Nettavisen debatt 17. mars 2021: Rusreformen vil beskytte våre ungdommer bedre, skrevet av Thomas Kjøsnes i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Hvorfor tenker man fortsatt at dagens lovverk stanser de som vil prøve illegale rusmidler? Det er en fascinerende gjenstridig antakelse, til og med blant enkelte av våre forskere.

Denne forestillingen består selv om man ikke ser økt bruk som følge av liberalisering og avkriminalisering andre steder.

Enkelte av de strengeste landene, slik som Frankrike, ligger høyest i bruk. Nesten alle land har sett betydelig økt bruk over tid, helt uavhengig av lovgivningen, inkludert svært strenge Norge.

Norge ligger faktisk i europatoppen i bruk av MDMA (ecstasy), metamfetamin og på tredjeplass i dødelige overdoser. Vi hører hele tiden at Norge ligger lavt i bruk. Det er altså feil. For å komme til den konklusjonen, må man konsentrere seg om ett eneste tall; nemlig tallet på innrømmet bruk av cannabis blant 10’endeklassinger. Et tall som ikke sier oss noe om straffepolitikkens effekt, men heller at mange barn har gode oppvekstvilkår i Norge. Når man ser selv forskere forelske seg i dette tallet, og ignorere alt annet, da forstår man at svikten er systemisk.

Etter legalisering av cannabis, som er å gå enda mye lenger i liberal retning enn vår rusreform, har man sett nedgang i bruk blant mindreårige i både Canada og USA. Det skal sies at det sees litt økning blant godt voksne der man har frislipp til markedskreftene og det er lov å reklamere for cannabis, men det er å gå i motsatt grøft: Vi vet at reklame og prisvirkemidler virker. Men det utgjør neppe et folkehelseproblem å få litt økning blant voksne.

Forbudet vil bestå etter reformen, og det blir en reaksjon i form av obligatorisk rådgivning, men vi skal kvitte oss med selve straffen. Det er ikke uvanlig. Straffeloven er bare en liten del av norske lover. Den delen som er så alvorlig at vi mener vi har rett til å skade lovbryteren. Rus har aldri hørt til der.

Hvorfor skal ikke rådgivning være tilstrekkelig med alt det vi vet om straffens manglende effekt - og erfaringer fra andre land? Er det virkelig slik at vi ikke kan fortelle våre barn hva de får lov til, uten at vi samtidig forteller dem hva som er straffen? Slik er det ikke hjemme hos oss ihvertfall.

Hvis man ønsker å prøve, men er redd for å bli tatt, vil man ikke da uansett klare å finne en anledning til å prøve hvor risikoen for å bli tatt er nesten null? Det har allerede vært et ritual for hver generasjon å begynne å drikke uten at foreldre skal finne det ut. Og i tillegg få tak i alkohol selv om ingen har lov å selge til mindreårige.

Særlig overfor unge som ikke har helt utviklet evne til risiko- og langsiktig tenkning, er trussel om prikk på rullebladet en ganske svak demning mot eksperimentering. Kanskje står vi heller i fare for å sende signaler om at disse stoffene er mer fantastiske enn de er, siden vi må straffe folk for å hindre at noen prøver og blir helt oppslukte av dem.

Unge går gjerne i krigen for landet sitt; noen kjører det doble av fartsgrensen på landeveien; de stuper fra en klippe fordi vennene gjør det; de inntar stoffer selv om de har hørt at de vil ende opp som «narkomane», og de gjør tilnærminger til det motsatte kjønn. Hvorfor skal en mulig men lite sannsynlig bot og prikk skremme dem mer enn en rådgivningssamtale eller mer enn selve stoffene?

Les hele artikkelen her.