Fredriksstad Blad 15. april
Folkemøte: På tide å legalisere?
Her kan du se opptak fra gårsdagens folkemøte på Litteraturhuset i Fredrikstad: På tide å legalisere?
Den foreslåtte rusreformen krasjet med et brak i 2021.
Nå har også Tyskland legalisert, og stadig flere i Norge tar til orde for å hoppe bukk over hele reformen og heller legalisere cannabis.
Er samfunnet moden for dette?
Før debatten ble det et lite krasjkurs i forskjellen mellom nedkriminalisering, avkriminalisering og legal regulering.
De som stilte i panelet var:
Ane Breivik, leder i Unge Venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Mattis Minge fra Senterungdommen og
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
Møtet ble ledet av:
Trond Øyvind Karterud, debattredaktør i Fredriksstad Blad
Video from our event:
Exploring legal regulation as a tool to promote human rights and secure health and security in Europe. Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs, March 2024.
Discussions around the legal regulation of drugs have recently emerged with more force than ever across Europe. With the risk of new synthetic drugs entering the European markets and the growing influence and violence of organised crime, the need to explore new policy options that can address these risks is evident and urgent.
This side event aimed to discuss new drug policies that address the emerging drug policy challenges in Europe, and the importance of facilitating a broader public conversation on these matters.
Moderator:
MARIE NOUGIER | Head of Research and Communications, International Drug Policy Consortium (IDPC)
Speakers:
ANN FORDHAM | Director International Drug Policy Consortium (IDPC)
PIETER WALINGA | Program manager, City of Amsterdam
JINDŘICH VOBOŘIL | National Drug Policy Coordinator, Czech Republic
JOHAN WICKLEN | Journalist, Author, Sweden
ARILD KNUTSEN | Director, Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
ZAVED MAHMOOD | Human Rights Officer, UN Office of the High Commissioner for Human Rights
Organised at the United Nations Commission on Narcotic Drugs in 2024 by the Norwegian Association for Humane Drug Policy (FHN)
Co-organisers:
Germany,
The Czech Republic,
UN Office of the High Commissioner for Human Rights( OHCHR)
International Drug Policy Consortium (IDPC),
International Network of People who Use Drugs (INPUD),
Amnesty International
Event manager:
John Melhus, International Advisor, The Norwegian Association for Humane Drug Policy
Drugreporter: March, 29: Exploring legal regulations in Europe
Watch the video from the event here.
--
Video Manager
Jogriporter Alapítvány
Rights Reporter Foundation
H-1032 Budapest
San Marco utca 70
+36-20-4638062
drogriporter.hu
takacsistvangabor@rightsreporter.net
Rusfeltets hovedorganisasjon 22. mars 2024: Førstereis til FNs narkotikakommisjon i Wien av Jan Gunnar Skoftedalen.
For aller første gang deltok Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO) på The Commission on Narcotic Drugs (CND) i FN.
Rusfeltets hovedorganisasjon fikk i 2023 såkalt ECOSOC status i FN. Det betyr at RHO kan delta som representant for sivilt samfunn i FN møter.
Folk fra alle verdens land deltar på CND og det foregår tunge forhandlinger om resolusjoner, i diplomatiske tonelag. Denne uka var leder Jan Gunnar Skoftedalen i Wien sammen med representanter fra Foreningen for human narkotikapolitikk og Prolar Nett- nasjonalt forbund for folk i LAR.
Andre norske organisasjoner som var til stede var RIO - en landsdekkende brukerorganisasjon og Tryggere ungdom. Samt at Actis og Preventio var en del av den norske delegasjonen, ledet av Torbjørn Brekke fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Skoftedalen deltok på flere side-events som omhandlet alt fra vold mot kvinner til opioidkrisen i Nord-Amerika.
- Ikke alt var like relevant, men samtidig var det spennende å se hvilke diskusjoner landene er opptatt av, sier Skoftedalen.
