F.v. Overlege og psykiater Rune Tore Strøm, prosjektleder i HAB Camilla Birkevold og leder av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, Arild Knutsen. Foto: André Kjernsli
Vårt Oslo 02 mars 2021: Nå skal Oslos rusavhengige få utdelt heroin i behandlingen, av André Kjernsli.
I Sveits har myndighetene brukt heroin som lindrende rusbehandling i 25 år. Til høsten starter et femårs-prosjekt opp i Oslo. Målet er å behandle inntil 100 rusavhengige pasienter med ren heroin.
I disse dager menes det mye og mangt om avkriminaliseringen i forbindelse med rusreformen Stortinget skal behandle.
Samtidig, og som en del av reformen, startes i løpet av året et prøveprosjekt med heroinassistert behandling (HAB) til en nøye utvalgt pasientgruppe i Oslo.
— Vi ser på heroinassistert behandling (HAB) som en del av et pasientforløp og tiltaksapparat. Dette er ment som et tilbud til en liten gruppe mennesker som vi ikke har lykkes med å stabilisere ved hjelp av annen behandling, sier prosjektleder Camilla Birkevold i HAB.
— Dette er et høyterskel- og intenst behandlingstilbud, understreker Arild Knutsen. Han leder til daglig Foreningen for Human Narkotikapolitikk, og har vært en forkjemper for dette i årevis
Etter alle debatter i både fag- og politiske miljøer, samt tilbakemeldinger fra brukermiljøene, ba Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratetskrive en rapport om hvordan dette kunne se ut i Norge.
Da Arild Knutsen og Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN) begynte å kjempe for heroinassistert behandling var det mange rare forestillinger i miljøene om hvordan forsøket skulle gjennomføres.
Noen lurte på om Arild Knutsen skulle kjøre en tralle rundt i Oslo og tilby fersk heroin.
— Noen folk er blottet for forståelse for hva dette handler om, sier FHN-lederen.
Mangeårig Ap-statsråd Thorvald Stoltenberg var i de siste tiårene av sitt liv, sammen med daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap), tidlig på banen og foreslo heroinassistert behandling og avkriminalisering.
Hele Stoltenberg-utvalget var enige om å overføre utfordringene med narkotikapolitikk fra justis til helse.
— Helseminister Hanssen gikk under navnet pølse-Hanssen, men ble raskt døpt om til Heroin-Hansen, humrer Arild Knutsen når han tenker tilbake.
Når vi som ikke er en del av rusmiljøet ser en som setter en sprøyte, enten vi ser det på gata eller på TV, får vi inntrykk av at personen etter relativt kort tid faller inn i en slags halvbevistløs tilstand.
— Blir det slik med de som går i heroinassistert behandling (HAB) også?
— De ser mer bevistløst ut enn det ofte er, og grunnene er flere, sier Arild Knutsen.
— Man er avhengig av ulovlig heroin som du må skynde deg å ta. Ofte er man ukritisk i mengde man setter, og det er i perioder vanskelig å få tak i. Det er ofte sårt tiltrengt heroin, forklarer FHN-lederen.
— Hvis du da kan legge deg ned og lukke øynene, så forsterkes rusfølelsen. Det er derfor folk blir forbanna når noen kommer bort og i beste mening spør om du har en overdose. Da rister du de ut av en tilstand de helst vil være i, forklarer Knutsen.
Den lindrende rusen som det er snakk om i heroinassistert behandling (HAB) er ikke tilfelle for de som er i LAR. Her er det altså snakk om at man to ganger hver dag får en liten topp.
— Dette betyr at den rusen samfunnet har hatet i så mange år og brukt så mye ressurser på å få bort, heroinrusen, blir for første gang et tilbud fra helsevesenet om en lindrende psykisk effekt, sier Knutsen.
FHN-lederen forklarer at disse toppene man vil få ved heroinassistert behandling (HAB) er suksessfaktoren i denne behandlingsformen. En behandling som mæter brukerne på den psykiske avhengigheten de har.
— Pasientene ligger avslappet på en sofa i verdige former, tett oppfulgt av helsepersonell. Etter en halvtime går du ut og lever livet ditt, forklarer Knutsen.
Det er forskjell på fysisk og psykisk avhengighet. Ifølge tall fra utlandet redder heroinassistert behandling (HAB) flere liv enn for eksempel LAR. Dessuten viser forskning i følge Knutsen at deltagerne resonderer bedre på for eksempel medisinfri behandling enn andre.
— Her for man hjelp mens man fortsatt får den lindrende effekten, det er nytt, sier nestoren i kampen for human behandling av rusmisbrukere.
Les hele artikkelen på Vårt Oslo her.
MORALSK PANIKK: «Fram til 1960-tallet ble narkotikabruk sett på som helseproblemer her i landet. Så endret tenkesettet seg», skriver sosiolog Willy Pedersen. Han var selv i mot avkriminalisering fram til begynnelsen av 2000-tallet. Bildet viser ungdom som henger i Slottsparken, en gang på 60-tallet. (SCANPIX / NTB / Universitetet i Oslo)
Vårt land 01. mars 2021: Det tok tid før jeg selv endret kurs. Norges «war on drugs» er et mørkt kapittel, av sosiolog Willy Pedersen.
AVKRIMINALISERING: Siden jeg nå en gang skriver i Vårt Land: Hører dere ikke et ekko av klassisk kristen etikk i verdiene til Rusreformen? Er det ikke merkelig at lederne i KrF er så skeptiske?
Fram til 1960-tallet ble narkotikabruk sett på som helseproblemer her i landet. Så endret tenkesettet seg. Mye av politikken ble flyttet fra helse- til justissektor. Det strafferettslige regimet festet grepet. Inspirasjonen kom fra den aggressive amerikanske «war on drugs».
For meg var slutten av 1960-tallet en flott tid, med nye politiske strømninger, ny musikk. Alle vennene mine prøvde hasj, også T. Nær venn, preseterist til artium, full av energi. En dag sto politiet på døra. Et par gram hasj på rommet. Med håndjern ut i politibilen, nysgjerrige naboer i vinduene, inn på glattcelle. Det går fortsatt en skygge over T når temaet dukker opp.
