Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
16. februar 2024: Rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Det viser rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», som NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter lanserer i dag.
Rapporten baserer seg på dybdeintervjuer med 17 personer med rusavhengighet, som forteller om hvordan de har opplevd møtet med offentlige tjenester. I tillegg har NIM intervjuet helsepersonell, politiansatte og brukerorganisasjoner som har utfylt bildet.
Undersøkelsen avdekker flere alvorlige forhold. Særlig gjelder det de beskrevne opplevelsene med avvisning fra helsehjelp når tjenestene har blitt kjent med rusavhengigheten. Dette oppfyller i liten grad menneskerettslige krav til forholdsmessighet. Det sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad til TV2 i går.
Undersøkelsen viser at flere av informantene opplever seg diskriminert og stigmatisert av helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester. Informantene forteller om støtende kommentarer, dårlig behandling og avvisning fordi de er rusavhengige.
TV2 kaller rapporten en sjokkrapport og i morges var Adele Matheson Mestad, statssekretær Ellen Rønning-Arnesen og FHNs Arild Knutsen i samtale om rapporten på TV2 Nyhetskanalen og senere på lanseringsseminaret hos NIM.
Rapporten kan leses her.
Les mer om rapporten og lanseringsseminaret her:
Rusfeltets hovedorganisasjon.
Fransiskushjelpen.
Hamar Arbeiderblad 12. februar 2024: Pernille frykter for ektemannens liv, av Syver Grønbakken.
Han sliter psykisk, og i lang tid har han gått på piller. Nå har situasjonen blitt verre enn noen gang, etter at de såkalt stemningsstabiliserende legemidlene ble trappet ned av legene.
Pillene er erstattet med alkohol og piller som Hallvard kjøper inn sjøl for å roe ned følelsen av angst. Han ser på det som eneste utveg for å få hverdagene til å gå rundt.
– Vi har vært i utallige møter med LAR, hvor følelsen er at vi blir avfeid av deres representanter. Vi har opplever at de ikke ønsker å snakke med oss lenger. Hallvard har prøvd absolutt alt for å bli friskere, men han trenger at LAR stiller opp for ham.
Pasientombudet er blitt koblet på saken.
I behandlingsplanen fra 23. mars 2023 skriver Sykehuset Innlandet:
«Vi mener så absolutt at tilbudet vi gir er forsvarlig og til det beste for pasienten.»
Ved avhengighet til benzodiazepiner hos pasienter i LAR anbefales psykososial behandling og nedtrapping av benzodiazepiner. Målet med dette er at pasienten avslutter bruken av disse midlene.
Flere brukerundersøkelser har avdekket opplevelse av manglende tillit, misnøye og lav grad av medvirkning blant LAR-pasienter.
I den reviderte retningslinjen er det derfor lagt vekt på at pasienter i LAR skal gis høy grad av medvirkning i en helhetlig og koordinert rehabilitering».
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, har delt sitt syn på LAR gjentatte ganger i nasjonale medier. Dette sier han til HA:
– Jeg mener dette er mer et system snarere enn individuell behandling. Folk opplever ikke bestandig å få det som er best for dem, ettersom det er strengt regulert av forskrifter og retningslinjer. Det ble en forbedring i retningslinjene i fjor, men kom først etter mange år hvor disse var utdaterte. I LAR er det etablert en kultur for å være veldig "ovenfra og ned". Det er preget av en helt irrasjonell vrangvilje som gjør at mange føler for å stange hodet mot veggen når de prøver å si hva de trenger, mener han.
Når det kommer til ivaretakelse av pasienters sikkerhet og interesser, har lederen en klar formening.
– Mangelen på vilje til å lytte til disse er helt skrikende. Når det er snakk om medisiner er pasientene helt avhengige av å bli hørt for å få best mulig funksjon av behandlingen. Det er klart at dette skal gjøres innenfor noen rammer, men når de konsekvent sier nei på grunn av regalpapirene, kommer de veldig til kort med gode resultater av behandlingen.
Les hele artikkelen her.
Oslo, 5. - 7. februar.
Faglig forum for helse- og sosialtjenesten arrangerte kongressen Rus og psykisk helse - 2024, 5. - 7. februar. På hjemmesiden står det at RUS OG PSYKISK HELSE – 2024 er kongressen for alle som arbeider innen ROP-området, -både i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten, i DPS’ene, i poliklinikkene, i spesialavdelingene, innen forskning og utdanning og alle som er involvert på brukersiden.
Men kongressen retter seg også mot områdene oppvekst, skole, arbeid og bolig.
ROP-feltet engasjerer mange fagfolk på den ene siden, og forventningsfulle brukere, pårørende og familier på den andre siden.
Årets program var spekket av spennende innledere og interessante temaer. Kongressen hadde over 300 deltakere fra hele landet. Foreningen for human narkotikapolitikk stilte på en plenumssesjon og et parallellseminar.
Plenumssesjonen hadde tittelen: Hva er en god og verdig ruspolitikk?
Hva mangler vi i dagens rusfelt?
– i kommunehelsetjenesten
– i spesialisthelsetjenesten
Hva er en solidarisk og human ruspolitikk?
Innlederne var:
Partileder Erna Solberg (H), stortingsrepresentant Even. A. Røed (Ap), leder Lars Lien, Norsk psykiatrisk forening og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Ordstyrer:
Anne-Lise Kristensen
Parallellseminaret hadde tittelen: Feltarbeid
Rus og psykisk helse i kommunehelsetjenesten, utfordringer, samarbeid og teamutvikling.