Foreningen for human narkotikapolitikk arrangerte, som eneste norske organisasjon, et sideevent om regulering, som svar på hvordan en kan sikre menneskerettigheter, helse og sikkerhet i Europa. FHN hadde fått med seg et solid panel. Deriblant den svenske prisvinnende journalisten og forfatteren Johan Wicklen, som har skrevet boka "Vi ger oss aldrig" om den svenske krigen mot narkotika. Videre Peter Walinga fra Amsterdam som har laget et manifest; dealing with drugs. Med i panelet var også FHNs leder, Arild Knutsen, som ikke sparte på kruttet da han omtalte de negative konskevensene av dagens forbudslinje.
Norge arrangerte også et event som omhandlet Review of Prevention Systems (RePS), en metodikk som indentifiserer om forebyggende innsatser er kunnskapsbasert, kunnskapsinformert, evaluert eller mangler kunnskapsgrunnlag. Det var Alexander Hvaring og Yvonne Larsen fra Korus Oslo som presenterte de norske resultatene og erfaringene fra piloteringen i Norge.
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
Aftenposten 11. mars 2024: Hvorfor er legalisering av cannabis et ikke-tema i Norge? av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke.
Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm skriver om Tysklands legalisering av cannabis og spør hvorfor det er et ikke-tema i Norge. Det er et betimelig spørsmål. Debatten om legal regulering er faktisk blitt hysjet ned de seneste årene, av dels legitime grunner. Det lå nemlig an til gjennomslag for en avkriminalisering, som ikke må forveksles med legalisering. Da handlet det om hjelpeaspektet overfor brukerne og avstigmatisering.
Som Slettholm påpeker, er blod, drap og lidelse innbakt i den illegale økonomien. Kripos publiserte 22. februar en rapport om at Norge står i fare for å bli et transittland for narkotika, med organiserte kriminelle grupperinger som kan forsyne det nordiske og europeiske markedet.
Det er særlig marokkanske, albanske og svenske nettverk som gir grunn til bekymring. De er kjent for omfattende narkotikavirksomhet og voldsoppdrag, de har gode kontakter med kokainkartellene i Sør-Amerika og direkte koblinger til Oslos gjengmiljøer.
I Sverige pågår en gjengkrig om dominans på narkotikamarkedet som omfatter vold, trusler, skytinger og eksplosjoner. Rundt 14.000 personer anses av svensk politi å være aktive i det justisminister Gunnar Strömmer betegner som en systemtruende kriminalitet. Vitner bankes til taushet, sosialarbeidere trues, og politiske partier infiltreres.
I flere europeiske land begynner kriminelle grupperinger å utgjøre en trussel, ikke bare mot enkeltmennesker og lokalsamfunn, men også mot demokratiet.
Belgias justisminister lever i skjul med familien etter å ha blitt truet på livet av kokainbaroner. I Rotterdam skjer ukentlige bombinger midt i vanlige boområder, og flere drap har rystet Amsterdam den siste tiden. De er begått av ungdom fra dårlige kår mot så store summer bare narkobaroner kan lokke med.
Andreas Slettholm tror den ruspolitiske vinden over Vesten begynner å snu. Den tiltar derimot i styrke. Tyskland følger etter både Malta og Luxemburg, og denne uken ble det kjent at mektige krefter i Tsjekkia ønsker å kopiere Tysklands modell.
I dag lever 600 millioner mennesker i stater med lovlig cannabis og snart ytterligere 100 millioner europeere. Dessuten har kokaintsunamien over Europa ført til planer om legal regulering av ytterligere rusmidler. Blant dem som tar til orde for dette, er Amsterdams ordfører, som får støtte fra deler av Nederlands regjering. Den sveitsiske hovedstaden Bern er alt i ferd med å utvikle en pilot for lovlig kokainsalg.
Og så er det ikke riktig at reformen i Portugal har fått dårlig rykte. Derimot er den feilaktig påført et dårlig rykte. Aftenposten skrev i september 2023 at da Portugal avkriminaliserte narkotika, virket det lenge som en suksess, men så gikk det galt.
Det var helt andre årsaker bak de økte utfordringene i Portugal. En økonomisk krise hadde ført til midlertidig kutt i støtten til skadereduksjonstiltak og behandling. Uansett står Portugals reform stadig som et fyrtårn for Europa, og situasjonen er stadig langt bedre der enn i resten av Europa.