På 1970-tallet ble gjerne ungdomskriminalitet avgjort med påtaleunnlatelse eller forelegg. Men narkosakene ble uten unntak kjørt for retten. T hadde flaks. Han slapp ut etter et par dager. Han kunne fått flere ukers ubetinget fengsel. Men ryktet ble hengende ved ham.
Det nye regimet skulle innebære at tusener ble straffeforfulgt for bruk og besittelse av narkotika. Hvorfor? Jeg tror det er et klassisk tilfelle av moralsk panikk. Definisjonen går slik: «en overreaksjon på noe som oppfattes som en trussel mot den moralske orden».
Folk flest og lovgivere ble skremt av hasj, av gutter med langt hår, av pussige verdier. The Beatles dro til India for å meditere. Kort tid etter satt ungdom i lotusstilling i Slottsparken. Carl I. Hagen ville sende «narkomane» til Bjørnøya og åpnet for dødsstraff for heroinsmuglere.
Det var få motstemmer. Men nestoren i norsk strafferett, professor Johs Andenæs, gikk hardt ut. Han ønsket avkriminalisering av bruk av narkotika. Han støttet seg til den definisjonen av straff han selv la til grunn i sine lærebøker: Straff er «et tilsiktet onde» staten påfører borgerne. Det krever skikkelige begrunnelser. De manglet her, mente Andenæs.
Litt mer i det personlige: Jeg begynte å forske på temaet på 1980-tallet. Jeg husker jeg var med på å arrangere et seminar om narkotikapolitikk. Andenæs var innleder. Han var gammel og ustø til bens, men tordnet løs: «Dette vil vise seg å være århundrets feilinvestering i straff»
Jeg husker jeg tenkte: Er han i ferd med å miste grepet? Kriminalisering og straff var for meg fortsatt en selvsagt del av politikken rundt hasj og andre stoffer.
Men i år 2000 skjedde det noe uventet. Under statsminister António Guterres’ ledelse vedtok Portugal å avkriminalisere bruk av narkotika. Fagfolk og politikere verden over var skeptisk avventende, men reformen ble en suksess. Delegasjoner reiste til Lisboa for å lære, jeg var med på en fra Norge.
Dette var en av grunnene til at Guterres i dag er generalsekretær i FN. Både FN og WHO støtter politikken. Det tok tid før jeg selv endret kurs, men i dag mener jeg vår egen utgave av USAs «war on drugs» er ett av de mørkere kapitler av vår nære historie.
Andenæs mente at staten skal være varsomme med å påføre borgerne straff - «et tilsiktet onde». Rusreformutvalgets NOU er med god margin det faglig sterkeste som er levert i norsk narkotikapolitikk. De finner ikke støtte for at kriminaliseringen reduserer bruken av narkotika. Da bør en slutte å straffe. Bevisbyrden må jo ligge på dem som fortsatt ønsker å bruke straff.
Folkehelseinstituttet (FHI) har det største forskningsmiljøet i landet, med skyhøy tillit, ikke minst i kjølvannet av covid-19. Blant skeptikerne til reformen er det FHIs høringsuttalelse som nå siteres. FHI skriver at en «ikke kan utelukke at narkotikabruken i befolkningen vil øke som følge av reformen».
Gjennom tiår har altså forskere verden over belyst temaet. Ingen har så langt vist at kriminalisering har forebyggende effekt. Derimot viser mye forskning at straff kan gi stigma og kan skade. Mener FHI at vi bør fortsette å straffe «for sikkerhets skyld»?
Det er i alle fall sånn FHI brukes. Straff er et tilsiktet onde, det er pine. Det er de svakeste blant oss som pines. Hvor mange flere skal lide før vi til slutt gir oss? Hva mener FHIs ledelse?
Reformbevegelsen skjøt fart for tre-fire år siden. Ironisk nok nærmer vi oss kanskje situasjonen i 1960, før «krigen mot narkotika», det vi kaller den helsedominerte fase. En viktig grunn er at brukerne ble trukket inn i den politiske prosessen.
De har blitt stigmatisert, de har kjent på kroppen hvordan straff nettopp er et «tilsiktet onde». De vet hva de snakker om.
To utmerker seg – Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johansen. Begge viser i en strøm av kronikker og intervjuer at reformen baseres på likeverd, respekt og nestekjærlighet. Helseminister Bent Høie lot seg til slutt overbevise av budskapet. Det tjener ham til ære.
Les hele artikkelen i Vårt land her.
Ny tid 01. mars 2021: Mot et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk, filmomtale av Aleksander Huser.
RUSREFORMEN: Kanskje er det motstanderne av regjeringens rusreform som aller helst bør se dokumentaren Vinden snur, som følger tre aktivister fra Foreningen for human narkotikapolitikk.
Vinden snur er en passende tittel på Kieran Kolles dokumentarfilm om norsk narkotikapolitikk, da store endringer er i ferd med å skje på dette området.
Filmen handler om Arild Knutsen, Michelle Alexandra Muren og Kim-Jørgen Arnetvedt, alle tilknyttet Foreningen for human narkotikapolitikk. Knutsen har ledet forbundet siden han stiftet det i 2006, og har gjennom denne posisjonen vært en sentral deltaker i samfunnsdebatten om landets åpenbare utfordringer på rusområdet. Norge har lenge ført en streng og konservativ narkotikapolitikk, som etter motstandernes syn ikke har vært særlig vellykket. «Norge har de siste årene hatt blant de høyest registrerte forekomstene av narkotikautløste dødsfall per innbygger i Europa», heter det på Helsedirektoratets nettsider, og denne statistikken viser også filmen til i en innledende tekstplakat.
Tidlig i dokumentaren forteller Knutsen om narkomane som ikke ringer ambulanse når de er vitne til at andre tar overdose, siden det vil medføre at politiet kommer i tillegg. Og det er sannsynligvis mange som seg kvier seg for å oppsøke hjelp for en rekke rusrelaterte problemer, av den grunn at narkotikabruk er kriminalisert og stigmatisert.