Innlederne var Ola Svantorp-Tveiten, Oslo kommune - Velferdsetaten, Erik Ugland, leder for Enhet åpne rusmiljø ved Sentrum politistasjon og Tonje Jevari, daglig leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
6. april var sivilt samfunn igjen invitert til dialogmøte i forkant av forhandlingene i FNs narkotikakommisjon (CND) i Wien.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol innledet møtet med å fortelle om regjeringens posisjoner, før statssekretær Ellen Rønning-Arnesen ledet møtet igjennom og noterte seg innspillene fra de 14 organisasjonene som var invitert.
Tonje Jevari stilte for Foreningen for human narkotikapolitikk og holdt dette innlegget:
Først vil vi takke for invitasjonen til å delta på dette dialogmøtet.
Vi ser det som et tegn på et sunt demokrati, og en verdsettelse av ytringsfriheten, at norske myndigheter inviterer organisasjoner fra rusfeltet for å gi innspill i forkant av forhandlingene i Wien.
Som vi formidlet på dialogmøtet i fjor, håper vi at Norge, uansett egen politikk, fortsetter å nyansere sine uttalelser og avstår fra å direkte motarbeide andre staters ønske om samtale om, eller eventuelle forsøk på, å endre sin politikk. Uavhengig av om det dreier seg om generell avkriminalisering eller også regulering av rusmidler.
Vi har i år flere grunner til å anmode om dette.
Flere myndigheters kamp mot produksjon og distribusjon har blitt sterkt militarisert de seneste årene, med kraftig eskalerende bruk av dødelig vold i narkotika-bekjempelsen. Internasjonalt skjer det også stadig flere og alvorligere brudd på menneskerettighetene i kampen mot brukerne.
Det skjer en stadig eskalering av vold, bombinger og likvideringer i forbindelse med narkotikamarkedet i land som Frankrike, Nederland, Tyskland, Belgia og ikke minst i vårt naboland Sverige. Både tilbud og etterspørsel er i vekst i hele Europa. I fjor ble det beslaglagt mer kokain i Norge enn det ble i de siste 22 årene til sammen. Det har også vært en sterk økning i beslag og dødsfall som følge av nitazener, en gruppe syntetiske opioider som er mange ganger sterkere enn heroin.
Situasjonen er så alvorlig at både FNs høykommissær for menneskerettigheter og ordførere i en rekke storbyer i Europa nå tar til orde for å styrke skadereduksjonsarbeidet, for å få en endelig slutt på den repressive politikken og åpne for legal regulering av rusmidler. De mener vi må få en grunnleggende kursendring, hvis ikke kan europeiske land svekkes som demokratiske nasjoner og bli til narkostater.
De fire siste årene har vi arrangert side-events på CND om involvering av det sivile samfunn, menneskerettigheter og avkriminalisering. I år har vi søkt om å arrangerte et event med tittelen:
"Responsible regulation: Exploring legal regulation as a tool to promote human rights and secure health and security in Europe"
Uavhengig av politisk standpunkt om hva som bør gjøres, håper vi på forståelse for at vi ønsker en grunnleggende kursendring og bistand til å fasilitere denne samtalen. Med respekt og verdsettelse av ytringsfriheten. Vi håper dere vil vurdere å stå som sponsor for vårt event. Hvis våre forslag til løsninger er feil, så vil det komme frem av diskusjonen. Vi håper det gjør inntrykk at både et FN-organ og mange betydningsfulle politikere nå tar til orde for det samme som oss.
Drugreporter February 02. 2024: A New Wind is Blowing in the Drug Debate, by Arild Knutsen, leader of The Association for Humane Drug Policy.
It seems that a new wind is blowing in the drug policy debate. With new, surprisingly high-pitched voices promoting a narrative previously considered rather hippie-like. They don’t quite know how it will end but are clear about fundamentally changing course. An article by Arild Knutsen, leader of the Association for Humane Drug Policy, Norway.
In September 2023, the UN High Commissioner for Human Rights published a report on human rights in drug policy. The report was written at the behest of the Human Rights Council, to contribute to the midterm assessment of the Ministerial Declaration of 2019.
The report is the most ambitious and comprehensive UN document to date and aims to adapt drug policy to human rights. It is also an international milestone, representing the first time a UN body broke the taboo and recognized that legal regulation of drugs is a legitimate approach to improving public health, strengthening human rights and fighting organized crime.
At an international drug reform conference in Arizona in November, UN High Commissioner Volker Türk made a groundbreaking speech, declaring that drug use has taken many lives, but even more lives have been damaged or lost due to poorly framed drug policies. Türk pointed out the constant emergence of new evidence confirming that criminalization and the “war on drugs” has curbed neither access nor demand.
The report reveals that criminalization contributes to stigma and social exclusion and is the most important obstacle to people seeking treatment. In addition, the battle of several authorities against the production and distribution of illegal drugs in the so-called “war on drugs” has been heavily militarized in recent years, with the sharply escalating resort to lethal violence in several countries.
There are also increasingly serious violations of human rights in the fight against drug users, like the use of disproportionate force, arbitrary detentions and extrajudicial killings. The number of people executed for drug offenses doubled between 2021 and 2022. And this does not include countries that keep the number of executions secret.
On all parameters, the development is proceeding in a negative direction; however, Volker Türk expressed relief that more and more countries are beginning to treat drug problems as a public health issue by introducing knowledge- and human rights-based approaches and decriminalizing drug use.
