Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Avisen Bladet 06. januar 2024: Skjerp forebyggingen av overdoser i Stjørdal
Arild Knutsen
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
John Melhus
Foreningen for human narkotikapolitikk, Stjørdal
Avisen Bladet meldte 30. desember at legevakta i Stjørdal har hevet beredskapen for overdoser etter dødsfall i nabokommunen. Steinkjer interkommunale legevakt var en av de første som gikk ut med informasjon om flere rusrelaterte overdoser enn normalt. Siden har St. Olavs hospital analysert en tablett fra Steinkjer, via overdoseteamet i Trondheim, og bekreftet med hundre prosent sikkerhet at den inneholdt metonitazen.
Ifølge Trøndelag politidistrikt har det i etterkant av varselet vært et dødsfall der det er påvist metonitazen i blodet til vedkommende og det pågår etterforskning om et mistenkelig dødsfall fra i sommer, hvor det ble påvist desethyl isotonitazene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Det kom på markedet som en følge av at fentanyl ble oppført på narkotikalisten for få år siden og er en typisk konsekvens av nettopp denne politikken, også kjent som krigen mot narkotika.
Først kommer det et nytt stoff på markedet som er vanskeligere å oppdage på tester og ikke kan luktes frem til av hunder. Så øker antallet overdoser og stoffet blir beslaglagt. Etter en stund blir det oppført på narkotikalisten. Da kommer det andre nye stoffer med enda lavere avdekkingsprofil, men som samtidig innebærer en enda større overdosefare.
Nitazener ble oppført på narkotikalisten i mai 2023 og utgjør en stadig større risiko. De siste årene har det dødd opptil en person pr. år som følge av inntak av nitazen. Hittil i år har det skjedd ti dødsfall med nitazener i Norge.
Det er veldig bra at Bladet går ut med informasjon om at nitazener er avdekket i regionen. Og det er flott at Stjørdal kommune hever beredskapen for behandling av overdoser, men kommunens innsats for å forebygge slike overdoser må skjerpes betraktelig.
I flere tiår har politiet vært ansett som rette instans for forebygging av rusmiddelbruk og dermed også overdoser. Og det er denne holdningen etterforskningsleder ved Stjørdal politistasjon, Annar Sparby, forfekter når han fremstiller det som avgjørende at politiet kommer i kontakt med de som besitter stoffet, for å kunne ta beslag.
Nyere forskning viser at konsekvensene av en slik praksis virker mot sin hensikt og på den bakgrunn er vi kommet inn i en ruspolitisk brytningstid, der ansvaret for narkotikaproblematikken gradvis overføres fra justis til helse. Dette må vi ta konsekvensene av også når det gjelder forebygging av overdoser.
En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023 viser at å anholde og ta beslag fører til økning i overdosedødsfall og andre negative konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte.
Når vi så vet hva som ikke fungerer, må dette erstattes med tiltak som faktisk virker.
For det første er det viktig å informere om at tabletten som inneholdt metonitazen var rødrosa i farge og avlang. Det sies at den selges som Oxynorm (morfintablett). Slike tabletter, kjøpt illegalt, må man altså være ytterst varsom med nå. Dette er det viktig at kommunen går bredt ut med.
De viktigste rådene vi kan gi til brukere på nåværende tidspunkt er:
Forsøk å unngå å bruke alene:
Prøv en liten flik først:
Husk nalokson:
Ring 113:
Stjørdal kommune bør øke tilgangen på motgiften nalokson betraktelig. Og gjerne involvere både sivilsamfunnet og politiet i det videre forebyggingsarbeidet. Det er avgjørende viktig at helsepersonell og politiet samarbeider sømløst. Felles innsats mellom justis- og helsesektoren, kan fremme en mer human og helhetlig tilnærming til narkotikarelaterte utfordringer og bidra til færre overdosedødsfall i årene som kommer.
Les artikkelen i Bladet her.
Rus og samfunn 29. november 2023: Livsfarlige nitazener på markedet - frykter ny overdosekrise, av Berit Simenstad.
De siste månedene har Tolletaten gjort rekordbeslag av nitazenholdige stoffer. Nitazener kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Forskere advarer mot en ny overdosekrise og FHN etterlyser proaktive tiltak fra myndighetene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer (opioider) og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Fentanyl var til nylig det mest potente stoffet på det illegale marked. Nitazener (bl. a. metonitazen, etonitazepyn og protonitazen) er mange ganger sterkere enn det igjen.
— Disse stoffene er livsfarlige. Vi har aldri gjort så mange beslag som det vi har gjort de siste månedene. Dette ser vi på som bekymringsfylt, sa seksjonssjef Sondre Hammerstad i Tolletaten i en pressemelding tidligere i november (les her).
