Vårt Oslo 28. april 2024: – I cannabis-debatten trekker KrF fram tilstander i California og Amsterdam som "skrekkeksempler". Det er spekulativt og misvisende, skrevet av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Cannabis er det mest brukte rusmiddelet etter alkohol. Kristelig Folkeparti har åpenbart ikke forstått hva legal regulering innebærer, og overser konsekvent de samlede resultater av gjeldende politikk.
Fire representanter for Oslo-lag i KrF reagerer på en aksjonistisk midlertidig åpning av en cannabis-kafé. De vil ikke ha “økt tilgjengelighet” og “flere muligheter for narkotikaomsetning” for unge, skriver de.
De har åpenbart ikke forstått hva legal regulering innebærer. Forskjellen på legal og illegal cannabis, er at legal cannabis kommer under kontroll. Med restriksjoner bestemt av Stortinget.
Blant restriksjonene som stortingspartiene lettest ville blitt enige om, er mengdebegrensninger, åpningstider og aldersgrenser. Dessuten gir legalt salg skatteinntekter som kan benyttes til styrking av forebyggende tiltak og rusbehandling, med penger som ellers ville gått til kriminelle grupperinger og økt deres tiltrekningskraft på unge sårbare medborgere.
KrF-representantene trekker fram tilstander i California og Amsterdam som skrekkeksempler. Det er både spekulativt og misvisende.
California er kjent for dårlige restriksjoner og er den amerikanske staten som har fått færrest av brukergruppen til å velge legalt. I USA har konsekvensene av legalisering i 23 delstater ført til at 88 prosent av befolkningen nå støtter legal cannabis, enten medisinsk eller rekreasjonelt.
I Amsterdam derimot er cannabis stadig illegalt. De har en gråsone-politikk som gjør det tillatt å selge illegalt produsert cannabis på såkalte Coffeeshops. Nå går debatten i Nederland varmt om å ta kontroll på produksjonen og inntektene. Flere nederlandske byer har pågående forsøk med legal produksjon.
Tyskland, Canada og Uruguay har legalisert cannabis med restriksjoner som likner slike Norge ville innført. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at KrF-representantene unnlater å nevne dette, men fremstiller legal regulering som “Californias radikale legalisering av narkotika”.
Canada legaliserte cannabis i 2018 og har alt lyktes i å få mer enn 97 prosent av brukerne over til å handle legalt. Det representerer over 70 prosent av cannabismarkedet. Altså kan Norge også oppnå dette på fem år. Det skjer mye positivt når en stor brukergruppe kan bryte kontakten med kriminelle miljøer og i stedet få forebyggende råd i forbindelse med innkjøpene. I 2018 svarte 27 prosent i Canada at de har kjørt bil etter inntak av cannabis, i 2023 svarte 18 prosent det samme.
Cannabis er det mest brukte rusmiddelet etter alkohol. Mange vikles inn i kriminelle miljøer. Man må utsette seg for risiko for å få tak i rusmiddelet, man kjenner sjelden styrkegraden, man utsettes for påvirkning til å kjøpe sterkt vanedannende stoffer og den illegale cannabisøkonomien finansierer og reder grunnen for svært mye alvorlig kriminalitet.
Det Kristelig Folkeparti konsekvent overser, er de samlede resultatene av gjeldende politikk.
Derimot fryder de seg over signalpolitikk og politikontroll, som fører til sporadiske øyeblikks-avverginger og beslag. Samtidig øker tilgangen, etterspørselen og de negative konsekvensene for hvert år.
Forbudspolitikken har så alvorlige negative konsekvenser at FNs høykommissær for menneskerettigheter nå anbefaler myndigheter å vurdere legal regulering av rusmidler. Ofte er det lettere for unge å få tak i illegale rusmidler enn alkohol.
Les debattinnlegget i Vårt Oslo her.
Avisa Nordland 26. april 2024: Frykter flere vil dø: – Bare toppen av isfjellet, skrevet av Pål Guttormsen.
Rusekspert fremmer «rus-regler».
Otto Stormyr (40) vet hvordan det er å leve i rus og kjenner rusmiljøet godt.
– Jeg begynte tidlig å ruse meg. Først var det relativt uskyldig, men etter hvert besto tilværelsen min av å rømme så langt vekk fra meg selv og virkeligheten som mulig. Det var en til tider hårfin balanse mellom liv og død, sier han til Avisa Nordland.
