Rus og samfunn 29. november 2023: Livsfarlige nitazener på markedet - frykter ny overdosekrise, av Berit Simenstad.
De siste månedene har Tolletaten gjort rekordbeslag av nitazenholdige stoffer. Nitazener kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Forskere advarer mot en ny overdosekrise og FHN etterlyser proaktive tiltak fra myndighetene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer (opioider) og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Fentanyl var til nylig det mest potente stoffet på det illegale marked. Nitazener (bl. a. metonitazen, etonitazepyn og protonitazen) er mange ganger sterkere enn det igjen.
— Disse stoffene er livsfarlige. Vi har aldri gjort så mange beslag som det vi har gjort de siste månedene. Dette ser vi på som bekymringsfylt, sa seksjonssjef Sondre Hammerstad i Tolletaten i en pressemelding tidligere i november (les her).
En global trend
Beslagene er ikke uttrykk for isolerte hendelser, men del av en global trend.
I september døde en 25-åring i Halden etter inntak av metonitazen. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på nrk.no. Etter et overdosedødsfall på Sunnmøre viste det seg at tablettene som vedkommende hadde tatt, inneholdt etonitazepyn, en type nitazen.
— Det er så utrolig lite som skal til for å få en sterk effekt. Nitazener er lavdoserte, og alvorlige effekter kan oppstå allerede ved lave doser, uttalte seniorrådgiver Anita von Krogh i Giftinformasjonen til NRK.
Krogh sa videre:
— Nitazener virker smertestillende og beroligende. Ved overdoser kan man få problemer med pusten, falle i koma og få problemer med blodomløpet. Inntak av stoffet kan også føre til hjertestans. Bare å håndtere det, for eksempel ved dele det opp og putte det i poser, kan i verste fall medføre alvorlige reaksjoner.
Risikerer sterk økning i overdoser
Nitazenforurensninger er påvist i flere forskjellige ulovlige stoffer, som benzodiazepiner, opiater og forskjellige cannabisprodukter. Både nasjonalt og internasjonalt, spesielt i Irland og Storbritannia.
— Omfanget er alarmerende
Foreningen for en human narkotikapoltikk, FHN, mener det vi har sett til nå bare er toppen av et isfjell:
— Norge og Europa kan stå på kanten av en ny alvorlig overdosekrise. Omfanget er alarmerende og begynner å omgi vårt land. De nylige beslagene fra tollmyndighetene representerer bare toppen av et isfjell. Norge, som mange andre nasjoner, sliter med å avskjære bare en brøkdel av de ulovlige stoffene som kommer over grensene våre, sier John Melhus, internasjonal rådgiver i FHN. Han mener vi må se bølgen av nitazener i sammenheng med store endringer i det internasjonale heroinmarkedet:
I Afghanistan har Talibans inngrep mot opiumsproduksjonen forstyrret den globale heroinforsyningen. Afghanistan står for over 80 prosent av verdens heroinproduksjon.
— Selv om det eksisterer store lagre av opium som kan opprettholde heroinproduksjonen i kanskje ett til to år, er det ulike scenarier som enten kan dempe eller forverre krisen, sier Melhus.
Advarsel fra FN
Så langt er det lite som tyder på at Talibans innsats mot opiumsproduksjonen er et spill for galleriet. Nedgangen i produksjonen av opium er nå på 95 prosent, fra 6200 tonn i 2022 til bare 333 tonn i 2023. Samtidig er den afghanske valutaen styrket og de har lyktes i å slå ned på korrupsjon ved grenseovergangene.
UNODC, som er FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har nylig advart om at den store reduksjonen i opiumsproduksjonen i Afghanistan kan føre til en bølge av nye og langt sterkere stoffer på markedet. Les mer her.
— Flere tiltak i Norge kan motvirke
FHN peker på at det kan være avgjørende viktig at Norge tar proaktive tiltak for å møte den mulige herointørken.
— Herointørken vil trolig erstattes av stoffer som nettopp fentanyl eller nitazener. For å forberede oss på dette scenariet, må vi utnytte alle tilgjengelige ressurser. Dette inkluderer utvidelse av tilgangen til nalokson, flere brukerrom, implementering av permanent og utvidet heroinassistert behandling. Det må også åpnes for utvidet tilgang til medisiner med reduserte bivirkninger og potensielt mindre sidebruk, som langtidsvirkende morfin, sier FHN-leder Arild Knutsen og peker på øvrige tiltak som kan demme opp mot en overdosekrise i kjølvannet av nitazenholdige stoffer:
NITAZENER
Det finnes veldig mange ulike varianter av nitazener. De følgende er nå nylig satt på narkotikalista i England. Les mer om det her
Les saken i Rus og samfunn her.
Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk (Her i pdf)
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.
Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.
Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)
Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.
Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).
Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.
Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.
Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.
Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.
De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.
Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”
I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.
Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.
Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.
Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.
Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.
Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.
Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.
Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.
De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.
Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.
De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.
De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.
De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.
Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.
Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.
Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.
Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.
Ungdom
Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.
Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):
“At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.”
“Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.”
“Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser”.
FNs barnekonvensjon, artikkel 33:
“Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.”
Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.
Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.
At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.
Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.
Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.
Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.
Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)
«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det.»,
«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området.»,
«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge.»,
«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt.»
og
"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert".
Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.
Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.(4).”
Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.
Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.
Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.
Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).
I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.
Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).
Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.
Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.
1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291
2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/
3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.
4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen
5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.
6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen
7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236
Klassekampen 03. november 2023: Stemmen fra gata. av Marie Staberg.
Jeg vil gjerne opplyse folk. Informere folk. Gi dem litt informasjon om hvordan ting har vært og egentlig er, så vi kanskje ikke blir sett på som så annerledes og skumle, sier Janne Bøhmer Killingstad.
Hun er iført en hettejakke med logoen til Foreningen for human narkotikapolitikk klistret på hjertesida. Killingstad er klar til å ta fatt på «Skammens sti». Ruta hun skal gå, er en narkotikapolitisk vandring foreningen har tilbudt i noen år.