I år kan imidlertid vinden snu for alvor, når Stortinget skal behandle regjeringens forslag til rusreform. Et rusreformutvalg oppnevnt av regjeringen la i desember 2019 frem utredningen «Fra straff til hjelp», hvor det foreslås at brukere av narkotika skal tilbys hjelp og behandling fremfor å kriminaliseres og straffes. Det innebærer en avkriminalisering av kjøp, bruk og besittelse til eget bruk – som vel å merke ikke er det samme som legalisering, men en overføring fra justissektoren til helsevesenet.
dokumentaren viser både deres personlige utfordringer med rus og arbeidet de gjør
for en mer human politikk på området.
Likevel er det kanskje ikke overraskende at utvalgets forslag har vakt reaksjoner. I et innslag på Dagsrevyen 11. januar ble det fremstilt som at man kan bli tatt med mer enn 300 rusdoser av forskjellige stoffer til en samlet gateverdi av 20 000 kroner uten å bli straffet, dersom dette får gjennomslag. I innslaget ble Sylvi Listhaug og Åshild Bruun-Gundersen fra Fremskrittspartiet presentert for doser av alle rusmidlene, lagt frem på et bord hos Kripos. De to politikerne reagerte med forutsigbar forferdelse på den hypotetiske mengden av ulike stoffer – som ingen i realiteten ville ha vært i besittelse av kun til eget bruk.
Endringene har imidlertid ligget i luften en stund, uansett hvor sjokkert Fremskrittspartiets representanter måtte være når NRK gir dem muligheten til å score slike billige poenger. Rusreformen ble initiert av et stortingsflertall bestående av Ap, Høyre, SV og Venstre i 2017, og avkriminalisering har tidligere blitt utredet og foreslått av straffelovkommisjonen i 2002 og Stoltenberg-utvalget i 2011.
Vinden snur ble først vist på Bergen internasjonale filmfestival i oktober, der den vant Ungdommens dokumentarfilmpris. Dokumentaren benytter seg av arkivklipp fra norske medier for å illustrere de siste tiårenes samfunnsdebatt om narkotika, men filmskaper Kolle har ikke inkludert intervjuer med andre fagpersoner, ei heller politikere eller makthavere, til fordel for en observerende skildring av hovedkarakterene. Han har kommet tett på de tre aktivistene i opptak som strekker seg over flere år, og dokumentaren viser både deres personlige utfordringer med rus og arbeidet de gjør for at Norge skal få en mer human politikk på området. Gjennom å følge dem bevitner vi flere viktige øyeblikk i arbeidet frem mot reformen vi nå står overfor, og som foreningen de representerer, har kjempet for.
bruk av heroin og andre sterke stoffer er ofte en form for selvmedisinering av traumer eller
andre vonde opplevelser.
Les hele artikkelen i Ny tid her.
Morgenbladet 26. februar: Gjenta etter Venstre: Rusreformen er ikke liberal, skrevet av Markus Slettholm, debattansvarlig.
Det er ikke veldig mange år siden det stort sett fulgte en søtlig eim etter dem som ropte høyest om den feilslåtte norske narkotikapolitikken – enten de uttalt representerte de tyngre eller lettere brukernes interesser eller hadde hornbriller og var med i Bergen Unge Venstre. Nå er det landets kanskje aller mest ansvarlige mann, Høyre-statsråd Bent Høie, som står i bresjen for et politisk hamskifte på rusfeltet.
For det er en litt uvanlig tverrpolitisk allianse som har drevet den ruspolitiske debatten frem til pressekonferansen forrige fredag, der helseministeren, med riksløven drapert på veggene bak seg, slo bena vekk under det som har vært en helt sentral del av norsk justispolitikk de siste femti årene. I den bredere arbeiderbevegelsen har alliansen med avholdsbevegelsen lagt lokk på store deler av den ruspolitiske debatten i hundre år. Samtidig har den mer urbant anlagte delen av venstresiden – MDG, SV, Arbeiderpartiet i byene – snakket om ruspolitikk lenge. Høyresiden har på sin side alltid operert i spennet mellom «tough on crime»-konservative og liberalister som holder personlig frihet som den aller høyeste dyd. Med varsomhet har reformvennlige av alle sjatteringer endelig funnet sammen, langt på vei «across the aisle» langs generasjonelle og geografiske skillelinjer. Det kan nå vise seg å bli en snarvei til politisk gjennomslag for et paradigmeskifte som ellers ville vært vanskelig.
I forkant av regjeringens fremleggelse av den lenge varslede rusreformen var det derfor knyttet stor spenning til dens faktiske innhold. Ville man klare å finne noe som både nølende avholdsfolk og tut-og-kjør-liberalerne kunne leve med?
Rusreformutvalget – hvis mandat var å utrede hvordan, ikke hvorvidt,samfunnets reaksjon mot personer som bruker og besitter illegale rusmidler, skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten ved å «se til Portugal» – har lagt det solide, faglige grunnlaget for Solberg-regjeringens forslag. Politiet vil fortsatt kunne avdekke besittelse av og eventuelt beslaglegge illegale rusmidler, og pålegge oppmøteplikt hos en kommunal rådgivningsenhet. Møter du ikke opp, blir du ilagt et gebyr på 2400 kroner, med mindre brukeren er i en sosioøkonomisk situasjon som vanskeliggjør en slik bot. Underforstått: Rusbruk skal fortsatt svi litt for de ressurssterke og rekreasjonelt anlagte, men ikke for dem som faktisk har et problem.
I det hele ble reformtilhengernes bekymringer for en utvannet reform inntil videre gjort til skamme. KrF, som på ingen måte har lagt skjul på at «dette ikke er vår reform», fikk lite gjennomslag i regjeringens forslag. I et knippe oppsiktsvekkende og koordinerte intervjuer blant annet i VGog Vårt Land dagen før fremleggelsen forrige uke, gjorde partiets fire statsråder felles front mot regjeringens egen politikk: Selv er de bundet på hender og føtter og kommer til å stemme for, men de håper opposisjonen stemmer ned hele reformen.
Dette er et tydelig brudd med kutymen i koalisjonsregjeringer; vanligvis sluker man sine politiske kameler i stillhet og lufter eventuelle indremedisinske plager på kammerset. Ropstad og kompani fikk derimot beroliget grunnfjellet sitt om at de ikke er blitt rusliberalere i full offentlighet. At Bent Høies reaksjon var et smilende «hele regjeringen står bak reformen, og noen står litt lenger bak enn andre», kan tyde på at utspillet var avklart på forhånd og blitt gitt Ernas godkjentstempel.
