Foreningen for human narkotikapolitikk medvirket til to arrangementer under Arendalsuka i år.
Der som ingen skulle tru at rusavhengige måtte bu - arrangert av Nettverket av brukerorganisasjoner hos Rusfeltets hovedorganisasjon.
Et godt og trygt sted å bo er nødvendig for oss alle. Når blir en bolig et hjem. Hvordan ser situasjonen ut for innbyggere med rusutfordringer. Hør bruker- og pårørendeorganisasjoner gi et bilde av hvordan situasjonen ser ut. Hva skal til for at situasjonen blir bedre?
Medvirkende
Opptak av arrangementet er lagt ut av Rusfeltets hovedorganisasjon her (Facebook).
Huset - Brukerstyrt møteplass for rusavhengige! Arrangert av proLAR nett, A-larm og Foreningen for human narkotikapolitikk.
Brukerorganisasjonene proLAR Nett, A-larm og Foreningen for human narkotikapolitikk har sammen etablert Huset Bergen og Huset Oslo. Husene er hard core "brukerstyrt". Ideologien er tuftet på medborgerskap, empowerment og brukermedvirkning.
Huset Bergen og Huset Oslo er nå i full drift og vi ser effekten av tiltaket som er drevet etter våre prinsipper og verdier. Besøkstallene er gode, brukerne trives hos oss. Hvordan rigges et "hus" uten regler og byråkratiske prosesser?
Huset er drevet av brukerorganisasjonene på rusfeltet, alle ansatte har egen brukererfaring. Både Oslo og Bergen kommune har bistått med økonomiske tilskudd for å få dette godt i gang.
Hva skyldes suksessen med brukerstyrte Hus? Vi inviterte fagfolk, politikere, brukere og andre interesserte til å delta sammen med oss for å høre våre erfaringer om driften og veien dit. Er brukerstyrte tiltak fremtidens metode for inkludering og fellesskap?
Deltakere:
Marianne Pierron, Daglig leder, Huset Bergen
Karl Bertil Nordland, Daglig leder, Huset Oslo
Espen Aas, Representant, A-larm
Arild Knutsen, Leder, Foreningen for human narkotikapolitikk
Ida Kristine Olsen, Fagansvarlig, proLAR Nett
Hassan Nawaz, Fraksjonsleder helse og sosialutvalget for Oslo Høyre bystyregruppe,
Sverre Simen Hov, Leder møtearena næringsliv, Bergens næringsråd
Rune Bakervik, Byrådsleder Bergen, Arbeiderpartiet.
Opptak av arrangementet er lagt ut av Rusfeltets hovedorganisasjon her (Facebook).
Morten Sommerbakk, leder i FHN Vestland, deltok på:
På helsa løs - Hvilken rolle spiller sosiale ulikheter for rusbruk? Arrangert av KORUS
Sosiale ulikheter i helse, dårlige levekår og fattigdom er temaer som vi stadig leser og hører om. På dette arrangementet spør vi hva ved rusen som påvirker sosiale ulikheter. Og er det slik at rus kan være årsak til sosiale ulikheter eller er det en konsekvens. Med oss har vi blant annet folkehelsedirektører i Agder, Vegard Nilsen som løfter blikket og ser på Folkehelsemeldingen i et rusperspektiv, Jan Gunnar Skoftedalen, leder av Rusfeltets Hovedorganisasjon og FHN Vestlands leder Morten Sommerbakk som skal snakke om sosiale ulikheter i rus.
Opptak av arrangementet er lagt ut her (Vimeo). Halvveis ut i sendingen.
Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.
Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.
Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.
Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.
Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.
En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.
Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.
I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.
I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.
Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.
Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.
Her er Facebook-siden til arrangementet.
Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Her er Facebook-siden til temamøtet.
Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.
«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.
Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.
Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.
Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.
I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.
Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.
For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:
«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»
Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.
Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.
Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:
«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»
Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.
Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.
Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.
De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.
I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.
Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.
Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.
Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.
Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.
Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.
Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.
I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.
Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummering, Riksadvokatens presiseringer, tre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.
Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»
Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.
Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».
Les artikkelen på psykologisk.no her.
Rusfeltet.no 23. mai 2023: Positiv forskjellsbehandling heller enn diskriminering
Rusfeltets Hovedorganisasjons Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner ber om gjennomgang av NAVs diskriminerende praksis overfor pasienter med rus- og psykiske lidelser.
Vi ønsker i tillegg positiv særbehandling av en utsatt pasientgruppe for å minke gapet i levealder.
I Aftenposten 10. mai 2023 skrev overlege Inger Margrete Foldøy Hageberg, leder i Norsk forening for rus og avhengighetsmedisin og psykiater Lars Lien, professor og leder i Norsk psykiatrisk forening om diskriminering og usaklig forskjellsbehandling overfor personer med rus og psykiske lidelser. Det handler om at NAV trekker trygden til pasienter i døgnbehandling i rus- og psykisk helsefeltet. Dette gjøres ikke overfor andre pasientgrupper og er negativ særbehandling og diskriminering av en gruppe pasienter. Konsekvensen er at pasienter enten kvier seg for å dra i behandling, eller de avslutter oppholdet for tidlig.