Stormyr fikk etter hvert nok av å rømme fra seg selv og ønsket om å leve et autentisk liv uten å rømme med rus vant fram. I dag er det rundt 15 år siden han la om kursen. Nå jobber oslomannen i Brønnøysund som vernepleier, der han bor sammen med kone og tre barn.
Han har fulgt nøye med i omtalen av dødsfallene i Bodø med personer tilknyttet rusmiljøet.
– Dette er dypt tragiske dødsfall og jeg vil først benytte anledningen til å uttrykke min dypeste medfølelse til de etterlatte. Det er dessverre ikke første gangen dette skjer og det er heller ikke den siste. Samtidig er det en del ting vi kan gjøre for å forebygge i større grad enn det vi har gjort hittil, og det må vi ta grep om nå, sier Stormyr, som er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Politiet har – uten å konkludere – opplyst at fem av de seks som er funnet døde kan ha en fellesnevner i mulig bruk av illegale bensedin-tabletter som muligens kan inneholde nitazener.
Stormyr viser til bekymringsfulle tall fra Tolletaten som forteller om rekordbeslag av nitazen- og fentanylholdige rusmidler – til tross for at kun fire prosent beslaglegges.
Han frykter vi står ovenfor ei overdosekrise:
– Jeg frykter det bare er toppen av isfjellet vi ser. Fentanyl og nitazener er billig og enkelt å produsere, og vi ser en enorm økning globalt i denne type overdosedødsfall, sier Stormyr som nylig deltok på FNs Narkotikakommisjon i Wien i Østerrike.
Der kom det fram at Talibans innstramming rundt opiumproduksjonen har medført ei kraftig økning i produksjonen av nitazen- og fentanylholdige rusmidler.
– Vi er nødt til å erkjenne at mennesker vil fortsette å bruke rusmidler. Folk vil ha rusmidler og rusmidler vil fortsette å produseres. Dette kommer ikke til å gi seg. Derfor må vi forebygge og informere for å berge liv. Det er for mange som dør av overdoser i Norge, mellom 200 og 400 hvert år. Med unntak av et par andre land har vi de høyeste overdosetallene i Europa, sier Stormyr.
Avisa Nordland har stilt politiet flere spørsmål i saken. Disse har foreløpig ikke blitt besvart.
Han mener politiet, Bodø kommune og Nordlandssykehuset må åpne for et amnesti med bakgrunn i de tragiske hendelsene den siste halvannen måneden:
– Det må tilbys ei åpning for de som er i tvil om de sitter på livsfarlig stoff, slik at det kan leveres inn og analyseres. Så kan man med bakgrunn i det gå ut med helt konkret informasjon om hvilke rusmidler man må holde seg unna. Og det må skje fort. Man skal ikke dø av en beroligende tablett. Jeg traff i løpet av mine år i rusmiljøet ingen selgere som vil ta livet av kundene sine. Dette er som oftest mennesker som sliter selv og finansierer til eget forbruk. Pillene er i omløp og det er nå vi må gjøre noe. Dette kan løses i dag.
Stormyr mener det tar for lang tid før politiet får svar på analysene av de narkotiske stoffene som er sendt inn.
– Nordlandssykehuset har testapparater for å få svar med én gang og det kan deles ut testutstyr. Vi må legge til rette for å unngå nye dødsfall, påpeker Stormyr som vil ha fortgang i utbyggingen av rusmiddelanalyse-tjenesten i de store byene i Norge for å imøtegå den økte produksjonen av fentanyl- og nitazenholdige rusmidler.
Avisa Nordland har nylig omtalt at Bodø har stilt seg negativ til at folk kan få teste rusmidlene før de inntar disse – for å unngå at de inntar livsfarlige stoffer:
– Det er slående hvordan vi har nullvisjon i trafikken og investerer mye penger i det, men at vi samtidig ikke har råd til å investere noen millioner i analyseapparater som vil kunne redusere risikoen ved bruk av illegale rusmidler drastisk. Det dør langt flere mennesker som følge av overdoser hvert år enn det gjør i trafikken. Jeg ønsker meg den samme villigheten til å få redusert skader og dødsfall som følge av rusbruk som vi ser i trafikken. En annen ting kommunen kan gjøre som koster veldig lite er å investere i «Nitazen strips» som nesten ikke koster noe som helst. Det er en enkel måte å få sjekket om et gitt rusmiddel inneholder nitazener, mener Stormyr og viser til at disse stripsene fås i Oslo.
