Video from our event:
Exploring legal regulation as a tool to promote human rights and secure health and security in Europe. Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs, March 2024.
Discussions around the legal regulation of drugs have recently emerged with more force than ever across Europe. With the risk of new synthetic drugs entering the European markets and the growing influence and violence of organised crime, the need to explore new policy options that can address these risks is evident and urgent.
This side event aimed to discuss new drug policies that address the emerging drug policy challenges in Europe, and the importance of facilitating a broader public conversation on these matters.
Moderator:
MARIE NOUGIER | Head of Research and Communications, International Drug Policy Consortium (IDPC)
Speakers:
ANN FORDHAM | Director International Drug Policy Consortium (IDPC)
PIETER WALINGA | Program manager, City of Amsterdam
JINDŘICH VOBOŘIL | National Drug Policy Coordinator, Czech Republic
JOHAN WICKLEN | Journalist, Author, Sweden
ARILD KNUTSEN | Director, Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
ZAVED MAHMOOD | Human Rights Officer, UN Office of the High Commissioner for Human Rights
Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs in 2024 by the Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
Co-organisers:
Germany,
The Czech Republic,
UN Office of the High Commissioner for Human Rights( OHCHR)
International Drug Policy Consortium (IDPC),
International Network of People who Use Drugs (INPUD),
Amnesty International
Event manager:
John Melhus, International Advisor, The Norwegian Association for Humane Drug Policy
Drugreporter: March, 29: Exploring legal regulations in Europe
Watch the video from the event here.
--
Video Manager
Jogriporter Alapítvány
Rights Reporter Foundation
H-1032 Budapest
San Marco utca 70
+36-20-4638062
drogriporter.hu
takacsistvangabor@rightsreporter.net
Aftenposten 11. mars 2024: Hvorfor er legalisering av cannabis et ikke-tema i Norge? av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke.
Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm skriver om Tysklands legalisering av cannabis og spør hvorfor det er et ikke-tema i Norge. Det er et betimelig spørsmål. Debatten om legal regulering er faktisk blitt hysjet ned de seneste årene, av dels legitime grunner. Det lå nemlig an til gjennomslag for en avkriminalisering, som ikke må forveksles med legalisering. Da handlet det om hjelpeaspektet overfor brukerne og avstigmatisering.
Som Slettholm påpeker, er blod, drap og lidelse innbakt i den illegale økonomien. Kripos publiserte 22. februar en rapport om at Norge står i fare for å bli et transittland for narkotika, med organiserte kriminelle grupperinger som kan forsyne det nordiske og europeiske markedet.
Det er særlig marokkanske, albanske og svenske nettverk som gir grunn til bekymring. De er kjent for omfattende narkotikavirksomhet og voldsoppdrag, de har gode kontakter med kokainkartellene i Sør-Amerika og direkte koblinger til Oslos gjengmiljøer.
I Sverige pågår en gjengkrig om dominans på narkotikamarkedet som omfatter vold, trusler, skytinger og eksplosjoner. Rundt 14.000 personer anses av svensk politi å være aktive i det justisminister Gunnar Strömmer betegner som en systemtruende kriminalitet. Vitner bankes til taushet, sosialarbeidere trues, og politiske partier infiltreres.
I flere europeiske land begynner kriminelle grupperinger å utgjøre en trussel, ikke bare mot enkeltmennesker og lokalsamfunn, men også mot demokratiet.
Belgias justisminister lever i skjul med familien etter å ha blitt truet på livet av kokainbaroner. I Rotterdam skjer ukentlige bombinger midt i vanlige boområder, og flere drap har rystet Amsterdam den siste tiden. De er begått av ungdom fra dårlige kår mot så store summer bare narkobaroner kan lokke med.
Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke. Tyskland følger etter både Malta og Luxemburg, og denne uken ble det kjent at mektige krefter i Tsjekkia ønsker å kopiere Tysklands modell.
I dag lever 600 millioner mennesker i stater med lovlig cannabis og snart ytterligere 100 millioner europeere. Dessuten har kokaintsunamien over Europa ført til planer om legal regulering av ytterligere rusmidler. Blant dem som tar til orde for dette, er Amsterdams ordfører, som får støtte fra deler av Nederlands regjering. Den sveitsiske hovedstaden Bern er alt i ferd med å utvikle en pilot for lovlig kokainsalg.
