16. mars 2023. Drugreporter: A World Tired of Drug Prohibition: Impressions at the UN Commission on Narcotic Drugs, av Pèter Sàrosi.
The Drugreporter team attended this year’s 66th session of the UN Commission on Narcotic Drugs (CND), the largest annual global meeting on drug policies. This is a preliminary written report with some personal impressions – the videos are coming soon.
I used to think about the Commission on Narcotic Drugs as one of the dullest drug policy events of the year. A synod of the Church of Drug Prohibition, meeting annually at its cathedral in Vienna, to reiterate the dogmas of the Holy Drug Conventions, deeming all non-scientific and non-medical use of some pagan drugs illegal and sinful. It was a hostile environment for civil society. But I have to admit that this has been changing – thanks to civil society.
The opening plenary of the CND, the litmus paper of global drug policies, was once a very depressing event where one had the feeling that speeches were created by standardised production. We even joked that we could make a “CND Bullshit Speech Generator”, where you add some keywords and it produces a speech with the usual mantras of “shared responsibility”, “fight this menace”, and “tackle the world drug problem”.
But the opening plenary this year’s 66th session was proof that the so-called Vienna Consensus, the agreement among member states that prohibition is the best way forward, has gone. It has died an agonising death. Instead of reiterating dogmas, many member states were challenging them. Some of the delegates did so with a passion quite unusual at the CND.
The vice-president of Colombia said in her speech that her country is tired of the war on drugs and is seeking new solutions, such as the regulation of cannabis and the coca leaf. The Bolivian delegate condemned what he called “six decades of colonisation of coca leaf”, a “sacred plant” for native people in the Andes region. A minister from Malta announced that his country has created legal access to cannabis for adults last year, with non-profit associations cultivating the plant for shared use.
A few years ago I would call these the “dissenting voices”, but now they are no longer a small, dissenting minority. They have become part of the mainstream. And these voices are now prevalent in regions where before we would only hear about tough-on-drugs policies. For example, we interviewed the Honourable Seth Kwame Acheampong, the Minister of State from Ghana, West-Africa, who explained to us that his country has decided to leave behind the old ways of harsh criminalisation of people who use drugs, and will provide access to harm reduction programs instead.
Of course there are still those countries that stay loyal to the dogmas of drug prohibition, and unfortunately the majority of the world’s population still lives in those countries. China and Iran, for example. And of course Russia, a country that is more isolated than ever at the UN, because of its aggression against Ukraine. The EU and civil society used the CND as a platform to protest against Putin’s war, with several member states condemning it for its intervention. The Eurasian Harm Reduction Association (EHRA) organised a side event on the war in Ukraine, and its effects on harm reduction services, in a room packed with delegates.
We could hear some drug warrior sabre-rattling from countries like Singapore, that highlighted a case of a man who took LSD and killed his mother and grandmother under the influence. This reminded me of the infamous Victor Licata case in the US in the 30s, used by Harry Anslinger, the US drug czar, to demonise cannabis. Of course in both cases, psychoactive substance use was only a catalyst of pre-existing mental health problems. To use these extremely rare crimes to prove that these drugs are dangerous is an extreme form of rabble-rousing.
In the Rotunda of the Vienna International Center mostly prohibitionist countries exhibited the achievements of their law enforcement agencies with vivid images and videos. For example, Iran presented pictures of law enforcement officials who died in action and claimed “They have sacrificed their lives for humankind”. This was in stark contrast with the ongoing demonstration in front of the VIC by Iranian activists, who presented the photos of young people (including children) killed by the Iranian regime.
The Indonesian delegation chose a bizarre slogan for its booth this year: “Speed up efforts to counter drug trafficking and never let up on community empowerment towards a drug-free Indonesia”. Probably they tried to mix the old-fashioned prohibitionist message with some progressive truism. The result was… well, bizarre.
The director of the UN Office on Drugs and Crime (UNODC), the Egyptian Ghada Fathi Waly made a flexible speech, trying to give both sides something – but not enough to label her either progressive or conservative. For example, she called for greater access to HIV-prevention services for people who inject drugs but she did not utter the phrase “harm reduction”, an expression which angers prohibitionists. She emphasised that compassion must be at the centre of drug policies – a phrase I could not interpret as anything other than sanctimonious, considering that millions of people are killed, imprisoned, and tortured in the name of drug control every year.
It was not surprising that the watchdog of the international drug control system, the head of the International Narcotic Control Board (INCB), condemned countries that made cannabis legal at the opening. It has been the case for several years now. What was more surprising is that she condemned countries that violate human rights in the name of drug control – something they have not done before. Another sign of changing narratives at the UN.
One of the highlights of this year’s CND was the intervention of the UN High Commissioner for Human Rights. His appearance was a welcome change in this law enforcement dominated scene. His call for ending the war on drugs is a significant catalyst for change.