Les hele artikkelen i Avisa Nordland her.
Drugreporter 22. april 2024: Ground-breaking development at the United Nations (UN) Commission on Narcotic Drugs (CND), written by Arild Knutsen, Association for Humane Drug Policy, Norway.
The CND was historic this year. A ground-breaking change occurred at the highest level of international drug policy, and it will have far-reaching consequences globally. An article by Arild Knutsen, leader of the Association for Humane Drug Policy, Norway.
Harm reduction, in other words, measures to prevent and reduce harm from the use of illegal drugs without drug use having to end, is now at the centre of the UN’s drug policy. The UN CND was also freed from the shackles of consensus. Here is an explanation of what happened, what the UN CND resolutions and the importance of consensus were all about.
For almost 70 years, the member states of the CND have met annually and have always managed to reach an agreement on resolutions. After days of negotiation, the negotiations ended with the adoption of resolutions without a vote. During these years, it has been considered crucial for countries to reach a consensus on how they will collectively be able to tackle enormous and complicated challenges in the world with illegal drug markets. In a joint effort against organised crime and against the production, distribution and use of drugs, based on the UN Drug Conventions and the resolutions agreed upon by the UN Commission on Narcotic Drugs. Adopting a draft resolution without a vote is the basic definition of a consensus. If only one country requests a vote, a consensus has not been reached. Achieving consensus has been considered so important that if some countries have had a draft resolution but have seen, along the way, that it will not be possible to reach consensus on it, they have withdrawn the draft resolution to preserve the Vienna Spirit.
In the UN Commission on Narcotic Drugs, the attitude towards consensus is precisely called the Vienna Spirit. Resolutions are not legally binding but imply a strong influence on the countries’ authorities to implement the recommendations and priorities expressed in them. Until recently, the Vienna Spirit meant that each individual country had a kind of veto rights. Certain countries have used the need for consensus to block progressive changes in language and effort. This has contributed to a deadlock in international drug policies for decades.
As an example, it can be mentioned that the need to achieve consensus led the UN General Assembly to agree to work for a world free of drugs as late as 1998, even though many countries had long since understood that this was a meaningless utopia. This illustrates the downside of the Vienna Spirit, which has functioned as a fairly fake spirit. This year, for the first time ever, member states were unable to reach a consensus.
Two of this year’s four resolutions had to be voted on, and Russia and China voted against a proposal from the United States (US) for a resolution for the overdose epidemic. (The US proposed a resolution with the support of Chile, Germany, England, Australia, Belgium, Canada, Colombia, the Czech Republic, Denmark, Ghana, Guatemala, Honduras, New Zealand, Norway, Peru, Poland and Portugal). Russia and China voted against it because this resolution contained the term harm reduction, a term the US had until recently refused to accept. The draft resolution initially caused protests and led to formal negotiations between several states and informal negotiations between some of them. The negotiations lasted for over 200 hours. The term harm reduction was initially mentioned seven times and was weeded out of the text several places along the way, but in the end, it remained in one place in the resolution. Many countries supported this final draft. Other countries chose to accept it reluctantly to maintain the Vienna Spirit.
As mentioned, Russia and China voted against it, and China’s representatives explained that they accept harm reduction in that they have needle distribution and methadone treatment. However, when other countries go so far as to “‘legalise”’ drug use by creating measures such as drug consumption rooms, then it has gone too far. Therefore, China explained that they could not accept a resolution containing this term. China and Russia are not united on the issue of harm reduction; Russian authorities are strongly against needle distribution and substitution treatment.
It says something about the world situation: the countries were unable to agree for the first time in decades. At the same time, a number of countries have long since introduced harm reduction measures; some countries have decriminalised drug use; some have introduced legal regulation of cannabis; and even more are considering it. In addition, many countries are advocating a reassessment of their international control policies, and the US would probably stand with these countries rather than Russia and China, although they would probably have preferred to maintain the Vienna Spirit.
In any case, this constitutes an ever so small crack in the foundation of international drug policy. It was a powerful moment when the room erupted in applause and the US gave a victory speech after getting almost every country to vote in favour of this resolution. It was also extra heartening for us that it was precisely this part of the harm reduction flora that was to be the subject of ground-breaking development at the international level, 19 years after Norway established its first drug consumption room.
