VG 05. april 2023: Tvang underbygger ikkje tillit, skrevet av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Dei har rett i at vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, Arild Knutsen og Erik Kursetgjerde. Dette skriv dei om i ein VG-kronikk 30. mars.
Regjeringa meiner at vi skal møte menneske med rusproblem og avhengigheit med god hjelp og oppfølging. Like viktig er det at vi førebygger at rusproblem oppstår. Auka støtte i årets statsbud-sjett til oppsøkande arbeid i kommunane, lågterskeltenester og utvikling av eit nytt program for rusførebygging viser denne prioriteringa.
Regjeringa vil endre ruspolitikken, og vi ønsker å utgreie korleis vi skal sikre at personar som har rusproblem ikkje skal straffast for bruk og innehaving, men få hjelp og oppfølging. Ei slik avklaring er viktig, slik at både helsetenesten og politiet kan gjere jobben sin innanfor tydelege rammer, og utan å utfordre grunnleggande menneskerettar.
Så er regjeringa likevel opptatt av at politiet skal ha egna verkemiddel for å kunne etterforske alvorleg narkotikakriminalitet. Vi ønsker ein meir lempeleg narkotikapolitikk for ikkje å forsterke sosial ulikskap, og for å sikre at dei med dei største problema ikkje blir ytterlegare marginalisert. Dette går også fram av Hurdalsplattforma.
Menneske med rusproblem har rett til eit verdig liv, uavhengig av kva rusmiddel dei bruker. Vi må også vurdere korleis vi på best mogeleg måte skal møte barn og unge som bruker ulovlege rusmiddel. Dette vil vi følge opp i samband med stortingsmeldinga for rusfeltet.
Tvang og kontroll overfor barn og unge har faglege og etiske sider vi må ta på alvor. God førebygging og helsehjelp forutset eit tillitsforhold mellom den unge og den som skal hjelpe. Tvang underbygger ikkje tillit. Vår oppgåve er å lage gode rammer som ikkje utfordrar eit slikt tillitsforhold, og det legg føringar for både politiet og helsetenesten.
Nokre har tatt til orde for at politifolk no blir usikre på kva de eigentleg har høve til å foreta seg og derfor lar vere å agere overfor unge. Dei peiker på dei nye retningslinjene frå Riksadvokaten og dommar avsagt av Høgsterett.
Riksadvokaten er ikkje einig i at rettstilstanden no er uklar, og understrekar at all bruk av tvangsmiddel legg til grunn ei reell vurdering av samhøve.
Eg har tillit til at både politi, helsesjukepleiarar, sosialarbeidarar og andre fagfolk har kunnskap og kompetanse og tar i bruk metodikk som gjer at dei kan førebygge narkotikabruk og motivere unge til endring – utan å måtte bruke tvang og integritetskrenkande verkemiddel.
Vår fremste oppgåve er å sørge for at vi som samfunn framleis har høg tillit til kvarandre, at forskjellar blir utjamna og at alle har høve til å leve lange gode liv. Det er sjølvsagt for oss at dette blir spegla i ruspolitikken.
VG Debatt 30. mars 2023: Gløym ikkje kvifor dykk er sosialdemokratar
Av:
ARILD KNUTSEN, leiar av Foreininga for human narkotikapolitikk
ERIK KURSETGJERDE, tidlegare folkevald for Arbeidarpartiet
Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.
I april er det to år sidan statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol tok til orde for ei sosialdemokratisk rusreform. I mellomtida har om lag 530 menneske døydd av overdose. Tusenvis av menneske har på same tid fått øydelagd liva sine.
Sjølvutnemnd ruspolitisk sommarvikar for Arbeidarpartiet, Per Vidar Kjølmoen, kom i fjor sommar med ei rekke beviseleg feilaktige påstandar, og det vart stor furore internt i Arbeidarpartiet.
Leiarskapet forheldt seg øyredøyvande tyst, medan sentrale personar i partiet tok kontakt med oss privat for å vise avstand.
No er det i ferd med å bli verre. Regjeringspartnar Senterpartiet vil reversere utviklinga på rusfeltet og innføre på nytt ein opprørande politipraksis som er i strid med allmenne rettsprinsipp og menneskerettar.
Eit nær samla Sp-landsmøte gjekk tidlegare i mars inn for ein resolusjon som seier at politiet må sikrast heimel i lov til å avdekke bruk, besittelse og sal av narkotika.
Narkotikabruk er ikkje rekna som eit alvorleg brotsverk. Det straffast stort sett med bøter. Skal politiet ha lov til å bruke inngripande ransakingsmetodar for å avdekke narkotikabruk, må strafferamma aukast betydeleg. Konklusjonen vart gjort på villeiande anekdotar om kokain i dokø og eit handlingslamma politi.
I røynda er det slik at bruken av cannabis stadig er på det jevne. Og det same med amfetamin. Bruken av ecstasy/MDMA har gått litt ned, og bruken av kokain har auka noko.