– Jeg mener informasjon og fakta gir mer trygghet og minsker stigmatisering og utenforskap. Det mener jeg bestemt. Jo mer man vet om noe, jo tryggere føler man seg, sier hun. Killingstad er med på prosjektet Gatestemmer gjennom Foreningen for human narkotikapolitikk. Der skal personer fra gatemiljøet i Oslo bruke egne erfaringer til å gi interesserte et skråblikk på hovedstaden. Målet er å minske fordommer og øke forståelsen på tvers av samfunnslag.
Hun ønsker å hjelpe. Det har hun alltid likt. Og grunnen til det, er at hun vil at folk skal slippe å kjenne på den samme stigmatiseringen og utenforskapet hun har følt på selv. Jobben gir dessuten noe tilbake. – Det å bli sett på som et menneske, og at de guidede turene kan bidra til å føle på mestringsfølelse. At man får følelsen av å bety noe for samfunnet likevel. Ha noe å gå til. Janne Bøhmer Killingstad balanserer kaffekoppen nederst på notatblokka.
Med en penn og sigarett i høyre hånd noterer hun fra det dagens guide, styreleder i foreningen Arild Knutsen, forteller. Snart skal hun lede denne ruta selv. – Jeg håper noen har lyst til å høre på, sier hun.
Følte seg annerledes
Det bodde ikke så mange på Åros i Asker kommune da Killingstad vokste opp der. Et lite tettsted, alle kjente alle. På godt og vondt, forteller hun. – Jeg følte meg litt annerledes da. Jeg var kanskje litt i opposisjon, selv om jeg ikke var det. Mora mi døde da jeg var elleve år, og jeg hadde en ganske streng oppvekst.
– Hvorfor følte du deg annerledes?
– Jeg røyka hasj i ny og ned. Jeg gikk i speideren og skolemusikken, og det gikk jo fyken etter hvert. Nei, jeg ble litt mobba på skolen. Jeg følte ikke at jeg sklei helt inn der. Du skal ikke være så mye mer annerledes enn andre på slike tettsteder før du blir sett på med litt sånn argusøyne.
Etter å ha prøvd hasj, begynte Killingstad med amfetamin i starten av 20-årene. Hun hadde akkurat gitt fra seg omsorgen for ungen sin til barnets far, og ting var vanskelig. Hun kjente på et velbehag i rusen. En pause. Døgnet fikk plutselig flere timer, og hun ble mer selvsikker. Men så begynte ting å snu.
– Etter hvert som tida går, mister man selvtilliten man hadde, og enda mer. Det var absolutt ikke bra. 29 år gammel begynte hun å bruke heroin. Er med på endringen Ved statuen av kong Carl Johan på Slottsplassen skribler Killingstad ned et par ord fra guiden Arild Knutsen.
Kanskje kan hun plukke opp noe og bruke det i sin egen vandring. De spaserer ned til området ved Jernbanetorget som lenge har blitt kalt Plata. Plassen som ligger mellom noen busstopp og trær, var Oslos store samlingssted for rusmiddelbrukere fram til 2011. Knutsen stopper opp og uttrykker et håp for framtida.
– Jeg er så glad for at jeg har overlevd til å leve til den tida her. Om jeg hadde dødd for fire–fem år siden av mine rusutfordringer, hadde jeg gått glipp av å se en endring i vårt samfunn, som vi ikke engang turte å tro på, sier han.
– Men du er jo med på endringen, Arild, sier Killingstad. – Ja ja. Vi er med på endringen, Janne, svarer han.
På Plata
Janne Bøhmer Killingstad har de siste årene vært en tydelig stemme i den norske rusdebatten. Hun stiller for eksempel selvsikker opp blant annet i «Dagsrevyen» for å snakke om rusreformen. Da Høyre-regjeringen la fram sitt forslag til rusreform i 2021, var det helseministeren som gratulerte Killingstad før nyhetssendingen hos NRK. Men den gikk ikke gjennom, og kampen fortsetter. Killingstad kjemper for en rusreform som gir hjelp, og ikke straff.
– Man har håp om en vettug rusreform en gang, men det tar sin tid. Dessuten kunne hele apparatet rundt hatt godt av mer hjelp, synes hun.
– Jeg kunne tenke meg at brukerforeningene fikk mer tilskudd til å drive bedriften eller foreningen sin. Og at det ble flere tilbud til brukerne, selvfølgelig. Bygge opp institusjoner og flere avrusningsplasser i stedet for å bygge dem ned. Nå har Killingstad jobbet hos Foreningen for human narkotikapolitikk i seks år. Hun pakker og deler ut utstyr til brukere på gata, og på den internasjonale overdosedagen 31. august grillet hun pølser til brukere.
Innimellom selger hun gatemagasinet Erlik Oslo. Men nå er hun altså klar til å tråkke opp nye stier. – Jeg har min historie å fortelle. Og den starter på Plata. På Skammens sti skal Killingstad fortelle om blikkene. Stigmatisering og utenforskap. Om gangene hun ble jaget bort av butikkansatte, politi og vektere. Men også om et varmere samfunn og troa på at morgendagen blir bedre. En god stund skjermet kjæresten, som i dag er ektemannen, henne fra å havne på Plata. Men etter noen år begynte hun å vanke der likevel.
– Jeg trivdes godt på Plata. Hvis man kan kalle det å trives når man er i et slikt miljø. Men det ordna seg alltid til slutt.
Til slutt var det alltid noen som forbarma seg over deg. Ga deg litt hjelp. Noen streker her og noen streker der. Hvis du hjalp til med å pushe, selge, så kunne du tjene deg en dose. Når det begynte å bli seint om kveldene, trakk de opp til ei av trappene like ved. Den hadde nemlig varme i seg, forteller Killingstad.
– De som ikke hadde noe sted å bo, sov der. Iallfall noen av dem. Det var ikke så stor trapp. Softis og Cuba. På Plata lå også den kjærkomne kiosken, Totobua. Der var Killingstad fast kunde. Hun kjøpte softis og Cuba. Sølvpapiret som omfavnet den deilige sjokoladen, var nemlig perfekt å bruke når man skulle røyke heroin.
Hun forteller om samholdet de ulike menneskene fant i hverandre på gata. Da kjente hun ikke på det å være utenfor, i hvert fall ikke hele tida. – Det var mange som kom og så på oss. Det er det i dag også. Folk kommer og titter. De lurer og er nysgjerrige.