It is highly uncertain what this crack will entail in the foundation of international drug policies. First, it opened a small floodgate for further development of the policy. In the short term, this may mean that the coming years’ resolutions from CND can finally address challenges such as climate impact, indigenous peoples’ rights, the use of the death penalty, and human rights in general. It cannot be taken for granted, but there were several ground-breaking events that happened this year, which may point in that direction.
Ahead of this year’s regular CND, the UN CND held its first high-level meeting in Vienna between 14 March and 15 March. It was intended to carry out a mid-term review of the obligations set out in the Ministerial Declaration in 2019. Speeches were given by representatives of both regions and states and by leaders of UN bodies. Such as the UN Office on Drugs and Crime, the World Health Organization, UNAIDS and the UN High Commissioner for Human Rights.
All UN countries send representatives for their authorities annually. Representatives from the government attend high-level meetings, presidents, ministers and state secretaries. Until recently, the UN CND was an annual gathering where authorities from the various countries met to repeat the dogmas (undocumented claims) in their “sacred” drug conventions, where all non-scientific and non-medical use of the pagan drugs was considered both illegal and sinful. They met to brag about the number of seizures and how many actors they had taken out of the market, either by militarised means, executions or imprisonments.
There are still countries that come to CND with the same purpose, such as Russia, China, Singapore, and Iran. However, in recent years, more and more countries have advocated for placing human rights and the rights of indigenous peoples at the centre of drug policy. Drug policy organisations and drug user organisations have also started to participate, hold side events and have had good opportunities to talk to people from the delegations of the countries. This is said to have had a major impact on the changes of recent years.
Norway has observer status and is currently not a member of the UN Commission on Narcotic Drugs. This means that Norway is present with its delegation (led by Torbjørn Brekke of the Ministry of Health and Welfare). Norway supports resolutions and statements, holds side events, and participates in both formal and informal negotiations. The final results of the negotiations are adopted by countries that, at the given time, are members of the CND.
Among the highlights of this year’s high-level meeting was a statement from 62 countries, led by Colombia. (Norway is among these countries.) It calls for reform of the international drug control system and points to the disastrous consequences of the war on drugs and the importance of drug policy based on human rights. In this statement, it is pointed out that drug challenges are not only persistent but also strongly expanding and increasingly putting people’s lives, health, safety and rights at risk. In the last decade, the number of people facing drug-related challenges has increased by 45 percent globally. The supply and demand for illegal drugs have reached record highs. Simultaneously, illegal production and human trafficking contribute to a disturbing amount of violence around the world. Without that, one can trust that authorities will be able to protect people from this. In some regions, it is so bad that drug policy-related violence and crime contribute to prolonging conflict between groups. At the same time, as the spread of illegal and unregulated drugs is constantly increasing, international policies are failing to ensure legal access to regulated drugs. This causes millions to experience inhumane suffering, which could have been alleviated with medication. The 62 countries want new thinking in the international drug control system. Based on concrete knowledge, this can contribute to countries being able to make progress together. They highlight human rights, de-stigmatisation, harm reduction and the involvement of civil society as important cornerstones for achieving progress.
As Colombia’s ambassador Laura Gil says, the war on drugs prevailed in Vienna, whereas human rights prevailed in Genéva. That is where the UN Human Rights Council is based. The debate on drug policy in Vienna and the debate on human rights and health in Geneva have long been like two parallel universes, but the statement from the 62 countries can perhaps help to change this and put human rights at the centre of international drug policy.
This was also the intention of the UN High Commissioner for Human Rights, Volker Türk, who spoke at a high-level meeting for the first time in person at the CND this year. He gave a powerful speech in which he pointed out that the development is going in a negative direction at the same time as efforts against the drug markets are becoming increasingly militarised, and the number of executions for drug crimes is increasing sharply. Volker Türk pointed out that the punitive approach does not work and urged the countries to advocate more strongly for harm reduction and decriminalisation and to consider responsible regulation because the consequences of the current policy are devastating. This is the first time that a UN body has proposed the legal regulation of drugs.
Also, US Secretary of State, Antony Blinken, participated in person. And it was the first time that the US presented a Secretary of State at the CND. He came to present the aforementioned resolution on the overdose epidemic.
