Fredriksstad Blad 15. april
Folkemøte: På tide å legalisere?
Her kan du se opptak fra gårsdagens folkemøte på Litteraturhuset i Fredrikstad: På tide å legalisere?
Den foreslåtte rusreformen krasjet med et brak i 2021.
Nå har også Tyskland legalisert, og stadig flere i Norge tar til orde for å hoppe bukk over hele reformen og heller legalisere cannabis.
Er samfunnet moden for dette?
Før debatten ble det et lite krasjkurs i forskjellen mellom nedkriminalisering, avkriminalisering og legal regulering.
De som stilte i panelet var:
Ane Breivik, leder i Unge Venstre
Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU
Mattis Minge fra Senterungdommen og
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk
Møtet ble ledet av:
Trond Øyvind Karterud, debattredaktør i Fredriksstad Blad
Avisa Oslo 10. mars 2024: Et uunnværlig tilbud som berører oss alle av Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk.
I min vei mot bedring spilte Sverre Eika en uerstattelig rolle, skriver Marino Jonassen i Foreningen for human narkotikapolitikk.
Sverre Eika hjalp meg da jeg trengte hjelp til å starte min vei mot det livet jeg selv ønsket å leve. Dette gjorde han ved å gi meg en tablett av et slag slik at abstinensene mine stoppet, slik at jeg kom meg på avrusning. Jeg har mange venner som i dag lever takket være Eikaklinikken og som nå har livsglede, livskvalitet, bedre psyke og ikke minst fysisk helse.
Eikaklinikken berører oss alle. De som benytter seg av tjenestene deres er ikke bare pasienter, de er våre nærmeste; våre sønner, døtre, fedre, mødre, fettere og kusiner.
Hovedpoenget mitt er enkelt: Eikaklinikken er et ettertraktet og nødvendig tilbud. Mange av dem som oppsøker klinikken har tidligere blitt avvist av fastleger eller har ikke funnet den rette hjelpen i andre instanser som eksempelvis LAR.
Eikaklinikken representerer et lavterskeltilbud som er unikt i Norge, og med den lange køen av pasienter som søker deres hjelp, er det åpenbart at dette tilbudet er livsnødvendig.
Eikaklinikkens fokus på individuelle behov og medmenneskelighet, og med sin helhetlige og verdige tilnærming til behandling har vist seg å være effektiv og verdifull for mange, akkurat slik Sverre Eika ønsket.
La meg dele historien til min venn Janne Bøhmer Killingstad, en person som Eikaklinikken har hjulpet betydelig. Hun og kjæresten Rolf våkner nå opp friske, kan gjøre det de brenner for, og de føler seg som fullverdige borgere. Deres kjærlighet blomstrer på klinikken, og de kjemper sammen for å sikre at Eikaklinikken består.
Eikaklinikken er ikke en klinikk som uforsvarlig bare skriver ut medisiner og gir et vennlig klapp på skulderen med «Værsågod, kos deg». Selv om det for mange muligens oppfattes sånn.
Eikaklinikken er en skaper av håp, en vei til bedring og et fellesskap som omfavner og støtter. Vi må stå sammen for å sikre at Eikaklinikken fortsetter å berike liv og hjelpe de som trenger det mest.
Vi må bevare Eikaklinikken og dens uvurderlige bidrag til samfunnet vårt. Uansett grunn, så MÅ Eikaklinikken bestå. Mennesker lever på grunn av Eikaklinikken, de lever et bedre liv, et liv de selv ønsker, med frihet. De sparer deg og meg for traumer, samfunnet spares for traumer.
Tusen takk til Sverre Eika for at du hjalp meg da jeg trengte det aller mest. Kanskje det er nettopp derfor jeg sitter her og skriver dette innlegget?
Les innlegget på Avisa Oslo her.
Erlik og Sorgenfri februar 2024: Brenner for å endre ruspolitikken, av Gunn Merete Roll.
Det går fremover. Sakte, men sikkert. Likevel skulle John Melhus gjerne ha sett at ruspolitikken hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og kommet i mål. Han kjemper blant annet for avkriminalisering av rusmiddelbruk og statlig regulering av rusmiddelsalg.
John Melhus (58) har i flere år deltatt på FNs narkotikakonferanse i Wien som representant for Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er også foreningens prosjektleder for såkalte side events under konferansen.
– Å komme til FN for første gang var en veldig spesiell følelse. Ingenting i det livet jeg har levd kunne forberedt meg på det. Jeg følte meg som en slags spion. Man kommer jo på en måte inn i løvens hule, der det lages resolusjoner, der hvor alt blir bestemt.
For seks år siden var det helt nytt at brukerorganisasjoner fikk være med til FN.
– I 2015 satt jeg hjemme og googlet hvem i Norge som hadde uttalt seg positivt til avkriminalisering av rusmiddelbruk. Og jeg fant ut at det faktisk var ganske mange. Både psykologer, kriminologer, leger, ja til og med høyesterettsdommere og jurister var enige med oss i FHN i dette spørsmålet. Jeg la ut et innlegg på foreningens interne Facebook-side og spurte om det ikke kunne være en idé at vi lagde et opprop om teamet avkriminalisering.
Ideen falt i god jord i foreningen. Sammen med flere andre brukerorganisasjoner skrev de en tekst, hvor det også ble ytret et ønske om å få være med til FNs narkotikakommisjons møte. Den gangen var det nemlig kun avholdsbevegelsen som ble invitert av regjeringen til å bli med. Oppropet ble publisert i VG med slagordet “Intet om oss, uten oss!” og bidro til at helseminister Bent Høie inviterte brukerorganisasjonene til et møte. På det møtet var John med.
Bent Høie har i ettertid sagt at han hadde vært motstander av en rusreform i over 20 år, men gjennom møter med brukere og pårørende, og takket være oppropet fra brukerorganisasjoner på rusfeltet, ble han overbevist om at en rusreform var nødvendig, forteller John.
Jeg synes det gir håp at lille jeg, som sitter oppe i Stjørdal, kan fremme ideer som får betydning. Det synes jeg er stort. Jeg håper at folk ser at hvis de bare bryr seg nok og engasjerer seg, så kan man få til en endring.
En annen som var med på det samme møtet var fagsjef i Helse- og omsorgsdepartementet, Torbjørn Brekke.
– Han sa at hvis dere virkelig vil være med til FN, så se her. Så skrev han “ECOSOC-status” på tavla. Det noterte jeg meg. Jeg fant ut at ECOSOC er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål, og at vi som organisasjon kunne søke om å få rådgivende status i FN.