Utviklinga er fullstendig i tråd med trendane elles i Europa, og kan dermed ikkje skuldast endringar i samfunnets reaksjonar på bruk av rusmiddel.
Politiet har sjølve vald å gå to skritt tilbake og talet på narkotikasaker i Noreg har søkke betrakteleg. Dette har å gjere med Høgsterettsdommane frå i fjor, som tvinger fram omsyn til den einskilde persons velvære, og om skandalen med Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Særleg handlar dette om Riksadvokatens presisering av kva heimlar politiet eigentleg har.
Presiseringa var ein reaksjon på ei politiskandale der det viste seg at politiet har hatt ein ulovleg praksis med grovt integritetskrenkende tvangsmiddelbruk. Folk har blitt tvungen til å kle seg nakne og sette seg på huk for å hoste hardt medan politiet fylgjer nøye med. Folk har blitt strippa, utsett for kroppsvæskeprøver og hulromsundersøkingar basert på mistanke om rusmiddelbruk.
Desse krenkingane har pågått systematisk i fleire tiår. At regjeringspartnar Senterpartiet ynskjer å innføre på nytt dette, er sterkt oppsiktsvekkande og bør vera ein augeopnar for Arbeidarpartiet.
Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.
Når rusbruk blir mindre stigmatisert og det blir mindre sannsynleg å bli arrestert av politiet, då kjem samfunnsutfordringar som har vore der hele tida meir til syne. Vi må strete imot gamle ryggmargsrefleksar om å ty til straff for å møte desse utfordringane.
Arbeidarpartiet bør vere ein tydeleg forvaltar av dei grunnleggjande reglane for samhøve som gjeld for ein moderne rettsstat som Noreg. Dette gjeld både i oppfølginga av dei som har blitt tekne av politiet, men også for politiets prioriteringar og deira bruk av verkemiddel.
Solbergregjeringas rusreform innebar ein politikontroll der all rusmiddelbruk skulle avdekkast og hindrast, no har vi høve til å vurdere kor føremålstenleg slike prioriteringar eigentleg er.
Den grundige utgreiinga frå rusreformutvalet frå 2019 viste at trugselen om straff likevel ikkje førebyggjer rusbruk, men har fleire etiske dilemma og fører til meir kriminalitet og utanforskap. Dette var veldig overraskande for mange. Det ein no fortener ei utgreiing av, er om den rushindrande innsatsen til politiet eigentleg er førebyggjande eller om også dette kan ha motsett effekt.
For ikkje berre har rusmiddelbruken vore på det jamne det året politiet har teke to steg tilbake, det har også skapt ei opning for at sosialarbeidarar kan gå dei same to stega fram.
Ein skal ikkje legge for mykje i beslagsmengda til politiet på eit år, men talet på brukarsaker sokk betrakteleg i 2022 og samstundes auka mengda beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret.
Dette er i det minste ein sterk indikasjon på at vi er på veg mot ein meir human og førebyggjande politikk.
Dessutan har politiet fått auka ressursar til å førebyggje kriminalitet som medfører traume som folk seinare i livet vil bruke rusmiddel for å halda ut med. Det er vanskeleg å kome tidleg i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringar knytt til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det same.
Det handlar ikkje berre om oppfølging etter ein arrestasjon, men også om rettssikkerheit, om kontrollskadar og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.
Den noverande narkotikapolitikken i Noreg er ikkje berre eit sett med lovar og reglar – det er eit system som stigmatiserer og diskriminerer menneske som bruker rusmiddel.
Vi har begge nære vener frå alle delar av landet som er for redde for å be om hjelp fordi dei blir stempla som kriminelle. Dei står heilt åleine med sine utfordringar, noko som berre forverrar dei.
Som sosialdemokrat bør ein legge vekt på at alle menneske er unike, uerstattelege og like mykje verdt. I Arbeidarpartiets visjon står det at ein kvar av oss skal ha mogelegheita til å leve gode liv, i små og store fellesskap.
Då er det uforståeleg at vi framleis har ein narkotikapolitikk som held fram stigmatiseringa, den naive trua på straff og aukar forskjellane. Dette rammer sårbare menneske i sårbare situasjonar og er i strid den kunnskapen som ligg føre.
Eller som Einar Gerhardsen ville sagt: Det er resultata som tel.
Arbeidarpartiet er i ei identitetskrise. Ein forsøker å tekkast eit mangfald av veljarar, og inngår ei rekke kompromiss. Med kompromissa støyter ein frå seg veljarar frå begge side av aktuelle spørsmål, og står igjen med særs få i midten.
I ruspolitikken har ein forsøkt å framstille seg om halvliberal, medan ein ynskjer å tekkast rusmoralistane frå Trøndelag og deler av Aust- og Sørlandet.
Resultatet er at ein sit igjen med inkje.
Les debattinnlegget på VG nett her.
Nettavisen/Norsk debatt 10. mars 2023: Senterungdommen går rett i fella, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Senterungdommen vil føre en ruspolitikk basert på spinnville, anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.