Then, the following week, March 18 – 22, was the regular CND. The 67th Session of the United Nations Commission on Narcotic Drugs
And that is where we participated. For the seventh time, and it was the fifth year in a row that we organised a side event there. This year, we participated together with representatives of our umbrella organisation, the Norwegian Main Organisation on Addiction and Drug Policy and the drug user organisation ProLAR Nett. It is very powerful for us to be present at CND in general, but it was a privilege to be present at this ground-breaking gathering.
At CND, we meet activists and colleagues from drug user organizations from all over the world, who are passionate about the same topics and who have also been criminalized and subjected to humiliation from the police and health services. And who also have to live with the same risks involved in having to buy substances from the illegal market.
Among the uplifting changes at this year’s CND was the strong presence of representatives of indigenous people. An important involvement that has become particularly relevant as a result of Bolivia’s initiation of a critical review of the coca leaf’s location within the international drug control system. This is currently undergoing a process by the World Health Organization’s Expert Committee on Drug Dependence (ECDD) and will end up in a vote at the CND later.
This year, Norway organised a side event titled Empowering global drug prevention through strengthening Systems: a review of the prevention system. There, among others, the Ministry of Health and Welfare’s Torbjørn Brekke, Norway’s ambassador to Austria, Susan Eckey, and Yvonne Larsen and Aleksander Hvaring from KORUS Oslo participated in the panel. They discussed how the review of prevention systems can be useful for further efforts for knowledge-based prevention at the national and global levels. The event was supported by Canada, Finland, Slovenia, Sweden, the World Health Organization, the UNODC, the Pompidou Group, and the EMCDDA.
At another event, we heard from the organisation Unjust in England a story about a dark-skinned 15-year-old girl with dreads who came to school and was accused of using cannabis. She was pulled out of class and reported to the police. They came and stripped her completely naked, and the police found nothing on her. In England, 8,200 such strip examinations are carried out each year, and 30 percent of those subjected to them are dark-skinned. To put it into perspective, in the 2011 census, 87.1 percent of the population in England considered themselves white, 6.9 percent Asian, 3.0 percent dark-skinned and 2 percent mixed.
Some of those who come to CND come from countries with such high overdose rates that it is hard to comprehend. Our colleagues from USA, Canada and The United Kingdom say something important in that context. That it is the access to unregulated substances such as heroin, fentanyl and nitazine that is creating the overdose epidemic. In contrast, when these or other substances come in controlled and legal settings, they are still addictive; they can go astray, and people can die from overdose. However, that is not what leads to either the overdose epidemic, all injuries, all crimes, unevenly distributed human rights violations or overcrowded prisons.
On the other hand, this is about a demand that is not met by the authorities but is tentatively fought by them, with profoundly tragic consequences. There is much we recognise from other countries, such as that people from deprived areas have a several times higher risk of being criminalised than others. Internationally, it is particularly the poor and minorities who are hit the hardest – people with darker skins and indigenous people. We heard stories from Asia about sex workers who, when caught with one user dose, were dragged down to the police station, thrown into a cell, raped, beaten and shaved and how they never get opportunities for reintegration because of their criminal records.
It is heartbreaking to hear about all human rights violations that particularly affect vulnerable and already stigmatised groups and that are committed in the name of the drug war. Drug laws are also used by undemocratic leaders to suppress and clear oppositional journalists, lawyers and politicians. From all corners of the world, experience shows that the fight against producers, distributors, sellers and users of drugs does not affect access but increases unfortunate consequences.
At the same time, it is pleasing to see that an increasing number of countries and cities favour fundamental change. Norway is at a turning point in its drug policy but so is many other countries. We heard it during the negotiations and meetings, and we think we struck a chord in the discussion with our event: exploring legal regulation as a tool to promote human rights, health and security in Europe.
The current policy means that the authorities have no control over the market for drugs, they have no chance to regulate them, and all the money goes to criminal groups.
The development in the drug market means that organized criminal networks pose such a great danger to individuals, local communities, welfare systems and democracy that more and more people see that a thorough change is definitely needed.
Read also:
Ann Fordham and Jamie Bridge, IDPC: Harm reduction takes center stage as UN drug policy breaks free from the shackles of consensus
Péter Sárosi, Drugreporter: Breaking the taboo – Discussing Drug Regulation at the UN
Jamie Bridge, IDPC: CND67: A meeting full of milestones
Fredriksstad Blad 15. april
Folkemøte: På tide å legalisere?