John har gått på internasjonal skole og har meget gode engelskkunnskaper. Likevel tok det tid å sette seg inn i hvordan man må formulere seg i en søknad til FN. Resultatet ble at FHN fikk ECOSOC-status i 2017, og med det en formell rådgiverstatus for kommisjonen. Allerede året etter sto John og styreleder i FHN, Arild Knutsen, samt åtte representanter fra andre brukerorganisasjoner på deltakerlisten til FN-kommisjonens møte.
– Vi forsto jo ingenting den første gangen vi var der, så det ble en bratt læringskurve. De to første årene var vi med som observatører. Det var nyttig for å lære hvordan det hele fungerte. Han ble ikke bare slått av delegatenes høflige tone i diskusjonene, men også av måten internasjonale forhandlinger foregår på.
De siste årene har FHN arrangert såkalte side events under FN-kommisjonens møter. John har hatt i oppgave å finne ut hvilket tema de skal sette søkelys på. For to år siden falt valget på “Nordic criminalization and decriminalization models”, nordiske kriminaliserings- og avkriminaliseringsmodeller.
I september 2022 kom Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) med rapporten “Rus og menneskerettigheter”, som viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på en rekke områder, og at rusbrukere blir forskjellsbehandlet, blant annet innen helsevesenet. John merket seg rapporten, og til fjorårets side event “Ensuring Human Rights Protection in Nordic Drug Policy”, fikk FHN med seg Eivind Digranes fra NIM og deltakere fra Island og Danmark til FN.
– Lik rett til helse er en av FNs menneskerettighetsregler. Hvordan rusbrukere møtes, for eksempel i helsevesenet, har betydning for hva slags helsehjelp de får. Når det gjelder ruspolitikk, står det ikke så mye bedre til i de andre nordiske landene, og det å få tatt opp slike temaer i FN, gjør at flere, også politikere i Norden, kan bli mer bevisst på problemstillingene, mener John.
– Vi håper jo at det blir sådd et frø som gjør at flere får forståelse for dette. Da er det viktig at brukere er tilstede og representerer de menneskene det blir snakket om.
Stigmatisering og diskriminering er et annet menneskerettighetsbrudd som rusbrukere blir utsatt for, forklarer John.
– Jeg har selv opplevd å bli forfulgt gjennom Oslos gater av politiets uropatrulje. De kunne stoppe deg når som helst, ta grep om halsen din for å hindre deg i å svelge, og strippe deg på åpen gate. Ofte dukket de opp hjemme hos deg flere ganger i løpet av natten, bråstoppet utenfor huset og dundret opp trappene bare for å skremme. Det har heldigvis endret seg de siste årene, men måten de har oppført seg mot rusavhengige, er helt forferdelig.
Samtidig understreker John at situasjonen i Norge tross alt er mye bedre enn i en rekke andre land.
– I Afrika kan du faktisk bli skutt for å løpe fra politiet. Som tenåring opplevde han å bli jaget av politi med våpen i Nairobi, hvor han drev rundt på nattestid. I Kenyas hovedstad kom han også i kontakt med andre som vanket i byen og fikk se urettferdighet på nært hold.
– Jeg opplevde hvordan mennesker som bare forsøkte å overleve, spesielt kvinner, ble jaget og ofte mishandlet av politiet, forteller han.
Bakgrunnen for at John hadde ungdomstida i Kenya, var at faren fikk jobb der, og hele familien flyttet dit da John var 10 år. De første årene gikk han på en temmelig gammeldags og kolonialistisk britisk skole. Der måtte elevene stå på rett linje og marsjere i takt. Gjorde de noe galt, fikk de gjerne en smekk. Etterhvert begynte han på videregående på en internasjonal skole, og det var her han først kom borti illegale rusmidler.
– Jeg var rundt 13 eller 14 år den første gangen jeg ble tilbudt en pille av en kompis. Jeg visste lite om rusmidler og tenkte vel heller ikke så mye over det, men den pillen fikk meg til å føle meg bra.
Den gangen var det ikke mange som visste noe særlig om ADHD, en diagnose John fikk først mange år senere.
– Jeg husker det var en rådgiver på skolen som sa: “Jeg tror du er manisk-depressiv, John”, og jeg snakket aldri med foreldrene mine om det. Det eneste jeg visste om slike lidelser, var at man kunne risikere å få elektrosjokk. Det hadde nemlig én av jentene i klassen fått, og vi så at hun var blitt ganske ødelagt av det.
På skolen var de en gjeng ungdommer som ofte snek seg bort og gjemte seg blant kaffeplantene på plantasjen like ved skolen for å røyke cannabis. Faren for å bli tatt var stor, og konsekvensene dramatiske. I beste fall kunne de bli kastet ut av skolen, i verste fall ble de fengslet.
John ble aldri tatt av politiet, men én dag ble han kalt inn på rektors kontor.
– Hun så på meg og sa: “Jeg vet ikke hva du gjør når du går til kaffeplantasjen, men kanskje du ikke bør gjøre det? Jeg lar deg gå fordi jeg tror du har nok problemer.”
Hun hadde nok en anelse om hva vi holdt på med, men måten hun sa det på, berørte meg, og er noe jeg fortsatt husker den dag i dag.
For et par år siden sendte John den gamle læreren sin en e-post og takket for at hun var så snill den gangen.
– Jeg er helt sikker på at det hadde blitt mye verre for meg om jeg hadde blitt kastet ut av skolen.
Da John var 17 år, flyttet familien fra Kenya. Og om overgangen fra Overhalla i Nord-Trøndelag til Kenya hadde gått fint da han var barn, ble returen til Norge som tenåring tøffere.
– Foreldrene mine ble skilt, og jeg bodde en stund sammen med bestemora mi i Overhalla, så vidt jeg husker. Men det er ganske store deler av livet mitt som jeg ikke husker så mye av. En periode bodde jeg i Oslo, og en stund på Espa, der en gammel tante drev noe som het: “Espa hyttegrend og pensjonat”. Det var rett ved bensinstasjonen med de kjente Espa-bollene, og det er vel det eneste Espa er kjent for, ler han.
På et av oppholdene hos bestemoren i Overhalla traff han ei jente fra Nederland, som var der på laksefiske sammen med foreldrene sine. De ble kjærester, og i 1989 flyttet han til Nederland. Forholdet tok slutt, men John skulle bli boende der i mange år.
– Jeg traff Susanne, og vi har vært sammen siden da.
Det er nå 25 år siden.
I Nederland hadde John litt forskjellige jobber, men han klarte aldri å holde på en jobb særlig lenge. Søket etter amfetamin har tatt for mye tid og energi, forteller han.