But what really makes the CND more interesting and lively these days are the side events, organised mostly by civil society. There were so many parallel sessions that it is impossible to give a comprehensive overview of all – there are reports on the CND blog. But I can highlight a few events I attended.
One remarkable event was the one discussing drug policies in Northern Europe, organised by the Norwegian Foundation for Humane Drug Policies (FHN). It is amazing to see how much change has been taking place in this region of the world, once known for its repressive, abstinence-based approach to drugs. Halldóra Mogensen, a Member of the Icelandic Parliament, Nanna W. Gotfredsen, a Member of the Danish Parliament and member of the legendary Danish Street Lawyers, and Arild Knutsen, the always optimistic community activist from Norway, presented how their countries introduced harm reduction services such as supervised drug consumption sites. Of course there is still lots of stigma and discrimination – old attitudes die slowly – but society is transforming. As we could hear, Sweden is now the only Nordic country that still favours tough-on-drugs policies instead of harm reduction.
Another interesting side event I attended was about drug checking: harm reduction interventions to identify substances in products sold as drugs in the illicit drug market. The goal: to enable consumers to avoid adulterated, dangerous, potentially toxic substances. Panellists from the Netherlands, Switzerland, the UK, Portugal, and New Zealand presented the results of their drug checking programs. The evidence is clear: drug checking can save lives. Drug checking, once focusing mostly on the rave scene and targeting party-going young people, is changing. Different groups of drug users are reached out to, including cannabis users and more marginalised, older groups of people who use drugs. Drug checking has been introduced at supervised drug consumption sites. New Zealand is the first country in the world to make a legal regulation of drug checking: a model to follow for other countries in the near future. There is a network of drug checking services in Europe to share data and experiences among service providers.
I also attended the side event organised by Morocco on its lessons learnt from its new cannabis regulation policy, introduced a few years ago, to allow legal cultivation and export of cannabis for industrial and medical purposes. Morocco has been the largest cannabis producer since the 18th century, farmers in the rural area of the Rif mountains had a hostile relationship with the central government that tried to eradicate their cannabis fields. The reform is an attempt at a compromise – it will not solve the problem but it is a step in the right direction. A new agency was established to control cannabis production and export, trying to keep it strictly within the parameters of the international drug treaties. Morocco will not be the country to “boldly go where no man has gone before”, but I suspect that as soon as major European countries create a legal market for recreational cannabis, these mechanisms will be used to supply this market with cannabis.
Apart from attending the CND, we have produced several video interviews with some government and NGO delegates about cutting edge drug policy reforms. Our videos are coming soon!
For a comprehensive picture of this year’s CND, please visit the Live CND Blog, written by civil society activists!
Les artikkelen på Drugreporter her.
Nettavisen/Norsk debatt 10. mars 2023: Senterungdommen går rett i fella, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Senterungdommen vil føre en ruspolitikk basert på spinnville, anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.
Senterungdommen vil ha en strengere narkotikapolitikk, og skal ta saken opp på Sps landsmøte i mars.
De ønsker nå å reversere følgene av Riksadvokatens presiseringer og instrukser ved å ta politisk grep og gi politiet mulighet til å avdekke og forebygge bruk som før. Og de vil sikre at mindre doser narkotika til eget bruk skal være straffbart.
Straffbart er det fra før og det vet de nok. Likevel kaller de dagens situasjon for frislipp.
De hevder det ikke er noen motsetning mellom å hjelpe folk og straffe folk fordi de ønsker alternative reaksjoner, som en ruskontrakt.
Jeg vil minne om at Riksadvokatens presisering (2021) var en reaksjon på en politiskandale der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser ved mistanke om rusmiddelbruk (et bøteforhold).
Dette er ulovlige integritetskrenkelser som har pågått systematisk i flere tiår og som i flere tilfeller var så grove at de trygt kan klassifiseres som overgrep.
Senterungdommens ønske om å reversere dette, innebærer å be politiet gjenoppta en ulovlig og uforholdsmessig praksis, uavhengig av de negative følgene det har for dem det gjelder.
Høyesterettsdommene og den påfølgende instruksen fra Riksadvokaten (2022) handler om en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer, med bakgrunn i en flertallsinnstilling på Stortinget.
Det er også et uttalt ønske fra regjeringen at det skal bli en tilsvarende de jure avkriminalisering av personer med rusutfordringer, som del av den varslede forebyggings- og behandlingsreformen.
Når det gjelder straffansvar så er det samfunnets sterkeste virkemiddel for å avverge uønskede hendelser. Det må foreligge solid dokumentasjon på at det har ønsket konsekvens for å kunne opprettholdes, men det er ingen beviselig sammenheng mellom straffansvar og utbredelse av bruk.