Og kanskje litt skremt også, sier Killingstad.
– Hva gjør det med deg?
– Du føler deg enda mer annerledes enn du gjør fra før av da. Du føler på utenforskap hele tida. Du er ikke som andre. Du er liksom nederst på samfunnets rangstige, om du kan kalle det det.
Keith Richards lever
I løpet av det siste året har Janne Bøhmer Killingstad tatt mer og mer avstand fra gatelivet. Hun går på medisiner som hjelper henne med å holde seg unna rusmidlene. – Jeg er ikke så mye nede i gata lenger, sier hun.
– Vi er bare mennesker, vi òg, som har tråkket litt feil her noen ganger i
livet. Kanskje var det ikke riktige valg, men man må aldri gi opp håpet. Det er folk som har blitt nyktre når de har blitt 77. Jeg så på tv i går, skjønner du, sier Killingstad og bryter ut i latter. Det var en dokumentar om gitaristen i Rolling Stones, Keith Richards. Han har slitt mye med rusavhengighet i løpet av karrieren, men i dag er han rusfri.
– Det er håp så lenge det er liv.
Les artikkelen i Klassekampen her.
Rus & Samfunn 19. oktober 2023: Legemiddelavhengighet den nye folkesykdommen - er det egentlig sånn? Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
YTRING: Helsedirektoratet arrangerte nylig en konferanse om legemiddelavhengighet med tittelen “Den skjulte folkesykdommen”. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved både tittelen på konferansen og begrunnelsen for den. Måten utfordringene blir fremstilt minner om hvordan narkotikaproblemer ble forstått og fremstilt på 1960-tallet. Da var det kun mengden bruk, holdningene til bruken og tilgjengeligheten som ble problematisert, skriver FHN-leder Arild Knutsen.
Bakgrunnen for konferansen begrunnes i at bruken av smertestillende legemidler har økt med om lag 33 prosent de siste ti årene.
Helsedirektoratet har en oppfatning om at terskelen for å gi smertestillende, som Paracet og Ibux, til barn og ungdom blir stadig lavere, og at deres evne og holdning til å tåle smerte er i ferd med å svekkes. Og parallelt med at bruken av smertestillende legemidler øker generelt, viser tall fra dødsårsaksregisteret at såkalt reseptbelagte legemidler med morfinstoffer er den viktigste årsaken til overdosedødsfall.
Det beskrives en utvikling der unge tar stadig mer smertestillende og mot alle slags vondter. Og at det er i ferd med å dannes holdninger i samfunnet om at man kan ta en pille mot alt, istedenfor å takle det og danne en robusthet mot naturlige vondter i livet. Denne utviklingsbeskrivelsen finner de naturlig å sette i sammenheng med at voksne går til legen for å få smertestillende mot vondter som oppstår med årene. Da står ofte såkalt mildere og sterke opiater på menyen. Opiater er morfinstoffer som i verste fall kan føre til avhengighet eller overdose.
Helsedirektoratets konferanse ble avholdt i den ærverdige Samfunnssalen på Arbeidersamfunnets plass og ble høytidelig åpnet av både helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og helsedirektør Bjørn Guldvog. Så fikk vi tre hovedforedrag. Ett om hva smerte er, på godt og vondt. Ett om at vi tåler mindre smerte enn før og bør tåle mer. Og ett om mengden bruk av smertestillende de siste 20 årene.
Storsatsing fra helsemyndighetene
Dette er en storsatsing for helsemyndighetene. Det eksisterer stor bekymring for at vi kan få en tilsvarende opioidepidemi som i USA. Der har mer enn èn million mennesker dødd av overdoser, de fleste av opioider som Oxycontin, siden år 2000.
I Norge har vi helt andre reguleringsordninger og mekanismer enn i USA. I 2022 døde 321 mennesker av overdose. Dette er 74 flere dødsfall enn i 2021, men ti færre enn i 2020. Selv om innsatsen mot heroinoverdoser har gitt gode resultater, er antallet overdoser stadig stabilt, fordi det samtidig har vært en økning i overdoser som skyldes andre opioider.
Fra 2016 har sterke smertestillende vært den vanligste årsaken til overdosedødsfall i Norge. Nå varsler helsemyndighetene at det kommer tiltak for å forebygge overdoser på andre opioider enn heroin. Både som ledd i videreføringen av den nasjonale overdosestrategien og som del av regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform.
Feil bruk har alvorlige konsekvenser
Det er prisverdig at helsemyndighetene belyser utfordringene med bruken av smertestillende legemidler. Når folk trenger opioider er disse medikamentene en velsignelse. Samtidig har feilbruk svært alvorlige konsekvenser.
Derfor er det viktig at leger pålegges å fortløpende evaluere medisinbruken og at pasienter gis kunnskap om alternativer til smertestillende legemidler for å få økt verdighet i livet. Og kanskje kan myndighetene bruke apotekordningen og fastlegeordningen til å sikre at slike legemidler ikke skrives ut i unødvendig store mengder.
Det er statistiske forskjeller mellom de som døde av heroinoverdoser og de som døde av andre opiater. Sistnevnte gruppe var eldre og oftere kvinner. Og de hadde en høyere forekomst av kroniske smerter og kreftsykdom. De hadde også noe sjeldnere mentale lidelser, eller tidligere kjent avhengighetshistorie, enn i den andre gruppen.
Forskrevet eller salg?
Det er svært viktig å ta med i beregningen at stort mer enn det vet vi ikke om forskjellene. Det er ikke kjent om de andre opioidene har blitt foreskrevet eller om det dreier seg om andre opiater som selges på det illegale markedet på linje med heroin. Disse kan være smuglet til landet og de kan være fabrikkert.
