Rusreformen er en gavepakke til de som trenger hjelp

Debattinnlegg i Stjørdals Blad, av Tonje Jevari i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Rusreformen er en gavepakke til de som trenger hjelp, ikke til narkolangere, skriver Tonje Jevari i FHN i Stjørdals Blad 28. april 2020.

I Bladet, 21 april 2020, uttrykker Fylkespolitiker (Sp) Kari Anita Furunes sin frykt at rusreformutvalgets forslag om ny narkotikapolitikk NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, vil føre til at det blir lovlig å bruke narkotika i Norge. Det er større grunn til å frykte konsekvensene av at politikere ikke forstår forskjellen mellom avkriminalisering og legalisering, og i tillegg støtter seg på andres misoppfatning av begrepenes betydning. Politikere, statsadvokater og politi er instanser man  i høyeste grad bør kunne forvente at forholder seg til kunnskap og fakta, og ikke synsing.

Av uttalelsene til Furunes synes det som hun tror at man fritt skal kunne oppbevare sine eksempelvise 5 gram heroin uten at dette medfører noen reaksjon. Da vet ikke fylkespolitiker Furunes hva rusreformutvalget forslår i NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp, og heller ikke hva som er politiets oppgave. En avkriminalisering opprettholder forbudet, og narkotika vil altså fortsatt være forbudt, på lik linje som praksis er i dag. 

At politiet er fratatt sin oppgave med å gripe inn når noen er i besittelse av illegale rusmidler er en misoppfatning som synes være utbredt. Rusreformens innstilling er tydelig på politiets oppgaver. Om politiet avdekker at noen er i besittelse av narkotika, det være seg mer eller mindre enn de grenseverdier som er foreslått, så har politiet i oppgave å gripe inn, og beslaglegge stoffet. 

Er mengden man besitter over den gitte grenseverdi vil det være justisapparatet som får i oppgave å reagere, i form av kriminelt rulleblad, bøter eller også fengsel. Er mengden under grenseverdien, er det helsetjenesten og kommunen som får i oppgave å reagere, med tilpasset reaksjonsform som eksempelvis frarådende samtale, individuell sosial- eller helsehjelp eller avtale om videre hensiktsmessig oppfølging. 

Det er altså meningen at personer som tas for bruk og besittelse av narkotika under den gitte grenseverdi, skal møtes med en reaksjon, men da med god helse- og sosialfaglig tilnærming. Å ikke reagere, eller gjøre noe, er ikke god faglig tilnærming. Det er dermed et ansvar kommunen får, å være den instans som får i oppgave å komme med en reaksjon tilpasset hver enkelts behov.  Det er dermed all grunn til å tro at de som ønsker og trenger hjelp vil kunne få det med et forslag som fremmer hjelp fremfor straff. Den tilliten må vi ha til de kommunalt ansatte, som i stor grad kjenner til de utfordringer man kan ha knyttet til bruk av rusmidler.

Politiet skal i følge forslaget fortsatt avdekke og beslaglegge narkotikabruk og besittelse uansett mengde, og skal opprettholde den i dag gjeldende praksis med straffesanksjoner ved mengde over den gitte grenseverdi. Dette gjelder også salg av illegale rusmidler, da salg av narkotika vil være like forbudt som i dag, også etter rusreformen, det være seg om mengden er under eller over grenseverdiene. Narkolangere får dermed ingen gavepakke slik Furunes sier. 

Furunes sier videre at rusreformutvalgets forslag ødelegger det system som Trøndelag har bygd opp for å ta vare på unge som kan være på vei inn i et rusmisbruk, og at de metoder som i dag benyttes som alternative reaksjonsformer i stedet for bøter og narkodom på rullebladet, ikke kan benyttes. Jeg vil mene at hvis Trøndelag har gode erfaringer med konfliktråd, skoler og kommuner i sitt arbeid med å få unge mennesker til å endre sine rusvaner eller behov for rusmidler, så er det jo ingenting i veien for at man fortsetter dette arbeid med en ny rusreform. Det er jo nettopp individuelt tilpasset sosial- og helsefaglig hjelp og oppfølging som er ønskelig. Forskjellen er at man ikke benytter straffesanksjoner. 

Furunes mener imidlertid at trussel om, og bruk av straffesanksjoner er nødvendig.

Dette til tross for at ingen studier kan vise til at straff har noen som helst forebyggende effekt, eller er ansett som god metodikk for å redusere bruk av narkotika. Straff er et sterkt virkemiddel, og er i denne sammenheng langt unna å samsvare med handling – å bruke eller besitte narkotika. Det er ikke i noen annen sammenheng legitimert praksis å straffe personer for handlinger som primært skader dem selv. Konsekvensene av straff i slik sammenheng viser seg oftest å være mer skadelig enn selve rusbruken. Bruk av straff er ikke alltid det mest hensiktsmessige virkemiddel for å kontrollere adferd. Enda viktigere er at det i forskning ikke er noen belegg for å si at straff fungerer hverken for å redusere eller forhindre bruk. Det ville være mer hensiktsmessig å formidle korrekt og kunnskapsbasert informasjon. 

Forebygging gjøres best med formidling av kunnskap og fakta, ikke skremselspropaganda. Å tro at straff har en forebyggende effekt er dermed basert på antagelser og synsing, ikke på kunnskap og faglige vurderinger. I rusreformutvalgets forslag, er det grundige utredninger for hvorfor man foreslår å erstatte straffereaksjoner med hjelp, hvor ett av målene er nettopp å redusere skadelig bruk av narkotika. Det er i denne sammenheng viktig å lytte til forskning, erfaring og kunnskap, og ønske en politikk som er fundert i fagkunnskap, og ikke på antagelser. Det er vår alle sin plikt, særlig politikere, å informere faktisk og faglig begrunnet hva som er  skaderisiko ved bruk av narkotika, samt hva som er gjeldende lov og forventede sanksjoner, om det skulle vise seg at noen skulle tro noe annet.

Jeg vil oppfordre både lokalpolitikere og andre å lese NOU 2019:26 en gang til. Det er en god og grundig utredning som formidler en kunnskapsbasert og et veldokumentert grunnlag for å endre både reaksjoner på- og holdninger til rusmiddelbruk. Med rusreformutvalgets forslag vil de gode ressurser, og gode etablerte samarbeid i Trøndelag, ha ytterligere gode forutsetninger for å oppnå ønskede positive resultater. Det er all grunn til å tro at god forebygging, hjelp og rettledning vil kunne utføres av både kommunen og politiet uten at man tar i bruk verktøy som straff, ris bak speilet og stigmatiserende sanksjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.