Medlemskap

16. februar 2024: Rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Det viser rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», som NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter lanserer i dag.

Rapporten baserer seg på dybdeintervjuer med 17 personer med rusavhengighet, som forteller om hvordan de har opplevd møtet med offentlige tjenester. I tillegg har NIM intervjuet helsepersonell, politiansatte og brukerorganisasjoner som har utfylt bildet.

Undersøkelsen avdekker flere alvorlige forhold. Særlig gjelder det de beskrevne opplevelsene med avvisning fra helsehjelp når tjenestene har blitt kjent med rusavhengigheten. Dette oppfyller i liten grad menneskerettslige krav til forholdsmessighet. Det sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad til TV2 i går.

Undersøkelsen viser at flere av informantene opplever seg diskriminert og stigmatisert av helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester. Informantene forteller om støtende kommentarer, dårlig behandling og avvisning fordi de er rusavhengige.

TV2 kaller rapporten en sjokkrapport og i morges var Adele Matheson Mestad, statssekretær Ellen Rønning-Arnesen og FHNs Arild Knutsen i samtale om rapporten på TV2 Nyhetskanalen og senere på lanseringsseminaret hos NIM.

Rapporten kan leses her.

Les mer om rapporten og lanseringsseminaret her:
Rusfeltets hovedorganisasjon.
Fransiskushjelpen.

Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk
(Her i pdf)

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.

Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.

Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.

Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)

Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.

Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).

Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.

Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.

Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.

Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.

De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.

Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”

I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.

Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.

Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.

Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.

Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.

Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.

Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.

Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.

De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.

Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.

De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.

De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.

De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.

Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.

Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.

Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.

Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.

Ungdom

Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.

Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):

At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.


Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.


Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser
”.

FNs barnekonvensjon, artikkel 33:

Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.

Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.

Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.

At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.

Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.

Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.

Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.

Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)

«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det
.»,

«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området
.»,

«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge
.»,

«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt


og

"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert
".

Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.

Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring
.(4).”

Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.

Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.

Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.

Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).

I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.

Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).

Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt
”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.

Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.

1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291

2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/

3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.

4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen

5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.

6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen

7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236

Markering av Verdens narkotikadag 2023 - Support. Don't punish.
Mandag 26. juni klokka 14.00 - 17.00 på Eidsvolls plass foran Stortinget.

Det skjer mange grove menneskerettighetsbrudd i store deler av verden gjennom en politikk som er basert på politikontroll og straff. Antallet rusrelaterte dødsfall stiger og øker dramatisk hvis vi legger til henrettelser og utenomrettslige drap på mennesker som bruker rusmidler.

Support. Don’t punish er en stadig voksende internasjonal solidaritetsmarkering for alle som rammes av stigmatisering, kriminalisering og menneskerettighetsbrudd. I fjor ble dagen markert på over 300 arrangementer, i 285 byer, i 91 land.

Vi er særlig bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls nylig nedsatte utvalg som skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen. I oppdraget står det at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler til å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge.

Utvalget skal dessuten innføre et rettslig begrep for rusavhengighet. Og utrede om det i forholdsmessighetsvurderingene, i større grad, kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem.

Dette er basert på en holdning om at det å gå etter brukere og ta beslag og tilintetgjøre narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.

En rykende fersk studie viser at å ta beslag i stoffer som heroin og andre opiater har den «utilsiktet konsekvens» at antallet overdoser øker.

Vi er opptatt av at narkotikapolitikken skal ha et kunnskapsgrunnlag og baseres på helse og menneskerettigheter. Derfor inviterer vi politikere og støttespillere til å la seg avbilde med “Support. Don’t punish” - plakat.

I år skal vi dele ut 100 Support. Don’t punish T-skjorter på markeringen. Dere er hjertelig velkomne til å komme på og støtte oss i vår kamp for en mer human narkotikapolitikk.

I år sender vi en spesiell invitasjon til media. Fordi, selv om rusmiddelbruken blant unge og de åpne rusmiljøene i storbyene er på det jevne, så får vi særlig på våren og forsommeren, eksplosjonsartede mengder sensasjonsoppslag som bidrar til politiske uttalelser og vedtak om innstramminger.

Dette bidrar til økt engasjement for å gjeninnføre den type tiltak som har vært rådende på rusfeltet de siste tiårene og som trygt kan sies å være en fiasko.

Foreningen for human narkotikapolitikk, proLAR Nett og A-larm inviterer til å markere dagen.

Her er Facebook-siden til arrangementet.

Kl. 18 inviterer vi til foredrag på Kulturhuset (Youngsgate 6) med Willy Pedersen, professoren i sosiologi som nylig ble tildelt Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt ruspolitisk arbeid.

Etter foredraget blir det narkotikapolitisk debatt med:

Even A. Røed, ruspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet
Arild Hermstad, leder i MDG
Andreas Sjalg Unneland, justispolitisk talsperson for SV
Ane Breivik, leder i Unge venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Hans Inge Myrvold, stortingsrepresentant for Senterpartiet
Daniel Lyngseth Fenstad, Høyre

Her er Facebook-siden til temamøtet.

Psykologisk.no 24. mai 2023: Justisministeren ønsker å gjeninnføre ulovlig praksis, av Otto Stormyr og Arild Knutsen.

«Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer», skriver Stormyr og Knutsen.

Godt gjemt under de massive medieoppslagene om revidert nasjonalbudsjett, sendte Justisdepartementet ut en pressemelding 11. mai om at det nå er nedsatt et nytt utvalg. Utvalget skal utrede strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål knyttet til den kommende forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet.

Tidspunktet var neppe tilfeldig. Upopulære politiske vedtak lanseres gjerne på dager det er minst sannsynlig å få stor presseoppmerksomhet. Premisset for utvalgets oppgaver er i utakt med kunnskapen som foreligger på rusfeltet og ser mer ut som et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget kan legge til grunn for sine anbefalinger.