Politiet jobber som kjent særlig opp mot kjente rusmiljøer og mot unge i fattigere byområder for å ta beslag i ulovlige rusmidler. I første halvår 2023 gjorde de 279 beslag av andre opioider enn heroin. Det var flest beslag av Tramadol, etterfulgt av oksykodon og buprenorfin. Det ble også tatt beslag i metadon, fentanyl, morfin, opium og kodein. Det er ikke gjort kjent om de har undersøkt i hvilken grad dette var foreskrevet i Norge, smuglet eller fabrikkert. Det er altså flere typer morfinstoffer i omløp på det illegale markedet. I mer og mindre kjente rusmiljøer og ved handel på internett.
Den største andelen av de som har avhengighetsutfordringer, utgjør ikke en del av de kjente rusmiljøer. De benytter seg ikke av lavterskeltjenester, og kan sjelden være åpne om avhengighetsutfordringer overfor helsevesenet. De bruker sjeldnere sprøyter og foretrekker snarere piller enn pulver.
Det er den store majoriteten avhengige, de som stadig har alt å miste på å stå fram. Som risikerer å miste førerkort, jobb, sosialt nettverk og som kan få store familiære utfordringer. I denne gruppen er det oftere kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og generelt mindre omfattende psykisk helseproblemer.
Den aller største utfordringen når det gjelder avhengighet, er at det for svært mange er uhyre vanskelig å komme til det punkt at man definerer seg selv som avhengig av medisiner. Dette gjelder både de som får medisiner fra lege og de som skaffer seg det på andre måter. De betegner gjerne funksjonen av bruken som lindring og vil neppe se seg forstått av et helsevesen som derimot kaller det for “rus”.
Er ikke "en sånn"
De kan ikke identifisere seg som “en sånn”. Slik media i mange tiår har fremstilt avhengige, med betegnelsene “narkomane” og “rusmisbrukere”: Med knekk i knærne og skitne hender som holder sprøyter med heroin, med sovepose under armen, rufsete hår og boblejakker fra 70-tallet.
Denne andre gruppen avhengige ble ikke nevnt på Helsedirektoratets konferanse. Derimot fikk vi servert èn smertepasients historie, som handler om en ressurssterk kvinne som har fått vanedannende legemidler og ble sterkt avhengig. Hun beskrev det som et sjokk å bli lagt inn til nedtrapping, for der var det bare “sånne narkomane”. Så hun gråt i mange dager bare av å bli plassert sammen med dem, kunne hun fortelle.
Med denne konferansen konstruerte helsemyndighetene en blindsone mellom tungt rusavhengige som benytter seg av lavterskeltjenester og vanlige etablerte mennesker som oppnår iatrogent avhengighetssyndrom.
Slik unngås utfordringene med å adressere stigma og med at helsevesenet ikke når fram til en større andel av de med alvorlige avhengighetstilstander i sitt “rus”behandlingssystem. Dermed står vi igjen med noe så enkelt som at det er bruken og tilgjengeligheten som er problemet og som må reduseres.
Helsedirektoratet har hatt fokus på dette med forskrivning i flere år. Med to lange prosesser for å endre nasjonal veileder for bruk av opioider ved behandling av langvarige ikke-kreftrelaterte smerter, ved å gjennomgå blåreseptordningen fordi opioider ofte ikke egner seg til langtidsbruk mot smerter og på en rekke andre områder. Signalet om at helsemyndighetene ønsker endringer i forskrivningspraksis, har nådd de aller fleste leger.
Helsedirektoratet påpeker gjerne at de som allerede får opioider fra legen skal behandles med god omsorg. Samtidig er det grunn til å spørre seg om deres fokus på problemstillingen kan ha utilsiktede konsekvenser.
Forskrivning kommer til å øke
Forskrivning av smertestillende medikamenter bør forventes å øke. Fordi befolkningen øker og vi er i begynnelsen av en eldrebølge. Stadig flere trenger kirurgi og stadig flere overlever kreftbehandling.
Til tross for denne utviklingen, har forskrivningen av opioider faktisk gått ned de siste årene. Og dette ble fremstilt som en overraskende god nyhet på konferansen. Jeg synes ikke det bør tolkes som noe positivt.
Unnlater å gi god smertebehandling
Alternativet til opiater, uavhengig av årsaken til at man trenger det, er oftest et sant helvete. Petter C. Borchgrevink er overlege/avdelingssjef ved Avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital. Han uttalte til Dagens Medisin i januar at noen leger nå er så redde for opioidene at de unnlater å gi god smertebehandling ved sterke smerter, for eksempel etter operasjoner og ved smerter på grunn av aktiv kreftsykdom. Da kan man bare forestille seg hvordan de samme leger agerer dersom noen av deres pasienter vedgår å ha oppnådd en avhengighet.
Jeg tillater meg å stille spørsmål ved både tittelen på konferansen og begrunnelsen for den. Bruken av smertestillende har riktignok gått opp de siste årene, men det dreier seg i hovedsak om Paracet og Arcoxia (som lindrer symptomer på artrose, revmatoid artritt og bekhterevs sykdom). Og forbruket er størst i alderen over 70 år.
Det at unge, særlig jenter, bruker mer smertestillende og oftere blir lagt inn med forgiftninger av reseptfrie smertestillende, er snarere et symptom på at stadig flere unge (kvinner) har vansker i livet enn det er et symptom på uheldige holdninger til medisinbruk som må til livs.
Måten utfordringene blir fremstilt av helsemyndighetene, minner om hvordan narkotikaproblemer ble forstått og fremstilt på 1960-tallet. Da var det kun mengden bruk, holdningene til bruken og tilgjengeligheten som ble problematisert. Før man etter mange tiår åpnet øynene for at det er de bakenforliggende problemene man bør til livs og i tillegg innså at medisinene bør gjøres mer tilgjengelig til medisinsk bruk for veldig mange av disse. Som substitusjonsbehandling.
Ifølge Apotekforeningen har forskrivningen av opioider gått ned med 18 prosent siden 2014. Dette er en sterk indikasjon på at de generelle holdningene til bruk av smertestillende ikke har noe å gjøre med antallet som går til lege for opiater og at mange lider unødvendig.
Verre med alle i verden som ikke har tilgang på opiater
Hvis bruk av opiater på noen måte skal kunne fremstilles som noe så utbredt som en “skjult folkesykdom”, bør man snarere gjøre det ved å vise solidaritet med de 85 prosent av verdens befolkning som ikke har tilgang til opiater. Det dreier seg i hovedsak om de delene av verden der man trenger det mest og er en konsekvens av den globale krigen mot narkotika.
