Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.
Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.
Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.
Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.
Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.
En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.
Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.
I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.
I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.
Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.
Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.
Her er Facebook-siden til arrangementet.
Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.
Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:
Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre
Her er Facebook-siden til temamøtet.
Rusfeltet.no 23. mai 2023: Positiv forskjellsbehandling heller enn diskriminering
Rusfeltets Hovedorganisasjons Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner ber om gjennomgang av NAVs diskriminerende praksis overfor pasienter med rus- og psykiske lidelser.
Vi ønsker i tillegg positiv særbehandling av en utsatt pasientgruppe for å minke gapet i levealder.
I Aftenposten 10. mai 2023 skrev overlege Inger Margrete Foldøy Hageberg, leder i Norsk forening for rus og avhengighetsmedisin og psykiater Lars Lien, professor og leder i Norsk psykiatrisk forening om diskriminering og usaklig forskjellsbehandling overfor personer med rus og psykiske lidelser. Det handler om at NAV trekker trygden til pasienter i døgnbehandling i rus- og psykisk helsefeltet. Dette gjøres ikke overfor andre pasientgrupper og er negativ særbehandling og diskriminering av en gruppe pasienter. Konsekvensen er at pasienter enten kvier seg for å dra i behandling, eller de avslutter oppholdet for tidlig.
Vi er svært lettet over at regjeringen klarte å løse opp i problemet med egenandeler i LAR. Imidlertid mener vi egenandeler ved alle helsetjenester for de med rus- og psykiske lidelser bør fjernes, nettopp slik Lien og Hageberg foreslår.
Allerede i 2014 kunne man lese i Aftenposten «Rusavhengige bør få gratis fastlege». Saken referte til Norheimutvalget som i en NOU om prioriteringer i helsetjenestene i 2014 pekte på at fritak av egenandel kan gi stor helsegevinst for få ressurser, for personer med rus og psykisk helseutfordringer.
Problemet med egenandeler ble også pekt på av Stoltenbergutvalget i 2010, i denne utredningen ble vi minnet på at: "før 2005 var det ingen egenandel for rusbehandling" (side 35). De siste tiders reformer og opptrappingsplaner har altså økt terskelen til behandling for mange.
Vi har ved flere anledninger, de siste årene, meldt vår bekymring om egenandeler. I 2018 sendte vi et brev til daværende helseminister Bent Høie, der vi ba om et generelt fritak for egenandeler for personer med rus og psykisk helseutfordringer. I brevet begrunnet vi dette med: «Mennesker med alvorlig rusavhengighet har langt lavere levealder enn resten av befolkningen. Livsstil, bosituasjon og sosial marginalisering må ikke bli til hinder for at rusavhengige får tilgang til ordinære helsetjenester på linje med andre pasientgrupper». Det er lite som tyder på at dette er noe bedre i dag, og vi vil derfor støtte oppfordringen fra Lars Lien og Inger Margrethe Foldøy Hagerup som oppfordrer regjeringen til å:
Vi mener det gang på gang kommer eksempler på at personer med rusproblemer diskrimineres i møte med helse- og omsorgstjenestene. Det gjenstår mye før denne gruppen opplever reell likeverdighet i møte med helse- og omsorgstjenestene. Som eksempel kan vi nevne en artikkel i sykepleien som pekte på at personer med ruslidelser ofte får dårlig smertebehandling fordi man mistenker pasienten for å være manipulerende og russøkende.
Jevnlig leser vi også om personer med ruslidelser som bor på måter vi aldri ville godtatt for andre deler av befolkningen. Personer med rusproblemer mottar verken likeverdige helse-, eller sosiale tjenester. Noe må gjøres for å bedre dette utfordringsbildet. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kom i fjor med rapporten «Rus og menneskerettigheter», der de foreslår en rekke tiltak: Vi gjengir to av disse her:
1). Myndighetene bør styrke helsetilbudet til personer med ROP-lidelser, herunder sikre tilstrekkelig tilgang til somatisk og psykisk helsehjelp, samt styrke gruppens boligtilbud.
Når Lien og Hagberg peker på forskjellsbehandlingen fra NAV der en gruppe pasienter trekkes i trygd på bakgrunn av at de mottar behandling, er det lett å være enig i at dette er diskriminering. Det er også lett å være enig med NIM i at diskrimineringsvernet bør utredes og at vi må styrke helsehjelpen til personer med rop-lidelser. Vi mener fjerning av egenandel er blant de viktigste tiltakene for å oppnå dette.
Likhetsprinsippet står sterkt i Norge, det er nedfelt i grunnlovens §98. Imidlertid gis det åpning for å særbehandle grupper for å oppnå reell likestilling. Vi vet i dag at personer med rus- og psykisk helseutfordringer ikke opplever reell likeverdighet i møte med velferdsapparatet. Vi foreslår derfor å positivt særbehandle personer med rus og psykisk helseutfordringer for å fremme likestilling og likeverdighet i helsetjenestene, og fjerne alle egenandeler i disse. Vi har egentlig ikke råd til å la være. Så lenge denne gruppen lever 20 år kortere enn resten av befolkningen, må vi prøve det som prøves kan. Både i 2010, i 2014 har egenandelsordningen blitt foreslått fjernet. Når det nå foreslås igjen, håper vi på gjennomslag for å bedre levekårene og livskvaliteten til en svært utsatt gruppe.