Når det gjelder ruskontrakter til forebygging og hjelp, anbefaler jeg disse ordene fra helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol:
«Kunnskapsbasert metodikk skal ligge til grunn for den forebyggende innsatsen. Flere faginstanser, deriblant Helsedirektoratet, peker på at ruskontrakter ikke kan ses på som kunnskapsbasert tilnærming. Det finnes altså ikke grunnlag for å hevde at ruskontrakter har en forebyggende effekt. Derimot har bruk av tvang og kontroll overfor barn og unge faglige og etiske sider som må tas på alvor.»
Tabloidpressen har i det siste produsert artikler med spinnville påstander om stor økning i bruk av ulovlige rusmidler. Ofte med anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.
Og de som har «glemt» at ungdom nå kan gå rundt med «bæreposer med narkotika», har illustrert artiklene med bilde av en influenser med mini-klipspose.
Inntrykket som dannes er at den påståtte økningen skyldes debatten om rusreform og endret praksis hos politiet. Dessverre går Senterungdommen rett i fella og vil styre politikken deretter.
Bruken av cannabis er på det jevne. Bruken av amfetamin er jevn. Bruk av Ecstasy/MDMA er litt synkende. Og bruk av kokain har økt noe.
Utviklingen er i tråd med europeiske trender og kan dermed ikke tilskrives verken debatten eller endringer i samfunnets reaksjoner.
Hvis Senterungdommen noen gang skulle få lyst til å gå inn for en kunnskapsbasert narkotikapolitikk på vegne av mennesker i sårbare situasjoner, vil jeg anbefale å ta til vurdering om det kan utredes hvorvidt politiets oppgave med å avdekke bruk og besittelse til egen bruk egentlig er rusforebyggende.
Før trodde de fleste at straff virker forebyggende, nå vet vi at det ikke kan sies å være det. Da skylder vi et svar på om politiet egentlig bør settes til denne oppgaven.
Det er veldig stigmatiserende for rusmiddelbrukere når politiet er satt til å finne deg, anholde deg, visitere deg, ta eventuelle rusmidler fra deg og så pålegge deg en uforholdsmessig reaksjon med tvungne oppmøter og krenkende overvåkede urinprøver.
Det er også vanskelig å komme tidlig i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringer knyttet til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det samme. Det handler ikke bare om oppfølging etter anholdelse, men også om rettssikkerhet, kontrollskader og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.
Min «take» på resultatet av en slik utredning, er at politiet snarere bør prioritere alvorlig kriminalitet fordi det er langt mer rusforebyggende.
Både med tanke på økte ressurser til å forebygge kriminalitet som medfører traumer som folk senere i livet vil bruke rusmidler for å holde ut med, og på bakgrunn av at politiet faktisk har begynt å ta langt større beslag etter at de gikk mindre etter brukere av rusmidler som sådan.
Mens antall brukersaker sank betraktelig i 2022, økte mengden beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og økningen i kokainbeslag var på 16 prosent, sammenlignet med året før.
Les debattinnlegget på Nettavisen/Norsk debatt her.
TV2.no 09. mars 2023: Bostedsløse kvinner voldtas og misbrukes, Av Hakon Eliassen.
Bostedsløse kvinner i rusmiljøene må tilby sex for å få tak over hodet, andre opplever tyverier, vold og overgrep. Nå står Heidi opp for alle kvinner som Bergen kommune ikke gir trygge botilbud.
Både Berggren Jacobsen og Heidi Melvik var til stede på Torgallmenningen for å markere 8. mars. For Heidi var det første gang hun deltok i en slik markering.
En av hennes støttespillere er Marianne Cook Pierron, som er daglig leder for norges eneste brukerstyrte aktivitetshus.
– Denne dagen skal vi markere at bostedsløse kvinner trenger et trygt bosted, de trenger å bli lagt merke til og bli løftet opp, sier Pierron.
Pierron mener det er veldig positivt at ansvarlig byråd nå lover å snu alle steiner for å løse utfordringene.
– Det er gledelig, for dette er en gruppe som har vært oversett i alt for mange år, forklarer Pierron.
– Situasjonen for bostedsløse kvinner er like ille over hele landet. Det finnes få særskilte botiltak for kvinner, sier Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Han forteller at problemstillingen TV 2 tar opp, er blant de viktigste temaene brukerorganisasjonene på rusfeltet jobber med.
– Og når det gjelder kvinner, så er også rusproblematikk mye mer skambelagt enn for menn.
Han bekrefter at kvinner gjerne får tilbud av menn om å overnatte eller bo hos dem, da ofte mot seksuelle tjenester.
– Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i oppveksten. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Kvinner får også i oppdrag av menn å gå ut og tjene penger på sitt vis, sånn at de begge kan få friskmeldingen sin raskt, tilføyer Knutsen.
– Kvinner opplever seg ofte i liten grad beskyttet av politiet og de har ikke samme tilgang til krisesentre som andre, sier han, og legger til:
– Kvinner i aktiv rus er en oversett minoritet. De er veldig ofte overlatt til seg selv så lenge rusmiddelbruken pågår og de utsettes mer for moralisme, enn sympati, avslutter Knutsen.
