte normalt på noe unormalt, til tross for at samfunnet lenge hadde forsøkt å vise meg det motsatte.
Og det var da det gikk opp for meg. Straffen, ydmykelsene og stigmaet vi påfører mennesker som er borti rus, enten de prøver for første gang, eller om de er i ferd med å utvikle utfordringer knyttet til bruken, fungerer ikke sånn som vi lenge har trodd at den gjorde.
Uavhengig av hvilket utgangspunkt et menneske som prøver, eller bruker rusmidler har, vil straffen og stigmaet øke sannsynligheten for mer rusbruk. I hvert fall om vi ser på de bakenforliggende årsakene til at noen utvikler rusmiddelproblemer.
En del av dette er, som dere skjønner, min subjektive opplevelse av straffen jeg fikk. Men når min (og veldig mange andres) subjektive opplevelse så til de grader henger sammen med kunnskapen vi har, er det på tide å lytte.
Dette står i en kronikk Norsk psykologforening skrev i forbindelse med rusreformen som ble nedstemt:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Willy Pedersen, sa det også fint på et foredrag jeg nettopp hørte:
«Straff er tilsiktet lidelse. Det er ikke et pedagogisk virkemiddel. Det er å påføre borgere lidelse og smerte, med en spesiell hensikt. Da må nytten vi får ut av det være større enn lidelsen som påføres. Det er ikke belegg for å hevde at denne påføringen av lidelse fører til redusert rusmiddelbruk. Lidelsen er sikker, nytten er svært usikker.»
Hvordan kan vi forsvare å utsette individer for dette når vi etter 50 år med denne måten å gjøre det på, fortsatt ikke vet om det har noen allmennpreventiv effekt?
Sammenligner vi oss med andre land, kan det se ut som om straffenivået ikke har noe å si for rusbruken i det hele tatt. Noen land, for eksempel Singapore, har dødsstraff for narkotikakriminalitet, uten at dette har påvirket bruken. Bruken av rusmidler i Norge har gått jevnt opp, helt uavhengig av strafferammene. Vi ligger også helt på topp i Europa i antall overdosedødsfall.
Det samme gjorde Portugal, helt til de i 2001 avkriminaliserte og overdosetallene stupte. Hvorfor? Jeg tipper det handler om at de sluttet å påføre menneskene som prøvde eller brukte rusmidler ytterligere lidelse. I stedet ble rusbrukere møtt av sosialarbeidere med «hjertet på rett plass».
På vernepleierstudiet lærte jeg mye om psykiatriens historie. Det er ikke en spesielt betryggende eller hyggelig historie. Kort forklart har mennesker som har strevd med psykisk uhelse historisk sett blitt utsatt for mye grusomhet. I hjelpens navn.
Mennesker som har vist symptomer på at de har hatt det vanskelig, gjerne på grunn av dårlige erfaringer med andre mennesker, har blitt utsatt for smertefull tvangsbehandling uten at man har kunnet dokumentere at behandlingen faktisk hadde effekt. Tvert imot ble mange sykere. 14 % av alle som ble utsatt for lobotomi døde kort tid etter inngrepet. Likevel var dette en praksis som lenge hadde stor støtte i befolkningen.
Et annet eksempel som gjorde inntrykk på meg, var kvinnene som led av «hysteri», som egentlig på ulike vis viste symptomer på ekstrem psykisk smerte, ble lagt i «kaldbad (badekar med isbiter og iskaldt vann)» med låst trelokk over, helt til de roet seg. Man trodde at det hjalp fordi de roet seg, men sannheten er at de ga opp. Det var ikke vits å rope mer, ingen hørte dem.
Uten sammenligning for øvrig føyer kriminaliseringen av homofili seg også inn i rekken over eksempler på hvordan vi, på grunn av frykt og manglende forståelse, ender opp med å gjøre livet til en gruppe som allerede hadde det vanskelig, enda vanskeligere. I debatten rundt avkriminalisering av homofili var motstanderne livredde for «smitteeffekten», og «hva med ungdommen?», litt på samme måte som med rusdebatten.