Forresten var det ikke en eneste som nevnte alkohol på hele konferansen, som om ikke det bør problematiseres og advares mot i forbindelse med bruk av sterke smertestillende. Alkoholen utgjør også en blindsone ved at den er så sosialt akseptert at de fremste fagfolk og helsemyndigheter overser at det er stoffet som potenserer effekten av smertestillende mest og lettest kan bidra til ulykker og overdoser.
Les artikkelen på Rus & Samfunn her.
Aftenposten 09. oktober 2023: Det temaet folk i realiteten vegrer seg for å snakke om, er Sveriges narkotikapolitikk, debattinnlegg av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Advarselen fra professor Grete Brochmann er skivebom.
Professor Grete Brochmann skriver i en kronikk i Aftenposten at den svenske voldsbølgen er en varslet katastrofe. Utsatte boområder, sosial segregering, utenforskap og volds- og gjengproblemer har lenge ulmet i svensk bevissthet. Ifølge Brochmann har det for lenge vært en vegring mot å diskutere innvandring.
Sverige har vært et innvandringsliberalt unntak i et ellers stadig mer restriktivt Europa, og den høye innvandringen til Sverige har ført til dårligere integrasjon med spenninger og vold til følge, skriver hun.
I sammenheng med voldsspiralen i Sverige advarer Brochmann mot å gjøre den samme kardinalfeilen og kopiere den svenske berøringsangsten for å debattere innvandring. Det vil, ifølge Brochmann, være like risikofylt i norsk sammenheng.
Situasjonen er vitterlig skremmende og utfordringsbildet komplekst, men denne advarselen er skivebom. Substansen tynnes ytterligere ut ved det faktum at Sveriges myndigheter strammet kraftig inn i innvandringspolitikken i 2015 og innførte nedskjæringer av rettigheter og velferdsgoder.
Og den tynnes videre ut til nivå med homeopatisk medisin med bakgrunn i det følgende: Til tross for økningen i dødelig gjengvold, så går den ikke-dødelige volden og den generelle ungdomsvolden fortsatt nedover i Sverige, akkurat som i Norge og i resten av Europa.
Det temaet som folk i realiteten vegrer seg for å snakke om, er Sveriges narkotikapolitikk: konsekvensene av å ha et totalforbud og av å kriminalisere enhver befatning med ulovlige rusmidler.
Sverige har lenge utmerket seg som et særlig restriktivt land i et ellers stadig mer liberalt Europa, med spenninger og vold til følge. I mai strammet den svenske regjeringen ytterligere til og innførte seks måneders ubetinget fengsel for salg av mindre mengder narkotika som minstestraff. Loven ble effektiv fra 1. juli.
Ved å innføre strengere straffer dannes en hardere kjerne i narkotikamarkedet. Med mer vold og represalier.
Det som skjer i Sverige nå, ligner til forveksling på hvordan alkoholmafiaen holdt på under forbudstiden for 100 år siden. Også den gang forsøkte man i årevis å finne årsakssammenhenger ved å problematisere innvandring og peke ut befolkningsgrupper. Til slutt kom de frem til at det var forbudspolitikken som var problemet.
Det er først og fremst dominans på narkotikamarkedet og hevn som er årsaken til drapene og volden. Foxtrot-nettverket er blitt utfordret av Dalen-nettverket om kontroll på narkotikamarkedene i Stokholm, Uppsala og Sundsvall.
Annica Allvin, forsker ved Politihøgskolen, forteller at forskningen viser at hardere straffer ikke er effektive tiltak, men kan i verste fall gjøre ting verre. På NRK Urix pekte hun nylig på paradokset i at hvis det blir tatt beslag i veldig store mengder narkotika, så vil det kunne føre til hevnaksjoner og store voldsspiraler.
I 2021 ble 45 personer skutt og drept i Sverige. I 2022 var antallet 63. Etter september 2023 er 44 personer skutt og drept hittil i år.
Alle sider ved saken må belyses og debatteres. Men påstanden om at en vegring for å debattere innvandring kan skape svenske tilstander i Norge, er rett og slett en unødvendig og dårlig analyse.
Les artikkelen på aftenposten.no her.
iHarstad.no 01. oktober 2023: Advarer mot piller etter dødsfall - følger med i Harstad, av Hanne Gideonsen og Eirik Hågensen.
Politiet frykter farlige piller kan være i omløp.
Et nytt overdosedødsfall i Halden undersøkes av politiet og en person er siktet for salg og oppbevaring av narkotika. Foreningen for human narkotikapolitikk Nord har foreløpig ikke fått noen tilbakemeldinger på at disse pillene er i omløp nordpå, men frykten er der.
Det forteller Marino Jonassen i foreningen til iHarstad.
– Vi har også vært i kontakt med SMS-senteret i Tromsø og heller ikke de har fått tilbakemeldinger om at de er i omløp der. Allikevel er det viktig at man er bevisst på disse tablettene hvis de skulle dukke opp, sier han.
Lørdag ble tre menn funnet bevisstløse på en adresse i Halden sentrum. En person ble senere erklært død på stedet.
De to andre skal være utenfor livsfare. Nå er en mann siktet for å ha solgt illegale piller til mennene.
– Husk å ta vare på hverandre. Ikke rus deg alene, ha alltid nalokson tilgjengelig. Nalokson kan du få tak i ved å kontakte enhet for livsmestring, Housing First, Liv&Røre i Harstad eller SMS-senteret i Tromsø, dette er gratis. Ikke nøl med å ringe 113 hvis det er behov for det, sier Jonassen.
– Vi frykter at disse pillene er i omløp og at de kan være farlige, sier politiet til NRK.
Les hele saken på iHarstad.no her.
Rusfeltets hovedorganisasjon (rusfeltet.no) 21. september 2023: Hvor er politiet?
Etter å ha besøkt Bergen, Trondheim og Oslo får vi fortellinger om at mennesker med rusproblemer får mindre beskyttelse av politiet enn før.