Senterungdommen vil ha en strengere narkotikapolitikk, og skal ta saken opp på Sps landsmøte i mars.
De ønsker nå å reversere følgene av Riksadvokatens presiseringer og instrukser ved å ta politisk grep og gi politiet mulighet til å avdekke og forebygge bruk som før. Og de vil sikre at mindre doser narkotika til eget bruk skal være straffbart.
Straffbart er det fra før og det vet de nok. Likevel kaller de dagens situasjon for frislipp.
De hevder det ikke er noen motsetning mellom å hjelpe folk og straffe folk fordi de ønsker alternative reaksjoner, som en ruskontrakt.
Jeg vil minne om at Riksadvokatens presisering (2021) var en reaksjon på en politiskandale der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser ved mistanke om rusmiddelbruk (et bøteforhold).
Dette er ulovlige integritetskrenkelser som har pågått systematisk i flere tiår og som i flere tilfeller var så grove at de trygt kan klassifiseres som overgrep.
Senterungdommens ønske om å reversere dette, innebærer å be politiet gjenoppta en ulovlig og uforholdsmessig praksis, uavhengig av de negative følgene det har for dem det gjelder.
Høyesterettsdommene og den påfølgende instruksen fra Riksadvokaten (2022) handler om en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer, med bakgrunn i en flertallsinnstilling på Stortinget.
Det er også et uttalt ønske fra regjeringen at det skal bli en tilsvarende de jure avkriminalisering av personer med rusutfordringer, som del av den varslede forebyggings- og behandlingsreformen.
Når det gjelder straffansvar så er det samfunnets sterkeste virkemiddel for å avverge uønskede hendelser. Det må foreligge solid dokumentasjon på at det har ønsket konsekvens for å kunne opprettholdes, men det er ingen beviselig sammenheng mellom straffansvar og utbredelse av bruk.
Når det gjelder ruskontrakter til forebygging og hjelp, anbefaler jeg disse ordene fra helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol:
«Kunnskapsbasert metodikk skal ligge til grunn for den forebyggende innsatsen. Flere faginstanser, deriblant Helsedirektoratet, peker på at ruskontrakter ikke kan ses på som kunnskapsbasert tilnærming. Det finnes altså ikke grunnlag for å hevde at ruskontrakter har en forebyggende effekt. Derimot har bruk av tvang og kontroll overfor barn og unge faglige og etiske sider som må tas på alvor.»
Tabloidpressen har i det siste produsert artikler med spinnville påstander om stor økning i bruk av ulovlige rusmidler. Ofte med anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.
Og de som har «glemt» at ungdom nå kan gå rundt med «bæreposer med narkotika», har illustrert artiklene med bilde av en influenser med mini-klipspose.
Inntrykket som dannes er at den påståtte økningen skyldes debatten om rusreform og endret praksis hos politiet. Dessverre går Senterungdommen rett i fella og vil styre politikken deretter.
Bruken av cannabis er på det jevne. Bruken av amfetamin er jevn. Bruk av Ecstasy/MDMA er litt synkende. Og bruk av kokain har økt noe.
Utviklingen er i tråd med europeiske trender og kan dermed ikke tilskrives verken debatten eller endringer i samfunnets reaksjoner.
Hvis Senterungdommen noen gang skulle få lyst til å gå inn for en kunnskapsbasert narkotikapolitikk på vegne av mennesker i sårbare situasjoner, vil jeg anbefale å ta til vurdering om det kan utredes hvorvidt politiets oppgave med å avdekke bruk og besittelse til egen bruk egentlig er rusforebyggende.
Før trodde de fleste at straff virker forebyggende, nå vet vi at det ikke kan sies å være det. Da skylder vi et svar på om politiet egentlig bør settes til denne oppgaven.
Det er veldig stigmatiserende for rusmiddelbrukere når politiet er satt til å finne deg, anholde deg, visitere deg, ta eventuelle rusmidler fra deg og så pålegge deg en uforholdsmessig reaksjon med tvungne oppmøter og krenkende overvåkede urinprøver.
Det er også vanskelig å komme tidlig i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringer knyttet til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det samme. Det handler ikke bare om oppfølging etter anholdelse, men også om rettssikkerhet, kontrollskader og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.
Min «take» på resultatet av en slik utredning, er at politiet snarere bør prioritere alvorlig kriminalitet fordi det er langt mer rusforebyggende.
Både med tanke på økte ressurser til å forebygge kriminalitet som medfører traumer som folk senere i livet vil bruke rusmidler for å holde ut med, og på bakgrunn av at politiet faktisk har begynt å ta langt større beslag etter at de gikk mindre etter brukere av rusmidler som sådan.
Mens antall brukersaker sank betraktelig i 2022, økte mengden beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og økningen i kokainbeslag var på 16 prosent, sammenlignet med året før.
Les debattinnlegget på Nettavisen/Norsk debatt her.