Grunnen til at vi lærte om dette på vernepleierstudiet var fordi det var viktig at vi som skulle jobbe med mennesker tok innover oss at tiltakene vi iverksetter i møte med sårbare grupper i samfunnet må være basert på empiri og kunnskap, heller enn en følelse av hva som er riktig. Vi måtte ta innover oss at vi historisk har utsatt medmennesker for ufattelig mye lidelse, i hjelpens navn.
Dessverre er lidelsene vi påfører mennesker som prøver, eller bruker illegale rusmidler nok et eksempel på det samme. Lidelse påført mennesker, i hjelpens navn, uten å vite om det faktisk hjelper.
Jeg er heldigvis ikke lenger alene om å mene at endringer i ruspolitikken er nødvendige.
I ryggen har jeg Verdens helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og de fleste brukerorganisasjoners anbefalinger.
Så håper jeg etter hvert også vi i Norge kan lytte til FNs ekspertutvalg som nettopp sa:
«The ‘war on drugs’ may be understood to a significant extent as a war on people. Its impact has been greatest on those who live in poverty, and it frequently overlaps with discrimination directed at marginalized groups, minorities and Indigenous Peoples ...
... Now more than ever, the international community must replace punishment with support and promote policies that respect, protect and fulfill the rights of all.»
Frem til vi gjør det, blir det flere markeringer foran Stortinget på meg, det blir kronikkskriving og aktiv jobbing for at vi etter hvert skal bytte ut straff, ydmykelse og stigma med kunnskap, kloke hoder og et varmt velkommen inn i fellesskapet igjen.
Så får vi satse på at ubehaget jeg føler ved å eksponere meg på denne måten etter hvert kan føre til at de som kommer etter meg blir møtt på en annen måte enn det jeg gjorde.
Les kronikken i Avisa Nordland her.
Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.
Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.
Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.
Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.
Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.
En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.
Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.
I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.
I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.
Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.
Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.
Her er Facebook-siden til arrangementet.
Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Her er Facebook-siden til temamøtet.
Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.
«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.
Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.
Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.
Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.
I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.
Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.
For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.
Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.
Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:
«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»
Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.
Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.
Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.
De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.
I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.
Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.
Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.
Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.
Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.
Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.
Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.
I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.
Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummering, Riksadvokatens presiseringer, tre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.
Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»
Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.
Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».
Les artikkelen på psykologisk.no her.
VG 05. april 2023: Tvang underbygger ikkje tillit, skrevet av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Dei har rett i at vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, Arild Knutsen og Erik Kursetgjerde. Dette skriv dei om i ein VG-kronikk 30. mars.
Regjeringa meiner at vi skal møte menneske med rusproblem og avhengigheit med god hjelp og oppfølging. Like viktig er det at vi førebygger at rusproblem oppstår. Auka støtte i årets statsbud-sjett til oppsøkande arbeid i kommunane, lågterskeltenester og utvikling av eit nytt program for rusførebygging viser denne prioriteringa.
Regjeringa vil endre ruspolitikken, og vi ønsker å utgreie korleis vi skal sikre at personar som har rusproblem ikkje skal straffast for bruk og innehaving, men få hjelp og oppfølging. Ei slik avklaring er viktig, slik at både helsetenesten og politiet kan gjere jobben sin innanfor tydelege rammer, og utan å utfordre grunnleggande menneskerettar.
Så er regjeringa likevel opptatt av at politiet skal ha egna verkemiddel for å kunne etterforske alvorleg narkotikakriminalitet. Vi ønsker ein meir lempeleg narkotikapolitikk for ikkje å forsterke sosial ulikskap, og for å sikre at dei med dei største problema ikkje blir ytterlegare marginalisert. Dette går også fram av Hurdalsplattforma.
Menneske med rusproblem har rett til eit verdig liv, uavhengig av kva rusmiddel dei bruker. Vi må også vurdere korleis vi på best mogeleg måte skal møte barn og unge som bruker ulovlege rusmiddel. Dette vil vi følge opp i samband med stortingsmeldinga for rusfeltet.
Tvang og kontroll overfor barn og unge har faglege og etiske sider vi må ta på alvor. God førebygging og helsehjelp forutset eit tillitsforhold mellom den unge og den som skal hjelpe. Tvang underbygger ikkje tillit. Vår oppgåve er å lage gode rammer som ikkje utfordrar eit slikt tillitsforhold, og det legg føringar for både politiet og helsetenesten.