Utvalget består av pensjonert lagmann Hans Petter Jahre, lagmann Tone Vang og professor Ørnulf Øyen ved Universitetet i Bergen. De skal blant annet vurdere å innføre en rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, hvilken (mindre) mengde narkotika som kan anses for å være til egen bruk og hvilke tvangsmidler politiet kan bruke i mindre saker.

Straff forebygger ikke

I desember 2019 lanserte Rusreformutvalget sin NOU 2019: 26 «Rusreform – fra straff til hjelp». Rapporten var på 416 sider og inneholdt en grundig oppsummering av kunnskapen som er å finne på dette området. Utvalget anbefalte på den bakgrunn en avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette fordi kriminalisering virker mot sin hensikt og står i veien for å komme tidlig nok i posisjon til å tilby hjelp til de som trenger det. Straffetrusselen kan heller ikke sies å redusere mengden bruk av rusmidler i nevneverdig grad.

Avkriminalisering er anbefalt av samtlige FN-organer, Verdens Helseorganisasjon, Helsedirektoratet, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Rusfeltets hovedorganisasjon, samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet og flere.

For, som Psykologforeningen skrev i forbindelse med forrige høringsrunde:

«Forskningen viser at straff og sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir. Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.»

LES OGSÅ: Psykologforeningen med bønn til Arbeiderpartiet: – Avslutt 50 år med ineffektiv og belastende ruspolitikk

Regjeringen Støre har ikke i nevneverdig grad tatt innover seg at bevisbyrden for hva som virker heretter må ligge hos de som ønsker å opprettholde bruken av samfunnets hardeste virkemidler mot rusmiddelbrukere. Det er vel kjent at Regjeringen Støre ikke ønsker en avkriminalisering.

Vil fortsette med ulovlige virkemidler

Uavhengig av politisk standpunkt, er mandatet til Jahre-utvalget rystende lesning når det kommer til politiarbeid.

Det står at regjeringen er opptatt av å sikre at politiet «fortsatt» skal ha egnede virkemidler for å avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge. I en bisetning legger de til viktigheten av at politiet har virkemidler til å avdekke innførsel og salg av større mengder narkotika, men så kommer det mest oppsiktsvekkende:

«Utvalget skal utrede om det i forholdsmessighetsvurderingen i større grad kan legges vekt på at bruk av narkotika er et stort samfunnsproblem, og at beslag og tilintetgjøring av narkotika er viktig for å hindre spredning av stoffer med skadepotensial og til å motvirke bruk og etterspørsel.»

Det er åpenbart at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) ønsker gjeninnføring av de integritetskrenkende virkemidler som politiet har praktisert ulovlig i mange tiår. Vi snakker stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, gjennomgang av mobil, ransakelse av bopel, og tvunget rustesting.

Dette er virkemidler som Riksadvokaten presiserte at ikke er forholdsmessige og som derfor ble avsluttet. Og som etter en gjennomgang førte til at både en statssekretær i Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere stortingsrepresentanter har sagt unnskyld. En som hele tiden har avvist alle forespørsler om å si unnskyld, er nettopp justisministeren.

Utvalgets mandat hviler på et feilaktig premiss om at kriminalisering faktisk virker rusforebyggende, med en symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og avverge bruk. At en slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.

Det kan virke som om justisdepartementet og politi- og påtalemyndigheten henger igjen i en utdatert forståelse av hva det er som øker risikoen for helseskade og avhengighet.

Forståelsen av rusproblematikk begrenses

De fleste rusbehandlere og pasienter er mer opptatt av de bakenforliggende årsakene til rusutfordringene enn de er av å demonisere substansene og peke på avhengighetspotensial.

I behandlingsapparatet fokuseres det i stadig økende grad på vanskelige omstendigheter i livet, på ADHD og på traumer. Med en anerkjennelse av at det er en sterk sammenheng mellom psykiske lidelser, traumeopplevelser og det som kalles rusmiddelavhengighet.

Denne sammenhengen er betydelig i rusmiddelbehandling. De dette gjelder har følgelig dårligere effekt av rusbehandling og derfor bør de snarere gis tilbud om andre typer hjelp og oppfølging som tar tak i årsaken heller enn symptomet.

Vi er bekymret for at en rettsliggjøring av begrepet rusavhengighet vil reversere de siste tiårenes utvikling i forståelsen av kompleksiteten bak rusrelaterte utfordringer. I tillegg er vi bekymret for at direktivet om å gjeninnføre tvangsmidler og med endrede forholdsmessighetsvurderinger fører til retraumatisering for noen, og fungerer både belastende og stigmatiserende for de som ikke i utgangspunktet var belastet, noe som i seg selv vil øke sannsynligheten for ytterligere rusbruk hos begge grupper.

Rusmiddelbruken øker ikke

Et nær samlet Sp-landsmøte gikk i mars inn for en resolusjon som sa at politiet må sikres hjemmel i lov for å kunne avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika. Resolusjonen var basert på villedende anekdoter om kokain i dokøer og andre fordomsfulle utspill fra kjente influensere, som ble gjengitt på landsmøtet.

Utviklingen, slik den fremkommer gjennom offentlige kartleggingsinstanser derimot, viser at selv om antall narkotikasaker har gått kraftig ned de siste årene, så har ikke mengden rusmiddelbruk gått opp. Bruken av cannabis og amfetamin er på det jevne. Bruken av MDMA/Ecstasy har gått ned og bruken av kokain har gått opp.

Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).

I tillegg har mengden narkotikabeslag gått kraftig opp. Det siste året har mengden økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år, en sterk indikasjon på at politiet bør fortsette å prioritere alvorlige narkotikasaker, innførsel og salg snarere enn å gjenoppta den den skadelige brukerjakten.

Anbefalinger til justisministeren

Det er vanskelig å forstå hvordan helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og Arbeiderpartiet kan vedkjenne seg mandatet til Jahre-utvalget. Kjerkol har gitt klart uttrykk for at forebyggings- og behandlingsreformen skal ha en tydelig helseprofil, med en tverrsektoriell tilnærming og utvikling av sosialfaglig forebyggende innsats.