En annen trøst for KrF er at de såkalte terskelverdiene for straffrihet – hvor mye rusmidler som regnes som «til personlig bruk» – i regjeringens lovforslag er langt lavere enn i utvalgets opprinnelige utredning. Om det var den lille seieren partiet trengte for å ikke ta dissens til regjeringens egen politikk, virker det som et meget fornuftig avbytte. At terskelverdiene er lavere enn mange hadde håpet på, er egentlig ikke så farlig, det heller – det viktigste i denne omgang er å få knesatt i forskrift prinsippet om avkriminalisering. Detaljer er tross alt detaljer. Og de kan alltids justeres på et senere tidspunkt, er mantraet til pådriverne for reformen.
Den ruspolitiske ballen er langt fra i mål, og det ville vært prematurt å sprette champagnekorkene på Venstres hus. Men de kan i alle fall gi seg et foreløpig klapp på skulderen for det som ser ut til å være et godt stykke politisk håndverk. Innad i det sosialliberale partiet er det mange som ikke synes reformen går langt nok, og som egentlig ønsker seg en legalisering, med statlige utsalg, i alle fall av de såkalte myke stoffene, som for eksempel cannabis, MDMA og psykedelisk sopp.
Unge Venstres plansjer med en hånd som holder en joint med påskriften «Legalize it», som skapte mye furore sommeren 2019, er nok inntil videre gjemt godt unna på ungdomspartiets valgkamplager. De vet at disse synspunktene – som er «langt ute» i en norsk politisk kontekst, men stadig mer dagligdags i det store utland – bare vil være vann på mølla for kritikerne av reformen.
For det er ikke tilfeldig at rusreformen hele veien er blitt frontet som en helse- og behandlingsreform, og ikke som et liberalt tiltak: Dette handler utelukkende om overdosedødsfall og de aller mest utsatte brukerne, enten de veldig unge eller de som strener gatelangs. Rusreformen handler ikkeom såkalt offerløs kriminalitet eller om hvorvidt de mange lystbrukerne – musikkfestivalgjengere på MDMA, festløven med en pose kokain på blazer-innerlomma eller Columbia-professor Carl Hart, som i The Guardian for noen uker siden sto frem som en høyst fungerende rekreasjonell heroinist – skal få ruse seg i fred. Selv om det ene ikke utelukker det andre og man enkelt kan argumentere for at en rusreform er både liberal og pragmatisk politikk på én gang, har regjeringen, med Venstre i spissen, fått samtalen til å handle om problembrukerne, og kun problembrukerne. Det er ingen liten bragd.
Foreningen for human narkotikapolitikk har også insistert på dette skillet, selv om de også egentlig jobber for legalisering av alle rusmidler – bare ikke akkurat nå. Leder Arild Knutsen, som satt på første rad og ble takket av Bent Høie under pressekonferansen forrige fredag, illustrerte denne balansekunsten i et Klassekampen-innlegg i sommer. Under tittelen «Trygg hasj på polet», skrev han at det «kan være uheldig for den politiske behandlingen av den kommende rusreformen (…) å knytte forslaget om lovliggjøring av cannabis til denne prosessen».
Å holde de to debattene adskilt er ikke bare strategisk veldig klokt for veien videre, men også en forutsetning for at reformen i det hele tatt kunne se dagens lys. Om Venstre er reformens fødeforelder, er Bent Høie en slags jordfar – en jobb han og Høyre neppe hadde påtatt seg for en liberal reform. For ham er regjeringens forslag nettopp et bolverk mot den rusliberale vinden som nå blåser gjennom USA og Vest-Europa. Til Aksent, IOGT (tidligere Avholdslosjen) sitt medlemsblad, kan han betrygge leserne med en helt tydelig hit-men-ikke-lenger-holdning: Avkriminalisering vil ta luften ut av legaliseringstilhengernes kronargument «om at straff er til hinder for å oppsøke hjelp og at straff virker stigmatiserende på brukerne».
Om reformen faktisk blir noe av, er fortsatt et vidåpent spørsmål. Senterpartiet er den kanskje mest uttalte motstanderen, og de siste ukene har Trygve Slagsvold Vedum og partiets nye fargeklatt, Jan Bøhler, mønstret sterkt mot reformen i alle kanaler. Bare timer etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen i fjor, tonet også de flaggmot den forestående avkriminaliseringen.
Les hele kommentaren til Markus Slettholm her.
(Illustrasjonsfoto) FOTO: Christian E. Bergheim
Hamar Arbeiderblad 25. februar 2021: Uheldig synsing om rusreformen, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Senterpartiet støtter at rusavhengige skal møtes med helsehjelp, men er kritisk til regjeringens innstilling om at bruk og besittelse skal avkriminaliseres for alle.
Toppes ønske om å fortsette straffeforfølgningen av unge uten dokumentert rusavhengighet, er mildt sagt spesielt.
Dette er et forsøk på å opprette en forskjellsbehandling som mangler sidestykke.
Hvor skal den politiske grensen mellom rusmiddelbruk og rusproblemer settes?
Når blir rusproblemet stort nok til at man ikke skal straffeforfølges? Hvem skal ta avgjørelsen om det i hvert enkelt tilfelle?
En av de hyppigst nevnte intensjonene med rusreformen er at det skal bli lettere å komme i posisjon til å tilby hjelp til de som har rusproblemer.
Trusselen om straff fører til at de færreste som har problemer med ulovlige rusmidler, kommer tidsnok i kontakt med helsevesenet.
Arild Knutsen, leder Foreningen for human narkotikapolitikk
Fordi det vil få for alvorlige konsekvenser for dem til at det er verdt det. Ergo har de færreste med rusproblemer dokumentasjon på at det har gått dem ille.
Kjersti Toppe skriver feilaktig at regjeringen hevder at forbud ikke virker.
Derimot støtter regjeringen seg på omfattende dokumentasjon på at kriminalisering av bruk og besittelse ikke virker.
Regjeringen ønsker å opprettholde forbudet og har derfor ikke ønsket utredning av konsekvensene av narkotikaforbudet.
Toppes innvendinger mot avkriminalisering belyser at hun velger å basere seg på kvalifisert synsing.