Problemet ble allerede adressert i et møte med politidirektør Benedicte Bjørnland 28. februar i år.
Da overleverte vårt nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner et brev der de beskrev positive og negative endringer i rusmiljøene i kjølvannet av debatten om rusreform.
I brevet skrev bruker- og pårørendenettverket vårt at det er på høy tid med en uttalt anerkjennelse, fra politiledelsens side, av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Erfaringene forteller også at anmeldelser om vold og trusler i rusmiljøet ikke blir tatt på alvor av politiet. Politiet skal beskytte rusbrukere, selv om de ikke skal slå ned på rusbruken.
Les hele artikkelen på rusfeltet.no her.
Aftenposten 13. september 2023: Rusdebatten fortjener bedre, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Fredrikke Sofie Frøshaug Poppe er elev i videregående skole og reagerer på at hver gang skoledebattanter har nevnt ordene joint, cannabis eller rus, så har de fått jubel og applaus fra salen. Også når de sa: «Det skal ikke være et problem å ta seg en joint på fest» (Aftenposten 7. september).
Da blinker det røde varsellamper for Poppe. Hun mener slike ytringer ufarliggjør virkningen av «narkotika». Og at applausen sier noe om den skremmende utviklingen i ungdommers holdninger.
Det er en drøy påstand som legitimerer den type brudd på ytringsfriheten som Unge Venstre ofte utsettes for når de forsøksvis påtvinges å fjerne valgkampmateriell fra skolestands.
Dette minner til forveksling om den pågående «woke»-debatten der (grovt sett) den ene siden oppfattes som en politisk korrekt, fordømmende kanselleringsgjeng og den andre forstås som politisk ukorrekte, som settes i bås med ekstreme stemmer i offentligheten, men samtidig hylles av overraskende mange.
Poppe gir uttrykk for at hun er livredd. For ubevisst å få i seg «narkotika». For at det skal skje henne noe når hun er russ neste vår. Og fordi «narkotikakulturen» er i en uheldig utvikling. Så spør hun: «Er det virkelig verdt det? Vil vi leve i et samfunn der vi ikke føler oss trygge?»
Unge Venstre, Rød Ungdom, Fpu, Grønn Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Unge Høyre er for legalisering av cannabis. Og ifølge en undersøkelse fra Sentio (2022) er et flertall av dem under 30 år for legalisering av cannabis.
Hvordan skal vi få en nyttig og respektfull debatt når de som ønsker regulering fremfor forbud, skal fremstilles som folk med uheldige holdninger og gis skylden for rusutfordringer og for handlinger som å lure rusmidler inn i kroppen på andre?
Det er mindre problematisk å ta seg en joint på fest enn at folk drikker seg fra forstanden. Og de aller fleste som ytrer seg om narkotikapolitikken, har gode intensjoner og ønsker en heldig utvikling i ruskulturen i vårt samfunn.
Les innlegget i Aftenposten her.
Eller en lengre versjon i Nettavisen, Norsk debatt her.
31. august 2023: The Scottish Drugs Forum held a conference with the title: Supporting Change: Amplifying Voices.
The leader of The Association for Humane Drug Policy, Norway held a talk called: The influence of lived experience in Norway:
You can now watch his presentation on YouTube!
Today markes The International Overdose Awareness Day. It is a day to remember those we have lost and to focus on overdose prevention. Because every single one who died, they had the potential for a great and lasting life until the very last heartbeat.
And it is often portrayed as if overdose deaths means less than when others lose their lives too early, but we are not just as valuable as everyone else. Relatives are also very often left with an unusually deep and complicated grief. After the countless dilemmas they faced in the years before. Often heavily influenced by others' input, based on stigma and prejudice. So preventing overdoses is among our society's biggest tasks. And every overdose death can be prevented.
So I want to thank the Scottish Drugs Forum for inviting me. It makes me feel proud, because once I lived on the streets of Oslo as an injecting drug user. I have survived several overdoses. And today I am invited to stand before you at this important conference here in Scotland.
And I am proud to say that I am a drug user, because the biggest heroes in all great parts of our history are those that did not obey unjust laws.
The drug laws are both very unjust and they are based on a racist and colonization ideology. And they disproportionately target people of color, people with low social status and Indigenous people, all around the world.
I am also very proud of the drug policy development that is going on in Norway and the reason behind it. We are in the midst of a drug policy reform and I will return to what that is all about, but the most important thing is that it is grounded on the basics of Harm Reduction.
Norway is a country with the same population size as you and we have more than 50 sites with needle and syringe services. And we have had drug consumption rooms since 2005. We have a big national substitution treatment program with more than 8200 people receiving, mainly, methadone or buprenorphine. And since 2004 those who need some kind of drug treatment have had patient rights.
The beginning of Harm Reduction, in the late 1980s, was the first real turning point in drug policy. Even though we were in the harshest, most aggressive, period of the war on drugs; the HIV epidemic brought a desire for evidence on what works and what doesn’t.
This was the first time that we broke through the intolerant abstinence-only-approach. And since then the Harm Reduction programmes have increased and developed, and are now a key element in the ongoing development in drug policy.
So now I want you to try to imagine the ideology, the attitudes, the opinions, and the perspectives that the politicians, researchers and professionals had at that time.
And then I want you to try to imagine who came up with these new ideas, the suggestions for what could be done to prevent HIV.
I mean: Handing out needles and syringes, so that people could inject their drugs with them!
It was unthinkable for the professionals, it was unthinkable for the researchers and it was unthinkable for the politicians.
Even that drug users could care about their own and others health or in any way be valuable resources, it was simply unthinkable.
And it was unthinkable that it was necessary to have a room for consuming drugs in a safe environment, with good hygiene, with closeness to health workers and without fear for being criminalized.
And I mean, prescribing methadone and buprenorphine, formerly known as illicit drugs, drugs that the authorities fought against, it was unthinkable.
It was the drug users, those with lived and living experience, it was us, who suggested this. And eventually the politicians took us seriously and listened to us.
We broke through.
Drug use was still criminalized, but since then the health centered approach, and the tolerance and pragmatism, has grown and several drug user organizations have been established.
