Artikkel i iHarstad 26. juni 2020: Verdens narkotikadag: Støtt. Ikke straff, skrevet av Marino Jonassen i FHN-Nord.
– Ensidig eller feilinformasjon virker helt mot sin hensikt da dette ofte skaper mistillit fra unge mennesker og samfunnet for øvrig. Skal man informere om dette temaet så er man avhengig av tillit.
26. juni er Verdens narkotikadag. I 1987 vedtok generalforsamlingen i FN at datoen skulle markere FNs arbeid for å bedre arbeidet mot misbruk og handel med narkotika. Alle medlemsland er forpliktet til å følge FNs narkotikakonvensjoner og dermed begynte flere lands myndigheter å markere dagen med å feire krigen mot narkotika 26. juni, med offentlige henrettelser og bålbrenning av enorme mengder narkotikabeslag.
Heldigvis så har det skjedd en gradvis endring av det internasjonale arbeidet med narkotika fra den gang, men det er enda et stykke igjen til en human narkotikapolitikk. I Norge har det blitt gjort et kvantesprang i positiv retning når det kommer til rusfeltet og arbeidet som blir gjort der. Også når det kommer til holdningene samfunnet har ovenfor mennesker som bruker rusmidler og som har et problematisk forhold til rusmiddelbruk , så har det blitt bedre.
Dette kan vi blant annet takke brukerorganisasjonene for, tv-program som "Petter uteligger" og arbeidsplasser som =Oslo og =Kaffe. Men også politikere har åpnet mange dører, jeg vil trekke frem åpenheten som politikeren Thorvald Stoltenberg hadde i forhold til til sin datter Ninni Stoltenberg, og hennes avhengighet. Også et flertall på stortinget har forlatt linjen med straff, tvang og segregering til fordel for hjelp, støtte og veiledning. Et resultat av dette igjen er rusreformutvalgets forslag til rusreform: NOU 2019: 26 "Fra straff til hjelp". Rusreformutvalget består av advokater, spesialister, professorer, brukerspesialister og politiet. Hvis man ser i media i dag så er det flere og flere fra offentlige etater som støtter rusreformen og som erkjenner at politikken som til nå har blitt ført ikke har fungert.
Dette kan jeg skrive langt og mye om, men det som er aller viktigst å få frem på denne dagen er menneskene som daglig kjenner konsekvensene av dagens politikk på kroppen, og de mennesker som enda er så unge at de ikke har fått kjent konsekvensene men som med tiden vil få kjenne den. Utenforskap, fengsel, diskriminering og gjeld er noen nøkkelord som dagens politikk er med på å forsterke. Det er fortsatt "oss" og "dem" holdninger når det kommer til mennesker som bruker rusmidler (rusmidler som er kriminalisert). Det ser ut til at mange ofte glemmer at dette er mennesker som er dine - eller like godt kunne vært dine - søstre, brødre, fedre og mødre, sønner og døtre.
Personlig så valgte ikke jeg å slutte å ruse meg fordi rusmidlene jeg brukte var illegale og ulovlige, eller fordi bøtene og gjelden jeg hadde opparbeidet meg igjennom mange år endelig fungerte og at konsekvensene ble så store at jeg bare sluttet. Bøtene jeg fikk, og det stigma jeg ble utsatt for, kom i tillegg til det utenforskap jeg allerede følte som ung, og gjorde det hele bare verre. Hvem skulle jeg snakke med om dette når jeg var så ung som jeg var når jeg begynte å ruse meg? Foreldre? Lærer? Politi? Lederne på klubben? For meg så ble dette veldig vanskelig når jeg visste hva jeg ville bli møtt med, fordømmende historier og skremsel om hvor galt dette kom til å ende.
Nå gikk det jo «galt» også for min del, men ikke fordi at man automatisk begynner med heroin etter å ha prøvd hasj men mye pga at jeg ikke våget å være åpen om at jeg brukte rusmidler. Jeg kan heller ikke slutte å tenke på hvordan ting kunne ha blitt for meg hvis jeg hadde blitt møtt med spørsmål fremfor forhåndsdømming, hvis samfunnet hadde hatt et annet syn på rusbrukere og rusavhengige..ville ting spilt seg annerledes ut for meg?
Jeg fikk i hvert fall tidlig beskjed fra alle kanter at hvis man prøver andre rusmidler enn alkohol - eksempelvis hasj - så går livet ditt nedenom og hjem å du vil ende opp på "plata" (tidligere samlingssted for rusbrukere/rusavhengige i Oslo) med de andre narkomane, og du vil aldri kunne få et produktivt eller meningsfullt liv noensinne igjen heller. "Store gutter gråter ikke" og skremselspropaganda fra "Jonny" som hadde begynt å røyket hasj og endte opp med en drapsdom i Ila fengsel regjerte rundt på skolene. Dette har heldigvis endret seg en del, men det er fortsatt mye feilinformasjon som blir gitt av offentlige etater om både rusreformen og de ulike typer rusmidler.
Ensidig eller feilinformasjon virker helt mot sin hensikt da dette ofte skaper mistillit fra unge mennesker og samfunnet for øvrig. Skal man informere om dette temaet så er man avhengig av tillit. Om feilinformasjonen som blir gitt gis i god tro er en annen diskusjon men i begge tilfeller så understreker det bare hvor mye samfunnet trenger en rusreform som baserer seg på kunnskap og fakta. Jeg valgte å slutte å ruse meg fordi jeg ønsket det.
Jeg ønsket noe annet og samfunnet la til rette så godt de kunne med det utgangspunktet de har for at jeg skulle klare det. Jeg hadde også gode støttespillere i noen venner og familie på veien underveis, og senere fikk jeg også en fantastisk arbeidsgiver og mange gode kollegaer som trodde på meg og ga meg en sjanse. Sakte men sikkert var jeg der jeg ønsket å være, der jeg er i dag. Med dette vil jeg formidle at vi trenger en rusreform som «Fra straff til hjelp». Samfunnet trenger forskningen den er basert på og hele samfunnet trenger en holdningsendring til rusbrukere og rusavhengige generelt, fra de helt unge og potensielle nye rusavhengige til de som har brukt i mange år.
Samfunnet som helhet fortjener rusreformen, men viktigst av alt så fortjener enkeltmennesket rusreformen, de som sliter, og de som kommer til å slite på grunn av den politikk som føres i dag. Se enkeltmennesket, støtt rusreformen. Marino Jonassen, FHN-Nord
Les artikkelen i iHarstad her.