Hun begrunner standpunktet om å straffe unge med å vise til Espad-undersøkelsen som sier at Norge er blant landene i Europa der færrest unge bruker narkotika.
Dermed unngår hun behendig å nevne både «European Drug Report» som viser at Norge er methamfetamin-versting i Europa og statistikken der Norge plasseres på Europa-toppen når det kommer til overdoser.
Bruken av Espad-undersøkelsen er dessuten misvisende. Det er ikke slik at landene som straffer hardest har minst bruk.
Eller at de som straffer minst har høyest bruk. Det er heller ikke slik at land som har avkriminalisert bruk og besittelse har fått noen økning i bruken.
Det var nettopp dette som Rusreformutvalget gikk gjennom og samlet dokumentasjon på.
Den samlede mengde forskning dokumenterer ingen klar sammenheng mellom endringer i straffelovgivning og bruken av rusmidler i samfunnet, derfor hefter det betydelig tvil ved antagelsen om at straffebud mot bruk av narkotika har en preventiv effekt.
Det er straffepraksisen som skaper store konsekvenser for ungdom.
Bevisbyrden er herved snudd, de som ønsker å fortsatt straffe unge mennesker som velger andre rusmidler enn alkohol må herved komme med ny forskning før standpunktet kan sies å være på noen måte legitimt.
Les artikkelen i Hamar Arbeiderblad her.
Foto: Heiko Junge/NTB.
Agenda magasin 25. februar 2021: Den standhaftige straffen, av Øystein Skjælaaen.
Regjeringen foreslår mindre straff og mer hjelp til rusavhengige. Det gjenstår å se om alle lar seg overbevise.
«Kjære Arild! Takk for at du ikke ga opp og fikk oss til å lytte til slutt. Dette er Lex «Knutsen»! Beste hilsen Bent».
Disse ordene fra Bent Høie stod i proposisjonen Arild Knutsen fikk i hendene da rusreformen ble lagt fram på fredag. Knutsen er den utrettelige lederen av Foreningen for Human Narkotikapolitikk, som med stort hjerte og smart hode, har jobbet mot denne dagen i mange, mange år. Som tidligere rusavhengig har han også kroppslig kunnskap om hvordan ruspolitikk påvirker folks liv, og han innså tidlig at de største utfordringene for dem som har et stoffproblem, handler om de strukturelle betingelsene for livet som leves. Sterkest blant disse strukturelle betingelsene, er straffen.
De fleste søker rus fra tid til annen, og det er kanskje noe som skurrer når du kan drikke hur mye sprit som helst, sovne på dass eller rundt et bord der samtalene fortsatt pågår, ralle rundt i gaten og kanskje ende opp med en stusselig natt i fyllearresten – og det verste du må håndtere er skammen. Men så snart du har fått i deg noe som heter narkotika, om det er heroin eller cannabis, kokain eller khat, og uansett hvor mye, hvor mange ganger og i hvilken sammenheng, så skal du straffes, møte det kraftigste middelet et samfunn har for å markere at du har gjort noe forkastelig. Du skal registreres som kriminell, som alle de andre voldelige tyvene.
Rusreformen har som formål å rette opp i denne situasjonen. Overskriften er «fra straff til hjelp». Lovforslaget handler om å ta bort straffereaksjonen hvis politiet fersker deg med bruk eller besittelse (til eget bruk) av noen av de stoffene som står på narkotikalisten. Det skal fortsatt være forbudt, politiet kan fortsatt ta fra deg hva det måtte være, så lenge det defineres som narkotika. Den store forskjellen er reaksjonen, du skal henvises til en hjelpeinstans heller enn en straffeanstalt.
Det høres nesten tilforlatelig bra ut. Hvorfor ikke hjelpe heller enn straffe, hvis det man ønsker er å redusere problemer med rus? Hva er problemet?
Norsk narkotikapolitikk er bygget på teorien om allmennprevensjon. Helt siden stoffene kom til landet på midten av 60-tallet, har troen vært sterk på at strenge straffer vil skremme befolkningen fra å bruke dem. Det har vært et område av politikken med uvanlig sterk enighet mellom alle partiene.
Allmennprevensjon er en reell effekt, men den har klare begrensinger. Det er ikke en universalløsning i møte med uønskede handlinger. Effekten kommer an på, og den kommer an på mye. Derfor kan man ikke være helt sikker på hvilken effekt straff har, eller hva som skjer om man tar den bort.
Men selv om man ikke kan være helt sikker på alle konsekvensene av avkriminalisering, finnes det forskning å lære av. Den viser at det ikke er så stor grunn til bekymring. Det er ingenting som tyder på at en befolkning plutselig vil oppfatte stoffene på helt andre måter, at folk strømmer til og vil utforske hva dette er for noe, når staten ikke straffer det lenger.
Rusreformutvalget gjorde en solid jobb med å dokumentere dette. De konkluderte i sin rapport med at det ikke er grunnlag for å hevde at straff har den allmennpreventive effekten norsk narkotikapolitikk er fundert på. Og hvis ikke det er klart og tydelig at straff faktisk virker, argumenterer utvalget for at man simpelthen må la være. Dette er helt grunnleggende om straff begrunnet av nyttehensyn – gevinstene må klart overgå skadevirkningene, og det må vi kunne vite sikkert. Tro og håp er ikke tilstrekkelige begrunnelser for å ta i bruk samfunnets sterkeste maktmiddel.
For noen partier ser det imidlertid ut til å være tilstrekkelig. FrP og Sp mener straffetrusselen utgjør en sentral terskel for folk som kan være fristet, mens i Ap er det mer delte meninger.
Ingen av partiene ønsker imidlertid at rusavhengige skal straffes.
Det er det gode grunner til. Mange har blitt kjent med opphopingen av forferdelig, urettferdige skjebner blant dem som finner tilbake til stoffene igjen og igjen. Rusen har for mange vært en måte å takle tilværelsen på, og det gir ingen mening å straffe dem for det. Grunnen til at noen ikke vil gi slipp på straffen, er at den trengs for å holde unge mennesker i tøylene.
