Arkitektnytt 29. mai 2020: Trenger Oslo et værested for rusmisbrukere? Svaret er ja, Mikael Oscar Loum Johansen, landskapsarkitektur-student ved NMBU og redaksjonsmedlem i +Kote.29. mai 2020
– 1. juni 2020 kommer Velferdsetatens rapport om et værested for Oslos rusmisbrukere. Hva er forutsetningene, fordelene og utfordringene ved et slikt tiltak? spør student i landskapsarkitektur, Mikael Oscar Loum Johansen.
Oslo har siden 2014 hatt en økende andel rusmisbrukere i befolkningen, ifølge Uteseksjonen i Oslo kommune. Rusreformen fra 2019, «fra straff til hjelp», innførte en human holdning til stoffmisbruk, som nå har åpent opp muligheten for et værested for rusmisbrukere i Oslo. Bakgrunnen for utredningen for et værested, er et vedtak i bystyret fra 2019.
– Det er på tide at vi slutter å jage de svakeste i samfunnet rundt. Vi burde heller ta vare på dem og gi dem et tilbud vi kan være stolte av, uttalte Julianne Ferskhaug (V) til VårtOslo i oktober 2018.
Sitatet kom i sammenheng med en debatt arrangert av Foreningen for en mer human narkotikapolitikk, en sentral aktør i å fremme saken. Arild Knutsen, leder av foreningen og Årets osloborger 2009, har tidligere foreslått Elgsletta som den mest optimale lokasjonen for et værested. Selv om Elgsletta ikke er egnet til formålet, er det klare fordeler ved at Oslo får et eget sted for rusmisbrukerne.
Et værested er et skjermet uteområde, som fungerer som et psykisk og sosialt tilbud for rusmisbrukere, hvor stoffmisbruk kan gjøres i trygge omgivelser. Ideen om et slikt tiltak bygger på Nåleparken i Aarhus, som er et kommunalt tilbud. Ved å avsette et eget byrom for rusmisbrukerne, anerkjenner man den marginaliserte gruppen. Dette står i kontrast til en tendens til hetsing og tvangsforflyttingen av rusmiljøet.
Bergen ble den første norske byen til å implementere et tilbud om værested, gjennom prosjektet «Strax-tunet», tegnet av Norconsult. Prosjektet ble gjort for å avlaste tunnelundergangen på Gyldenpris. Byrommet består av en skjermet pergola, som fasiliterer for rusmisbruk i trygge og skjermede omgivelser. Den åpne komposisjonen av plassen gir nokså god sosial kontroll. Prosjektet har hatt mangler i form av materialvalg, men det burde ikke underbygge den positive effekten av værestedet.
Nåleparken og Strax-Tunet viser begge at væresteder gir en tidligere fraværende oppfatning av verdighet og anerkjennelse blant rusmisbrukere, som ofte tilhører eller utgjør sosioøkonomisk svake grupper. I tillegg til dette kan værested gi økt opplevd trygghet og mindre konfliktnivå innad i rusmiljøet. Det kan argumenteres for at en regional eller lokal sentralisering av rusmiljøer, vil føre til bedre forutsetninger for forebyggende og helsefremmende tiltak, og for at rusmisbruk blir mindre tilstedeværende i andre byrom.
Sentralt i Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo er desentraliserende tiltak mot de store ansamlingene av rusmisbrukere i Oslo sentrum. Ambisjonen bak denne målsetning er at rusmisbrukerne lettere kan få tilgang til hjelp «i bydelene der folk bor».
Rusmiljøet preger deler av Oslo sentrum, slik som dagens situasjon er. Det skaper sosiale og økonomiske utfordringer. Hvorvidt det å desentralisere rusmiljøet er det beste tiltaket er noe mer usikkert – er ikke rusmiljøet i Oslo sentrum allerede fragmentert?
Brugata er brennpunktet for rusmiljøet i Oslo sentrum, men det tilsier ikke at rusmiljøet utelukkende er der. Vaterlandsparken, Urtehagen, Kristparken, Elgsletta og gater med tilknytning til disse parkene, som Urtegata, Storgata og Osterhaus’ gate, er alle preget av rusrelaterte utfordringer.
Vil ikke en sentralisering av rusmiljøet gjøre det enklere å nettopp gi rusmisbrukerne den hjelpen som den strategiske planen etterspør? En sentralisering kan også stimulere til samhold (sosial kontakt), noe som er gunstig sett i et folkehelseperspektiv; særlig i en såpass sårbar gruppe som rusmisbrukere.
Les hele artikkelen i Arkiteknytt her.