Volker Türk also advocated measures to control the drug market through responsible regulation, to eliminate the profits from illegal trade, crime and violence.
Both supply and demand are growing in Europe. Last year, more cocaine was seized in Norway than in the last 22 years combined. There has also been a sharp increase in seizures and deaths due to nitazenes, a group of synthetic opioids significantly stronger than heroin.
There is a constant escalation of violence, bombings and killings connected with drug gangs in countries like Sweden, Belgium and the Netherlands.
Now Amsterdam’s Mayor Femke Halsema advocates regulating the drug trade to free it from criminals’ hands, for example by prescribing cocaine or selling ecstasy at festivals.
In early January, Halsema wrote thus in a debate article in the British newspaper The Guardian: ” As a result of globalization and the international criminalization of drugs, the trade in illegal drugs has become more lucrative, professional and ruthlessly violent. The effects have been catastrophic. The war against drugs is both counterproductive and pointless”.
On Friday, January 26, we, a delegation from the Association for Humane Drug Policy, participated in the conference on Dealing with Drugs – The Quest for Regulation, which Halsema organized in Amsterdam. Both current and former mayors from several cities and several international drug policy actors were among the initiators. Halsema launched a manifesto advocating the regulation of drugs, which all the guest presenters signed. A diverse coalition of administrators, policymakers, scientists, and civil society representatives are thus united in creating a more humane drug policy. (You can watch the conference video here.)
Halsema’s position naturally arouses attention and has received extensive coverage in the press. The Dutch Minister for Climate and Energy (currently Minister of Finance), Rob Jetten, fully supports Halsema, while Justice Minister Dilan Yesilgöz stated the day before the conference that the topic was a non-issue.
Yesilgöz did not attend the conference either, but the Dutch Ministry of Justice was well represented with Femke Halsema declaring to a packed hall that regulating drugs was the only way to crack down on organized crime and reduce the social and health costs.
Claudia Lopez, who just finished a four-year term as the Mayor of Bogotà, Colombia, also attended the conference. Few countries have been exposed to so much corruption, violence and murder as Colombia, as a result of the drug war and Lopez warned that European countries could face the same fate as Colombia if they did not fundamentally change course.
(Colombia was among the countries changing course which Türk singled out in his speech. In October, Colombia’s authorities announced a new drug policy that explicitly recognizes the international guidelines for human rights, with a focus on public health, the environment and development).
The current Mayor of Bern, Alec Von Graffenried, another presenter, alerted the audience to the real danger of several European countries ceasing to be democratic nations and ending up as narco-states. The Swiss capital is now in the process of preparing a pilot for the regulation of cocaine, due to the use of crack (crystallized cocaine) having exploded on the streets in the past year.
Femke Halsema told the assembly about the recent murders that have shaken the country, committed by young people from poor backgrounds for such large sums that only drug lords can afford to offer. Several presenters pointed out that police efforts against market players are counterproductive, at all levels, under the current conditions. If you knock out a group in the drug market, new ones are ready to take over immediately. Halsema highlighted, among other things, the seizure of tons of cocaine in recent years, including in container ports, while the supply is only increasing and the prices are falling.
Neil Woods, a former English police detective, narrated movingly about how he had infiltrated a drug network for seven months and was now suffering from trauma, having been threatened with both knives and firearms. The action ended with the arrest of over 50 people, including the leaders of the gang. The police thought they had cleared an entire city of illegal drugs, only to find the supply back to the same level after just two hours.
Woods is a board member of the Law Enforcement Action Partnership (LEAP), which, inter alia, fights for the treatment of trauma with psychedelics. Imagine that! Said Woods, “Cops are now fighting for treatment with illegal drugs, after being traumatized during the fight against them.“
Jindrich Voboril, the leading coordinator for public health and social services in the Czech Republic, also delivered a fiery speech against the prohibition policy. I asked him after the lecture how the present mayors and he, who has the highest responsibility on behalf of his country’s authorities, could say such things, which are so often dismissed as irresponsible drug liberalism. He explained that it is, on the contrary, pragmatic.
– We who are here represent societies that cannot afford to bind ourselves blindly to ideologies. What is important to us is whether the policy works. It is of no use to us that the police brag about the amount of seizures or the number of arrests when it turns out that the effect in this area is both catastrophic and extremely expensive. Then we have to look for other solutions.
Arild Knutsen
Association for Humane Drug Policy, Norway
On the featured image: Amsterdam’s Mayor Femke Halsema, with Arild Knutsen and John Melhus from the Association for Humane Drug Policy, Norway.
Read the article at Drugreporter here.
30. januar 2024: Det blåser opp en ny vind i rusdebatten
Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det blåser opp en ny vind i rusdebatten. Med nye overraskende høytstående stemmer som fremmer et budskap som tidligere ble ansett som ganske hippie-aktig. De vet ikke helt hvordan de vil løse utfordringene, men er eksplisitt klare på at de ønsker å endre kurs fundamentalt.
I september 2023 lanserte FNs høykommissær for menneskerettigheter en rapport om menneskerettigheter i narkotikapolitikken. Rapporten ble skrevet på anmodning fra Menneskerettighetsrådet, for å bidra til midtveisvurderingen av Ministererklæringen fra 2019.