Med vennlig hilsen
Tommy Lunde Sjåfjell, A-larm bruker og pårørendeorganisasjon
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk - FHN
Vidar Hårvik, leder Marborg
Ronny Bjørnestad, leder i proLAR Nett
Michael Lindholm, leder i Ivareta
Marius Sjømæling, generalsekretær, Barn av Rusmisbrukere – BaR
Asbjørn Larsen, nestleder RIO
Les saken på rusfeltet.no her.
Rusfeltet.no 16. mai 2023: Bruker og pårørendeorganisasjonene i nytt møte med departementet, av Torhild Kielland.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen inviterte vårt bruker og pårørendenettverk til oppfølgingsmøte om framtidens rusbehandling.
Ellen Rønning-Arnesen viser sterk interesse og vilje til å lytte til vårt nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Hun stiller gode spørsmål og viser oppriktig interesse for hva nettverket som helhet, og den enkelte organsiasjon, mener skal til for å skape gode tilbud om rusbehandling.
Nettverket var godt forberedt og Marius Sjømæling innledet på vegne av alle organisasjonene. Han takket for at regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett nå fjerner egenandeler for pasienter som mottar LAR-behandling. Han oppfordret dem samtidig om å se på egenandelspraksis også for andre særlig sårbare grupper innenfor rus og psykisk helse, når de nå skal gjennomgå regelverket.
Under følger innledningen fra Marius Sjømæling om framtidens rusbehandling:
Vi er bekymret for utviklingen i gjennomførte og pågående anbudsprosesser. Når vi hører om prosesser der vektleggingen er 60 prosent økonomi og 40 prosent kvalitet blir vi ikke særlig beroliget, men heller ikke overrasket, dessverre.
Vi vil driste oss til å kalle det for vilkårlige anbudsprosesser i lukkede fora i de ulike RHFene som oppleves som frakoblet både bred brukermedvirkning i prosessene, men også lite påkoblet politiske signaler og føringer.
Vet vi egentlig hva vi trenger av behandlingstilbud og kapasitet hvis vi ser på TSB i Norge i 2030? Hvilke institusjoner trenger vi? Hvordan skal tilbudet dekke behovet hos pasienter og pårørende der framme? Er det egentlig tydelig hva pasienter, pårørende og samfunnet kan forvente av spesialisthelsetjenesten og hva kan man forvente av egen kommune?
Vi vet - med vår samlede kunnskap og erfaring at vi trenger behandling som har plass, rom og tid til de unge som strever med rus, til de godt voksne som har mange erfaringer med ulike behandlingstilbud til de som har flere diagnoser som krysser tjenester, til de som trenger langvarig og de som trenger kortvarig støtte og behandling. Vi trenger by og vi trenger land/ eller sagt på en annen måte så trenger vi fjellet og brustein, vi trenger seng og rom, samtidig som vi trenger kontor og brustein. Vi trenger tjenester som tilpasser seg endringer i populasjonen med ny kulturkompetanse og oppdatert kunnskap på pasientenes nye behov i den fysiske og digitale verden. Vi trenger behandling som er for kvinner, vi trenger behandling som er for menn og vi trenger behandlings som rommer alle former for kjønn og identitet.
Samtidig skal vi ha behandling som har plass for de som er i eller ønsker LAR (forstås mer generell medikamentstøtte behandling inkl A og B preparater) og/eller HAB. Vi trenger lavterskel og høyspesialisert samtidig for å ha et tilbud til bredden på ulike nivå i tjenesten. Tydelige signaler om at behandlingstilbudet må både ha en grunnmur, samtidig som vi trenger variasjon for å gi best mulig tilbud i bredden er viktig.
Når en man er glad i strever med rus og/eller psykisk uhelse så påvirker det de som står i relasjonene med personen. Det kan være en samboer, en kjæreste, en ektefelle, en mamma, en pappa, en storebror eller lillesøster. Det kan være en bestefar, en bestemor, en onkel eller en tante. Ja til og med noen man ikke deler DNA med, kan være en nær relasjon på en slik måte at det påvirker egen hverdag.
Fremtidens behandlingstilbud, uansett nivå i tjenesten, MÅ også ha plass og rom de som defineres som, eller definerer seg som, pårørende. Det betyr at vi kan ikke forvente at barn og voksne pårørende skal utelukkende motta støtte i kommunen de bor i eller i psykisk helsevern når de selv har stort nok symptomtrykk. Plass og rom for store og små pårørende MÅ også finnes i spesialistnivået for TSB.