I mai, under Arbeiderpartiets landsmøte, gikk partiet inn for å styrke det oppfølgende arbeidet i kommunene og sikre at alle virkemidler brukt i arbeidet mot rus skal være i tråd med menneskerettighetene, være forholdsmessige og i tråd med påtalemyndighetenes gjeldende vurderinger.

Med bakgrunn i Rusreformutvalgets grundige kunnskapsoppsummeringRiksadvokatens presiseringertre dommer fra Høyesterett og Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger er det oppsiktsvekkende at justisdepartementet med justisminister Mehl i spissen har en så innbitt tro på politiets avskrekkende arbeid, at de nå nedsetter et utvalg som skal se på mulighetene for å utvide politiets mulighet for bruk av tvangsmidler i møte med mennesker som bruker illegale rusmidler.

Vi anbefaler justisministeren å heller følge denne særskilte anbefalingen fra Rolleforståelsesutvalget: «Politiet må basere informasjon og virksomhet på det som til enhver tid anses som vitenskapelig kunnskap, og det må forskes mer på politiets forebyggende virksomhet.»

Otto Stormyr er styremedlem i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er utdannet vernepleier og grunnlegger av Familiesamtaler.no.

Arild Knutsen er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitkk (FHN). Han har hatt en rekke verv i blant annet Human-Etisk Forbund og utga i 2016 boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk».

Les artikkelen på psykologisk.no her.

Nettavisen, Norsk debatt 27. april 2023: Influensere med syltynt erfaringsgrunnlag får dominere debatten om kokain, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

De skaper unødvendig frykt. De tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen. Det handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen.

Hva er det som skjer med denne kokaincrazen i media for tiden? Har media gått fullstendig av skaftet? Er det ingen hjemme i redaksjonsledelsen?

Hvordan kan dere la influensere med syltynt erfaringsgrunnlag få dominere en viktig debatt om utbredelsen av rusmidler, med sånt som i muntlig ordelag pleier å kalles superenkel forskning?

Det begynte med influenseren Martine Halvorsen, som etter en tur på byen gikk ut med en anekdotisk påstand om at man ikke lenger står i kø til do for å tisse, men for å dra kokainstriper.

Altså, seriøst?

Ja, det syntes man visst å mene. Både i media og i politikkens verden.

Som om de er eksperter

Halvorsen fikk masse medieoppmerksomhet og Senterungdommens Dordi Asp Lerum gjenga påstanden på Senterpartiets landsmøte. Hun fikk dermed gjennomslag for å gi politiet krenkende tvangsmidler for å avsløre rusmiddelbruk.

Så går influenseren Jenny Gehrken på fest i Hemsedal og legger ut en TikTok-video der hun vil ha mer prat om «det fuckings kokainmisbruket som skjer i Norge nå» etter det hun har sett og hørt der. Også hun får enormt med oppmerksomhet og medieoppslag.

Så følger hun opp med påstander om at kokain er blitt «like vanlig som å ta en shot på byen» og får enda mere.

De begge blir kjente. Veldig kjente influensere. Langt utenfor den kretsen de hadde fra før. Viktige og interessante journalister er hele tiden på tråden, meldingsboksen plinger konstant og de trekkes inn i debattstudioene.

Som om de er eksperter som kan analysere rusutviklingen i samfunnet.

Og denne enorme oppmerksomheten vil flere ha. Både influensere og media.

Dermed går influenseren Vita Mashadi, som aldri har sett kokain eller kjenner noen som bruker det, ut og sier at hun synes det er «så forbanna tapersk å holde på med sånt, og nå klarte hun rett og slett ikke å holde kjeft lenger.»

Igjen blir det flere klikk. Både hun og mediene får sine kick. De blir som hekta. Og enda flere vil kjenne dette bruset i kroppen. Så Fredrik Solvang inviterer både Vita og influenser-søsteren hennes Wanda til NRK Debatten.

Der kan de fortelle at de tar avstand fra dop, selv om de stadig drikker seg drita og aldri har sett noe dop. Deres videre analyse er at det er noe helt annet med kokain enn med alkohol, fordi man ikke får kjøpe kokain på butikken og dette er skummelt med tanke på barna.

Fredrik Solvang er så fornøyd med det givende bidraget at han takker de to av og inviterer Jenny Gehrken til neste del av «debatten».

Igjen får hun opplyse nasjonen om at hun hadde hørt snakk om kokain på en fest i Hemsedal og hun hadde sett én person bruke det uten at noen reagerte. Så derfor kan hun stå i beste sendetid og fortelle at hun la seg på senga i bare BH-en og spilte inn en video om det.

I etterkant av Debatten blir disse influenserne intervjuet og sitert i en rekke medier. De dominerer mediebildet.

Og nå vil enda flere ha.

Sterkt sug etter oppmerksomhet

Så neste dag publiserer VGs debattredaksjon en «Unge meninger»-artikkel. Det er en sånn spalte som skal bidra til at ungdommen får slippe til. For det er jo et veldig lite utvalg av alle tilsendte innlegg som faktisk får spalteplass.

Her er det Saba Hatzimarkos som skriver at hun har overhørt en samtale mellom 15-åringer på en bussholdeplass om at de skulle bruke konfirmasjonspengene på «knips og molly.» Og på bakgrunn av at det er blitt så vanlig, «lanserer» Hatzimarkos et forslag om obligatoriske skolebesøk på avrusningsklinikker.

Innlegget avsluttes med et retorisk spørsmål om det er «kjendiser og reality-deltakere» som bør ha ansvaret for å gjøre noe med dette problemet.

Hennes svar er selvsagt ja.

Ville du ikke også skrevet noe sånt om du var en wannabe-influenser med sterkt sug etter å få like mye oppmerksomhet som de etablerte influenserne, som i tillegg får dominere debatten om kokain?

Er det noen som er opptatt av kunnskap og troverdighet lenger?

Saba Hatzimarkos har tidligere løyet på alderen da hun sjekket inn på Paradise Hotel i rollen som åndeutdriver. Og hun må ha løyet på alderen igjen. For det er en 37 år gammel kvinne som får skrive tull i VGs Unge meninger-spalte.