Les hele artikkelen på tv2.no her.
NRK Rogaland 8. mars 2023: Ulik praksis for ruspasienter: Regjeringen vurderer endring, av Cathrine Oftedahl.
Enkelte LAR-pasienter må betale for behandlingen, mens andre slipper. Rusorganisasjoner mener det er krise, og vil ha gratis tilbud for alle.
I forrige uke fortalte NRK at flere sykehus her i landet har innført betaling for behandling for LAR-pasienter.
Fram til nå har behandlingen vært gratis. Det er likevel ikke alle som tar betalt, selv om de kan. Helse Bergen er et av stedene hvor de har klart å unngå å innføre egenandel.
– Vi har funnet andre løsninger, enn å ta betaling fra LAR-pasienter. Det sier avdelingsdirektør for rusmedisin i Helse Bergen Christian Ohldieck.
I stedet for å kreve egenandel av pasientene har de blant annet redusert antall stillinger.
Ifølge avdelingssjef for rus- og avhengighetsbehandling i Helse Stavanger, Randi Mobæk dropper pasienter nå ut av behandlingen fordi de ikke har råd til å betale.
– Nå får de hverken helsesjekken, de rette medisinene eller terapien de skal ha, og dermed har de større risiko for tilbakefall.
Etter NRKs avsløringer har koordinator for nasjonalt LAR-nettverk og seksjonsleder rus- og avhengighetspoliklinikker ved Oslo universitetssykehus, Kine Haugen, forsøkt å skaffe en oversikt over hvilke sykehus som har innført egenandel.
– Dette byr på problemer fordi det er ulik praksis i hele landet, til og med innad i enkelte sykehus. I tillegg er det forskjeller på hvilke tjenester de tar betalt for.
Marianne Cook Pierron i brukerorganisasjonen Prolar Nett Bergen støtter helhjertet opp om Helse Bergens valg om å fortsette med gratis behandling.
– Her må andre se til Bergen, sier hun og får støtte fra flere rusorganisasjoner.
Regionleder i FHN Vestland Morten Sommerbakk sier at valget er enkelt for en rusavhengig når det gjelder penger.
I slike tilfeller blir brukerdosen valgt foran behandling.
– Det er krise for de pasientene som nå må betale egenandel, mener han.
Espen Aas som er regionleder i A-larm mener innføringen av egenandel faller veldig urettferdig ut for en og samme pasientgruppe.
Les hele saken på nrk.no her.
Rusfeltet.no 01. mars 2023: Fagrådets bruker og pårørendenettverk inviterer Politidirektoratet og Politihøgskolen til samarbeid, av Torhild Kielland.
Brevet er signert av alle de sju organisasjonene i Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Under kan du lese en noe forkortet utgave av brevet:
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder.
Det begynte med politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har vært praksis og en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler.
Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer - og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
Rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
For mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at:
Det har gjort sterkt inntrykk å lese rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Les saken på rusfeltet.no her.
Her er hele brevet:
Til Politidirektoratet.
Fra Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner:
Foreningen for human narkotikapolitikk, ved leder Arild Knutsen
A-larm, ved fagrådgiver Tommy Sjåfjell
Barn av Rusmisbrukere (BAR), ved generalsekretær Marius Helland Sjømæling
Marborg, ved Carl Eliassen
RIO, ved nestleder Asbjørn Larsen
Ivareta, ved generalsekretær Michael Lindholm
proLAR Nett, ved leder Ronny Bjørnestad
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder. Det begynte med denne politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser. Dette er ulovlige integritetskrenkelser som i noen tilfeller har vært så grove at de kan klassifiseres som overgrep.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har altså vært en svært vanlig praksis, en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler, og derfor lever brukere av rusmidler på mange måter som om det stadig er fare for å bli utsatt for slikt, med alt det medfører.
I tillegg har vi fått disse Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten, som innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer og som politiet derfor skal la tvilen komme til gode. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
En god del personer med rusutfordringer sier de merker en gradvis holdningsendring i politiet, men de har ikke helt den sikkerheten som trengs for at de skal kunne agere som om praksisen faktisk har endret seg. Det er også mye usikkerhet vedrørende om politiet stadig vil visitere og ta beslag i brukerdoser.
Det har oppstått mye usikkerhet, bekymringer og frustrasjon vedrørende både politiets tillit og prioriteringer i forhold til brukere av rusmidler. Det arrangeres debatter for tiden om den generelle tilliten til politiet, som følge av både politiskandalen og funnene til Rolleforståelsesutvalget, men at rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet, bør det ikke finnes noen tvil om. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
Det skrives mye om utviklingen i media, og for mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner mot rusmiljøene, med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk. Med dører i oppganger som er blitt sparket inn av brølende politi som har beordret dem ned, arrestert dem, snakket sterkt nedsettende til dem om bruken, og eventuelle sprøytestikk, for så å dra dem ut foran naboenes øyne til arrest og ytterligere krenkelser.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen. Og flere har opplevd moralisering mot å utsette seg for risiko, istedenfor forståelse for at de trenger beskyttelse.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at det tydeliggjøres at politiet ikke skal unngå rusmiljøene, men snarere endre praksis fra kriminalisering til atferdsregulering.