Nokre har tatt til orde for at politifolk no blir usikre på kva de eigentleg har høve til å foreta seg og derfor lar vere å agere overfor unge. Dei peiker på dei nye retningslinjene frå Riksadvokaten og dommar avsagt av Høgsterett.
Riksadvokaten er ikkje einig i at rettstilstanden no er uklar, og understrekar at all bruk av tvangsmiddel legg til grunn ei reell vurdering av samhøve.
Eg har tillit til at både politi, helsesjukepleiarar, sosialarbeidarar og andre fagfolk har kunnskap og kompetanse og tar i bruk metodikk som gjer at dei kan førebygge narkotikabruk og motivere unge til endring – utan å måtte bruke tvang og integritetskrenkande verkemiddel.
Vår fremste oppgåve er å sørge for at vi som samfunn framleis har høg tillit til kvarandre, at forskjellar blir utjamna og at alle har høve til å leve lange gode liv. Det er sjølvsagt for oss at dette blir spegla i ruspolitikken.
VG Debatt 30. mars 2023: Gløym ikkje kvifor dykk er sosialdemokratar
Av:
ARILD KNUTSEN, leiar av Foreininga for human narkotikapolitikk
ERIK KURSETGJERDE, tidlegare folkevald for Arbeidarpartiet
Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.
I april er det to år sidan statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol tok til orde for ei sosialdemokratisk rusreform. I mellomtida har om lag 530 menneske døydd av overdose. Tusenvis av menneske har på same tid fått øydelagd liva sine.
Sjølvutnemnd ruspolitisk sommarvikar for Arbeidarpartiet, Per Vidar Kjølmoen, kom i fjor sommar med ei rekke beviseleg feilaktige påstandar, og det vart stor furore internt i Arbeidarpartiet.
Leiarskapet forheldt seg øyredøyvande tyst, medan sentrale personar i partiet tok kontakt med oss privat for å vise avstand.
No er det i ferd med å bli verre. Regjeringspartnar Senterpartiet vil reversere utviklinga på rusfeltet og innføre på nytt ein opprørande politipraksis som er i strid med allmenne rettsprinsipp og menneskerettar.
Eit nær samla Sp-landsmøte gjekk tidlegare i mars inn for ein resolusjon som seier at politiet må sikrast heimel i lov til å avdekke bruk, besittelse og sal av narkotika.
Narkotikabruk er ikkje rekna som eit alvorleg brotsverk. Det straffast stort sett med bøter. Skal politiet ha lov til å bruke inngripande ransakingsmetodar for å avdekke narkotikabruk, må strafferamma aukast betydeleg. Konklusjonen vart gjort på villeiande anekdotar om kokain i dokø og eit handlingslamma politi.
I røynda er det slik at bruken av cannabis stadig er på det jevne. Og det same med amfetamin. Bruken av ecstasy/MDMA har gått litt ned, og bruken av kokain har auka noko.
Utviklinga er fullstendig i tråd med trendane elles i Europa, og kan dermed ikkje skuldast endringar i samfunnets reaksjonar på bruk av rusmiddel.
Politiet har sjølve vald å gå to skritt tilbake og talet på narkotikasaker i Noreg har søkke betrakteleg. Dette har å gjere med Høgsterettsdommane frå i fjor, som tvinger fram omsyn til den einskilde persons velvære, og om skandalen med Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Særleg handlar dette om Riksadvokatens presisering av kva heimlar politiet eigentleg har.
Presiseringa var ein reaksjon på ei politiskandale der det viste seg at politiet har hatt ein ulovleg praksis med grovt integritetskrenkende tvangsmiddelbruk. Folk har blitt tvungen til å kle seg nakne og sette seg på huk for å hoste hardt medan politiet fylgjer nøye med. Folk har blitt strippa, utsett for kroppsvæskeprøver og hulromsundersøkingar basert på mistanke om rusmiddelbruk.
Desse krenkingane har pågått systematisk i fleire tiår. At regjeringspartnar Senterpartiet ynskjer å innføre på nytt dette, er sterkt oppsiktsvekkande og bør vera ein augeopnar for Arbeidarpartiet.
Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.