Rapporten er det mest ambisiøse og omfattende FN-dokument til dags dato, som har til hensikt å tilpasse narkotikapolitikken til menneskerettighetene. Den er også en internasjonal milepæl, ettersom dette var første gang et FN-organ bryter tabuet og erkjenner at legal regulering av rusmidler er en legitim tilnærming for å bedre folkehelsen, styrke menneskerettighetene og bekjempe organisert kriminalitet.
I en tale på en internasjonal rusreformkonferanse i Arizona i november, holdt FNs høykommissær, Volker Türk, en banebrytende tale der han erklærte at rusmiddelbruk har tatt mange liv, men enda flere liv har tatt skade eller gått tapt som følge av en dårlig konstruert narkotikapolitikk. Türk viste til at det kommer stadig nye bevis for at kriminalisering og “krig mot narkotika” verken har dempet tilgangen eller etterspørselen.
Rapporten viser at straffepolitikken bidrar til stigma og sosial ekskludering og er det viktigste hinderet for at folk søker behandling. Dessuten har flere myndigheters kamp mot produksjon og distribusjon av illegale rusmidler, den såkalte “krigen mot narkotika”, blitt sterkt militarisert de seneste årene, med kraftig eskalerende bruk av dødelig vold i narkotikabekjempelsen i flere land.
Det skjer også stadig flere og alvorligere brudd på menneskerettighetene i kampen mot brukerne. Som uforholdsmessig makt, vilkårlige interneringer og utenomrettslige drap. Antallet henrettede for narkotikaforbrytelser ble doblet fra 2021 til 2022. Dette inkluderer ikke de land som holder antall henrettelser hemmelig.
På alle parametere går utviklingen i negativ retning, men Volker Türk uttrykte lettelse over at stadig flere land begynner å behandle narkotikaproblemene som et folkehelseproblem ved å innføre kunnskapsbaserte og menneskerettslige tilnærminger og ved å avkriminalisere bruk av rusmidler.
I talen tok Volker Türk også til orde for at man må se på tiltak som kan ta kontroll på rusmiddelmarkedet. Med ansvarlig regulering, for å eliminere profitten fra ulovlig handel, kriminalitet og vold
Både tilbud og etterspørsel er i vekst i Europa. I fjor ble det beslaglagt mer kokain i Norge enn det ble i de siste 22 årene til sammen. Både antall beslag og størrelsen på beslagene har økt. Det har også vært en sterk økning i beslag og dødsfall som følge av nitazener, som er en gruppe syntetiske opioider som er mange ganger sterkere enn heroin.
Det skjer en stadig eskalering av vold, bombinger og likvideringer i forbindelse med narkotikagjenger i land som Sverige, Belgia og Nederland. Amsterdams ordfører Femke Halsema tar til orde for å regulere narkotikahandelen for å få den ut av hendene på kriminelle. For eksempel ved å gi kokain på resept eller selge ecstasy på festivaler.
I begynnelsen av januar skrev Femke Halsema følgende i et debattinnlegg i den britiske avisen The Guardian: "Som følge av globalisering og internasjonal kriminalisering av narkotika, har handelen med ulovlige rusmidler blitt mer lukrativ, profesjonell og hensynsløst voldelig. Effektene har vært katastrofale. Krigen mot narkotika er både kontraproduktiv og meningsløs.”
Fredag 26. januar deltok vi, en delegasjon fra Foreningen for human narkotikapolitikk, på konferansen Dealing with drugs - the quest for regulation, som Halsema arrangerte i Amsterdam. Der sto både nåværende og tidligere ordførere fra flere byer og en rekke internasjonale ruspolitiske aktører på plakaten. Halsema lanserte et manifest som tar til orde for regulering av rusmidler, og som gjesteinnlederne alt hadde signert. (A diverse coalition of administrators, policy makers, scientists, and civil society representatives are united in creating more humane drug policy)
Halsemas standpunkt vekker naturligvis oppsikt og har fått omfattende dekning i pressen. Nederlands minister for klima og energi (Midlertidig finansminister i øyeblikket), Rob Jetten, støtter Halsema til fulle, mens justisminister Dilan Yesilgöz uttalte dagen før konferansen at temaet er en ikke-sak.
Yesilgöz deltok heller ikke på konferansen, men det nederlandske justisdepartementet var godt representert da Femke Halsema så utover en fullstappet sal og deklarerte at regulering av rusmidler er den eneste måten man kan slå ned på den organiserte kriminaliteten og redusere de sosiale og helsemessige omkostningene.
Også Claudia Lopez, som nettopp avsluttet en fireårs periode som ordfører i Bogotà, Colombia deltok på konferansen. Få land har vært utsatt for så mye korrupsjon, vold og drap som følge av narkokrigen og Lopez advarte om at europeiske land kan utsettes for de samme konsekvenser som Colombia, hvis de ikke endrer kursen grunnleggende.
(Colombia var blant landene Volker Türk trakk frem i sin tale, som nå endrer kurs. I oktober kunngjorde Colombias myndigheter en ny narkotikapolitikk som eksplisitt anerkjenner de internasjonale retningslinjer for menneskerettigheter og som skal ha spesifikt fokus på folkehelse, miljø og utvikling)
En annen innleder var nåværende ordfører i Bern, Alec Von Graffenried, som ga uttrykk for at det er en reell fare for at flere europeiske land kan opphøre som demokratiske nasjoner og ende som narkostater. Den sveitsiske hovedstaden er nå i ferd med å utarbeide en pilot for regulering av kokain som følge av at bruken av crack (krystallisert kokain) har eksplodert på gatene det siste året.