– Vi levde derfor til dels utenfor det etablerte samfunnet. Vi bodde blant annet på en båt, og jeg husker en gang det var -20 grader og vi knapt nok hadde varme. Det var grusomt kaldt, men det gikk bra, det også, minnes han.
John har hatt perioder i livet både med og uten rusmidler. Han har også brukt rusmidler fordi det var moro.
– Jeg var nok en typisk opprørsk ungdom på den tiden. John Lennon var mitt forbilde, og mange av de verdiene han sto for, har jeg hatt med meg siden. Jeg spurte faktisk presten om vi kunne spille “Imagine” da Susanne og jeg skulle gifte oss i Overhalla kirke. Men i den låta synger jo Lennon “Imagine – no religion”, og der gikk grensa for presten, humrer han.
Etter 16 år i Nederland satte paret kursen mot nord. Johns bestemor hadde blitt gammel og trengte hjelp. I et par år drev de et gjestgiveri på Høylandet, før de flyttet til Steinkjer, hvor kona drev Madam Mims, den eneste erotiske butikken i Nord-Trøndelag.
I dag er ekteparet godt etablert i Stjørdal, hvor også flere i familien hans bor.
Da John for seks år siden fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass.
– Jeg fikk medisin, og da forandret alt seg. Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser fra jeg var veldig ung og på det tidspunktet hadde jeg gått ned til 52 kg. Jeg klarte ikke å jobbe, og kona sendte meg til legen. Jeg var nok veldig heldig som ble utredet den gangen.
John er opptatt av at ikke alle som prøver rusmidler utvikler et problematisk rusbruk.
– På et globalt nivå viser det seg at 85 til 90 prosent av de som bruker rusmidler og alkohol, ikke får et problematisk forhold til det. De bruker rusmidler i en periode av livet, kanskje særlig som unge voksne. Jeg tror at det er de som har en underliggende, udiagnostisert sykdom, eller andre tilstander som har størst risiko for problematisk bruk. Men det er komplekst, dette, vedgår han.
Han mener at tiden for avkriminalisering av rusbruk for lengst har kommet, og viser til en nylig publisert artikkel i det ledende medisinske tidsskriftet “The Lancet”. Artikkelen konkluderer med at det ikke er noe som tilsier at avkriminalisering fører til særlig mer bruk av rusmidler, og at det ikke er særlig samsvar mellom straffenivå og hvor mange som bruker rusmidler.
– Både Portugal og Nederland har avkriminalisert bruken av rusmidler, og det har ført til at problematisk bruk blir sett på som et helseproblem, ikke som et strafferettslig problem. Det har heller ikke ført til økt rekruttering. I Nederland finnes det for eksempel omtrent ikke injiserende heroinbrukere. Da går også antallet overdosedødsfall ned.
John sier at han forstår foreldre som frykter at ungdom skal få for lett tilgang til rusmidler, men at vi må forstå at tilgangen allerede er der, og innse at rekruttering til et rusmiljø i stor grad handler om mangel på tilhørighet.
– Barneoppdragelse før i tida handlet jo mye om straff. Det har vi heldigvis gått bort fra, men vi tenker fortsatt i samme baner når det gjelder ungdom og rus. Jeg mener at trusler om politi og straff ikke er forebyggende. Også FN fraråder den type forebygging. Jeg tror at ungdom, gitt at de får ærlig informasjon, er i stand til å ta gode valg.
Samtidig er John skeptisk til ordet “legalisering” i ruspolitikken.
– Jeg snakker om regulering, ikke om frislipp. Avkriminalisering er bra fordi det tar tak i stigmatiseringen, men det gir ikke kontroll over det svarte rusmiddelmarkedet. Det er et enormt lukrativt marked, og de svarte pengene finner gjerne sin vei inn i både terrornettverk og finansiering av kriger.
Han har ikke et liberalistisk syn, sier han, men mener tvert imot reguleres slik at vi får kontroll. Da får samfunnet oversikt, og kan kontrollere bruken både med aldersgrenser og på andre måter. Han viser til at Canada har regulert cannabismarkedet.
– Nå er det bare 30 prosent av cannabis-salget i Canada som er svart. 70 prosent selges gjennom legale utsalgssteder som er kontrollert av staten. Det er også interessant at bruk blant unge ikke har gått opp der. All kunnskap om hvordan vi bør forme en ruspolitikk, peker i retning av regulering og at styresmaktene bør ta kontroll over rusmiddelmarkedet.
John blir veldig entusiastisk når han snakker om å få til endringer på rusfeltet.
– Jeg kan snakke om dette i timesvis, og mine nærmeste kan nok gå lei i blant.
Han forteller at han har mange T-skjorter med slagord som “No more war on drugs”, men kona har satt ned foten når det gjelder å bruke dem til daglig. Det får bli en del av jobbantrekket, smiler han.
– Jeg har nok alltid vært engasjert i ruspolitikk, men det var først da jeg ble kjent med Arild Knutsen og organisasjonen FHN at jeg fant et sted hvor engasjementet mitt kunne få utløp. Jeg lever og ånder for å få endret ruspolitikken!
Rusfeltets hovedorganisasjon 28. februar 2024: Forebygging og straff - nytt møte med Politidirektoratet, av administrasjonen i RHO og styremedlem Arild Knutsen.
Nøyaktig et år har gått, siden vi sist var invitert til Politidirektoratet for å få orientering om arbeidet knyttet til rolleforståelse og politiets virkemidler i forebygging - og virkemidler i møte med rusbrukende innbyggere.
Vi fikk en grundig orientering om status på konsekvenser, innstramminger, økt internkontroll og nye obligatoriske opplæringskurs i kjølvannet av blant annet Rolleforståelsesutvalgets anbefalinger. Etisk dilemmatrening og en rekke nye konkrete tiltak skal sikre normene for hvilken rolle tjenestepersoner i politiet opptrer i.
Administrasjonen i RHO mener det er svært betryggende at dette arbeidet følges så godt opp.
Det var Rusfeltets hovedorganisasjon (RHO), Actis og Preventio som var invitert. Fra RHO stilte leder Jan Gunnar Skoftedalen, styremedlem Arild Knutsen og rådgiver Torhild Kielland.
Det er svært gledelig å se hvordan Politidirektoratet har omfavnet kunnskapsgrunnlaget knyttet til forholdsmessighet og rusbruk.
Politidirektoratet deltar i et tverrsektorielt samarbeid i rusforebyggende arbeid blant barn og unge ledet av Helsedirektoratet. Det er sju direktorat som skal utrede forslag til tiltak for bedre tverrsektoriell samarbeid i det rusforebyggende arbeidet. Oppdraget er gitt av Helse- og Omsorgsdepartementet i august 2023.