Hva er det som skjer? Hva er det dere driver med?

Er det dette ungdommen, foreldrene og samfunnet trenger? Er det en så forferdelig utvikling at vi trenger influensere uten kunnskap om temaet til å dominere ved å ta avstand og stigmatisere?

Kan dette skape unødvendig frykt?

Skaper moralsk panikk og frykt

Det er ikke bare influensere og media som søker å sko seg på denne kokaincrazen heller.

VG 25. april går lederen i Norsk Tollerforbund, og tenåringsmamma, Karin Tanderø Schaug ut og slår kokain-alarm. Hun frykter «fri flyt» i russetiden. Løsningen er mer penger til tollerne (?)

Der får hun støtte av politiet, som benytter anledningen til å hevde at flere ungdommer nå tror at narkotika har blitt lovlig. Politiet frykter mer «rusaksept» og sier tilgangen er uten sidestykke. Dette er en dårlig kombinasjon, varsler Ole Magnus Jensen, leder for forebyggende seksjon, enhet vest i Oslo-politiet.

Senterpartiets stortingsrepresentant Else Marie Rødby benytter anledningen til å påpeke at Senterpartiet er imot avkriminalisering og ønsker å gi flere virkemidler til politiet.

Det gir så visst grunn til bekymring når russ bruker rusmidler. Hvert år skjer det forgiftninger. Og hvert år utsettes fulle russ for seksuelle overgrep. Hvert år legger mange russ fundamentet for alkoholproblemer som vil utvikle seg senere i livet. Og hvert år havner fulle russ i alvorlige ulykker.

De aller fleste som havner på legevakt og sykehus blant ungdom og i russetiden, har alkohol og kun alkohol i blodet.

Selv om vi vet at alkoholen er involvert i det meste av rusmiddelrelaterte skader, er det altså kokain det skal advares mot.

Utspillene med den harde retorikken mot ulovlige rusmidler gir inntrykk av at man er glødende opptatt av de unges beste, men så faller det jo på sin urimelighet å sette søkelys på lovlighet snarere enn på mengden rusmiddelbruk og mengden risiko.

De utnytter meningsløse uttalelser fra influensere til sin evigvarende dragkamp om politiske prioriteringer og holdninger, som har spisset seg i etterkant av debatten om rusreformen og alt som har skjedd i kjølvannet av den.

Hensikten er å spille på frykt, for å skape en moralsk panikk som kan reversere den ruspolitiske utviklingen.

Tegner et feilaktig bilde av utviklingen

Både ungdommen og deres foreldre fortjener bedre. Faktisk er det sånn at: «Når man ser på bruken av rusmidler blant ungdom generelt, så har det bedret seg» (sitat: Anne Line Bretteville-Jensen, FHI, på NRK Helgemorgen 21. januar 2023).

Bruken av alkohol har gått ned. Bruken av det mest utbredte ulovlige rusmiddelet, cannabis, er på det jevne. Bruken av amfetamin er på det jevne og lavere enn i 2020. Og bruken av Ecstasy/MDMA har gått like mye ned som bruken av kokain har gått opp.

Det er altså ikke slik at det er mer rusaksept. Og det er heller ikke slik at politiet må få verktøy til å begå intime krenkelser av ungdom for å avdekke bruk av ulovlige rusmidler.

Det har ikke vært en negativ rusutvikling eller uheldige konsekvenser av at antall narkotikasaker har gått ned. Tvert imot.

Mengden beslag det siste året, har økt til nær det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og dette årets beslag av 1600 kilo kokain befester denne trenden, selv om politiet mener det kan ha vært feilsendt til Norge. Utviklingen er faktisk positiv når det handler om rusmiddelbruk blant unge og blant årets russ.

Like sikkert som at disse varslene er basert på gale premisser er at de skaper unødvendig frykt, de tegner et feilaktig bilde av situasjonsutviklingen og handler mer om å få oppmerksomhet og mele sin egen kake enn det handler om sympati for ungdommen og årets russekull.

Og konsekvensene begynner å melde seg. I dag går russ ut i NRK og forteller at de føler seg mistenkeliggjort. Foreldrene stoler ikke lenger på dem. Enda de aldri har sett noen bruke kokain.

De har bare hørt om det.

Les artikkelen på nettavisen.no her.

VG Debatt 30. mars 2023: Gløym ikkje kvifor dykk er sosialdemokratar

Av:

ARILD KNUTSEN, leiar av Foreininga for human narkotikapolitikk
ERIK KURSETGJERDE, tidlegare folkevald for Arbeidarpartiet

Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.

I april er det to år sidan statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol tok til orde for ei sosialdemokratisk rusreform. I mellomtida har om lag 530 menneske døydd av overdose. Tusenvis av menneske har på same tid fått øydelagd liva sine.

Sjølvutnemnd ruspolitisk sommarvikar for Arbeidarpartiet, Per Vidar Kjølmoen, kom i fjor sommar med ei rekke beviseleg feilaktige påstandar, og det vart stor furore internt i Arbeidarpartiet.

Leiarskapet forheldt seg øyredøyvande tyst, medan sentrale personar i partiet tok kontakt med oss privat for å vise avstand.

No er det i ferd med å bli verre. Regjeringspartnar Senterpartiet vil reversere utviklinga på rusfeltet og innføre på nytt ein opprørande politipraksis som er i strid med allmenne rettsprinsipp og menneskerettar.

Eit nær samla Sp-landsmøte gjekk tidlegare i mars inn for ein resolusjon som seier at politiet må sikrast heimel i lov til å avdekke bruk, besittelse og sal av narkotika.

Narkotikabruk er ikkje rekna som eit alvorleg brotsverk. Det straffast stort sett med bøter. Skal politiet ha lov til å bruke inngripande ransakingsmetodar for å avdekke narkotikabruk, må strafferamma aukast betydeleg. Konklusjonen vart gjort på villeiande anekdotar om kokain i dokø og eit handlingslamma politi.