Vi er svært lettet over at regjeringen klarte å løse opp i problemet med egenandeler i LAR. Imidlertid mener vi egenandeler ved alle helsetjenester for de med rus- og psykiske lidelser bør fjernes, nettopp slik Lien og Hageberg foreslår.
Allerede i 2014 kunne man lese i Aftenposten «Rusavhengige bør få gratis fastlege». Saken referte til Norheimutvalget som i en NOU om prioriteringer i helsetjenestene i 2014 pekte på at fritak av egenandel kan gi stor helsegevinst for få ressurser, for personer med rus og psykisk helseutfordringer.
Problemet med egenandeler ble også pekt på av Stoltenbergutvalget i 2010, i denne utredningen ble vi minnet på at: "før 2005 var det ingen egenandel for rusbehandling" (side 35). De siste tiders reformer og opptrappingsplaner har altså økt terskelen til behandling for mange.
Vi har ved flere anledninger, de siste årene, meldt vår bekymring om egenandeler. I 2018 sendte vi et brev til daværende helseminister Bent Høie, der vi ba om et generelt fritak for egenandeler for personer med rus og psykisk helseutfordringer. I brevet begrunnet vi dette med: «Mennesker med alvorlig rusavhengighet har langt lavere levealder enn resten av befolkningen. Livsstil, bosituasjon og sosial marginalisering må ikke bli til hinder for at rusavhengige får tilgang til ordinære helsetjenester på linje med andre pasientgrupper». Det er lite som tyder på at dette er noe bedre i dag, og vi vil derfor støtte oppfordringen fra Lars Lien og Inger Margrethe Foldøy Hagerup som oppfordrer regjeringen til å:
Vi mener det gang på gang kommer eksempler på at personer med rusproblemer diskrimineres i møte med helse- og omsorgstjenestene. Det gjenstår mye før denne gruppen opplever reell likeverdighet i møte med helse- og omsorgstjenestene. Som eksempel kan vi nevne en artikkel i sykepleien som pekte på at personer med ruslidelser ofte får dårlig smertebehandling fordi man mistenker pasienten for å være manipulerende og russøkende.
Jevnlig leser vi også om personer med ruslidelser som bor på måter vi aldri ville godtatt for andre deler av befolkningen. Personer med rusproblemer mottar verken likeverdige helse-, eller sosiale tjenester. Noe må gjøres for å bedre dette utfordringsbildet. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kom i fjor med rapporten «Rus og menneskerettigheter», der de foreslår en rekke tiltak: Vi gjengir to av disse her:
1). Myndighetene bør styrke helsetilbudet til personer med ROP-lidelser, herunder sikre tilstrekkelig tilgang til somatisk og psykisk helsehjelp, samt styrke gruppens boligtilbud.
Når Lien og Hagberg peker på forskjellsbehandlingen fra NAV der en gruppe pasienter trekkes i trygd på bakgrunn av at de mottar behandling, er det lett å være enig i at dette er diskriminering. Det er også lett å være enig med NIM i at diskrimineringsvernet bør utredes og at vi må styrke helsehjelpen til personer med rop-lidelser. Vi mener fjerning av egenandel er blant de viktigste tiltakene for å oppnå dette.
Likhetsprinsippet står sterkt i Norge, det er nedfelt i grunnlovens §98. Imidlertid gis det åpning for å særbehandle grupper for å oppnå reell likestilling. Vi vet i dag at personer med rus- og psykisk helseutfordringer ikke opplever reell likeverdighet i møte med velferdsapparatet. Vi foreslår derfor å positivt særbehandle personer med rus og psykisk helseutfordringer for å fremme likestilling og likeverdighet i helsetjenestene, og fjerne alle egenandeler i disse. Vi har egentlig ikke råd til å la være. Så lenge denne gruppen lever 20 år kortere enn resten av befolkningen, må vi prøve det som prøves kan. Både i 2010, i 2014 har egenandelsordningen blitt foreslått fjernet. Når det nå foreslås igjen, håper vi på gjennomslag for å bedre levekårene og livskvaliteten til en svært utsatt gruppe.
Med vennlig hilsen
Tommy Lunde Sjåfjell, A-larm bruker og pårørendeorganisasjon
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk - FHN
Vidar Hårvik, leder Marborg
Ronny Bjørnestad, leder i proLAR Nett
Michael Lindholm, leder i Ivareta
Marius Sjømæling, generalsekretær, Barn av Rusmisbrukere – BaR
Asbjørn Larsen, nestleder RIO
Les saken på rusfeltet.no her.
TV2.no 07. mai 2023: Nytt rusmiddel på narkotikalisten i Norge: – Hundre ganger sterkere enn morfin, av Sebastian Faugstad.
Kripos snakker åpent til TV 2 om beslag og trender av nye livsfarlige opioid.