Rus og samfunn 10. mars 2023: Klar for FN’s narkotikakommisjon – med menneskerettigheter i bagasjen, av Berit Simenstad.
Skadereduksjon er et ikke-ord. Og skal rusmiddelbrukere virkelig ha menneskerettigheter? John Melhus gjør seg klar for en uke med endeløse diskusjoner om ruspolitikk mellom land med totalt forskjellige verdier. Han er FHN's mann i Wien når FN' narkotikakommisjon møtes 13. - 17. mars. Men er det noen vits i å delta der? —Å ja, det begynner å bli håp nå, sier Melhus og smiler.
John Melhus tar på seg dressen og drar trillekofferten etter seg. Han beveger seg hjemmevant i FN-bygningen i Wien og er blitt vant til den langsomme kverna som heter interrnasjonale forhandlinger. Ord og begreper diskuteres i det uendelige. For utenforstående kan det virke som om det sitter hundrevis av mennesker der i dagevis for å flytte på noen komma.
Men Melhus bedyrer at det skjer fremskritt. Ja, han går så langt som å si at ting har endret seg voldsomt. Han deltar på sitt sjette årlige møte i FN's narkotikakommisjon (CND) som representant for Foreningen for en human narkotikapolitikk (FHN). Foreningen har fått en formell rådgiverstatus for kommisjonen og kan delta i møtene i plenum. I tillegg arrangerer FHN sitt eget såkalte "side event". Mer om det lenger ned.
Endringer ja, men sakte
— Ja, jeg mener at det har vært en voldsom utvikling, selv om det skjer sakte. For eksempel ble et forslag fra Canada mot stigma vedtatt for noen år siden, det vil si med konsensus, selv om mange land hadde kjempet mot på forhånd. Og selv om menneskerettigheter for rusbrukere fremdeles er utenkelig for mange land her, er det ingen tvil om at det skjer en positiv utvikling, sier Melhus og viser også til ett av de andre store stridstema de siste årene: skadereduksjon.
— Her har det jo vært stor motstand mot i det hele tatt å ta i ordet skadereduksjon, men også den motstanden begynner å falle, sier Melhus.
Engasjementet ble vekket i Afrika
Mannen som til daglig holder til i Stjørdal, har hatt et engasjement for rusbrukeres rettigheter "så lenge han kan huske". Etter å ha bodd noen år i Kenya, hvor han erfarte at rusbrukere rett og slett kunne bli skutt som straff og deretter mange år i rusliberale Nederland, skjønte han at det ikke var mange som delte hans oppfatninger i Norge da han flyttet hjem igjen for rundt tyve år siden.
Inntil han en dag hørte en viss Arild Knutsen snakke om rusbrukeres rettigheter og skjønte at "yes, der har vi min mann". Siden har Melhus vært aktiv i FHN, og med sin internasjonale bakgrunn og språkkunnskaper ble han internasjonal rådgiver i foreningen. Han er også styremedlem i FHN sentralt og nestleder i FHN Midt.
Hva er det viktigste som skal skje der i år?
— Vi kan bare håpe på at menneskerettigheter kommer enda mer i fokus. Det kommer i hvert tydeligere frem i forberedelsene til forhandlingene enn det har gjort tidligere. Det begynner å bli håp nå. Men å jobbe for menneskerettigher på rusfeltet internasjonalt har vært et tungt arbeid. Og det gjenstår å se hvordan konfliktene i verden vil prege forhandlingene og gjøre dem enda vanskeligre enn de vanligvis er.
Hva er dine forhåpninger til hva som kan komme ut av årets forhandlinger?
— Jeg og FHN håper jo på mer gjennomslag for legalisering av cannabis. Og selv om regjeringen her i landet ikke går inn for legalisering, har jeg jo et håp om at deres utsendinger ikke prioriterer å skulle markere denne motstanden.
Vil fremme det gode samarbeidet
Et annet hjertebarn for Melhus og resten av FHN's delegasjon, er å fremme verdien av et godt samarbeid mellom brukerorganisasjoner, det øvrige sivile samfunnet og myndighetene.
— Vi ønsker å gå frem på en sånn måte at selv autoritære samfunn kan forstå at det ikke er farlig å samarbeide med sivilsamfunnet. Man må gjøre det litt diplomatisk, det er ikke god tone i slike forhandlingsmøter å snakke stygt om andre land, sier Melhus.
Han er opptatt av å nå frem til dem som ikke er enige med Norges eller med FHN's standpunkter.
— Det vi vil ha frem, ønsker vi å gjøre tilgjengelig for flest mulig ved å være diplomatiske. Det er ikke noe vits i å delta på slike møter hvis man bare skal snakke med dem som allerede er enig med en selv.
Møtene i CND er viden kjent for "The Vienna spirit" - at alt skal være konsensus (dvs alle enige) og man skal unngå avstemning. Og mange land sender justispolitikere til møtene og ikke helsepolitikere. Men John Melhus tar det for hva det er og fokuserer på den posistive utviklingen som skjer.