I røynda er det slik at bruken av cannabis stadig er på det jevne. Og det same med amfetamin. Bruken av ecstasy/MDMA har gått litt ned, og bruken av kokain har auka noko.

Utviklinga er fullstendig i tråd med trendane elles i Europa, og kan dermed ikkje skuldast endringar i samfunnets reaksjonar på bruk av rusmiddel.

Politiet har sjølve vald å gå to skritt tilbake og talet på narkotikasaker i Noreg har søkke betrakteleg. Dette har å gjere med Høgsterettsdommane frå i fjor, som tvinger fram omsyn til den einskilde persons velvære, og om skandalen med Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Særleg handlar dette om Riksadvokatens presisering av kva heimlar politiet eigentleg har.

Presiseringa var ein reaksjon på ei politiskandale der det viste seg at politiet har hatt ein ulovleg praksis med grovt integritetskrenkende tvangsmiddelbruk. Folk har blitt tvungen til å kle seg nakne og sette seg på huk for å hoste hardt medan politiet fylgjer nøye med. Folk har blitt strippa, utsett for kroppsvæskeprøver og hulromsundersøkingar basert på mistanke om rusmiddelbruk.

Desse krenkingane har pågått systematisk i fleire tiår. At regjeringspartnar Senterpartiet ynskjer å innføre på nytt dette, er sterkt oppsiktsvekkande og bør vera ein augeopnar for Arbeidarpartiet.

Vi er inne i ei ruspolitisk brytningstid, som styrer Arbeidarpartiets landsmøte i mai mot eit avgjerande vegskilje.

Når rusbruk blir mindre stigmatisert og det blir mindre sannsynleg å bli arrestert av politiet, då kjem samfunnsutfordringar som har vore der hele tida meir til syne. Vi må strete imot gamle ryggmargsrefleksar om å ty til straff for å møte desse utfordringane.

Arbeidarpartiet bør vere ein tydeleg forvaltar av dei grunnleggjande reglane for samhøve som gjeld for ein moderne rettsstat som Noreg. Dette gjeld både i oppfølginga av dei som har blitt tekne av politiet, men også for politiets prioriteringar og deira bruk av verkemiddel.

Solbergregjeringas rusreform innebar ein politikontroll der all rusmiddelbruk skulle avdekkast og hindrast, no har vi høve til å vurdere kor føremålstenleg slike prioriteringar eigentleg er.

Den grundige utgreiinga frå rusreformutvalet frå 2019 viste at trugselen om straff likevel ikkje førebyggjer rusbruk, men har fleire etiske dilemma og fører til meir kriminalitet og utanforskap. Dette var veldig overraskande for mange. Det ein no fortener ei utgreiing av, er om den rushindrande innsatsen til politiet eigentleg er førebyggjande eller om også dette kan ha motsett effekt.

For ikkje berre har rusmiddelbruken vore på det jamne det året politiet har teke to steg tilbake, det har også skapt ei opning for at sosialarbeidarar kan gå dei same to stega fram.

Ein skal ikkje legge for mykje i beslagsmengda til politiet på eit år, men talet på brukarsaker sokk betrakteleg i 2022 og samstundes auka mengda beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret.

Dette er i det minste ein sterk indikasjon på at vi er på veg mot ein meir human og førebyggjande politikk.

Dessutan har politiet fått auka ressursar til å førebyggje kriminalitet som medfører traume som folk seinare i livet vil bruke rusmiddel for å halda ut med. Det er vanskeleg å kome tidleg i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringar knytt til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det same.

Det handlar ikkje berre om oppfølging etter ein arrestasjon, men også om rettssikkerheit, om kontrollskadar og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.

Den noverande narkotikapolitikken i Noreg er ikkje berre eit sett med lovar og reglar – det er eit system som stigmatiserer og diskriminerer menneske som bruker rusmiddel.

Vi har begge nære vener frå alle delar av landet som er for redde for å be om hjelp fordi dei blir stempla som kriminelle. Dei står heilt åleine med sine utfordringar, noko som berre forverrar dei.

Som sosialdemokrat bør ein legge vekt på at alle menneske er unike, uerstattelege og like mykje verdt. I Arbeidarpartiets visjon står det at ein kvar av oss skal ha mogelegheita til å leve gode liv, i små og store fellesskap.

Då er det uforståeleg at vi framleis har ein narkotikapolitikk som held fram stigmatiseringa, den naive trua på straff og aukar forskjellane. Dette rammer sårbare menneske i sårbare situasjonar og er i strid den kunnskapen som ligg føre.

Eller som Einar Gerhardsen ville sagt: Det er resultata som tel.

Arbeidarpartiet er i ei identitetskrise. Ein forsøker å tekkast eit mangfald av veljarar, og inngår ei rekke kompromiss. Med kompromissa støyter ein frå seg veljarar frå begge side av aktuelle spørsmål, og står igjen med særs få i midten.

I ruspolitikken har ein forsøkt å framstille seg om halvliberal, medan ein ynskjer å tekkast rusmoralistane frå Trøndelag og deler av Aust- og Sørlandet.

Resultatet er at ein sit igjen med inkje.

Les debattinnlegget på VG nett her.

Nettavisen/Norsk debatt 10. mars 2023: Senterungdommen går rett i fella, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Senterungdommen vil føre en ruspolitikk basert på spinnville, anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.

Senterungdommen vil ha en strengere narkotikapolitikk, og skal ta saken opp på Sps landsmøte i mars.

De ønsker nå å reversere følgene av Riksadvokatens presiseringer og instrukser ved å ta politisk grep og gi politiet mulighet til å avdekke og forebygge bruk som før. Og de vil sikre at mindre doser narkotika til eget bruk skal være straffbart.

Straffbart er det fra før og det vet de nok. Likevel kaller de dagens situasjon for frislipp.

De hevder det ikke er noen motsetning mellom å hjelpe folk og straffe folk fordi de ønsker alternative reaksjoner, som en ruskontrakt.