Når barn har foreldre med kreftsykdom så kan de henvises til fastlege, kreftsykepleier eller kreftkoordinator. Når barn har foreldre med rusutfordringer forventes det at barnevernet vet best. - Denne forskjellen må vi bort fra om vi skal tenke at hele familien skal få god informasjon og hjelp når noen vi er glad i strever med rus og mottar hjelp.
Forebygging må med andre ord ha et livs- og generasjonsperspektiv som også ivaretar skadereduksjon der det er riktig.
Når vi kommer dit at framtidens rusfelt har disse forutsigbare rammene, hvor finner vi integrert ettervern som ble vedtatt på Stortinget etter forslag fra blant andre nåværende helseminister i juni 2018?
Så hva tror vi kan være en start for å sikre at vi har best mulig kunnskapsgrunnlag for å peke ut retningen for å nå fremtidens rusbehandling som rommer behovene til pasienter, pårørende og samfunnet?
Kanskje det kan være en start å se til institusjonsutvalget på barnevern sitt mandat og arbeidsmetode. En bred tilnærming til utfordringsbildet for rusbehandling må innebære en bred medvirkning fra de som representerer ulike deler av rusfeltet, samtidig som menneskerettighetsperspektivet for unge og voksne pasienter og pårørende må få en tydelig plass.
Helt avslutningsvis vil vi be om en hjelpende hånd på vegne av målgruppen jeg primært representerer i det daglige, barn og unge som lever i familier som strever med rus.
Du sa på Rusfeltets Hovedorganisasjon sin fagkonferanse i Bergen at dere opplevde i arbeidet med aktuelle reformer og opptrappingsplaner at det var mange politikere som hadde et særlig engasjement for pårørende, disse vil vi gjerne høre mer fra. Om du har navn på disse som er veldig engasjerte for pårørende så tar vi gjerne mot navnene slik at vi kan treffe engasjementet og snakke med dem om det som er viktig for oss.
Les artikkelen på Rusfeltet.no her.
Nidaros.no 06. mai 2023: Politimann fikk narko-pris: – Har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, av Lise Lotte Henriksen.
– Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge.
En spillejobb i Trondheim ble ikke helt som de andre for politioverbetjent Jan Ivar Småvik. På fritiden spiller han i flere band, og en dag i februar ventet det han trodde var en helt vanlig spillejobb i Trondheim.
– Så fikk jeg beskjed backstage at noen ville snakke med meg. Jeg gikk opp, så flere som var samlet og flere jeg kjente, forteller Småvik.
Det han ikke visste var at Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge hadde årsmøte. Samtidig delte de ut Arild Knutsen-prisen, oppkalt etter foreningens styreleder og mangeårig politisk aktivist for rusbrukeres rettigheter.
– For det første er ikke priser noe man får ofte i politiet. Jeg ble satt ut, sier Småvik.
Den som følger med i rusdebatten kan kanskje oppfatte det som steile fronter mellom de som vil endre ruspolitikken og politiet. Det etter hvert ganske velkjente #Narkotwitter jobbet blant annet lenge med å avsløre medlemslistene til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som etter hvert førte til at det ble satt ned et utvalg for å granske rolleforståelse i politiet.
Utvalgets dom var knusende og slo fast samrøre mellom politiet og NNPF.
– Det ble naturlig å gi en pris til Småvik. Han er en politimann som har behandlet folk ordentlig og stått imot ukulturen. Det er ikke alle politifolk som har vært ålreite mot rusbrukere opp gjennom årene, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge, Terje Olden.
– Det er begrunnelsen jeg er mest rørt for. At jeg har møtt mennesker med dialog, ikke stigma. Jeg har behandlet folk på en måte de opplever som positiv. For meg er det en selvfølge at politiet skal gjøre, sier Småvik og legger til:
– Jeg har ikke vært fordømmende, og det lever jeg godt med.
Småvik har 35 år i politiet bak seg. Han innrømmer at synet ikke alltid har vært slik det er i dag.
– Vi trodde at dette med anmeldelser, tvang og trusler var det beste for de med rusproblemer. Jeg har vært med å sparke opp dører og hele pakken, sier han.
Poenget, mener han, er at alle parter i debatten egentlig ønsker det samme. Det er bare hvordan vi kommer dit det er uenighet om.
– Det har skjedd en stor endring i hvordan vi ser mennesket bak rusmisbruket. Uten unntak når noen sliter med rus, ligger det noe annet bak. Det er ikke løsbart å bare gå på rusproblematikken, men vi må se hva som ligger til grunn. Det er ingen som ønsker et samfunn fullt av mennesker som sliter med rus, sier han.
Og han er tydelig på hva han mener er riktig når det kommer rusavhengige.
– Det har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, men folk skal få hjelp og ikke straff. Da må politiet behandle folk med respekt. Skal vi komme i en posisjon hvor vi kan påvirke noen positivt, må folk få hjelp, sier Småvik.
– Det er lettere å motivere folk med hjelpemidler enn med trusler. Det må gå an å snakke med politiet om rusbruk uten at vi lager en sak av det.