Denne uken ble en ny gruppe rusmidler oppført på narkotikalisten.
Nitazener – syntetiske opioider med mange varianter – er kommet på banen. Stoffet har alt vært involvert i flere overdosedødsfall i Norge.
Kripos sier til TV 2 at de ser grunn til bekymring:
– Stoffet beskrives som mer enn hundre ganger sterkere enn morfin.
Kripos kan vise til fem beslag av nitazener i Norge så langt. Fire av beslagene ble gjort i fjor, hvorav to av dem var med metonitazen og to med etonitazepyn.
– Stoffene er veldig potente. Det skal veldig små mengder til for å gi rus, overdose og overdosedødsfall, sier Kari Frey Solvik, seksjonsleder i seksjon for narkotikaanalyse i Kripos.
Et av beslagene med etonitazepyn tok livet av en mann i 30-årene fra Sunnmøre. En annen variant av stoffet, protonitazen, tok livet av en mann i 20-årene på Romerike, og en mann i Bergen i fjor.
Det siste beslaget Kripos viser til var med protonitazen. Dette beslaget er fortsatt under etterforskning.
Onsdag denne uken ble nitazener oppført som gruppe på narkotikalisten av Legemiddelverket.
– Vi tror dette vil ha få en god effekt, sier Solvik.
Da designervariantene til fentanyl ble oppført på narkotikalisten, hadde det en merkbar effekt.
– Disse er ikke sett på flere år i Norge. Vi kan jo håpe at det vil ha samme effekt. Man risikerer brått litt mer når det er innført på narkotikalisten.
Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk, er ikke like håpefull.
Arild Knutsen tror ikke det at nitazener nå er oppført på narkotikalisten vil gjøre store endringer.
– Nitazener er allerede en forbudskonsekvens: en konsekvens av et annet stoff ble hardere regulert.
Knutsen beskriver det som en evig klappjakt, hvor det kriminelle markedet alltid ligget et steg foran.
– At et narkotisk stoff blir skrevet på en liste, på et kontor, blir altfor abstrakt for brukergruppen å ta stilling til, sier han og legger til:
– Risikoen for å bli tatt er uansett liten.
Les hele saken på TV2.no her.
Nidaros.no 06. mai 2023: Politimann fikk narko-pris: – Har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, av Lise Lotte Henriksen.
– Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge.
En spillejobb i Trondheim ble ikke helt som de andre for politioverbetjent Jan Ivar Småvik. På fritiden spiller han i flere band, og en dag i februar ventet det han trodde var en helt vanlig spillejobb i Trondheim.
– Så fikk jeg beskjed backstage at noen ville snakke med meg. Jeg gikk opp, så flere som var samlet og flere jeg kjente, forteller Småvik.
Det han ikke visste var at Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge hadde årsmøte. Samtidig delte de ut Arild Knutsen-prisen, oppkalt etter foreningens styreleder og mangeårig politisk aktivist for rusbrukeres rettigheter.
– For det første er ikke priser noe man får ofte i politiet. Jeg ble satt ut, sier Småvik.
Den som følger med i rusdebatten kan kanskje oppfatte det som steile fronter mellom de som vil endre ruspolitikken og politiet. Det etter hvert ganske velkjente #Narkotwitter jobbet blant annet lenge med å avsløre medlemslistene til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som etter hvert førte til at det ble satt ned et utvalg for å granske rolleforståelse i politiet.
Utvalgets dom var knusende og slo fast samrøre mellom politiet og NNPF.
– Det ble naturlig å gi en pris til Småvik. Han er en politimann som har behandlet folk ordentlig og stått imot ukulturen. Det er ikke alle politifolk som har vært ålreite mot rusbrukere opp gjennom årene, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge, Terje Olden.
– Det er begrunnelsen jeg er mest rørt for. At jeg har møtt mennesker med dialog, ikke stigma. Jeg har behandlet folk på en måte de opplever som positiv. For meg er det en selvfølge at politiet skal gjøre, sier Småvik og legger til:
– Jeg har ikke vært fordømmende, og det lever jeg godt med.
Småvik har 35 år i politiet bak seg. Han innrømmer at synet ikke alltid har vært slik det er i dag.
– Vi trodde at dette med anmeldelser, tvang og trusler var det beste for de med rusproblemer. Jeg har vært med å sparke opp dører og hele pakken, sier han.
Poenget, mener han, er at alle parter i debatten egentlig ønsker det samme. Det er bare hvordan vi kommer dit det er uenighet om.
– Det har skjedd en stor endring i hvordan vi ser mennesket bak rusmisbruket. Uten unntak når noen sliter med rus, ligger det noe annet bak. Det er ikke løsbart å bare gå på rusproblematikken, men vi må se hva som ligger til grunn. Det er ingen som ønsker et samfunn fullt av mennesker som sliter med rus, sier han.
Og han er tydelig på hva han mener er riktig når det kommer rusavhengige.