Her kan du se opptak fra gårsdagens folkemøte på Litteraturhuset i Fredrikstad: På tide å legalisere?
Den foreslåtte rusreformen krasjet med et brak i 2021.
Nå har også Tyskland legalisert, og stadig flere i Norge tar til orde for å hoppe bukk over hele reformen og heller legalisere cannabis.
Er samfunnet moden for dette?
Før debatten ble det et lite krasjkurs i forskjellen mellom nedkriminalisering, avkriminalisering og legal regulering.
De som stilte i panelet var:
Ane Breivik, leder i Unge Venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Mattis Minge fra Senterungdommen og
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
Møtet ble ledet av:
Trond Øyvind Karterud, debattredaktør i Fredriksstad Blad
Drugreporter 04. april 2024: Breaking the Taboo – Discussing Drug Regulation at the UN, by Péter Sárosi.
In this short film, produced at the 67th UN Commission on Narcotic Drugs (CND) in Vienna, we give you an overview of the latest developments of drug policy reform across the globe.
The CND is always a great opportunity to catch up with drug policy and harm reduction activists from all parts of the world. We used this opportunity to interview participants about the latest developments, such as decriminalisation and, in case of Oregon, re-criminalisation, challenges of legal regulation of drugs in Europe and in Thailand, the impact of the ban of new psychoactive substances, the right of indigenous people to grow Coca, access to controlled medicines and many other issues.
The current international drug control system is “anachronistic and indolent” – said Gustavo Petro, the president of Colombia, in a speech addressing the CND this year.
He is not alone in this assessment. 62 countries supported a statement, initiated by Colombia, that calls for a review and reassessment of the international drug control system and recognises “the importance of harm reduction approaches, grounded in justice and human rights.”
The narrative is changing. For too many years, the CND was about “solving the world drug problem” – that is, to punish people who sell and use drugs, in the name of the dream of a drug-free world. But more and more countries challenge the notion of the “world drug problem”.
“There is no ‘world drug problem’,” said President Petro in his speech, “but a development problem. A question of existence. The denialism spirit that prevails now when the multilateral drug system is sinking, is forcing the countries to respond, in a kind of flexible interpretation of conventions.”
This “flexible interpretation” allows several countries to experiment with the alternatives of the punitive approach: decriminalisation and legal regulation models and innovative harm reduction programs.
This “flexible interpretation” allows several countries to experiment with the alternatives of the punitive approach: decriminalisation and legal regulation models and innovative harm reduction programs.
Reporter: Peter Sarosi
Filming and editing: Istvan Gabor Takacs
The experts interviewed in this film are:
Marie Nougier, International Drug Policy Consortium, IDPC
Niamh Eastwood, Release, UK
Theshia Naidoo, Drug Policy Alliance, USA
Arild Knutsen, The Association for Humane Drug Policy, Norway
Tom Blickman, Transnational Instute, TNI, Netherlands
Kitty Chokwan Chopaka, Thailand.
Cesar Aguilar Alcedo, Bolivia.
Daan van der Gouwe, Trimbos-instituut, Netherlands.
Shayla Schlossenberg, Release, UK.
Katherine Irene Pettus, PhD, International Association for Hospice & Palliative Care
Charity Monareng, Students for Sensible Drug Policy
The article and short video here.
Video from our event:
Exploring legal regulation as a tool to promote human rights and secure health and security in Europe. Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs, March 2024.
Discussions around the legal regulation of drugs have recently emerged with more force than ever across Europe. With the risk of new synthetic drugs entering the European markets and the growing influence and violence of organised crime, the need to explore new policy options that can address these risks is evident and urgent.
This side event aimed to discuss new drug policies that address the emerging drug policy challenges in Europe, and the importance of facilitating a broader public conversation on these matters.
Moderator:
MARIE NOUGIER | Head of Research and Communications, International Drug Policy Consortium (IDPC)
Speakers:
ANN FORDHAM | Director International Drug Policy Consortium (IDPC)
PIETER WALINGA | Program manager, City of Amsterdam
JINDŘICH VOBOŘIL | National Drug Policy Coordinator, Czech Republic
JOHAN WICKLEN | Journalist, Author, Sweden
ARILD KNUTSEN | Director, Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
ZAVED MAHMOOD | Human Rights Officer, UN Office of the High Commissioner for Human Rights
Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs in 2024 by the Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
Co-organisers:
Germany,
The Czech Republic,
UN Office of the High Commissioner for Human Rights( OHCHR)
International Drug Policy Consortium (IDPC),
International Network of People who Use Drugs (INPUD),
Amnesty International
Event manager:
John Melhus, International Advisor, The Norwegian Association for Humane Drug Policy
Drugreporter: March, 29: Exploring legal regulations in Europe
Watch the video from the event here.