Prinsipielt er dette nokså kronglete. Man straffer vanligvis mennesker for noe de har gjort, uavhengig av hvilken gruppe i samfunnet de tilhører. Ung eller gammel, fattig eller rik, overfor loven stiller vi likt. Ett av unntakene som fritar for straffeskyld er kriminell lavalder, som er en enkel kategori å forholde seg til.
Men hva er en rusavhengig? Avhengighet er en diagnose uten et objektivt fundament, man kan ikke påvise det med røntgen eller blodprøve. Hvordan kjenner vi igjen ham eller henne? Hvor lenge må han ha brukt stoff for å slippe straff? Hvordan dokumentere det? Gjelder det alle stoffer, heroin, khat, kokain og cannabis? Mange som i praksis er avhengige har ikke fått tildelt diagnosen, skal de be legen utstede et bevis? Og hva hvis legen ikke vil gjøre det, selv om vedkommende mener han er avhengig?
Både Riksadvokaten og Advokatforeningen advarer mot en slik forskjellsbehandling i sine høringsuttalelser, og argumenterer for at avkriminalisering må gjelde alle. Ellers vil man havne i den situasjonen at politiet tar en 18-åring for bruk og besittelse av cannabis, og etter loven skal idømme straff, mens den som påtalemyndighetene med et arsenal av usikre variabler definerer som rusavhengig, skal gå fri. Det går på rettssikkerheten løs. I tillegg kan det jo være at 18-åringen som straffes, også er blant dem som søker til rusen for å takle et uutholdelig liv. Hvorfor skal han straffes og ikke han som har gjort det samme i tyve år?
Narkotika har tatt beslag på vårt rettssystem. 40 prosent av alle straffereaksjoner er for befatning med narkotika, for det meste i små mengder, og over en fjerdedel av fangebefolkningen soner narkotikadommer. Fra politiets gatepatruljer, via jurister og dommere og til kriminalomsorgen, er folk nedlesset i narkotikasaker. Og slik har det vært i tiår etter tiår. Det brukes helt enorme summer med dagens regime, og reformen legger opp til at noe kan brukes på andre måter.
Det foreslås at folk som tas for befatning med narkotika, skal henvises til en kommunal rådgivningsenhet. Der skal vedkommende informeres om skadelige konsekvenser av narkotikabruk, og det skal vurderes om noen form for oppfølging, eventuelt behandling, er nødvendig eller ønskelig.
I rusreformutvalgets opprinnelige forslag, var innkallelse til denne enheten tenkt som en plikt, men likevel ikke forbundet med sanksjoner ved manglende oppmøte. Etter forhandlinger mellom regjeringspartiene, er det nå foreslått et gebyr om man ikke stiller opp.
For en som er rusavhengig på tyvende året, er det usikkert om trussel om gebyr vil utgjøre den helt store forskjellen. Det vil kanskje bare minne om den bunken av bøter han gjennom årene har fått som straff for bruk og besittelse. For 16-åringen som tas med cannabis, er det uansett en sak som vil involvere foreldre eller foresatte, og barnevern om nødvendig.
Det kan ikke utelukkes at et gebyr vil fungere som et effektivt ris bak speilet for enkelte. Kanskje gjør det at noen møter opp til en samtale som kan være starten på noe godt. Samtidig bryter opplegget med velferdsrettens normer, hvor hjelp er hjelp, og ikke noe man må motta for ikke å bli ilagt et gebyr.
Et av de omdiskuterte punktene i reformen, er de såkalte terskelverdiene. De handler om hvor mye stoff man kan bli tatt med, uten å risikere straff. Et sted må grensen gå, og det er bra at disse grensene diskuteres.
Det er argumenter både for høye og lave terskelverdier. Høye verdier gjør at en heroinavhengig straffritt kan besitte flere dagers forbruk. Er grensen 5 gram heroin, vil en som bruker ett gram per dag besitte stoff for fem dager uten strafferisiko. Er terskelen 2 gram, og vedkommende har litt høyere forbruk, må han til markedet hver dag. Av hensyn til de rusavhengige, er høye terskelverdier en fordel.
Det er gjerne en fordel med høye terskelverdier for salgsleddet også, men samtidig vil jo salg fortsatt være belagt med straff. Har politiet mistanke om det, kan de følge det strafferettslige sporet, uansett hvilken mengde vedkommende besitter. I alle tilfeller er dette detaljer i et lovutkast som kan endres etter noen års erfaring.
Ordene Bent Høie skrev til Arild Knutsen vitner om en omstilling som en moderne leder ville karakterisert som god endringskompetanse. Det er ingen grunn til å hylle dette maktordet, men det viser til noe norsk narkotikapolitikk lenge har manglet; en reell vilje til å vurdere nye løsninger. At rusreformen i det hele tatt har kommet så langt som nå, vitner om at mange har vært gjennom det samme som Høie.
Les hele artikkelen i Agenda Magasin her.
UENIGHET Debatten om den nye rusreformen ruller videre. FOTO: ILLUSTRASJON - COLOURBOX
Harstad Tidende 24. februar 2021: Lover må basere seg på kunnskap fremfor synsing, skrevet av Tonje Jevari og Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Frank M. Sletten, sjef for politistasjonsdistriktet i Harstad og styremedlem i Politilederlaget, mener at samfunnet fortsatt trenger straff som ris bak speilet for å holde narkomisbruket så lavt som mulig.
Dette til tross for at det ikke er noen forskning som viser til at straff fungerer, verken avskrekkende eller forebyggende for bruk av rusmidler – det være seg legale eller illegale. Hva forskning og erfaringer derimot viser, er at strafferettslige reaksjoner bidrar til stigmatisering og sosial utstøting, hvilket igjen for mange vil kunne føre til økt rusmiddelbruk. Det er også slik at mange, særlig unge, ikke tør be om hjelp for problemene sine i frykt for å bli straffet.
Mange tiårs strafferegime har ikke fungert etter hensikten. Det er uforståelig at Sletten vil fortsette en praksis som ikke støttes av forskning og kunnskap, som verken forebygger eller avskrekker, men som heller øker faren for at flere havner i en kriminalitetsstatistikk. Venstres partileder, og kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby, uttalte under presentasjonen av regjeringens forslag til rusreform at de som vil opprettholde straff som virkemiddel nå har bevisbyrden på sin side.