– Det har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, men folk skal få hjelp og ikke straff. Da må politiet behandle folk med respekt. Skal vi komme i en posisjon hvor vi kan påvirke noen positivt, må folk få hjelp, sier Småvik.
– Det er lettere å motivere folk med hjelpemidler enn med trusler. Det må gå an å snakke med politiet om rusbruk uten at vi lager en sak av det.
For det er slik han gjør jobben sin. Som politikontakt på Ørlandet.
– Det er sånn det er å være politimann på et lite sted. Du er den folk kommer med når de trenger hjelp og bistand. Er jeg i uniform eller sivil er jeg fortsatt politimann Småvik, jeg kan ikke ta avstand. Da blir det at man involverer seg på en annen måte, sier han og fortsetter:
– Når det gjelder rusmisbruk har vi mulighet til å få dem inn i hjelpeapparatet og helsesystemet hvor de kan få hjelp. Der har jeg vært på tilbudssida og vært med til både fastlege og NAV. Der har jeg kanskje skilt meg ut, for jeg har ikke vært så opptatt av hva folk gjør, men hvorfor.
Han mener det er lett for politiet å gjemme seg.
– Gjemme seg bak paragrafer. Men det er vanskelig på et lite sted hvor du kommer tett på folk. Da må du bry deg.
Han tror det kommer til å bli en endring i hvordan politiet ser på personer med rusutfordringer.
– Det har skjedd mye på kort tid, men å endre seg over natta er ikke gitt. Jeg skjønner at mange synes det er problematisk. Men det er en snøball som har begynt på trille, det er det ingen tvil om, sier han og understreker:
– Det er blitt mye større åpenhet i politiet. Folk er lydhør og nysgjerrige. Det er mye positivt, sier han.
Og prisen han fikk har han hengt opp på kontoret.
– Det er en anerkjennelse for det jeg står for og gjør. At det betyr noe for noen. En stemme for de som jobber mot systemet. Jeg ser på den hver dag, den gir meg energi til å gå ut hver dag for å forebygge og ikke minst tørre å stå for et litt annet syn når det gjelder tilnærming til rusforebygging.
Terje Olden har vært en av samtalepartnere til Småvik.
– Vi må tørre å utfordre sine egne meninger. Der har kanskje vi i politiet litt å gå på. Vi må tørre å lytte til de som har andre tanker. Hensikten og målet er det samme som hos oss, men de ser det fra en annen vinkel, sier Småvik.
Olden setter pris på samtalene de har hatt.
– Vi har hatt flere interessante diskusjoner. Han velger å se saken fra flere sider og forholder seg til fakta. Mange politifolk holder seg til det moralske synet. Jeg opplever at Småvik ser folket bak og har ikke fordømt med håndjern, pisk og straff som hjelp, sier han.
Derfor var det riktig for dem å gi prisen til nettopp han.
– Vi ser ikke ting svart/hvitt. Han har vært en ålreit fyr, og det er sikkert flere som han i politiet, men det var han jeg og flere kjenner godt til. Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier Olden.
Også Trygve Bragstad (H) og Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen under årsmøtet. Bragstad for jobben med lokal rusreform i Trondheim, Ghanizadeh for jobben med å avsløre samrøret mellom politiet og NNPF.
Les artikkelen på nidaros.no her.
Harstad Tidende 05. mai 2023: Mener Harstad bør droppe ruskontrakt, av Kristin Axelsen Kildal.
Marino Jonassen er negativ til bruken av ruskontrakter, og mener Harstad kommune bør følge etter Oslo og skrote ordningen.
Marino Jonassen er tillitsvalgt i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han har selv vært rusavhengig og har måttet være på ruskontrakt. Ruskontrakt brukes når man blir tatt med narkotika. Den innebærer at man jevnlig må ta urinprøver under tilsyn, og ha samtaler med ruskonsulent eller helsesykepleier.
Som regel er det personer som er 18 år eller yngre som får tilbud om ruskontrakt i stedet for at det opprettes sak. Voksne som blir tatt med narkotika må gå på ruskontrakt for å få beholde førerkortet.
– Lite eller ingen hensikt
Jonassen beskriver det som nedverdigende å måtte urinere og vise seg naken foran andre voksne, og mener bruk av ruskontrakt kan føre til ekstra problemer for de som trenger hjelp.
– Å vise underlivet sitt foran andre kan for mange være retraumatiserende. Tvang bygger ikke tillit, sier han.
I fjor gikk Oslo kommune bort fra bruken av ruskontrakter. Byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap), mener at ruskontraktene de har hatt i flere år, ikke hjelper.
Også Helsedirektoratet har sagt til rusreformutvalget at det ikke er noe faglig belegg for at ruskontrakt fører til at man slutter med uheldig og skadelig rusbruk.
– Mange kan oppleve bruken av ruskontrakt som krenkende og ubehagelig. Jeg har selv måttet tisse i en kopp foran voksne mennesker opptil to ganger i uka. Jeg ble aldri vant til det, og syntes det var krenkende, sier Jonassen.