For det er slik han gjør jobben sin. Som politikontakt på Ørlandet.
– Det er sånn det er å være politimann på et lite sted. Du er den folk kommer med når de trenger hjelp og bistand. Er jeg i uniform eller sivil er jeg fortsatt politimann Småvik, jeg kan ikke ta avstand. Da blir det at man involverer seg på en annen måte, sier han og fortsetter:
– Når det gjelder rusmisbruk har vi mulighet til å få dem inn i hjelpeapparatet og helsesystemet hvor de kan få hjelp. Der har jeg vært på tilbudssida og vært med til både fastlege og NAV. Der har jeg kanskje skilt meg ut, for jeg har ikke vært så opptatt av hva folk gjør, men hvorfor.
Han mener det er lett for politiet å gjemme seg.
– Gjemme seg bak paragrafer. Men det er vanskelig på et lite sted hvor du kommer tett på folk. Da må du bry deg.
Han tror det kommer til å bli en endring i hvordan politiet ser på personer med rusutfordringer.
– Det har skjedd mye på kort tid, men å endre seg over natta er ikke gitt. Jeg skjønner at mange synes det er problematisk. Men det er en snøball som har begynt på trille, det er det ingen tvil om, sier han og understreker:
– Det er blitt mye større åpenhet i politiet. Folk er lydhør og nysgjerrige. Det er mye positivt, sier han.
Og prisen han fikk har han hengt opp på kontoret.
– Det er en anerkjennelse for det jeg står for og gjør. At det betyr noe for noen. En stemme for de som jobber mot systemet. Jeg ser på den hver dag, den gir meg energi til å gå ut hver dag for å forebygge og ikke minst tørre å stå for et litt annet syn når det gjelder tilnærming til rusforebygging.
Terje Olden har vært en av samtalepartnere til Småvik.
– Vi må tørre å utfordre sine egne meninger. Der har kanskje vi i politiet litt å gå på. Vi må tørre å lytte til de som har andre tanker. Hensikten og målet er det samme som hos oss, men de ser det fra en annen vinkel, sier Småvik.
Olden setter pris på samtalene de har hatt.
– Vi har hatt flere interessante diskusjoner. Han velger å se saken fra flere sider og forholder seg til fakta. Mange politifolk holder seg til det moralske synet. Jeg opplever at Småvik ser folket bak og har ikke fordømt med håndjern, pisk og straff som hjelp, sier han.
Derfor var det riktig for dem å gi prisen til nettopp han.
– Vi ser ikke ting svart/hvitt. Han har vært en ålreit fyr, og det er sikkert flere som han i politiet, men det var han jeg og flere kjenner godt til. Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier Olden.
Også Trygve Bragstad (H) og Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen under årsmøtet. Bragstad for jobben med lokal rusreform i Trondheim, Ghanizadeh for jobben med å avsløre samrøret mellom politiet og NNPF.
Les artikkelen på nidaros.no her.
Rus &Samfunn 30. mars 2023: Tester behandling med amfetamin, av Otto Von Münchow.
Et nytt forskningsprosjekt er satt i gang i Bergen som kan få stor betydning for behandling av pasienter med amfetaminavhengighet. I beste fall kan det føre til at det endelig vil finnes et godt behandlingsalternativ for denne gruppen. Et sted mellom 5000 og 10 000 er amfetaminavhengige i Norge.
— Dette blir en legemiddelstudie der vi skal teste ut amfetamin i agonistbehandling, forteller forsker Kjell Arne Johansson.
– Dette er en kjempeviktig studie, som vi har planlagt siden 2014. Utgangspunktet er at vi synes at behandlingstilbud for pasienter med amfetaminavhengighet har vært for dårlig. I dag har vi egentlig lite vi kan stille opp med for denne pasientgruppen.
— På tide
Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), er som en av tre erfaringskonsulenter med i forskningsprosjektet. Han peker på at dette er noe FHN har kjempet for i mange år.
– Vi er skikkelig glad for at vi har fått gjennomslag for dette og at det er bevilget et stort beløp til å forske på behandling til denne gruppen. I ettertid kommer folk til å se på denne tiden, med de gode resultater vi har med substitusjonsopiater, og spørre hvorfor i all verden man da ikke kunne utvidet det til andre alvorlige avhengigheter.
Knutsen peker på at noe av problemet med amfetaminavhengighet, er at man ofte lander med å ta andre rusmidler for å få sove, for å slippe å bli psykotiske eller for å begynne å spise igjen. Og de klarer ikke å ikke begynne igjen – og det er der substitusjonsbehandlingen kommer inn, konstaterer han.
– Det har omtrent samme avhengighetsgrad som heroin. Vi vet at det er 10 ganger flere som kommer i akutt avrusning med sentralstimulerende enn med opiater, men det er nesten bare dem som går på opiater som fortsetter i behandling, sier Knutsen.
– Jeg vil si at dette er en revolusjonering av rusapparatet. Her må det bare rustes opp, det vil føre til at mange ganger flere vil kunne profitere på behandling.