Vi ønsker at politiet skal sikre at rusmiddelbrukere er like beskyttet mot kriminalitet som alle andre.
Vi ønsker at rusmiddelbrukere skal ha den samme rettssikkerheten som alle andre kan ta for gitt.
Det har gjort sterkt inntrykk å lese om rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen også vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Avisa Oslo 28. februar 2023: Mener Raymond sviktet da det gjaldt som mest: – Helt feil, svarer byrådet, av Karl Martin Jakobsen.
Kritikere refser at verken Raymond Johansen eller Rina Mariann Hansen var på fem møter med Oslo-politiet. Byrådet svarer at de to møtte politiet helt uavhengig av arbeidsutvalget.
– Jeg mener Raymond Johansen burde vært der. Det ville skapt en helt annen balanse i maktforholdet, og kanskje gjort en avgjørende forskjell.
Det sier Foreningen for human narkotikapolitikks styreleder Arild Knutsen til Avisa Oslo.
Han uttaler seg om de fem arbeidsutvalgsmøtene Oslo kommune har hatt med politiet om å innføre en lokal rusreform, før politiet tidligere i februar sa nei.
Avisa Oslo får bekreftet at representanter for administrasjonen har vært på møtene i arbeidsgruppa, men ikke byrådslederen eller den daværende byråden for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen.
Knutsen mener at sistnevnte som et minimum burde ha vært med på arbeidsutvalgsmøtene med politiet.
– Jeg kjenner ikke til begrunnelsen for at byrådet ikke var på møtene, men når de flagger så høyt at de støtter reformen og det har så bredt flertall i bystyret, burde Byrådet ha vært til stede med den tunge autoriteten de har, sier han til Avisa Oslo.
Byråd Mushtaq beskriver det som helt vanlig at arbeidsgruppa besto av representanter på administrativt nivå, og mener at dette gjorde at gruppa kunne jobbe effektivt. Byrådet fikk vite at politiet ikke ville godta en lokal rusreform i starten av februar.
Mushtaq mener også at Arild Knutsen tar feil om at Raymond Johansens tilstedeværelse på arbeidsutvalgsmøtene kunne gjort en avgjørende forskjell.
– Oslopolitiet er svært godt kjent med byrådets synspunkter og ønsker, men sa likevel nei. Vi styrer ikke politiet, de ligger under Justisdepartementet. Vi reagerte med en gang da vi fikk avslag fra politiet, og sendte umiddelbart en søknad til Justisdepartementet. Det er jo ikke noe poeng å bruke opp tid på møter når politiet har bestemt seg, sier Usman Mushtaq.
Les hele saken i Avisa Oslo her.
Rus og samfunn 28. februar 2023: Åtte organisasjoner med klage ang. Oslo kommunale ruspoliklinikk
Åtte organisasjoner har levert en klage til Oslo kommune angående endring i driften ved Oslo kommunale rusklinikk. Klagen ble levert til Velferdetaten i kommunen, til byrådsavdelingen og til de helsepolitiske representantene i opposisjonspartiene.Klagen er som følger:Klage på vedtak om radikal endring i drift ved Oslo kommunale ruspoliklinikk (OKR) Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), proLARnett, MIO Minoritetenes interesseorganisasjon, Wayback - Stiftelsen Livet Etter Soning, Ivareta, Barn av rusmisbrukere (BAR), RIO og A-larm vil med dette klage på vedtaket til Velferdsetaten om endring og omstilling av Oslo kommunale ruspoliklinikk (OKR). Tre av organisasjonene (FHN, ProLAR nett og Wayback) sendte i november 2022 et felles høringsinnspill til arbeidsgruppens forslag til endring, der vi anbefalte en løsning som landet mellom Konsept 1 (Lavterskel tverrfaglig samtaletjeneste og arbeidsrettet rusbehandling – som er tilnærmet likt dagens praksis), og Konsept 2. (Ambulerende tverrfaglig oppfølgingstjeneste og arbeidsrettet rusbehandling). Vår anbefaling er basert på de grupper som benytter seg av OKRs tjenester i dag, vår kjennskap til målgruppen; personer med rusutfordringer og de erfaringer OKR har med sin pasientgruppe.
Velferdsetaten vedtar Konseptforslag 3. (Ambulerende arbeidsrettet rusbehandling). Det forslag vi brukerorganisasjonene ønsker minst.