Som tillitsvalgt i FHN har Jonassen inntrykk av at ruskontrakt for de fleste har lite eller ingen hensikt, heller tvert imot.
– Mange andre kommuner går bort fra kontraktene. Derfor lurer jeg på hvorfor vi i Harstad skal fortsette med det. I Harstad kommune er man opptatt av å jobbe evidensbasert, men det gjelder tydeligvis ikke
for dette. Jeg synes ikke det er riktig, sier han.
– For noen er testing bra
Jonassen har selv vært i samtale med politikontakt Marius Bergan om temaet. Bergan omtaler kontrakten som rusoppfølging, og personlig har han tro på at denne metoden fungerer.
– Det viktigste for oss er samtalene man må ha gjennom oppfølgingen. Forskning viser at motiverende intervjuer har en god effekt, også vet jeg at for noen er det veldig bra å ha rustesting, sier han.
Bergan har inntrykk av at personer opplever rustestingen på varierende måter.
– Noen opplever det som ubehagelig, mens noen ønsker
å bli testet oftere for å klare å slutte å ruse seg. Når noen synes det er ubehagelig, må man
heller prøve å legge til rette for at det skal bli så greit som over hodet mulig for dem å gjennomføre testinga, sier han. Rustestingen er svært sjeldent to ganger per uke, og det er som oftest sporadisk.
Bergan har også hørt om folk som hevder at de begynner å ruse seg på andre måter under
rusoppfølging, og går over til stoffer som blant annet går raskere ut av kroppen.
– Det har vi sjelden opplevd hos oss, sier han.
Kommunen har ansvaret
Fra sommeren 2022 ble rådgivende rusenhet en lovpålagt tjeneste i kommunene, som en
positiv effekt av debatten rundt rusreformen.
Det betyr med andre ord at ansvaret for rusoppfølging ligger hos kommunen, mens politiet er de som skal overføre saker til dem. For Harstad kommune sin del har de hatt tilsvarende tilbud før igjennom oppsøkende rusteam, og nå er det ungdomsenheten som har ansvaret for oppfølgingen, men det var ulik praksis rundt om i landet.
– På grunn av debatten rundt rusreformen har noen kommuner bestemt seg for å kutte selve testingen. Nå er det veldig debattert hva som er fornuftig eller ikke. Jeg mener som sagt at det er positivt for mange, da det blir en motivasjon for å holde seg unna rusen og for noen en måte å bygge tillitt med foreldre igjen, sier Bergan.
Les artikkelen i Harstad Tidende her.
Nettavisen, Norsk debatt 27. april 2023: Influensere med syltynt erfaringsgrunnlag får dominere debatten om kokain, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
De skaper unødvendig frykt. De tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen. Det handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen.
Hva er det som skjer med denne kokaincrazen i media for tiden? Har media gått fullstendig av skaftet? Er det ingen hjemme i redaksjonsledelsen?
Hvordan kan dere la influensere med syltynt erfaringsgrunnlag få dominere en viktig debatt om utbredelsen av rusmidler, med sånt som i muntlig ordelag pleier å kalles superenkel forskning?
Det begynte med influenseren Martine Halvorsen, som etter en tur på byen gikk ut med en anekdotisk påstand om at man ikke lenger står i kø til do for å tisse, men for å dra kokainstriper.
Altså, seriøst?
Ja, det syntes man visst å mene. Både i media og i politikkens verden.
Halvorsen fikk masse medieoppmerksomhet og Senterungdommens Dordi Asp Lerum gjenga påstanden på Senterpartiets landsmøte. Hun fikk dermed gjennomslag for å gi politiet krenkende tvangsmidler for å avsløre rusmiddelbruk.
Så går influenseren Jenny Gehrken på fest i Hemsedal og legger ut en TikTok-video der hun vil ha mer prat om «det fuckings kokainmisbruket som skjer i Norge nå» etter det hun har sett og hørt der. Også hun får enormt med oppmerksomhet og medieoppslag.
Så følger hun opp med påstander om at kokain er blitt «like vanlig som å ta en shot på byen» og får enda mere.
De begge blir kjente. Veldig kjente influensere. Langt utenfor den kretsen de hadde fra før. Viktige og interessante journalister er hele tiden på tråden, meldingsboksen plinger konstant og de trekkes inn i debattstudioene.
Som om de er eksperter som kan analysere rusutviklingen i samfunnet.
Og denne enorme oppmerksomheten vil flere ha. Både influensere og media.
Dermed går influenseren Vita Mashadi, som aldri har sett kokain eller kjenner noen som bruker det, ut og sier at hun synes det er «så forbanna tapersk å holde på med sånt, og nå klarte hun rett og slett ikke å holde kjeft lenger.»
Igjen blir det flere klikk. Både hun og mediene får sine kick. De blir som hekta. Og enda flere vil kjenne dette bruset i kroppen. Så Fredrik Solvang inviterer både Vita og influenser-søsteren hennes Wanda til NRK Debatten.