Et samarbeidsprosjekt
Forskningsprosjektet er en nasjonal multisenterstudie. Det betyr at Avdeling for rusmedisin ved Haukeland sykehus samarbeider med flere sykehus i landet. Samarbeidspartnerne innbefatter sykehus i Kristiansand, Arendal, Finnmark, Stavanger og Vestfold. I tillegg skal St. Olav utvikle nye laboratorieprøver fra hår og urin for å få bedre analyser av amfetamin.
Studien trenger 200 pasienter – og vil kjøre inntil det antallet er nådd. Blant dem blir den ene halvparten gitt intervensjon og den andre placebo. Hvem som havner i hvilken gruppe, skjer ved vilkårlig utvelgelse, der verken pasienter eller behandlere vet hvilken behandling den enkelte får. Hver pasient vil være innrullert i 24 uker.
Det diskuteres fortsatt hvordan amfetaminet skal administreres. For å få hjelp til å finne den beste løsningen er det knyttet tre brukerkonsulenter til studien.
– De er kjempeflinke og gir oss hele tiden råd og tilbakemelding på hvordan vi skal administrere behandlingen.
Arild Knutsen i FHN, og som er en av erfaringskonsulentene, forteller at de gir innspill til forskningsprotokollen, som doseringer og forventede resultater. Han er imidlertid ikke helt fornøyd med at studien bare tar for seg brukere som er med i LAR. Derfor håper han at når behandlingen er på plass, vil den kunne bli utvidet – også med flere medikamenter.
– Men dette blir det viktigste tiltaket vi kan få til overfor mange som er udiagnostisert. Det er så mange flere som injiserer amfetamin, som lever etablerte liv, sammenliknet med injiserende heroinbrukere. Det vil også kunne være svært overdoseforebyggende, sier Knutsen.
Det er så mange flere som injiserer amfetamin, som lever etablerte liv, sammenliknet med injiserende heroinbrukere
– For denne gruppen er det en stor andel som ikke profitterer på LAR. Vi kan nå bli mer treffsikre med hvilken medisin som skal brukes.
Unik studie
Hvilke type amfetamin som velges, vil være avgjørende for hvordan behandlingen gis. Hvis studien lander på deksamfetamin, må den tas to ganger om dagen, som betyr at pasienten må få med seg én dose hjem – og som gi risiko for lekkasje. Lisdeksamfetamin frigjør virkestoffet over lengre tid slik at det virker lenger og langsommere.
Les hele artikkelen på Rus & samfunn her.
16. mars 2023. Drugreporter: A World Tired of Drug Prohibition: Impressions at the UN Commission on Narcotic Drugs, av Pèter Sàrosi.
The Drugreporter team attended this year’s 66th session of the UN Commission on Narcotic Drugs (CND), the largest annual global meeting on drug policies. This is a preliminary written report with some personal impressions – the videos are coming soon.
I used to think about the Commission on Narcotic Drugs as one of the dullest drug policy events of the year. A synod of the Church of Drug Prohibition, meeting annually at its cathedral in Vienna, to reiterate the dogmas of the Holy Drug Conventions, deeming all non-scientific and non-medical use of some pagan drugs illegal and sinful. It was a hostile environment for civil society. But I have to admit that this has been changing – thanks to civil society.
The opening plenary of the CND, the litmus paper of global drug policies, was once a very depressing event where one had the feeling that speeches were created by standardised production. We even joked that we could make a “CND Bullshit Speech Generator”, where you add some keywords and it produces a speech with the usual mantras of “shared responsibility”, “fight this menace”, and “tackle the world drug problem”.
But the opening plenary this year’s 66th session was proof that the so-called Vienna Consensus, the agreement among member states that prohibition is the best way forward, has gone. It has died an agonising death. Instead of reiterating dogmas, many member states were challenging them. Some of the delegates did so with a passion quite unusual at the CND.
The vice-president of Colombia said in her speech that her country is tired of the war on drugs and is seeking new solutions, such as the regulation of cannabis and the coca leaf. The Bolivian delegate condemned what he called “six decades of colonisation of coca leaf”, a “sacred plant” for native people in the Andes region. A minister from Malta announced that his country has created legal access to cannabis for adults last year, with non-profit associations cultivating the plant for shared use.
A few years ago I would call these the “dissenting voices”, but now they are no longer a small, dissenting minority. They have become part of the mainstream. And these voices are now prevalent in regions where before we would only hear about tough-on-drugs policies. For example, we interviewed the Honourable Seth Kwame Acheampong, the Minister of State from Ghana, West-Africa, who explained to us that his country has decided to leave behind the old ways of harsh criminalisation of people who use drugs, and will provide access to harm reduction programs instead.
Of course there are still those countries that stay loyal to the dogmas of drug prohibition, and unfortunately the majority of the world’s population still lives in those countries. China and Iran, for example. And of course Russia, a country that is more isolated than ever at the UN, because of its aggression against Ukraine. The EU and civil society used the CND as a platform to protest against Putin’s war, with several member states condemning it for its intervention. The Eurasian Harm Reduction Association (EHRA) organised a side event on the war in Ukraine, and its effects on harm reduction services, in a room packed with delegates.