En global trend
Beslagene er ikke uttrykk for isolerte hendelser, men del av en global trend.
I september døde en 25-åring i Halden etter inntak av metonitazen. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på nrk.no. Etter et overdosedødsfall på Sunnmøre viste det seg at tablettene som vedkommende hadde tatt, inneholdt etonitazepyn, en type nitazen.
— Det er så utrolig lite som skal til for å få en sterk effekt. Nitazener er lavdoserte, og alvorlige effekter kan oppstå allerede ved lave doser, uttalte seniorrådgiver Anita von Krogh i Giftinformasjonen til NRK.
Krogh sa videre:
— Nitazener virker smertestillende og beroligende. Ved overdoser kan man få problemer med pusten, falle i koma og få problemer med blodomløpet. Inntak av stoffet kan også føre til hjertestans. Bare å håndtere det, for eksempel ved dele det opp og putte det i poser, kan i verste fall medføre alvorlige reaksjoner.
Risikerer sterk økning i overdoser
Nitazenforurensninger er påvist i flere forskjellige ulovlige stoffer, som benzodiazepiner, opiater og forskjellige cannabisprodukter. Både nasjonalt og internasjonalt, spesielt i Irland og Storbritannia.
— Omfanget er alarmerende
Foreningen for en human narkotikapoltikk, FHN, mener det vi har sett til nå bare er toppen av et isfjell:
— Norge og Europa kan stå på kanten av en ny alvorlig overdosekrise. Omfanget er alarmerende og begynner å omgi vårt land. De nylige beslagene fra tollmyndighetene representerer bare toppen av et isfjell. Norge, som mange andre nasjoner, sliter med å avskjære bare en brøkdel av de ulovlige stoffene som kommer over grensene våre, sier John Melhus, internasjonal rådgiver i FHN. Han mener vi må se bølgen av nitazener i sammenheng med store endringer i det internasjonale heroinmarkedet:
I Afghanistan har Talibans inngrep mot opiumsproduksjonen forstyrret den globale heroinforsyningen. Afghanistan står for over 80 prosent av verdens heroinproduksjon.
— Selv om det eksisterer store lagre av opium som kan opprettholde heroinproduksjonen i kanskje ett til to år, er det ulike scenarier som enten kan dempe eller forverre krisen, sier Melhus.
Advarsel fra FN
Så langt er det lite som tyder på at Talibans innsats mot opiumsproduksjonen er et spill for galleriet. Nedgangen i produksjonen av opium er nå på 95 prosent, fra 6200 tonn i 2022 til bare 333 tonn i 2023. Samtidig er den afghanske valutaen styrket og de har lyktes i å slå ned på korrupsjon ved grenseovergangene.
UNODC, som er FNs kontor for narkotika og kriminalitet, har nylig advart om at den store reduksjonen i opiumsproduksjonen i Afghanistan kan føre til en bølge av nye og langt sterkere stoffer på markedet. Les mer her.
— Flere tiltak i Norge kan motvirke
FHN peker på at det kan være avgjørende viktig at Norge tar proaktive tiltak for å møte den mulige herointørken.
— Herointørken vil trolig erstattes av stoffer som nettopp fentanyl eller nitazener. For å forberede oss på dette scenariet, må vi utnytte alle tilgjengelige ressurser. Dette inkluderer utvidelse av tilgangen til nalokson, flere brukerrom, implementering av permanent og utvidet heroinassistert behandling. Det må også åpnes for utvidet tilgang til medisiner med reduserte bivirkninger og potensielt mindre sidebruk, som langtidsvirkende morfin, sier FHN-leder Arild Knutsen og peker på øvrige tiltak som kan demme opp mot en overdosekrise i kjølvannet av nitazenholdige stoffer:
NITAZENER
Det finnes veldig mange ulike varianter av nitazener. De følgende er nå nylig satt på narkotikalista i England. Les mer om det her
Les saken i Rus og samfunn her.
Nidaros.no 06. mai 2023: Politimann fikk narko-pris: – Har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, av Lise Lotte Henriksen.
– Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge.
En spillejobb i Trondheim ble ikke helt som de andre for politioverbetjent Jan Ivar Småvik. På fritiden spiller han i flere band, og en dag i februar ventet det han trodde var en helt vanlig spillejobb i Trondheim.
– Så fikk jeg beskjed backstage at noen ville snakke med meg. Jeg gikk opp, så flere som var samlet og flere jeg kjente, forteller Småvik.
Det han ikke visste var at Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge hadde årsmøte. Samtidig delte de ut Arild Knutsen-prisen, oppkalt etter foreningens styreleder og mangeårig politisk aktivist for rusbrukeres rettigheter.