Håper på smitteeffekt
På årets sideevent om beskyttelse av menneskerettigheter i nordisk ruspolitikk, har FHN med seg en de mener kan bli en øyenåpner for flere land: Eivind Digranes fra NIM, Norges institusjon for menenskerettighter. NIM kom i fjor med en egen rapport om "Rus og menenskerettigheter".
— Det er jo unikt at NIM har gått gjennom eget lands poltikk, som ikke setter myndighetene i godt lys, og at dette så blir godt mottatt av myndighetene. Det er et signal til andre land, og vi håper jo at det vil ha en smitteeffekt, sier Melhus.
I løpet av de fem dagene møtet varer arrangeres det hele 155 side-events med en enorm variasjon i tema. Side-eventene foregår ved siden av møtene i plenum og arrangeres av ulike land og organisasjoner. Norge står for eksempel som arrangør av et side-event med tittelen: "Preventing Overdoses, Saving Lives." I tillegg støtter Norge et side-event arrangert av Portugal om "Evaluering av narkotikapolitikker i lys av menneskerettigheter". Brukerorganisasjonen RIO deltar også på møtet i Wien og har sitt eget sideevent.
Les artikkelen på rus.no her.
Rusfeltet.no 01. mars 2023: Fagrådets bruker og pårørendenettverk inviterer Politidirektoratet og Politihøgskolen til samarbeid, av Torhild Kielland.
Brevet er signert av alle de sju organisasjonene i Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Under kan du lese en noe forkortet utgave av brevet:
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder.
Det begynte med politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har vært praksis og en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler.
Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer - og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
Rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
For mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at:
Det har gjort sterkt inntrykk å lese rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Les saken på rusfeltet.no her.
Her er hele brevet:
Til Politidirektoratet.
Fra Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner:
Foreningen for human narkotikapolitikk, ved leder Arild Knutsen
A-larm, ved fagrådgiver Tommy Sjåfjell
Barn av Rusmisbrukere (BAR), ved generalsekretær Marius Helland Sjømæling
Marborg, ved Carl Eliassen
RIO, ved nestleder Asbjørn Larsen
Ivareta, ved generalsekretær Michael Lindholm
proLAR Nett, ved leder Ronny Bjørnestad
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder. Det begynte med denne politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser. Dette er ulovlige integritetskrenkelser som i noen tilfeller har vært så grove at de kan klassifiseres som overgrep.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har altså vært en svært vanlig praksis, en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler, og derfor lever brukere av rusmidler på mange måter som om det stadig er fare for å bli utsatt for slikt, med alt det medfører.
I tillegg har vi fått disse Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten, som innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer og som politiet derfor skal la tvilen komme til gode. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
En god del personer med rusutfordringer sier de merker en gradvis holdningsendring i politiet, men de har ikke helt den sikkerheten som trengs for at de skal kunne agere som om praksisen faktisk har endret seg. Det er også mye usikkerhet vedrørende om politiet stadig vil visitere og ta beslag i brukerdoser.
Det har oppstått mye usikkerhet, bekymringer og frustrasjon vedrørende både politiets tillit og prioriteringer i forhold til brukere av rusmidler. Det arrangeres debatter for tiden om den generelle tilliten til politiet, som følge av både politiskandalen og funnene til Rolleforståelsesutvalget, men at rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet, bør det ikke finnes noen tvil om. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
Det skrives mye om utviklingen i media, og for mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner mot rusmiljøene, med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk. Med dører i oppganger som er blitt sparket inn av brølende politi som har beordret dem ned, arrestert dem, snakket sterkt nedsettende til dem om bruken, og eventuelle sprøytestikk, for så å dra dem ut foran naboenes øyne til arrest og ytterligere krenkelser.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen. Og flere har opplevd moralisering mot å utsette seg for risiko, istedenfor forståelse for at de trenger beskyttelse.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at det tydeliggjøres at politiet ikke skal unngå rusmiljøene, men snarere endre praksis fra kriminalisering til atferdsregulering.
Vi ønsker at politiet skal sikre at rusmiddelbrukere er like beskyttet mot kriminalitet som alle andre.
Vi ønsker at rusmiddelbrukere skal ha den samme rettssikkerheten som alle andre kan ta for gitt.
Det har gjort sterkt inntrykk å lese om rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen også vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Avisa Oslo 28. februar 2023: Mener Raymond sviktet da det gjaldt som mest: – Helt feil, svarer byrådet, av Karl Martin Jakobsen.
Kritikere refser at verken Raymond Johansen eller Rina Mariann Hansen var på fem møter med Oslo-politiet. Byrådet svarer at de to møtte politiet helt uavhengig av arbeidsutvalget.
– Jeg mener Raymond Johansen burde vært der. Det ville skapt en helt annen balanse i maktforholdet, og kanskje gjort en avgjørende forskjell.
Det sier Foreningen for human narkotikapolitikks styreleder Arild Knutsen til Avisa Oslo.
