Avisa Oslo, Oslodebatten 15. mai 2022: Psykiatri og rus er bestevenner, og jeg er fienden, av Janne Bøhmer Killingstad, tillitsvalgt i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Man kan få til ting selv om man ruser seg, går på medisiner, har psykiske problemer, traumer og mer. Det er alltid håp - håp om bedre dager.

Jeg er ekspert i å være min verste fiende. Det tror jeg det er mange som er, kanskje uten å være klar over det selv.

Jeg går på substitusjonsmidler og har vært rusavhengig i mange år, men har endelig fått hjelp.

Men hodet mitt har ikke det. Hjernen drar sin vei noen ganger, og da kan det jeg er mest redd for i hele verden skje: Jeg ramler ned i det svarte hullet, som nesten har tatt livet av meg flere ganger

Følelser jeg trodde jeg hadde kontroll over

I det svarte hullet er det bare meg og mine demoner. Der blir jeg sittende fast, mellom alt som er vondt, i skylappene jeg får når jeg kun klarer å fokusere på meg selv. For jeg blir egoistisk, og tenker ikke over ringvirkningene av at jeg har det leit. For det er vondt for dem som er glad i meg å se meg sånn, og jeg vet det går ut over dem, fordi jeg ikke helt er meg selv.

Mannen min lever også med min sykdom, noe som til tider er veldig vanskelig. Følelser jeg trodde jeg hadde kontroll over, kommer plutselig lett til overflaten igjen, hjertet begynner å rase i vei, svetten pipler frem i håndflatene, og det brenner i magen. Så kommer kvalmen.

Og så skal jeg bare ta en telefon til Skatteetaten eller noe, liksom. Jeg kjenner at jeg har lyst til å ta den telefonen i morgen istedenfor. Men det kan jeg ikke, jeg må prøve.

Jeg bøyer meg og titter på hylla under stuebordet, og der ligger den: Esken med de små, blå pillene med antipsykotika – «gærningpillene», som jeg kaller dem. Knekker ut en og stirrer på den der den ligger i den lett skjelvende hånda mi. Skal jeg, eller ikke?

Jeg legger pilla tilbake i boksen. Bestemmer meg for å ta den telefonen, bli ferdig med det. Så plukker jeg opp mobilen og ringer. Svareren i andre enden sier «Det er tre kvarters ventetid, vennligst vent.» Og jeg tenker: «Takk og lov, litt utsettelse.»

Utsettelser er jeg også ekspert på: «Mañana, mañana, i morgen, i morgen.» Til slutt blir ting utsatt så lenge at jeg ender opp med å gjøre ingenting.

«Kom ned hit, her har du vært før, her er det trygt»

Jeg føler meg litt som i låta til Onkel P, «Styggen på ryggen». Det er den Janne alle kjenner, og Styggen er den andre Janne, den som sier meg i øret: «Du er ikke bra nok, Janne, du duger ikke, du er en taper, og ingen liker deg.» Akkurat som i låta.

Les hele artikkelen på Oslodebatten her.