Og så er det ikke riktig at reformen i Portugal har fått dårlig rykte. Derimot er den feilaktig påført et dårlig rykte. Aftenposten skrev i september 2023 at da Portugal avkriminaliserte narkotika, virket det lenge som en suksess, men så gikk det galt.
Det var helt andre årsaker bak de økte utfordringene i Portugal. En økonomisk krise hadde ført til midlertidig kutt i støtten til skadereduksjonstiltak og behandling. Uansett står Portugals reform stadig som et fyrtårn for Europa, og situasjonen er stadig langt bedre der enn i resten av Europa.
Les artikkelen i Aftenposten her.
Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: Forebygging og straff - nytt møte med Politidirektoratet, av administrasjonen i RHO og styremedlem Arild Knutsen.
Nøyaktig et år har gått, siden vi sist var invitert til Politidirektoratet for å få orientering om arbeidet knyttet til rolleforståelse og politiets virkemidler i forebygging - og virkemidler i møte med rusbrukende innbyggere.
Vi fikk en grundig orientering om status på konsekvenser, innstramminger, økt internkontroll og nye obligatoriske opplæringskurs i kjølvannet av blant annet Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger. Etisk dilemmatrening og en rekke nye konkrete tiltak skal sikre normene for hvilken rolle tjenestepersoner i politiet opptrer i.
Administrasjonen i RHO mener det er svært betryggende at dette arbeidet følges så godt opp.
Det var Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), Actis og Preventio som var invitert. Fra RHO stilte leder Jan Gunnar Skoftedalen, styremedlem Arild Knutsen og rådgiver Torhild Kielland.
Det er svært gledelig å se hvordan Politidirektoratet har omfavnet kunnskapsgrunnlaget knyttet til forholdsmessighet og rusbruk.
Politidirektoratet deltar i et tverrsektorielt samarbeid i rusforebyggende arbeid blant barn og unge ledet av Helsedirektoratet. Det er sju direktorat som skal utrede forslag til tiltak for bedre tverrsektoriell samarbeid i det rusforebyggende arbeidet. Oppdraget er gitt av Helse- og Omsorgsdepartementet i august 2023.
Det er etablert en arbeidsgruppe fra de ulike aktørene og de har fått frist til å levere rapport til departementet 1. juli. Vi antar konklusjonene fra arbeidsgruppa vil bli sentrale i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. En reform som har blitt utsatt flere ganger. Det er ukjent når reformen skal publiseres.
På møtet i mars 2023 overrakte Arild Knutsen et brev til politidirektøren på vegne av RHO's nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. I brevet tok organisasjonene opp alt som har skjedd i kjølvannet av rusreformen og etterlyste dialog og beskyttelse ved åpne russcener.
På møtet 27. februar 2024 fikk vi se at flere av punktene var tatt inn i de nye retningslinjene for politiets rusforebyggende arbeid.
Vårt nettverk ble hørt!
Det kom også en ny invitasjon fra Politidirektoratet om å komme med innspill til de nye retningslinjene. Spesielt med tanke på hvordan politiet kan bli bedre på forebygging i samarbeid med andre etater og hjelpetjenester. I tillegg ble vår ide om å skape jevnlige dialogmøter, gjerne også lokalt og på flere nivåer, tatt godt imot. Målet er at det gode arbeidet som skjer på ledelsesnivå raskere skal får konsekvenser for arbeidet ute i distriktene.
Vi takker for et godt og konstruktivt møte og ser fram til videre samarbeid!
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
NRK, Dagsnytt 18. 06. desember 2023: Hvor ligger ansvaret for at salg av ulovlige rusmidler finansierer kriminelle nettverk?
Hvor sterk er koblingen mellom kriminelle gjenger og ulovlige rusmidler?
Og hvilket ansvar har da de som kjøper ulovlige rusmidler for at den organiserte kriminaliteten vokser?
Kan man forvente bedringer om man legger skylden og ansvaret på den enkelte rusmiddelbruker eller er det et politisk ansvar?
I studio: Legen Knut Boe Kielland og Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Programleder: Sigrid Sollund.
Se debatten på Youtube her.
Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk (Her i pdf)
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.
Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.
Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)
Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.
Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).
Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.
Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.
Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.
Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.
De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.
Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”
I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.
Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.
Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.
Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.
Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.
Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.
Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.
Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.
De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.
Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.
De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.
De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.
De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.
Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.
Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.
Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.
Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.
Ungdom
Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.
Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):
“At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.”
“Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.”
“Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser”.
FNs barnekonvensjon, artikkel 33:
“Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.”
Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.
Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.
At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.
Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.
Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.
Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.
Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)
«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det.»,
«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området.»,
«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge.»,
«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt.»
og
"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert".
Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.
Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.(4).”
Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.
Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.
Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.
Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).
I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.
Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).
Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.
Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.
1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291
2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/
3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.
4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen
5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.
6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen
7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236
Morgenbladet 06. november 2023: FHI: Norges tiltak mot overdoser har ikke vært gode nok, av Vegard Møller.
Noen utdrag fra artikkelen:
Norge klarer ikke å redusere narkotikarelaterte dødsfall. Leder av Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen tror langtidsvirkende morfin kan være en del av løsningen.
Også FHI-studien åpner for at tiltakene kan ha forhindret en økning. Og når sant skal sies, har heroinrelaterte dødsfall gått sakte nedover de siste ti årene. Og selv om Knutsen på ingen måte er ansvarlig i politisk forstand, har organisasjonen hans vært sentral i å fremforhandle en rekke av de aktuelle tiltakene. Mens han er enig i at vi trenger nye tiltak, er han ikke i tvil om at de nåværende har hatt effekt.
Til tross for at tiltakene kan ha redusert heroinrelaterte overdoser, har det dukket opp nye problemer, påpeker artikkelforfatterne. Den lille heroinnedgangen er nemlig overgått av en oppgang for andre opiatrelaterte overdoser. Faktisk annulleres den ene og alene av metadon, stoffet som skal hjelpe folk å legge fra seg sprøyta.
kende morfin kan være en del av løsningen.
Norges tiltak mot overdoser har ikke ført til en nedgang i dødsfall – derfor trenger vi nye tiltak. I hvert fall hvis du spør Folkehelseinstituttet (FHI), som konkluderte slik i en studie publisert forrige uke.
– Vi har mye bra overdoseforebyggende arbeid, men når vi ser på resultatet av overdosearbeid, vil jeg sitere en forsker som sa at vi står med en brøk med x som fellesnevner – vi vet ikke hvor mange dødsfall vi ville hatt hvis ikke vi hadde innført forebyggende tiltak, sier Arild Knutsen, leder av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), og kanskje Norges mest profilerte aktivist på feltet.
Ingen gispet da Knutsen foreslo rusreform som et av tiltakene vi trenger. Han tror den «milde rusreformen», som de facto avkriminaliserte brukerdoser under 5 gram for heroin, kokain og amfetamin, på sikt vil føre til en nedgang i overdoser.
Det samme tenkte Portugal. I 2001 var de der oppe med Norge, rundt 350 årlige overdose dødsfall, omtrent det samme som oss, dog langt mindre per innbygger. Så gikk bruken ned, mens overdosetallene gikk i bakken. Også generell kriminalitet gikk ned, i tillegg til offentlige utgifter brukt på illegale rusmidler.
Like før fallet innførte de en rusreform, der man sluttet å straffe bruken av illegale rusmidler (det er ennå ulovlig å produsere og selge), og satte av penger til skadereduserende-, rehabiliterende- og forebyggende tiltak, som å dele ut sprøyter og metadon, og å hjelpe dem inn på arbeidsmarkedet. Ved hjelp av holdningskampanjer, skapte de også et bilde av rusavhengighet som sykdom/lidelse, heller enn et moralsk problem.
Men nå er dette i endring, ifølge en artikkel i Aftenposten, der Portos ordfører Rui Moreira hevder at de ikke lenger er et forbilde. Rusreformens far João Goulã sa «det vi har i dag, tjener ikke lenger til forbilde for noen».
Antall overdoser har mer enn doblet seg siden 2012. Med det sagt er tallene svært lave. Norge hadde tre ganger flere overdosedødsfall i 2021, og mer enn seks ganger flere per innbygger. Og selv om antall portugisere som prøvd minst ett narkotisk stoff, har økt fra 7,8 prosent i 2001 til 12,8 prosent, ifølge en undersøkelse, er både bruken og økningen lavere enn i andre land. I Norge har 27,1 prosent prøvd cannabis.