Femke Halsema fortalte forsamlingen om nylige drap som har rystet landene, som var begått av ungdom fra dårlige kår mot så store summer som bare narkobaroner kan lokke med. Flere av innlederne pekte på at politiinnsats mot aktører i markedet virker mot sin hensikt, i alle ledd, under de gjeldende forutsetninger. Slår man ut en gruppe på narkotikamarkedet, står nye klar til å ta over umiddelbart. Halsema viste blant annet til de siste årenes beslag av tonnevis kokain, blant annet i containerhavner, mens tilgangen bare øker og prisene synker.
Den tidligere politietterforskeren i England, Neil Woods holdt et gripende innlegg om hvordan han hadde infiltrert et narkotikanettverk i syv måneder og er nå belastet med traumer, etter å ha blitt truet med både kniv og skytevåpen. Aksjonen endte med pågripelser av over 50 personer, inkludert toppene i miljøet. Politiet trodde de hadde rensket en hel by for ulovlige rusmidler, for så å erfare at tilgangen var tilbake på samme nivå etter kun to timer.
Woods er styremedlem i LEAP, Law Enforcement Action Partnership, som blant annet kjemper for behandling av traumer med psykedelika. Tenk det! Sa Woods: «Cops are now fighting for treatment with illegal drugs, after being traumatized during the fight against them.»
Også Jindrich Voboril, som er ledende koordinator for folkehelse og sosiale tjenester i Tsjekkia, holdt et flammende innlegg mot forbudspolitikken. Jeg spurte han etter foredraget, hvordan det kan ha seg at ordførere i posisjon og han som har det øverste ansvaret på vegne av sitt lands myndigheter kunne si sånt, som så ofte avfeies som uansvarlig rusliberalisme. Han forklarte at det derimot handler om pragmatisme.
– Vi som er her representerer samfunn som ikke har råd til å binde oss blindt til ideologier. Det som er viktig for oss er om politikken virker. Det nytter ikke for oss at politiet skryter opp mengden beslag eller antallet arrestasjoner, når det viser seg at effekten på dette området både er katastrofal og uhyre kostbar. Da er vi nødt til å se etter andre løsninger.
Avisa Oslo 28. januar 2024: Mener Storgata har blitt en gate alle unngår. Nå ønsker de å gjøre den mer som Torggata, av Sevda Barazesh.
Ingen vil leie det tomme lokalet i Storgata 33, som har fått Oslos største rus-scene rett utenfor. Nå vil byggeier ta grep.
Hjørnelokalet i krysset av Bernt Ankers gate og Storgata har stått tomt i nesten tre år.
– Lokalet burde være attraktivt for flere, men potensielle aktører avslår på grunn av miljøet under arkaden.
Det skriver Kjersti Os Mathisen i Arkitektene, på vegne av byggeier Sparebank1, i følgebrevet som er lagt ved rammesøknaden.
De mener et tomt bygg som ikke bidrar til aktivitet i området vil være «svært uheldig», og fjerne all vanlig ferdsel i området.
Nå ønsker Sparebank1 å oppgradere fasaden i Storgata 33. De vil lage næringslokaler, som for eksempel butikk, serveringssted eller frisør.
Naboene i Bernt Ankers gate, like ved Storgata, mener initiativet er en fin utvikling i nabolaget, men legger til at kommunen raskt må identifisere et skjermet, trygt område for personene som i dag oppsøker det åpne rusmiljøet å kunne forflytte seg til.
– Disse menneskene kan ikke bare fjernes. Spørsmålet er hvor de skal få flytte, spør styremedlem Fabrizio Leone i Ebba borettslag.
Fra rundt 2017 flyttet rusmiljøet seg til Storgata, forteller Arild Knutsen, styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Han forstår behovet for å gjøre noe med situasjonen i Storgata, spesielt for de som holder til i bygget.
– Det er veldig klaustrofobisk, trangt og det skaper mye irritasjon. At rusmiljøet oppholder seg der, er ubehagelig for de som daglig jobber der, sier han og legger til:
– Det er et skrikende behov for flere avskjermede områder.
Han forteller at det er en god start at det snart vil åpne en hage på Prinsens mottakssenter, som vil lette litt av trykket på Storgata, men at det ikke vil være nok.
– Rusavhengige trenger også et sted for å møtes, men vi må lage konstruktive områder som ikke går utover andre og føles trygt for alle.
Knutsen mener før planene igangsettes, er det beste å gå i dialog med miljøet for få på plass flere avgrensede områder de kan oppholde seg i. Dette for å ikke skape utfordringer for næringer og andre som ferdes i området.
Les hele saken i Avisa Oslo her.
NOU 2023:24 Med barnet hele vegen - barnevernsinstitusjoner som har barns tillit
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en medlemsbasert brukerorganisasjon på rusfeltet. Vi har tillitsvalgte, lag og avdelinger over hele landet. Vår fremste oppgave er brukermedvirkning, på politisk, tjeneste- og systemnivå og på individnivå.
Vi deltar i en rekke arbeidsgrupper, ekspertutvalg, brukerråd og prosjekter på både statlig og kommunalt plan. FHN arbeider også med oppsøkende virksomhet med utdeling av brukerutstyr og nalokson motgift. Og vi tilbyr bistand og oppfølging til brukere og pårørende.
FHN har en rådgivende status i FN (ECOSOC Special Consultative Status), noe som betyr at vi kan gi innspill og råd til FN sitt arbeid på rusfeltet.