Når rusbruk blir mindre stigmatisert og det blir mindre sannsynleg å bli arrestert av politiet, då kjem samfunnsutfordringar som har vore der hele tida meir til syne. Vi må strete imot gamle ryggmargsrefleksar om å ty til straff for å møte desse utfordringane.
Arbeidarpartiet bør vere ein tydeleg forvaltar av dei grunnleggjande reglane for samhøve som gjeld for ein moderne rettsstat som Noreg. Dette gjeld både i oppfølginga av dei som har blitt tekne av politiet, men også for politiets prioriteringar og deira bruk av verkemiddel.
Solbergregjeringas rusreform innebar ein politikontroll der all rusmiddelbruk skulle avdekkast og hindrast, no har vi høve til å vurdere kor føremålstenleg slike prioriteringar eigentleg er.
Den grundige utgreiinga frå rusreformutvalet frå 2019 viste at trugselen om straff likevel ikkje førebyggjer rusbruk, men har fleire etiske dilemma og fører til meir kriminalitet og utanforskap. Dette var veldig overraskande for mange. Det ein no fortener ei utgreiing av, er om den rushindrande innsatsen til politiet eigentleg er førebyggjande eller om også dette kan ha motsett effekt.
For ikkje berre har rusmiddelbruken vore på det jamne det året politiet har teke to steg tilbake, det har også skapt ei opning for at sosialarbeidarar kan gå dei same to stega fram.
Ein skal ikkje legge for mykje i beslagsmengda til politiet på eit år, men talet på brukarsaker sokk betrakteleg i 2022 og samstundes auka mengda beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret.
Dette er i det minste ein sterk indikasjon på at vi er på veg mot ein meir human og førebyggjande politikk.
Dessutan har politiet fått auka ressursar til å førebyggje kriminalitet som medfører traume som folk seinare i livet vil bruke rusmiddel for å halda ut med. Det er vanskeleg å kome tidleg i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringar knytt til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det same.
Det handlar ikkje berre om oppfølging etter ein arrestasjon, men også om rettssikkerheit, om kontrollskadar og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.
Den noverande narkotikapolitikken i Noreg er ikkje berre eit sett med lovar og reglar – det er eit system som stigmatiserer og diskriminerer menneske som bruker rusmiddel.
Vi har begge nære vener frå alle delar av landet som er for redde for å be om hjelp fordi dei blir stempla som kriminelle. Dei står heilt åleine med sine utfordringar, noko som berre forverrar dei.
Som sosialdemokrat bør ein legge vekt på at alle menneske er unike, uerstattelege og like mykje verdt. I Arbeidarpartiets visjon står det at ein kvar av oss skal ha mogelegheita til å leve gode liv, i små og store fellesskap.
Då er det uforståeleg at vi framleis har ein narkotikapolitikk som held fram stigmatiseringa, den naive trua på straff og aukar forskjellane. Dette rammer sårbare menneske i sårbare situasjonar og er i strid den kunnskapen som ligg føre.
Eller som Einar Gerhardsen ville sagt: Det er resultata som tel.
Arbeidarpartiet er i ei identitetskrise. Ein forsøker å tekkast eit mangfald av veljarar, og inngår ei rekke kompromiss. Med kompromissa støyter ein frå seg veljarar frå begge side av aktuelle spørsmål, og står igjen med særs få i midten.
I ruspolitikken har ein forsøkt å framstille seg om halvliberal, medan ein ynskjer å tekkast rusmoralistane frå Trøndelag og deler av Aust- og Sørlandet.
Resultatet er at ein sit igjen med inkje.
Les debattinnlegget på VG nett her.
Her er FHNs årsmelding for 2022 (pdf).
Klippet fra innledningen:
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert interesse- og
brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi jobber med å fremme brukermedvirkning og en
skadereduserende narkotikapolitikk, basert på menneskerettighetene. Vi består av aktive og
tidligere rusbrukere og støttespillere. Flere av oss er i legemiddelassistert rehabilitering og har
vært, eller er i rusbehandling. Flere av oss har også pårørendeerfaring
FHN er sentrale i debatten om rusreform og har høstet mye anerkjennelse for dette. Vi jobber
for full avkriminalisering og for en opphevelse av forbudspolitikken, til fordel for fornuftig og
differensiert regulering. Vi har høy aktivitet i media, på arrangementer, i kontakt med politikere
og deltar i en rekke referansegrupper, ekspertråd, brukerråd, utvalg og arbeidsgrupper. FHN har
bredt samarbeid med andre organisasjoner og offentlige og ideelle instanser. Dette
påvirkningsarbeidet er sentralt for oss i FHN og det er noe av årsaken til at alle mediesakene og
de fleste representasjonsoppdragene for 2022 ramses opp i årsmeldingen.