Vi er ikke på noen måte motstandere av IPS, som er viktig for bedre livskvalitet for mange, men vi vurderer forslaget som lite heldig i denne sammenheng fordi det går på bekostning av det polikliniske behandlingstilbudet. Vi anser også at konsept 3 retter seg retter seg mot personer som bor i kommunens institusjoner, en ganske annen målgruppe enn de som i dag mottar tjenester fra OKR. Pasientene ved OKR vil dermed miste sitt tilbud og de færreste av dem vil møte like gode tilbud ute i bydelene. Vi mener også at pasientgruppen som i dag benytter OKRs tjenester vil øke, ettersom polikliniske tilbud i TSB vil bli redusert i tiden som kommer som følge av kutt i sykehustilbud. Ventetiden vil øke.
Flere av pasientene ved OKR er personer som enten ikke kommer inn i spesialisthelsetjenesten (TSB) eller ramler ut av TSB. Tall fra OKR viser at blant deres rundt 140 pasienter, er ca. 100 av disse egenhenviste. Dette er et betydelig antall personer som med stor sannsynlighet ikke vil kunne få samme hjelp andre steder. Det å ha et poliklinisk behandlingstilbud som ikke har de samme strenge restriksjoner som TSB, tror vi er avgjørende for at disse personene i det hele tatt skal få den hjelpen de faktisk trenger. For disse er et lavterskeltilbud uten krav om henvisning og vedtak, svært viktig. Vi vil vektlegge viktigheten av at tilbudet ikke er vedtaksfestet, men et tilbud man kan benytte seg av når behovet er der. De færreste i tenkt målgruppe har behov for lengre vei inn til tjenesten.
Muligheten til egenhenvisning er av stor betydning. Det er mange som risikerer for mye til å godta å bli journalført og som dermed ikke vil søke hjelp. Det er også viktig å tilby mulighet til å få behandling når man trenger det. Motivasjon er en varierende ferskvare, ventetider og byråkrati er uheldig på mange måter. Oslo by har en mangfoldig populasjon med ulik tillit og tiltro til hjelpeapparatet. Det er også av betydning at tjenesten er gratis, og at man dermed ikke straffes med gebyr om man ikke møter til avtale. I tillegg til den polikliniske tjenesten med erfarne behandlere, får pasientene også tilbud om bistand til andre utfordringer som forringer livskvaliteten, eksempelvis i møter med det øvrige hjelpeapparatet, økonomisk rådgivning og jobbformidling.
OKRs tjenester er lavterskel og tverrfaglig. Pasienter imøtekommes og ivaretas ut fra den enkeltes reelle og faktiske behov. De har også tilbud om drop in.
Hvor kjent tilbudet til OKR er blant brukere og på bydelsnivå, er en utfordring som hviler på ledelsen hos Velferdsetaten. Vi anser oppsøkende og ambulante tjenester som et uhyre viktig tillegg til dagens base og ønsker en mer systematisk utadrettet virksomhet.
Fra brukerperspektiv fremstår målvurderinger basert på tall og ønsket om desentralisering som viktigere enn brukernes faktiske og reelle behov. Vi tror også at OKR kan forbedres, gjøres om, og bli mer synlig, men vi mener at en total omgjøring ikke vil være løsningen.
Hensynet til brukerne i Oslo kommune er det viktigste, særlig de som har falt mellom alle stoler. Over 100 av disse har et tilbud som møter deres behov i dag, men som de nå risikerer å miste. Det er en grunn til at de benytter dette byomfattende tilbudet. Dette må også ses i sammenheng med de varslede kuttene i statlig rusbehandling på OUS, avdeling Rus- og avhengighetsbehandling. Mange har ikke blitt imøtekommet med den hjelp og fleksibilitet man har behov for i sin bydel. Mange har heller ikke et forhold til hjelpetilbudet sin bydel, eller de vil helst ikke benytte tilbud som er i sitt nærområde. Tilbudene som gis på bydelsnivå er dessuten svært varierende.
Undertegnede organisasjoner ved Brukerutvalg rus vil med dette be Velferdsetaten, Oslo kommune gjøre sin vurdering på ny.Tonje Jevari, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), Lene Midtsundstad, proLAR Nett, Suad Abdi, MIO - Minoritetenes interesseorganisasjon, Johan Lothe, Wayback - Stiftelsen Livet Etter Soning, Monica Henriksen, Ivareta. Anniken Wiik, Barn av rusmisbrukere (BAR), Mohammed hersi, RIO, Bjarte Vandvik, A-larm
Les på Rus og samfunn her.
Vårt Oslo 26. februar 2023: Mener Oslo-politiet bevisst trenerer lokal rusreform: - Jeg stiller spørsmål ved politiets juridiske vurdering, sier Arild Knutsen, av Arnsten Linstad.
— Det må være juridisk mulig å få til lokal rusreform, sier FHN-leder Arild Knutsen. Han mener Oslo-politiet bevisst trenerer bystyrevedtak om et forsøk der besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk ikke straffes med bøter.