Han uttaler seg om de fem arbeidsutvalgsmøtene Oslo kommune har hatt med politiet om å innføre en lokal rusreform, før politiet tidligere i februar sa nei.
Avisa Oslo får bekreftet at representanter for administrasjonen har vært på møtene i arbeidsgruppa, men ikke byrådslederen eller den daværende byråden for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen.
Knutsen mener at sistnevnte som et minimum burde ha vært med på arbeidsutvalgsmøtene med politiet.
– Jeg kjenner ikke til begrunnelsen for at byrådet ikke var på møtene, men når de flagger så høyt at de støtter reformen og det har så bredt flertall i bystyret, burde Byrådet ha vært til stede med den tunge autoriteten de har, sier han til Avisa Oslo.
Byråd Mushtaq beskriver det som helt vanlig at arbeidsgruppa besto av representanter på administrativt nivå, og mener at dette gjorde at gruppa kunne jobbe effektivt. Byrådet fikk vite at politiet ikke ville godta en lokal rusreform i starten av februar.
Mushtaq mener også at Arild Knutsen tar feil om at Raymond Johansens tilstedeværelse på arbeidsutvalgsmøtene kunne gjort en avgjørende forskjell.
– Oslopolitiet er svært godt kjent med byrådets synspunkter og ønsker, men sa likevel nei. Vi styrer ikke politiet, de ligger under Justisdepartementet. Vi reagerte med en gang da vi fikk avslag fra politiet, og sendte umiddelbart en søknad til Justisdepartementet. Det er jo ikke noe poeng å bruke opp tid på møter når politiet har bestemt seg, sier Usman Mushtaq.
Les hele saken i Avisa Oslo her.
Vårt Oslo 26. februar 2023: Mener Oslo-politiet bevisst trenerer lokal rusreform: - Jeg stiller spørsmål ved politiets juridiske vurdering, sier Arild Knutsen, av Arnsten Linstad.
— Det må være juridisk mulig å få til lokal rusreform, sier FHN-leder Arild Knutsen. Han mener Oslo-politiet bevisst trenerer bystyrevedtak om et forsøk der besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk ikke straffes med bøter.
VårtOslo offentliggjorde lørdag politiets hovedargument mot et forsøk med lokal rusreform i hovedstaden.
Et lokalt forsøk der bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke straffes med bøter eller fengsel, vil nemlig kun gjelde for personer folkeregistrert i Oslo, mener politiet i et brev til byrådet.
Dermed brytes prinsippet om likhet for loven, mener påtalelederen i Oslo politidistrikt.
— I og med at Oslo kommune opplyser at en kun vil ha anledning til å følge opp personer folkeregistrert i kommunen, reiser forslaget også problemstillinger om omfanget av et slikt prøveprosjekt, herunder prinsipper om likhet for loven, skriver leder for felles påtale i Oslo politidistrikt, Beate Brinch Sand.
Nå imøtegås påtaleleder Brinch Sands argument mot rusreform av Arild Knutsen.
Lederen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) viser til at et overveldende bystyreflertall har vedtatt at byrådet skal jobbe for et forsøk med rusreform i Oslo.
— Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved politiets juridiske vurderinger, sier Knutsen til VårtOslo.
— Det står ikke noe i vedtaket om at det handler om de som er bostedsregistrert i Oslo. Derfor kan byrådet og politiet enes om at det handler om de som oppholder seg i Oslo, påpeker FHN-lederen.
Knutsen har både Ap/SV/MDG-byrådet og bystyregruppene til Høyre, Venstre og Rdøt i ryggen når han mener det er på tide å forsøkte det stortingsflertallet i forrige periode ikke ville tillate Solberg-regjeringen å gjennomføre på nasjonalt nivå.
I Stortinget gikk nemlig både Ap og Sp sammen med Frp mot den daværende borgerlige regjeringens rusreform. I hovedstaden er imidlertid Oslo Ap uenig med sitt eget moderparti.
Nylig uttalte hovedstadens ferske sosialbyråd Usman Mushtaq (Ap) at han vil be regjeringen sørge for at det blir innført forsøk med rusreform i Oslo.
Arild Knutsen sier han på sett og hvis forutså at Oslo politidistrikt, som er politimyndighet også i Bærum og Asker, ville argumentere mot forsøk med lokalrusreform.
— Jeg gjettet på forhånd at Oslo politidistrikt ville innvende mot lokal rusreform at politiet er inndelt i distrikt, sier han.
— Og at det derfor blir ulikt innenfor Asker og Bærum versus Oslo. Men jeg trodde også det ville kunnet blitt innvendt mot at det handler om hvor man oppholder seg når man blir tatt med mindre mengder narkotika, sier Arild Knutsen.
Han påpeker at en lokal rusreform ikke innebærer legalisering av narkotika.
— Det vil jo stadig være straffbart og politiet skal fortsatt avdekke og avverge bruk av ulovlige rusmidler, sier FHN-lederen.