2022 var et særlig aktivt år i foreningen, som bar preg av at vi er i en ruspolitisk brytningstid og
vi fikk oppleve vekst i økonomiske tilskudd fra det offentlige. Vi vokste til å bli en større
organisasjon, med mer midler og flere ansatte. Og vi har endelig begynt å få midler fra flere
kommuner, for å etablere oss skikkelig flere steder i landet. Sånt tas ikke på noen måte for gitt
av oss. Vi er dypt takknemlige for alle medlemmer, frivillige, støttespillere og tilskuddsytere som
gjør kampen for en mer human narkotikapolitikk mulig.
Blant høydepunktene i 2022 var da representanter for venstresiden i Norsk politikk inviterte
FHNs leder Arild Knutsen til Stortinget for å overvære debatten om omkamp for rusreformen og
Arild ble nevnt spesifikt fra talerstolen av en representant for Høyre. Og da representanter for
høyresiden i Oslo-politikken inviterte han til å overvære debatten om innføring av lokal
rusreform i hovedstaden og han ble nevnt spesifikt fra talerstolen av en representant for
Arbeiderpartiet. Henholdsvis i mars og april 2022. Noen særlig tydeligere bekreftelse på at vårt
budskap har nådd fram til maktens korridorer om at vi sårt trenger å få gjennomført en
rusreform, kan vi neppe be om.
Utover året vedtok ytterligere kommuner, særlig i storbyene, egne vedtak om lokale
rusreformer. Vi fikk også uvanlig mange henvendelser fra partiers lokallag, med ønsker om
innspill til partiprogrammer og vi leverte på dem alle.
Et annet særlig høydepunkt i 2022, var da helseminister Ingvild Kjerkol og FHNs leder Arild
Knutsen sto for den formelle åpningen av landets første klinikk for heroinassistert behandling,
(HABiO), med klipping av snor.
Vi var også tilstede da Høyesterett behandlet de tre sakene i april, som førte til en de facto
avkriminalisering av personer med rusutfordringer og vi engasjerte oss sterkt gjennom året i
anledning kommunale rådgivningsenheter for russaker, som ble opprettet i juli.
2022 utmerket seg også ved at vi fikk bidra til å sette agenda for debatten om legalisering av
cannabis og vi opplevde det slik at debatten endelig begynner å få fotfeste i den offentlige
diskursen.
2022 var preget av mange store saker og høy aktivitet blant våre frivillige, særlig i Oslo, Bergen,
Trondheim, Harstad og Ålesund. Det kan man se av listen over representasjonsoppdrag og
medieoppslag lenger ned i årsmeldingen
Vi deltok mer på internasjonalt plan enn noen gang tidligere. Både hos FNs narkotikakommisjon
med eget seminar om erfaringer med avkriminalisering i Norden, på internasjonale konferanser
og gjennom samarbeid med Internasjonal Drug Policy Alliance (IDPC), International Network of
People Using Drugs (INPUD). Arild Knutsen og John Melhus reiste til Island og ga innspill til en
kommende rusreform, deltok på stiftelsesmøte for brukerorganisering, stilte på nasjonalt
nyhetsinnslag om avkriminalisering og holdt tale på en skadereduksjonskonferanse.
Et år er fullt av både oppturer og nedturer og vi har som brukerorganisasjon, med tett kontakt
med rusmiljøer, hatt mye tungt å stå i. Desto mer betyr fremgangen i politikken og disse
høydepunktene for oss. Flere blant oss har også blitt møtt med stigmatiserende holdninger,
utfordringer i nærmiljøet som følge av verv i FHN og i forbindelse med markeringene av
overdosedagen i Ålesund, der Michelle Muren, Arild Knutsen og Eva-Brit Langva holdt foredrag
for videregående skole-elever, ble de trukket inn på rektors kontor i forkant med beskjed om å
ikke nevne verken avkriminalisering eller legalisering. De ble også forsøkt stanset midt i
foredragene og det på en måte som gjorde at selv elevene reagerte og de fikk fortsette.