Vil gjenoppta ulovlig praksis

Jeg vil minne om at Riksadvokatens presisering (2021) var en reaksjon på en politiskandale der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser ved mistanke om rusmiddelbruk (et bøteforhold).

Dette er ulovlige integritetskrenkelser som har pågått systematisk i flere tiår og som i flere tilfeller var så grove at de trygt kan klassifiseres som overgrep.

Senterungdommens ønske om å reversere dette, innebærer å be politiet gjenoppta en ulovlig og uforholdsmessig praksis, uavhengig av de negative følgene det har for dem det gjelder.

Høyesterettsdommene og den påfølgende instruksen fra Riksadvokaten (2022) handler om en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer, med bakgrunn i en flertallsinnstilling på Stortinget.

Det er også et uttalt ønske fra regjeringen at det skal bli en tilsvarende de jure avkriminalisering av personer med rusutfordringer, som del av den varslede forebyggings- og behandlingsreformen.

Anbefaler ordene til Kjerkol

Når det gjelder straffansvar så er det samfunnets sterkeste virkemiddel for å avverge uønskede hendelser. Det må foreligge solid dokumentasjon på at det har ønsket konsekvens for å kunne opprettholdes, men det er ingen beviselig sammenheng mellom straffansvar og utbredelse av bruk.

Når det gjelder ruskontrakter til forebygging og hjelp, anbefaler jeg disse ordene fra helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol:

«Kunnskapsbasert metodikk skal ligge til grunn for den forebyggende innsatsen. Flere faginstanser, deriblant Helsedirektoratet, peker på at ruskontrakter ikke kan ses på som kunnskapsbasert tilnærming. Det finnes altså ikke grunnlag for å hevde at ruskontrakter har en forebyggende effekt. Derimot har bruk av tvang og kontroll overfor barn og unge faglige og etiske sider som må tas på alvor.»

Går rett i fella

Tabloidpressen har i det siste produsert artikler med spinnville påstander om stor økning i bruk av ulovlige rusmidler. Ofte med anekdotiske dokø-påstander fra utelivet.

Og de som har «glemt» at ungdom nå kan gå rundt med «bæreposer med narkotika», har illustrert artiklene med bilde av en influenser med mini-klipspose.

Inntrykket som dannes er at den påståtte økningen skyldes debatten om rusreform og endret praksis hos politiet. Dessverre går Senterungdommen rett i fella og vil styre politikken deretter.

Bruken av cannabis er på det jevne. Bruken av amfetamin er jevn. Bruk av Ecstasy/MDMA er litt synkende. Og bruk av kokain har økt noe.

Utviklingen er i tråd med europeiske trender og kan dermed ikke tilskrives verken debatten eller endringer i samfunnets reaksjoner.

Bør politiet egentlig settes på oppgaven?

Hvis Senterungdommen noen gang skulle få lyst til å gå inn for en kunnskapsbasert narkotikapolitikk på vegne av mennesker i sårbare situasjoner, vil jeg anbefale å ta til vurdering om det kan utredes hvorvidt politiets oppgave med å avdekke bruk og besittelse til egen bruk egentlig er rusforebyggende.

Før trodde de fleste at straff virker forebyggende, nå vet vi at det ikke kan sies å være det. Da skylder vi et svar på om politiet egentlig bør settes til denne oppgaven.

Det er veldig stigmatiserende for rusmiddelbrukere når politiet er satt til å finne deg, anholde deg, visitere deg, ta eventuelle rusmidler fra deg og så pålegge deg en uforholdsmessig reaksjon med tvungne oppmøter og krenkende overvåkede urinprøver.

Det er også vanskelig å komme tidlig i posisjon til å ta imot hjelp for utfordringer knyttet til rusmiddelbruk, så lenge politiet er ute etter å ta deg for det samme. Det handler ikke bare om oppfølging etter anholdelse, men også om rettssikkerhet, kontrollskader og det ubehaget som oppstår av at politiet er ute etter deg.

Bør heller prioritere alvorlig kriminalitet

Min «take» på resultatet av en slik utredning, er at politiet snarere bør prioritere alvorlig kriminalitet fordi det er langt mer rusforebyggende.

Både med tanke på økte ressurser til å forebygge kriminalitet som medfører traumer som folk senere i livet vil bruke rusmidler for å holde ut med, og på bakgrunn av at politiet faktisk har begynt å ta langt større beslag etter at de gikk mindre etter brukere av rusmidler som sådan.

Mens antall brukersaker sank betraktelig i 2022, økte mengden beslag til nesten det dobbelte av gjennomsnittet for det siste tiåret. Og økningen i kokainbeslag var på 16 prosent, sammenlignet med året før.

Les debattinnlegget på Nettavisen/Norsk debatt her.

Rus og samfunn 10. mars 2023: Klar for FN’s narkotikakommisjon – med menneskerettigheter i bagasjen, av Berit Simenstad.

Skadereduksjon er et ikke-ord. Og skal rusmiddelbrukere virkelig ha menneskerettigheter? John Melhus gjør seg klar for en uke med endeløse diskusjoner om ruspolitikk mellom land med totalt forskjellige verdier. Han er FHN's mann i Wien når FN' narkotikakommisjon møtes 13. - 17. mars. Men er det noen vits i å delta der? —Å ja, det begynner å bli håp nå, sier Melhus og smiler.

John Melhus tar på seg dressen og drar trillekofferten etter seg. Han beveger seg hjemmevant i FN-bygningen i Wien og er blitt vant til den langsomme kverna som heter interrnasjonale forhandlinger. Ord og begreper diskuteres i det uendelige. For utenforstående kan det virke som om det sitter hundrevis av mennesker der i dagevis for å flytte på noen komma.

På plass foran FN-bygget i Wien Foto: Privat

Men Melhus bedyrer at det skjer fremskritt. Ja, han går så langt som å si at ting har endret seg voldsomt. Han deltar på sitt sjette årlige møte i FN's narkotikakommisjon (CND) som representant for Foreningen for en human narkotikapolitikk (FHN). Foreningen har fått en formell rådgiverstatus for kommisjonen og kan delta i møtene i plenum. I tillegg arrangerer FHN sitt eget såkalte "side event". Mer om det lenger ned.

