Aftenposten 25. september 2021: «Søndagen Sverre døde, sto folk og gråt i Brugata», skrevet av Adriane Lilleskare Lunde.

Sverre Eikas død var et sjokk for Oslos rusavhengige. Tilbake står mennesker i sorg. Vi har møtt noen av dem.

For de fleste av oss er fastlegen en parentes. En vi går til når vi har influensa eller ørebetennelse, kanskje vondt i en arm.

Sverre Eika var ikke slik.

Det er mange der ute som merker tomrommet etter Eika.

Vi møter noen av dem sammen med Dag Andreas Torp. Fire ganger i uken går han en spesiell runde i Oslo. For forbipasserende ser han bare ut som en som tilfeldig kar på vei hjem fra jobb, med hettegenser og bagen slengt over venstre skulder.

Hadde de tittet oppi ville de fått et annet inntrykk: sprøyter, pumper, filter, folie, motgift, askorbinsyre.

«Husk at du bør koke amfetaminet også, på grunn av bakteriene», forklarer han en mann med sykkel.

Målet med disse rundene er å hindre sykdom, overdoser og utrygg bruk blant rusavhengige. Han har jobbet for Foreningen for human narkotikapolitikk siden 2019. Mye sammen med Sverre Eika.

– Sverre kunne alltid hjelpe der og da. Med en gang.

Det hjelper ikke å gå til en lege som ber deg komme tilbake om tre måneder, sier Torp. Motivasjon er dagsvare. Eika plukket dem opp fra gaten og hjalp med å stabilisere slik at de kunne ta imot hjelp fra det vanlige hjelpeapparatet.

– Det er vel så mye kaoset som tar livet av folk. Jaget. Uroen. Hele livsstilen. Har jeg nok til en ny fiks? Sverre roet dem.

Vi trasker videre, runder et hjørne. Et bortgjemt sted hvor man kan få være i fred, sier Torp og peker på en krok bak et murbygg.

 Her kan man være uten at noen plutselig kommer rundt hjørnet. Det er fordelen. Men ulempen er at det kommer ingen med ambulanse heller.

I dag er det tomt. Vi fortsetter ned til en liten park. En kvinne og en mann sitter på en murkant og røyker.

Nå er det ingen der

– Flere prøvde å ta ham, men han fightet alltid tilbake og vant på nødretten.

Linn kjenner godt til Sverre Eika. Hun kan bare forestille seg hvordan pasientene hans har det nå. Det må være helt forferdelig, sier hun mens hun leter etter øredobben sin i vesken.

– Hva skal pasientene hans gjøre nå? Det er krise ganske raskt. Det er ingen der.

Hun finner den til slutt i steintrappen. Fester den i det ene øret.

Linn vet hva hun snakker om. Hun var tidligere pasient hos Stig Asplin, legen som jobbet tett sammen med Eika. Han mistet lisensen til å skrive ut A- og B-preparater i 2020.

– Da sto jeg der med en vikarlege, men de ville ikke hjelpe meg. Jeg falt ut av nedtrappingsplanen. Havnet på kjøret igjen.

«Mange hjerter banker i dag, takket være Sverre Eika. Inkludert mitt eget.» Slik åpnet Arild Knutsen minneordet til legen som fikk ham inn i behandling flere ganger på 2000-tallet. I dag leder Knutsen Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Han er kjent for sin årelange kamp for rusavhengiges rettigheter.

 Eika muliggjorde et liv i verdighet. Han var opptatt av resultat heller enn metode. Leger kvier seg nok for å ta opp denne ballen.

Han sier dødsfallet «slo ned som en bombe». Søndagen Eika døde, sto folk og gråt i Brugata. Nå står mange igjen uten sitt siste halmstrå. Knutsen har snakket med brukere som ikke får medisinen de trenger, som ikke lenger kan ringe «Dr. Eika» når det er noe.

Kanskje kunne han fremstå hard og autoritær, sier Knutsen, men han hadde alltid et stort og varm hjerte for de svakeste.

– De ustabile folka du kan møte på Plata, de med knekken i knærne, de tok Sverre med seg på hyttetur. Han så ressursene i dem.

Nå er Knutsen opptatt av å videreføre det Eika sto for. Han håper det snart kan opprettes klinikker med leger og helsepersonell på «Eika-sentre» rundt om i landet.

– I begravelsen på mandag kommer du til å se hvordan han samlet samfunnet. Fra dem som ikke har noe sted å sove, til toppene i norsk politikk. Han berørte folk i alle samfunnslag. Det er noe vakkert i det.

– Sverre var en stridsvogn

Tilbake i Storgata. Penger skifter hender, mens Dag Andreas Torp har stanset opp.

Han sier det merkes at Sverre Eika er borte. Alle som kjente ham er fortvilet.

– Sverre var ikke bare en kriger på feltet, han var en stridsvogn.

En kvinne kommer bort og spør etter filter. Han sjekker at det går bra med en mann som sitter halvt oppreist i en trappeavsats.

Les hele artikkelen i Aftenposten her.