Der kan de fortelle at de tar avstand fra dop, selv om de stadig drikker seg drita og aldri har sett noe dop. Deres videre analyse er at det er noe helt annet med kokain enn med alkohol, fordi man ikke får kjøpe kokain på butikken og dette er skummelt med tanke på barna.
Fredrik Solvang er så fornøyd med det givende bidraget at han takker de to av og inviterer Jenny Gehrken til neste del av «debatten».
Igjen får hun opplyse nasjonen om at hun hadde hørt snakk om kokain på en fest i Hemsedal og hun hadde sett én person bruke det uten at noen reagerte. Så derfor kan hun stå i beste sendetid og fortelle at hun la seg på senga i bare BH-en og spilte inn en video om det.
I etterkant av Debatten blir disse influenserne intervjuet og sitert i en rekke medier. De dominerer mediebildet.
Og nå vil enda flere ha.
Så neste dag publiserer VGs debattredaksjon en «Unge meninger»-artikkel. Det er en sånn spalte som skal bidra til at ungdommen får slippe til. For det er jo et veldig lite utvalg av alle tilsendte innlegg som faktisk får spalteplass.
Her er det Saba Hatzimarkos som skriver at hun har overhørt en samtale mellom 15-åringer på en bussholdeplass om at de skulle bruke konfirmasjonspengene på «knips og molly.» Og på bakgrunn av at det er blitt så vanlig, «lanserer» Hatzimarkos et forslag om obligatoriske skolebesøk på avrusningsklinikker.
Innlegget avsluttes med et retorisk spørsmål om det er «kjendiser og reality-deltakere» som bør ha ansvaret for å gjøre noe med dette problemet.
Hennes svar er selvsagt ja.
Ville du ikke også skrevet noe sånt om du var en wannabe-influenser med sterkt sug etter å få like mye oppmerksomhet som de etablerte influenserne, som i tillegg får dominere debatten om kokain?
Er det noen som er opptatt av kunnskap og troverdighet lenger?
Saba Hatzimarkos har tidligere løyet på alderen da hun sjekket inn på Paradise Hotel i rollen som åndeutdriver. Og hun må ha løyet på alderen igjen. For det er en 37 år gammel kvinne som får skrive tull i VGs Unge meninger-spalte.
Hva er det som skjer? Hva er det dere driver med?
Er det dette ungdommen, foreldrene og samfunnet trenger? Er det en så forferdelig utvikling at vi trenger influensere uten kunnskap om temaet til å dominere ved å ta avstand og stigmatisere?
Kan dette skape unødvendig frykt?
Det er ikke bare influensere og media som søker å sko seg på denne kokaincrazen heller.
I VG 25. april går lederen i Norsk Tollerforbund, og tenåringsmamma, Karin Tanderø Schaug ut og slår kokain-alarm. Hun frykter «fri flyt» i russetiden. Løsningen er mer penger til tollerne (?)
Der får hun støtte av politiet, som benytter anledningen til å hevde at flere ungdommer nå tror at narkotika har blitt lovlig. Politiet frykter mer «rusaksept» og sier tilgangen er uten sidestykke. Dette er en dårlig kombinasjon, varsler Ole Magnus Jensen, leder for forebyggende seksjon, enhet vest i Oslo-politiet.
Senterpartiets stortingsrepresentant Else Marie Rødby benytter anledningen til å påpeke at Senterpartiet er imot avkriminalisering og ønsker å gi flere virkemidler til politiet.
Det gir så visst grunn til bekymring når russ bruker rusmidler. Hvert år skjer det forgiftninger. Og hvert år utsettes fulle russ for seksuelle overgrep. Hvert år legger mange russ fundamentet for alkoholproblemer som vil utvikle seg senere i livet. Og hvert år havner fulle russ i alvorlige ulykker.
De aller fleste som havner på legevakt og sykehus blant ungdom og i russetiden, har alkohol og kun alkohol i blodet.
Selv om vi vet at alkoholen er involvert i det meste av rusmiddelrelaterte skader, er det altså kokain det skal advares mot.
Utspillene med den harde retorikken mot ulovlige rusmidler gir inntrykk av at man er glødende opptatt av de unges beste, men så faller det jo på sin urimelighet å sette søkelys på lovlighet snarere enn på mengden rusmiddelbruk og mengden risiko.
De utnytter meningsløse uttalelser fra influensere til sin evigvarende dragkamp om politiske prioriteringer og holdninger, som har spisset seg i etterkant av debatten om rusreformen og alt som har skjedd i kjølvannet av den.
Hensikten er å spille på frykt, for å skape en moralsk panikk som kan reversere den ruspolitiske utviklingen.
Både ungdommen og deres foreldre fortjener bedre. Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).
Bruken av alkohol har gått ned. Bruken av det mest utbredte ulovlige rusmiddelet, cannabis, er på det jevne. Bruken av amfetamin er på det jevne og lavere enn i 2020. Og bruken av Ecstasy/MDMA har gått like mye ned som bruken av kokain har gått opp.