Les artikkelen i Aftenposten her.
Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: Forebygging og straff - nytt møte med Politidirektoratet, av administrasjonen i RHO og styremedlem Arild Knutsen.
Nøyaktig et år har gått, siden vi sist var invitert til Politidirektoratet for å få orientering om arbeidet knyttet til rolleforståelse og politiets virkemidler i forebygging - og virkemidler i møte med rusbrukende innbyggere.
Vi fikk en grundig orientering om status på konsekvenser, innstramminger, økt internkontroll og nye obligatoriske opplæringskurs i kjølvannet av blant annet Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger. Etisk dilemmatrening og en rekke nye konkrete tiltak skal sikre normene for hvilken rolle tjenestepersoner i politiet opptrer i.
Administrasjonen i RHO mener det er svært betryggende at dette arbeidet følges så godt opp.
Det var Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), Actis og Preventio som var invitert. Fra RHO stilte leder Jan Gunnar Skoftedalen, styremedlem Arild Knutsen og rådgiver Torhild Kielland.
Det er svært gledelig å se hvordan Politidirektoratet har omfavnet kunnskapsgrunnlaget knyttet til forholdsmessighet og rusbruk.
Politidirektoratet deltar i et tverrsektorielt samarbeid i rusforebyggende arbeid blant barn og unge ledet av Helsedirektoratet. Det er sju direktorat som skal utrede forslag til tiltak for bedre tverrsektoriell samarbeid i det rusforebyggende arbeidet. Oppdraget er gitt av Helse- og Omsorgsdepartementet i august 2023.
Det er etablert en arbeidsgruppe fra de ulike aktørene og de har fått frist til å levere rapport til departementet 1. juli. Vi antar konklusjonene fra arbeidsgruppa vil bli sentrale i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. En reform som har blitt utsatt flere ganger. Det er ukjent når reformen skal publiseres.
På møtet i mars 2023 overrakte Arild Knutsen et brev til politidirektøren på vegne av RHO's nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. I brevet tok organisasjonene opp alt som har skjedd i kjølvannet av rusreformen og etterlyste dialog og beskyttelse ved åpne russcener.
På møtet 27. februar 2024 fikk vi se at flere av punktene var tatt inn i de nye retningslinjene for politiets rusforebyggende arbeid.
Vårt nettverk ble hørt!
Det kom også en ny invitasjon fra Politidirektoratet om å komme med innspill til de nye retningslinjene. Spesielt med tanke på hvordan politiet kan bli bedre på forebygging i samarbeid med andre etater og hjelpetjenester. I tillegg ble vår ide om å skape jevnlige dialogmøter, gjerne også lokalt og på flere nivåer, tatt godt imot. Målet er at det gode arbeidet som skjer på ledelsesnivå raskere skal får konsekvenser for arbeidet ute i distriktene.
Vi takker for et godt og konstruktivt møte og ser fram til videre samarbeid!
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
Aftenposten 23. februar 2024: Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken kom fra tvillingenes mor, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Det gjør vondt å lese om Spydeberg-tvillingene Mina og Mille som ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Både fordi saken endte så tragisk, og fordi svikten er tilsvarende også i andre deler av tiltaksapparatet. Statsforvalteren har konkludert med at Mina og Mille ikke fikk den hjelpen de skulle fått.
Svikten handler i stor grad om manglende samhandling mellom tjenestene. Kravet om forsvarlig virksomhet er brutt, og hjelpen og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, den var altfor sektorisert og preget av brå og vonde overganger.
På to år var tvillingene innom 12 ulike institusjoner, ifølge NRK. Høsten 2020 kom de til Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk for behandling av spiseforstyrrelser. Der skal de ha utviklet adferdsproblemer som førte til at de ble skrevet ut i januar 2021 og plassert «frivillig» på en barnevernsinstitusjon.