– For det første er ikke priser noe man får ofte i politiet. Jeg ble satt ut, sier Småvik.
Den som følger med i rusdebatten kan kanskje oppfatte det som steile fronter mellom de som vil endre ruspolitikken og politiet. Det etter hvert ganske velkjente #Narkotwitter jobbet blant annet lenge med å avsløre medlemslistene til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som etter hvert førte til at det ble satt ned et utvalg for å granske rolleforståelse i politiet.
Utvalgets dom var knusende og slo fast samrøre mellom politiet og NNPF.
– Det ble naturlig å gi en pris til Småvik. Han er en politimann som har behandlet folk ordentlig og stått imot ukulturen. Det er ikke alle politifolk som har vært ålreite mot rusbrukere opp gjennom årene, sier styrelederen i Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge, Terje Olden.
– Det er begrunnelsen jeg er mest rørt for. At jeg har møtt mennesker med dialog, ikke stigma. Jeg har behandlet folk på en måte de opplever som positiv. For meg er det en selvfølge at politiet skal gjøre, sier Småvik og legger til:
– Jeg har ikke vært fordømmende, og det lever jeg godt med.
Småvik har 35 år i politiet bak seg. Han innrømmer at synet ikke alltid har vært slik det er i dag.
– Vi trodde at dette med anmeldelser, tvang og trusler var det beste for de med rusproblemer. Jeg har vært med å sparke opp dører og hele pakken, sier han.
Poenget, mener han, er at alle parter i debatten egentlig ønsker det samme. Det er bare hvordan vi kommer dit det er uenighet om.
– Det har skjedd en stor endring i hvordan vi ser mennesket bak rusmisbruket. Uten unntak når noen sliter med rus, ligger det noe annet bak. Det er ikke løsbart å bare gå på rusproblematikken, men vi må se hva som ligger til grunn. Det er ingen som ønsker et samfunn fullt av mennesker som sliter med rus, sier han.
Og han er tydelig på hva han mener er riktig når det kommer rusavhengige.
– Det har ikke alltid vært like lett å ha disse tankene og meningene offentlig, men folk skal få hjelp og ikke straff. Da må politiet behandle folk med respekt. Skal vi komme i en posisjon hvor vi kan påvirke noen positivt, må folk få hjelp, sier Småvik.
– Det er lettere å motivere folk med hjelpemidler enn med trusler. Det må gå an å snakke med politiet om rusbruk uten at vi lager en sak av det.
For det er slik han gjør jobben sin. Som politikontakt på Ørlandet.
– Det er sånn det er å være politimann på et lite sted. Du er den folk kommer med når de trenger hjelp og bistand. Er jeg i uniform eller sivil er jeg fortsatt politimann Småvik, jeg kan ikke ta avstand. Da blir det at man involverer seg på en annen måte, sier han og fortsetter:
– Når det gjelder rusmisbruk har vi mulighet til å få dem inn i hjelpeapparatet og helsesystemet hvor de kan få hjelp. Der har jeg vært på tilbudssida og vært med til både fastlege og NAV. Der har jeg kanskje skilt meg ut, for jeg har ikke vært så opptatt av hva folk gjør, men hvorfor.
Han mener det er lett for politiet å gjemme seg.
– Gjemme seg bak paragrafer. Men det er vanskelig på et lite sted hvor du kommer tett på folk. Da må du bry deg.
Han tror det kommer til å bli en endring i hvordan politiet ser på personer med rusutfordringer.
– Det har skjedd mye på kort tid, men å endre seg over natta er ikke gitt. Jeg skjønner at mange synes det er problematisk. Men det er en snøball som har begynt på trille, det er det ingen tvil om, sier han og understreker:
– Det er blitt mye større åpenhet i politiet. Folk er lydhør og nysgjerrige. Det er mye positivt, sier han.
Og prisen han fikk har han hengt opp på kontoret.
– Det er en anerkjennelse for det jeg står for og gjør. At det betyr noe for noen. En stemme for de som jobber mot systemet. Jeg ser på den hver dag, den gir meg energi til å gå ut hver dag for å forebygge og ikke minst tørre å stå for et litt annet syn når det gjelder tilnærming til rusforebygging.
Terje Olden har vært en av samtalepartnere til Småvik.
– Vi må tørre å utfordre sine egne meninger. Der har kanskje vi i politiet litt å gå på. Vi må tørre å lytte til de som har andre tanker. Hensikten og målet er det samme som hos oss, men de ser det fra en annen vinkel, sier Småvik.
Olden setter pris på samtalene de har hatt.