Det er altså ikke slik at det er mer rusaksept. Og det er heller ikke slik at politiet må få verktøy til å begå intime krenkelser av ungdom for å avdekke bruk av ulovlige rusmidler.
Det har ikke vært en negativ rusutvikling eller uheldige konsekvenser av at antall narkotikasaker har gått ned. Tvert imot.
Mengden beslag det siste året, har økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og dette årets beslag av 1600 kilo kokain befester denne trenden, selv om politiet mener det kan ha vært feilsendt til Norge. Utviklingen er faktisk positiv når det handler om rusmiddelbruk blant unge og blant årets russ.
Like sikkert som at disse varslene er basert på gale premisser er at de skaper unødvendig frykt, de tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen og handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen og årets russekull.
Og konsekvensene begynner å melde seg. I dag går russ ut i NRK og forteller at de føler seg mistenkeliggjort. Foreldrene stoler ikke lenger på dem. Enda de aldri har sett noen bruke kokain.
De har bare hørt om det.
Les artikkelen på nettavisen.no her.
NRK Ytring 20. april 2023: Det er ikke mer tvang vi trenger nå
Av
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)
Otto Stormyr, styremedlem i FHN og grunnlegger av familiesamtaler.no
Vi må våge å revurdere noen etablerte sannheter om ungdom og rus
Et rungende rop om hjelp fra en anonym og fortvilet mor har blitt lest av mange hundre tusen på NRK Ytring de siste dagene. Hun forteller om et barn med eskalerende rusutfordringer, som ikke vil ta imot hjelp, og hun spør om barn skal ha rett til å ruse seg til døde.
Og hva i alle dager skal vi gjøre når fortvilelsen blir altomfattende og barnet glir inn i en uoversiktlig og tilsynelatende lukket sfære, med stor fare for at det verst tenkelige kan komme til å skje?
Vi som skriver her, har egne erfaringer med omfattende rusutfordringer, både gjennom ungdommen og deler av voksenlivet. Vi har begge vært til behandling i flere år. Vi kjenner igjen fortvilelsen og ønsket om en rask løsning på en fortvilende situasjon.
Straff, kontroll, tvang og sanksjoner har til nå vært grunnfjellet i samfunnets reaksjoner på bruk av illegale rusmidler. I beste mening selvsagt. I senere tid har det å møte rusmiddelbrukere med anerkjennelse, respekt og et ønske om avstigmatisering begynt å vinne terreng.
Vi er i en ruspolitisk brytningstid. Politiet får ikke lenger bedrive sin uhjemlede praksis med tvangsmidler for å stanse rusmiddelbruken. Det er oppstått usikkerhet om politiets avdekkende innsats i det hele tatt er hensiktsmessig, eller om sosialarbeidere bør overta den oppsøkende innsatsen.
Rusavhengige, forstått som voksne med langvarige og komplekse tilstander, er de facto avkriminalisert av Høyesterett.
Tvungen oppfølging ved påtaleunnlatelse, som ruskontrakter, er i ferd med å avvikles fordi det anses som en uforholdsmessig reaksjon på rusmiddelbruk.
En fersk rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter viser at de med rusproblemer ikke gis god nok helsehjelp, og at det heller ikke finnes noe system som beskytter dem mot diskriminering.
Blant deres hovedanbefalinger er at regjeringen må sikre at barn som bruker rusmidler har et hjelpetilbud som ivaretar deres rettigheter.
En undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud, fordi det både i kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser.
I dreiningen fra straff og sanksjoner til mer rehabiliteringsrettede reaksjonsformer, har det oppstått et kraftig spenn i tenkningen rundt bruken av tvang. Det er vanskelige dilemmaer som oppstår i dette terrenget.
Det har lenge vært ansett som et premiss at man må gjøre noe inngripende. Hvis ikke vil de unge med rusutfordringer gå til grunne. I virkeligheten er det langt mer nyansert.
Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat.
Vi har enda tragedien i Spydeberg friskt i minne. To tvillingsøstre ble funnet døde, og en tredje 16-åring havnet på sykehus etter inntak av narkotisk stoff. De var alle under tiltak gjennom barnevernet, på en behandlingsinstitusjon med sterk rusfaglig kompetanse.
Det å bli plassert på institusjon med tverrfaglig spesialisert behandling, er ingen garanti for at det går bra. Det er heller ingen garantier for at tvangstiltak fører til tverrfaglig spesialisert behandling. Det kan også føre til tiltak uten rusfaglig kompetanse.
Dessuten kan rusutfordringene eskalere etter endt opphold. Overdosefaren er særlig høy i tiden etter behandling.
Vi foreslår å revurdere noen etablerte sannheter rundt ungdom med rusutfordringer. Særlig den om at man ikke kan komme i posisjon til å hjelpe uten bruk av tvang eller andre inngripende virkemidler.
Vi må våge å spørre oss selv om dette kan handle om hvordan vi stiller oss i møte med rusbrukende ungdom.