Knutsen mener byrådet og politiet bør kunne enes om at personer, som tas med mindre mengder narkotiske stoffer til eget bruk, skal få påtaleunnlatelse med vilkår.
— Vilkåret vil da være å møte opp ved rådgivende enhet for russaker der man oppholder seg uten vilkår om rustesting. Og at det ikke blir gitt bot, sier Arild Knutsen.
— Det er jo den praktiske og eneste forskjellen. Så dette må være juridisk mulig. Jeg føler at politiet feiltolker jussen her for å trenere et vedtak i bystyret, med veldig stort flertall, sier han.
— Det er skuffende dersom byrådet kommer tomhendt ut av dialogen med politiet. Etter et så bredt flertallsvedtak i bystyret, som byrådet også har flagget veldig sterkt at de støtter, sier Arild Knutsen.
Les artikkelen i Vårt Oslo her.
VG 17. februar 2023: Ber Justisdepartementet om lov til rusreform i Oslo, av Eiliv Frich Flydal.
Oslos byråd har nå søkt Justisdepartementet om å få starte en lokal rusreform i Oslo, etter at politiet avviste forslagene.
I et år har Oslos byråd jobbet for en lokal rusreform i Oslo, som sikrer helsetjenester og ikke straff for dem som blir tatt for bruk av narkotiske stoffer.
Dialogen har gått direkte mellom byrådet og politiet, men stoppet opp i vinter da de ikke kom til enighet.
Forslaget om å gjøre Oslo til et «prøvefylke for rusreform» kom fra Oslo Høyre i 2021 og fikk senere støtte av et samlet bystyre.
Bystyret vedtok å søke nasjonale myndigheter om tillatelse, dersom kommunen og politiet ikke kom fram til en enighet.
Nå har nyutnevnt byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Usman Mushtaq (Ap) sendt en søknad om pilotprosjekt for alle under 23 år.
– Jeg er skuffet over at det ikke ble en løsning med Oslo-politiet. Nå er det viktig at byrådet legger alt press de kan for å få til en løsning med Justisdepartementet. Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål, sier gruppeleder Eirik Lae Solberg (H).
En av dem som er skuffet er Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
– Du blir behandlet som kriminell som rusmiddelbruker i Oslo. Det er en feilslått ruspolitikk, sier han til VG.
– Justisministeren (Emilie Enger Mehl, Senterpartiet, red.anm.) kommer fra et parti som er glade i lokalt selvstyre. Det finnes ingen politisk sak det er mer enighet om i Oslo og flere andre byer enn behovet for rusreform. Går ikke dette gjennom, så har politiet fått diktere politikken på dette feltet, sier Knutsen.
Les hele saken i VG her.
ROP.no 16. februar 2023: Skulle hatt rom til flere, skrevet av Marte Goplen.
I 2,5 år har Prindsen mottakssenter i Oslo tilbudt et rom for inhalasjon av rusmidler til sine brukere. De skulle gjerne ha doblet kapasiteten.
I 2005 åpnet sprøyterommet ved Prindsen mottakssenter. Et skadereduserende tiltak for brukere med skadelig heroininjiserende praksis. Hit kom brukere for å innta rusmiddelet sitt i trygge og hygieniske omgivelser, under tilsyn av helsepersonell.
1. januar 2019 ble Loven om sprøyterom erstattet av Brukerromsloven. Denne loven tilrettela for utvidelsen av tilbudet. Fra å være et sted for injiserende brukere, kunne Brukerrommet ved Prindsen tilby fasiliteter for brukere som ønsket å innta andre type narkotiske rusmidler, og på andre måter, enn via injeksjon.
Prindsen mottakssenter endret driften av Brukerrommet i april 2019, men det var først midt i koronaåret 2020 at mottakssenteret fikk åpnet inhalasjonrommet sitt.
Les også: Røyking: god overdoseforebygging
Siden august 2020 har stadig flere brukere benyttet seg av tilbudet, og de ansatte ved Brukerrommet kjenner nå daglig på plassmangelen.
I tillegg til inhalasjonrommet, består arealet til Brukerrommet av et inngangsparti med skranke, et venterom med toalett, et rom for injisering, med tilhørende observasjonsrom, og et mellomrom hvor brukerne kan sitte en stund etter at de har inntatt rusmidlene sine.
Det er rent og ryddig, men ingen komfort i form av sofaer eller gode stoler. Lokalene er tilpasset for effektiv gjennomstrømning. Med så mange som 190 brukere innom i løpet av en dag, er de avhengig av en god flyt.
På døra inn til inhalasjonrommet henger en lapp med teksten: Maks 45 minutter.
- Det er rett og slett for å sikre oss at så mange som mulig får anledning til å benytte seg av rommet. Her kan det ofte sitte mange i kø. Dersom det tar lang tid før det blir ledig plass inne på inhalasjonrommet, øker sjansen for at man velger å injisere i stedet, forteller Christina Livgard, fagkonsulent ved Brukerrommet.