I april 2021 ble de tvangsplassert i barnevernet, og ifølge deres mor Kirsti Skogsholm var det da de utviklet rusproblemer og ble stadig dårligere til de flyttet hjem igjen i mars 2022. Etter sommeren flyttet de inn på Fossumkollektivet, og der bodde de til de ble funnet døde i januar 2023.
Tilsynssaken underbygger tidligere funn fra andre tilsynssaker og offentlige utredninger om at manglende felles faglig forståelse for hva de unge trenger, kan føre til at de ikke får god nok hjelp.
Selv om tjenestene var enige om at jentene hadde sammensatte vansker og trengte oppfølging fra flere tjenesteområder, hadde barnevernstjenesten og kommune- og spesialisthelsetjenesten ulike meninger om hva som var rett oppfølging.
Der barnevernstjenesten mente adferden deres skyldtes psykiske vansker, mente spesialisthelsetjenesten at jentene hadde behov for mer stabile omsorgsrammer før helsehjelp kunne ha effekt.
Det er et umenneskelig krav å stille til mennesker i en slik situasjon at de må få bedre omsorgsrammer før de kan få helsehjelp.
I 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at barn med samtidige psykiske lidelser og rusutfordringer ofte står uten et reelt behandlingstilbud. Det er fordi det både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten mangler kompetanse og ressurser. Rapporten hadde alvorlighetsgrad «alvorlig», som er en sjeldent høy alvorlighetsgrad i Riksrevisjonens rapporter.
Fem dager før statsforvalterens rapport om Mina og Mille lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter en undersøkelse som viser at rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» peker på at rusavhengige opplever diskriminering i helsevesenet som hverken er saklig eller forholdsmessig.
Det vises til en internasjonal litteraturgjennomgang som fant at helsepersonell har negative holdninger til pasienter med rusavhengighet, og at disse holdningene bidrar til høy villighet til å ta i bruk tvangsbehandling, innføre sosiale restriksjoner og lav villighet til å hjelpe.
Nå er det ikke nødvendigvis slik at Mina og Mille kan sies å ha vært rusavhengige, men de kan trygt sies å ha blitt rammet av de samme holdningene. Det belyser det meningsløse skillet som regjeringen forsøker å skape mellom folk med etablert rusavhengighet og andre som bruker ulovlige rusmidler.
Det sterkeste poenget om Spydeberg-saken, som kanskje belyser den største svikten, kom fra tvillingenes mor Kirsti Skogsholm til NRK: «Hvis du da ender opp med å begynne med rus, så får du heller ikke noe hjelp innenfor psykisk helse, for da må du være rusfri før du får for eksempel traumebehandling, som mine jenter trengte.»
Det er en sterkt etablert holdning i norsk helsevesen at man må være rusfri for å kunne dra nytte av psykisk helsebehandling. Denne barrieren mot nødvendig helsehjelp rammer tusener og skyldes snarere negative holdninger enn erfaringsbasert kompetanse.
Saken fra Spydeberg fortjener en dypere gjennomgang og bør ses i lys av den siste tids utredninger. Ifølge Stayer-studien i Stavanger (2023) har mer enn 70 prosent av de som defineres som rusavhengige, traumer fra barndommen. 94 prosent har hatt traumer fra livet etter barndom.
Folk med samtidige rus- og psykisk helseutfordringer lever i gjennomsnitt 15 år kortere enn normalbefolkningen. Hvis vi noen gang skal kunne våge å tro at vi kan komme tidlig i posisjon med den rette kompetansen, må det settes i gang omfattende holdningsarbeid og gjennomføres radikale endringer i det offentlige hjelpeapparatet.
Les artikkelen i Aftenposten her.
16. februar 2024: Rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med det offentlige. Det viser rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», som NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter lanserer i dag.
Rapporten baserer seg på dybdeintervjuer med 17 personer med rusavhengighet, som forteller om hvordan de har opplevd møtet med offentlige tjenester. I tillegg har NIM intervjuet helsepersonell, politiansatte og brukerorganisasjoner som har utfylt bildet.