Er det vi som står i veien for å komme i heldig posisjon overfor dem? Kan det være oss rundt som har det største og viktigste endringspotensialet?
Til nå har det vært vanskelig for ungdom å være åpne om bruk av illegale rusmidler. Utvisning fra skoler, tvungne urinprøver på legekontoret, ubehagelige møter med politiet, sosial utstøtelse og fortvilte og skuffede foreldre, er blant konsekvensene man risikerer.
I tillegg blir ungdommen ofte møtt som om det er dem noe feil med. Enda rus snarere kan være en naturlig reaksjon på vonde livsutfordringer. Når det ungdommen ser som sin løsning, er vårt største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog.
Det er naturlig at de unndrar seg kontakt med både foreldre og hjelpeapparat, når de gruer seg for alle represaliene vi prøver å beskytte dem med. Å komme i posisjon til å hjelpe ungdom med rusutfordringer er krevende, men likevel er det fullt mulig.
Samtidig kan det være særlig vanskelig for de som står ungdommen nærmest, og som gripes av frykt og maktesløshet. Det er her det offentlige bør se sitt ansvar og steppe inn med kompetente fagfolk som kan danne konstruktive relasjoner.
Det er lite kjent hva regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsreform kommer til å innebære, men helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol ga en pekepinn på NRK Ytring da hun påpekte at: «Det er mange utfordringer med tvangsbruk, blant annet at det kan øke risikoen for rettighetsbrudd og identitetskrenkelser som kan skape mistillit til de tjenestene som er der for å hjelpe.»
Det vil kreve kraftig styrking avbåde kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten, for å danne et oppdatert hjelpetiltak som de unge faktisk kan dra nytte av og ha tillit til. Ungdommen fortjener at vi møter dem i øyehøyde og er nysgjerrige og lærevillige.
Legger vi bort pekefingermentaliteten, er det sannsynlig at ungdommen vil åpne opp og slippe oss inn.
Les artikkelen på NRK Ytring her.
VG 05. april 2023: Tvang underbygger ikkje tillit, skrevet av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Dei har rett i at vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, Arild Knutsen og Erik Kursetgjerde. Dette skriv dei om i ein VG-kronikk 30. mars.
Regjeringa meiner at vi skal møte menneske med rusproblem og avhengigheit med god hjelp og oppfølging. Like viktig er det at vi førebygger at rusproblem oppstår. Auka støtte i årets statsbud-sjett til oppsøkande arbeid i kommunane, lågterskeltenester og utvikling av eit nytt program for rusførebygging viser denne prioriteringa.
Regjeringa vil endre ruspolitikken, og vi ønsker å utgreie korleis vi skal sikre at personar som har rusproblem ikkje skal straffast for bruk og innehaving, men få hjelp og oppfølging. Ei slik avklaring er viktig, slik at både helsetenesten og politiet kan gjere jobben sin innanfor tydelege rammer, og utan å utfordre grunnleggande menneskerettar.
Så er regjeringa likevel opptatt av at politiet skal ha egna verkemiddel for å kunne etterforske alvorleg narkotikakriminalitet. Vi ønsker ein meir lempeleg narkotikapolitikk for ikkje å forsterke sosial ulikskap, og for å sikre at dei med dei største problema ikkje blir ytterlegare marginalisert. Dette går også fram av Hurdalsplattforma.
Menneske med rusproblem har rett til eit verdig liv, uavhengig av kva rusmiddel dei bruker. Vi må også vurdere korleis vi på best mogeleg måte skal møte barn og unge som bruker ulovlege rusmiddel. Dette vil vi følge opp i samband med stortingsmeldinga for rusfeltet.
Tvang og kontroll overfor barn og unge har faglege og etiske sider vi må ta på alvor. God førebygging og helsehjelp forutset eit tillitsforhold mellom den unge og den som skal hjelpe. Tvang underbygger ikkje tillit. Vår oppgåve er å lage gode rammer som ikkje utfordrar eit slikt tillitsforhold, og det legg føringar for både politiet og helsetenesten.
Nokre har tatt til orde for at politifolk no blir usikre på kva de eigentleg har høve til å foreta seg og derfor lar vere å agere overfor unge. Dei peiker på dei nye retningslinjene frå Riksadvokaten og dommar avsagt av Høgsterett.
Riksadvokaten er ikkje einig i at rettstilstanden no er uklar, og understrekar at all bruk av tvangsmiddel legg til grunn ei reell vurdering av samhøve.
Eg har tillit til at både politi, helsesjukepleiarar, sosialarbeidarar og andre fagfolk har kunnskap og kompetanse og tar i bruk metodikk som gjer at dei kan førebygge narkotikabruk og motivere unge til endring – utan å måtte bruke tvang og integritetskrenkande verkemiddel.
Vår fremste oppgåve er å sørge for at vi som samfunn framleis har høg tillit til kvarandre, at forskjellar blir utjamna og at alle har høve til å leve lange gode liv. Det er sjølvsagt for oss at dette blir spegla i ruspolitikken.