We could hear some drug warrior sabre-rattling from countries like Singapore, that highlighted a case of a man who took LSD and killed his mother and grandmother under the influence. This reminded me of the infamous Victor Licata case in the US in the 30s, used by Harry Anslinger, the US drug czar, to demonise cannabis. Of course in both cases, psychoactive substance use was only a catalyst of pre-existing mental health problems. To use these extremely rare crimes to prove that these drugs are dangerous is an extreme form of rabble-rousing.
In the Rotunda of the Vienna International Center mostly prohibitionist countries exhibited the achievements of their law enforcement agencies with vivid images and videos. For example, Iran presented pictures of law enforcement officials who died in action and claimed “They have sacrificed their lives for humankind”. This was in stark contrast with the ongoing demonstration in front of the VIC by Iranian activists, who presented the photos of young people (including children) killed by the Iranian regime.
The Indonesian delegation chose a bizarre slogan for its booth this year: “Speed up efforts to counter drug trafficking and never let up on community empowerment towards a drug-free Indonesia”. Probably they tried to mix the old-fashioned prohibitionist message with some progressive truism. The result was… well, bizarre.
The director of the UN Office on Drugs and Crime (UNODC), the Egyptian Ghada Fathi Waly made a flexible speech, trying to give both sides something – but not enough to label her either progressive or conservative. For example, she called for greater access to HIV-prevention services for people who inject drugs but she did not utter the phrase “harm reduction”, an expression which angers prohibitionists. She emphasised that compassion must be at the centre of drug policies – a phrase I could not interpret as anything other than sanctimonious, considering that millions of people are killed, imprisoned, and tortured in the name of drug control every year.
It was not surprising that the watchdog of the international drug control system, the head of the International Narcotic Control Board (INCB), condemned countries that made cannabis legal at the opening. It has been the case for several years now. What was more surprising is that she condemned countries that violate human rights in the name of drug control – something they have not done before. Another sign of changing narratives at the UN.
One of the highlights of this year’s CND was the intervention of the UN High Commissioner for Human Rights. His appearance was a welcome change in this law enforcement dominated scene. His call for ending the war on drugs is a significant catalyst for change.
But what really makes the CND more interesting and lively these days are the side events, organised mostly by civil society. There were so many parallel sessions that it is impossible to give a comprehensive overview of all – there are reports on the CND blog. But I can highlight a few events I attended.
One remarkable event was the one discussing drug policies in Northern Europe, organised by the Norwegian Foundation for Humane Drug Policies (FHN). It is amazing to see how much change has been taking place in this region of the world, once known for its repressive, abstinence-based approach to drugs. Halldóra Mogensen, a Member of the Icelandic Parliament, Nanna W. Gotfredsen, a Member of the Danish Parliament and member of the legendary Danish Street Lawyers, and Arild Knutsen, the always optimistic community activist from Norway, presented how their countries introduced harm reduction services such as supervised drug consumption sites. Of course there is still lots of stigma and discrimination – old attitudes die slowly – but society is transforming. As we could hear, Sweden is now the only Nordic country that still favours tough-on-drugs policies instead of harm reduction.
Another interesting side event I attended was about drug checking: harm reduction interventions to identify substances in products sold as drugs in the illicit drug market. The goal: to enable consumers to avoid adulterated, dangerous, potentially toxic substances. Panellists from the Netherlands, Switzerland, the UK, Portugal, and New Zealand presented the results of their drug checking programs. The evidence is clear: drug checking can save lives. Drug checking, once focusing mostly on the rave scene and targeting party-going young people, is changing. Different groups of drug users are reached out to, including cannabis users and more marginalised, older groups of people who use drugs. Drug checking has been introduced at supervised drug consumption sites. New Zealand is the first country in the world to make a legal regulation of drug checking: a model to follow for other countries in the near future. There is a network of drug checking services in Europe to share data and experiences among service providers.
I also attended the side event organised by Morocco on its lessons learnt from its new cannabis regulation policy, introduced a few years ago, to allow legal cultivation and export of cannabis for industrial and medical purposes. Morocco has been the largest cannabis producer since the 18th century, farmers in the rural area of the Rif mountains had a hostile relationship with the central government that tried to eradicate their cannabis fields. The reform is an attempt at a compromise – it will not solve the problem but it is a step in the right direction. A new agency was established to control cannabis production and export, trying to keep it strictly within the parameters of the international drug treaties. Morocco will not be the country to “boldly go where no man has gone before”, but I suspect that as soon as major European countries create a legal market for recreational cannabis, these mechanisms will be used to supply this market with cannabis.
Apart from attending the CND, we have produced several video interviews with some government and NGO delegates about cutting edge drug policy reforms. Our videos are coming soon!
For a comprehensive picture of this year’s CND, please visit the Live CND Blog, written by civil society activists!