VårtOslo offentliggjorde lørdag politiets hovedargument mot et forsøk med lokal rusreform i hovedstaden.
Et lokalt forsøk der bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke straffes med bøter eller fengsel, vil nemlig kun gjelde for personer folkeregistrert i Oslo, mener politiet i et brev til byrådet.
Dermed brytes prinsippet om likhet for loven, mener påtalelederen i Oslo politidistrikt.
— I og med at Oslo kommune opplyser at en kun vil ha anledning til å følge opp personer folkeregistrert i kommunen, reiser forslaget også problemstillinger om omfanget av et slikt prøveprosjekt, herunder prinsipper om likhet for loven, skriver leder for felles påtale i Oslo politidistrikt, Beate Brinch Sand.
Nå imøtegås påtaleleder Brinch Sands argument mot rusreform av Arild Knutsen.
Lederen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) viser til at et overveldende bystyreflertall har vedtatt at byrådet skal jobbe for et forsøk med rusreform i Oslo.
— Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved politiets juridiske vurderinger, sier Knutsen til VårtOslo.
— Det står ikke noe i vedtaket om at det handler om de som er bostedsregistrert i Oslo. Derfor kan byrådet og politiet enes om at det handler om de som oppholder seg i Oslo, påpeker FHN-lederen.
Knutsen har både Ap/SV/MDG-byrådet og bystyregruppene til Høyre, Venstre og Rdøt i ryggen når han mener det er på tide å forsøkte det stortingsflertallet i forrige periode ikke ville tillate Solberg-regjeringen å gjennomføre på nasjonalt nivå.
I Stortinget gikk nemlig både Ap og Sp sammen med Frp mot den daværende borgerlige regjeringens rusreform. I hovedstaden er imidlertid Oslo Ap uenig med sitt eget moderparti.
Nylig uttalte hovedstadens ferske sosialbyråd Usman Mushtaq (Ap) at han vil be regjeringen sørge for at det blir innført forsøk med rusreform i Oslo.
Arild Knutsen sier han på sett og hvis forutså at Oslo politidistrikt, som er politimyndighet også i Bærum og Asker, ville argumentere mot forsøk med lokalrusreform.
— Jeg gjettet på forhånd at Oslo politidistrikt ville innvende mot lokal rusreform at politiet er inndelt i distrikt, sier han.
— Og at det derfor blir ulikt innenfor Asker og Bærum versus Oslo. Men jeg trodde også det ville kunnet blitt innvendt mot at det handler om hvor man oppholder seg når man blir tatt med mindre mengder narkotika, sier Arild Knutsen.
Han påpeker at en lokal rusreform ikke innebærer legalisering av narkotika.
— Det vil jo stadig være straffbart og politiet skal fortsatt avdekke og avverge bruk av ulovlige rusmidler, sier FHN-lederen.
Knutsen mener byrådet og politiet bør kunne enes om at personer, som tas med mindre mengder narkotiske stoffer til eget bruk, skal få påtaleunnlatelse med vilkår.
— Vilkåret vil da være å møte opp ved rådgivende enhet for russaker der man oppholder seg uten vilkår om rustesting. Og at det ikke blir gitt bot, sier Arild Knutsen.
— Det er jo den praktiske og eneste forskjellen. Så dette må være juridisk mulig. Jeg føler at politiet feiltolker jussen her for å trenere et vedtak i bystyret, med veldig stort flertall, sier han.
— Det er skuffende dersom byrådet kommer tomhendt ut av dialogen med politiet. Etter et så bredt flertallsvedtak i bystyret, som byrådet også har flagget veldig sterkt at de støtter, sier Arild Knutsen.
Les artikkelen i Vårt Oslo her.