Innledning
FHN er ikke en høringsinstans i denne sammenheng, men ønsker likevel å høres. Vi har begrenset vårt innspill til å omhandle kapittel 11, “Spesialisert rusbehandling til barn”.
Vårt høringssvar er basert på erfaringskompetanse, men også rusmiddelfaglig kompetanse. Vi vil først komme med noen generelle betraktninger rundt temaet ungdom, rusmidler og institusjonsopphold. Deretter svarer vi konkret på noen av forslagene som er presentert i NOU 2023:24.
FHN vil berømme utvalget for det grundige arbeidet som er gjort. Og takker for påpekningen om at det må skje endringer på dette feltet, i tråd med at samfunnet har utviklet seg i retning av at mennesker med rusutfordringer skal hjelpes og ikke straffes.
Generelle innspill
Vi er veldig takknemlige for beskrivelsen av rusbehandling for voksne i TSB, om at voksne får et tilbud i spesialisthelsetjenesten som ligner på det barnevernet gir et barn under 18 år. Både institusjonsplassering og det å tilby rusbehandling er bra for noen, men ikke for andre. Og rusbehandlingsapparatet har også en historie med patriarkalske holdninger og regelverk, der hensynet til systemet og til regelverk ofte har dominert for hensynet til den enkelte. De, som utvalget skriver om, ofte samme menneskene som har vært i barnevernet før de er 18 og som senere får hjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan utover øvrig sårbarhet og livsutfordringer, være preget av frihetsberøvelse, sanksjoner, overformynderi, ransakelser, reprimander, manglende tillit, manglende forståelse og lært hjelpeløshet under institusjonsopphold. Dette er viktig å ta med i betraktningen ved vurderinger om folk bør tilbys rusbehandling på institusjon, også de under 18. Ofte har disse også erfart å ikke få forståelse for de bakenforliggende årsaker til rusmiddelbruken og at de verken har fått en utredning eller behandling for psykiske helseplager fordi de har brukt rusmidler.
Det står i punkt 11.2, med overskriften: “Hvorfor ruser barn seg” at rusmiddelbruk kan få alvorlige og langsiktige konsekvenser, at rusproblemer kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering, at bruk av rusmidler også er blant de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet og fremtidige lovbrudd og at dette samlet er gode grunner til å jobbe forebyggende og sikre tidlig innsats.
Vi er selvsagt enige i at rusproblemer bør forebygges og at man skal kunne komme tidlig i posisjon til å bistå, men beskrivelsen av konsekvensene av rusmiddelbruk og rusutfordringer mener vi er strukket langt i dette kapittelet.
De som vil bruke sanksjoner og andre overformynderske tiltak for å hindre rusmiddelbruk, kan få vann på mølla av denne beskrivelsen. Det er ikke slik at rusmiddelbruk nødvendigvis har disse konsekvensene. Heller ikke ved det man anser som omfattende bruk. Og avhengig av mengden bruk og hvilke rusmidler som brukes, kan det i noen tilfeller være slik at de positive konsekvensene av å bruke rusmidler, for ungdommen, langt overstiger de negative.
Når det ungdommen ser som sin løsning, er de voksnes største problem, kan vi kanskje ikke forvente å oppnå en konstruktiv dialog eller tilnærming.
De samme konsekvensene som her beskrives av rusmiddelbruk kan også oppstå av å ikke bli hørt, ikke bli forstått, av å bli frihetsberøvet, av å bli sanksjonert, ikke få hjelp, eller av å ikke bli tolerert. Også dette kan påvirke modningen av dømmekraft og selvregulering og utgjøre en risikofaktor for kriminalitet og fremtidige lovbrudd. Forøvrig utviser utvalget god forståelse for faktorer i livet som øker sannsynligheten for å få rusproblemer. Og vi er enig med Ungdomsutvalget i at tvangsbehandling på en rusinstitusjon kan oppleves mer som straff enn hjelp.
Vi støtter utvalget i at det er kritikkverdig at det ikke finnes et bedre kunnskapsgrunnlag for rusbehandling av barn i barnevernsinstitusjoner og at det likevel har vært slik at ved “vedvarende problematisk bruk av rusmidler” kan barn uten samtykke måtte flytte på rusinstitusjon og holdes tilbake der i inntil to år. Det kan ikke dokumenteres at behandlingen de mottar virker eller hvordan det går med barna på sikt. Vi håper utvalget vil anbefale myndighetene å oppnå kontakt med de som har blitt utsatt for slik tvangsbehandling, kartlegge hvordan de har det, hvordan de har opplevd tvangen og eventuelt tilby en kompensasjon for det de har blitt utsatt for.
Vi støtter at barn som har alvorlige rusproblemer må få den samme tilgangen på spesialisert og tilpasset rusbehandling som voksne, men vi har et sterkt ønske om at den tidligere nevnte utviklingen med å gå fra straff til hjelp ikke dermed skal innebære at det går fra urimelig kriminalisering til urimelig sykeliggjøring.
Vi støtter også at barn som bruker rusmidler og flyttes til barnevernsinstitusjon må sikres en god medisinfaglig avrusing eller stabilisering med medisiner som enten demper abstinenser eller trang til å rømme for å ruse seg igjen.