– Vi har hatt flere interessante diskusjoner. Han velger å se saken fra flere sider og forholder seg til fakta. Mange politifolk holder seg til det moralske synet. Jeg opplever at Småvik ser folket bak og har ikke fordømt med håndjern, pisk og straff som hjelp, sier han.
Derfor var det riktig for dem å gi prisen til nettopp han.
– Vi ser ikke ting svart/hvitt. Han har vært en ålreit fyr, og det er sikkert flere som han i politiet, men det var han jeg og flere kjenner godt til. Driver man med skyttergravskrig tar det lang tid og en part er nødt til å tape. Vi tror vi kommer lengst med en ryddig dialog med alle parter, sier Olden.
Også Trygve Bragstad (H) og Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen under årsmøtet. Bragstad for jobben med lokal rusreform i Trondheim, Ghanizadeh for jobben med å avsløre samrøret mellom politiet og NNPF.
Les artikkelen på nidaros.no her.
Fosna-folket 24. februar 2023: Trodde han skulle på vanlig spillejobb: Ble overrasket med splitter ny pris, av Siri Wold Torsteinsen.
Politioverbetjent Jan Ivar Småvik mottok lørdag pris fra Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge for å ha brukt verktøy som dialog, og for å ha lyttet til og verdsatt argumenter fremfor å møte rusmiddelbrukere med fordømmelse.
I helgen ble "Arild Knutsen-prisen" delt ut for første gang.
Prisutdelingen skjedde i Trondheim i forbindelse med Foreningen for human narkotikapolitikk Midt-Norge (FHN Midt) sitt årsmøte.
Nylig gjenvalgte styreleder Terje Olden overrakte prisen på vegne av FHN Midt til henholdsvis en politioverbetjent, en bystyrepolitiker, og en aktivist.
Arild Knutsen er en norsk politisk aktivist som arbeider for rusmiddelbrukeres rettigheter og endringer i den norske rusmiddelpolitikken. Han er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Jan Ivar Småvik forteller at han ble både rørt og glad for å ha mottatt en slik pris.
– Jeg ble veldig overrasket og veldig glad. Det er jo litt i tiden dette med at man respekterer og ser folk; og tør å få utfordret sine gamle holdninger og argumenter, sier Småvik.
Det å få en slik pris viser at man begynner å bevege seg i riktig retning; at vi i politiet ikke er ute etter å straffe, men å tilby hjelp, forklarer Småvik.
I politietaten er det nemlig delte meninger om akkurat dette, så for Småvik sin del betydde det mye å få akkurat denne prisen.
– Det gir en inspirasjon til nettopp å fortsette å gjøre den jobben med å slutte å stigmatisere folk og legge stein til byrden. De tingene FHN står for, deler jeg, sier Småvik.
Småvik, som også er musiker og spiller blant annet i bandet Torvald Tåke band, trodde at han skulle på en helt vanlig spillejobb på GRÅ i Trondheim lørdag da han ble overrasket av FHN Midt.
– Der var det jo mange kjente som jeg har håndtert opp gjennom årene. Verden har gått fremover når vi kan møtes på denne måten og respektere hverandres holdninger og meninger, og tørre å stå i det, sier Småvik.
Småvik forteller at han nå har hengt opp prisen på kontoret, noe han hevder han ikke kunne ha gjort for bare ett år siden. Prisen er med på å dytte ting i riktig retning, tror Småvik som selv har endret syn på rusmisbrukere opp gjennom årene han har jobbet som politi:
– Det viser at det er lov å tenke litt annerledes og at det er rom for å ha ulike meninger i denne etaten. Det at man tenker annerledes betyr ikke at man ønsker fri flyt av narkotika; det som har endret seg er synet på mennesket bak og menneskeverdet til rusmisbrukere, forklarer Småvik.
– Fra forbud til fornuft er kanskje en fin måte å si det på. Jeg synes det er godt at ting skjer, at vi endrer måten vi tenker på og løser problemet med rusmisbruk. Det endrer seg også i politiet til å bli av en mer human karakter, sier Småvik.
Småvik mener at der samfunnet vårt i dag har null-visjon for drepte i trafikken, skulle det også vært tilsvarende for mennesker som dør av overdose. I møte med mennesket bak rusen har Småvik selv lært mye gjennom sitt politiarbeid.
– Vi blir jo kjent med menneskene bak rusen. Hvis du tar deg tid, så ser du at det er masse flotte mennesker som er reflekterte og med mange meninger, som sliter litt med livet sitt. Men det er mennesker det også, sier Småvik.