The first drug user organizations in Norway were run by the temperance movement and to participate one had to be a former drug user with a turning point history, related to when they succeeded in drug treatment. When they stopped using drugs.
But eventually we others could also establish drug user organizations. And we saw early on that the politics was now contradictory. On one hand we help and include, on the other we punish and exclude. On one side forces in the country fought for more help and inclusion. And on the other side forces fought for more punishment and exclusion.
The health centered approach brings evidence to what works and what doesn’t.
The organization I represent, The Association for Humane Drug Policy is a drug user organization with active drug users, former drug users, some in substitution treatment and some without. We were established in 2006 as a result of the ongoing debates about harm reduction and the need for drug users perspective.
We had to organize because we stood up against big organizations and at that time most of the politicians. We are promoting Harm Reduction, substitution treatment and we are opposing criminalization and brutal police actions against the drug scenes. We also fight for legal regulation of drugs, we want the state to take control. We have a high media profile and we meet our opponents with the utmost respect.
And since 2008 we have paved the way to be invited in to the Parliament together with active drug users, and that is now an annual tradition that we call The Drug Users Day.
Some of the authorities wanted us to be just a patient organization and only participate in the health care system. While organizations from the temperance movement could work on the political level and represent Norway internationally.
But, Nothing about us without us!
We also are a political force. We are not criminals because we use drugs. And we are not patients because we use drugs. First of all, we are citizens. We deserve not only patient rights, but also Human Rights. To be treated as equal.
For more than ten years ago, we suggested new overdose prevention measures, which was to hand out the heroin antidote; Naloxone, to have a Switch-campaign where we inspire heroin users to switch from injecting to smoking and to raise the awareness by marking World overdose Awareness Day every August 31. And we prevailed, again. This is became the key elements in The Norwegian Parliaments National Overdose Strategy in 2014.
And again: These measures, it was unthinkable for the others. The use of Naloxone, and maybe especially the Switch-campaign, it brought a change in attitudes. More tolerance and pragmatism. And a bunch of new municipalities starting up harm reduction services.
So, in 2016 we, The Association for Humane Drug Policy, wrote a petition together with some other drug user organizations, in Norway's biggest newspaper. It was signed by 90 public figures. Academics, politicians and lawyers.
There we demanded
To be listened to.
That human rights must form the basis of all drug policies.
And that the use and possession of drugs for one’s own use must be decriminalized, without being replaced by new and intrusive sanctions.
The then minister of health,in a conservative government, Bent Høie has since stated that this was a turning point for him.
In 2017 it became clear that a majority of the representatives in Parliament supported a move from justice to health. And in 2018 the Government formed a Drug Reform Committee to look at the findings from many countries.
The Drug Reform Committee did extensive research for a year and in 2019 the Committee suggested a model for decriminalization of drug use.
Their findings confirmed our view: Criminalization of drug use does not prevent drug use. It only creates stigma, marginalization, and it creates crimes and it creates most of the elements in what we call drug problems.
Criminalization is actively counterproductive. Very few of those with drug related problems seek help because of the stigma. An individual with drug related problems doesn’t find the health related approach very interesting as long as he or she is treated as a criminal being.
As long as we are criminalized, the health centered approach is also very small, narrowed and moralistic. Because it creates an attitude that one must not go too far in helping those who the overall politics is to punish.
In March 2020, the minister of health Bent Høie held a side event at The Commission On Narcotic Drugs, in The UN Building in Vienna, about the findings and the suggestion for a drug policy reform with decriminalization.
At this meeting, with representatives from all over the world, I thanked the minister for including the drug user representatives in the work for a more evidence based and Human Rights based politics.
Then, at this moment, with all these people around in the lion's den, that Bent Høie replied: “Thank you Arild, we have been discussing this for more than twenty years and had our disagreeings. You were right. I was wrong”.
The proposal from Norway was very well received by representatives for The World Health Organization, the Office of the High Commissioner for Human Rights, UNODC and several other high level organizations. In short they received it as best practice within, and fully consistent with the conventions, and they said “look to Norway”.
And when the government was ready with their proposal the year after, in 2021, the minister of health wrote to me in a hard copy of the government proposal: Dear Arild, this is Lex Knutsen. That means The Knutsens Law.
In that the minister of health Bent Høie again showed his remarkable acceptance for the drug user organizations.
The Parliament was still not ready for it, so they turned the minority government's suggestion down. The majority of the Parliament supported a move from justice to health and they thought that they should replace punishment with offering treatment for persons with severe drug dependence, but they opposed decriminalization as such.
Because they still thought that one should maintain the criminal responsibility for young experimenting drug users and adult recreational users. In my view that is a political abdication of responsibility, but even though: The discussion is still going strong and there has happened so much in the aftermath of this, that it is really amazing.
When the big debate about decriminalization started, peoples eyes where opened. Different parts of society began to evaluate itself.
It gave birth to rethinking what had been considered as right and wrong for decades. So now we are experiencing structural and cultural changes in attitudes and practices that are even greater than a change in laws could bring.
We now have two clinics with heroin assisted treatment for more than 70 people. And also we are in the midst of a groundbreaking development of the substitution treatment, where we have tryouts with substitution medications also for other serious addictions, with benzodiazepines and central stimulants.
Last year The National Institute for Human Rights published a report about drug use and human rights. They point out stigma as a central issue and they point towards efforts that can be done to secure human rights for people who use drugs. And to end the wrongs that have been done because of stigmatizing attitudes.
Since 2021 the police have been forced by the Attorney General to change the way they treat people who use drugs upon arrest, after for years using integrity infringing measures, that really wasn’t allowed.
And the court system has started reducing penalties in drug cases since 2021. In some cases changing sentences from months in prison to a few weeks suspended sentence. Within the court system it has also been expressed that punishment for drug use is pointless.
In April last year the Supreme Court finally decided that those with substance use disorders shall no longer receive punishment for their own personal use. In one tried case, even a recreational user was let off with probation for 10 grams of amphetamine, due to “personal circumstances”
So I must say that the Norwegian society has really started taking considerations to the wellbeing of the people to whom this applies, rather than blindly punishing them for the sake of the society.