Som utvalget skriver, kan det være vanskelig å vurdere om de som bor på barnevernsinstitusjoner og bruker rusmidler trenger å henvises eller om det ikke er en situasjon som krever behandling. Barnevernsinstitusjonene bør gjøre det de kan for å oppnå størst mulig åpenhet og tillit mellom de voksne og barna i slike tilfeller. For skal det da behandles som et atferdsproblem? Bør rusmiddelbruk på generelt grunnlag føre til negative konsekvenser? Ved å legge til rette for åpenhet og gjensidig tillit, får de voksne den beste oversikten over situasjonen, som grunnlag til å ta sine vurderinger. Det er også svært heldig for kommunikasjonen med den unge, deres mulighet til å bli forstått og for at de skal ta heldigere valg, at de kan snakke fritt og åpent om rusmiddelbruk. Da erfarer de unge at de voksne møter dem der de er i livet og da kan de voksne gi viktige skadereduserende og overdoseforebyggende råd, som mindre skadelige inntaksmåter, at man ikke bør bruke alene, at man bør prøve en liten flik av dosen først for å sjekke om den kan være forgiftet med noe farligere enn det gir seg ut for og andre typer forbehold.
Det forekommer variasjoner på narkotikamarkedet og det hender at tabletter, cannabis vapes og andre ting er blandet med fentanyl eller nitazener, som kan være mange ganger sterkere enn heroin. Det vi så langt har sett på statistikken, er at det snarere er unge mennesker som bruker rusmidler som risikerer å bli ofre for dette, mer enn personer med alvorlige rusutfordringer. Det kan trygt sies at skadereduserende og overdoseforebyggende samtaler er enda viktigere overfor unge rusmiddelbrukere enn for eldre voksne med etablert rusavhengighet.
Vi vil også anbefale på det sterkeste å fraråde at barnevernsinstitusjoner bruker urinprøver for å avdekke rusmiddelbruk, ihvertfall på generelt grunnlag. Slik ruskontroll er krenkende og tillitsdrepende og kan ikke sies å være verken forebyggende eller terapeutisk. De som ikke vil eller klarer å avstå fra å bruke rusmidler, men må gå på urinprøver vil trolig velge rusmidler som enten ikke slår ut på prøver eller som går fort ut av kroppen. Dette øker risikoen for utvikling av rusutfordringer som avhengighet, skade og død. Det samme gjelder ved rusbehandling.
Med økt toleranse og mer forholdsmessige og konstruktive reaksjoner på rusmiddelbruk, kreves intensivert innsats og kommunikasjon for å sikre at den enes rusmiddelbruk ikke skal gå utover andre på barneverninstitusjonen. Det innebærer at man setter tydelige grenser mellom det man gjør med seg selv og det man gjør med andre. Dette er viktig å ta med i betraktningene, det er som med overgangen fra straff til hjelp: Det blir ikke på langt nær bra nok om politiet går fra kriminalisering av rusmiddelbrukere, til at de fordufter fra deres omgivelser. Derimot bør de erstatte kriminalisering med å gjenskape rettssikkerheten deres og drive atferdsregulering.
Rusmiddelbrukere har behov for den samme beskyttelsen og de samme grenser og korreksjoner på atferd som alle andre.
Vi verdsetter forslaget om at spesialisert rusbehandling for barn under 18 år flyttes fra barnevernet til helsetjenesten. Våre erfaringer er at rusmiddelproblematikk ikke er et atferdsproblem eller en feil ved individet som må korrigeres, men snarere et uttrykk for smerte og tunge livsbelastninger. Dette er en viktig presisering som vil kunne være med på å bidra til at ungdom kan være mer åpne om rusutfordringene sine, at det kan oppstå gjensidig tillit, at de kan oppleve seg forstått og at reaksjonene på rusmiddelbruk og rusutfordringer blir mer preget av omsorg og undring, heller enn konsekvenstenking.
Det er på det rene at omfattende rusmiddelbruk ikke er bra for en ungdomshjerne under utvikling, verken med legale eller illegale rusmidler. Ifølge Ungdata 2018 har fire av ti gutter i Oslo brukt cannabis mot slutten av videregående. De færreste av disse ungdommene utvikler en ruslidelse. Vår bekymring er at ungdom som prøver ut for eksempel cannabis skal oppleve å bli definert som en med problematisk rusadferd, som en rusavhengig, og ende opp i en rusbehandling som snarere forverrer problemene ved at de påføres et selvbilde som en med rusutfordringer og blir stimlet sammen med andre som også defineres som folk med rusutfordringer og slik verves inn i tyngre miljøer og ruskarrierer. Vi ber derfor om at det tydeliggjøres så klart som mulig hva som er rusmiddelproblematikk og hva som er utprøving slik at ungdom som i utgangspunktet ikke ville utviklet et problem ender opp med å utvikle et likevel.
Forslag 15 “Øke kompetansen på rus i alle barnevernsinstitusjoner”:
Vi imøtekommer intensjonene i dette forslaget og ser det som svært viktig at barnevernsinstitusjoner har god og oppdatert kunnskap på rusmidler, rusmiddelbruk, hva som kan være til hjelp for ungdom med rusmiddelutfordringer og ikke minst hvordan vi forebygger at ungdom blir rusmiddelavhengige.
Vi ønsker likevel å påpeke at “kompetanse på rus” er et vidt begrep i denne sammenheng, og håper at dette kan klargjøres ved videre jobbing med eventuell implementering av anbefalingene.