I tillegg til Småvik, fikk også to andre pris forrige helg. Her er begrunnelsen fra FHN Midt, som ønsket å hylle de tre prisvinnerne for sine bidrag til et litt bedre samfunn:
Trondheim kommunalråd Trygve Bragstad (H) fikk prisen for sin solide innsats med å fremme en lokal rusreform i Trondheim, samt hans vilje til å ta på seg den bratte læringskurven som er nødvendig for å forstå situasjonen til noen av de mest utsatte menneskene i vårt samfunn.
Aktivisten Jonas Ali Ghanizadeh fikk prisen for sin utrettelige innsats i jobben med å avsløre, og belyse samrøret mellom Norsk Narkotikapolitiforening og Politiet. Gjennom sitt engasjement har han bidratt til å avdekke et demokratisk problem, som i årevis har hatt store konsekvenser for mange av våre medborgere.
Prisen vil bli delt ut årlig fremover.
Les artikkelen i Fosna-folket her.
Trønderdebatt.no 04. januar 2023:
Uønsket i eget nabolag, debattinnlegg av Erik Holm, A-larm Trøndelag og Terje Olden og John Melhus i Foreningen for human narkotikapolitikk, Midt-Norge.
Jeg står og tar oppvasken når brannalarmen går.
Det brenner i naboleiligheten!
Vi må evakuere. Kan jeg ta med meg bilder? Plater? Bøker?
Nei!
Må evakuere nå.
Angrer meg i det sprinkleranlegget slår seg på.
Dette var situasjonen for beboerne i Jarleveien 10, som i sommer ble utsatt for brann. Flere av leilighetene ble ubeboelige i etterkant. Kommunen har lett i alle kriker og kroker etter erstatningsboliger, som kan være en midlertidig løsning, mens Jarleveien saneres og rehabiliteres. De som var direkte rammet har fått permanente boliger er på plass. Men det står 14 mennesker igjen i vannskadde boliger. Innherredsveien 51 var det alternativet som sto igjen til slutt, som best egnet til å avhjelpe krisesituasjonen på en lempelig måte for alle.
Det ble brukt mye penger og ressurser på å få på plass ulike tilpasninger og utbedringer på bygget i Innherredsveien 51. Innflytting var planlagt i uke 2 i 2023. Fordeling av hvem som skulle bo hvor var klart. Bemanning og kompetanse var på plass.
Beboerne i Jarleveien hadde fått tilbudsbrev om midlertidig bolig med adresse Innherredsveien 51. Glade for å få flytte ut fra vannskadene hadde de begynt å pakke. Så kom mediestormen og «naboopprøret», som forteller dem at de er uønsket i sitt eget nabolag.
I Adresseavisen 12. desember kunne vi lese «Dropper omstridt flytting – sender rusavhengige i brakker. Nabo-opprør hjelper».
I avisa Nidaros 14. november uttrykker leder i Lademoen barnehage, Gøril Linge Five, bekymring for at kommunen skal bosette «flere rusavhengige» i området. Det samme gjør tidligere leder av Velforeningen Bjørn Lien. De viser begge til «områdeløftet», og hvordan de frykter at flyttingen av 14 mennesker innen området kan føre til «utrygghet, gjengkriminalitet, vold og mer».
Informasjonsmøtet mellom kommunen og flere oppmøtte fra området dagen etter, gjorde ikke saken lettere, og en kan konkludere fra det som ble ytret på dette møtet at de 14 menneskene i krise faktisk er uønsket på Lademoen.
Smaken av ordet uønsket er vond.
Det er ingen som vil føle seg uønsket. Hvis en attpåtil allerede er kastet ut i utenforskap, er sterkt traumatisert og har livsutfordringer de færreste kan forestille seg, er det å være uønsket et veldig dårlig utgangspunkt for å kunne finne fotfeste.
Det å gå ut i media og erklære ett eller flere mennesker uønsket er et ganske brutalt steg, og en bør i minste fall, på forhånd hatt en dialog og snakket med de menneskene det dreier seg om.
I ettertid må vi dessverre fastslå at dette ikke har skjedd, verken av de som mobiliserte et slags «naboopprør» eller fra kommunens representanter.
Vi kan ikke ha et samfunn der et selvoppnevnt «borgervern» legger føringer for hvor kommunen kan bosette mennesker i en krisesituasjon. Beboerne var blitt lovet at de skulle få førstehåndsinformasjon, og skulle slippe å få informasjon via media. Etter beslutningen om at det ikke blir Innherredsveien ble ikke beboerne informert, de har fått med seg dette via media. Det er heller ingen som har vært i kontakt med beboerne. Verken naboer, pårørende eller enhet for rustjenester, før denne beslutningen ble tatt.