Også samarbeidet med andre organisasjoner og instanser har blitt styrket i 2022, og i
sommer åpnet vi det brukerstyrte Huset Bergen - et samarbeidsprosjekt mellom proLAR Nett, A-larm og FHN. Med stor støtte fra Bergen kommune som vi er veldig takknemlig for.
Huset Bergen har siden oppstart hatt stor suksess i både besøkstall og som arena for
personer med rusutfordringer i Bergen. Husets ansatte og frivillige arbeider også utenfor
Huset som miljøvandrere i byens åpne rusmiljø. Huset benyttes også som kunnskapsbank
for utdanningsinstitusjoner og studenter i regionen.
Vi påbegynte også etableringen av Huset Oslo i 2022, takket være økonomisk støtte fra
Oslo kommune og Helsedirektoratet. Huset i Oslo ble helt på slutten av året forankret i
lokaler på Torshov, og har med sin beliggenhet nærhet til Ullevål sykehus og HAB -
Heroinassistert behandling. Huset Oslo har fra starten involvert pasientgruppen i HAB og
LAR i oppussing og istandsetting av Huset Oslo. Formell åpning planlegges i starten av
2023.
Les hele årsmeldingen her.
VG 17. februar 2023: Ber Justisdepartementet om lov til rusreform i Oslo, av Eiliv Frich Flydal.
Oslos byråd har nå søkt Justisdepartementet om å få starte en lokal rusreform i Oslo, etter at politiet avviste forslagene.
I et år har Oslos byråd jobbet for en lokal rusreform i Oslo, som sikrer helsetjenester og ikke straff for dem som blir tatt for bruk av narkotiske stoffer.
Dialogen har gått direkte mellom byrådet og politiet, men stoppet opp i vinter da de ikke kom til enighet.
Forslaget om å gjøre Oslo til et «prøvefylke for rusreform» kom fra Oslo Høyre i 2021 og fikk senere støtte av et samlet bystyre.
Bystyret vedtok å søke nasjonale myndigheter om tillatelse, dersom kommunen og politiet ikke kom fram til en enighet.
Nå har nyutnevnt byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Usman Mushtaq (Ap) sendt en søknad om pilotprosjekt for alle under 23 år.
– Jeg er skuffet over at det ikke ble en løsning med Oslo-politiet. Nå er det viktig at byrådet legger alt press de kan for å få til en løsning med Justisdepartementet. Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål, sier gruppeleder Eirik Lae Solberg (H).
En av dem som er skuffet er Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
– Du blir behandlet som kriminell som rusmiddelbruker i Oslo. Det er en feilslått ruspolitikk, sier han til VG.
– Justisministeren (Emilie Enger Mehl, Senterpartiet, red.anm.) kommer fra et parti som er glade i lokalt selvstyre. Det finnes ingen politisk sak det er mer enighet om i Oslo og flere andre byer enn behovet for rusreform. Går ikke dette gjennom, så har politiet fått diktere politikken på dette feltet, sier Knutsen.
Les hele saken i VG her.
Vårt Oslo 17. februar 2023: Karl-Bertil var tyven i dokumentarfilmen Kunstneren og Tyven. Nå er han prosjektleder for rustiltaket Huset i Oslo: — Denne jobben føles helt riktig, av Anders Høilund.
Karl-Bertil Nordlands ansikt ble kjent for filmelskere over hele verden gjennom dokumentarfilmen Kunstneren og Tyven. Nå har den tidligere kunsttyven og heroinisten funnet jobben hvor han føler at han har aller mest å gi, nemlig som prosjektleder for Huset i Oslo. Tilbud er rettet mot mennesker som er under heroinassistert behandling, eller legemiddelassistert rehabilitering.
Karl-Bertil Nordlands (43) jobb er å være prosjektleder for et nytt tilbud til rusbrukere i Oslo. Huset i Oskar Braatens vei på Torshov har sitt forbilde i Bergen.