Det er nettopp det de ønsker unngå ved å tilby brukerne mulighet for å inhalere rusmiddelet.
Siden 2014 har helsemyndighetene, gjennom Switch-kampanjen, jobbet for at brukere skal velge mindre skadelige inntaksmåter. Røyking reduserer overdosefaren betydelig, sikrer en mer gradvis ruseffekt og minsker faren for andre alvorlige helseskader, slik som hepatittsmitte og betente sår.
- Switch er det viktigste overdoseforebyggende tiltaket vi har, sier Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
Han mener Switch-kampanjen har blitt stemoderlig behandlet sammenlignet med satsingen på Nalokson.
- Så og si alle på fagfeltet er kjent med Nalokson og vet hvordan det skal benyttes. Samtidig er det mange fagfolk som ikke vet hvilken fordeler det er å få brukerne til å gå fra å injisere til å røyke heroin. Det ligger mange røykefolier rundt om i kommunene og støver ned, sier Knutsen.
Han er tydelig på at brukerne selv er den viktigste kanalen for informasjonsspredning.
- Brukere har større tillit og gjennomslagskraft hos hverandre. De er den viktigste kanalen for å få andre brukere til å endre bruksmønster. Det har ikke like stor effekt om en fagperson forteller deg at du vil få mer igjen for pengene dersom du røyker heroinet ditt. Spesielt ikke når det tar lenger tid å oppnå ruseffekten ved røyking, sier Knutsen.
Samtidig er han svært opptatt av at det må bli flere brukerrom rundt om i landet.
- Vi i FHN mener at brukerrom burde bli et statlig ansvar. Per nå er det opp til den enkelte kommune å finne midler og ressurser. Det fører til at du får den beste ruspolitikken i de største byene, mens mange mellomstore byer blir stående uten et tilbud til sine brukere.
Les også: Bedre forebygging og rask og effektiv hjelp
Teamleder for Brukerrommet, Hanne Langaas, forteller at de får mange henvendelser fra andre kommuner og tiltak, som ønsker å høre om tilbudet ved Prindsen mottakssenter.
Erfaringene deres er imidlertid at det er svært få andre aktører klarer å etablere tilsvarende tilbud. Per i dag eksisterer det kun to brukerrom i Norge, ett i Oslo og ett i Bergen.
Les hele artikkelen på rop.no her.
Vårt Oslo 13. februar 2023: Høyre, Venstre og MDG finner sammen om å lage et værested for rusbrukerne. - Endelig, jubler rusaktivist Arild Knutsen, av Christian Boger og Anders Høilund.
Etter at MDG har snudd i saken, kan det endelig se ut som Oslos tunge rusmiljø får et trygt tilholdssted etter neste valg. — Ingen ønsker at ting fortsetter som i dag, sier lederen i Foreningen for Human narkotikapolitikk, Arild Knutsen.
Det begynte på Nisseberget i Slottsparken, og forflyttet seg østover i byen. I utallige år har byens åpne og tunge rusmiljø blitt jaget fra sted til sted.
Det er ikke få ressurser oslopolitiet opp gjennom årene har brukt på å forfølge stoffbrukerne som har samlet seg i sentrum av byen.
De siste årene har det vært et stadig tiltagende ønske om å skaffe de tyngste brukerne et beskyttet værested i sentrum, men når forslaget har blitt fremmet for bystyret, har det blitt stemt ned.
Nå ser det likevel se ut til at et slikt tilbud kan bli en realitet etter at Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne (MDG) har funnet hverandre i saken.
Dermed er det sannsynlig at et slikt tilbud blir opprettet etter høstens valg.
— Nå må det være en slutt på at vi jager disse menneskene rundt i byen vår. Derfor ønsker vi nå å finne et sted hvor rusbrukerne kan få være i fred, sier helsepolitisk talsperson for Høyre i bystyret, Hassan Nawaz, til VårtOslo.
Han tar nå, i felleskap med Marit Kristine Vea i Venstre og Viktor Rakov Gjengaar i MDG, til orde for å innføre et sentralt værested for rusbrukere i sentrum av hovedstaden.
En som er overlykkelig over utspillet fra de tre partiene er leder av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, Arild Knutsen. Etter selv å ha tilbragt mange år på gata som stoffbruker, vet han godt hvilke positive konsekvenser et slikt værested vil kunne gi byens tunge rusmiljø.
— Dette kan bety at vi er i ferd med å betrakte rusbrukerne i byen som medmennesker, og ikke et evig problem. I 50 år har disse folkene blitt jaget bort av politiet. Først fra Slottsparken, via Plata, og nå i disse tider til Brugata. Slik det er nå, er det ingen som ønsker at vi skal ha det, verken oslofolk, folk med rusutfordringer eller næringslivet, sier Knutsen.
Han mener et trygt og godt sted hvor rusbrukerne kan få være i fred, vil gjøre en stor forskjell for mange i hovedstaden.
Les hele saken i Vårt Oslo her.
