«Ap velger å konkurrere med Senterpartiet om hvem som finner det mest uakseptabelt at noen bruker andre rusmidler enn alkohol. De overser totalt kunnskapen fra utredningsrapporten og baserer sine utspill på en hensynsløs signalpolitikk», skriver Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Foto: Heiko Junge/ NTB
Nettavisen 03. mars 2021: Rusreformen betyr ikke at det er fritt fram, av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
I femti år har vi marginalisert rusbrukere, på samme måte som vi en gang gjorde med homofile. Nå må vi krysse fingrene for at Ap tar avstand fra Sps kunnskapsløse og villedende ruspolitikk.
Det har vært pinlig å lese utfallene mot regjeringens rusreform de siste dagene. Særlig fra Senterpartiet og deler av Arbeiderpartiet. Utspillene er preget av moralsk panikk og sterk motvilje til å ta innover seg ny kunnskap.
Det hevdes at det skal bli lov å være i besittelse av stoffer, begrepene legalisering og avkriminalisering sauses sammen og reformen fremstilles som radikal og liberal.
Nå skal det liksom bli fritt fram.
Sist i rekken var fem Ap-ordføreresom i VG 26. februar fremstilte det som at reformen ikke forebygger at ungdom rekrutteres til rus, de mener den kan rulle ut en rød løper for rusavhengighet hos ungdom og tegner et bilde av at tilgangen på rusmidler skal bli større.
Dette er mildt sagt kunnskapsløst og villedende. Dersom de hadde forstått bedre og var tro til sitt partis verdier, ville de plassert seg i den andre skalaen av debatten.
Rusreformen er kunnskapsbasert og bidrar til humanisering av et betydelig antall marginaliserte. Den er et politisk mesterverk som ligger an til å bli vår tids viktigste velferdsreform. Brukere av ulovlige rusmidler skal ikke lenger behandles som en masse med dårlige egenskaper, men tilbys individuell oppfølging i tjenesteapparatet.
Både nasjonalt og internasjonalt vekker det oppsikt at Norges regjering, ledet av det borgerlige Høyre, har kommet til å foreslå avkriminalisering av narkotika. Hvordan i all verden kunne dette skje?
Jo, fordi dette i realiteten er en progressiv, men samtidig svært konservativ modell. Som man kan lese av Morgenbladets Markus Slettholms grundige analyse av regjeringens rusreform (26. februar) så er den ment som et bolverk mot den rusliberale vinden som nå blåser gjennom USA og Vest-Europa.
Det var to spesifikke grunner til at helseminister Bent Høie nedsatte et utvalg for å samle dokumentasjon og foreslå en modell for å oppnå formålet med rusreformen.
Høie endret standpunkt etter etopprop i VG (2016) der flere brukerorganisasjoner på rusfeltet krevde at bruk av narkotika ikke bør straffes, med støtte fra en rekke fremtredende samfunnspersoner.
Det ble flertall på Stortinget i desember 2017 for å overføre ansvaret for narkotikaproblematikken fra justisvesenet til helsesektoren.
Rusreformutvalgets forslag ble lansert i desember 2019 i en 416 siders rapport, basert på grundig dokumentasjon. Siden har det vært til høring og kraftig debattert. Det er mengdebegrensningene, eventuell forpliktelse til å møte opp hos en kommunal instans og manglende skille mellom rusavhengige og andre brukere av illegale rusmidler som har vekket mest kontrovers.
Uvalgets innstilling ble presentert på et møte i FNs narkotikakommisjon i mars 2020 og tatt imot med åpne armer av både Verdens helseorganisasjon, FNs høykommisær for menneskerettigheter og det internasjonale narkotikakontrollbyrået. Forslaget ble erklært som «best practice» innenfor FNs narkotikakonvensjoner.
Norges politiske landskap er mer reaksjonært og derfor har regjeringen strukket ut en hånd til kritikerne og imøtegått kritikken med å lansere en strengere og mer dynamisk modell enn utvalgets.
Mengdebegrensningene ble mer enn halvert og det foreslås et gebyr på kr. 2400 ved manglende oppmøte, men regjeringen opprettholder at man ikke kan gjøre forskjell på hvilke brukere som skal avkriminaliseres.
Blir det så fritt fram? Ikke på noen måte.
I 1972, året etter at Richard Nixon erklærte en «all out war on drugs» ble det foretatt lovendringer i forbindelse med at homofile ikke lenger skulle behandles som kriminelle.
Både seksualmoral og rusmoral er tuftet på en frykt for at frihet for minoriteter, til å gjøre som man vil, kommer til å skape en bølge som vil rive ned samfunnets strukturer.
Debatten raste og homofili ble stående som en psykiatrisk diagnose til 1978. Friheten til tross: Samfunnets strukturer består i 2021.
Så tilbake til 1972: Ville du opplevd det som fritt fram dersom politiet etter lovendringene stadig hadde hatt som oppgave å avdekke og avverge at menn har sex med menn? Om homofile stadig hadde blitt anholdt, visitert og fått beslaglagt kondomer til tross for at det øker risikoen for negative helseeffekter?
Om politiet hadde etterforsket om de drev med organisert omgang, om flere var involvert? Og hvis det kun var et ellers uskyldig par politiet kom over, så ville de sagt: - Ok, dere skal ikke straffeforfølges, men får et klekkelig gebyr om dere ikke tar imot hjelp?
Nettopp så strengt er regjeringens forslag til rusreform.
I tillegg rammer politiets praksis skjevt: Har du foreldre med lav utdannelse er sjansen for å bli tatt syv ganger større enn om du har foreldre med høy utdannelse.
Den reaksjonære kritikken fra Arbeiderpartiet skjærer i øynene fordi - dette vil de ikke gjøre noe med! Derimot støtter de folkene innad i regjeringen, fra Kristelig Folkeparti og blant justispolitikerne i Høyre, som har forhandlet seg fram til å innføre dette gebyret og gjort mengdebegrensningene unødvendig små.
De hardest utsatte får negative helsekonsekvenser og de aller fleste vil skynde seg å skaffe penger for å kjøpe inn nye, når politiet tar beslag i brukerdoser. Det er til skade for brukere og vil gagne selgerne - men heller ikke dette er Arbeiderparti-ordførerne opptatt av.
Isteden velger de å konkurrere med Senterpartiet om hvem som finner det mest uakseptabelt at noen bruker andre rusmidler enn alkohol. De overser totalt kunnskapen fra utredningsrapporten og baserer sine utspill på en hensynsløs signalpolitikk.
Vi kan bare krysse fingrene for at bredden og ledelsen i Arbeiderpartiet tar endelig avstand fra dette på landsmøtet i april.
Ellers kan vi stå igjen med en rødgrønn allianse som vil avstå fra å ta et oppgjør med den repressive marginaliseringen som har pågått i 50 år.
Les artikkelen i Nettavisen her.