Det er etablert en arbeidsgruppe fra de ulike aktørene og de har fått frist til å levere rapport til departementet 1. juli. Vi antar konklusjonene fra arbeidsgruppa vil bli sentrale i regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. En reform som har blitt utsatt flere ganger. Det er ukjent når reformen skal publiseres.
På møtet i mars 2023 overrakte Arild Knutsen et brev til politidirektøren på vegne av RHO's nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner. I brevet tok organisasjonene opp alt som har skjedd i kjølvannet av rusreformen og etterlyste dialog og beskyttelse ved åpne russcener.
På møtet 27. februar 2024 fikk vi se at flere av punktene var tatt inn i de nye retningslinjene for politiets rusforebyggende arbeid.
Vårt nettverk ble hørt!
Det kom også en ny invitasjon fra Politidirektoratet om å komme med innspill til de nye retningslinjene. Spesielt med tanke på hvordan politiet kan bli bedre på forebygging i samarbeid med andre etater og hjelpetjenester. I tillegg ble vår ide om å skape jevnlige dialogmøter, gjerne også lokalt og på flere nivåer, tatt godt imot. Målet er at det gode arbeidet som skjer på ledelsesnivå raskere skal får konsekvenser for arbeidet ute i distriktene.
Vi takker for et godt og konstruktivt møte og ser fram til videre samarbeid!
Les artikkelen på rusfeltet.no her.
Rogalands avis 14. januar 2024: Hus styrt av folk med rusproblemer kan komme i Stavanger, av Stein Roger Fossmo.
Stavanger kommune vurderer å opprette et brukerstyrt hus for personer som sliter med rus, og kommunedirektøren har inngått en intensjonsavtale med brukerorganisasjonene.
Utvalg for helse og velferd skal tirsdag ta stilling til en intensjonsavtale kommunedirektøren har inngått med organisasjonene A-larm (bruker- og pårørendeorganisasjon), Foreningen for human narkotikapolitikk (medlems- og brukerorganisasjon på rusfeltet) og ProLar-Nett (forbund for folk i legemiddelassistert rehabilitering, LAR). Avtalen handler om et brukerstyrt hus i Stavanger, et sted å være og med bruker-til-bruker-tjenester etter prinsippene til «Huset Bergen» og «Huset Oslo».
– «Huset Oslo» og «Huset Bergen» er begge blitt en enorm suksess, og jeg regner med at et slikt tilbud også kan bli etablert raskt i Stavanger, sier styreleder Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk til RA.
Han brenner sterkt for at også Stavanger skal få et tilbud etter modell fra landets to største byer.
– «Huset Bergen» er et AS og «Huset Oslo» er en stiftelse som eies av og er styrt av brukerne på alle nivåer. Det er mer konstruktivt, attraktivt og effektivt enn når folk med rusmiddelutfordringer har pasient- og klientrollen og står som gjester med luen i hånden og skal si «tusen takk» for hjelp de mottar, sier Knutsen.
Han understreker viktigheten av at det er A-Larm , Pro-LAR og Foreningen for human narkotikapolitikk som skal stå for et slik tilbud også i Stavanger.
– Dette er de organisasjonene som har mest erfaring, kunnskap om og tettest kontakt med brukerne, og med gode og riktige holdninger og verdier om menneskerettigheter og inkludering. Det handler om å se brukerne som verdifulle ressurser snarere enn personer som er uønsket, sier styrelederen.
Han legger vekt på at brukerstyrte hus gir mindre byråkrati og raskere innføring av tiltak og aktiviteter av folk som har et sterkt eierskap til stedet og driften. Det kan fungere både som aktivitetshus, et miljø for å dele erfaringer, tilhørighet, arbeid for mestring og være en sosial arena.
– Brukere kan gå aktivt inn i driften, bli tillitsvalgte og kanskje på sikt få jobb der. Husene blir fylt av aktiviteter og tilbud som brukerne selv vil ha, sier Knutsen.
I et brukerstyrt hus vil de som sliter eller har slitt med rus ikke møtt med det offentliges krav til registrering og rusfrihet, og Knutsen påpeker viktigheten av at de som bruker tjenestene i et slikt hus ikke registreres med navn.
– Mange brukere, spesielt utenfor de tunge rusmiljøene, lar være å oppsøke de etablerte institusjonene, fordi det kan ha så store konsekvenser hvis utfordringene med rus blir kjent for andre. Dette gjelder særlig kvinner, der avsløring av rusmiddelproblemer får enda større konsekvenser enn for menn, sier Knutsen.
Den personlige tryggheten under aktiv rus er et annet moment når asfalt og private boliger erstattes med et åpent og oversiktlig samlingssted.
– Et slikt hus vil bli en type hjem å gå til. Det vil være tryggere, spesielt for kvinner, sier Knutsen.
Les hele saken i Rogalands avis her.
Høringsinnspill til Rushåndhevingsutvalget fra Foreningen for human
narkotikapolitikk (Her i pdf)
Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) er en brukerorganisasjon på rusfeltet.
En demokratisk medlemsorganisasjon som fungerer som et talerør for, og kjemper for
rettighetene til rusmiddelbrukere.
Vi takker for invitasjonen til å avgi høringsinnspill. Samtidig vil vi legge til at vi
synes det er litt rart at høringsinstansene skal svare på et juridisk mandat satt av
regjeringen, som stadig fremstår ubearbeidet av Rushåndhevingsutvalget.
Uansett vil vi oppfordre utvalget til å ikke følge opp dette mandatet. Premisset
for mandatet er stikk i strid med kunnskapen som foreligger og ser mer ut som
et politisk bestillingsverk enn en utredning av et evidensgrunnlag som utvalget
kan legge til grunn for sine anbefalinger. Mandatet er også basert på en
symptomfiksert og overdreven tro på at politiet bør prioritere å avdekke og
avverge bruk. Som om slik politikontroll faktisk skremmer folk fra å bruke
rusmidler, så det har en allmennpreventiv effekt.
Som det fremgår av bakgrunnen for oppdraget til Rushåndhevingsutvalget, tok
Høyesterett våren 2022 utgangspunkt i at Stortinget ved behandlingen av Prop.
92 L (2020-2021) enstemmig ga uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å straffe
rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til eget bruk. Og at dette
heretter i alminnelighet skal føre til straffeutmålingsfrafall, jf. straffeloven § 61
(Som handler om å legge vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig
tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og
virkninger for øvrig tilsier at det skal utmåles en reaksjon.)