Det å lese så mye negativt om «seg selv» i media er ikke bare med på å skape frykt og utrygghet, men kan også virke som en bekreftelse om at de faktisk er uønsket og ekskludert fra resten av samfunnet.
Dette er uholdbart. Vi mener at det faktisk er skammelig hvordan disse menneskene har blitt omtalt, behandlet, og satt i gapestokken.
Vi undrer oss for øvrig over hvilken kunnskap og hvilket grunnlag beslutningstakerne hadde? Var det beboerne fra Jarleveien som sto for de kriminelle handlingene det er referert til i denne saken? Eller er det igjen forutbestemte meninger? Er de også klar over konsekvensene slike beslutninger har?
Beboerne vet per nå ikke hvor de skal bo, når de må flytte eller hvordan de skal bo. De har ventet i håp. I påvente av en midlertidig bopel mens deres egne vannskadde leiligheter skal bli reparert og renovert, slik at de etter ett år endelig kunne flytte tilbake.
De har nå blitt henvist til brakker (!).
I en tid hvor de aller fleste er opptatt av nestekjærlighet og gaver – har altså noen trondhjemmere blitt erklært persona non-grata i Trondheim. Hvis en midlertidig plass for 14 mennesker i krise – traumatisert av brann i Trondheim – er uønsket, er det kanskje på tide å gjøre en aldri så liten selvransakelse rundt verdier og hva slags samfunn vi ønsker å ha. Bor man i sentrumsområdet i den tredje største byen i Norge, er det jo akkurat mangfoldet som skaper gode bymiljøer.
Brukerorganisasjonene FHN og A-Larm vil herved oppfordre kommunen til å finne en verdig og varig løsning for disse personene – umiddelbart! Sett alle ressurser inn. Som en midlertidig løsning fortjener beboerne faktisk å bo på byens beste hotell, på kommunens bekostning, fram til dette er på plass!
Les innlegget på Trønderdebatt her.
Nidaros 27. september 2022: Har satt av 3,4 millioner kroner til denne enheten – ikke hatt ett oppdrag, av Knut Okkenhaug.
Siden i sommer har de stått klare til å ta imot ungdom som politiet skulle formidle til enheten deres. Men så langt har ikke politiet i Trondheim formidlet én eneste person.
– Vi blir ikke arbeidsledige i våre ordinære jobber, selv om politiet ikke har formidlet ungdommer til oss, sier miljøterapeut Matz Seifried i Uteseksjonen i Trondheim kommune. Han er en av de fire som utgjør Rådgivende enhet for narkotikasaker i Trondheim kommune.
– Er det tema – at dere ikke har fått noen henvisninger fra politiet?
– Vi har registrert at det ikke har kommet noen saker. Det er alt Olav Pedersen i enheten – til daglig teamleder ved Mottak og oppfølgingssenteret – velger å si om den saken.
Ifølge Trondheim kommune er det avsatt 3,4 millioner kroner inneværende år til opprettelse og drift av enheten i Trondheim. Dette er en nasjonal satsing – kommuner har fått øremerkede midler til opprettelse av lignende enheter, og pengene tildeles via et spleiselag fra flere departement.
Av potten som er tildelt Trondheim, har Uteseksjonen fått 400.000 kroner inneværende år. Det bekrefter avdelingsleder for Uteseksjonen i Trondheim, Camilla Wright til Nidaros.
I helga hadde Foreningen for human narkotikapolitikk landssamling i Trondheim. Opprettelsen av kommunale rådgivningsenheter for narkotikasaker var på dagsorden også der, bekrefter leder Arild Knutsen.
Til sammen skal regjeringen ha bevilget 100 millioner kroner til opprettelsen av slike rådgivningsenheter med lovpålagt opprettelse innen 1. juli i år. Leder av foreningen, Arild Knutsen er ikke overrasket over at Rådgivende enhet for narkotikasaker i Trondheim ikke har hatt en eneste henvisning fra politiet siden de ble opprettet i sommer. Hans erfaring er at dette også gjelder andre byer: – Det er tilsvarende situasjon både i Oslo, Bergen og Drammen, sier Knutsen. Han har selv sittet i en arbeidsgruppe opprettet av Helsedirektoratet for utvikling av retningslinjer for de rådgivende enhetene for narkotikasaker.
–Kommunene bør styrke den sosialfaglige oppfølgingen, slik at sosialarbeiderne kan gå to skritt fram nå som politiet har gått to skritt tilbake. Det er lite sannsynlig at politiets avdekkende rolle har noen rusforebyggende funksjon, de sosialfaglige har i hvert fall den nødvendige kompetansen, sier Arild Knutsen.
Les hele artikkelen hos avisa Nidaros her.