Endringer ja, men sakte

— Ja, jeg mener at det har vært en voldsom utvikling, selv om det skjer sakte. For eksempel ble et forslag fra Canada mot stigma vedtatt for noen år siden, det vil si med konsensus, selv om mange land hadde kjempet mot på forhånd. Og selv om menneskerettigheter for rusbrukere fremdeles er utenkelig for mange land her, er det ingen tvil om at det skjer en positiv utvikling, sier Melhus og viser også til ett av de andre store stridstema de siste årene: skadereduksjon.

— Her har det jo vært stor motstand mot i det hele tatt å ta i ordet skadereduksjon, men også den motstanden begynner å falle, sier Melhus.

Engasjementet ble vekket i Afrika

Mannen som til daglig holder til i Stjørdal, har hatt et engasjement for rusbrukeres rettigheter "så lenge han kan huske". Etter å ha bodd noen år i Kenya, hvor han erfarte at rusbrukere rett og slett kunne bli skutt som straff og deretter mange år i rusliberale Nederland, skjønte han at det ikke var mange som delte hans oppfatninger i Norge da han flyttet hjem igjen for rundt tyve år siden.

Inntil han en dag hørte en viss Arild Knutsen snakke om rusbrukeres rettigheter og skjønte at "yes, der har vi min mann". Siden har Melhus vært aktiv i FHN, og med sin internasjonale bakgrunn og språkkunnskaper ble han internasjonal rådgiver i foreningen. Han er også styremedlem i FHN sentralt og nestleder i FHN Midt.

Hva er det viktigste som skal skje der i år?

— Vi kan bare håpe på at menneskerettigheter kommer enda mer i fokus. Det kommer i hvert tydeligere frem i forberedelsene til forhandlingene enn det har gjort tidligere. Det begynner å bli håp nå. Men å jobbe for menneskerettigher på rusfeltet internasjonalt har vært et tungt arbeid. Og det gjenstår å se hvordan konfliktene i verden vil prege forhandlingene og gjøre dem enda vanskeligre enn de vanligvis er.

Hva er dine forhåpninger til hva som kan komme ut av årets forhandlinger?

— Jeg og FHN håper jo på mer gjennomslag for legalisering av  cannabis. Og selv om regjeringen her i landet ikke går inn for legalisering, har jeg jo et håp om at deres utsendinger ikke prioriterer å skulle markere denne motstanden.

Vil fremme det gode samarbeidet

Et annet hjertebarn for Melhus og resten av FHN's delegasjon, er å fremme verdien av et godt samarbeid mellom brukerorganisasjoner, det øvrige sivile samfunnet og myndighetene. 

Sammen med Mat Southwell og Arild Knutsen på et tidligere møte i FN's narkotikakommisjon i Wien.

— Vi ønsker å gå frem på en sånn måte at selv autoritære samfunn kan forstå at det ikke er farlig å samarbeide med sivilsamfunnet. Man må gjøre det litt diplomatisk, det er ikke god tone i slike forhandlingsmøter å snakke stygt om andre land, sier Melhus.

Han er opptatt av å nå frem til dem som ikke er enige med Norges eller med FHN's standpunkter. 

— Det vi vil ha frem, ønsker vi å gjøre tilgjengelig for flest mulig ved å være diplomatiske. Det er ikke noe vits i å delta på slike møter hvis man bare skal snakke med dem som allerede er enig med en selv.

Møtene i CND er viden kjent for "The Vienna spirit" - at alt skal være konsensus (dvs alle enige) og man skal unngå avstemning. Og mange land sender justispolitikere til møtene og ikke helsepolitikere. Men John Melhus tar det for hva det er og fokuserer på den posistive utviklingen som skjer.

Håper på smitteeffekt

På årets sideevent om beskyttelse av menneskerettigheter i nordisk ruspolitikk, har FHN med seg en de mener kan bli en øyenåpner for flere land: Eivind Digranes fra NIM, Norges institusjon for menenskerettighter. NIM kom i fjor med en egen rapport om "Rus og menenskerettigheter". 

— Det er jo unikt at NIM har gått gjennom eget lands poltikk, som ikke setter myndighetene i godt lys, og at dette så blir godt mottatt av myndighetene. Det er et signal til andre land, og vi håper jo at det vil ha en smitteeffekt, sier Melhus. 

I løpet av de fem dagene møtet varer arrangeres det hele 155 side-events med en enorm variasjon i tema. Side-eventene foregår ved siden av møtene i plenum og arrangeres av ulike land og organisasjoner. Norge står for eksempel som arrangør av et side-event med tittelen: "Preventing Overdoses, Saving Lives." I tillegg støtter Norge et side-event arrangert av Portugal om "Evaluering av narkotikapolitikker i lys av menneskerettigheter". Brukerorganisasjonen RIO deltar også på møtet i Wien og har sitt eget sideevent.

Les artikkelen på rus.no her.

Avisa Oslo 28. februar 2023: Mener Raymond sviktet da det gjaldt som mest: – Helt feil, svarer byrådet, av Karl Martin Jakobsen.

Kritikere refser at verken Raymond Johansen eller Rina Mariann Hansen var på fem møter med Oslo-politiet. Byrådet svarer at de to møtte politiet helt uavhengig av arbeidsutvalget.

– Jeg mener Raymond Johansen burde vært der. Det ville skapt en helt annen balanse i maktforholdet, og kanskje gjort en avgjørende forskjell.

Det sier Foreningen for human narkotikapolitikks styreleder Arild Knutsen til Avisa Oslo.

Han uttaler seg om de fem arbeidsutvalgsmøtene Oslo kommune har hatt med politiet om å innføre en lokal rusreform, før politiet tidligere i februar sa nei.