Vår oppfatning er at regjeringen burde latt seg inspirere av Høyesteretts
utgangspunkt, altså denne enstemmigheten på Stortinget. Derimot skriver de i
mandatet at de overordnede rammer for oppdraget er at utvalget skal ta
utgangspunkt i at bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen
bruk fortsatt skal være straffbart, og at dette også skal gjelde personer som
anses som “rusavhengige”. Men så skal “rusavhengige” i alminnelighet ikke
ilegges følbare straffereaksjoner.
Denne innstillingen kan bidra til at politiet fortsetter praksisen med å anholde og
ta beslag i eksempelvis opioider, En amerikansk forskningsrapport fra mars 2023
viser at slikt fører til økning i overdosedødsfall og mange andre uheldige
konsekvenser, mens intensjonen har vært det motsatte(1).
Det kan være nyttig å gjøre seg noen betraktninger om hva som ligger til grunn
for at et enstemmig storting har kommet dit at de ga uttrykk for at det er lite
hensiktsmessig å straffe rus(middel)avhengige for befatning med narkotika til
eget bruk.
Det var lenge folk i mer og mindre kjente rusmiljøer, som først og fremst ble ofre
for nullvisjonen som regjerte. Rusmiddelbrukere ble kriminalisert, de med
omfattende bruk ble behandlet som verstinger/gjengangere og
multikriminalisert. Mange i politietaten gjorde karriere på kampen mot narkotika
og var lenge premissleverandører for å utvikle råere, mer krenkende og
menneskerettsstridige praksiser.
Så ble det dannet en utbredt fortvilelse i befolkningen over hvilke
livssituasjoner mange med rusutfordringer lever under, over den manglende
effekten av den rådende politikken, og over de høye overdosetallene.
Det ble bygget opp et skadereduksjonsapparat som yter tjenester for å
forebygge skader som i hovedsak oppstår som følge av forbud og kriminalisering
og et apparat for legal heroinsubstitusjon.
De siste ti årene har Stortinget hatt en nasjonal overdosestrategi som også
innebærer tiltak som tidligere var utenkelige. Kravet om rusfrihet for at man skal
få hjelp er utdatert.
Derav overskriften på overdosestrategien: “Javisst går det an å bli rusfri, men
man må jo overleve først.”
I 2004 ble rusmiddelavhengighet en politisk vedtatt sykdom. Basert på et
biopsykologisk perspektiv som understreker kompleksiteten. Det ble innført
tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser i den offentlige helsetjenesten.
Majoriteten av de som utvikler det som kalles rusmiddelavhengighet, har først og
fremst bakenforliggende årsaker til grunn for sine lidelser. Den omfattende
rusmiddelbruken er snarere et symptom på alvorlige utfordringer i livene deres,
enn at rusmiddelbruken utgjør problemet i seg selv. Derfor den tverrfaglige
tilnærmingen.
Til tross for denne utviklingen, har det lenge fortsatt vært en konsensus på
Stortinget om å opprettholde straffelinja. Men så har synet på narkotika endret
seg raskt de siste årene. Stortinget har vedtatt lovendringer som innebærer en
nedkriminalisering, fem stortingspartier ønsker avkriminalisering og et
enstemmig storting har altså uttalt at det er lite hensiktsmessig å straffe
“rusavhengige”.
Denne innstillingen på Stortinget, som Høyesterett har tatt utgangspunkt i, har
ikke ført til at kun mennesker med såkalt rusavhengighetslidelser har fått
straffefrafall, men også mennesker som har brukt rusmidler i forbindelse med
andre utfordringer i livet. Og med fleksibel forståelse av terskelverdiene.
Hensynet til de det gjelder, med sine vidt forskjellige utfordringer eller
belastninger i livet blir endelig vektlagt i rettsapparatet og det bør også
regjeringen gjøre, og utvalget bidra til.
Erkjennelsen som ligger til grunn for den enstemmige innstillingen på Stortinget,
er at straffelinja, all annen utvikling på feltet til tross, skaper omfattende
problemer. Den står i veien for å lykkes bedre med de alvorlige utfordringene,
den hindrer forebyggende virksomhet, den hindrer at folk kommer i posisjon til å ta
imot hjelp og er medvirkende til at de med omfattende rusutfordringer i snitt
lever 15 - 20 år kortere enn resten av befolkningen.
Dette mandatet vil ikke på noen måte svare ut disse utfordringene.
Det er ikke kun de som har en såkalt rusmiddelavhengighet som risikerer å dø av
overdose. Eller kun de som har en omfattende eller skadelig bruk. Det er ikke
kun de som har tunge utfordringer i livet eller som blir stigmatisert og skyves inn
i utenforskap.
Rusmiddelavhengighet er verken en konkret størrelse eller en konstant tilstand.
Å innføre dette som et rettslig begrep vil være sterkt stigmatiserende og
innebære en reversering av kunnskapsutviklingen på feltet. Og dessuten vil det
være en uheldig måte å følge opp erkjennelsen og hensikten bak denne
enstemmigheten.
De som lindrer tilværelsen med rusmiddelbruk, uavhengig av hvor omfattende,
for å opprettholde sine funksjoner og holde ut i livet etter overgrep,
omsorgssvikt, ulykke eller under livskrise, bør verken straffes eller rettslig
karakteriseres som begynnende rusmiddelavhengig, rusmiddelavhengig eller
tungt rusmiddelavhengig.
Folk som ikke kan dra nytte av eksisterende helsetjenester for sine
rusutfordringer, men tar fleinsopp (med psilocybin) i håp om å få en terapeutisk
effekt som kan hjelpe dem ut av rusutfordringene, ihvertfall med de
bakenforliggende problemene, bør verken straffes eller uten videre defineres
som rusmiddelavhengige.
De som har ADHD, men som ikke har fått noen utredning og ihvertfall ikke noen
medisinsk behandling med legal amfetamin og derfor bruker amfetamin illegalt,
eller de som bruker rusmidler for å hanskes med andre psykiske lidelser, bør
verken straffes eller uten videre defineres som rusmiddelavhengige.
De som har blitt medisinavhengig etter forskrivning av smertestillende opioider
eller beroligende benzodiazepiner, såkalt iatrogen avhengighet, som mister
medisinen når legen oppdager at det har oppstått en avhengighet, bør verken
straffes eller rettslig defineres som rusmiddelavhengig hvis de bruker andre
opioider eller benzodiazepiner for å unngå abstinens.
De som tidligere har vært til rusbehandling, eller på annen måte kommet seg
over alvorlige rusutfordringer og som nå bruker cannabis for å holde
utfordringene i sjakk, bør verken straffes eller rettslig defineres
som rusmiddelavhengig.