Tilbudet skal først og fremst være til de som er under heroinassistert behandling (HAB) på Ullevål sykehus, samt de som går på Legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
— Det har tatt tid før vi fant noen som vil leie til oss, men nå har vi fått en treårig leieavtale. Vi holder på å sette i stand, og nå har vi kommet til kjøkkenet. Vi er faktisk i rute til å få åpnet som planlagt i april. Samtidig går min kontrakt på dette arbeidet ut, sier Nordland.
Dersom alt går etter planen, kommer kanskje en byråd til Oskar Braatens vei 1 for å klippe en snor i april.
Det 140 kvadratmeter store lokalet består av foruten kjøkken, av kontorer, spiserom og stue. Stedet er beregnet å bli et sted hvor rusbrukerne kan få slappe av, slå seg ned, se på TV, spille et spill eller et musikkinstrument, lage mat og rett og slett prate med andre.
— På HAB på Ullevål gis det to injeksjoner om dagen. Det blir en pause imellom. Mange av de som går der bor langt unna Ullevål, og dette huset vil være perfekt å gå til i pausen. Å komme hit å slappe av er mye bedre enn å måtte slå ihjel tida i byen, sier Andrea Mykland Nilsen (25).
Det skramler i døra i Oskar Braatens vei 1. "Sven" er på vei inn.
— Velkommen, du blir den første fra HAB som besøker oss, sier Andrea.
"Sven" finner fram en gitar, siden en mandolin. Begge mangler en streng, og "Sven" beundrer utførelsen av mandolinen framfor å spille på den.
— Instrumentene, spillene og mange av møblene er donert til Huset av frivillige, forklarer Andrea.
— Vi har ikke snakket med så mange naboer enda, men de som bor i andre etasje er veldig positive til å ha oss her. Det skal bli ordentlig. Dette er ikke stedet for å sette en overdose på do. Det er mange personligheter i miljøet, men det er ordentlige folk, sier Nordland.
"Sven", som er en av de som forventes å bruke Huset, er helt klar på at han ikke ønsker å dra med seg Brugata opp på Torshov og inn i Huset. Det forsikrer Karl-Bertil om at ikke kommer til å skje, men sier samtidig i utgangspunktet blir ingen avvist i døra.
Huset har Huset i Bergen som forbilde. Huset i Bergen ligger i Sverres gate i sentrum. Det åpnet i 2022, og har blitt en stor suksess. Huset i Bergen er brukerstyrt, og driftes av bruker- og pårørendeorganisasjonene proLAR Nett, A-larm og Foreningen for Human Narkotikapolitikk.
Les hele saken i Vårt Oslo her.
John Melhus og Arild Knutsen representerte Foreningen for human narkotikapolitikk på dialogmøte med sivilsamfunnet hos Helse- og omsorgsdepartementet, torsdag 16. februar 2023.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen holdt en god og spennende innledning om Norges deltakelse i FNs narkotikakommisjon, de økte internasjonale spenninger og polariseringen av diskusjonene på internasjonalt nivå.
Det var rundt 15 organisasjoner som møtte opp og ga sine innspill i forkant av forhandlingene i Wien.
John Melhus leverte dette bidraget på vegne av FHN:
Takk for invitasjonen til å delta på dialogmøtet. Som det står i invitasjonen er det større spenninger i verden og narkotikapolitikken står høyere på dagsordenen enn noen gang.
I invitasjonen drøftes om veivalget skal være “mer av det samme” - vårt svar er selvfølgelig et rungende nei, vi tenker at den overveldende motstanden mot å inkludere “to actively promote a society free of drug abuse” etter 30 år sier sitt; verden er klar for å gå videre!
Og i spennet mellom konservativ tolkning av narkotikakonvensjonene og menneskerettighetene, er det på tide å kunne anerkjenne at det er nettopp under forbuds- og straffepolitikken at det er skapt menneskerettslige utfordringer på rusfeltet. Det er derfor viktig at Norge støtter, eller i alle fall ikke motarbeider, andre lands forsøk på å endre sin politikk, da disse er vedtatt gjennom demokratiske flertallsvedtak i egne regjeringer, om det nå dreier seg om generell avkriminalisering eller å legalisere cannabis.