– Hvis man leser overskriften i Aftenposten, at Portugal ikke lenger er et forbilde, tenker jo alle at det må være avkriminaliseringen som er problemet. Men alle som uttaler seg i denne artikkelen, sier at de ikke vil se seg tilbake og gjeninnføre kriminalisering av bruk og besittelse.
Knutsen legger skylden på den økonomiske krisen i landet. Det samme gjorde João Goulã: «Systemet er utformet på en god måte. Det som har sviktet, er politiske prioriteringer og fordeling av ressurser.»
– Og dessuten så har jeg nettopp snakket med noen i Portugals narkotikaforum. De sier de har sett at det var veldig dumt å slutte å gi finansiering til hjelpeapparater, og har begynt å spytte inn penger igjen, siden den økonomiske krisen er over. Så Portugal er fortsatt en inspirasjon.
Les hele artikkelen i Morgenbladet her.
Klassekampen 03. november 2023: Stemmen fra gata. av Marie Staberg.
Jeg vil gjerne opplyse folk. Informere folk. Gi dem litt informasjon om hvordan ting har vært og egentlig er, så vi kanskje ikke blir sett på som så annerledes og skumle, sier Janne Bøhmer Killingstad.
Hun er iført en hettejakke med logoen til Foreningen for human narkotikapolitikk klistret på hjertesida. Killingstad er klar til å ta fatt på «Skammens sti». Ruta hun skal gå, er en narkotikapolitisk vandring foreningen har tilbudt i noen år.
– Jeg mener informasjon og fakta gir mer trygghet og minsker stigmatisering og utenforskap. Det mener jeg bestemt. Jo mer man vet om noe, jo tryggere føler man seg, sier hun. Killingstad er med på prosjektet Gatestemmer gjennom Foreningen for human narkotikapolitikk. Der skal personer fra gatemiljøet i Oslo bruke egne erfaringer til å gi interesserte et skråblikk på hovedstaden. Målet er å minske fordommer og øke forståelsen på tvers av samfunnslag.
Hun ønsker å hjelpe. Det har hun alltid likt. Og grunnen til det, er at hun vil at folk skal slippe å kjenne på den samme stigmatiseringen og utenforskapet hun har følt på selv. Jobben gir dessuten noe tilbake. – Det å bli sett på som et menneske, og at de guidede turene kan bidra til å føle på mestringsfølelse. At man får følelsen av å bety noe for samfunnet likevel. Ha noe å gå til. Janne Bøhmer Killingstad balanserer kaffekoppen nederst på notatblokka.
Med en penn og sigarett i høyre hånd noterer hun fra det dagens guide, styreleder i foreningen Arild Knutsen, forteller. Snart skal hun lede denne ruta selv. – Jeg håper noen har lyst til å høre på, sier hun.
Følte seg annerledes
Det bodde ikke så mange på Åros i Asker kommune da Killingstad vokste opp der. Et lite tettsted, alle kjente alle. På godt og vondt, forteller hun. – Jeg følte meg litt annerledes da. Jeg var kanskje litt i opposisjon, selv om jeg ikke var det. Mora mi døde da jeg var elleve år, og jeg hadde en ganske streng oppvekst.
– Hvorfor følte du deg annerledes?
– Jeg røyka hasj i ny og ned. Jeg gikk i speideren og skolemusikken, og det gikk jo fyken etter hvert. Nei, jeg ble litt mobba på skolen. Jeg følte ikke at jeg sklei helt inn der. Du skal ikke være så mye mer annerledes enn andre på slike tettsteder før du blir sett på med litt sånn argusøyne.
Etter å ha prøvd hasj, begynte Killingstad med amfetamin i starten av 20-årene. Hun hadde akkurat gitt fra seg omsorgen for ungen sin til barnets far, og ting var vanskelig. Hun kjente på et velbehag i rusen. En pause. Døgnet fikk plutselig flere timer, og hun ble mer selvsikker. Men så begynte ting å snu.
– Etter hvert som tida går, mister man selvtilliten man hadde, og enda mer. Det var absolutt ikke bra. 29 år gammel begynte hun å bruke heroin. Er med på endringen Ved statuen av kong Carl Johan på Slottsplassen skribler Killingstad ned et par ord fra guiden Arild Knutsen.