Listen over eksempler kunne blitt lang, poenget er at enstemmigheten i
nasjonalforsamlingen, som innebærer et viktig linjeskifte, peker mot at det
snarere er andre enn politiet som er best til å forebygge og at det bør legges til
rette for å kartlegge situasjonen til den enkelte og ta menneskelige hensyn heller
enn å innføre et rettslig innhold i begrepet rusmiddelavhengig og definere folk
som dette for at de skal få slippe straff.
Det med selvinkriminering er også et viktig poeng som taler mot en
rettsliggjøring av begrepet rusmiddelavhengighet. Det kan føre til at noen
snakker seg til å bli forstått som rusmiddelavhengig for å slippe straff, med de
konsekvenser det kan ha. Og man kan risikere straff for det man forteller, hvis
politiet eller andre ikke kommer frem til at de vurderer vedkommende som
rusmiddelavhengig. Eller man risikerer at politiet kan vurdere det til at
rusmiddelbruken som foregikk opp mot da avhengigheten anses å ha oppstått,
er straffbar. Vi ser ikke hvordan noen kan vernes mot dette.
Med bakgrunn i dette og under gjeldende forutsetninger, vil vi snarere anbefale
at det foretas en vurdering om de kommunale rådgivningsenhetene for russaker
kan få nye funksjoner. De var først tenkt å skulle utgjøre et alternativ til straff. Nå
er de en del av straffeapparatet. Det innebærer at kommunale sosialarbeidere i
prinsipp settes til å utøve straffegjennomføring. Om enn mindre følbar reaksjon,
innebærer dette et dilemma. Det kan likevel bli svært så følbart fordi noen
enheter er innrettet slik at det kan havne i pasientjournal og henge ved dem
for livet. Det er skandaløst.
Vårt forslag er at disse enhetene utredes til å få andre funksjoner. Som en
vurderingsfunksjon, der livssituasjonen til den som blir påtruffet for bruk eller
besittelse til eget bruk og pålegges oppmøte, kartlegges og de på enhetene kan
melde tilbake til straffeapparatet at vedkommende har fått råd til å søke en eller
annen type bistand, hjelp eller oppfølging. Om rettsapparatet på en slik
bakgrunn kan ta saken ut av straffeapparatet, vil dette bidra til en bedre
etterlevelse av intensjonen bak innstillingen på Stortinget, slik vi tolker den.
Ungdom
Med bakgrunn i at ungdom spesifikt nevnes i mandatet til utvalget, ser vi det
som nødvendig å si noe særskilt om dette. Og da sett i sammenheng med
uttalelser fra Rolleforståelsesutvalget og politiledelsen, og med henvisning til FNs
Barnekonvensjon.
Rolleforståelsesutvalget (RFSU) var et utvalg nedsatt av justisdepartementet for å
granske eventuell rolleblanding mellom politi og den private ruspolitiske
foreningen Norsk Narkotikapolitiforening, som nå heter Norsk
Narkotikaforebyggende forening, leverte i juni 2023 sin rapport. RFSU
konkluderer med(2):
“At det ikke tilstrekkelig har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av
NN(P)F.”
“Det blir et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem, når politipraksis og
politipolitikk utvikles av ildsjeler i en privat forening, fremfor å forankres og styres av
ansvarlig politiledelse sentralt og lokalt.”
“Utvalgets gjennomgang har etterlatt et inntrykk av at det er særlig behov for ytterligere
forskning om begrunnelser for og virkningen av forebyggende tiltak. Siden forebygging er
ment å komme i stedet for mer inngripende straff kan det være en tendens til å overse at
forebyggende tiltak i seg selv kan være inngripende, og til å stille for små krav til tiltakenes
effekt og konsekvenser”.
FNs barnekonvensjon, artikkel 33:
“Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon
og handel med slike stoffer.”
Leser man forarbeidene til FNs barnekonvensjon vil man se at “egnede tiltak”
betyr at intervensjonene og tiltakene som iverksettes for å beskytte barn og
ungdom mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer må være kunnskapsbaserte, noe
man ikke kan si at noen av de gjeldende virkemidlene- eller tiltakene til politiet
er. Det har lenge eksistert en følelse av at de virker, og tanken er sikkert god,
men gjennomgangen av kunnskapen rundt dette sår sterk tvil om effekten.
Med bakgrunn i at tiltakene og sanksjonene politiet bruker er av svært
inngripende karakter, mener vi at det bør foreligge et solid kunnskapsgrunnlag
som taler til fordel for dette, før vi utsetter potensielt sårbar ungdom for disse
virkemidlene.
At det nå foreslås at politiets straffeprosessuelle virkemidler i møte med ungdom
skal utvides, ser vi som svært uheldig og bekymringsfullt. Det er i strid med både
FNs barnekonvensjon artikkel 33 og med anbefalingene til RFSU rundt at man
må passe seg for at de forebyggende tiltakene ikke blir mer inngripende enn
straffen i seg selv.
Vi ser ingen grunn til at myndighetenes arbeid mot bakmenn og distributører
kan legitimere at sårbar ungdom skal kles nakne, utsettes for kroppslige
undersøkelser, får mobilen sin gjennomsøkt, får sine hjem ransaket og sagt rett
ut; blir ofret i jakten.
Dette reiser store etiske dilemmaer som vi ikke opplever at regjeringen har
tilstrekkelig bevissthet rundt. Først blir ungdommen utsatt for svært inngripende,
traumatiserende og integritetskrenkende virkemidler av myndighetene, deretter
risikerer de å måtte stå svar skyldig overfor andre aktører i rusmiddelmarkedet
som blir tatt på bakgrunn av de inngripende undersøkelsene, noe som vil kunne
utgjøre en betydelig helse- og sikkerhetsrisiko.
Etter Riksadvokatens rundskriv 9. april 2021 har såkalte brukersaker falt
betraktelig. Samtidig har beslagene av større mengder rusmidler økt til det
dobbelte av gjennomsnittet for de siste ti år. Det er all grunn til å mene at dette
kommer av at myndighetene har prioritert alvorlig narkotikakriminalitet fremfor
jakt på enkeltbrukere.
