Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk (Her i pdf)

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.

Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.

Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.

Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)

Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.

Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).

Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.

Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.

Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.

Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.

De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.

Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”

I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.

Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.

Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.

Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.

Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.

Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.

Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.

Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.

De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.

Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.

De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.

De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.

De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.

Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.

Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.

Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.

Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.

Ungdom

Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.

Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):

“At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.”

“Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.”

“Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser”.

FNs barnekonvensjon, artikkel 33:

“Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.”

Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.

Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.

At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.

Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.

Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.

Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.

Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)

«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det.»,

«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området.»,

«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge.»,

«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt.»

og

"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert".

Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.

Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.(4).”

Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.

Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.

Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.

Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).

I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.

Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).

Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.

Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.

1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291

2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/

3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.

4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen

5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.

6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen

7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236