Stig Norland, leder i FHN Vestland.
Bergensavisen 24. desember 2020: Selv om man skulle bli invitert til jul, er skammen og smerten så stor når man møter opp uten presanger, skrevet av Hannah Grace Taylor i BA.
Å feire jul og få julegaver er ingen selvfølge for mennesker i aktiv rus. Derfor samler frivillige tropper seg og kjører ut varme julegaver.
– Jeg husker selv hvor vanskelig julen var. Det var en tid preget av skam, smerte, og utenforskap.
Det sier Morten Sommerbakk.
Han var rusavhengig i 28 år, før han kom ut av rusen for fem år siden. Nå er han i aktiv jobb, og bruker all sin tid på arbeidet for rusavhengige, blant annet gjennom Foreningen for Human Narkotikapolitikk.
I år tok han initiativ til å samle troppene på tvers av politiske skillelinjer, for å gi byenes rusavhengige en varm julegave. De frivillige fra forskjellige rus- og pårørendeorganisasjoner sorterer og pakker inn årets julegaver.
På Trappen Maritime i Sandviken bugner det over av ullundertøy, ullsokker, munnbind, sjokolade og gavekort. Espen Aas fra A-larm har jobbet på for å få kjøpe inn store kvanta til rimeligere priser, og Janus stilte opp.
– Vi ville gi gaver som er nyttig, og som de faktisk får bruk for. Ullundertøy er jo kjempedyrt, og ikke noe som prioriteres, sier Sommerbakk.
De skal leveres ut til rusavhengige på MO-sentre, kommunale botiltak, hospits og i Korskirkeallmenningen.
– Da vi leverte på Korskirkallmenningen i går ble de så utrolig glade. De delte ut klemmer og «gooood jul». Det var fantastisk. Det betyr så mye for dem. Folk bor på gaten, på hospits, de tar seg ikke råd til ullundertøy, forteller Alice Stensland, fra ProLAR Nett.
For en del av dem er det den eneste julegaven de får i år.
Og det er heller ikke gitt at alle har en familie å komme hjem til.
– Det kan være veldig skjørt. Mange har brent absolutt alle broer, sier Stensland.
– Og selv om man kanskje blir invitert hjem til familien, er det for mange forbundet med skam og smerte. Man tar på seg dressen og møter opp, får utdelt gaver, men har ikke råd til å gi gaver tilbake. Så vet man jo hvorfor man ikke har råd til gaver, det er fordi de få pengene man har blir brukt til rusmidler, sier Sommerbakk.
Han snakker av erfaring.
Selv om han har vært rusfri i flere år, har han fremdeles et anstrengt forhold til julen. Skammen og minnene sitter i kroppen.
Inga-Alice Næss Blaha fra pårørendeorganisasjonen Ivareta forteller at julen ofte er vanskelig også for de pårørende. Spesielt dette året.
– Sorgen og uvissheten er alltid veldig vanskelig. Å komme hjem denne julen kan være litt vanskeligere på grunn av koronasituasjonen. En del av de pårørende kan være i faregrensen, og kan være litt redd for å få besøk, forteller hun.
I år er første gang Sommerbakk feirer ordentlig jul på lenge.
– Med pakkenellikker og julemat og hele greien, smiler han.
– Men det er ikke bare rusavhengige og de «synlige» som sliter. Det er mannen og damen i gaten. Kanskje har du en nabo som gruer seg enormt til jul fordi de ikke har råd til hverken julemat eller gaver til ungene sine.
Han oppfordrer de som kan, til å donere en femtilapp eller hundrelapp til gode formål.
– For eksempel Kirkens Bymisjon, som gjør det nære arbeidet for rusavhengige og andre, som å lage julemiddag.
– Men det er flere ting man kan gjøre, det handler ikke om penger. Gi et smil, få øyekontakt og ønsk god jul i det du går forbi noen du tror sliter. Har du strikkesokker eller klær til overs? Ta det med til lavterskelstedene, som kan gi det videre til de som trenger det. Alt monner og alt varmer.
Les artikkelen i Bergensavisen her.