Vi håper derfor at Norge nyanserer sitt budskap under åpningstalen i år!
Vi ser med glede at Norge skal holde et event om: Preventing Overdoses, Saving Lives. Dette støttes. Norge har her en gyllen anledning til å promotere sitt skadereduksjonsapparat, vår nasjonale overdosestrategi, forsøksprosjektet med heroinassistert behandling, forskning på substitusjon for andre alvorlige avhengigheter og ikke minst nedkriminaliseringen som foregår under nåværende regjering. Vi håper at det også vurderes å promotere brukermedvirkning og beredskapslagring av substitusjonspreparater.
FHN skal også i år arrangere et side event, med et menneskerettslig perspektiv og som i fjor med fokus på de nordiske land.
Eventet har tittelen: “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”. Ruspolitikken står ikke akkurat stille i Norge og heller ikke i våre naboland.
Det er mye å promotere fra Norden. Menneskerettighetene står i sterkt i fokus og dette er en av grunnene til at vi har invitert Norges Institusjon for menneskerettigheter til å fortelle om sin rapport: Rus og menneskerettigheter. Og de kommer. Vi tenker at det er et sunnhetstegn med slike rapporter og at anbefalingene verdsettes av myndighetene.
Vi vil også benytte anledningen til å stille spørsmål ved den polisiære innsatsen til forebygging av rusmiddelbruk. Det eksisterer ingen dokumentasjon på at politikontroll faktisk virker forebyggende. I alle fortellinger om undertrykking og menneskerettsbrudd i historien, står politikontrollen i sentrum. Vi synes derfor det er feil å snakke om avstigmatisering og menneskerettigheter uten å problematisere dette. Og i den norske konteksten begynner vi å ane konturene av de heldige konsekvensene av at sosialarbeidere kan ta to skritt fram når politiet endelig har gått to skritt tilbake.
Takk!
Her kan du lese og se opptak om FHNs forrige side-event på CND 2022. "Exploring the status of Nordic models of criminalization and decriminalization of drug use – which consequences these processes have had and how changes in direction have challenged the perspectives of politicians, society and the general public at large"
Rus og samfunn 13. februar 2023: Livet etter suksessfilmen Kunstneren og Tyven: — Da jeg fikk denne jobben, ramla alt på plass, av Tine Faltin.
Karl-Bertil Nordland ble landskjent som tyven i dokumentarfilmen «Kunstneren og tyven». Nå er han i en ny rolle, som prosjektleder for Huset, et kommende tilbud til rusavhengige i Oslo. Modellen er Huset i Bergen. Livet etter filmen har vært preget av opp- og nedturer for Bertil. Han har fullført en bachelorgrad, men har også vært rammet av hjerneblødning.
— Et hjem. Slik håper jeg folk vil oppleve Huset, sier Karl-Bertil Nordland, som helst bare vil kalles Bertil.
— Målet er å skape et sted hvor du kan slenge deg på sofaen, se en film, lage mat, spille et instrument eller bare slappe av. Går alt etter planen, åpner vi dørene 1.april.
Det er noen dager siden han besøkte Huset i Bergen. Der fikk han den følelsen, å komme inn i et hjem. Tilbudet i Bergen ble lansert i august i fjor og er blitt så godt mottatt at tida er moden for noe tilsvarende i Oslo.
Huset er et samarbeid mellom de tre brukerorganisasjonene Foreningen Human Narkotikapolitikk (FHN), A-larm og Pro-lar Nett. Hovedmålgruppa er de på på LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og på HAB (heroinassistert behandling).
— Men alle er velkomne. Det er ikke noe krav om å være rusfri, og ikke noe mål å bli det heller, sier Bertil.
HAB et prøveprosjekt for dem som ikke har klart å nyttiggjøre seg av LAR. Prosjektet startet i Oslo og Bergen i 2021/22 og går over fem år.
— I Oslo er det nå 50 personer på HAB, og tilbudet skal utvides. De på HAB må møte to ganger daglig på Ullevål sykehus. I timene mellom behandling trenger de et sted å være. Beliggenheten på Torshov er perfekt, passe langt fra sentrum og nær Ullevål sykehus, sier Bertil.
Les hele artikkelen i Rus og samfunn her.