The Attorney General has since instructed the police that if a person suspected to be in possession of drugs for their own use is addicted to drugs, this person should no longer be stopped, searched, or arrested. If they are in doubt as to whether the person is addicted to drugs, then the benefit of the doubt must be given to that person.
There has been a historic drop in reported drug offenses after this, and the development shows that what we now deserve is an extensive research on whether the police should prioritize use of illegal drugs at all. Because, since the police have taken a step back, it has opened for social workers to take two steps forward. They have the right expertise, the right tools and then the police can prioritize serious crime, even such crime that traumatizes people and creates the kind of trouble a lot of people use drugs to be able to bear with.
It is also time to acknowledge that drug users have a particular vulnerability to being exposed to crime and that they must be protected.
The police should change their practice from criminalization to behavior regulation. And they should join the efforts for more Harm Reduction.
They should ensure that drug users are just as protected from crime as everyone else. We want drug users to have the same protection of the law that everyone else can take for granted.
A few months ago a local police officer said to me “You know, I think there are other professions that can do drug prevention work much better than us in the Police”
And I think he is very right!
When we look into what the authorities have taken into account and what the discussions mainly is about, it is about the follow-up after arrest.
What we are suggesting is a concrete discussion about police work and priorities. In all stories about oppression and human rights violations throughout history, police control instead of police protection is at the center of these stories.
So to conclude, the inclusion of the drug users' perspectives and the focusing on overdose prevention has resulted in such changes in attitudes and practises, that we are actually changing a whole society, a whole population, eventually the whole world to the better. We are among the most valuable resources, we deserve to live and thank you for your attention!
The presentation on Youtube can be seen here.
NRK Dagsrevyen 31. august 2023: Legemiddel på resept utgjør stadig flere av overdosedødsfallene
Det er folk som har blitt avhengige etter f. eks. smerter. Antall dødsfall på grunn av heroin har gått ned og utgjør 20 prosent av dødstallene.
I dag er det Verdens overdosedag. Foreningen for human narkotikapolitikk jobber på flere måter for å forebygge overdoser. Daglig leder Tonje Jevari viser fram foreningens fentanyl-strips, som de deler ut i rusmiljøene, og hvordan man bruker dem.
Å teste om stoffet inneholder fentanyl kan være avgjørende. En ørliten dose fentanyl kan forårsake dødelig overdose.
I fjor døde 321 mennesker av overdose her i landet. Chris fra rusmiljøet er glad han ikke er en del av denne statistikken. Han sier at om det ikke hadde vært for det initiativet at instanser oppsøker miljøene og deler ut motgiften nalokson, så tror han at han mest sannsynlig ikke ville vært i live i dag.
Se innslaget på NRK Dagsrevyen her.
-------
Vår kommentar til en uttalelse i dette innslaget:
Foreningen for human narkotikapolitikk registrerer at avdelingsdirektør ved Helsedirektoratet, Jakob Linhave hevder at reseptbelagte legemidler nå utgjør 80 prosent av overdosedødsfallene. Det finner vi ikke dekning for at stemmer. Linhave peker mot smertepasienter, som typisk kvinne på 55 år med smerteplager som har blitt satt på smertestillende, som den mest typiske overdosedødsfall-gruppen. Og at forebyggingsarbeidet nå derfor må dreies.
Vi er aktivt med og støtter at det gjøres mer forebyggende innsats med tiltak og opplysningsarbeid overfor de som mottar sterke smertestillende opioider, men vi synes det er problematisk at det fremstilles som at folk flest som får sterke smertestillende med opioider av sin lege utgjør den gruppen det bør fokuseres mest på.
Grunnen til det, er at vi ikke har sett overbevisende tall på at det er smertepasienter som har dødd i så stor utstrekning av overdoser, eller tall på at det dreier seg om sterke smertestillende som faktisk er forskrevet i Norge.
Eller om det dreier seg om tabletter som er smuglet inn og solgt illegalt. Eller om det er fabrikkerte tabletter i det samme markedet.
Grafene til Folkehelseinstituttet viser riktignok at mer enn halvparten av overdosedødsfallene de siste årene er forårsaket av sterke smertestillende medisiner med opioider. Og under halvparten av overdosedødsfallene er forårsaket av heroin.
Samtidig kan vi lese på Helsenorge.no (2021) at fire av fem dødsfall skyldes inntak av opioider med sprøyte.
I 2022 understreker seniorforsker Linn Gjersing ved FHI at vi ikke vet om de som døde fikk medisinene forskrevet av lege, eller om de skaffet de på en annen måte.
Det er ingen tvil om at man ikke må være rusavhengig eller injiserende bruker for å dø av overdose. Og overdoser forekommer blant smertepasienter. Så både leger og pasienter må bli gjort mer oppmerksomme.
Samtidig, I USA så peker forskerne snarere mot dobbelt stigmatiserte grupper, som mennesker som er mørke i huden, eller mennesker som er del av urbefolkningen eller folk med lav sosial status. Det er blant rusmiddelbrukere i disse gruppene at forekomsten er høyest.
I Skottland peker forskerne på at de som lever i fattige byområder har 16 ganger større risiko for å dø av overdose enn de som bor i mer bemidlede områder.
Slike undersøkelser har vi ikke hørt om fra den norske forskningen.
Vi har stor forståelse for at det er etablert stor frykt for den samme overdoseepidemien som har rammet USA og Canada, vi deler selvsagt denne bekymringen. Samtidig er Norge et veldig annerledes samfunn når det gjelder forskrivningspraksis og vi mener det er riktig å forstå mekanismen bak epidemien på det amerikanske kontinent riktig. Og ikke basert på en typisk ryggmargsrefleks som handler om tilgangen på opioider og medikamentbruk alene.
Det minner om slik man opererte på rusfeltet før vi fikk økt kunnskap og begynte med innføring av skadereduksjon og substitusjonsbehandling. Bakgrunnen for opioidepidemien fremstår langt mer kompleks enn å kun handle om forskrivningspraksis alene.
Og forskerne over there peker altså snarere mot marginaliserte grupper og dobbelt stigma enn de peker generelt mot smertepasienter som mottar sterke smertestillende med opioider.