Trondheim kommune avholdt høring om lokal rusreform 31. mai 2022. Der stilte Terje Olden og John Melhus i FHN Midt med dette innlegget:
Vi vil først takke for muligheten for å komme med innspill til representantforslaget “Ja til å prøve ut Rusreformen i Trondheim.”
FHN er en brukerorganisasjon på rusfeltet og vår reaksjon er et solid; Ja, la oss prøve ut rusreformen i Trondheim!
Vi har med dette forslaget en unik mulighet til å skape noe nytt, å sette i praksis en politikk som er inkluderende, reduserer skade og redder liv.
Vi tenker at forslaget om en lokal rusreform i Trondheim og opprettelsen av rådgivende enheter for russaker er positivt og kan gi en fantastisk mulighet for å møte mennesker som bruker illegale rusmidler i samme øyehøyde. Her har vi muligheten for å tenke nytt og finne løsninger som bryter med en utdatert politikk som skader mer enn den gjør nytte. Fra straff til hjelp.
En umiddelbar tanke som kommer i denne sammenheng er å skape en platform hvor brukere kan være ærlige om sin rusbruk enten de har utfordringer eller ikke, et sted hvor de ikke bare kan få informasjon men også et sted hvor de kan snakke om deres rusbruk uten å frykte umiddelbare problemer av kontroll, straff eller sanksjoner.
For dette er jo en av de største utfordringene vi har i dag - at brukere holder det skjult - de har ingen de kan snakke med uten frykt for en form for straff. de kan ikke snakke med sin egen fastlege eller annet helsepersonell. Hvorfor? Fordi å snakke om eget rusbruk kan utløse en rekke sanksjoner: tap av førerkort, involvering av barnevernet og å begrense tilgang til smertestillende medisiner har vært typiske reaksjoner
Vi tenker at opprettelsen av rådgivende enheter kan være en lavterskel måte å bryte hemmeligholdelsen og stigmaet det fører med seg ved å søke hjelp. Alle burde ha tilgang til disse enhetene, Både de som blir pågrepet av politiet for bruk, men også alle andre som har behov for å snakke om sine bekymringer knyttet til sin rusbruk.
Vi tenker derfor at Trondheim kommune bør vurdere å gjøre oppmøte til disse enhetene frivillig og anonymt.
Oppmøte for en slik enhet kan henvises av politiet, men vi tenker at det kan være mer effektivt hvis dette gjøres anonymt og ikke oppfattes som en slags straff. Det er tross alt utfordrende å straffe med hjelp eller hvis hjelp føles som en straff.
Hvis det vi ønsker er en ærlig samtale med brukeren, er altså anonymitet noe som bør vurderes.
En praktisk løsning for dette er, under en prøveperiode, at politiet kan skrive ut et slags nummerert henvisningskort for oppmøte til enheten. På denne måten får en mulighet for å evaluere effektiviteten av et slikt tiltak.
Vi håper at Trondheim Kommune kan vurdere brukermedvirkning i dette arbeidet og stiller oss til disposisjon for å være med å utvikle en modell for dette arbeidet.
Når det gjelder bruk av såkalte ruskontrakter med ungdom:
Vi anbefaler at arbeidet med såkalte ruskontrakter med ungdom, settes på pause i påvente av en ekstern evaluering og ny vurdering. Det er mye usikkerhet knyttet både til effekt, nytte og kunnskapsgrunnlaget til slike inngripende, langvarige og ikke minst uforholdsmessige tiltak.
Det er også viktig at en evaluering blir gjort på en kvalitetsikret måte, helst av en uavhengig tredjepart - det er utfordrende å basere evaluering på uttalelser fra de som har gjennomgått en slik kontrakt når de blir spurt av de samme myndighetspersonene som som påførte dem dette opplegget til å begynne med.
Vi har flere forslag til alternative reaksjoner for ungdom som ikke er inngripende - vi utdyper gjerne ved anledning
Vi håper også at samtlige partier, uansett holdning om rusreform på nasjonalt plan, ser nytten av å forsøke dette på lokalt plan og at alle støtter dette forslaget.
Vi ber også kommunen i deres dialog med politiet, være spesielt oppmerksomme på de nye retningslinjene fra Riksadvokaten, holder seg oppdatert når det gjelder de siste avgjørelsene fra høyesterett når det gjelder reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler og sikre at rutiner blir overholdt og at reaksjonen både i politiet og i helseapparatet er i tråd med disse.
Vi takker for muligheten til å gi innspill og ser også frem til å samarbeide med kommunen fremover og vil mer enn gjerne bidra til å finne nye løsninger som kommer alle til gode.