--
Video Manager
Jogriporter Alapítvány
Rights Reporter Foundation
H-1032 Budapest
San Marco utca 70
+36-20-4638062
drogriporter.hu
takacsistvangabor@rightsreporter.net
Daily Beast 23. march 2024: Cops Demand the Right for Cops to Do Psychedelic Drugs, by Mattha Busby.
A group of police officers is calling on the United Nations to help lead a narcotic revolution that would see cops do MDMA to help fight PTSD.
For decades in the U.S., police officers have served as the frontline troops in a militarized war on drugs in which millions were jailed for non-violent offenses. But a small cadre of serving and former police officers, in the U.S. and across the world, are finding that when used responsibly and therapeutically, some of the drugs can ease distress and make them happier.
It’s no wonder so many cops are seeking their own solutions:
“Police officers who were exposed to trauma in the war on drugs, now report that the effort did not limit access to drugs, but increased violence. Now they are fighting for psychedelics in the treatment of trauma and other psychological challenges,” Arild Knutsen, the head of Norway’s Association for Humane Drug Policies, who attended the panel, posted on X.
Read the whole article at Daily Beast here.
Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: Forebygging og straff - nytt møte med Politidirektoratet, av administrasjonen i RHO og styremedlem Arild Knutsen.
Nøyaktig et år har gått, siden vi sist var invitert til Politidirektoratet for å få orientering om arbeidet knyttet til rolleforståelse og politiets virkemidler i forebygging - og virkemidler i møte med rusbrukende innbyggere.
Vi fikk en grundig orientering om status på konsekvenser, innstramminger, økt internkontroll og nye obligatoriske opplæringskurs i kjølvannet av blant annet Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger. Etisk dilemmatrening og en rekke nye konkrete tiltak skal sikre normene for hvilken rolle tjenestepersoner i politiet opptrer i.
Administrasjonen i RHO mener det er svært betryggende at dette arbeidet følges så godt opp.
Det var Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), Actis og Preventio som var invitert. Fra RHO stilte leder Jan Gunnar Skoftedalen, styremedlem Arild Knutsen og rådgiver Torhild Kielland.
Det er svært gledelig å se hvordan Politidirektoratet har omfavnet kunnskapsgrunnlaget knyttet til forholdsmessighet og rusbruk.
Politidirektoratet deltar i et tverrsektorielt samarbeid i rusforebyggende arbeid blant barn og unge ledet av Helsedirektoratet. Det er sju direktorat som skal utrede forslag til tiltak for bedre tverrsektoriell samarbeid i det rusforebyggende arbeidet. Oppdraget er gitt av Helse- og Omsorgsdepartementet i august 2023.
Det er etablert en arbeidsgruppe fra de ulike aktørene og de har fått frist til å levere rapport til departementet 1. juli. Vi antar konklusjonene fra arbeidsgruppa vil bli sentrale i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. En reform som har blitt utsatt flere ganger. Det er ukjent når reformen skal publiseres.
På møtet i mars 2023 overrakte Arild Knutsen et brev til politidirektøren på vegne av RHO's nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. I brevet tok organisasjonene opp alt som har skjedd i kjølvannet av rusreformen og etterlyste dialog og beskyttelse ved åpne russcener.
På møtet 27. februar 2024 fikk vi se at flere av punktene var tatt inn i de nye retningslinjene for politiets rusforebyggende arbeid.
Vårt nettverk ble hørt!
Det kom også en ny invitasjon fra Politidirektoratet om å komme med innspill til de nye retningslinjene. Spesielt med tanke på hvordan politiet kan bli bedre på forebygging i samarbeid med andre etater og hjelpetjenester. I tillegg ble vår ide om å skape jevnlige dialogmøter, gjerne også lokalt og på flere nivåer, tatt godt imot. Målet er at det gode arbeidet som skjer på ledelsesnivå raskere skal får konsekvenser for arbeidet ute i distriktene.
Vi takker for et godt og konstruktivt møte og ser fram til videre samarbeid!
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