Vi foreslår at “kompetanse på rus” omhandler:
Vi registrerer at det i NOU`en bli brukt begreper som “rus” og “rusmisbruk” og foreslår at det videre arbeidet med anbefalingene vil ta med seg Helsedirektoratets forslag til begrepsbruk på rusfeltet:
Begrepsavklaringen er skrevet for å sikre en mer entydig begrepsbruk i forvaltningen og for å bidra til å hindre stigmatiserende språkbruk.
Begrepet “rusmisbruk” peker på individet som en misbruker og vil etter vårt syn ikke bidra til kunnskapsløftet som vi opplever at er intensjonen bak denne anbefalingen. Ungdom med skadelig bruk av rusmidler eller rusmiddelavhengighet misbruker ikke rusmidler, de bruker dem som et verktøy til å håndtere traumer og livsbelastninger, kanskje i mangel på andre eller bedre verktøy.
Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet
Vi støtter dette forslaget. Og da spesielt med tanke på at de nye gruppene/begrepene i større grad peker på behovet disse ungdommene har enn det de har gjort tidligere.
Vi opplever at samfunnet har et negativt og fremmedgjort syn på ungdom som bruker illegale rusmidler, i stedet for at disse ungdommene blir sett på som sårbare individer, som i en del tilfeller er i behov av støtte, omsorg og helsehjelp. Dette har i våre øyne også preget behandlingstilbud og holdninger blant ansatte på barnevernsinstitusjoner.
Vi er litt skeptiske til begrepsbruken “omsorgs- og utviklingsstøtte +” da vi er redd for at dette vil bidra til ytterligere stigmatisering for ungdommene som kommer dit.
Vi støtter til fulle argumentasjonen om at det ikke er kunnskapsgrunnlag for å hevde at oppholdets lengde eller adgang til tvang i seg selv øker sannsynligheten for vellykket behandling, og at å påtvinge et barn som ikke ønsker rusbehandling er faglig problematisk. Dette er viktig å ta med for barnevernet, med tanke på at mange av de som tradisjonelt har søkt seg til behandling, snarere har gjort det grunnet ytre press enn pga indre motivasjon. Det er problematisk og svekker snarere muligheten for vellykket behandling, enn det øker den. Med den nærheten man har til barnet som er i barnevern, kan man jobbe med overføring fra bruk av ulovlige substanser til legale, stabilisering der det er mulig, for slik å sette barnet i bedre stand til å profittere på støttetiltak og bedømme om rusbehandling i TSB kan være heldig.
Avslutningsvis vil vi imøtegå forslaget om utvidet mulighet for tvang. Det kan, som utvalget skriver, være behov for å begrense barns mulighet til å avbryte behandlingen, men det bør være en høy terskel for det og vi synes seks måneder pluss seks måneder blir vel mye. At et barn vil avbryte behandlingen kan vel så gjerne bety at behandlingen ikke er bra for barnet, som at barnet vil avbryte for å gå ut og tilbake til rusutfordringene. På den bakgrunn håper vi departementet vil vurdere om gjeldende grenser bør bestå.
Utover dette støtter vi høringssvaret til vår paraply: Rusfeltets Hovedorganisasjon.
Vennlig hilsen
Otto Stormyr og Arild Knutsen,
Foreningen for human narkotikapolitikk, 21.01.2024
Her er høringssvaret på regjeringen.no
Her er alle høringssvarene.
Vårt Oslo 16. januar 2024: Overnattingstilbud i sentrum stenges rett før det er varslet sprengkulde: - Det er for drøyt, av Lasse Føllingstad.
Oslo kommune har besluttet å lukke dørene på Frelsesarmeens overnattingstilbud i sentrum. I følge helseetaten er det ikke behov for drift. - Ytterst uheldig timing, sier FHN-leder Arild Knutsen.
Senest 6. januar kunne VårtOslo fortelle om 12 personer som benyttet seg av tilbudet, Vinternatt. Tilbudet er finansiert av Oslo kommune.
Tirsdag morgen ble feltsengene i lokalene til Frelsesarmeens nærmiljø, Templet, demontert og satt på lager.
De som trenger et sted å overnatte rådes nå til å bruke Kirkens Bymisjon eller Røde Kors sine akuttilbud.
– Timingen er ytterst uheldig. Det er for drøyt av helseetaten å stenge tilbudet midt i en kuldeperiode.
– Det har ikke blitt gitt tilstrekkelig med informasjon ut til flesteparten av brukerne, sier leder Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
FHN-lederen er bekymret for at trengende skal møte lukkede dører og ikke vite hvor de skal henvende seg.
Tilsvarende tilbud fra Kirkens Bymisjon og Røde Kors ligger på henholdsvis St. Hanshaugen og Majorstua.
– Hver gang det har vært under minus 10 grader, har det vært åpent. Nå som det er ventet ned mot minus 20 grader beslutter kommunen seg for å stenge, sier Arild Knutsen og rister på hodet.
– Det er skummelt. Mange er inn og ut av behandling eller andre typer botilbud og mange av disse sliter med rus og psykiske problemer. De går dit de er vant med å få hjelp og en seng å sove i, sier FHN-lederen.
– Selv om de som har benyttet seg av tilbudet på Templet de siste dagene har fått beskjed, så er det langt fra tilstrekkelig, mener Knutsen.
Han er kritisk til Helseetatens håndtering av tilbudet, som ligger midt i sentrum. Han mener kommunen burde brukt lenger tid på å informere miljøet før de innstilte driften.
– Konsekvensen er at man er prisgitt at ideelle organisasjoner skal gå den ekstra mila, sier han.
Les hele saken i Vårt Oslo her.