Kristin Elnæs og Pål Meland, Seksjonssjef og Seniorrådgiver i politiets
etteretningsseksjon var nylig på Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse
(oktober 2023) og sa følgende:(3)
«Antagelig har politiet gjort veldig mye tidligere, og i den aller aller beste hensikt, men som nå
kanskje er tydelig at det ikke er politiet som bør ta det ansvaret, det er kanskje andre etater
som er bedre enn oss til det.»,
«Vi anerkjenner at rusforebygging ligger til mange sektorer og at politiet er kun en av mange
aktører som har en aksje på dette feltet og det er kanskje ikke politiet som har hovedaksjene
på dette området.»,
«Enkelte tjenestemenn har vært ute og sagt at "nå har vi ingen midler, vi har mistet hjemlene
til å ransake”. Det er vi ikke enige i, vi har mange virkemidler, men det som er viktig er at vi nå
skal over fra straffesakssporet til hjelpesporet knyttet opp imot rusbruk blant unge.»,
«Vi må tenke på barnets beste og forholdsmessighet, så ikke det forebyggende
virkemiddelet blir mer inngripende enn et straffeprosessuelt.»
og
"Politiet har jobbet mye erfaringsbasert, men ser nå at vi også må jobbe enda mer
kunnskapsbasert".
Likevel er Rushåndhevingsutvalget altså satt til å utrede mulighetene for at politiet
skal få gjøre mer av det politiet selv erkjenner at ikke er kunnskapsbasert, og
som en rekke andre instanser påpeker at ikke er kunnskapsbasert, på
bekostning av sårbar ungdom. Ungdom som i aller høyeste grad fortjener å bli
møtt av et politi som ivaretar deres integritet og tilhørende sårbarhet ved at de
har satt seg godt nok inn i kunnskapen vi har rundt dette med skadeligheten av
rusbruk, utvikling av avhengighet og de komplekse årsakene bak.
Norsk psykologforening har tidligere uttalt at: “Forskningen viser at straff og
sanksjonering er kontraproduktivt og fører til stigma og utenforskap, særlig for unge. Sjansen
for problematisk bruk eller avhengighet øker og den ønskede avskrekkende effekten uteblir.
"Det legger også et dårlig grunnlag for rehabilitering og bedring.(4).”
Psykologforeningen argumenterer her for at straff og sanksjonering er
kontraproduktivt, særlig for unge. Bruk av inngripende virkemidler og
konsekvensene dette vil ha for ungdommen, vil muligens også gjøre jobben til de
som skal hjelpe enda vanskeligere. Da det erfaringsmessig skaper bitterhet,
mistillit og skyver ungdommen lenger unna både hjelpeapparat og samfunnet
forøvrig.
Det finnes mange langt mindre inngripende måter å «avdekke» ungdoms bruk av
rusmidler på, noe for eksempel helse- og sosialfaglig utdannede kan løse ved
bruk av relasjon, taushetsplikt og respektfull dialog som metode.
Dette er tilnærminger som verken krenker, skaper mistillit eller skyver
ungdommen unna, men som tvert imot skaper tillit og som fører ungdommen
nærmere hjelpeapparat og samfunnet. Tilnærminger som ivaretar kunnskapen
om at det ofte er komplekse bakenforliggende årsaker til grunn for at ungdom
bruker rusmidler. De kan derfor ofte være ekstra sårbare i forhold til hvordan vi
som samfunn både møter og forstår rusmiddelbruken. Kort sagt: Man får ikke
disse ungdommene til å oppføre seg bedre ved å få dem til å føle seg verre.
Ungdom som har opplevd alvorlige livsbelastninger som vold, overgrep,
mobbing, utenforskap og fattigdom har opp til ti ganger høyere sannsynlighet for
å bruke ulovlige rusmidler(5).
Sannsynligheten for at dette er ungdommen som politiet påtreffer er stor(6).
I forhold til de ungdommene som eksperimenterer med rusmidler, uten at det
nødvendigvis er bakenforliggende årsaker til dette, vil bruken av inngripende
tvangsmidler og en mulig trussel fra andre i rusmiddelmarkedet kunne påføre
ungdommen såpass store livsbelastninger at faren for eskalering av
rusmiddelbruken vil være tilstede.
Et tvillingstudie fra Storbritannia peker på at ungdom som er i kontakt med
justisvesenet tidlig i livet, øker risikoen for senere kriminalitet. Muligens fordi det
ofte kan oppleves som en alvorlig livsbelastning for den enkelte(7).
Etter Politiloven §6 andre ledd skal politiet: “ikke ta i bruk sterkere midler uten at
svakere midler må antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, eller uten at slike
forgjeves har vært forsøkt”. Vi anbefaler derfor utvalget å utrede hvordan
politiet kan møte ungdom relasjonelt og dialogisk, da dette er midler som er
både hensiktsmessige og tilstrekkelige nok for å avdekke ungdommens
eventuelle rusmiddelbruk.
Vi anerkjenner at politiet påtreffer ungdom involvert i bekymringsfull
rusmiddelbruk i sitt daglige virke og vi mener at politiet bør ha en rolle opp mot
disse ungdommene, men at denne rollen til enhver tid må være preget av den
helsefaglige kunnskapen vi har om hvordan man best forebygger og beskytter
ungdom mot rusutfordringer.
1: Bradley Ray, et al. 27.06.2023: Spatiotemporal Analysis Exploring The Effect of
Law Enforcement DrugMarket Disruptions on Overdose.
https://ajph.aphapublications.org/doi/ref/10.2105/AJPH.2023.307291
2: Magnussen, A-M et al. 11.01.2023. Politi og rolleforståelse: Forholdet mellom
politiet og Norsk narkotikapolitiforening.
https://www.regjeringen.no/…/politi-og…/id2958426/
3: K. Elnæs, P. Meland. “Politiets rolle i rusforebyggende arbeid” presentert på
Rusfeltets Hovedorganisasjons konferanse: “Livet og rus”, Oslo, Norge. 2023.
4: Sømhovd & Vedvik 2020, 23.11. Støtter den foreslåtte rusreformen. psykologforeningen.no.
https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/stoetter-den-foreslaatte-rusreformen
5: Dube, SR et al. 2003. Childhood Abuse, Neglect, and Household Dysfunction and
the Risk of Illicit Drug Use: The Adverse Childhood Experiences Study.
researchgate.net. https://www.researchgate.net/publication/8109355_Childhood_Abuse_Neglect_and_Household_Dysfunction_and_the_Risk_of_Illicit_Drug_Use_The_Adverse_Childhood_Experiences_Study.
6: Pedersen, W. “Vi må snakke mer om cannabis”. Aftenposten. 2019:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/RR4grO/vi-maa-snakke-mer-om-cannabis-willy-pedersen
7: Motz RT et al. 2019, 29.12. Does contact with the justice system deter or promote
future delinquency? Results from a longitudinal study of British adolescent twins.
onlinelibrary.wiley.com.
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1745-9125.12236
Film om Huset Oslo
Huset Oslo er et brukerstyrt tiltak for folk med rusutfordringer og som har et ønske om å delta og bidra til Husets innhold og aktiviteter.