Kanskje kan hun plukke opp noe og bruke det i sin egen vandring. De spaserer ned til området ved Jernbanetorget som lenge har blitt kalt Plata. Plassen som ligger mellom noen busstopp og trær, var Oslos store samlingssted for rusmiddelbrukere fram til 2011. Knutsen stopper opp og uttrykker et håp for framtida.
– Jeg er så glad for at jeg har overlevd til å leve til den tida her. Om jeg hadde dødd for fire–fem år siden av mine rusutfordringer, hadde jeg gått glipp av å se en endring i vårt samfunn, som vi ikke engang turte å tro på, sier han.
– Men du er jo med på endringen, Arild, sier Killingstad. – Ja ja. Vi er med på endringen, Janne, svarer han.
På Plata
Janne Bøhmer Killingstad har de siste årene vært en tydelig stemme i den norske rusdebatten. Hun stiller for eksempel selvsikker opp blant annet i «Dagsrevyen» for å snakke om rusreformen. Da Høyre-regjeringen la fram sitt forslag til rusreform i 2021, var det helseministeren som gratulerte Killingstad før nyhetssendingen hos NRK. Men den gikk ikke gjennom, og kampen fortsetter. Killingstad kjemper for en rusreform som gir hjelp, og ikke straff.
– Man har håp om en vettug rusreform en gang, men det tar sin tid. Dessuten kunne hele apparatet rundt hatt godt av mer hjelp, synes hun.
– Jeg kunne tenke meg at brukerforeningene fikk mer tilskudd til å drive bedriften eller foreningen sin. Og at det ble flere tilbud til brukerne, selvfølgelig. Bygge opp institusjoner og flere avrusningsplasser i stedet for å bygge dem ned. Nå har Killingstad jobbet hos Foreningen for human narkotikapolitikk i seks år. Hun pakker og deler ut utstyr til brukere på gata, og på den internasjonale overdosedagen 31. august grillet hun pølser til brukere.
Innimellom selger hun gatemagasinet Erlik Oslo. Men nå er hun altså klar til å tråkke opp nye stier. – Jeg har min historie å fortelle. Og den starter på Plata. På Skammens sti skal Killingstad fortelle om blikkene. Stigmatisering og utenforskap. Om gangene hun ble jaget bort av butikkansatte, politi og vektere. Men også om et varmere samfunn og troa på at morgendagen blir bedre. En god stund skjermet kjæresten, som i dag er ektemannen, henne fra å havne på Plata. Men etter noen år begynte hun å vanke der likevel.
– Jeg trivdes godt på Plata. Hvis man kan kalle det å trives når man er i et slikt miljø. Men det ordna seg alltid til slutt.
Til slutt var det alltid noen som forbarma seg over deg. Ga deg litt hjelp. Noen streker her og noen streker der. Hvis du hjalp til med å pushe, selge, så kunne du tjene deg en dose. Når det begynte å bli seint om kveldene, trakk de opp til ei av trappene like ved. Den hadde nemlig varme i seg, forteller Killingstad.
– De som ikke hadde noe sted å bo, sov der. Iallfall noen av dem. Det var ikke så stor trapp. Softis og Cuba. På Plata lå også den kjærkomne kiosken, Totobua. Der var Killingstad fast kunde. Hun kjøpte softis og Cuba. Sølvpapiret som omfavnet den deilige sjokoladen, var nemlig perfekt å bruke når man skulle røyke heroin.
Hun forteller om samholdet de ulike menneskene fant i hverandre på gata. Da kjente hun ikke på det å være utenfor, i hvert fall ikke hele tida. – Det var mange som kom og så på oss. Det er det i dag også. Folk kommer og titter. De lurer og er nysgjerrige.
Og kanskje litt skremt også, sier Killingstad.
– Hva gjør det med deg?
– Du føler deg enda mer annerledes enn du gjør fra før av da. Du føler på utenforskap hele tida. Du er ikke som andre. Du er liksom nederst på samfunnets rangstige, om du kan kalle det det.
Keith Richards lever
I løpet av det siste året har Janne Bøhmer Killingstad tatt mer og mer avstand fra gatelivet. Hun går på medisiner som hjelper henne med å holde seg unna rusmidlene. – Jeg er ikke så mye nede i gata lenger, sier hun.