Les artikkelen på Drugreporter her.
TV2.no 09. mars 2023: Bostedsløse kvinner voldtas og misbrukes, Av Hakon Eliassen.
Bostedsløse kvinner i rusmiljøene må tilby sex for å få tak over hodet, andre opplever tyverier, vold og overgrep. Nå står Heidi opp for alle kvinner som Bergen kommune ikke gir trygge botilbud.
Både Berggren Jacobsen og Heidi Melvik var til stede på Torgallmenningen for å markere 8. mars. For Heidi var det første gang hun deltok i en slik markering.
En av hennes støttespillere er Marianne Cook Pierron, som er daglig leder for norges eneste brukerstyrte aktivitetshus.
– Denne dagen skal vi markere at bostedsløse kvinner trenger et trygt bosted, de trenger å bli lagt merke til og bli løftet opp, sier Pierron.
Pierron mener det er veldig positivt at ansvarlig byråd nå lover å snu alle steiner for å løse utfordringene.
– Det er gledelig, for dette er en gruppe som har vært oversett i alt for mange år, forklarer Pierron.
– Situasjonen for bostedsløse kvinner er like ille over hele landet. Det finnes få særskilte botiltak for kvinner, sier Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Han forteller at problemstillingen TV 2 tar opp, er blant de viktigste temaene brukerorganisasjonene på rusfeltet jobber med.
– Og når det gjelder kvinner, så er også rusproblematikk mye mer skambelagt enn for menn.
Han bekrefter at kvinner gjerne får tilbud av menn om å overnatte eller bo hos dem, da ofte mot seksuelle tjenester.
– Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i oppveksten. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Kvinner får også i oppdrag av menn å gå ut og tjene penger på sitt vis, sånn at de begge kan få friskmeldingen sin raskt, tilføyer Knutsen.
– Kvinner opplever seg ofte i liten grad beskyttet av politiet og de har ikke samme tilgang til krisesentre som andre, sier han, og legger til:
– Kvinner i aktiv rus er en oversett minoritet. De er veldig ofte overlatt til seg selv så lenge rusmiddelbruken pågår og de utsettes mer for moralisme, enn sympati, avslutter Knutsen.
Les hele artikkelen på tv2.no her.
NRK Rogaland 8. mars 2023: Ulik praksis for ruspasienter: Regjeringen vurderer endring, av Cathrine Oftedahl.
Enkelte LAR-pasienter må betale for behandlingen, mens andre slipper. Rusorganisasjoner mener det er krise, og vil ha gratis tilbud for alle.
I forrige uke fortalte NRK at flere sykehus her i landet har innført betaling for behandling for LAR-pasienter.
Fram til nå har behandlingen vært gratis. Det er likevel ikke alle som tar betalt, selv om de kan. Helse Bergen er et av stedene hvor de har klart å unngå å innføre egenandel.
– Vi har funnet andre løsninger, enn å ta betaling fra LAR-pasienter. Det sier avdelingsdirektør for rusmedisin i Helse Bergen Christian Ohldieck.
I stedet for å kreve egenandel av pasientene har de blant annet redusert antall stillinger.
Ifølge avdelingssjef for rus- og avhengighetsbehandling i Helse Stavanger, Randi Mobæk dropper pasienter nå ut av behandlingen fordi de ikke har råd til å betale.
– Nå får de hverken helsesjekken, de rette medisinene eller terapien de skal ha, og dermed har de større risiko for tilbakefall.
Etter NRKs avsløringer har koordinator for nasjonalt LAR-nettverk og seksjonsleder rus- og avhengighetspoliklinikker ved Oslo universitetssykehus, Kine Haugen, forsøkt å skaffe en oversikt over hvilke sykehus som har innført egenandel.
– Dette byr på problemer fordi det er ulik praksis i hele landet, til og med innad i enkelte sykehus. I tillegg er det forskjeller på hvilke tjenester de tar betalt for.
Marianne Cook Pierron i brukerorganisasjonen Prolar Nett Bergen støtter helhjertet opp om Helse Bergens valg om å fortsette med gratis behandling.
– Her må andre se til Bergen, sier hun og får støtte fra flere rusorganisasjoner.
Regionleder i FHN Vestland Morten Sommerbakk sier at valget er enkelt for en rusavhengig når det gjelder penger.
I slike tilfeller blir brukerdosen valgt foran behandling.
– Det er krise for de pasientene som nå må betale egenandel, mener han.
Espen Aas som er regionleder i A-larm mener innføringen av egenandel faller veldig urettferdig ut for en og samme pasientgruppe.
Les hele saken på nrk.no her.
Rusfeltet.no 01. mars 2023: Fagrådets bruker og pårørendenettverk inviterer Politidirektoratet og Politihøgskolen til samarbeid, av Torhild Kielland.
Brevet er signert av alle de sju organisasjonene i Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. Under kan du lese en noe forkortet utgave av brevet:
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder.
Det begynte med politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har vært praksis og en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler.
Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer - og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
Rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
For mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at:
Det har gjort sterkt inntrykk å lese rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Les saken på rusfeltet.no her.
Her er hele brevet:
Til Politidirektoratet.
Fra Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner:
Foreningen for human narkotikapolitikk, ved leder Arild Knutsen
A-larm, ved fagrådgiver Tommy Sjåfjell
Barn av Rusmisbrukere (BAR), ved generalsekretær Marius Helland Sjømæling
Marborg, ved Carl Eliassen
RIO, ved nestleder Asbjørn Larsen
Ivareta, ved generalsekretær Michael Lindholm
proLAR Nett, ved leder Ronny Bjørnestad
I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder. Det begynte med denne politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser. Dette er ulovlige integritetskrenkelser som i noen tilfeller har vært så grove at de kan klassifiseres som overgrep.
I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.
Dette har altså vært en svært vanlig praksis, en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.
Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler, og derfor lever brukere av rusmidler på mange måter som om det stadig er fare for å bli utsatt for slikt, med alt det medfører.
I tillegg har vi fått disse Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten, som innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer og som politiet derfor skal la tvilen komme til gode. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot.
En god del personer med rusutfordringer sier de merker en gradvis holdningsendring i politiet, men de har ikke helt den sikkerheten som trengs for at de skal kunne agere som om praksisen faktisk har endret seg. Det er også mye usikkerhet vedrørende om politiet stadig vil visitere og ta beslag i brukerdoser.
Det har oppstått mye usikkerhet, bekymringer og frustrasjon vedrørende både politiets tillit og prioriteringer i forhold til brukere av rusmidler. Det arrangeres debatter for tiden om den generelle tilliten til politiet, som følge av både politiskandalen og funnene til Rolleforståelsesutvalget, men at rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet, bør det ikke finnes noen tvil om. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha.
Det skrives mye om utviklingen i media, og for mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.
Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.
I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner mot rusmiljøene, med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk. Med dører i oppganger som er blitt sparket inn av brølende politi som har beordret dem ned, arrestert dem, snakket sterkt nedsettende til dem om bruken, og eventuelle sprøytestikk, for så å dra dem ut foran naboenes øyne til arrest og ytterligere krenkelser.
Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen. Og flere har opplevd moralisering mot å utsette seg for risiko, istedenfor forståelse for at de trenger beskyttelse.
Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter.
Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes.
Vi ønsker at det tydeliggjøres at politiet ikke skal unngå rusmiljøene, men snarere endre praksis fra kriminalisering til atferdsregulering.
Vi ønsker at politiet skal sikre at rusmiddelbrukere er like beskyttet mot kriminalitet som alle andre.
Vi ønsker at rusmiddelbrukere skal ha den samme rettssikkerheten som alle andre kan ta for gitt.
Det har gjort sterkt inntrykk å lese om rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.
I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.
Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis.
Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert.
Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.
Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen også vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.
Dagbladet 28. februar 2023: Avskiltet fastlege: - Skrikende urettferdig, av Oda Ording.
Myndighetene mente at behandlingen hans av rusavhengige var uforsvarlig, og tok fra ham retten til å skrive ut resepter. Nå går Stig Asplin rettens vei for å få den tilbake - og fikk stående applaus for forklaringen sin.
OSLO TINGRETT (Dagbladet): - De var blant samfunnets sykeste. Ikke bare hadde de sosiale problemer og rusavhengighet, de hadde også ofte alvorlige fysiske sykdommer som forkortet livet med flere tiår.
Slik lød Stig Asplins beskrivelse av pasientgruppen han har viet 25 år av fastlegekarrieren sin til.
Han hadde flere enn 100 slike pasienter på lista si da Helsetilsynet for tre år siden bestemte at han ikke lenger fikk skrive ut resepter på vanedannende legemidler.
Bakgrunnen var at tilsynet hadde undersøkt behandlingen hans av seks stoffavhengige pasienter.
Kort fortalt mente de at behandlingen ikke var forsvarlig; at kombinasjonen av legemidler medførte høy overdoserisiko og var klart i strid med loven.
Asplin samarbeidet i en årrekke med avdøde Sverre Eika, kjent som «de narkomanes lege». Sammen tok de ansvar for en pasientgruppe som mange fastleger vegrer seg for å behandle.
Sistnevnte var kjent for sitt engasjement i å gi rusavhengige pasienter tilgang til alle legemidlene i felleskatalogen.
- Helsetilsynet glemmer hva som er alternativet, når de sier at det er uforsvarlig å gi disse pasientene metadon og benzo. Hvis ikke de får det, går de på gata. Så enkelt er det, sa Eika da VG i mai 2020 omtalte saken til Asplin.
Fire av Asplins tidligere pasienter kommer til å vitne i løpet av de fire dagene saken behandles i Oslo tingrett. På vitnelista står også Arild Knutsen, lederen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk.
En overlege for LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i Trondheim kommune stiller som vitne for staten.
Les hele saken i Dagbladet her.