John Melhus representerte FHN på dialogmøte med helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i formiddag og på IDPC-seminar om organisasjoners deltakelse internasjonalt, i forkant av forhandlingene i CND (FNs narkotikakommisjon). https://idpc.net/.../03/cnd-65-key-issues-and-opportunities (kl. 16.).
Her skal han blant annet fortelle om opptakten til at rusreformen ble regjeringspolitikk i Norge og om organisasjonenes rolle i det hele. Her er Johns innlegg på formiddagens dialogmøte: Tusen takk for invitasjonen til dette dialogmøtet med sivilt samfunn: Vi setter veldig pris på at helseministeren har besluttet å fortsette denne viktige tradisjonen, kontakt mellom sivilt samfunn og myndighetene er viktig her i Norge, men også i et internasjonalt perspektiv - Det er et godt eksempel i en verden hvor sivilt samfunn opplever innstramming. Både når det gjelder ressurser og mangfold, men også ytringsfrihet. (dette skal jeg komme tilbake til)
Vi verdsetter Norges fokus på menneskerettigheter og håper at det rettes enda mer oppmerksomhet på dette i år. I fjor ble lederen for FNs arbeidsgruppe for vilkårlig forvaring nektet taletid, og dette er et av flere varselstegn Norge burde være oppmerksom på. Men innholdet i rapporten hun skulle presentere er enda viktigere og dyster lesing: Kriminaliseringen av rusmiddelbruk har fryktelige konsekvenser for barn, kvinner og menn verden over. Når det til og med kommer frem at politiet her i Norge overskrider deres fullmakter i sin iver etter å bekjempe narkotika, kan vi bare forestille oss hvordan det er i land hvor politiet har mer makt.
Den samme Kriminaliseringen brukes til å legitimere maktovergrep, knebling av opposisjonelle, utenomrettslige henrettelser og til og med bruk av dødsstraff.
Denne rapporten understreker hvorfor vi trenger å se på kriminalisering med nye øyne. Og det haster! Det er viktig at Norge, ved anledning, også fremmer FN systemets “Common position on Drugs” som er en veiviser i hvordan UNODC kan tilpasse sitt arbeid slik at det opprettholder FN’s verdier (og bærekraftmål) når det gjelder Helse, menneskerettigheter og narkotikapolitikk (Det er UN Common position on Drugs som ligger til grunn for det nye indekset “Global Drug Policy Index” og vi håper at, i nær fremtid, vil Norge også oppnå minimumstandarden på 100 % på alle)
Under Norges medlemskap i CND ble det fremmet flere viktige og gode resolusjoner som eksempelvis bekjempelse av Hepatitt C.Etter dette har det dessverre vært mangel på nye, gode resolusjoner i CND som berører brukerne direkte - Vi ønsker mer fokus på skadereduksjon og grunnleggende viktige bærekraftmål : Retten til helse for alle og proporsjonalitet i justissapparatet. Vårt håp er at Norge kan ta mer initiativ her fremover, kanskje i et Nordisk samarbeid og fremme de demokratiske grunnverdiene og ikke minst det gode skadereduksjonsarbeidet vi kan være stolte av. (Vi har masse ideer og stiller oss alltid til disposisjon for å bidra i dette arbeidet )
FHN organiserer også i år,et side event under CND hvor vi skal fremme noen perspektiver om kriminalisering og avkriminalisering i Norden og - og vi håper at statsråden har tid til å besøke dette eventet.Så tilbake til dette med sivilt samfunn - Selv om vi i FHN, ikke alltid er enige med myndighetene, eller hva noen av våre kollegaer i sivilt samfunn mener, så er det et par grunnleggende ting vi kan enes om, og det er retten til å ha den meningen (uansett hvor feil vi synes de tar).
Meningsmangfold er grunnleggende for utvikling og sammen finner vi gode løsninger. Det er vår plikt å stå opp for brukere og deres rettigheter. Vår jobb på cnd er også å observere og gi innspill fra et brukerperspektiv - men vi bekymrer oss for våre kollegaer i land som ikke får oppleve denne grunnleggende demokratiske retten og vi er bekymret for at mangfoldet i sivilt samfunn er i ferd med å krympe.
Vi vil høre flere stemmer som snakker på vegne av de som er berørt av dagens politikk i FN og CND - vårt håp er at dette inspirerer selv autoritære og nasjonalistiske krefter til å se at samarbeid mellom sivilt samfunn og myndighetene er lønnsomt, positivt og berikende.
Vi håper også at Norge kan vurdere å stille som kandidat til valget av The Commitee on NGO’s i april i år for å være med å sikre mangfold i sivil deltagelse i FN. (og selv om dette kanskje ikke er helseministerens bord så håper vi at hun kan rette vår forespørsel til riktig instans)