Helseminister Bent Høie uttalte også at: «Det er dette vi vet, det er dette som er dokumentert. Det er de som mener det motsatte som nå må komme med dokumentasjon på at de har rett. For all dokumentasjon tyder på at denne reformen bygger på det beste kunnskapsgrunnlaget som finnes både i Norge og internasjonalt».
I Harstad Tidende 7. april 2020, ytret Sletten seg med de samme bekymringer som nå, og fikk tilsvar fra Foreningen for human narkotikapolitikk i samme avis. Også da mente Sletten at hvis reformen vedtas og iverksettes etter forslaget, ville gitte grenseverdier bli tillat å ha i besittelse, i artikkelen står det til og med at det blir lovlig, og det ville det bli lov å dope seg på offentlig sted. Hvor i all verden er det politilederen har fått dette for seg?
Det er for det første ikke en legaliseringsreform som er foreslått. Det vil være politiets oppgave å både avdekke, beslaglegge og destruere ulovlige rusmidler. Uansett om det er under eller over de gitte grenseverdier. Alt stoff blir beslaglagt, uavhengig av mengde. I tillegg er innførsel og salg fortsatt bestemt at skal straffeforfølges på samme måte som i dag. Det er med dette lite som tyder på at narkotika er lovlig. Det er heller ikke sannsynlig at tilgjengelighet vil øke, og det er heller ingenting som tyder på at flere vil bruke illegale rusmidler. Også her er forskning og erfaring entydig, og er hva man bør basere lov og praksis på.
Politiet skal altså fortsatt avdekke narkotikabruk og besittelse. Det er reaksjonsformen som følger etter at politiet har gjort sin jobb som er annerledes ved små mengder. En reaksjonsform som har en langt mer positiv effekt enn de strafferettslige. Politiets sanksjonsmuligheter og verktøy er ikke redusert eller fratatt, men den instans som skal reagere i etterkant vil være en annen; og da helse fremfor justis.
Politiets forebyggende enheter i kommunene gjør på mange områder en god jobb. I Harstad vet vi at de har god kontakt med mange ungdommer. Denne kontakten vil kun bli bedre når man nå får andre tilnærmingsmuligheter enn ruskontrakter, bøter og prikk på rullebladet. For hjelpeapparatet vil muligheten for å opparbeide seg tillit til en ungdom bli langt bedre når tillitsforholdet ikke er basert på kontroll og et ubalansert maktforhold. Ruskontrakter kan øke faren for at ungdommer ruser seg på rusmidler som ikke synes på urinprøver, men som utgjør en større risiko og innta.
Å avgi urinprøve i påsyn av voksne er svært krenkende, og er ofte en vesentlig del av ruskontrakten. Det blir ofte sådd tvil om ungdommen har ruset eller ikke hvis prøven viser seg å være tynn/utvannet. Tvilssituasjoner er ikke til fordel for verken ungdommen eller dem som har samtaler med dem.
Så hvordan skal man da møte ungdommen? Svaret på det er åpenhet, tillit og gjensidig respekt fremfor trusler om straff. Forebygging vil fortsatt være en viktig oppgave for politiet, men forebygging må bygge på kunnskap og ikke synsing. En oppgave som er fullt mulig å gjennomføre uten ris bak speilet.
Sletten trekker fram samtaler med individer og foresatte som eksempel på hva politiet kan gjøre i dag i møtet med ungdom som ruser seg med illegale rusmidler. Det er ingenting som tilsier at dette ikke fortsatt kan være praksis som et verktøy fremover hvis begrunnelsen er faglig fundert. Utestengelse og frarøvede fremtidsmuligheter derimot, vet vi at ikke virker forebyggende.
Politilederen frykter også for at mennesker med et usunt forhold til narkotika skal kunne ende opp i yrker som piloter, politi, soldater og andre roller med stort ansvar hvis man ikke øyeblikkelig sanksjonerer. At straff som sanksjonsform er det som vil forhindre at så skjer har ikke hold i annet enn utdatert tankegods. Nevnte yrkesgrupper krever en skikkethetsvurdering, uavhengig hvilken bagasje man har eller hva slags rusmiddel man har et forhold til.
Straff virker ikke forebyggende. Derimot rammer det skjevt og usosialt, og forverrer livet til de mest sårbare. For andre mennesker – som har en form for kontroll på sitt rusmiddelbruk og ikke ønsker helsehjelp, vil terskelen for å kunne oppsøke hjelpeapparatet senkes om ens bruk skulle utvikle seg til å bli utenfor kontroll. Innen helse så er det en allmenn forståelse at man benytter evidensbaserte metoder når man behandler, men merkelig nok ikke når det gjelder rus.
Endringer rokker ved våre vaner og oppfatninger. Menneskets natur er gjerne slik at vi ikke alltid liker endringer. Det er likevel det som fører oss videre. Når kommunene i sin tid begynte å dele ut rene kanyler og pumper til rusavhengige så ble det av motstandere sett på som rekruttering og tilrettelegging for at folk skulle begynne å injisere rusmidler. Resultatet ble i stedet at antall hiv smittede og andre blodsykdommer sank markant ned.
Den samme motstand så man med vedtaket om pasientrettigheter for rusavhengige, med innsigelser mot at selvpåført avhengighet skulle berettige pasientrettigheter. LAR og substitusjonsbehandling var også sett på som kontroversielt, skulle staten tilrettelegge for at rusavhengige skulle få rusmidler? Gratis, betalt av skattebetalerne?
Les artikkelen i Harstad Tidende her.
TV2 God morgen Norge 23. februar 2021: Regjeringens forslag til ny rusreform: - Det vil være den største politiske reformen og endringen i vår tid
Fredag forrige uke presenterte regjeringen sitt forslag til ny rusreform.
Regjeringen vil avkriminalisere besittelse og bruk av mindre mengder narkotika.
Får regjeringen det som de vil, kan det blant annet bli straffefritt å oppbevare opptil ti gram cannabis, to gram kokain og to gram heroin.
Straff blir til obligatorisk oppfølging. Men narkotika vil fortsatt være forbudt.
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, helse- og omsorgsminister Bent Høie og TV 2s kommentator Aslak Eriksrud oppdaterer oss på selve forslaget, og hva som må til for at forslaget eventuelt skal bli vedtatt på Stortinget.