Avisa Oslo får bekreftet at representanter for administrasjonen har vært på møtene i arbeidsgruppa, men ikke byrådslederen eller den daværende byråden for arbeid, integrering og sosiale tjenester, Rina Mariann Hansen.

Knutsen mener at sistnevnte som et minimum burde ha vært med på arbeidsutvalgsmøtene med politiet.

– Jeg kjenner ikke til begrunnelsen for at byrådet ikke var på møtene, men når de flagger så høyt at de støtter reformen og det har så bredt flertall i bystyret, burde Byrådet ha vært til stede med den tunge autoriteten de har, sier han til Avisa Oslo.

– Styrer ikke politiet

Byråd Mushtaq beskriver det som helt vanlig at arbeidsgruppa besto av representanter på administrativt nivå, og mener at dette gjorde at gruppa kunne jobbe effektivt. Byrådet fikk vite at politiet ikke ville godta en lokal rusreform i starten av februar.

Mushtaq mener også at Arild Knutsen tar feil om at Raymond Johansens tilstedeværelse på arbeidsutvalgsmøtene kunne gjort en avgjørende forskjell.

– Oslopolitiet er svært godt kjent med byrådets synspunkter og ønsker, men sa likevel nei. Vi styrer ikke politiet, de ligger under Justisdepartementet. Vi reagerte med en gang da vi fikk avslag fra politiet, og sendte umiddelbart en søknad til Justisdepartementet. Det er jo ikke noe poeng å bruke opp tid på møter når politiet har bestemt seg, sier Usman Mushtaq.

Les hele saken i Avisa Oslo her.

Vårt Oslo 26. februar 2023: Mener Oslo-politiet bevisst trenerer lokal rusreform: - Jeg stiller spørsmål ved politiets juridiske vurdering, sier Arild Knutsen, av Arnsten Linstad.

— Det må være juridisk mulig å få til lokal rusreform, sier FHN-leder Arild Knutsen. Han mener Oslo-politiet bevisst trenerer bystyrevedtak om et forsøk der besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk ikke straffes med bøter.

VårtOslo offentliggjorde lørdag politiets hovedargument mot et forsøk med lokal rusreform i hovedstaden.

Et lokalt forsøk der bruk og besittelse av mindre mengder narkotika ikke straffes med bøter eller fengsel, vil nemlig kun gjelde for personer folkeregistrert i Oslo, mener politiet i et brev til byrådet.

Mener politiet feiltolker bystyrevedtak

Dermed brytes prinsippet om likhet for loven, mener påtalelederen i Oslo politidistrikt.

— I og med at Oslo kommune opplyser at en kun vil ha anledning til å følge opp personer folkeregistrert i kommunen, reiser forslaget også problemstillinger om omfanget av et slikt prøveprosjekt, herunder prinsipper om likhet for loven, skriver leder for felles påtale i Oslo politidistrikt, Beate Brinch Sand.

Nå imøtegås påtaleleder Brinch Sands argument mot rusreform av Arild Knutsen.

Lederen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) viser til at et overveldende bystyreflertall har vedtatt at byrådet skal jobbe for et forsøk med rusreform i Oslo.

— Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved politiets juridiske vurderinger, sier Knutsen til VårtOslo.

Fersk sosialbyråd vil ha lokal rusreform

— Det står ikke noe i vedtaket om at det handler om de som er bostedsregistrert i Oslo. Derfor kan byrådet og politiet enes om at det handler om de som oppholder seg i Oslo, påpeker FHN-lederen.

Knutsen har både Ap/SV/MDG-byrådet og bystyregruppene til Høyre, Venstre og Rdøt i ryggen når han mener det er på tide å forsøkte det stortingsflertallet i forrige periode ikke ville tillate Solberg-regjeringen å gjennomføre på nasjonalt nivå.


Elden-advokat mener det er brudd på menneskerettigheter at samiske aktivister i Akersgata ikke får mat og drikke

I Stortinget gikk nemlig både Ap og Sp sammen med Frp mot den daværende borgerlige regjeringens rusreform. I hovedstaden er imidlertid Oslo Ap uenig med sitt eget moderparti.

Nylig uttalte hovedstadens ferske sosialbyråd Usman Mushtaq (Ap) at han vil be regjeringen sørge for at det blir innført forsøk med rusreform i Oslo.

Forutså at politiet ville si nei

Arild Knutsen sier han på sett og hvis forutså at Oslo politidistrikt, som er politimyndighet også i Bærum og Asker, ville argumentere mot forsøk med lokalrusreform.

— Jeg gjettet på forhånd at Oslo politidistrikt ville innvende mot lokal rusreform at politiet er inndelt i distrikt, sier han.

— Og at det derfor blir ulikt innenfor Asker og Bærum versus Oslo. Men jeg trodde også det ville kunnet blitt innvendt mot at det handler om hvor man oppholder seg når man blir tatt med mindre mengder narkotika, sier Arild Knutsen.

Han påpeker at en lokal rusreform ikke innebærer legalisering av narkotika.

— Det vil jo stadig være straffbart og politiet skal fortsatt avdekke og avverge bruk av ulovlige rusmidler, sier FHN-lederen.

— Det må være juridisk mulig

Knutsen mener byrådet og politiet bør kunne enes om at personer, som tas med mindre mengder narkotiske stoffer til eget bruk, skal få påtaleunnlatelse med vilkår.

— Vilkåret vil da være å møte opp ved rådgivende enhet for russaker der man oppholder seg uten vilkår om rustesting. Og at det ikke blir gitt bot, sier Arild Knutsen.

— Det er jo den praktiske og eneste forskjellen. Så dette må være juridisk mulig. Jeg føler at politiet feiltolker jussen her for å trenere et vedtak i bystyret, med veldig stort flertall, sier han.

— Det er skuffende dersom byrådet kommer tomhendt ut av dialogen med politiet. Etter et så bredt flertallsvedtak i bystyret, som byrådet også har flagget veldig sterkt at de støtter, sier Arild Knutsen.

Les artikkelen i Vårt Oslo her.

crossmenu