– Vi er bare mennesker, vi òg, som har tråkket litt feil her noen ganger i
livet. Kanskje var det ikke riktige valg, men man må aldri gi opp håpet. Det er folk som har blitt nyktre når de har blitt 77. Jeg så på tv i går, skjønner du, sier Killingstad og bryter ut i latter. Det var en dokumentar om gitaristen i Rolling Stones, Keith Richards. Han har slitt mye med rusavhengighet i løpet av karrieren, men i dag er han rusfri.
– Det er håp så lenge det er liv.
Les artikkelen i Klassekampen her.
Aftenposten 09. oktober 2023: Det temaet folk i realiteten vegrer seg for å snakke om, er Sveriges narkotikapolitikk, debattinnlegg av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Advarselen fra professor Grete Brochmann er skivebom.
Professor Grete Brochmann skriver i en kronikk i Aftenposten at den svenske voldsbølgen er en varslet katastrofe. Utsatte boområder, sosial segregering, utenforskap og volds- og gjengproblemer har lenge ulmet i svensk bevissthet. Ifølge Brochmann har det for lenge vært en vegring mot å diskutere innvandring.
Sverige har vært et innvandringsliberalt unntak i et ellers stadig mer restriktivt Europa, og den høye innvandringen til Sverige har ført til dårligere integrasjon med spenninger og vold til følge, skriver hun.
I sammenheng med voldsspiralen i Sverige advarer Brochmann mot å gjøre den samme kardinalfeilen og kopiere den svenske berøringsangsten for å debattere innvandring. Det vil, ifølge Brochmann, være like risikofylt i norsk sammenheng.
Situasjonen er vitterlig skremmende og utfordringsbildet komplekst, men denne advarselen er skivebom. Substansen tynnes ytterligere ut ved det faktum at Sveriges myndigheter strammet kraftig inn i innvandringspolitikken i 2015 og innførte nedskjæringer av rettigheter og velferdsgoder.
Og den tynnes videre ut til nivå med homeopatisk medisin med bakgrunn i det følgende: Til tross for økningen i dødelig gjengvold, så går den ikke-dødelige volden og den generelle ungdomsvolden fortsatt nedover i Sverige, akkurat som i Norge og i resten av Europa.
Det temaet som folk i realiteten vegrer seg for å snakke om, er Sveriges narkotikapolitikk: konsekvensene av å ha et totalforbud og av å kriminalisere enhver befatning med ulovlige rusmidler.
Sverige har lenge utmerket seg som et særlig restriktivt land i et ellers stadig mer liberalt Europa, med spenninger og vold til følge. I mai strammet den svenske regjeringen ytterligere til og innførte seks måneders ubetinget fengsel for salg av mindre mengder narkotika som minstestraff. Loven ble effektiv fra 1. juli.
Ved å innføre strengere straffer dannes en hardere kjerne i narkotikamarkedet. Med mer vold og represalier.
Det som skjer i Sverige nå, ligner til forveksling på hvordan alkoholmafiaen holdt på under forbudstiden for 100 år siden. Også den gang forsøkte man i årevis å finne årsakssammenhenger ved å problematisere innvandring og peke ut befolkningsgrupper. Til slutt kom de frem til at det var forbudspolitikken som var problemet.
Det er først og fremst dominans på narkotikamarkedet og hevn som er årsaken til drapene og volden. Foxtrot-nettverket er blitt utfordret av Dalen-nettverket om kontroll på narkotikamarkedene i Stokholm, Uppsala og Sundsvall.
Annica Allvin, forsker ved Politihøgskolen, forteller at forskningen viser at hardere straffer ikke er effektive tiltak, men kan i verste fall gjøre ting verre. På NRK Urix pekte hun nylig på paradokset i at hvis det blir tatt beslag i veldig store mengder narkotika, så vil det kunne føre til hevnaksjoner og store voldsspiraler.
I 2021 ble 45 personer skutt og drept i Sverige. I 2022 var antallet 63. Etter september 2023 er 44 personer skutt og drept hittil i år.
Alle sider ved saken må belyses og debatteres. Men påstanden om at en vegring for å debattere innvandring kan skape svenske tilstander i Norge, er rett og slett en unødvendig og dårlig analyse.
Les artikkelen på aftenposten.no her.
