Debattinnlegg i Oppland Arbeiderblad 28. januar 2020: Rusreform og straffens normdannende effekt av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
At straffepraksisen er normdannende er ikke til å komme ifra. Det skapes en holdning i samfunnet om at brukere av andre rusmidler enn alkohol, gjør noe så galt at de derfor skal påføres pine.
Når det kommer til tyverier, skade på andres eiendom og vold, sitter det lengre inne fra myndighetenes side å reagere med straff. Tyveri av små eiendeler som sykler og annet, henlegges av politiet på autopilot. Så lenge du unngår legemsbeskadigelse kan du trygt slå folk, uten å frykte straff. Det aller meste av hærverk ses også gjennom fingrene på.
Politiet har heller ikke aksjoner mot sykkeltyverier, de går ikke ut i media og advarer mot økende tendenser til hærverk eller holder foreldremøter om at en og annen får seg en på trynet og at det i ytterste instans kan føre til skade eller død.
Når det kommer til bruk av rusmidler derimot.
Holdningen som skapes av politiets prioriteringer, medieutspill, foreldremøter og straffepraksis er at bruk av ulovlige rusmidler ses på linje med ganske grove lovovertredelser.
Brukerne ses som selvforskyldte, demoraliserte og svært kriminelle, noen som fortjener å ha det vondt. Denne normdanningen fører til at rusmiddelbrukere utsettes for stigma, straff og utstøting også i nærmiljøet. De er særlig mislikt, spesielt de med store rusutfordringer.
– Du må ikke bli en sånn, sier mor til barna.
– Sånne som deg får ikke oppholde deg her, sier vekteren på kjøpesenteret.
Om foreldre oppdager bruk av illegale rusmidler, er panikk, skuffelse, sanksjoner og straff typisk reaksjon.
Dette gir grobunn for hemmelighold på et av de områdene som de unge aller mest kunne trengt støtte fra voksne tillitspersoner. Skolen reagerer sånn, de andres foreldre, jevnaldrende flest unngår deg.
Dermed sitter du igjen i et miljø på utsiden, der rusmiddelbruken er limet som holder dere sammen. Dette generer ofte overforbruk av rusmidler, gjør rusutfordringene større og skaper en gjensidig disrespekt. Oss og dem-tenkingen preger identitetsfølelsen.
Dette er det motsatte av forebygging av rus og rusproblemer. Tilliten til mennesker med rusproblemer er så liten ute i samfunnet, at det ikke hjelper på det sosiale lag for en bruker å bare trappe ned eller slutte med rusmiddelbruken heller. Man må legge seg inn på assimileringsklinikk (rusomsorg) i månedsvis og ta avstand fra sitt tidligere liv, om man noen gang skal kunne oppnå forståelse og oppleve tilhørighet igjen.
Les artikkelen her.