Undersøkelsen avdekker flere alvorlige forhold. Særlig gjelder det de beskrevne opplevelsene med avvisning fra helsehjelp når tjenestene har blitt kjent med rusavhengigheten. Dette oppfyller i liten grad menneskerettslige krav til forholdsmessighet. Det sa NIMs direktør Adele Matheson Mestad til TV2 i går.
Undersøkelsen viser at flere av informantene opplever seg diskriminert og stigmatisert av helsevesenet, politiet og andre offentlige tjenester. Informantene forteller om støtende kommentarer, dårlig behandling og avvisning fordi de er rusavhengige.
TV2 kaller rapporten en sjokkrapport og i morges var Adele Matheson Mestad, statssekretær Ellen Rønning-Arnesen og FHNs Arild Knutsen i samtale om rapporten på TV2 Nyhetskanalen og senere på lanseringsseminaret hos NIM.
Rapporten kan leses her.
Les mer om rapporten og lanseringsseminaret her:
Rusfeltets hovedorganisasjon.
Fransiskushjelpen.
6. april var sivilt samfunn igjen invitert til dialogmøte i forkant av forhandlingene i FNs narkotikakommisjon (CND) i Wien.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol innledet møtet med å fortelle om regjeringens posisjoner, før statssekretær Ellen Rønning-Arnesen ledet møtet igjennom og noterte seg innspillene fra de 14 organisasjonene som var invitert.
Tonje Jevari stilte for Foreningen for human narkotikapolitikk og holdt dette innlegget:
Først vil vi takke for invitasjonen til å delta på dette dialogmøtet.
Vi ser det som et tegn på et sunt demokrati, og en verdsettelse av ytringsfriheten, at norske myndigheter inviterer organisasjoner fra rusfeltet for å gi innspill i forkant av forhandlingene i Wien.
Som vi formidlet på dialogmøtet i fjor, håper vi at Norge, uansett egen politikk, fortsetter å nyansere sine uttalelser og avstår fra å direkte motarbeide andre staters ønske om samtale om, eller eventuelle forsøk på, å endre sin politikk. Uavhengig av om det dreier seg om generell avkriminalisering eller også regulering av rusmidler.
Vi har i år flere grunner til å anmode om dette.
Flere myndigheters kamp mot produksjon og distribusjon har blitt sterkt militarisert de seneste årene, med kraftig eskalerende bruk av dødelig vold i narkotika-bekjempelsen. Internasjonalt skjer det også stadig flere og alvorligere brudd på menneskerettighetene i kampen mot brukerne.
Det skjer en stadig eskalering av vold, bombinger og likvideringer i forbindelse med narkotikamarkedet i land som Frankrike, Nederland, Tyskland, Belgia og ikke minst i vårt naboland Sverige. Både tilbud og etterspørsel er i vekst i hele Europa. I fjor ble det beslaglagt mer kokain i Norge enn det ble i de siste 22 årene til sammen. Det har også vært en sterk økning i beslag og dødsfall som følge av nitazener, en gruppe syntetiske opioider som er mange ganger sterkere enn heroin.
Situasjonen er så alvorlig at både FNs høykommissær for menneskerettigheter og ordførere i en rekke storbyer i Europa nå tar til orde for å styrke skadereduksjonsarbeidet, for å få en endelig slutt på den repressive politikken og åpne for legal regulering av rusmidler. De mener vi må få en grunnleggende kursendring, hvis ikke kan europeiske land svekkes som demokratiske nasjoner og bli til narkostater.
De fire siste årene har vi arrangert side-events på CND om involvering av det sivile samfunn, menneskerettigheter og avkriminalisering. I år har vi søkt om å arrangerte et event med tittelen:
"Responsible regulation: Exploring legal regulation as a tool to promote human rights and secure health and security in Europe"
Uavhengig av politisk standpunkt om hva som bør gjøres, håper vi på forståelse for at vi ønsker en grunnleggende kursendring og bistand til å fasilitere denne samtalen. Med respekt og verdsettelse av ytringsfriheten. Vi håper dere vil vurdere å stå som sponsor for vårt event. Hvis våre forslag til løsninger er feil, så vil det komme frem av diskusjonen. Vi håper det gjør inntrykk at både et FN-organ og mange betydningsfulle politikere nå tar til orde for det samme som oss.
Avisen Bladet 06. januar 2024: Skjerp forebyggingen av overdoser i Stjørdal
Arild Knutsen
Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
John Melhus
Foreningen for human narkotikapolitikk, Stjørdal
Avisen Bladet meldte 30. desember at legevakta i Stjørdal har hevet beredskapen for overdoser etter dødsfall i nabokommunen. Steinkjer interkommunale legevakt var en av de første som gikk ut med informasjon om flere rusrelaterte overdoser enn normalt. Siden har St. Olavs hospital analysert en tablett fra Steinkjer, via overdoseteamet i Trondheim, og bekreftet med hundre prosent sikkerhet at den inneholdt metonitazen.
Ifølge Trøndelag politidistrikt har det i etterkant av varselet vært et dødsfall der det er påvist metonitazen i blodet til vedkommende og det pågår etterforskning om et mistenkelig dødsfall fra i sommer, hvor det ble påvist desethyl isotonitazene.
Nitazener er syntetiske morfinstoffer og kan være opptil tusen ganger sterkere enn heroin. Det kom på markedet som en følge av at fentanyl ble oppført på narkotikalisten for få år siden og er en typisk konsekvens av nettopp denne politikken, også kjent som krigen mot narkotika.
Først kommer det et nytt stoff på markedet som er vanskeligere å oppdage på tester og ikke kan luktes frem til av hunder. Så øker antallet overdoser og stoffet blir beslaglagt. Etter en stund blir det oppført på narkotikalisten. Da kommer det andre nye stoffer med enda lavere avdekkingsprofil, men som samtidig innebærer en enda større overdosefare.
Nitazener ble oppført på narkotikalisten i mai 2023 og utgjør en stadig større risiko. De siste årene har det dødd opptil en person pr. år som følge av inntak av nitazen. Hittil i år har det skjedd ti dødsfall med nitazener i Norge.
Det er veldig bra at Bladet går ut med informasjon om at nitazener er avdekket i regionen. Og det er flott at Stjørdal kommune hever beredskapen for behandling av overdoser, men kommunens innsats for å forebygge slike overdoser må skjerpes betraktelig.
I flere tiår har politiet vært ansett som rette instans for forebygging av rusmiddelbruk og dermed også overdoser. Og det er denne holdningen etterforskningsleder ved Stjørdal politistasjon, Annar Sparby, forfekter når han fremstiller det som avgjørende at politiet kommer i kontakt med de som besitter stoffet, for å kunne ta beslag.
Nyere forskning viser at konsekvensene av en slik praksis virker mot sin hensikt og på den bakgrunn er vi kommet inn i en ruspolitisk brytningstid, der ansvaret for narkotikaproblematikken gradvis overføres fra justis til helse. Dette må vi ta konsekvensene av også når det gjelder forebygging av overdoser.
En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023 viser at å anholde og ta beslag fører til økning i overdosedødsfall og andre negative konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte.
Når vi så vet hva som ikke fungerer, må dette erstattes med tiltak som faktisk virker.
For det første er det viktig å informere om at tabletten som inneholdt metonitazen var rødrosa i farge og avlang. Det sies at den selges som Oxynorm (morfintablett). Slike tabletter, kjøpt illegalt, må man altså være ytterst varsom med nå. Dette er det viktig at kommunen går bredt ut med.
De viktigste rådene vi kan gi til brukere på nåværende tidspunkt er:
Forsøk å unngå å bruke alene:
Prøv en liten flik først:
Husk nalokson:
Ring 113:
Stjørdal kommune bør øke tilgangen på motgiften nalokson betraktelig. Og gjerne involvere både sivilsamfunnet og politiet i det videre forebyggingsarbeidet. Det er avgjørende viktig at helsepersonell og politiet samarbeider sømløst. Felles innsats mellom justis- og helsesektoren, kan fremme en mer human og helhetlig tilnærming til narkotikarelaterte utfordringer og bidra til færre overdosedødsfall i årene som kommer.
Les artikkelen i Bladet her.