Huset Oslo er basert på brukerstyring, medborgerskap og empowerment.Prosjektet driftes av tre brukerorganisasjoner på rusfeltet:
A-larm, proLAR Nett og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN).
Adresse: Oskar Braathens gate 1, på Torshov.Film: Morten Willoch Wærø/Kubrix
Se filmen her.
Rusfeltet.no 28. september 2023: Nøkkelkort – veileder til tjenestetilbud i de store byene, av Torhild Kielland.
Foreningen for human narkotikapolitikk har med midler fra Stiftelsen DAM laget nøkkelkort for å tette kunnskapshull om fragmenterte hjelpetjenester. Nøkkelkortene er nå lagt inn i vår kunnskapsbase.
Vi har besøkt Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og fått innblikk i deres viktige arbeid med Nøkkelkort som skal veilede folk på gata til ulike hjelpetjenester.
Det var under pandemien i 2020 at FHN oppdaget at mange av dem som oppholder seg på gata i storbyene våre, lurte på mange av de samme tingene. Det er derfor nøkkelpersoner fra rusmiljøene som har gitt innspill til tekstene på nøkkelkortene.
Primært hjelper de 30 nøkkelkortene folk på gata, men sekundært har FHN fått tilbakemeldinger om at mange ansatte i hjelpetjenestene også har hatt nytte av informasjonen. Dette siste bekrefter kanskje brukernes erfaringer med fragmenterte tjenester, men kan også være et uttrykk for høy grad av turnover i stillinger.
For å utsmykke kortene benytter FHN lokale personer fra de miljøene der Nøkkelkortene skal fungere. Dette har vært en stor suksess. Alle involverte ressurspersoner er honorert for sitt arbeid.
Kortene for Oslo ble ferdige i sommer, og kortene for Bergen og Trondheim er også straks ferdige, forteller prosjektleder Andrea M. Nilsen. Noen detaljer gjenstår, men de forventer å kunne lansere dem i løpet av noen få måneder.
Nilsen forteller at de allerede ser overføringsverdi av informasjon mellom byene, knyttet til gode løsninger på ulike problemstillinger. Tilbakemeldinger forteller dem at kortene også er viktige for politikere og tiltaksapparat for å få en god oversikt over hjelpetilbud i egen by. De er også til inspirasjon for beslutningstagere knyttet til gode løsninger på komplekse problemer, forteller hun.
Kortene ligger ute på Rusfeltets hovedorganisasjons kunnskapsbase under kategorien "For rusbrukere, deres venner og familie", med en egen underkategori "Nøkkelkort – veileder til tjenestetilbudet i de store byene".
Kortene kan fritt benyttes og printes ut for egen regning.
Les hele artikkelen på rusfeltet.no her.
Michelle Muren i ny video for Velferdsetaten, som inviterer til Fyll dagene.
“Det at jeg har arbeid i Fyll dagene Oslo og Erlik Kaffe gjør at jeg holder meg rusfri” Ordene kommer fra Michelle, som forteller hvordan jobben gir mestringsfølelse og en god grunn til å stå opp om morgenen. Mandag 25. september fylles Oslo Rådhus av over 70 utstillere, med mange muligheter til å finne aktører som kan tilby jobb, utdanning, fellesskap, veiledning, trening og andre aktiviteter. Velkommen! Se Facebook-arrangement her: https://www.facebook.com/events/206133949071474
Se videoen her.
Kom gjerne og møt oss på Foreningen for human narkotikapolitikks stand på Fyll dagene-arrangementet. Med informasjonsmateriell om nøkkelkort-prosjektet, Byvandringsprosjektet, godteri og mini-quiz med nyttige premier.
Harstad Tidende 24. august 2023: Manglende tydelighet i politikernes tiltak for rus, psykiatri og bostedsløse i Harstad
Av: Marino Jonassen, Foreningen for human narkotikapolitikk-Nord
I Harstad kommune står vi overfor en rekke utfordringer knyttet til rus, psykiatri og bostedsløshet. Disse problemene berører ikke bare enkeltpersoner, men familier og samfunnet generelt. Det er derfor avgjørende at politikerne viser en klar og tydelig retning i arbeidet med å løse disse problemene. Dessverre savner Foreningen for human narkotikapolitikk-Nord (FHN-Nord) denne tydeligheten fra politikernes side i valgkampen.
Disse problemstillingene noen av de mest presserende utfordringene i Harstad kommune. Vi etterlyser en konkret plan fra politikerne om hvordan de ønsker å håndtere og møte disse utfordringene. Det er behov for økt tilgang til behandlingstilbud, bedre oppfølging av rusbrukere og økte bevilgninger til allerede eksisterende tilbud som Varmestua, stedet, føniks og fontenehuset med flere.
I tillegg til rusproblematikken er psykiatrien et område som trenger betydelig oppmerksomhet. Mange personer med psykiske lidelser sliter med å få tilstrekkelig hjelp og oppfølging, døgnenheten står i fare for nedleggelse. FHN-Nord savner en klar strategi fra politikerne om hvordan de ønsker å styrke psykiatrien i Harstad kommune. Det er behov for økte ressurser også der, bedre samarbeid mellom ulike instanser og etablering av flere lavterskeltilbud for personer med psykiske lidelser.
Bostedsløshet er en annen utfordring som krever handling. Ingen skal være nødt til å sove ute, på sofaen hos venner eller hos familie fordi kommunen ikke har boliger tilgjengelig eller leve under uverdige forhold. Vi etterlyser en konkret plan fra politikerne om hvordan de ønsker å bekjempe bostedsløshet i Harstad kommune. Det er behov for økt tilgang til rimelige boliger, bedre oppfølging av bostedsløse og etablering av et helhetlig system som fanger opp og hjelper de som står uten tak over hodet. Satsing på kommunale tilbud som vi vet og ser fungerer som eksempelvis «Housing First» er også noe å ta med inn i valgkampen. Uten en tydelig politisk vilje til å prioritere dette arbeidet, vil vi fortsette å se mennesker leve under uverdige forhold og situasjoner.
Det er på høy tid at politikerne i Harstad kommune tar tak i disse utfordringene og viser en tydelig retning. Vi oppfordrer politikerne til å utarbeide en helhetlig plan som tar for seg rus, psykiatri og bostedsløshet. Det er behov for konkrete tiltak, økte ressurser og et sterkt politisk engasjement for å løse disse problemene.
Vi oppfordrer også politikerne til å lytte til innbyggernes behov, se utfordringene og ta grep for å skape et tryggere og mer inkluderende samfunn for alle.
Les debattinnlegget i Harstad Tidende her.