Se innslaget her.
Dagsavisen 23. februar 2021: Bymisjonen vil ha frisoner for omsetning av narkotika i Oslo, skrevet av Stian Fyen.
Byrådet sier nei til en egen frisone for rusmisbrukere i Oslo. Nå foreslår Kirkens Bymisjon å etablere en rekke «akseptsoner» for omsetning av rusmidler i stedet.
– Det er nødvendig med en realistisk erkjennelse av at folk med rusproblemer vil delta i omsetning av rusmidler, sier avdelingsdirektør for inkludering og mangfold i Kirkens bymisjon, Nora Blaasvær, til Dagsavisen.
Etter initiativ fra Arild Knutsen og Foreningen for en human narkotikapolitikk har byrådet sett på muligheten for å etablere et såkalt «skjermet værested for rusmiljøet» etter modell fra nåleparken i Aarhus.
Enkelt forklart betyr det et område der folk som sliter med rus får være i fred, både til å ruse seg, men også til kjøp og salg av narkotika. Forslaget fra Foreningen for en human narkotikapolitikk er at Elgsletta ved Akerselva i Oslo sentrum kan bli et slikt sted.
LES OGSÅ: Forening foreslår område på Grønland som Oslos nye friområde for narkomane
Bystyret ba byrådet undersøke muligheten for et fristed for rusmiljøet, og tidligere i vinter blei byrådets rapport sendt på høring. Kort oppsumert konkluderer den med at et fristed for rusmiljøet ikke vil være mulig fordi det bryter med norsk lov.
– Vi har en juridisk vurdering som sier at det ikke går an å skape en frisone for kjøp og salg av illegale rusmidler. Men det er ikke bare derfor vi sier nei. En utredning Velferdsetaten har gjort viser at de åpne rusmiljøene i Oslo først og fremst har funksjon som markedsplass. Vi ønsker ikke å legge til rette for at Oslo har store, åpne markedsplasser for kjøp og salg av narkotika, sier Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen (Ap) til Dagsavisen.
Nå mener Kirkens Bymisjon, som driver en rekke tilbud til blant annet rusavhengige i Oslo, at de har funnet et alternativ. I sitt høringssvar på saken foreslår de å innføre en rekke «akseptsoner» for omsetning av ulovlige rusmidler i Oslo. Kirkens Bymisjon ser for seg slike soner i områdene knytta til ulike hjelpetilbud, særlig i Oslo sentrum.
Les hele saken i Dagsavisen her.
Tegning: Odd Klaudiussen.
Det var i sintid Stoltenberg-utvalget, ledet av nå avdøde Thorvald Stoltenberg (Ap), som allerede i 2010 åpnet for å endre praksisen vi til nå har fulgt, med å straffeforfølge all bruk og besittelse av narkotika.
Bakgrunnen da var internasjonal forskning som konkluderte med at denne praksisen, som mer eller mindre har vært standard verden over siden 60-tallet, ikke hjelper. Snarere heller tvert imot.
Det var forfriskende å høre helseminister Bent Høie (H) snakke om rusreformen og norsk narkotikapolitikk på programmet Dagsnytt 18 sist fredag. I det som mer var en samtale, enn en klassisk debatt, med Arild Knudsen i Foreningen for human narkotikapolitikk, sa Høie rett ut at han har tatt feil i mange år. Og han ga all honnør til nettopp Knudsen og andre som har stått knallhardt på for å få en mer human behandling av rusavhengige i landet.
«Det har betydd alt. Sånne som Arild har stått mye alene i kampen, blant annet mot sånne som meg, som i uendelig mange debatter om norsk ruspolitikk, har vært imot denne reformen. Og til slutt måtte jeg innrømme at han hadde rett og jeg hadde feil».
Dette er sjelden kost fra en statsråd, og det er bra og befriende å registrere at det faktisk er mulig å snu og ta helt motsatt standpunkt i en sak. Høies hovedpoeng var at hans motstand, og ønske om å føre ei streng forbudslinje, helt manglet kunnskapsgrunnlag. Dialog med organisasjoner for brukere og tidligere brukere ble da utslagsgivende for at han snudde.
Det mest positive med at denne reformen har nådd helt opp til øverste hold, og at den nå skal opp i Stortinget, er at den viser et ønske om å se på de rusavhengige som syke mennesker som trenger hjelp, ikke kriminelle som må straffes. Denne humane tankegangen i ruspolitikken er nokså ny, og det er på høy tid at den etablerer seg permanent.
Overdosetallene i Norge er rekordhøye, målt ut fra befolkningstallet. I tiårsperioden 2009–2019 døde det 2.665 mennesker av overdoser i Norge, et snitt på nær 270 i året. Tallene er også deprimerende jevne i alle disse årene, med 234 døde (i 2013) som laveste og 289 (i 2018) som høyeste. Dette er ikke en velferdsstat verdig.
Bak disse tallene ligger det dessuten så mye mer, med ødelagte familier og utslitte pårørende. De sykeste og hardest rammede menneskene må i tillegg til å leve med sykdommen leve i et konstant jag etter daglig rus, i tillegg til en kontinuerlig frykt for politimyndighetene. Det er dette stigmaet, og denne alvorlige helsesituasjonen, rusreformen nå tar sikte på å gjøre noe med.
Det er likevel viktig ikke å se på dette som et ønske om total legalisering av narkotika. Det er heller ikke Høies eller organisasjonenes uttalte mål. Det er fortsatt viktig å jobbe målrettet mot barn og unge, for å unngå rekruttering til rusmiljøet. Her kan heller ikke myndighetene lene seg på den allerede formidable innsatsen som legges ned fra frivillige, samt skole- og helsevesenet. Politiet må også slippe å sette ressursene sine inn på å ta brukere med små doser rus på seg.
Det er mye i norsk ruspolitikk som selv med denne rusreformen vedtatt fortsatt ikke er i mål, og vi er nok et godt stykke unna før vi er der vi vil være. Likevel er dette en reform vi støtter og håper blir vedtatt i Stortinget. Til syvende og sist handler den nemlig om hvordan vi skal behandle noen av de aller mest utsatte blant oss. Og der trenger vi sårt en kursendring.
Les artikkelen i iTromsø her.