Debattinnlegg i Klassekampen 21. februar 2023: Set tak på husleigeaukingar no! av:
Leieboerforeningen v/Anne-Rita Andal,
MiRA-Senteret v/Khansa Ali,
Aleneforeldreforeningen v/Cathrine Austrheim,
Norsk Forbund for Utviklingshemmede v/Hedvig Ekberg,
PIO – pårørendesenteret i Oslo v/ Gro Tingelholm ,
AAP-aksjonen v/ Elisabeth Thoresen,
Foreningen for human narkotikapolitikk v/ Tonje Jevari,
JURK – Juridisk rådgivning for kvinner v/Petrine Iversen,
Jussbuss v/husleie- og gjeldsgruppa,
Fattighuset v/Dag Westerheim,
Velferdsalliansen v/Honoratte Muhanzi,
Aktivistkollektivet Reduser Husleia Fattignettverket v/Per Magnus Øgård,
Rettspolitisk forening v/ Victor Håland
I desse dagar mottek leigebuarar over heile landet varsel om husleigeaukingar. I mange tilfelle er aukinga dramatisk mykje større enn tidlegare. Prisveksten er rett og slett ikkje økonomisk og sosialt berekraftig. Det er på tide å ta politiske grep i leigesektoren, både på kort og lang sikt. Eit tak for husleigeaukingar er eit slikt grep. Leigebuarar – rundt 20 prosent av befolkninga – har lenge vore ei nedprioritert gruppe i bustadpolitikken. SSB melder at leigebuarar har lågare standard på bustaden, høgare grad av trangbuddheit og høgare utgifter til bustad enn resten av befolkninga. Leigebuarar opplever òg ei høg grad av utryggleik og stress knytta til stadige rundar med flytting. Dei er overrepresentert når det kjem til fattigdom og levekårsutfordringar. Fleire opplever diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller status som trygdemottakarar. I møte med dyrtida, set bankane opp rentene på bustadlåna og mange huseigarar sender rekninga vidare til leigebuarane. Leigene kan aukast i tråd med konsumprisindeksen (KPI) til SSB, som er svært høg no. Det nyaste talet, frå januar, er på 7,0 prosent. For mange leigebuarar er ei auke på sju prosent på grensa av kva dei kan klara. Det er fullt mogleg at KPI-en held fram med å auka. Mange av organisasjonane dei underteikna jobbar i opplever no fortvilte leigebuarar som tek kontakt fordi dei slit med å betala leiga. Vi er redde for at vi kjem til å sjå fleire som vert tvinga til å flytta igjen, fleire økonomisk vanskelegstilte, fleire utkastingar og kanskje også fleire bustadlause. Når rekninga for renteaukingane vert dytta nedover bordet, til dei som har minst, forsterkar det ei rekke andre sosiale problem og samfunnsutgifter. Leigebuarane kan rett og slett ikkje ta støyten. Det vil vera meir rettvist og samfunnsøkonomisk om nokon andre gjer det. Derfor støttar vi forslaget Raudt har fremma på Stortinget om å innføra eit midlertidig tak på husleigeaukingar, etter modell frå Danmark. Fleire andre europeiske land har innført liknande ordningar. I Danmark har regjeringa innført eit makstak på fire prosent husleigeauke i året dei neste to åra. I Noreg kan eit tak innførast gjennom husleigelova sin § 4–6. Den høge konsumprisveksten og prisstiginga i leigemarknaden, i kombinasjon med dyrtid, gjer grunnlag for bruk av føresegna. Eit midlertidig husleigetak vil vera eit sårt tiltrengt pusterom. Det må følgast opp med meir langsiktige tiltak, og det er avgjerande at leigebuarar ikkje opplever eit endå større prishopp når taket blir fjerna igjen. Arbeidet regjeringa har sett i gang med å utarbeida ny husleigelov må ta innover seg dette perspektivet. Vi vil òg trekka fram nokon av dei andre tiltaka i forslaget, som å få på plass utleigetilsyn i kommunane og ein ikkjekommersiell leigesektor. Eit midlertidig husleigetak vil berre vera første steg på vegen mot ein leveleg leigesektor. Det er likevel eit heit nødvendig og rettferdig krav akkurat no. Leigebuarane vil ikkje flytta igjen, dei vil berre bu trygt. Sett eit tak på husleiga no!
Les debattinnlegget i Klassekampen her.
VG 17. februar 2023: Ber Justisdepartementet om lov til rusreform i Oslo, av Eiliv Frich Flydal.
Oslos byråd har nå søkt Justisdepartementet om å få starte en lokal rusreform i Oslo, etter at politiet avviste forslagene.
I et år har Oslos byråd jobbet for en lokal rusreform i Oslo, som sikrer helsetjenester og ikke straff for dem som blir tatt for bruk av narkotiske stoffer.
Dialogen har gått direkte mellom byrådet og politiet, men stoppet opp i vinter da de ikke kom til enighet.
Forslaget om å gjøre Oslo til et «prøvefylke for rusreform» kom fra Oslo Høyre i 2021 og fikk senere støtte av et samlet bystyre.
Bystyret vedtok å søke nasjonale myndigheter om tillatelse, dersom kommunen og politiet ikke kom fram til en enighet.
Nå har nyutnevnt byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Usman Mushtaq (Ap) sendt en søknad om pilotprosjekt for alle under 23 år.
– Jeg er skuffet over at det ikke ble en løsning med Oslo-politiet. Nå er det viktig at byrådet legger alt press de kan for å få til en løsning med Justisdepartementet. Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål, sier gruppeleder Eirik Lae Solberg (H).
En av dem som er skuffet er Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
– Du blir behandlet som kriminell som rusmiddelbruker i Oslo. Det er en feilslått ruspolitikk, sier han til VG.
– Justisministeren (Emilie Enger Mehl, Senterpartiet, red.anm.) kommer fra et parti som er glade i lokalt selvstyre. Det finnes ingen politisk sak det er mer enighet om i Oslo og flere andre byer enn behovet for rusreform. Går ikke dette gjennom, så har politiet fått diktere politikken på dette feltet, sier Knutsen.
Les hele saken i VG her.
