Stemmen i motvind

Stemmen i motvind. Blogginnlegg 07. september 2020 om Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, av skribent og fotograf Morten Lauveng.

– Jeg er veldig glad for at jeg som har stått frem med mine rusproblemer, med min rusbakgrunn og mine uheldige episoder i livet, blir hørt på, sier Arild Knutsen. Men åpenheten har også en bakside, du må tåle oppmerksomhet også når du går på trynet.

Krigen hadde satt en stopper for boligbyggingen i Oslo, og desperasjonen etter steder å bo var blitt enorm. Da Oslo og Aker slo seg sammen i 1948 ble det tilgang på store områder rundt Oslo sentrum. Her skulle det bygges opp nye moderne bysamfunn. Olav Selvaag hadde en visjon om at alle skulle ha mulighet til å kjøpe sin egen bolig for en rimelig pris. Der hvor det tidligere hadde vært åkere og jordbruk, spratt det opp store blokker og rekkehus. Noen år etter at drabantbyen Stovner er reist opp fra jorda, blir Arild Knutsen født.

De dundret på med rekkehus og blokker til flere tusen mennesker. Det ble en boom av folk som ville komme å bo der, det var det store på den tiden. Det var som om hele Rogaland fylke skulle flytte sammen på en plass.

Det ble også en babyboom, og med mange barn i området fikk Arild mange venner. Det høres i utgangspunktet ut som en idyll. Men det som kunne høres ut som et paradis viste seg etterhvert og by på problemer som samfunnet ikke hadde forutsett, ungdomsproblemer.

Vi ble store gjenger, og det var ingen tiltak for ungdom. Det ble veldig mange som hang rundt og kjedet seg. Vi hadde liksom ikke noen muligheter.

Stovner fikk snart et dårlig rykte. Med mange ungdommer uten tilbud ble det mye rus, kriminalitet og vold. Arild hadde akkurat fylt 14 år, da en venninne havnet i problemer. Hun hadde tystet om et biltyveri, og noen var ute etter å ta henne. Arild gikk ut for å møte gjengen og for å beskytte sin venninne. De begynner å krangle. Da kommer en og gir Arild en kniv, så han kunne skremme dem vekk. Han forstår ikke helt hva som skjedde, men en jente sklir på isen og treffer Arild, og kniven han holder går inn i magen hennes. Mens jenta ligger på sykehus og svever mellom liv og død, ligger Arild på glattcelle med skjelvende hender og spør seg selv “er jeg en morder nå?”. Det som var et forferdelig uhell, ble uutholdelig å leve med for Arild. Dypt inn i heroinrusen finner han befriende friminutter fra smerten han bærer.

Når rus får den funksjonen, så får du veldig lyst å gjøre det igjen og igjen og igjen og igjen. Jeg har alltid følt meg som en del av narkomiljøet, jeg har fulgt med fra Spikersuppa til Plata.

Da Arild til slutt kom seg ut av miljøet, følte han som han hadde forlatt en slagmark. Han følte at noe måtte gjøres. Med sin personlige erfaring kunne han se at det var et vakuum i hjelpetiltaket. De som jobbet med rusmisbrukere hadde ikke kontakt med miljøet, utenom når rusmisbrukerne var låst inne i fengsel eller på institusjon og var rusfrie. Da han fikk muligheten til å begynne jobbe som sosialarbeider selv, oppsøkte Arild miljøet han hadde forlatt. Gjennom flere verv i Human-Etisk forbund og Narkotikapolitisk Forening begynte Arild å markere seg innenfor ruspolitikken. Han tok også initiativet til stiftelsen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), hvor han ble valgt som leder.

Hvis du skal hjelpe, må du se menneskene og være der folk som har disse problemene er. Det er derfor FHN har jobbet så mye oppsøkende. Det manglet noen i hjelpeapparatet, noen som snakker med folkene i rusmiljøet, og som ser mennesket bak problemene. Vi har sett mer av behovene som er der, og har kommet med mange typer forslag. Forslaget om å fokusere på overdoser kommer fra oss som har vært ute blant brukerne.

Les hele innlegget her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *